Gi meg en stor whisky, for guds skyld. For et helvetes møkkaland. Reginald Maudling, britisk minister for Nord-Irland, på flyet hjem til London etter sitt første besøk i Belfast, 1. juli 1970. ONSDAG 7. JULI 2004 Å flytte er lett. Alle gjør det. Men faktisk å forlate noe er vanskelig. Tidlig om morgenen sist onsdag la en ferje langsomt fra kai i en dokk i utkanten av Belfast. På ferja sto en mann. Han het Geordie og var i ferd med å tape. Han hadde puttet elleve pundmynter på en Texas Hold Em uten suksess med unntak av et par i konger som flyktig kom ham til unnsetning og hadde nå forflyttet seg en halvmeter til venstre, til spilleautomaten. De tre hjulene roterte og endte på klikk en bjelle, klikk BAR, klikk en melon. Faen heller. Geordie klamret seg til kanten på spilleautomaten som om den var en prekestol. Han ble stående og stirre på disse symbolene som aldri bar bud om annet enn tap. Så snufset han høylytt, tok tjuepakningen med Regal som han hadde lagt oppå den klissete automaten, og sjaget sin vei. Atten pund fattigere, og de var ikke engang ute av havna. Båten, Ulster Enterprise, var søkklastet med familier som hadde tenkt å ta seg en tur over Irskesjøen denne langhelgen i juli. Geordie kjøpte seg en Harp av en gretten bartender og slengte seg ned i en hesteskoformet sofa i «Poetbaren». Så rettet han seg brått opp og fant fram en kortstokk fra den 9
svarte ryggsekken på gulvet. Han tok til å legge kabal. En liten mann i en Glasgow Rangers treningsjakke stanset ved bordet hans. Båten eller kanskje det var ølet fikk ham til å svaie. Han var en bredskuldret muskelbunt og sto med pilsen og en pakke Mayfair-sigaretter i den ene hånda. Den andre holdt han innenfor treningsjakka. Det fikk den til å bule som en gravid kvinnemage. På hodet hadde han en lyseblå baseballcaps med påskriften McCrea s Animal Feed. Han så ut som om han snarere ville spytte på deg enn slå av en prat, men likevel kom det, med et nikk mot den andre fløyen av sofaen: «Ok? Ledig her?» Belfast, øst, tøff jævel. «Nei-nei-nei, bare ta den.» Mannen satte seg forsiktig ned, som om han satte stor pris på seg selv, og holdt Geordies blikk. «Tror du McLeish fortsatt er der til høsten?» fortsatte Geordie med et blikk på treningsjakka. «Ja, jøss, jeg tror da det, sjøl om han bryr seg mer om spillerne enn om taktikken.» «Ferie?» «Nja, forretninger.» «Ok. Jeg skal besøke noen venner. Skottland?» «Nei, jeg skal ned til London.» «Å. Jeg òg. Flyr du ikke?» «Har en varebil å frakte over.» Geordie holdt inne for å se om mannen tilbød ham skyss. Det gjorde han ikke. «Varmt nok, det får en si?» «Det går bra. Bedre enn om det pøsregna.» De dro den vanlige praten om steder og puber, og Geordie oppdaget at den fremmede var nevøen til en av kantinedamene på skolen. Det var det som fikk dem til å fortelle hverandre hva de het. Ian. Geordie. De neste to timene spilte de whist og tømte halvlitere i takt mens ferja bautet seg vei gjennom sjøen til Skottland. Like før de la til kai, gikk Geordie ut på dekk for å klarne hodet. Der ute ble han stående og skjelve og se 10
