En verdensarv å ta vare på Tekst og foto av Bente Foldvik

Båtbyggere, og en seilmaker, som er tradisjonsbærere. Fra venstre Jon Godal (geitbåt), seilmaker Frode Bjøru (råseil), Ragnvald Holvik (nordfjordsbåt), Jakob Helset (bjørkedalsbåter), Einar Borgfjord (åfjordsbåt), Ola Fjelltun (nordlandsbåt), Gunnar Eldjarn (nordlandsbåt), Arne-Terje Sæther (nordlandsbåt), Kai Linde (nordlandsbåt). Ta med brannslukningsapparatet! Det sa nestleder Asgeir Svendsen i Forbundet KYSTEN da båtbyggere som deltok på kystlagsseminaret i Tromsø skulle samles på ett rom. Hvis de skulle ha forulykket, ville trolig en tusenårig tradisjon ha gått tapt. En verdensarv å ta vare på Tekst og foto av Bente Foldvik Hvert annet år arrangerer Forbundet KYSTEN et kystlagsseminar, denne gangen gikk det av stabelen i Tromsø. Fra fredag til søndag diskuterte 80 deltakere båtbygging og båtbruk. Iherdig innsats gjennom 30 år har berget tradisjoner som kan spores tilbake til vikingtid. Hvordan skal vi klare å ta vare på kunnskapen om bygging og bruk i framtida, var spørsmålet som deltakerne ble invitert til å debattere. Seminaret var fulltegnet, og engasjementet var stort. Spesielt gledelig var det at svært mange av de tradisjonsbærende båtbyggerne deltok. Forbundet KYSTEN har lagt ut foredragene i sin helhet på sine nettsider, men vi tar med noen høydepunkter også her. Svær kulturarv Under seminarets gang kom det fram at båtbygging har hatt et enormt omfang opp igjennom historien. Det er bare i de siste hundre år vi har hatt veier, det meste av trafikken har foregått til sjøs. Det har blitt bygd båter tilpasset enhver bruk, i alle overkommelige størrelser. Hvis vi begynner helt i nord ved Tanaelvas utløp der har samer bygd basker og elvebåter. Langt ute i Hasvik på Sørøya ble det bygd båter. I Troms har de bygd båter, Saltdal sin båtbyggervirksomhet er godt dokumentert på hver en gård var det båtbygging om vinteren de dro båtene nedover elva før skreifisket tok til. Det har vært båtbygging nedover helgelandskysten, og i Sør-Trøndelag der åfjordbåtene hører hjemme. På Nordmøre ble det bygd geitbåter innover i fjordene. Innerst i Sognefjorden bygde de sognebåter til hjelp i jordbruket. Bjørkedølene, på hver eneste gård, var tidlig ute med sine havgående snidbetninger som ble brukt både til havfiske og fyrbygging. I Hardanger var det hundrevis av båtbyggerier både langs fjorden og langt oppe i lia. De bygde strandebarmere både til seg sjøl og til salg for sør- og østlendinger. I Os, sør for Bergen, utviklet de oselvere, smekre båter under 20 fot. De bygde båter langt oppe i rogalandsheiene også. Fra fjellgårdene ble båtene satt på snøen og ført nedover bakkene til fjorden om vinteren. På Sør- og Østlandet har de bygd listerbåter, snekker, prammer og hvalerbåter. Et mylder av båter har blitt tilpasset ulik bruk. De fleste har også vært brukt til hjemmefiske og frakt. Mens mange av de større båttypene bare var for menn, ble mindre båter brukt av alle også kvinner og barn, ungdom og eldre. Hvordan skulle de ellers komme seg til butikken eller skaffe mat når mennene var borte? Og det var de, i store deler av året. Det fantes med andre ord et svært marked for båtbyggere. De konkurrerte og samarbeidet om å utvikle sin båtbyggerkunst. Men markedet for trebåter ble stadig mindre, og trebåtbyggeriene ble stående tomme. I dag finnes det spor etter virksomhetene langs hele kysten. 40 KYSTEN 3'14

