Produksjon og tilbud 1

Kapittel 3, september 2015 Produksjon og tilbud 1 I forrige kapittel om nasjonalregnskapet studerte vi hvordan vi kan måle og beskrive hva som skjer i økonomien. Nå vil vi gå videre og drøfte hva som bestemmer det som skjer. I makroøkonomi er vi interessert i økonomien som helhet. Men det som skjer i makro avhenger naturligvis av hvordan den enkelte bedrift eller individ/husholdning opptrer. I dette og neste kapittel vil vi derfor studere de sentrale beslutningene til enkeltaktørene - den enkelte bedrifts beslutninger om produksjonsnivå og priser, investeringsbeslutningene, og den enkelte husholdnings beslutning om forbruk og sparing. Analysen i disse kapitlene vil utgjøre viktige byggeklosser for drøftingen i kapittel 5 og utover, der vi på hvordan økonomien samlet sett fungerer. I en virkelig økonomi er det enorm variasjon mellom ulike bedrifter og ulike markeder, mellom frisøren på hjørnet og bilfabrikken Ford, mellom oljemarkedet og drosjemarkedet. Men hvis vi skulle forsøke å fange opp all denne variasjonen, ville vår analyse blitt alt for komplisert. Derfor må vi lage en forenklet beskrivelse av virkeligheten. Vi vil se på den typiske atferden til bedrifter og husholdninger, og dermed forsøke å fange opp hovedtrekkene i hvordan de opptrer. For å forenkle diskusjonen vil vi hele tiden se på en lukket økonomi, dvs. vi ser ikke på handel eller andre økonomiske forbindelser til utlandet. I dette kapitlet skal vi se på tilbudssiden av økonomien, mens etterspørselssiden er tema i kapittel 4. I dette kapitlet skal vi Introdusere et nytt begrep, produktfunksjonen, som på matematisk form viser sammenhengen mellom produksjonen og bruken av arbeidskraft og realkapital. Definere marginalkostnaden som økningen i kostnadene ved å produsere en enhet mer Presentere tre sentrale forutsetninger om bedriftenes tilbud o Bedriften setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til økt pris, mens høyere produktivitet fører til lavere pris. o Bedriftene produserer og selger det som kundene etterspør, slik at en endring i etterspørselen fører til endret produksjon og salg o Endringer i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet. Vise at høy vekst i BNP vanligvis fører til redusert arbeidsledighet (Okuns lov) 1 Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til Steinar.holden@econ.uio.no 1

Produksjon I en moderne økonomi blir mesteparten av produksjonen utført i private bedrifter, som selger sine produkter på markedet til forbrukere eller andre bedrifter. Det er stor forskjell på de produkter som selges, fra hårklipp og tannbehandling til mobiltelefoner og skip. Men det er også en rekke felles trekk i hvordan produksjonen foregår. For å produsere har bedriftene bruk for tilgang på en rekke ulike faktorer som vi vil kalle produksjonsfaktorer. Først og fremst har bedriftene bruk for kvalifisert arbeidskraft. Bedriften har bruk for nok arbeidskraft målt i timer, i tillegg til at arbeidstakerne har den kunnskap og kvalifikasjoner som er nødvendig. Arbeidstakernes kvalifikasjoner kalles gjerne for humankapital. Bedriftene har også bruk for varer og tjenester fra andre bedrifter, som råvarer, utstyr, elektrisk kraft, renholdstjenester mv, som vi med en samlebetegnelse kaller produktinnsats. En tredje viktig produksjonsfaktor er realkapital, som er maskiner, bygninger, transportmidler osv. Skillet mellom produktinnsats og realkapitalen er som du kanskje husker at produktinnsatsen brukes opp i produksjonen i løpet av året, mens realkapitalen varer i lengre tid, selv om også den naturligvis etter hvert blir utsatt for slitasje og verdiforringelse. Realkapitalen er en beholdningsstørrelse, som kan måles på et tidspunkt, i motsetning til f.eks. bruken av arbeidskraft, der vi ser på antall arbeidstimer i løpet av et år. Hvis bedriften kjøper ny realkapital, regnes det som en realinvestering som innebærer en økning i bedriftens realkapitalbeholdning. I noen typer produksjon er også naturressurser og land viktige produksjonsfaktorer. For Norge er olje en svært viktig naturressurs, og i mange typer jordbruksproduksjon er man helt avhengig av egnede landområder for å kunne produsere. Teknologi beskriver de produksjonsmetoder som er tilgjengelige for bedriftene når de skal bruke produksjonsfaktorene i produksjonen. Bedre teknologi innebærer at bedriftene kan produsere mer, uten å bruke mer av produksjonsfaktorene. Bedre teknologi kan også gi nye produkter, eller produkter av bedre kvalitet. Produktfunksjonen Vi er først og fremst interessert i den samlede verdiskapingen i økonomien, målt med BNP, og hvordan denne avhenger av bruken av arbeidskraft og realkapital. For enkelhets skyld ser vi derfor bort fra andre produksjonsfaktorer som naturressurser og land, og vi ser også bort i fra produktinnsatsen. Videre antar at den enkelte bedrift har en bestemt produksjonsteknologi tilgjengelig for sin produksjon, slik at verdiskapingen til bedriften bare avhenger av hvor mye arbeidskraft og realkapital som den bruker. Vi bruker en produktfunksjon, med betegnelsen F, for å beskrive denne sammenhengen på matematisk form. (3.1) Y F( K, N) 2

der Y er produksjonen, K er kapitalbeholdningen og N er bruken av arbeidskraft. 2 En funksjon er et matematisk begrep som sier at funksjonsverdien Y avhenger av verdien på argumentene K og N. Hvis vi vet hvor mye som brukes av K og N, vil funksjonen F(K,N) bestemme hvor mye som blir produsert av Y. Vi har skrevet et plusstegn under K og N, for å vise at vi antar at en økning i K fører til økt Y, og tilsvarende for N. Alle størrelsene måles i fysiske enheter - vi kan f.eks. tenke oss et busselskap der Y er antall bussturer i en bestemt rute, N er antall bussjåfører og K antall busser. Figur 3.1 illustrerer en stilisert produktfunksjon. Figur 3.1 Stilisert produktfunksjon Produksjonsfaktorer Arbeidskraft N Realkapital K Produksjonsprosess Produktfunksjonen F(K, N) Produksjon Y F(K,N) er skrevet på generell form, slik at den ikke forteller hvordan sammenhengen mellom K, N og Y egentlig er. Hvis vi velger en spesifikk produktfunksjon kan vi derimot få en presis 3 sammenheng mellom K, N og Y, f.eks. F (3.2) Y 5K N 1/3 2/3 Med denne produktfunksjonen kan vi regne ut hva Y blir dersom vi kjenner verdien på K og N. Hvis vi f.eks. har 10 maskiner og 10 arbeidere, dvs. at K = N = 10, finner vi at Y = 5 10 1/3 10 2/3 = 5 10 = 50. Hvis vi har en maskin og 10 arbeidere, K= 1 og N= 10, finner vi Y = 5 1 1/3 10 2/3 23. En viktig egenskap ved produktfunksjonen er hvor mye produksjonen øker dersom man øker bruken av produksjonsfaktorene. Marginalproduktiviteten til arbeidskraft er økningen i produksjonen ved en marginal, dvs. svært liten, økning i bruken av arbeidskraft. Dette svarer til det matematiske begrepet den deriverte av en funksjon. Som en forenkling definerer vi marginalproduktiviteten til arbeidskraft som økningen i produksjonen dersom vi øker bruken av arbeidskraft med en enhet, dvs. en arbeider. Vi bruker forkortelsen MPN for marginalproduktiviteten til arbeidskraft N, og vi har da 2 Det er vanlig å bruke begrepene produktfunksjon og produksjon her, selv om strengt tatt er bedriftens verdiskaping vi snakker om. Men siden vi her ikke har noe produktinnsats, er produksjonen lik verdiskapingen til bedriften. 3 Denne produktfunksjonen er på formen Y AK N, der A, α og β er parametere i produktfunksjonen. En slik produktfunksjon kalles for Cobb-Douglas, etter de to som introduserte den til økonomifaget, økonomen Paul Douglas og matematikeren Charles Cobb. 3

