Øystein Wiik Den syvende nøkkelen
Om forfatteren: Øystein Wiik har en karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter. I 2010 debuterte han som romanforfatter m ed, en krimfortelling fra operamiljøet. Romanen ble nominert til Riverton-prisen og er utgitt på tysk, dansk og nederlandsk. I 2011 kom, som etablerte Øystein Wiik som krimforfatter av første klasse. er hans første ungdomsbok
Om boken: Det nifseste var likevel det de kalte den fjerde veggen. Åpningen mot salen, sceneåpningen. Det var selvsagt bare tull, men faren hadde innbilt ham at det var en usynlig vegg der, et kraftfelt. Å gå gjennom denne veggen når operaen stod tom var livsfarlig. «Det er som å suges inn i et sort hull», brummet faren. «Og du vet aldri hva som venter på den andre siden.» Den syvende nøkkelen er fortellingen om det som skjuler seg bak den fjerde veggen den usynlige veggen mellom scene og sal i en forlatt opera. Aller mest er det en fantastisk fortelling om tro, håp og kjærlighet.
2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2015 ISBN 978-82-03-25913-5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Viktor Lindeman
Alfredo hadde aldri sett så høye bølger før. Seilskipet ble løftet opp og satte utfor mot bunnen av bølgedalen. Så kom en ny vegg, bratt som i en skateramp, mot dem. Tau og tønner seilte rundt. Mannskapet klorte seg fast til mastene, noen hang i riggen. Røde skyer trakk sammen og stengte himmelen ute. Så kom regnet. Det så ut som bloddråper fra himmelen. Varme, seige bloddråper falt som slagregn. Brottsjøene slo inn over dekk, blandet seg med regnet og ble rosa. Fullriggeren hevet seg igjen. Den ble skutt ut av vannmassene og føk mot den blodrøde himmelen. I neste øyeblikk rullet skuta så styrbord rekke nesten forsvant i det rasende havet. Det rykket i skroget, knaket faretruende i stormasten og vinden var som et kor av skingrende stemmer som drev stormen videre. «Ser du?» hvisket Alfredo. Han glemte nesten å puste. De lå på gulvet på rommet hans og kikket opp i taket. «Jeg ser bare et skittent tak,» sa Aija. «Da er du blind! Du må da se stormen, det røde regnet, de rosa skumtoppene på de enorme bølgene?» sa Alfredo. Det irriterte ham at Aija ikke så det samme som ham. «Jeg ser bare et tak som burde males.» Aija snudde seg om på magen og kikket bort på Alfredo. «Kanskje det er fordi jeg har så tykke briller?»
«Du må konsentrere deg! Det kommer ikke av seg selv. Faren min og jeg måtte øve lenge før jeg begynte å se ting.» «Vi har jo øvd masse, uten at jeg har sett verken fugl eller fisk der oppe.» Av og til kunne hun være forferdelig plagsom. «Ser du ikke skipet som nesten går rundt i den kraftige vinden? Ser du ikke» Alfredo avbrøt seg selv og lukket øynene. Han hadde sett et glimt av noe. Som han håpet ikke var en del av visjonen. Han trakk pusten dypt for å roe seg ned. «Som sagt, så ser jeg et tak. Det var nok hvitt en gang i tiden, men nå er det temmelig gråsvart av sot.» Aija lo. «Hva er det med dere jenter?» «Hva er det med deg?» Alfredo visste nøyaktig hva det var. Han hadde visst det helt siden det med moren hans skjedde. Han var en seer. Han så ting som ingen andre så, og av og til så han ting før de skjedde. Nå hadde han sett en vanvittig storm, men han ante ikke hva han skulle gjøre med det. Var det noen han kunne advare, noen som måtte varsles om stormen? Han trodde ikke det. Det måtte i så fall være ham selv. For han hadde sett seg selv om bord i skuta som holdt på å kantre. Han så på Aija. Han visste ikke om han likte at de var venner. De gikk i samme klasse på ungdomsskolen, i åttende, men han var født i januar og hun på slutten av året, så hun var egentlig for ung til å være venner med ham. Men hun hadde vært pågående og han hadde gitt seg, og derfor var de blitt venner. Hun var lubben, hadde tykke briller og så mer eller mindre ut som en gutt. Det var jo greit nok, så mistenkte ingen dem for å være kjærester. Aija bodde i leiligheten over ham og faren. «Jeg så det som skjedde med moren min også, før det
skjedde. Jeg så det der oppe i taket. Jeg skjønte bare ikke at det var henne.» «Hva? Men da kunne du jo ha stoppet» Aija lukket munnen. Alfredo visste at hun hadde rett. Men hun skulle bare ikke si noe som helst om det. Det var vondt nok som det var. «Jeg ser ting, men jeg ser ikke alt.» Det var ikke medfødt. Det var faren hans som hadde lært ham det. Å se på den måten. Faren var også en seer. Men først og fremst var han operasanger. Det er den typen sangere som synger uten mikrofon, så stemmen blir veldig tynn. Stemmen var muligens tynn, men faren selv var tykk. Tykkere enn noen andre Alfredo visste om. Han sang med det som kalles vibrato, som betyr at stemmen skjelver. Av en eller annen grunn ble det sett på som veldig fint. Når han ikke sang i operaen, hadde han alltid fortalt eventyr før Alfredo skulle sove. Alfredo pleide å si hva han ville at eventyret skulle handle om og så fant faren på en historie i farten. De lå i sengen hans og fabulerte. Faren lærte Alfredo at taket er det fineste kinolerret man kan ønske seg. Hvis man så godt etter, kunne man se alt mulig fantastisk i den hvite flaten. Det var sant. Alfredo hadde lært seg å se. Spennende og morsomme ting, som regel. Men det hendte han så grusomme ting også. Som det med moren hans. Hvis han bare hadde forstått hva som kom til å skje den gangen, så kunne han ha stoppet det. Kjell reiste seg fra kurven i hjørnet av soverommet, ristet på seg og tasset over mot Alfredo. Den vesle hunden satte seg tett inntil ham. Kjell gryntet slik han hadde for vane. Kloke, ordløse kommentarer, som om han forstod alt og sa: Ja, sånn er det. Den lodne, lille skikkelsen visste når