kjølvannet bli til skum som foldet seg ned igjen i sjøen. Han følte seg uvel. Han var tørr i munnen, hodepinen ymtet frampå om at denne formiddagsdrikkingen hans ikke var særlig smart. Han snudde seg så vidt, for å få vinden ut av øynene, og oppdaget at Ian sto ved siden av ham og smilte hemmelighetsfullt ut mot sjøen. Geordie nikket kort til ham og gikk på do. Da han kom tilbake, hadde Ian lagt ut alle kortene og var midt i en omgang med To like. Synet av ham der han satt konsentrert om kortene, foroverbøyd, akkurat slik han hadde sittet tidligere, gjorde med ett Geordie vennlig stemt. «Hvorfor legger du ikke kabal? Det er mye morsommere.» Ian snudde hjerter knekt. «Det er for lite krevende. Dette,» sa han og kakket mot baksiden av kortet, «oppøver hukommelsen.» Han stirret intenst på rekkene av kort, vendte en knekt til, kløver, og la så de to i bunken ved siden av. Geordie sa det først: «Hør her, jeg kommer til å være i London en stund ut i uka, og jeg har ikke så mange kjentfolk der nede. Hvis du gir meg nummeret ditt, så kanskje vi kunne møtes og ta et glass eller to?» «Gi meg nummeret ditt, du, så ringer jeg deg hvis jeg får tid.» «Ok. Kjempefint. Så går vi ut og tar oss en skikkelig rotbløyte.» * Danny Williams, som var advokat, sto og kikket inn i sitt pastellblå kjøleskap. En grå, nålestripete dressjakke hang forkommen over det smale ryggstøet på en kjøkkenstol. Han hadde tatt av seg slips og sko. Rommet var halvmørkt, og det eneste lyset kom fra dette overdimensjonerte kjøleskapet. Det var som om en UFO hadde åpnet døra inn til kjøkkenet. «Før meg til middagen,» sa Danny høyt og humørløst ut i den tomme leiligheten, der han sto fanget i den bleke opplyste strimen av lys. En tom majoneskrukke tronet for seg selv midt på den 11
øverste hylla, som en dommer ved sitt bord. Danny mislikte å studere innholdet i kjøleskapet når han var alene. Det vitnet om alle nederlagene hans. Han kunne ofte vandre sulten rundt i den store leiligheten, åpne kjøleskapet, men når han ikke så noe han hadde lyst på (eller som han kunne spise uten å risikere å bli syk), gå sin vei igjen. Danny var mager. Da lyset i kjøleskapet slo seg av med et klikk, bestemte Danny seg for toast og en lørdagsvisitt til Safeway. Det ringte på døra. Han gikk ut i gangen, hektet av sikkerhetslenken og åpnet sitt eget liv. På terskelen så han silhuetten av en liten skikkelse mot Londons kveldshimmel. Geordie Wilson. Han så utbrent ut, en liten askeflis av et mannfolk. Hetta på den mørkeblå treningsdressen lignet den øverste delen av en munkekutte, der den lå over det smale og fregnete ansiktet, og de hovne øynene virket overhendig blå og vandige i lyset fra gangen. Han hadde flerdagersskjegg. Han kunne ha vært Dødens læregutt. Faens Geordie Wilson. Tida sto stille mens Danny registrerte en heftig krangel mellom en mann og en kvinne et stykke borte i gata. Han kunne ikke se dem. De snakket russisk eller kanskje polsk. «Det er noen som har det,» sa skikkelsen på terskelen og skjøt albuen i været. Danny kjente hodet løfte seg. Han grøsset, og i samme øyeblikk gikk det opp for ham at Geordie, denne forkullede skapningen, ikke skulle til å trekke våpen og skyte ham. «Slapp av, da, lillegutt,» sa Geordie, strakte ut en hånd mot skulderen hans og gliste. «Det er meg. Geordie. Hvordan går det? Nå, hva sier du? Overrasket?» «Hei,» sa Danny med ett og blunket overdrevent sjokkert, «Geordie Wilson. Jeg visste det var deg. Hva faen gjør du her?» De skulle ta seg en tur på King s Head, men først kom Geordie inn og dumpet veska ned på det blanke tregulvet i gangen. De stiltret seg forbi hverandre som noviser på skøyteisen da Danny gikk inn på kjøkkenet for å hente dressjakka. Han tok den på seg, men kjente hvor upassende den var som å gå i 12