(3.3) MPN = F(K,N+1) F(K, N) Marginalproduktiviteten til N er altså differansen mellom hvor stor produksjonen blir med N+1 arbeidere, og produksjonen med N arbeidere. Marginalproduktivitet er det samme som grenseproduktivitet, eller «marginal productivity» på engelsk. Boks 3.1 Sammenhengen mellom bruk av produksjonsfaktorer og produksjonen Det er store forskjeller mellom ulike typer produksjon når det gjelder hvor mye produksjonen øker når vi øker bruken av produksjonsfaktorene. I mange typer produksjon er det rimelig å anta at produktfunksjonen har konstant skalautbytte, som betyr at produksjon dobles dersom bruken av produksjonsfaktorer dobles. Vi kan f.eks. tenke oss at vi har en aluminiumsfabrikk med et visst antall arbeidstakere. Hvis vi så får en fabrikk til, som er helt lik den forrige, og med like mange og like godt kvalifiserte arbeidstakere, er det rimelig å anta at produksjonen også blir det dobbelte av det som den første fabrikken kunne produsere. I andre tilfeller er det mer rimelig å anta er det avtakende utbytte mhp skalaen, slik at produksjonen øker prosentvis mindre enn bruken av produksjonsfaktorer. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom det er begrenset tilgang på en eller flere av produksjonsfaktorene, som jordbruksareal eller andre naturressurser. Siden man gjerne bruker det beste jordbruksarealet først, kan man greie seg med lite bruk av arbeidskraft og realkapital når produksjonen er liten. I noen typer produksjon er det stordriftsfordeler, også kalt tiltakende utbytte mhp (med hensyn på) skalaen, som innebærer at økt bruk av produksjonsfaktorer fører til en prosentvis større økning i produksjonen. Dette vil bl.a. være tilfelle i produksjon som krever mye forskning og utvikling, der det er store kostnader for å utvikle et produkt, som et fly, bil eller legemiddel, og deretter relativt billig å produsere mange enheter av produktet. Kostnadene per fly blir dermed mye lavere dersom man produserer mange fly enn hvis man produserer få fly. 4

Marginalkostnaden Når en bedrift skal bestemme hvor mye den skal produsere, er det viktig å vite hvordan produksjonskostnadene avhenger av produksjonens størrelse. Et sentralt begrep i denne sammenheng er marginalkostnaden, som er økningen i produksjonskostnadene ved en marginal økning i produksjonen. Som en forenkling definerer vi marginalkostnaden som økningen i kostnadene dersom produksjonen øker med en enhet. Vi ser på den kortsiktige tilpasningen til bedriften, og tenker oss at bedriften på kort sikt ikke kan øke sin bruk av realkapital. Realkapitalbeholdningen betraktes altså som gitt. For å øke produksjonen må bedriften derfor bruke mer arbeidskraft. Hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, blir produksjonsøkningen lik marginalproduktiviteten til arbeidskraft. Hvis marginalproduktiviteten f.eks. er lik 2, MPN = 2, betyr det at hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, øker produksjonen med 2 enheter. For å øke produksjonen med èn enhet, er det i dette tilfellet derfor nok å øke bruken av arbeidskraft med 1/2 ansatt. Hvis vi lar W betegne lønnen per ansatt (W står for «wages»), blir merkostnaden for bedriften ved å øke produksjonen med en enhet dermed lik W 1/2. Mer generelt har vi dermed at marginalkostnaden MK er gitt ved (3.4) MK = W MPN Lønn Marginalkostnad= Marginalproduktivitet Marginalkostnaden er altså større, desto høyere lønnen, W, er, og desto mindre marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er. Hvis en arbeider produserer to enheter i timen, og timelønnen W = 200 kroner, blir kostnaden ved å produsere en enhet mer, marginalkostnaden, lik 100 kr, siden MK = W/MPN = 200/2 = 100. 5

Pris og tilbud til den enkelte bedrift Så langt i dette kapitlet har vi sett på hvor mye bedriften kan produsere, og hvordan dette avhenger av bruken av innsatsfaktorer. Nå vil vi se på hvor mye bedriften faktisk vil produsere, og hvilken pris den vil sette. Dette vil åpenbart avhenge av forholdene på produktmarkedet. Først og fremst avhenger det av etterspørselssiden, dvs. hvor mye etterspørrerne er villig til å kjøpe, og hvilken pris de vil betale. Det er også viktig om bedriften har noen nære konkurrenter, som etterspørrerne eventuelt kan velge fremfor «vår» bedrift. Vi vil anta at det er monopolistisk konkurranse på produktmarkedet. Monopolistisk konkurranse er en økonomisk modell for et marked der det er mange bedrifter, som lager produkter som er litt forskjellige. Det er også mange etterspørrere i markedet. Bedriftene setter prisen på sine produkter, og etterspørrerne kjøper de produkter de ønsker basert på de priser som de ulike bedriftene har satt. Jo høyere pris den enkelte bedrift krever, desto færre enheter får den solgt. Noen kunder kan velge å kjøpe fra andre bedrifter, og andre kunder kan kjøpe færre enheter, eller la være å kjøpe, når prisen blir høyere. Monopolistisk konkurranse kan sees på som en slags mellomform mellom to andre typer markedsformer, som er perfekt konkurranse og monopol. Ved perfekt eller fullkommen konkurranse er det også mange bedrifter, men der antas det at bedriftene produserer identiske produkter. Dermed kan den enkelte bedrift ikke kunne selge til en pris som er høyere enn markedsprisen, fordi i så fall vil etterspørrerne istedenfor kjøpe fra andre bedrifter. Vi sier derfor at bedriftene er pristakere, fordi de må akseptere markedsprisen som en gitt størrelse. Ved monopolistisk konkurranse er som nevnt produktene litt forskjellige, slik at bedriften vil få solgt noen varer selv om den krever høyere pris enn andre. Når bedriften kan heve prisen og likevel få solgt en del varer, sier vi at bedriften har en viss markedsmakt. Ved monopol er det bare en bedrift i markedet, og en monopolist kan derfor gjerne ha betydelig markedsmakt. Ved monopolistisk konkurranse avhenger markedsmakten av hvor hard konkurransen er, noe som bl.a. avhenger av hvor like produktene er. Hvis produkter fra ulike bedrifter er svært like, vil eventuelle prisforskjeller kunne ha stor betydning for hvilket produkt som velges, slik at priskonkurransen er hard. Hvis det er større forskjeller mellom produktene, vil prisen vanligvis ha mindre betydning for hvilket produkt som velges, og priskonkurransen blir mindre hard. Ved monopolistisk konkurranse står bedriftene overfor en fallende etterspørselskurve for sitt produkt, som illustrert ved figur 3.2. Hvis bedriften setter prisen P 1, får den solgt Y 1 enheter. Hvis bedriften hever prisen fra P 1 til P 2, reduseres etterspørselen fra Y 1 til Y 2 enheter. Jo slakere etterspørselskurven er, desto større er reduksjonen i Y for en gitt økning i prisen. Vi bruker begrepet etterspørselselastisitet (eller priselastisitet, som betyr det samme) om hvor mye kvantum endres når prisen øker: jo større reduksjon i kvantum, desto mer elastisk er etterspørselen. 6