reportasjerapportartikkel De siste 30 årene har det blitt lagt ned en betydelig innsats for å berge denne kulturarven mens det ennå fantes folk som kunne kunsten å bygge trebåter i tråd med tidligere tiders overleverte kunnskap. Så godt som alle informantene har nå gått bort. Oselverbygger Harald Dalland er en av dem, han døde få dager før seminaret tok til. I resten av Europa har denne kulturarven dødd ut. Mange mener derfor at vi har en verdensarv å ta vare på, og at kunsten å skape nordiske klinkbygde båter hører hjemme på UNESCOs verdensarvliste. Abstrakte tanker Tradisjonsforsker Jon Godal har lagt ned et livsverk i arbeidet med å dokumentere og ta vare på båtbyggertradisjoner både gjennom bygging og bruk. Han har i lang tid vært opptatt av den intellektuelle prosessen båtbyggingen beskriver. Båtbyggere skriver ikke, det er heller ikke nødvendig å si så mye, likevel er arbeidet med hendene og verktøyet er resultatet av en tankeprosess som det tar lang tid å tilegne seg. Idrettsutøvere trenger 10 000 timers trening for å nå verdenstoppen, så også med båtbyggere. Som idrettsutøvere, Arne-Terje Sæther og Ola Fjelltun arbeider i det største av Gunnar Eldjarns verksteder, ryddet for anledningen. eller musikere, eller arkitekter, eller filmregissører må man lære faget på en annen måte enn å lese. Godal bruker ofte begrepet handlingsbåren kunnskap. Man lærer ved å arbeide sammen med noen som kan dette. Båtbyggere skal kunne lage svært komplekse former som møter sjøen under utfordrende forhold. De skal vite hva som skjer hvis man endrer bare litt på det man holder på med, og de skal kunne bygge til forskjellig bruk. Deres kunnskap er ikke standardisert, alle båtene de lager er unike. En tradisjonsbåt er mer enn en fysisk gjenstand. Den er knyttet til en immateriell kulturarv, et ervervet handlingsmønster. Hver eneste er en intensjon, ikke to er like. Båtbyggeren bygger etter et indre bilde, en abstraksjon. Det han uttrykker er en tanke om noe han skal oppnå. Det er et enormt tankearbeid bak en båt, det er en ytterst abstrakt sak, sa Godal. Han mener at det bør etableres en nasjonal konstruksjon for å sikre denne kunnskapsarven. Båt har med identitet å gjøre. Kulturell identitet er et samfunnsansvar, sa Godal. Det har vært ekstremt mange båtbyggere langs vår lange kyst, heldigvis er det fortsatt noen som kan formidle disse abstrakte tankene. Men nå er det svært få som kan faget i hele sin velde. Kongen ser verdien Båtbygger Einar Borgfjord er en av de sjeldne. Han holder til i Trøndelag på Båtskott Trebåtbyggeri ved Museet Kystens Arv. Til sammen 228 båter har blitt til under Borgfjords ledelse i løpet av de siste tre tiårene. I 18 av disse årene var han lærer på Fosen folkehøgskole og har i den forbindelse hatt flere hundre elever innom. Noen av dem har blitt så fasinert av faget at de har valgt en tilværelse som lærlinger. Hittil har 13 avlagt fagprøve som båtbyggere, åtte av dem driver med båtbygging fortsatt i regi av fartøyvernsentrene, men ingen driver med småbåtbygging. Det er småbåtbyggerne som lager nye båter, på fartøyvernsentrene reparerer de gamle fartøyer, med noen unntak. Det er særlig åfjordbåten Borgfjord er en kulturbærer for. Men markedet for slike båter er for lite til å holde i gang bedrif- 3'14 KYSTEN 41

Arctandria kystlag inviterte seminardeltakerne på besøk i sine lokaler på Stakken. Sirin Storjord Ovesen foran var en av fire som lagde lapper til hele gjengen. Solrun Pedersen og resten av forsamlingen lyttet til Leidulf Olsrud som fortalte om kystlagets aktiviteter med barn og unge. Båtsnakk. Gunnar Eldjarn i midten, Kjell Arild Grindvik fra Romsdal kystlag til høyre. 42 KYSTEN 3'14

reportasjerapportartikkel ten, slik at han og hans lærlinger også bygger kopier av andre store og små båter. De har merket at markedet er for nedadgående. Mens ordreboka tidligere hadde oppdrag for ett år fram i tid, er det nå noen måneders bestillinger det er snakk om. På et museum kan man imidlertid lage seg prosjekter mens man venter på oppdrag, nå har de laget et fjærabåtprosjekt med mindre båter som seinere kan brukes av skolebarn. Hvis markedet forsvinner, da blir det vanskelig, sa Borgfjord. Han oppfordret alle kystlag til å bestille to tradisjonsbåter, både for å holde liv i