Øystein Wiik Dødsrytteren

Transkript

1

2 Øystein Wiik Dødsrytteren

3 OM FORFATTEREN: Øystein Wiik debuterte som romanforfatter i 2010 med Dødelig applaus, en krimfortelling fra operamiljøet med Tom Hartmann i hovedrollen. Romanen ble nominert til Rivertonprisen, og er utgitt på tysk, dansk og nederlandsk. I 2011 kom Slakteren som etablerte Øystein Wiik som krimforfatter. Bok nummer tre om Tom Hartmann var Hvit panter som kom ut i 2012 og året etter skrev han Casanovasyndromet. Rekviem kom i 2015 og Skorpionen i Dødsrytteren er den sjuende boken om Tom Hartmann. Øystein Wiik har en lang karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter bak seg. Forfatterfoto: Julia M. Naglestad, NRK

4

5 OM BOKEN Det er oktober Den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Strandlie svever ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, og deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk hjelp til svevet. Samtidig sitter Tom Hartmann utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitteren representant for den nord-koreanske regjeringen. Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon. I Longyearbyen på Svalbard står Kang og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer. Og i løpet av en natt forsvinner hele Longyearbyens befolkning. DØDSRYTTEREN er Øystein Wiiks sjuende thriller om Tom Hartmann.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2017 ISBN

7 Pyongyang, mars 2013 Sanksjoner lammer landet vårt. FN kveler oss med stadig nye resolusjoner. Man skylder på at vi gjør prøvesprengninger og tester. Men USA har utført ett tusen og femtifire tester med atomvåpen siden andre verdenskrig. Russland sju hundre og femten. Hvorfor skal disse stormaktene definere spillereglene? Hvorfor er USA, Russland, Kina definert som «lovlige atomvåpenmakter»? Nord-Korea straffes, andre går fri. Hvem ga FN retten til å ødelegge oss fordi vi har atomvåpen? Min-Kis journal

8 PROLOG Til «Old Man» fra Min-Ki Koreansk folkeeventyr fra det fjortende århundre «Du skal finne en hest til meg, som kan løpe tusen mil om dagen.» Kongen av Chu satte blikket i sin fortrolige rådgiver, Sun Yang. Han merket seg at kongen ikke blunket, men det var et slør av distanse over de ellers kloke øynene. I sitt stille sinn tenkte «Generalen» at kongen omsider var gått fra vettet. «Den slags hester er svært sjeldne», svarte Sun Yang og trakk seg i det pistrete skjegget. «Jeg må reise langt og bruke enda lengre tid for å finne en slik en.» «Du er den eneste jeg kjenner til som kan greie en slik oppgave», sa kongen. Sun Yang fortrengte smigeren. Han visste at dersom han ikke kom tilbake med en slik hest, ville han miste sin posisjon som rådgiver. Kanskje ville han også miste hodet. Sun Yang reiste gjennom mange landsdeler på leting etter det umulige. Slet seg gjennom stormer, iskalde regnskurer og drepende hete. Han unnet seg sjelden hvile. Selv når han sov, red han med det ene øyet åpent. Til slutt måtte han innse at han hadde feilet.

9 Tusenmilshesten fantes ikke. Han måtte vende hjem til sin konge og bøye nakken i nederlaget. Han la veien gjennom Qi-provinsen for å utsette møtet med herskeren, og innerst i en karrig dal så han en hest som trakk en kjerre fylt til randen med salt opp en skråning. Den var mager og beinete og stønnet for hvert steg den tok. Plutselig fikk den øye på Sun Yang, og den vrinsket høyt, la hodet bakover og stirret med vidåpne øyne på ham. Det var som om den ville fortelle noe viktig om seg selv. Lyden, bevegelsene og det vidåpne, lidende blikket. Sun Yang kjente det på seg i hvert bein i kroppen: Denne hesten var skapt for seire i krig, og ikke for å trekke kjerrer. «Selg hesten din til meg», sa han til driftekaren. Denne slo opp en rå latter: «Vil du ha det beistet, så gjerne for meg, men da vil jeg ha hesten din i bytte.» Han knep øynene sammen som om han ikke stolte på ham. «Jeg takker for handelen», sa Sun Yang, ga fra seg hesten sin og tok det skrinne øket i bytte. Den var så mager og skakkjørt at han ikke våget å ri den, men gikk ved siden av og leide den hele den lange veien tilbake til den ventende kongen. «Jeg har funnet en god herre til deg», hvisket han i øret på hesten idet han leide den inn på gårdsplassen foran kongens slott. Som om hesten forstod hva han hadde sagt, stampet den med det høyre forbeinet, bøyde nakken og vrinsket lenge, en lyd som når slaget på en gigantisk gongong gjennomtrenger ikke bare den første, men til og med den syvende himmelen. Da kongen hørte den mektige lyden, ble han nysgjerrig

10 og gikk ut på balkongen i palasset sitt. «Min konge! Her har du tusenmilshesten din», ropte Sun Yang nede fra plassen under balkongen. Kongen ble rasende: «Du har brakt meg et radmagert øk! Se på den! Hvordan våger du å gjøre narr av kongen din!» «Dette er virkelig tusenmilshesten. Men den ble brukt til å dra kjerrer, og har fått dårlig mat. Gi den rikelig med havre i to uker, så skal du få se.» «Jeg burde kappe hodet av deg», sa kongen iltert. «Men du skal få de fjorten dagene.» En uke senere var hesten skinnende blank, og manen struttet. Etter fjorten dager utstrålte den en styrke ingen hadde trodd var mulig. Kongen svingte seg opp i salen, og uansett hvor han red, var det som om de red tusen mil på et sekund. Kongen brukte tusenmilshesten i slag etter slag, og sammen vant de sine største seire i felten. Sun Yang beholdt hodet og nøt enda større respekt hos kongen enn før. Min-Kis journal