Figur 3.2 Økt pris gir redusert etterspørsel Pris Etterspørsel P 2 P 1 Y 2 Y 1 Kvantum Etterspørselskurven viser hvordan etterspørselen avhenger av prisen. Til prisen P 1 er etterspørselen lik Y 1, mens en høyere pris P 2 gir lavere etterspørsel, Y 2. Jo slakere etterspørselskurven er, desto større er endringen i kvantum for en gitt endring i pris, og desto mer elastisk er etterspørselen. Vi antar at bedriftenes formål er å maksimere overskuddet eller profitten, som er lik salgsinntektene minus produksjonskostnadene. Overskudd = salgsinntekter produksjonskostnader, Vi antar altså at bedriften vil velge det prisnivå, og dermed også det produksjonskvantum, som gir størst overskudd. I et vedlegg til kapitlet viser vi at den optimale tilpasningen er å sette prisen som et påslag på marginalkostnaden, der symbolet μ > 0 viser påslaget (3.5) P (1 ) MK, Pris = (1+Prispåslag) Marginalkostnad Parameteren μ (den greske bokstaven my) viser hvor høy prisen er målt i forhold til marginalkostnaden. Hvis påslaget μ = 0,5, betyr det at prisen settes 50 prosent høyere enn marginalkostnaden. Hvis det koster 100 kroner å produsere en enhet til, setter bedriften prisen til 150 kroner. 7

Vi ser at prisen som bedriften setter er høyere, jo høyere prispåslaget er, og jo høyere marginalkostnaden er. I vedlegget viser vi at prispåslaget er mindre, desto mer elastisk etterspørselen er. Det kan forklares intuitivt. Hvis etterspørselen er svært elastisk, kan bedriften øke salget mye ved en liten reduksjon i prisen. Siden bedriften tjener penger på hver ekstra enhet den selger, vil det derfor være fristende å senke prisen for å øke salget. Dermed blir prispåslaget lavt. Hvis etterspørselen derimot er mindre elastisk, vil en prisreduksjon gi liten gevinst i form av økt salg. Tilsvarende vil en økning i prisen gi lite tap i redusert salg. Dermed vil det være fristende å sette en høy pris, dvs. et høyt prispåslag. Priselastisiteten avhenger av konkurransen i produktmarkedet. I et marked med hard priskonkurranse, der det er mange bedrifter som selger nesten helt like produkter, vil etterspørselen være svært elastisk, slik at prispåslaget blir lavt. Den harde konkurransen vil dermed presse prisen ned mot marginalkostnaden. Hvis det er mindre konkurranse i produktmarkedet, slik at en prisreduksjon gir mindre effekt på salget, dvs. at etterspørselen er mindre elastisk, vil bedriftene sette en høy pris, dvs. et høyt prispåslag. Ved å sette inn for uttrykket for marginalkostnaden fra (3.4) i bedriftens prissetting (3.5), får vi W (3.6) P (1 ), der μ > 0 MPN Lønn Pris=(1+Prispåslag) Marginalproduktivitet Vi ser at prisen er høyere, desto høyere påslagsfaktoren µ er, dvs. desto mindre elastisk etterspørselen er høyere lønnen W er lavere marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er Tilpasningsbetingelsen (3.6) innebærer samtidig at andre faktorer ikke skal påvirke prisen, så lenge de ikke påvirker en av de tre faktorene i (3.6). 8

Boks 3.2 Lineær produktfunksjon I denne boksen skal vi illustrere tilpasningen ved å bruke en svært enkel produktfunksjon, der arbeidskraft er den eneste spesifiserte produksjonsfaktoren, og det er konstant utbytte mhp skalaen: (3.7) Y AN. A >0 er en produktivitetsparameter som bestemmer produksjonen per enhet arbeidskraft, f.eks. per timeverk. Hvis f.eks. A = 2, blir produktfunksjonen Y = 2N, dvs. at N=3 gir Y = 2 3=6. Marginalproduktiviteten til arbeidskraft er lik A = 2, dvs. at Y øker med 2 dersom N øker med en time. En slik produktfunksjon med arbeidskraft som den eneste produksjonsfaktoren, er naturligvis en sterk forenkling, men samtidig blir det lettere å få fram de sentrale begreper og prinsipper. I noen tilfeller kan denne produktfunksjonen også være en akseptabel tilnærming til en kortsiktig produktfunksjon der tilgangen på realkapital er konstant, og der økt bruk av arbeidskraft innebærer at realkapitalen utnyttes bedre slik at produksjonen øker prosentvis like mye som bruken av arbeidskraft. Marginalkostnaden, dvs. økningen i kostnader når produksjonen øker med en enhet, blir dermed (3.8) W MK. A Den pris som bedriften vil sette er dermed gitt ved (3.9) P (1 ) W A Prisen avhenger dermed av tre faktorer, påslagsfaktoren µ, lønnen W og produktiviteten A. Prisen er høyere, desto høyere påslagsfaktoren µ og lønnen W er, og desto lavere produktiviteten, A, er. Talleksempel: Hvis f.eks. A = 2 og W =100, blir produksjonskostnadene lik (W/A) Y = (100/2) Y=50Y. For Y=10 blir kostnadene 50 10 = 500 og hvis Y øker til 11, blir kostnadene 50 11=550. Marginalkostnaden, dvs. økningen i kostnadene når Y øker med en enhet fra 10 til 11, blir dermed lik (W/A) 11-(W/A) 10 = 550 500 =50. Marginalkostnaden blir altså lik W/A=100/2 = 50. Med ord: Hvis timelønnen er 100 kroner og en arbeidstaker produserer 2 enheter i timen, bruker arbeidstakeren ½ time på å produsere en enhet, og økningen i lønnskostnadene ved å produsere en enhet ekstra blir da 100/2 = 50. Hvis påslagsfaktoren μ = 0,5, vil bedriften sette prisen W 100 P (1 ) (1 0,5) 1,5 50 75 A 2 9