rustning i middagsbesøk og tok den av igjen. Han var kledd i grå dressbukser og hvit skjorte, som, selv om den var åpen i halsen, ennå var påsatt mansjettknapper, den seriøse mannens fremste attributt. Han dro en mørkeblå fleecejakke ned fra en knagg og bestemte seg for å ta den slitte dongerijakka over. Han så ut som en klassesamfunnets havmann: nålestriper nedentil, dongeri oventil. Geordie bøyde seg og hentet røykpakka og lighteren fra ryggsekken. Først da de var gått hjemmefra, spurte Geordie hvor puben lå. Det var et ubestridelig faktum at det var dit de var på vei. Noen venner tar du med ut på kafé og på kino, andre på konsert, andre igjen på fotballkamp eller shopping, men noen, de du vokste opp med, med andre ord de du lærte deg å drikke sammen med, tar du alltid med på pub. Geordie var nødt til å småløpe for å holde tritt med Danny, som på sin side gikk med blikket klistret til bakken; øynene hans hadde ennå et overraskelsens ferniss. Sementen, besatt med tyggis, var flekkete som ved starten av en regnskur. Det var for varmt til å gå i jakke, og han kunne kjenne svetten begynne å kile langs ryggraden. Ansiktet var innbitt av velvilje, magen anspent; og han var ikke sikker på om det som skjedde, faktisk skjedde. Faens Geordie Wilson. Han var tørst. King s Head var en guffen liten pub, men den lå i nærheten. En lubben skittenhvit katt rådde grunnen der i den grad at gjestene gjerne ble stående, gjerne skjelvende, gjerne høygravide, mens katta lå og strakte seg på et sete foran peisen, gjespet og drømte. Puben så ut som en teaterbar, med overdådig mønstrete gulvteppe, loslitt velur og tilklinte speil, samt signerte, gulnede og falmede fotografier av berømtheter det samme glemselens slør av røyk og sollys hadde lagt seg over dem som over stjernene de avbildet. Gerard var pubens overvektige og sjarmløse vert, han prydet seg med et plumpt bukkeskjegg i et plumpt forsøk på å gi form til en plump hake. For flere år siden, da Danny studerte juss og var på jakt etter en kveldsjobb, hadde han vært innom alle de lokale pubene og forhørt seg. Gerard hadde sporenstreks svart: Sorry, hakke nok å gjørra 13
sjæl engang. Danny overtalte sin daværende kjæreste, Tamara, til å gå inn og spørre. Tamara var en sped kvinne med en så forfinet nese at den fikk aksenten og holdningen hennes til å framstå som noe i nærheten av adelig, om enn av de lavere sjikt, og da hun stakk hodet inn gjennom døra, tilbød Gerard henne jobb på flekken. De klarte ikke å bli enige om hvorvidt Gerard var en mannsjåvinist, om han var anti-irsk eller simpelthen bare anti-danny. Men det var den nærmeste puben, og for storbyens giddeløse mannfolk er nærhet verd sine fire mål med slipte tregulv, kassable skinnsofaer og fire spenstige studiner i baren, hvilket var hva den nest nærmeste baren, Pravda, eller Molotov eller hva den nå het, hadde å by på. Geordie ruslet inn i den andre enden av lokalet mens Danny stilte seg ved baren. Geordie Wilson. Er det sært eller er det sært? Geordie så godt ut, faktisk, alt tatt i betraktning, tenkte Danny og så ham sitte og dunke lighteren mot bordet. Opprømt. De hadde ikke sett hverandre på lenge, ikke siden 15. august 1995, den sommeren da Danny var hjemme etter sitt første år på universitetet, selv om ingen av dem husket akkurat det. Danny hadde kjørt farens Volvo stasjonsvogn opp den bredeste gata i Irland, High Street i Ballyglass. Det er den gata som er Ballyglass. Noen hovedveier tar av fra den i rett vinkel, før de mister piffen og blir til smale bygdeveier, boligfelt og jorder. Geordie var i ferd med å gå over lyskrysset ved Union Street der Danny satt og ventet på rødt med kløtsjen som brems. Geordie gjorde honnør, og Danny, som satt tilbakelent i setet, løftet en finger fra rattet og nikket tilbake. Begge fortsatte videre, litt oppløftet, litt brydd. Gamle venner vet for mye. Mens Gerard sto og stirret mutt på to glass Guinness og ventet på at de skulle skumme fra seg, betraktet Danny Geordie som satt og trippet. Han hadde aldri kunnet sitte stille. Danny kom til å tenkte på at mattelæreren deres, O Neill, hadde sagt at Geordie ikke hadde bremser. Danny så det for seg, bokstavelig talt: Geordie som kjørte gjennom Ballyglass i en bil der bremsekablene var røket. Opp Fairhill og Oldtown holdt 14
