KREDITTILSYNET Dato: 29. oktober 2007. FORSLAG TIL HØRINGSNOTAT KONKURRANSEN I MARKEDET FOR FRIPOLISER UTKAST TIL REGELVERKSENDRINGER

KREDITTILSYNET Dato: 29. oktober 2007. FORSLAG TIL HØRINGSNOTAT KONKURRANSEN I MARKEDET FOR FRIPOLISER UTKAST TIL REGELVERKSENDRINGER 1

INNHOLDSFORTEGNELSE 1. Bakgrunn for forslaget 1.1. Finansdepartementets brev av 4. juli 2007 1.2. Silvers brev til Finansdepartementet av 12. juni 2007 2. Konkurransen i fripolisemarkedet 3. Tiltak for å øke kundemobiliteten og konkurransen 3.1. Innledning 3.2. Eneretten til å utstede fripoliser 3.3. Oppsigelsesfristen 3.4. Flyttegebyr 4. Oppsummering og avsluttende bemerkninger Vedlegg: Forslag til endringer i regelverk Brev fra Silver Personforsikring til Finansdepartementet av 12. juni 2007 2

1. Bakgrunn for utkastet 1.1. Finansdepartementets brev av 4. juli 2007 Silver Pensjonsforsikrings AS (Silver) tok i brev av 12. juni 2007 til Finansdepartementet til orde for en styrking av konkurransen i markedet for fripoliser. Finansdepartementet ba Kredittilsynet i brev av 4. juli 2007 om å utarbeide et utkast til høringsnotat hvor Silvers forslag blir vurdert, samt at Kredittilsynet også ble bedt om å vurdere eventuelle andre tiltak som kan bidra til å bedre mobiliteten og styrke konkurransen for inngåtte livsforsikringskontrakter. Kredittilsynet ble også bedt om å vedlegge eventuelle utkast til konkrete regelverksendringer. 1.2. Silvers brev til Finansdepartementet av 12. juni 2007 For å bedre konkurransen i fripolisemarkedet foreslår Silver konkret tre forslag/regelverksendringer: - Fjerne eneretten til å utstede fripoliser. - Korte ned oppsigelsesfristen fra to måneder til to uker. - Fjerning av dagens flyttegebyr. 2. Konkurransen i fripolisemarkedet Dagens flytteregelverk er basert på grunnleggende kundehensyn som kontoføring, god informasjon og flytterett. Det er i utgangspunktet relativt enkelt og billig å flytte en fripolise fra en aktør til en annen. Den høye markedskonsentrasjonen 1 og den lave kundemobiliteten 2 kan imidlertid tyde på at markedet for fripoliser er statisk og preget av fravær av virksom konkurranse. Det er grunn til å tro at det er en lav produktkunnskap 3 blant fripolisekundene, hvilket gjør det vanskelig for den enkelte kunde å bidra til at det blir konkurranse mellom livsforsikringsselskapene. 4 Det er i dag i realiteten kun fem aktører i det norske fripolisemarkedet og med unntak av Silvers etablering i 2005 har det ikke forekommet nyetablering i løpet av de siste 18 årene. 5 Dette i seg selv kan være problematisk for konkurranseforholdene i markedet, da det kan hevdes at en slik markedsstruktur ikke i særlig grad legger til rette for konkurranse mellom de etablerte aktørene. Når det gjelder den tilsvarende markedskonsentrasjonen for tjenestepensjon for private bedrifter, har Fornyings- og administrasjonsdepartementet uttalt at 1 De tre største aktørene på fripolisemarkedet har en samlet markedsandel på 96 prosent. Storebrand og Vital har alene en markedsandel på 88 prosent. 2 Det følger av FNHs antallsstatistikk at ca 0,6 prosent av individuelle livs- og pensjonsforsikringsavtaler og fripoliser ble flyttet i 2005. 3 Silver gjennomførte i 2005 en markedsundersøkelse blant fripolisekundene. 63 prosent av de spurte visste ikke hva en fripolise var og blant innehaverne av fripoliser svarte 43 prosent det samme. 4 Se blant annet side 2 i Konkurransetilsynets høringsuttalelse til Kredittilsynet av 16. mars 2007, vedr. premieendring ved fornyelse av forsikringsavtalen. 5 Se Konkurransetilsynets høringsuttalelese til Finansdepartementet i forbindelse med NOU 2004:1 modernisert folketrygd, side 8. 3