Pris og tilbud i makro I dette avsnittet skal vi se på hvordan bedriftenes tilbudsatferd henger sammen med utviklingen i økonomien samlet sett. Vi antar at bedriftene setter prisen med sikte på å maksimere overskuddet, basert på de eksisterende etterspørselsforholdene i økonomien. Det innebærer at prisen settes som et påslag på marginalkostnaden, i tråd med ligning (3.5) ovenfor. Bedriften vil derfor øke prisen dersom lønningene stiger, og redusere prisen dersom produktiviteten øker. Endringer i etterspørselselastisiteten, f.eks. at det blir økt konkurranse fra andre bedrifter, vil også kunne påvirke prissettingen. Deretter produserer bedriften det kvantum som etterspørres til den gitte prisen, og sysselsettingen blir bestemt av hvor mye arbeidskraft som trengs til produksjonen. Modellen ovenfor er statisk, dvs. uten noen eksplisitt tidsdimensjon, og sier dermed ikke hva som skjer hvis det skjer endringer i økonomien. Vi vil anta at hvis etterspørselen blir mindre eller større enn det bedriften regnet med, vil bedriften tilpasse produksjonen til det som etterspørres, uten å endre prisen. Hvis etterspørselen blir mindre vil bedriften redusere produksjonen for å spare kostnader. Hvis etterspørselen blir større, vil bedriften øke produksjonen i det omfang den har ledig produksjonskapasitet. Vi har dermed tre sentrale forutsetninger om bedriftens tilpasning, og hva den gjør ved endringer i økonomien: Bedriften setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til høyere marginalkostnad og dermed høyere pris, mens høyere marginalproduktivitet fører til lavere marginalkostnad og lavere pris. Bedriftene produserer og selger det som etterspørres, slik at endringer i etterspørselen fører til endret produksjon og salg Endringene i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet. Forutsetningen om at bedriftene øker produksjonen når etterspørselen øker, krever at bedriftene har tilstrekkelig ledig produksjonskapasitet til å kunne øke produksjonen. Og stort sett er det tilfelle de aller fleste bedrifter har vanligvis ledig kapasitet slik at produksjonen kan økes hvis etterspørselen øker. Forutsetningen om at endringer i etterspørsel og produksjon kan skje uten at det fører til noen vesentlig endring i prisen, har betydelig empirisk støtte. Studier av prisatferd viser at de fleste produktpriser ligger konstant i lang tid, og i Europa er gjennomsnittlig varighet på en pris, dvs. fra prisen på et produkt endres til neste gang den gjør det, drøyt 12 måneder (Wulfsberg, 2015; Dhyne m.fl.,2006). Det kan være flere ulike årsaker til slike rigide eller stive priser. En mulig årsak er at det er kostbart for bedriften å endre prisen, f.eks. ved å endre i datasystemer, lage nye prislister eller endre prisen på varer i et supermarked. En trolig viktigere årsak er at prisendringer kan være vanskelige beslutninger som krever en del tid og ressurser for ledelsen i virksomheten, som 10

derfor ikke vil gjøre det så ofte. En tredje grunn er at en rekke priser er fastsatt i kontrakter mellom kjøper og selger, og derfor ikke kan endres ensidig av selger. En fjerde grunn er at bedriften frykter at kundene kan reagere negativt på en prisøkning, og bedriften derfor kan ønske å utsette dette. Det er noen produkter der disse forutsetningene ikke stemmer. Det viktigeste unntaket er trolig produkter basert på naturressurser, som ulike typer råvarer og matvarer. Hvis etterspørselen etter f.eks. korn øker, vil det på kort sikt ofte være vanskelige å øke produksjonen tilsvarende. Da vil økt etterspørsel i større grad slå ut i økt pris på korn, uten at produksjonen på kort sikt øker. I kapittel 1 så vi hvordan endringer i etterspørsel etter og tilbud av olje har ført til store endringer i oljeprisen. Svingninger i tilbud og etterspørsel av matvarer, energiprodukter og lignende vil kunne gi så store utslag i prisene på disse produktene at det også gir betydelig utslag i det gjennomsnittlige prisnivået i økonomien. For at bedriftene skal kunne øke produksjonen dersom etterspørselen øker, må de bruke mer arbeidskraft eller andre produksjonsfaktorer. Tilgangen på arbeidskraft og produksjonspotensialet i økonomien totalt er derfor tema for neste avsnitt. 11

Produksjon og sysselsetting Det samlede tilbudet i økonomien består av tilbudet fra alle bedriftene. Det avhenger først og fremst av den realkapital og teknologi bedriftene har til rådighet, samt bruken av arbeidskraft, dvs. sysselsettingen. Arbeidsstyrken i økonomien består av de sysselsatte og de arbeidsledige, dvs. de som er uten betalt arbeid, men som aktivt forsøker å få arbeid, se boks 3.3.. Vi vil si mer om arbeidsstyrken i kapittel X, men foreløpig vil vi ta den som en gitt størrelse med symbol L. Vi bruker N som symbol for antall sysselsatte og U for antall arbeidsledige, slik at arbeidsstyrken er L = N + U. Arbeidsledighetsraten u er antall arbeidsledige som andel av arbeidsstyrken, dvs. u= U/L. Antallarbeidsledige Arbeidsledighetsprosenten =, Arbeidsstyrken Antallsysselsatte+antallarbeidsledige Arbeidsstyrken U u, L N U L Sysselsettingen kan dermed skrives som (her bruker vi at U = ul) (3.10) N L U L ul (1 ul ) Sysselsetting = (1-ledighetsraten) Arbeidsstyrken Det samlede tilbudet i økonomien, Y, kan skrives som produktfunksjon for økonomien som helhet (3.11) Y F( K,(1 u) L) der K nå representerer den samlede realkapitalen i økonomien og (1-u)L er total sysselsetting. Når samlet produktetterspørsel øker, vil bedriftene som nevnt over gjerne øke produksjonen ved å bruke mer arbeidskraft, dvs. økt sysselsetting. Økt sysselsetting fører til lavere arbeidsledighet. 12