han samme hastighet som resten av trafikken. Bilen hans så ut som alle andre, den akselererte som andre biler, og han satt og stemte tonedøvt i til sangene fra Townland Radio, akkurat som alle de andre bilistene. Men nedoverbakke, ned mot James Street, til Ballymore Road, klarte han ikke å sakke farten. Han kunne forsøke å advare deg, blinke med lysene og tute med hornet, men det endte likevel med at han kolliderte og sendte ting og folk veggimellom: andre bilister, vaklevorne syklister, folk som var ute og handlet, dustete bikkjer. Geordie Wilson, en drittsekk som mangler evnen til å stoppe, og han har kommet på besøk til meg. Danny gravde fram noen småpenger og telte dem opp mens han ventet på at Gerard skulle manøvrere den knallblå vommen sin rundt den åpne skuffen i kassaapparatet. Han utførte øvelsen med en viss smidighet, stanset foran kassaapparatet for å smelle det igjen med siden og brummet da han trykket to highballglass mot dosøren. Danny plasserte en slitt Adidas-sko på fotstøtten i messing, flyttet vekten over på den ene foten og klamret seg til bardisken for å holde balansen. Hva var de fotstøttene til? Fortøyning av kjæledyr? Han snudde seg og så bort på Geordie igjen der han satt ved bordet, han siktet og knipset så en fyrstikk ikke tent bort mot den feite hvite katta som satt et lite stykke unna og trassig slikket potene sine. Gerard satte de to glassene ned foran Danny på en allerede gjennomvåt barmatte med Carlsberg-logo på og tok ordknapp imot det eksakte beløpet (Det stemmer visst, ja.) Danny rakte ham. Han pælmet myntene ned i den åpne kassaskuffen og gikk for å gjenoppta tittingen på en eller annen sportsrelatert floke av farger og brøl bryting, kanskje på tv-en borte i hjørnet. Bordet deres var rundt, altfor lavt og fullt av runde merker, et Venn-diagram over fortidige drikkekuler. Fraværet av ryggstø tvang dem til å lene seg konspiratorisk forover. Det fikk dem til å se ut som to stormestere. Første trekk var Geordies. «Okei, okei. Beklager å trenge meg på på denne måten. Du ser litt sjokka ut.» 15
«Nei, gi faen, da mann. Godt å se deg. Hva har du holdt på med?» «Nei, nei, du først, sjef. Det siste jeg hørte var at du jobba med loven i hånd.» «Jepp. Jeg er kjøpt og betalt advokat. Jeg ble ferdig for nesten tre år siden. Jobber nede i City. Dritbra betaling, rævva arbeidstid. Men hva med deg? Hva driver du med?» «Nei, du kjenner jo meg. Litt av hvert. Alt og ingenting. Det ene med det andre. Mest det siste.» Dette hadde Danny glemt, hvordan Geordie snakket. Nå slo det ham at det kanskje var fordi han følte seg utilpass. Han minnet om en klient som satt og vred seg i stolen, som var kameratslig i tonen, men lot være å møte blikket ditt. Danny ventet. «Tja, offisielt sett er jeg en arbeidssøkende arbeider.» «Er det det som står på visittkortet ditt?» «Det er det som står på trygdeskjemaet. Jeg skulle gjerne jobba. Men det fins ikke passende arbeid. Stikkordet her er passende. Du ville ikke tro alt de har fått meg til å gå på. Jeg har vært lærling, trainee, jobbsøker og omskolert.» «Så det er staten som holder deg med mat?» «Med mat og» Geordie løftet glasset og nikket mot det, «øl.» Deretter lo han, litt vel høyt, litt vel hysterisk. «Sorry, jeg er litt skev. Jeg fyrte opp en bønne i den parken nede i gata før jeg dro opp