økt konkurranse i markedet ( ) vil påvirke priser, kvalitet og variasjon i tjenestetilbudet positivt og at dette kommer bedrifter og arbeidstakere til gode. 6 Norske livsforsikringsselskaper forvaltet ved utgangen av 2005 til sammen ca. 516 mrd. kroner, fordelt med ca 143 mrd. kroner på individuelle livs- og pensjonsforsikringsavtaler og ca. 373 mrd. kroner på kollektive tjenestepensjonsavtaler, herunder ca. 70 mrd. kroner i fripoliser. Aktørene i fripolisemarkedet forvalter således betydelige pensjonsbeløp på vegne av norske fripoliseinnehavere. Generelt gjelder at svekket konkurranse fører til at aktørene driver med for høye kostnader, tilbyr redusert servicegrad eller suboptimal investeringsallokering. 7 Ovennevnte beskrivelse av konkurransen i fripolisemarkedet taler for at det er behov for å innføre tiltak som kan bidra til å øke konkurransen i markedet. Det er allment akseptert at kundemobilitet kan fungere som en motvekt til misbruk av markedsmakt og svekket konkurranse, 8 og at selv en relativt beskjeden økning i kundemobiliteten vil kunne komme kundene til gode i form av en merkbar reduksjon i selskapenes profittmarginer. 9 Økt kundemobilitet vil også kunne redusere etableringsbarrierene fordi det gjør nyetableringer mindre risikofylt, som igjen vil kunne gjøre noe med markedskonsentrasjonene. 3. Tiltak for å øke kundemobiliteten og konkurransen 3.1. Innledning Fripoliser utstedes blant annet når en arbeidstaker fratrer sin stilling i foretak med kollektiv pensjonsordning. Videre utstedes fripoliser også når en ytelsesbasert kollektiv pensjonsordning avvikles eller lukkes og erstattes av en innskuddsordning. Fripoliser kan for eksempel også utstedes ved deling og sammenslåing av foretak og ved endring av pensjonsplanen. Det er grunn til å anta at ytelsesbaserte ordninger i økende utstrekning vil bli erstattet av innskuddsbaserte ordninger. Strukturendringer i norsk økonomi og knapphet på arbeidskraft og dertil større mobilitet blant arbeidstakerne, sannsynliggjør en langt større produksjon av fripoliser enn det vi har sett og ser i dag. Pensjonene til arbeidstakerne vil i økende grad bli bestemt av hvor effektivt høy avkastning/lave administrasjonskostnader forsikringsselskapene forvalter fripolisekapitalen. Virksom konkurranse i fripolisemarkedet er således av stor betydning for arbeidstakerne og bedriftene. Flyttereglene er ment å fremme konkurransen i markedet. 3.2. Eneretten til å utstede fripoliser 6 Se Fornyings- og administrasjonsdepartementets høringsuttalelse til Finansdepartementet av 16. mai 2006, vedr. utkast til forskrifter til ny forsikringslov. 7 Se Ot.prp. nr. 74, 2003 2004, side 25, 85 og 87. Se også Konkurransetilsynets høringsuttalelse til Finansdepartementet vedr. NOU 2004: 1 modernisert folketrygd. 8 Se for eksempel Konkurransetilsynets skriftserie 1/2003 og rapport fra de nordiske konkurransemyndighetene om bankmarkedet av 23. august 2006 Competition in Nordic Retail Banking. 9 Se SEC (2007) 106 av 31. januar 2007 s. 166. 4

Retten til å flytte fripoliser er slått fast i forsikringslovens 11-13 første ledd: Den som har rett til pensjonsrettigheter knyttet til en fripolise eller pensjonskapitalbevis, kan flytte kontrakten til en annen pensjonsinnretning. Reglene er en videreføring av de tidligere flyttereglene som gjaldt etter den nå opphevede forsikringsvirksomhetsloven av 1988 og bygger på et allment akseptert prinsipp om flytteretten innen forsikrings- og pensjonsområdet. 10 Lov om foretakspensjon 4-7 andre ledd fastsetter at en fripolise i henhold til foretakspensjonsforsikring skal utstedes av livsforsikringsselskapet som har tegnet forsikringen. Et foretak med en pensjonskasse står friere. Er pensjonsordningen i en pensjonskasse, følger det av lov om foretakspensjon 4-8 første ledd at pensjonskassen kan inngå avtale med livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser. Regelen i 4-7 andre ledd gir med andre ord det livsforsikringsselskapet som har tegnet forsikringen enerett på utstedelse av fripoliser som har sitt grunnlag i forsikringen. I realiteten kan fripoliseinnehaveren flytte fripolisen sin til et annet selskap dagen etter denne er utstedt, men de forholdene som er diskutert i punkt 2 kan tilsi at dette i liten grad skjer. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon, side 268, heter det om 4-7: Første ledd viderefører 1968-reglene 13 nr 3 første punktum og lovfester livsforsikringsselskapenes praksis med å utstede fripoliser til sikring av rettigheter opparbeidet av arbeidstakere som ikke lenger er medlemmer av kollektive pensjonsforsikringer eller pensjonskasser. ( ) Annet ledd fastsetter at fripolise i henhold til foretakspensjonsforsikring skal utstedes av livsforsikringsselskapet. I de tilfeller pensjonsordningen er en pensjonskasse, skal fripolise utstedes etter de særlige reglene i lovforslaget 4-8. 1968-reglene, som det henvises til, er forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger i henhold til den daværende 44 første ledd bokstav k i skatteloven. Lovfestingen av ordningen om fripoliser var begrunnet i hensynet til å sikre rettighetene til ansatte som sluttet i foretaket. Livsforsikringsselskapene som forsikret ordningen hadde ved arbeidstakers uttreden av pensjonsordningen en plikt til å utstede fripolisen. Ved overgang fra ytelsesbasert foretakspensjonsordning til innskuddsbasert foretakspensjonsordning kan foretaket i utgangspunktet velge om lukking av foretakspensjonsordningen og utstedelse av fripoliser skal finne sted i det selskapet som skal overta innskuddspensjonsordningen, eller om oppdraget skal deles slik at selskapet som forsikrer foretakspensjonsordningen står for utstedelse av fripoliser og et annet selskap overtar innskuddspensjonsordningen. Utstedelse av fripoliser i et annet selskap enn det som forsikrer foretakspensjonsordningen kan skje dersom ordningen først flyttes til et annet selskap med etterfølgende lukking og utstedelse av fripoliser der. Flyttingen medfører kostnader for forsikringstaker i form av flyttegebyr og tilbakeholdelse av 25 prosent av kursreguleringsfondet i det avgivende 10 Se NOU 2003:11, Del II, kapittel 4 Konkurranse i kollektiv livsforsikring Utredning nr. 10 fra Banklovkommisjonen. 5

selskapet som resultat. Disse kostnadene vil angivelig øke fra og med 1. januar 2008, ettersom livsforsikringsselskapene da vil få adgang til å holde tilbake den forholdsmessige del av kursreguleringsfondet som utgjør inntil to prosent av kontraktens premiereserve. Dette gjelder ikke for individuelle kontrakter, herunder fripoliser og pensjonskapitalbevis, hvor hele kontraktens andel av kursreguleringsfondet skal tilskrives kontrakten ved flytting. Silver har på denne bakgrunn tatt til orde for at enten må eneretten oppheves gjennom endring av lov om foretakspensjon 4-7 andre ledd; alternativt må flyttereglene effektiviseres slik at ordninger kan flyttes uten tap av andel av kursreguleringsfondet, dvs. at forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv.) 11-2 tredje ledd må endres. I dag er det slik at eneretten til å utstede fripoliser binder bedriften til ett forsikringsselskaps prisnivå og administrative rutiner for utstedelse av og forvaltning av fripoliser, hvilket også vil si at medlemmene ikke kan benytte arbeidsgiverens forhandlingsstyrke og profesjonalitet til å sikre best mulige betingelser for sine fripoliser. En konkurranseutsetting av retten til å utstede fripoliser vil gi foretaket mulighet til å orientere seg i markedet med sikte på å etablere en utløsningsavtale hos en leverandør som er konkurransedyktige på nivå på administrasjonsreserven. Dette gjelder ikke for pensjonskasser, jf lov om foretakspensjon 4-8 første ledd. Begrunnelsen for at man ikke har samme regler for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser er ressurs- og kompetansesituasjonene i pensjonskassene, som gjerne er mindre enn livsforsikringsselskapene. Dette er altså ikke en forskjell som er konkurransemessig begrunnet. I og med at pensjonskasser og livsforsikringsselskaper i praksis er underlagt de samme rammebetingelser hva gjelder regler for premieberegning, forsikringstekniske