Boks 3.3 Sysselsetting og arbeidsmarked De viktigste statistikkildene om arbeidsmarkedet er Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) og statistikk over arbeidssøkere gjennom NAV. Tallene fra AKU er basert på en utvalgsundersøkelse, med intervju av et utvalg av befolkningen på 24 000 personer i kvartalet. I AKU regnes personene som Sysselsatte dersom de utførte inntektsgivende arbeid i minst en time i løpet av undersøkelsesuken, eller var fraværende pga sykdom, ferie eller verneplikt Arbeidsledige dersom de var helt uten inntektsgivende arbeid, har søkt arbeid de siste fire uker, og kan påta seg arbeid innen to uker etter intervjutidspunktet Utenfor arbeidsstyrken er de resterende, dvs. personer som ikke har hatt inntektsgivende arbeid, og som i tillegg enten ikke har aktivt søkt arbeid, eller ikke kunnet påta seg arbeid. Arbeidsstyrken defineres som summen av antall sysselsatte og antall arbeidsledige, og arbeidsledighetsprosenten er antall arbeidsledige som prosent av arbeidsstyrken. NAV lager statistikk basert på egne registre. Registrert helt ledige er arbeidsføre personer som er uten inntektsgivende arbeid, som søker arbeid ved arbeidskontorene, og som er disponible for det arbeid som søkes. Vanligvis er arbeidsledigheten målt ved AKU høyere enn antall registrert helt ledige, fordi mange personer søker arbeid uten å være registrert ved arbeidskontorene, og derfor bare kommer med AKU. Figur 3.3 viser hvordan Norges befolkning fordeler seg på ulike tilstander i arbeidsmarkedet.. Om lag 60 prosent var i arbeidsdyktig alder, som vi her har satt til aldersgruppen 20-64 år (i AKU brukes 15-74 som yrkesaktiv alder). Av personene i yrkesaktiv alder tilhørte 82 prosent arbeidsstyrken, mens de resterende 18 prosent var utenfor arbeidsstyrken. Mange er utenfor arbeidsstyrken fordi de tar utdanning, eller på grunn av helseproblemer eller omsorgsforpliktelser, eller fordi de har gitt opp å søke jobb, fordi de tror de ikke vil lykkes. Dette omtales gjerne som skjult ledighet. Av personene i arbeidsstyrken var det 4 prosent som var arbeidsledige. Figur 3.3 Befolkning, i yrkesaktiv alder, og arbeidsstyrke i Norge 1. kvartal 2015 Befolkning Yrkesaktiv alder (20-64 år) Arbeidsstyrken (20-64 år) Barn og eldre (0-19 år og 65 år +) 40,52 % Yrkesbefolkning (20-64 år) 59.48% Personer utenfor arbeidsstyrken 18 % Arbeidsstyrken 82 % Arbeidsledige 4 % Sysselsatte 96% 13

I 1. kvartal 2015 var Norges befolkning på 5 165 802 personer. Av disse var om lag 60 prosent i arbeidsdyktig alder. Kilde: Statistisk sentralbyrå (AKU) Boks slutt Figur 3.4 viser årlig endring i BNP, sysselsetting og arbeidsledighet i Norge i perioden 1981-2014. Vi ser en klar tendens til at sysselsettingen øker og arbeidsledigheten reduseres i år med høy vekst i BNP. Når produksjonen øker mer enn den gradvise veksten som skyldes bedre teknologi, har bedriftene bruk for mer arbeidskraft. Sterk nedgang i BNP, som i 1988-89, og igjen i 2009, går derimot sammen med redusert sysselsetting og økt arbeidsledighet. Hvis BNP vokser lite eller reduseres, trenger bedriftene mindre arbeidskraft slik at sysselsettingen faller og ledigheten øker. Årlig vekst i fastlands-bnp, målt i faste priser, og vekst i antall sysselsatte og antall ledige, målt som andel av arbeidsstyrken. Figur 3.5 viser den nære sammenhengen mellom endring i BNP og endring i arbeidsledigheten på en litt annen måte. Hvert punkt representer et år, med BNP-vekst på den horisontale aksen, og endring i arbeidsledighetsraten på den vertikale. Vi ser en klar tendens til at ledigheten reduseres i år med høy vekst i BNP, mens lav vekst eller nedgang i BNP går sammen med økt ledighet. Den rette linjen er en regresjonslinje, som viser en slags «gjennomsnittlig sammenheng» mellom de to variablene i dataperioden, 1981-2014. I denne perioden har arbeidsledigheten hatt en tendens til å øke i år der BNP-veksten var mindre enn 2,8 prosent, mens BNP-vekst over 2,8 prosent tilsa fallende ledighet. Regresjonslinjen er 14

Y (3.12) Endring i arbeidsledighetsraten = ut ut 1 0, 25 0, 028 Y (Vi bruker den greske bokstaven som symbol på endring, slik at Y/Y er vekstraten, og 100 Y/Y er prosentvis vekst i BNP). Koeffisienten 0,25 i (3.12) betyr at for hvert prosentpoeng høyere vekst i BNP, falt ledigheten i gjennomsnitt med 0,25 prosentpoeng. Den negative sammenhengen mellom vekst i BNP og endring i arbeidsledigheten kalles Okuns lov, etter den amerikanske økonomen Arthur Okun, som påviste denne empiriske regulariteten i USA på 1960-tallet. Okuns lov sier at høy vekst i BNP fører til redusert arbeidsledighet Figur 3.5 Årlige observasjoner av vekstraten for fastlands-bnp i faste priser, Y/Y, og endringen i arbeidsledighetsraten, u t u t-1, Regresjonslinjen er konstruert ved lineær regresjon, som er en statistisk metode som tar sikte på å finne en slags «gjennomsnittlig sammenheng» mellom to variabler. Potensielt BNP Selv om bedriftene kan øke produksjon og sysselsetting dersom etterspørselen øker, vil produksjonskapasiteten og tilgangen på arbeidskraft etter hvert vil legge begrensninger på hvor stor produksjonen kan bli. Hvis høy etterspørsel fører til svært lav arbeidsledighet, vil 15

det bli konkurranse mellom bedriftene om arbeidskraften. Det kan føre til at bedriftene må by opp lønningene for å få nok arbeidstakere, slik at lønningene vokser. Over tid vil svært lav ledighet og stadig økende lønnsvekst føre til en uholdbar situasjon. I kapittel 7 vil vi definere likevektsledigheten som det nivå på ledigheten som er forenlig med stabil lønns- og prisvekst over tid. Hvis arbeidsledigheten over lengre tid er lavere enn likevektsledigheten, vil knapphet på arbeidskraft etter hvert føre til høy og økende lønnsvekst. På varig basis vil det derfor ikke være mulig å holde produksjonen høyere enn det nivået som følger ved at arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten. I kapittel 1 definerte vi potensielt BNP (eller potensiell produksjon) som produksjonsnivået når alle produksjonsfaktorene brukes på et langsiktig opprettholdbart nivå.. Siden arbeidskraft er den viktigste produksjonsfaktoren, og den som først og fremst varierer på kort sikt, kan vi tenke på potensielt BNP som BNP-nivået når arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten. I tråd med vanlig notasjon bruker vi betegnelsen u n om likevektsledigheten (n for «naturlig»), selv om betegnelsen «naturlig» er litt misvisende likevektsledigheten er slett ikke naturgitt, men avhenger bl.a. av lønns- og prisdannelsen i økonomien, samt graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Vi vil derfor si at normal utnyttelse av arbeidskraften er når arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå, slik at potensielt BNP, Y n, er gitt ved (3.13) n n Y F( K,(1 u ) L). Potensielt BNP avhenger dermed av fire faktorer Teknologien, representert ved produktfunksjonen F(.) Realkapitalbeholdningen K Likevektsledigheten u n Arbeidsstyrken L Disse fire faktorene avhenger igjen av andre forhold som vi vil studere nærmere senere i boka. Teknologien avhenger særlig av forskning og utvikling, og realkapitalbeholdningen særlig av investeringsatferden. Disse faktorene vil normalt forbedres over tid, slik at potensielt BNP vokser. Likevektsledigheten avhenger som nevnt av lønns- og prisdannelsen i økonomien og av graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrken avhenger bl.a. av demografiske forhold som befolkningens aldersfordeling, helsetilstanden, utdanningsnivå, skatte- og trygdesystemet, og lønnsstrukturen. 16