båtbyggerkunsten, og for å sette økt fokus på bruken av tradisjonsbåter. Forbundet KYSTEN har for tida 125 lokale lag, 250 nybygg ville ha betydd mye for hele båtbyggerfeltet. Kystlag har mulighet til å finansiere nybygg ved hjelp av stiftelser og fond man kan søke midler fra. Er det noe poeng å drive med opplæring når det ikke er arbeid å få? spurte Borgfjord. Likevel var alle enige om at dette er en tradisjon å ta vare på. Men utfordringene står i kø når det gjelder opplæring av unge, nye båtbyggere. Borgfjord påpekte at opplæringsplaner ikke holder mål, det kreves mange år med spesialisert utdanning for å tilegne seg kunnskap slik at man er i stand til å bygge båter sjøl. Dagens ungdommer er gjerne blottet for erfaring med verktøy, slik at det blir en veldig lang vei å gå for dem som skal begynne med dette. Hvis man skal ta vare på tradisjoner, er det også et poeng at de som får utdanning forblir i Norge. På Fosen folkehøgskole har vi veldig mange utlendinger. Det blir det sjelden noen ivaretakelse av tradisjonen av, de fleste reiser tilbake til sine hjemland, har Borgfjord erfart. Men til tross for mange utfordringer, Kongen er på «vår» side. Borgfjord fortalte at han demonstrerte båtbygging på en fiskerimesse i Trondheim da kong Harald kom forbi. Han stoppet opp, var svært interessert og hadde en lengre samtale med Borgfjord. Kongen spurte også om det fantes noen form for statlig finansiering av denne kulturarven. Borgfjord svarte nei, og Kongen kommenterte da at «dette har ikke Norge råd til å la være å ta vare på.» Alarm! Båtbygging er et lite og verneverdig fag. De siste tre årene har mindre enn fem lærekontrakter blitt inngått. Det er ingen søkere til faget etter 2011, ingen nye lærekontrakter er inngått etter 2012, gjennomsnittsalderen på utøvere i yrket er høy, og det finnes ingen bransjeorganisasjon som hegner om faget. Det sa Solveig Torgersen Grinder som var invitert for å belyse hvilke opplæringsutfordringer og muligheter som finnes for båtbyggerfaget. Til daglig arbeider hun i Norges Husflidslag med opplæring og kompetanseutvikling. Hun har også arbeidet med UNESCO-konvensjonen om vern av immateriell kulturarv, blant annet. Grinder påpekte videre at det ikke finnes noen samlet og oppdatert oversikt over båtbyggere som er aktive, ei heller hva de holder på med. For elever som vil bli båtbyggere, er det nesten en håpløs oppgave å finne ut hvordan man skal gå fram for å få utdanning på videregående nivå. Antakelig har trebåtbyggerfaget en lite hensiktsmessig plassering i utdanningssystemet. Av andre tilbydere har vi Pluss-skolen i Fredrikstad som nylig har startet båtbyggerutdanning. Det er en privat skole som ikke er godkjent, men som håper å få slik godkjenning, sa hun. På Fosen folkehøgskole har de lang erfaring med en trebåtbyggerlinje. Der er det en aldersgrense for å komme inn på 18 år, og det koster 100 000 kroner pr. år å være elev der. Likevel har de 13 elever på trebåtbyggerlinja, og det sier meg at de som går der virkelig vil dette, poengterte hun. Hun fortalte at det finnes muligheter for å lage egne opplegg. Norges Husflidslag har hatt suksess med en modulbasert opplæring i kunsten å sy bunader. Husflidslaget så at det var svak rekruttering til håndverksfaget, samtidig som det er et sterkt ønske i Norge om at faget skal leve videre. Det samme gjelder felemaking og bygging av langleik. Det er så få som utdanner seg til båtbyggere i Norge, at bedrifter bør være aktivt rekrutterende overfor de som har gått i lære eller har avlagt fagprøve de siste fem årene. De bør også være aktivt oppsøkende overfor de 13 unge som er i opplæring nå. Et forum for båtbyggere kan opprettes på internett, og man kan lage et modulbasert opplæringstilbud på Vg3-nivå, foreslo Grinder. Hun anbefalte også båtbyggerne å organisere seg. Kompetente båtbrukere Bruken av