avsetninger, overskuddsfordeling, fordeling av kostnader osv. står ikke forsikringsmessige hensyn i veien for at et foretak med foretakspensjonsordning kan inngå utløsningsavtale med et annet livsforsikringsselskap enn det selskap som har forsikret foretakspensjonsordningen. Forsikringsloven løser imidlertid bare delvis de forsikringstekniske spørsmål som kan oppstå dersom lov om foretakspensjon 4-7 andre ledd endres i tråd ovennevnte. For fastsettelsen av premiereserven som skal overføres til det selskapet som skal utstede fripolisene er det nødvendig å ha samme løsning som for pensjonskassene, nemlig at premiereserven skal beregnes etter det mottagende selskapets beregningsgrunnlag. Eventuell underdekning vil kunne dekkes som angitt i forsikringslovens 11-10 tredje ledd, nemlig ved tilførsel fra premiefond, ved utnyttelse av tilleggsavsetninger eller ved overføring fra foretaket. Det er da naturlig å tro at foretaket av foretningsmessige grunner ikke vil velge løsninger som eksponerer foretaket for betydelig overføringer. For administrasjonsavsetninger er spørsmålet løst i forskriftens 2-7. Ved opphør vil foretaket ha en plikt til å skyte inn midler slik at fripolisen blir tilordnet den nødvendige administrasjonsreserve i samsvar med den tariff selskapet har fastsatt for dette. Fra og med 1. januar 2008 vil håndteringen av livsforsikringsselskapenes administrasjonsresultat for fripoliser endres. Etter gjeldende lovgivning vil et negativt administrasjonsresultat (de henførbare driftskostnadene vil overstige administrasjonsbidraget) for fripoliser belastes fripoliseinnehaverne etterskuddsvis i form av redusert godskrevet avkastning, eller eventuelt redusert godskrevet risikooverskudd. Så lenge rente-, risiko- og 6

administrasjonsresultatet er positivt har et negativt administrasjonsresultat ingen betydning for livsforsikringsselskapets egenkapital. Etter ny lovgivning vil et slikt negativt administrasjonsresultat måtte belastes livsforsikringsselskapets egenkapital. Livsforsikringsselskapenes administrasjonsresultater har gjennomgående vært negative i en årrekke, og hvis en lignende trend skulle fortsette etter at ny lovgivning har trådt i kraft, vil selskapene ha et økonomisk motiv for å øke administrasjonsbidraget eller å redusere de henførbare driftskostnadene knyttet til fripolisen. Dersom eneretten til å utstede fripoliser oppheves og foretaket på eget initiativ søker i markedet etter den beste leverandøren vil man kunne komme i en situasjon der det livsforsikringsselskapet som ved oppsigelsen administrerer ordningen er den beste leverandøren, eventuelt at foretaket etter et søk i markedet ikke finner et livsforsikringsselskap som vil overta fripolisene. I en slik situasjon vil det være viktig at man sikrer rettighetshaverne fripoliser på den måten at det opprinnelige livsforsikringsselskapet er pliktig til å utstede fripoliser. Retten til å tegne en individuell livsforsikring etter opphør er regulert av forsikringsavtaleloven 19-7, jfr. lov om foretakspensjon kapittel 4. Det følger av forsikringsavtaleloven 19-7 at medlemmene, når en kollektiv livsforsikring opphører, hver for seg har en rett til å fortsette forsikringsforholdet (tegne fortsettelsesforsikring) med individuell premieberegning uten å gi nye helseopplysninger. Samme rett har et medlem som av annen grunn enn alder trer ut av den gruppen som forsikringen omfatter. Kredittilsynet mener dette er en så viktig rettighet for medlemmet at det bør reguleres i lov at det livsforsikringsselskapet som skal utstede fripolisene også plikter å tegne fortsettelsesforsikring, da uten innhenting av nye helseopplysninger. Under disse forutsetningene mener Kredittilsynet at eneretten til å utstede fripoliser etter 4-7 andre ledd bør kunne oppheves, da dette vil føre til at foretaket ikke er bundet til å benytte et livsforsikringsselskap og dettes administrasjonsrutiner og prisnivå ved utstedelse av fripoliser, hvilket igjen kan gi økt konkurranse mellom livsforsikringsselskapene. 