Figur 3.6 Potensielt BNP Y F(K, N) Y n (1-u n )L N Grafen viser hvordan produksjonen, Y, avhenger av sysselsetting N, for konstant realkapitalbeholdning K. Potensielt BNP, Y n, blir bestemt av produktfunksjonen F(K, N), realkapitalbeholdningen K og likevektsysselsettingen (1-u n )L. Boks 3.4 Er det best om BNP er lik potensielt BNP? Potensielt BNP er ikke det optimale produksjonsnivået. Det er to faktorer, prissettingen og lønnsdannelsen, som fører til at potensielt BNP er lavere enn det produksjonsnivået som ville være samfunnsøkonomisk optimalt. Vi har antatt at bedriftene har markedsmakt i prissettingen, slik at de setter priser som er høyere enn marginalkostnaden. Et viktig resultat i mikroøkonomi, er at det optimale produksjonsnivået krever at pris er lik marginalkostnad. Når prisen er høyere enn marginalkostnaden, vil kundene kjøpe for lite, fordi den høye prisen fører til at kunder som har lavere betalingsvilje enn prisen ikke kjøper produktet, selv om betalingsviljen er større enn det det koster å produsere en enhet mer av produktet (dvs. marginalkostnaden). Når kundene kjøper for lite, blir produksjonen også lavere enn optimalt. Tilsvarende effekt finnes i lønnsdannelsen. En viss arbeidsledighet må det alltid være i en økonomi, fordi det tar tid for arbeidssøkerne å finne en egnet jobb, og for bedriftene å finne en egnet arbeidssøker. Slik arbeidsledighet kalles friksjonsledighet. Men som du vil lese mer om i kapittel 7, vil lønningene kunne bli presset over det nivået der arbeidsledigheten er lik friksjonsledigheten, noe som vil bidra til høyere ledighet og lavere produksjon. Dermed er likevektsledigheten høyere enn den friksjonsledighet som er nødvendig for at arbeidssøkerne skal finne de rette jobbene, noe som igjen fører til at potensielt BNP er lavere enn det optimale produksjonsnivået. Men selv om det isolert sett gunstig om BNP er større enn potensielt BNP, er det ikke en varig tilstand. Siden arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, vil lønnsveksten etter hvert øke. Høy lønnsvekst og vedvarende høy etterspørsel vil føre til at bedriftene hever prisene mer. Et høyt BNP kan også skyldes høy etterspørsel f.eks. fordi husholdningene lånefinansierer et høyt konsum, noe som kan skape problemer senere. Derfor forsøker myndighetene å øke potensielt BNP, men ikke å få BNP større enn potensielt 17 BNP.

BNP-gapet Forskjellen mellom faktisk BNP og potensielt BNP kalles BNP-gap eller produksjonsgap. BNP-gapet er dermed positivt, dvs. større enn null, når arbeidsledigheten er lav slik at BNP er større enn potensielt BNP, og negativt når ledigheten er høy. BNP-gapet måles gjerne i prosent av potensielt BNP, slik at vi har Y Y (3.14) BNP-gap = 100 n Y Når BNP-gapet er negativt, har bedriftene gjerne mye ledig produksjonskapasitet, som vist i figur 3.7. Samtidig er arbeidsledigheten gjerne høyere enn likevektsledigheten, og denne differansen mellom faktisk arbeidsledighet og likevektsledigheten blir av og til omtalt som et ledighetsgap. n Figur 3.7 BNP-gapet og kapasitetsutnyttingen i industrien. Kilde: Sturød og Hagelund (2012) Norges Banks anslag på produksjonsgapet (BNP-gapet) i Norge gitt i Pengepolitisk rapport 3/11, og kapasitetsutnyttingen i industrien fra Statistisk sentralbyrås Konjunkturbarometer, der bedriftene blir spurt om stor del av sin produksjonskapasitet som de utnytter. Vi ser at bedriftene gjerne har mer ledig kapasitet når BNP-gapet er mindre enn null. 18

Vi har altså at samlet etterspørsel bestemmer størrelsen på faktisk BNP, mens tilbudssiden bestemmer potensielt BNP. Vanligvis vil både etterspørsel og tilbud vokse over tid. Som vi skal se mer på i kapittel 4, vil samlet etterspørsel vokse bl.a. på grunn av nye investeringsbehov og fordi husholdninger vil ha økt konsum når de blir rikere. Tilbudssiden vokser som nevnt bl.a. på grunn av teknologisk og organisatoriske fremskritt og økt realkapital, slik at produksjonskapasiteten i økonomien øker. Hvis faktisk og potensielt BNP vokser med ulik fart, vil BNP-gapet endres. BNP-gapet er viktig for økonomisk politikk, og særlig pengepolitikken. Siden potensielt BNP er lavere enn det samfunnsøkonomisk optimale nivået, vil et negativt BNP-gap der BNP er lavere enn potensielt BNP, innebære et samfunnsøkonomisk effektivitetstap i form av lav produksjon og høy arbeidsledighet, og dermed sløsing med arbeidskraft og andre ressurser. Et høyt BNP som fører til et positivt BNP-gap vil isolert sett vanligvis være fordelaktig, fordi det innebærer høy produksjon og lav ledighet. Men samtidig kan et høyt BNP-nivå også føre til ubalanser, f.eks. sterk lånefinansiert vekst i privat konsum, som gir kimen til fremtidig nedgang i økonomien. I de neste kapitlene vil vi se på hva som bestemmer størrelsen på og endringer i BNP-gapet, og hvordan myndighetene kan påvirke BNP-gapet gjennom penge- og finanspolitikken. 19

Hva har du lært? De viktigste produksjonsfaktorene er arbeidskraft, realkapital, og produktinnsats, og i noen tilfeller også naturressurser og land. Teknologien beskriver de produksjonsmetoder som er tilgjengelig for bedriftene. Produktfunksjonen viser på matematisk form hvordan produksjonen avhenger av bruken av produksjonsfaktorene. Produktfunksjonen Y = F(K, N) sier at produksjonen Y er en funksjon av realkapitalbeholdningen K og bruken av arbeidskraft N. Marginalproduktiviteten (MPN) til arbeidskraft er økningen i produksjonen ved en marginal, dvs. svært liten, økning i bruken av arbeidskraft. Som en forenkling definerer vi marginalproduktiviteten til arbeidskraft som økningen i produksjonen dersom vi øker bruken av arbeidskraft med en enhet, dvs. en arbeider eller et timeverk. Marginalkostnaden (MK) er økningen i produksjonskostnadene ved en marginal økning i produksjonen, eller som en forenkling, økningen i produksjonskostnadene når produksjonen øker med en enhet. Marginalkostnaden er høyere, jo høyere lønnen, W, er, og jo lavere marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er. Med formel har vi: MK = W/MPN Et marked der det er mange bedrifter som selger litt forskjellige produkter, sier vi har monopolistisk konkurranse. Da kan bedriftene selv bestemme prisen på sitt produkt, men etterspørselen etter produktet blir mindre, jo høyere pris bedriften setter. Dette er i motsetning til perfekt eller fullkommen konkurranse, der bedriftene er pristakere, dvs. at de må ta markedsprisen som gitt, og kan selge så mye de vil til den prisen. Vi antar at bedriftene setter prisen for å oppnå størst mulig profitt (overskudd). Det innebærer at prisen settes som et påslag på marginalkostnaden, dvs. at P = (1+μ)MK Pris = (1+Påslagsfaktor) Marginalkostnad Prisen er høyere, desto høyere påslagsfaktoren µ er, dvs. jo mindre elastisk etterspørselen er høyere lønnen W er lavere marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er Andre faktorer vil ikke påvirke prisen, bortsett fra hvis de påvirker en av disse tre faktorene. Hvis økt etterspørsel og dermed økt salg ikke fører til endring i prispåslaget, lønnen, eller marginalproduktiviteten, vil økt etterspørsel bare føre til økt produksjon og salg, til gitt pris. Vi har tre sentrale forutsetninger om bedriftenes tilpasning, og hva de gjør ved endringer i økonomien: Bedriftene setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til økt pris, mens høyere marginalproduktivitet fører til lavere pris. 20