til deg. Hva jeg har drivi med? Nei» Geordie blåste opp kinnene og brukte noen sekunder på å puste ut. Danny kjente varmen fra pusten og trakk seg ørlite grann tilbake. «Jeg dreiv og kjørte litt taxi for Tommy Vaughan. Frakta gamle kjerringer til og fra bingoen. Kjørte dem over for å drikke te og skravle hos venninnene sine eller til kjerka om søndagen.» Danny kom på hva det var han hadde villet spørre ham om mens han sto og ventet i baren. «Hvordan visste du hvor jeg bodde?» «Jeg bare ringte til mora di og nevnte at jeg skulle over, og så ga hun meg adressa. Fikk telefonnummeret også, men jeg fikk lyst til å stikke innom for å overraske deg.» 16
Og visst faen gjorde du det. Hadde du ringt, hadde jeg funnet på en bombesikker unnskyldning. Nå gikk det plutselig opp for Danny hvorfor mora hans hadde ringt ham på jobben samme morgen. Han hadde sittet i telefonmøte, da en e-post fra Jill, sekretæren, poppet opp på skjermen. Hun ba ham ringe sin mor. Han hadde glemt det, som vanlig, men dette var da en uforholdsmessig brutal straff. «Ja Du ser bra ut. Godt å se deg. Hvor lenge har du tenkt å være her? Hva skal du her, forresten? I London, mener jeg?» Ingenting i Geordies ansikt beveget seg nå, med unntak av munnen. «Vet ikke helt. Får se hvordan ting utvikler seg.» De drakk fort og lot ølet mykne dem opp. Hver gang de satte en ny runde på bordet, inntraff øyeblikket da de ventet på at ølet skulle hvile. Det er vanskelig å komme riktig i gang på Guinness. Det er ikke noe estetisk ved andre forfriskninger. Pils og sider bare skvalper i glasset, bruser for å lokke deg til å gripe det, løfte det og tømme det. Guinness er fullkomment i seg selv. Den første slurken er som å skjære i en bryllupskake. Først den veloverveide tappingen, så stormen i pintglasset, skumsprøyten mens bygg og galakser finner sin plass i apartheidsystemet. Og Guinnessen gjorde susen. Danny begynte å føle en slags varme overfor denne hardføre dvergen som satt overfor ham. Det var godt å se ham. Han brakte selvsagt med seg én ting til, Geordie: skyldfølelse. For øyeblikket kunne den kamufleres med øl, røyk og andre illusjonistiske virkemidler, og på puben fantes slike i overflod. Danny visste noe om Geordie. Den siste timen hadde han sittet og tygget på det. Nå var det på tide å spytte det ut. Han kremtet og satte i gang: «Jeg hørte du hadde problemer for en tid siden.» Problemet var en kule i hver av Geordies legger, bakfra. «Akk ja, du vet hvordan det er. Jeg hadde ikke egentlig noe på gang. Jeg var sammen med» Han ser opp, forventer en interjeksjon. Den kommer ikke. 17
«Søstera til Budgie Johnson. Bare for å få litt action, ikke noe seriøst. Men han takla det ikke. Har du sett henne? Litt av et støkke.» «Hvem av dem var det?» «Janice. Hun med det gæerne øyet og de digre, deilige puppene.» De flirte. Det var neppe særlig ofte at Danny pratet om sånt, det var Geordie sikker på. Og Danny visste at Geordie visste det. «Hun som jobber på apoteket til Martin?» «Ja, hun.» «Hva skjedde?» «Greer fant oss. Like før frisleppet. På sofaen sin.» «Kødder du?» «Nehei. Jeg klarte ikke å finne ut av om jeg skulle komme eller pisse på meg.» Budgie, også kjent som Greer, var den eldste av brødrene Johnson. Det var to brødre til, Chicken og Brewster, og to yngre søstre, Janice og Malandra. Chicken ble kalt Chicken fordi Budgie ble kalt Budgie, men hvorfor Budgie ble kalt Budgie, var det ingen som hadde noe med, og ingen som klarte å gjette. Han hadde vel bitt huet av en pippip en gang, da. Budgie var et dyr. Han hadde sikkert ramponert hver eneste pub i Ballyglass minst tre ganger. En høy, mager kniv av en mann med et image som sto til rollen: snauskallet og gravalvorlig. Du kødda ikke med Budgie. Han drev i flere bransjer dop, pengeutpressing, hadde noen spritdestillerier oppe mellom The Loup og Cooperstown men informasjonen var noe uklar når det gjaldt akkurat hvor langt ned i fatet fingrene hans rakk og akkurat hvilke fat det var. «Tok de deg bare for det?» «Det var den egentlige grunnen.» «Men hva sa de var årsaken?» «Biltjuveri» Danny sendte ham et skarpt blikk. «Nja, og litt smådealing, kanskje.» 18