3.3. Oppsigelsesfristen Som nevnt over kan en fripoliseinnehaver til enhver tid flytte en fripolise fra en leverandør til en annen, jf. forsikringsloven 11-13. Siktemålet med flyttereglene var å skape konkurransen i forsikringsmarkedet. 11 De nærmere reglene for hvordan en flytting av en fripolise skal skje følger av forsikringsloven 11-13. En flytting av en fripolise initieres gjennom oversendelse av oppsigelse og en gyldig oppsigelse igangsetter fristene for overføring av fripolisen. Oppsigelsesfristens maksimallengde er to måneder fra oppsigelse er mottatt, jfr. 11-13, jfr. 11-5 første ledd, første punktum. Denne fristen er den samme for alle livsforsikringer. Med mindre noe annet er avtalt skal fripolisens midler senest ved oppsigelsesfristens utløp overføres den pensjonsinnretningen kunden har valgt, jfr. 11-13, jfr. 11-6 første ledd. I henhold til 11-13, jfr. 11-5 tredje ledd overtar pensjonsinnretningen som fripolisen flyttes til ansvaret for fripolisen den dag oppsigelsesfristen utløper, uavhengig av om fripolisen rent faktisk er overført. Dersom ikke fripolisen overføres innen oppsigelsesfristen, skal den tilføres avkastning også for tiden etter utløpet av oppgjørsfristen og frem til dato for overføring til 11 Se NOU 1986:5 Konkurransen på finansmarkedet, s. 162 og Ot.prp. nr. 42. (1986-87) s. 126 flg. 7

mottagende pensjonsinnretning. Av beregningstekniske grunner fastsetter 11-9 at selskapene skal benytte en standardavkastning lik renten på folioinnskudd i Norges Bank tillagt to prosentenheter, men mindre selskapene avtaler en høyere avkastning. Flytteretten er ment å fremme konkurransen i markedet. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om oppsigelses- og oppgjørsfristene har en innelåsende effekt, hvilket igjen vil kunne ha en konkurransehemmende effekt. Oppsigelsesfristene eksisterer for å ivareta hensynet og interessene til det avgivende selskapet. Fristene gir også selskapene adgang til å foreta redningsaksjoner i den hensikt å ikke miste kunden. Det kan hevdes at dette i seg selv har en konkurransemessig fordel for det eksisterende selskapet. På den andre siden kan det hevdes at det faktum at det avgivende selskapet har muligheten til prøve å beholde kunden i seg selv er konkurransefremmende, selv om det i utgangspunktet borger for en lavere kundemobilitet. Man ser også eksempler på at livsforsikringsselskapene bruker lang tid på å flytte fripoliser og overføre midlene fra eget selskap til andre, også utover den fristen som faktisk følger av lovens 11-5 første ledd og 11-6. I utgangspunktet skal det da beregnes forsinkelsesrenter. Enkelte livsforsikringsselskaper operer i dag med en praksis der oppsigelsesfristen regnes fra den 1. i den påfølgende måneden etter at selskapet mottok oppsigelsen. Grunnen til dette er at livsforsikringsselskapene ikke foretar beregninger løpende gjennom hele måneden, men at dette foretas ved månedsslutt. Dette kan tale for at fristen bør beregnes fra den 1. i den påfølgende måned etter oppsigelsen. Dagens regler om oppgjørsfrist er fastsatt med hensyn til det avgivende selskap, som skal ha rimelig tid til å realisere nødvendige eierandeler. Det kan stilles spørsmål ved om dette hensynet nødvendiggjør en flyttefrist på to måneder for fripoliser, individuelle forsikringer og pensjonskapitalbevis. I 2005 utgjorde de tradisjonelle livsforsikringsselskapenes samlede premie- og finansinntekter ca. 120 mrd. kroner 12, hvilket skulle tyde på at selskapene ikke burde ha særlige problemer med å på kort sikt kunne bygge opp en likviditetsreserve med tanke på å møte likviditetsbehovet knyttet til flytting og individuelle livs- og pensjonsforsikringsavtaler og fripoliser. I forbindelse med en oppsigelse av en individuell livs- eller pensjonsforsikringsavtale må det foretas en nøyaktig beregning av avtalens tilhørende midler, som for eksempel for en