Bedriftene produserer og selger det som etterspørres, slik at endringer i etterspørselen fører til endret produksjon og salg Endringene i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet. Arbeidsstyrken er lik summen av de sysselsatte, dvs. de som er i jobb, og de arbeidsledige, dvs. de som aktivt søker jobb, og kan ta jobb. Sterk vekst i BNP fører til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Arbeidsledighetsprosenten er antall arbeidsledige som andel av arbeidsstyrken. Okuns lov sier at høy vekst i BNP vanligvis fører til redusert arbeidsledighet, mens lav eller fallende BNP-vekst gir økt ledighet. Det samlede tilbudet i økonomien Yer gitt ved en produktfunksjon for økonomien totalt, Y F( K,(1 u) L), der K er den samlede realkapitalen i økonomien og (1-u)L er total sysselsetting (u er arbeidsledighetsraten og L er arbeidsstyrken). Potensielt BNP (eller potensiell produksjon) er produksjonsnivået som produseres når alle produksjonsfaktorene brukes på et langsiktig opprettholdbart nivå. Arbeidskraft er den viktigste produksjonsfaktoren, og et langsiktig opprettholdbart nivå for arbeidskraften er når arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå. Potensielt BNP, Y n, er dermed gitt ved n n Y F( K,(1 u ) L), der u n er likevektsledigheten. Potensielt BNP avhenger dermed av fire faktorer Teknologien, representert ved produktfunksjonen F(.) Realkapitalbeholdningen K Likevektsledigheten u n Arbeidsstyrken L Forskjellen mellom faktisk BNP og potensielt BNP kalles BNP-gap eller produksjonsgap. BNP-gapet måles gjerne i prosent av potensielt BNP, dvs. at BNP-gap = 100 (Y - Y n )/ Y n. BNP-gapet er større enn null når BNP er større enn potensielt BNP, dvs. i en høykonjunktur. BNP-gapet er viktig for økonomisk politikk, og særlig pengepolitikken. Et negativt BNPgap der BNP er lavere enn potensielt BNP innebærer et samfunnsøkonomisk effektivitetstap i form av lav produksjon og høy arbeidsledighet, og dermed sløsing med arbeidskraft og andre ressurser. I de neste kapitlene vil vi se på hva som bestemmer størrelsen på og endringer i BNP-gapet, og hvordan myndighetene kan påvirke BNP-gapet gjennom penge- og finanspolitikken. 21

Litteratur Dhyne, E, L.J. Alvarez, H.Le Bihan, G. Veronese, D. Dias, J. Hoffmann, N. Jonker, P. Lünnemann, F. Rumler og J. Vilmunen (2006). Price changes in the Euro area and the United States: Some facts from indiviual consumer price data. Journal of Economic Perspectives 20, no 2, 171-192. M Sturød og K Hagelund, Staff Memo 08/2012. http://static.norgesbank.no/upload/publikasjoner/staff%20memo/2012/staff_memo_1208.pdf Wulfsberg, F. (2015). Inflation and price adjustments: Micro evidence from Norwegian consumer prices 1975-2004. 22

Oppgaver Repetisjonsoppgaver 1) Hva er de viktigste produksjonsfaktorene? 2) Hva er marginalproduktiviteten til arbeidskraft? 3) Hvem bestemmer produktprisene ved monopolistisk konkurranse? 4) Hvilke to deler består marginalinntekten av? 5) Hva er tilpasningsbetingelsen for en bedrift ved monopolistisk konkurranse? 6) Hvilke tre faktorer bestemmer prisen ved monopolistisk konkurranse og lineær produktfunksjon? 7) Hva er potensielt BNP? 8) Er BNP- gapet positivt når faktisk BNP er større enn potensielt BNP? (husk at positivt her betyr større enn null, og ikke nødvendigvis at dette er bra) 9) Er det bra med et positivt BNP-gap? Oppgaver 1) Et bakeri har produktfunksjonen Y = 10N, der N er bruken av arbeidskraft målt i timer og Y er antall grovbrød. Timelønnskostnaden er W=150. Hva er marginalproduktiviteten til arbeidskraft, og hva marginalkostnaden til bedriften? Hvis prispåslaget er µ = 0,5, hva blir prisen på et grovbrød? 2) Anta at en fabrikk som produserer røde plastbøtter står overfor etterspørselsfunksjonen Y = 1000 20P, der Y er etterspørselen etter plastbøtter, og P er prisen på en plastbøtte. (Vi forutsetter at prisen er mellom 0 og 50.) Hvor mange plastbøtter vil bedriften selge hvis den setter P = 40? Hva hvis prisen blir P = 20? Hvilken pris må bedriften sette hvis den ønsker å selge 100 bøtter? 3) Hva fører til økt potensielt BNP? (Gi kort begrunnelse for ditt svar.) a. Teknologisk fremgang b. Et jordskjelv som ødelegger en fabrikk. c. Økt likevektsledighet d. Husholdningene blir mer optimistiske og øker sitt konsum. e. Polske håndverkere som flytter til Norge. 4) Hvorfor er potensielt BNP lavere enn det optimale produksjonsnivået? 5) Hvorfor er kapasitetsutnyttingen i industrien lav når BNP-gapet er negativt? (jf. Figur 3.6). 6) Hvis samlet sysselsetting i økonomien vokser uvanlig raskt, hva skjer med BNP-gapet? 23