«Hva da?» «Mest bønner. Litt piller. Snø til jul.» «Du er en dust.» «Alle driver med det.» «Da vil de vel ikke at du skal ha en del av kaka.» De drakk. Geordie tok røykpakka opp av lomma på hettejakka og lente seg bakover for å lirke lighteren opp fra bukselomma. «Når skjedde det?» «Jeg har fortalt om det minst en million ganger.» «Fortell det en gang til. Du er den samme sytepaven som du alltid har vært. Du burde være glad for å få litt oppmerksomhet.» Geordie tente sigaretten og blåste ut røyk. Én gang, to ganger. Han tok en slurk og tørket skummet bort med håndbaken. Alle må gjøre kroppen klar før de forteller en historie. «Det var i ett-tida om natta, en tirsdagskveld for rundt fem måneder siden. Jeg hadde vært og spilt biljard i den nye biljardhallen. Du kjenner sikkert ikke til den, men den ligger nede bak teppevarehuset. Etterpå gikk jeg og tok noen øl med Den Spratt på Gleneally. Husker du ham?» «Lemenen Spratt?» «Én og samme. Mer som et ekorn nå for tida. Mer kjøtt i kinna.» «Fortsett.» «Jeg lå i senga og småsov, litt brisen. Moderen sov over hos søstera si i Bangor. Faderen lå langflat og snorka. Jeg hører et slags smell og våkner av det, tror det er en bildør som smeller igjen rett utafor. Så jeg ser ut av vinduet. Senga mi står fortsatt rett nedafor vinduskarmen. Ute i hagen står det to forbanna fitter i finlandshetter. Gatelysa gir godt lys, og jeg kjenner dem igjen. Jeg mener, ikke bare av utseende, jeg vet hva de heter, for faen. Og de tar et skritt bakover. De holder ikke engang utkikk, men står og glor bort mot verandaen, så jeg skjønner at det er flere borte ved inngangsdøra. Og så går det opp for meg at smellet var døra som ga etter.» 19
Han tier og prøver å lirke en røyk opp av pakka. Danny skjønner at for Geordie har denne fortellingen gått fra å være betroelse til å bli teater. Danny holder røykpakka opp i været og hever øyenbrynene. Geordie nikker mens han tenner røyken. Danny tar ut en til seg selv og blir slått av hvor pen og pyntelig den er. Perfekt. Han kikker bort på røyken til Geordie, ulmende, spolert. Neglene til Geordie er så nedbitte at fingertuppene eser ut over det lille som er igjen av dem, og neglerøttene stikker ut som rosa torvtrevler. Danny bøyer hodet ned til flammen Geordie holder fram. «Jeg gjorde det du ville ha gjort, det alle ville ha gjort. Jeg raska med meg jeansen og genseren fra gulvet og beinfløy inn på badet. Der kasta jeg klærne ut av vinduet og ned på taket over vaskerommet, og klatra opp på sisternen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke låste døra. Om jeg bare hadde låst den helvetes døra Jeg vrikker meg ut gjennom vinduet. Det er bare et knøttlite vindu der inne, og det er vanskelig, for jeg har huet først, og det er like før jeg ramler ned på vaskeromstaket og brekker nakken. Det er minst tre meter ned. Men det spiller ingen rolle, for jeg hører skritt i trappa. Og jeg hører faderen rope på meg. Han skriker ut navnet mitt. Geordie, Geordie. Gang på gang. Og jeg er halvveis ut vinduet. Fanga i vinduet, det er det jeg er, som i ei musefelle» Geordie lar