fripolise omfatter en rekke forsikringstekniske størrelser som netto premiereserve, administrasjonsreserve, opparbeidede overskuddsmidler i løpet av året, tilleggsavsetninger og andel av kursreguleringsfondet. Dette kan synes som en komplisert øvelse, men 7-10 pålegger imidlertid selskapene å opprette og føre konto for hver enkelt forsikring som skal inneholde regnskap og forsikringsteknisk status per 31. desember hvert år. Fripoliseinnehaveren skal ha utskrift av kontoen hver år. En forsikringstaker kan i medhold av forsikringsavtaleloven 3-6 si opp en løpende forsikring dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger andre særlige grunner, eller for flytting av forsikringen til et annet selskap. Forsikringstakeren skal varsle selskapet med en frist på minst en måned. Ved flytting skal det i varslet opplyses om hvilket selskap forsikringen flyttes til og om tidspunktet for flyttingen. Bestemmelsen ble opprinnelig foreslått av Banklovkommisjonen i NOU 2002: 21, se side 23 hvor det fremkommer at: 12 Kilde: FNHs regnskapsstatistikk for 2005. 8

selskapene er leverandører i et massemarked og at selskapene ikke har et stort beskyttelsesbehov mot oppsigelse av enkeltavtaler. Den sterkeste konsentrasjonen av aktører på leverandørsiden trekker også i retning av en forholdsvis kort oppsigelsesfrist. En frist på en måned vil være tilstrekkelig for selskapet til å beregne premierefusjonsbeløpet. Med tanke på at livsforsikringsselskapene har utviklet maskinelle beregningsrutiner og ITsystemer kan det hevdes at oppsigelsesfristen i forbindelse med oppsigelse av en fripoliseavtale i alle fall ikke bør være lengre enn én måned. Etter verdipapirfondsloven 6-9 skal en andelseier få sine andeler innløst i kontanter, med mindre annet følger av avtale om pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller individuell pensjonsavtale etter skatteloven inngått mellom andelseier og forvaltningsselskapet, senest to uker etter at kravet om innløsning er fremsatt ovenfor forvaltningsselskapet. Formkravene til forvaltningsselskapene kan ikke sies å være vesensforskjellige fra formkravene til livsforsikringsselskapene (skriftelighet, eventuelt e-post så lenge det er benyttet en betryggende måte for autentisering av avsender). Livsforsikringsselskapenes relativt likvide investeringsporteføljer og maskinelle rutiner kan tale for at selskapene i utgangspunktet ikke bør ha lengre tid til flytting av en fripolise enn forvaltningsselskapene trenger for å gjøre opp en verdipapirkonto. Under henvisning til disse betraktinger taler mye for at gjeldende oppsigelsesfrister for så vidt angår fripoliser kan reduseres og at den kan ha en innelåsende effekt og derfor virke konkurransehemmende. Det kan derfor være naturlig å fastsette oppsigelsesfristen lik den man operer med i skadeforsikring, altså til en måned. Når det gjelder oppsigelsesfristen for kollektive ordninger mener Kredittilsynet at denne ikke bør forandres på samme måte som ved flytting av fripoliser. For kollektive ordninger er det for det første store mengder informasjon knyttet til hver enkelt person i ordningen som skal overføres. For det andre vil det for kollektive ordninger også være snakk om helt andre beløp til overføring enn hva det er snakk om for fripoliser, slik at selskapenes likviditetssituasjon kan bli utsatt dersom selskapene innenfor en frist på en måned må overføre midlene. Kredittilsynet foreslår derfor at oppsigelsesfristen for kollektive ordninger holdes uforandret. Av disse årsaker mener Kredittilsynet også at tomånedersfristen for oppgjør etter utløpet av oppsigelsesfristen når pensjonsordningens midler overstiger 300 mill. kroner, bør opprettholdes i sin nåværende form. Ved overføring av midler etter utløpet av oppsigelsesfristen skal det svares avkastning av midlene fra utløpet av oppsigelsesfristen og frem til den dag midlene blir overført. Avkastningen beregnes etter renten på folioinnskudd i Norges