Vedlegg Prissetting ved monopolistisk konkurranse I dette vedlegget skal vi se på nærmere på atferden til en enkelt bedrift, som vi vil kalle bedrift i. Vi antar at salget til bedrift i, Y i, avhenger av hvor høy pris bedriften setter sammenlignet med gjennomsnittlig pris i markedet, P i /P, og samlet etterspørsel i markedet, Y. Salget er større, jo lavere pris bedrift i setter sammenlignet med gjennomsnittlig pris, og jo større den samlede etterspørselen Y er. Vi beskriver sammenhengen med en etterspørselsfunksjon P i Yi D, Y P Figur 3.8 Etterspørselsfunksjonen Pris Y i = D(P i /P, Y) P i2 P i1 Y i2 Y i1 Kvantum Etterspørselskurven viser hvordan etterspørselen avhenger av prisen. Gjennom sitt valg av pris kan bedriften oppnå et hvilket som helst salg som ligger på etterspørselskurven. Hvis bedriften setter prisen P i1, blir etterspørselen lik Y i1 = D(P i1 /P, Y), mens prisen P i2, gir etterspørsel lik Y i2 = D(P i2 /P, Y). Helningen på etterspørselskurven avhenger av hvor hard konkurransen er på produktmarkedet. Hvis bedriften har konkurrenter som produserer omtrent tilsvarende produkter, vil salget trolig reduseres kraftig dersom bedriften setter høyere pris enn konkurrentene. I så fall vil etterspørselskurven være relativt slak. Hvis produktene er mer forskjellige, vil det i større grad være mulig å øke prisen uten at salget reduseres så mye. Sammenhengen mellom salg og pris 24

fanges opp ved priselastisiteten, som er lik den prosentvise endringen i etterspurt kvantum når prisen øker med en prosent. η = prosentvis endring i kvantum prosentvis økning i prisen = dy i/y i dp i /P i = dy i dp i P i Y i 4 Hvis f.eks. en prisøkning på 1 prosent fører til at etterspørselen reduseres med 5 prosent, blir η =-5. Priselastisiteten vil alltid være negativ, dvs. mindre enn null, siden etterspørselen reduseres når prisen øker. Siden det er mange bedrifter i markedet, vil den enkelte bedrift bare utgjøre en liten del av markedet. Det innebærer at hvis en enkelt bedrift senker prisen for å selge mer, vil dette ha liten betydning for etterspørselen rettet mot andre bedrifter. Derfor vil vi anta at den enkelte bedrift ser bort i fra virkningen på andre bedrifter når den fastsetter sin pris, og at bedriften betrakter prisene som andre bedrifter setter som gitte størrelser. Når bedriften står overfor en fallende etterspørselskurve, kan den gjennom sitt valg av pris oppnå et hvert punkt på etterspørselskurven. Det betyr at vi kan se på prisen bedriften må sette som en funksjon av hvor mye bedriften ønsker å selge. Den gjennomsnittlige prisen i markedet, P, og samlet etterspørsel, Y, vil påvirke posisjonen til etterspørselskurven i figuren, og dermed P i = P(Y i, P, Y) Vi antar at bedriftene har som formål å maksimere sitt overskudd, som er lik salgsinntektene minus produksjonskostnadene Overskudd = salgsinntekter produksjonskostnader Vi antar altså at bedriften vil velge det prisnivå, og dermed også det produksjonskvantum, som gir størst overskudd. Vi vil her vise at den optimale tilpasningen er å sette prisen som et påslag på marginalkostnaden, dvs. at (3.15) P (1 ) MK MK, der μ > 0 Parameteren μ (den greske bokstaven my) viser hvor mye bedriften øker prisen målt i forhold til marginalkostnaden. Anta at bedriften har regnet hva overskuddet blir hvis bedriften setter et bestemt prisnivå. Anta så at bedriften så vurderer å sette en litt lavere pris, slik at den kan få solgt en enhet ekstra. Spørsmålet er om dette vil lønne seg. Hvis bedriften skal selge en enhet mer, må den øke produksjonen øke med en enhet, og økningen i produksjonskostnadene vil dermed være lik marginalkostnaden, MK. 4 dyi er en marginal endring i Yi, slik at dyi/yi viser relativ endring i Yi. Tilsvarende for Pi. 25

Tilsvarende kaller vi endringen i salgsinntektene dersom salget øker med en enhet for marginalinntekten, med betegnelse MI. Med begrepene marginalkostnad og marginalinntekt får vi en enkel regel for om det lønner seg å senke prisen for å selge mer. Hvis marginalinntekten er større enn marginalkostnaden, betyr det at å selge en enhet mer gir en større økning i inntektene enn i kostnadene, slik at overskuddet øker. For bedriften vil det derfor lønne seg å senke prisen slik at salget øker, så lenge MI > MK. Hvis derimot marginalinntekten er mindre enn marginalkostnaden (MI < MK), vil det lønne seg å heve prisen, slik at produksjon og salg reduseres. Siden reduksjonen i kostnadene, dvs. MK, er større enn reduksjonen i inntektene, dvs. MI, vil overskuddet øke. Hva hvis marginalkostnaden er lik marginalinntekten? I så fall vil bedriften ikke ha noe å tjene på å senke eller øke prisen, fordi i begge tilfeller vil endringen i inntekt være akkurat lik endringen i kostnader, slik at overskuddet ikke endres. Tilpasningsbetingelsen for bedriften blir dermed at den vil sette prisen slik at marginalinntekt = marginalkostnad. Hvis denne likheten ikke er oppfylt, vil det jo lønne seg for bedriften å endre prisen, slik at likheten blir oppfylt Prissetting ved monopolistisk konkurranse: Bedriften setter prisen slik at marginalinntekt = marginalkostnad, MI = MK For å forstå prissettingen ordentlig, må vi se mer på hva som bestemmer marginalinntekten. Marginalinntekten er altså økningen i salgsinntektene når salget øker med en enhet, og den består av to deler. Ved å selge én enhet mer, får bedriften en inntektsøkning som er lik prisen for denne enheten. Samtidig må bedriften senke prisen for å selge mer, og dermed blir inntekten lavere på alle de andre enhetene som bedriften selger. Figur 3.9 illustrerer de to effektene. 26

Figur 3.9 Pris Økning i salgsinntekt ved økt salg Etterspørsel 100 99 50 51 Kvantum Dersom bedriften ønsker å øke salget fra 50 til 51 enheter, må prisen reduseres fra 100 til 99. Virkningen på salgsinntektene kan deles i to. En økning i salget på en enhet bidrar til å øke salgsinntektene med 99, mens reduksjonen i prisen med 1 på de resterende 50 enhetene bidrar til å redusere salgsinntektene med 50. Økningen i salgsinntekten, som vi kaller marginalinntekten, blir i dette tilfellet lik 99-50 = 49. La oss se på dette mer formelt. Salgsinntektene er lik antall solgte enheter multiplisert med prisen per enhet. Salgsinntekter = Y i P(Y i, P, Y) Ved å derivere salgsinntektene mhp Y i, finner vi marginalinntekten som12f12f MI = P i + Y i dp i dy i Det første leddet, P i, er positivt, mens det andre leddet er negativt, siden prisen jo må reduseres for å selge en enhet mer. Vi kan omskrive uttrykket for MI ved å sette P i utenfor parentesen13f13f 6 5 5 Her bruker vi formelen for derivasjon av et produkt av to funksjoner: La y = f(x)g(x). Da er den deriverte av y mhp x lik y = f (x)g(x)+f(x)g (x). I vårt tilfelle har Y i posisjonen til f(x) og P i posisjonen til g(x). Den deriverte av Y i mhp Y i er 1, og 1 P i = P i, slik at f (x)g(x) i vårt tilfelle blir P i. Tilsvarende blir f(x)g (x) i vårt tilfelle Y i dp i dy i. 27