Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

RICK RIORDAN

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: The Kane Chronicles: The Serpent s Shadow Text copyright 2012 by Rick Riordan. All rights reserved. Første gang utgitt av Disney Hyperion Books, en imprint av Disney Book Group, 2012 Design hieroglyfer av Michelle Gengaro-Kokmen Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-It Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN 978-82-516-8102-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Tilegnet tre store redaktører som formet forfatterkarrieren min: Kate Miciak, Jennifer Besser og Stephanie Lurie magikerne som har vekket mine ord til live

ADVARSEL Dette er en utskrift av et lydopptak. To ganger før har Carter og Sadie Kane sendt meg slike opptak, som jeg har skrevet ut og utgitt som Den røde pyramiden og Ildtronen. Samtidig som jeg føler meg beæret over Kanesøsknenes vedvarende tillit, må jeg advare deg om at denne tredje beretningen er den mest urovekkende hittil. Opptaket ble sendt hjem til meg i en forkullet boks gjennomhullet av merker etter klør og tenner som zoologer ikke har klart å identifisere. Hadde det ikke vært for de beskyttende hieroglyfene utenpå, tviler jeg på om boksen hadde overlevd reisen. Les videre, så vil du forstå hvorfor.

1 Vi setter fyr på en fest Sadie Kane her. Hvis du lytter til dette, så gratulerer! Du overlevde dommedag. Jeg vil gjerne si unnskyld med det samme for ethvert ubehag som jordens undergang kan ha påført deg. Jordskjelvene, opptøyene, tornadoene, oversvømmelsene, tsunamiene, og, selvfølgelig, kjempeslangen som slukte solen jeg er redd vi har skylden for mesteparten av dette. Carter og jeg bestemte oss for at vi i hvert fall måtte forklare hvordan det skjedde. Dette kommer trolig til å bli vårt siste opptak. Når du har hørt historien vår, vil grunnen til det være innlysende.

Problemene våre begynte i Dallas, da de ildpustende sauene ødela utstillingen om kong Tut. Den kvelden holdt magikerne fra Texas et selskap i skulpturhagen tvers over gaten for Det kunsthistoriske museet i Dallas. Mennene var kledd i smoking og cowboyhatt. Kvinnene gikk i aftenkjoler og hadde frisyrer som så ut som sukkerspinneksplosjoner. Et orkester spilte gamle countrylåter på paviljongen. Snorer med kulørte lyspærer glitret i trærne. Magikerne kom av og til ut av hemmelige dører i skulpturene eller tryllet frem ild for å brenne opp innpåslitne mygg, men ellers virket det som et ganske alminnelig selskap. Lederen for Femtiførste nome, JD Grissom, sto og småpratet med gjestene og hygget seg med en tacotallerken da vi trakk ham til side for et krisemøte. Jeg hadde dårlig samvittighet for det, men jeg hadde ikke noe valg med tanke på hvilken fare han svevde i. «Et angrep?» Han rynket pannen. «Tut-utstillingen har vært åpen for publikum i en måned nå. Hvis Apofis har planlagt å slå til her, ville han ikke ha gjort det allerede?» JD var høy og kraftig, med et firskårent, værbitt ansikt, tynt, rødlig hår og hender som var grove som bark. Han så ut til å være rundt førti, men sånt er vanskelig å si med magikere. Han var kledd i svart dress med lisseslips og et belte med en spenne formet som en stor sølvstjerne, omtrent som en sheriff i Det ville vesten. «Jeg skal forklare mens vi går,» sa Carter. Han begynte å gå i forveien mot den motsatte enden av hagen.

Jeg må innrømme at broren min oppførte seg forbausende selvsikkert. Han var fortsatt den gode, gamle premiedusten, selvfølgelig. Det krøllete håret manglet et område på venstre side hvor griffen hans hadde gitt ham et «kjærlig bitt», og de mange små sårene i ansiktet hans røpet at han ikke helt hadde lært seg kunsten å barbere seg. Men etter at han fylte femten hadde han skutt i været og lagt på seg muskler etter mange timer med kamptrening. Han så høyreist og moden ut i de svarte linklærne, særlig med khopesh-sverdet hengende langs siden. Jeg kunne nesten se ham for meg som en lederskikkelse uten å bryte sammen i hysterisk latter. [Hvorfor glor du så stygt på meg, Carter? Det var en ganske sjenerøs beskrivelse.] Carter gikk rundt buffetbordet og rasket med seg en håndfull tortillachips. «Apofis har et mønster,» sa han til JD. «Alle de andre angrepene fant sted på netter med nymåne, når det er aller mørkest. Tro meg, han kommer til å angripe museet ditt i natt. Og han kommer til å gjøre det med voldsom kraft.» JD Grissom manøvrerte seg rundt en gruppe magikere som drakk champagne. «Disse andre angrepene» sa han. «Mener du Chicago og Mexico by?» «Og Toronto,» sa Carter. «Og noen flere.» Jeg skjønte at han ikke hadde lyst til å si mer. Angrepene vi hadde vært vitne til i løpet av sommeren, hadde gitt oss mareritt, begge to.

Sant nok, Armageddon hadde ikke kommet med full styrke ennå. Det var seks måneder siden kaosslangen Apofis hadde rømt fra fengselet sitt i Underverdenen, men han hadde ennå ikke invadert de dødeliges verden for fullt, sånn som vi hadde regnet med. Av en eller annen grunn så slangen tiden an og nøyde seg med mindre angrep på nomer som virket trygge og tilfredse. Som denne, tenkte jeg. Idet vi gikk forbi paviljongen, avsluttet orkesteret en låt. En pen, lyshåret kvinne med en fele vinket til JD med buen sin. «Kom igjen, kjekken!» ropte hun. «Vi trenger deg på steelgitar!» Han tvang frem et smil. «Senere, vennen min. Jeg kommer snart tilbake.» Vi gikk videre. JD snudde seg mot oss. «Min kone, Anne.» «Er hun også magiker?» spurte jeg. Han nikket og fikk et mørkt drag over ansiktet. «Når det gjelder disse angrepene. Hvorfor er dere så sikre på at Apofis vil slå til akkurat her?» Carter hadde munnen full av tortillachips, så svaret hans lød bare som: «Mhm-hmm.» «Han er ute etter en spesiell gjenstand,» oversatte jeg. «Han har allerede ødelagt fem andre eksemplarer av den. Den siste som er igjen, befinner seg tilfeldigvis i din Tututstilling.» «Hvilken gjenstand?» spurte JD.