tradisjonsbåter var tema for Kjell Magnus Øklands innlegg. Han holder på å avslutte ei bok om oselveren, en av Vestlandets mest omtalte tradisjonsbåter. Omfattende dokumentasjon som er skaffet fram i løpet av de siste ti årene, skal publiseres i løpet av året. Han har sjøl drevet med regattaseiling i oselvere siden han var barn. Økland påpekte at det er en ganske lett læringskurve fra å være nybegynner til å kunne nok til å ha glede av småbåter til friluftslivsaktiviteter. Intensive kurs over kort tid gir stor mestringsfølelse. Veien er litt lengre videre, det skal mange timer i båt for å bli en kompetent båtbruker, eller en seiler som tar vare på tradisjonell seilkunnskap. Oselveren har vært brukt til regattaseiling i hundre år, nettopp for å kunne videreformidle avansert bruk av denne båttypen. Regattaer er en fin rekrutteringsarena, har Økland erfart. Han foreslo også å etablere lavterskeltilbud for nybegynnere, felles roturer og fisketurer eller seilturer med telt, intensive kurs og arenaer for mer krevende båtbruk der man tester yteevnen til både båt og mannskap. Det er særlig når det gjelder bruken av båtene at kystlagene har mulighet til å bidra. Mange driver allerede opplæring i båtbruk, andre kan systematisere og videreutvikle sitt arbeid på denne fronten i tråd med de mulighetene de har i sine lokale miljøer. Les mer på Forbundet KYSTENs nettsider www.kysten.no. 3'14 KYSTEN 43

Søndag formiddag ble brukt til idémyldring. Engasjerte folk er av stor verdi når planer etter hvert skal realiseres. Veien videre Tekst og foro av Bente Foldvik Tre løp ble lagt opp. En arbeidsgruppe skal fokusere på bruken av båtene, sekretariatet til Forbundet KYSTEN skal se på regelverk og høringsmuligheter i samarbeid med andre kulturvernorganisasjoner, og Tromsø-miljøet undersøker hvilke muligheter som finnes for samarbeid med UIT, Norges arktiske universitet. Søndag var tid for diskusjoner og oppsummeringer. De fleste av deltakerne representerte ett av Forbundet KYSTENs 125 kystlag. De var særlig opptatt av økt fokus på bruken av båtene. Her er noen av innspillene: - Det har vært snakk om at vi må fange ungdommene før idretten tar dem. Men frafallet i idretten er veldig stort i 14- års alderen fordi mange synes det blir for krevende og seriøst å være idrettsutøver. Undersøkelser viser at ungdommene ønsker å drive med friluftsliv, og det faller inn under det vi holder på med, poengterte Tore Berntsen fra Bragdøya kystlag. Kanskje det er en ide å arrangere tradisjonsbåtens dag? Vi måtte i så fall sette dette i system og lage et publikumsvennlig arrangement med like båter i en form for konkurranse, foreslo Asgeir Svendsen fra Nærsnes kystlag. Han ser flere muligheter i Indre Oslofjord. Det finnes ubrukte potensialer i de fleste kystlag. Det trengs ofte en form for tilrettelegging, mange har erfaring med at barnefamilier kommer hvis de får mulighet til å være med på noe. Mange kystlag har også opplegg for skolebarn og opplever at disse tilbudene er populære. Mariann Mathisen i Arctandria kystlag påpekte at det allerede finnes noen innfallsporter som kan brukes av ressurssterke kystlag, blant annet Den kulturelle skolesekken og samarbeid med 4H. Også folkehøgskoler er mottakelige for denne typen prosjekter, poengterte hun. Andre mente at vi har et image-problem som må løses. På en eller annen måte bør vi markedsføre det vi holder på med slik at det blir «kult». Vi må fortelle verden om denne viktige kulturarven, ble det understreket fra flere hold. Hundekjørerne har fått det til, vi trenger et kystens «Finnmarksløp», ble det foreslått. Andre nevnte «nordlandsbåtens ekstremveke», roing som en del av idretten, kanskje i samarbeid med idrettslag, og folkehelseperspektivet ble nevnt. Tuva Løkse foreslo å oppsøke treningssentre med oppfordringer om å bli med kystlagene på rotur. 44 KYSTEN 3'14