to fingre fra høyrehånda gli inn mellom venstre tommel og pekefinger, og vrikker på dem for å demonstrere svømmetakene til en mann fanget i et skyvevindu «og så kjenner jeg et slag mot den ene leggen. De drar meg ikke inn. De bare står der og banker livskiten ut av leggene mine. Jeg hylskriker og vekker hele det jævla boligfeltet.» Blikkene deres møtes, og de blir litt forlegne, begge to. Merkelig hvor intimt det føles å se noen inn i øynene. Det er som å stirre på sola, du kan bare gjøre det en kort stund. Danny kjenner seg avslappet nå, likefram, made in Ulster. Geordies fortelling er en påminnelse om forskjeller og det faktum at han selv ikke trenger å våkne om natta idet fire kjeltringer kommer som apokalypsens fire ryttere for å ta ham. Han venter på at 20
Geordie skal fortsette, og kaster et blikk rundt i puben. Ingen sitter nær nok til å høre dem. Eller de er ikke unge nok. Det er bare to gamle karer i baren, de sitter sammensunket med blikk som går i stå halvveis ute i lufta. Det er nesten som et eldresenter her, tenker han med Gerard som legger gjestene på sprit for å få dem til å vare lenger. «Det er altså fire av dem. Jeg kjenner dem. Du kjenner forresten én av dem òg. Jacksy Hewitt, han fra utforbi Fairhill.» Danny nikker, men klarer ikke å huske ansiktet. «Han som gikk i klassen til McMullen?» «Jepp. Den kødden. Ok, så Jacksy drar et blått putevar over huet på meg, og jeg står der, hjemme på badet mitt, og pisser på meg. Nedover beina og ut på gølvet. Og en av dem sier til meg: Ikke så tøff i trynet nå, vel, småen. Ikke så tøff i trynet nå, nei. Og de skyver meg ned trappa, jeg snubler, en av dem holder faderen oppetter veggen med et balltre og sier til ham: Vi kommer tilbake etter bestefar. Og så teiper de fast henda mine med sånn sølvfarga gaffateip, fører meg ut i hagen og spenner bein for meg på fortauet. Der ligger jeg, midt i boligfeltet, i trusa, med trynet ned i asfalten og et putevar over huet. To av dem løfter meg opp og kibber meg inn i bagasjerommet på en bedriten liten Astra eller noe, og jeg hører dem huie og le idet de starter opp og kjører av gårde. Vi svinger til høyre ut fra boligfeltet, så jeg vet at vi er på vei mot Ardress eller skal rundt til baksida av byen.» Danny stirrer Geordie inn i øynene nå; showet hans holder på vike for noe hardt. Frykt. Han sakker brått farten, som om han plutselig er helt utkjørt. «Det var på industriområdet. Det var der det var. Bak Harrisons slakteri det er jeg sikker på. Du pleide jo å jobbe der, for faen. Kunne hatt god bruk for deg da, Danny boy. Du og en svær slakterkniv. Du, svære Mungo og meg med en slakterkniv hver. Da kunne vi ha gjort et visst innhogg.» «Hva mer hadde de, bortsett fra balltrærne, mener jeg?» Geordie rister på hodet og drar munnviken ned som for å uttrykke skuffelse. 21
«En bøling med duster. Idioter. Eeeeeejitttts.» Han rister på hodet og drar ut ordet som en engelskmann som hermer etter Ulster-dialekten. En sjøhest av røyk kommer ridende fra sigaretten hans. «Balltre, et skytevåpen, en gammal, dobbeltløpet børse, og så pistolen. Og så hadde de en barnelommelykt. En jævla barnelommelykt. Grønn, med en lilla dinosaur på. Ikke engang skikkelige lommelykter kunne de skaffe. Og batteriene gikk tomme, så de måtte rygge bilen et stykke tilbake og sette frontlysa på meg Du har hørt dette før, har du ikke?» Danny hadde det. Alle i hele fylket måtte ha hørt det, antok han, tatt i betraktning at mora hans hadde ringt for å fortelle ham det. «Jo da, men bare fortsett.» «Ja, altså, den drittsekken Jacksy. Du vet hvem jeg mener?» Danny nikker. «Han tar fram en