reportasjerapportartikkel Forbundets kampanjer «Den gylne åre» og «Roknappen» er gode eksempler på at man får noe til, ble det sagt. Jakob Helset fra Bjørkedal kystlag var opptatt av å bedre tilgjengeligheten til sjøen i sentrum av tettstedene langs vår lange kyst. For eksempel i Volda er det ikke noe sted det går an å sette ut båt. Kystlaget ønsker seg en betongslipp i et sentrumsnært område i gave av kommunen i forbindelse med sitt jubileum. Da blir det mulig å skape aktivitet med småbåter midt i sentrum, der folk er. Sentrale utfordringer Sekretariatet i Forbundet KYSTEN ble bedt om å videreutvikle samarbeidet med Norges Husflidslag og flere kulturvernorganisasjoner som de til daglig har et kontorfellesskap med. Det finnes mange felles utfordringer i møter med departementer og statsråder. Det kom blant annet fram at utdanning til trebåtbygging burde plasseres under friluftsliv-retningen på videregående skole, og ikke som en del av TIP, der det er i dag. Det finnes muligheter for en allmenn utdanning på videregående nivå som ikke fungerer med dagens system. Man må starte på videregående nivå, det vil være lite hensiktsmessig å starte på høyskole- og universitetsnivå. Andre påpekte behovet for et ferdig opplegg som kan presenteres for skoler og barnehager. Leidangsprosjektet ble nevnt som en god modell for lokalt engasjement rundt båtbygging og båtbruk. Det handler om å invitere folk til å være med på bygge en båt som tilfaller kystlaget. Man skaper en båt, får se hele produksjonslinja, og er med på å bruke den etterpå. Leidangprosjektet er utviklet av Indre Sogn kystlag, modellen kan med fordel spres. Oppdaterte oversikter over trebåtbyggere som driver sin virksomhet i tråd med tradisjonen er det også et behov for. I denne sammenhengen er vi på jakt etter dem som kan kunsten å bygge ny båt. Båtbyggerne bør organisere seg slik at de får en bransjeorganisasjon som tar vare på deres interesser, gjerne i samarbeid med forbundet. Båtbyggere i fellesskap Båtbyggerne hadde et felles møte der de drøftet sine problemstillinger. De var enige om at hele utdanningsforløpet er ytterst utilfredsstillende slik det er i dag. Ungdom har svært liten praktisk ballast, de kan ingenting, likevel vil de ha lønn med en gang. Slike lærlinger er lite attraktive for båtbyggerne. Likevel er den gode søkningen til båtbyggerlinja på Fosen folkehøgskole en indikasjon på at det finnes noen som er skikkelig interessert i å tilegne seg faget. Det var videre stor enighet om at båtbyggere møtes for lite i faglige sammenhenger. Det er behov for å organisere et fellesskap innenfor bransjen. Jon Godal påpekte at det burde skapes en kobling mellom håndverk og høyere utdanning som driver et slikt faglig fellesskap. Gunnar Eldjarn understreket at en institusjonsbygging på universitetsnivå bør handle om forskning, eksperimentering og videreutvikling av kunnskapen. Her er det ikke snakk om å utvikle noe A-lag og B-lag, men å tilføre feltet noe ekstra. Man må spille på alle som er med, gjerne gjennom store prosjekter som alle kan involveres i, sa han. Flere nevnte byggingen av «Draken Harald Hårfagre» som et svært inspirerende prosjekt for dem som deltok. Også representanter for kystlagene ser behovet for å sikre verdifull tradisjonskunnskap gjennom institusjonsbygging. Tromsø-miljøet fikk oppdraget med å undersøke hvilke muligheter som finnes for samarbeid med UIT, Norges arktiske universitet. Båtbyggerne så også behov for felles markedsføringen av faget, båtene og kulturarven. Hele feltet har behov for et nypusset image som møter vår samtid. Høvedsmann Tradisjonell skipshandel Utstyr, verktøy og materialer til båtbygging, rigging, seilmaking og andre maritime handtverk. Tauverk: Hamp Tjæret hamp Manilla Kokos Kunsthamp Spunflex Seilduk: Bomull Lin Clipper Duradon www.høvedsmann.no 3'14 KYSTEN 45