knøttliten pistol, på størrelse med et blåserør. Og to av dem kneler på ryggen min, og jeg hyler, hyler som bare faen, som en stukken gris. Og en av dem holder pistolen mot leggen min, jeg kjenner den kalde munningen som blir presset inn i leggen, og idet han forsøker å fyre av, så setter kula seg fast. Det er ikke til å tro. De styrer på med pistolen, skylder på hverandre, kjefter og smeller, og en av dem legger seg på kne rett ved trynet mitt. Og trynet mitt er helt oppskrapt, jeg har munnen full av grus fra parkeringsplassen.» Han holder inne. Han er en god forteller, tenker Danny. «Jeg blir helt rabiat. Det bare tørner for meg, så en av dem klabber til meg. Hardt. Og så sier han: Wake up sunshine.» Han aper etter den pipende stakkatostemmen. «Ok, du skal få velge. Vi kan vente på en ny pistol, eller bruke balltrea og brekke beina på deg. Valget er ditt. Hva blir det til? Ok, du skjønner tegninga, hvis de bruker balltrea, så kan jeg trolig aldri løpe mer og kanskje aldri gå. Tusen knas. Da er det ute med meg. Så jeg venter. Og jeg vet at om de ikke var ute etter knærne, så ville de ta leggene. Jeg kjenner dem, og de vet at jeg kjenner dem. Det er en advarsel, det er det det er.» 22
Han stanser med et lite, stoisk sukk. «Det gjør nesten ikke vondt mer. Blir bare litt stiv av og til. Og så halter jeg litt. Et lite hink for Hoppalong Wilson.» Danny ergrer seg over at Geordie har hoppet over hoveddelen. «Så hva sa du da, da de ba deg velge?» «Jeg tror jeg sa dra til hælvete. Kanskje mer enn én gang. Kanskje mer enn to ganger.» Geordie utstøter et lite spotsk lattersnøft gjennom den lange nesen. Så drar han overleppa ned over tennene. Et øyeblikk ser det ut som om han går med tannbeskytter. Så åpner han munnen med et hørbart smell. «Og så, da de begynte å kødde og svinge på balltrea, sa jeg at jeg ville vente. Jacksy satte seg inn i bilen og forsvant, skjente rundt meg så hjula spant. Jeg trygla dem om å la meg gå. Jeg var som en unge. Skreik at jeg hadde fått en lærepenge. At jeg skulle gifte meg med Janice. At jeg aldri skulle deale mer, ikke noe. At jeg kunne deale alt dem ville ha meg til. At jeg egenhendig skulle flå meg sjøl og lage jakker til dem. Hva som helst, alt jeg trodde kunne funke. Det virka som det tok mange timer. Jeg lå der og grein og klynka, stinka piss, og de tre som var igjen, dreiv og sparka meg og ba meg dra til helvete. Og så kommer kødden tilbake. To av dem setter seg over ryggen på meg igjen, og jeg kjenner en ny pistol mot den venstre leggen, og så svimer jeg av.» «Faen i helvete.» «Hm En av dem ringte til faderen fra en telefonkiosk et sted og sa hvor jeg var. Faderen satt visstnok i stua og grein, mens politiet lagde te til ham. Jeg våkna opp på Royal» Geordie ser opp og gliser. Danny skjønner at en innøvd replikk nå er på vei. «med verdens verste tømmermenn og, på sengekanten, den beste kneskålkirurgen på den nordlige halvkule. Faen, han bare satt der og gliste som om han var onkelen min.» Geordie lener seg bakover på krakken og holder seg fast i den med strake armer, som en mann på en rodeo-okse. Danny 23
sitter og snurrer det tomme glasset i hånda som om han stiller inn på det riktige svaret. Han ser Geordie inn i øynene i tre, kanskje fire sekunder, og så sier han, med et lett vrikk på hodet: «Din runde.» Seinere, da Danny og Geordie satt og stirret på to randete ølglass, spurte Danny en gang til: «Men hvordan har det seg at du er her?» «Tja, jeg slutta med den asosiale atferden og å rappe biler. Men jeg fortsatte med Janice, og deala vel litt, og så, i går kveld, fikk jeg nyss om at de var etter meg.» 24