Bank tillagt to prosentenheter, med mindre en høyere rente avtales mellom pensjonsinnretningene. Da det kan synes som at livsforsikringsselskapene i dag ikke alltid klarer å overholde disse fristene, og Kredittilsynet foreslår derfor at avkastningen som skal beregnes ved oversittelse av fristen for overføring bør beregnes etter lov av 17. desember 1976 om renter ved forsinket betaling m.m., slik at det får større konsekvenser for selskapene å ikke overholde fristene enn i dag. Når det gjelder gruppelivsforsikringer (kollektive ettårige livsforsikringskontrakter) kan det synes som at disse faller inn under forsikringsloven 11-1 første ledd bokstav g, og dermed er omfattet av flyttereglene i kapittel 11. Kredittilsynet legger til grunn at oppsigelsesfristen for disse avtalene også bør settes til én måned. 9

3.4. Flyttegebyr Etter forsikringslovens 11-5 fjerde ledd skal fripoliseinnehaverne betale et flyttegebyr til dekning av kostnader som pensjonsinnretningen har ved å avslutte kontrakten og overføre tilhørende midler til en annen pensjonsinnretning. Bestemmelsen lyder som følger: Foretaket skal betale et flyttegebyr til dekning av kostnader som pensjonsinnretningen har ved å avslutte kontrakten og overføre pensjonsordningens midler til annen pensjonsinnretning. Departementet kan gi nærmere regler om flyttegebyr. Bestemmelsen er gjort gjeldende for flytting av fripoliser, pensjonskapitalbevis og individuelle pensjonsavtaler, jf. forsikringslovens 11-13 og 11-14. Det fremgår av forarbeidene at flyttegebyret ikke skal belastes foretaket som sådan, men fripoliseinnehaverne. 13 Det følger videre av forskrift for maksimalsatser for flyttegebyr mv. 14 at gebyret ikke kan settes høyere enn 200 kroner ved flytting av individuell pensjonsavtale, og at pensjonsinnretningen ikke kan kreve dekning av kostnader knyttet til overføringen utover dette flyttegebyret. Bakgrunnen for disse begrensningene på gebyret er ønsket om ikke å legge hindringer i veien for en effektiv flytterett. 15 Videre skulle flyttegebyret være rimelig og ved fastsettelsen av gebyret skulle det tas hensyn til de kostnader som skal være dekket gjennom premiens kostnadsdel. Finansdepartementet uttaler i Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) side 150 at: [f]lytting og adgang til flytting kan også bedre konkurransen og derigjennom være en fordel for samtlige forsikringstakere, også de som ikke flytter. Departementet er derfor enig med Banklovkommisjonen i at selskapet ikke skal kunne få fortjeneste på kunder som velger å flytte. På den annen side påløper det også kostnader i selskapet ved avvikling av forsikringskontrakt, overføring av midler osv. Et spørsmål som må vurderes er derfor om disse kostnadene skal dekkes av den enkelte forsikringstaker som flytter sin kontrakt eller om disse kostnadene skal dekkes av selskapet. Selv om ulike hensyn gjør seg gjeldende, foreslår departementet at kostnader knyttet til flytting dekkes av den som flytter. Det fremgår altså av forarbeidene, og det må anses som allment akseptert, at flyttegebyret er ansett å kunne hindre kundemobilitet, men at Finansdepartementet og Banklovkommisjonen tidligere har vurdert at begrensningene i flyttegebyrets størrelse var tilstrekkelig for å forhindre for store negative virkninger på konkurransen. I NOU 2002: 21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler, utredet Banklovkommisjonen på oppdrag fra Justis- og politidepartementet, spørsmålet om skadeforsikringstakere burde gis en videre adgang til å si opp forsikringsavtalen. Herunder ble spørsmålet om selskapet skulle kunne kreve flyttegebyr vurdert. Flertallet kom, i motsetning til mindretallet, 16 til at selskapene burde ha en anledning til kreve flyttegebyr, men dette var et synspunkt som ble 13 Se Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) side 180. 14 Se forskrift av 18. desember 2003 nr. 1610 om maksimalsats for flyttegebyr mv. Denne forskriften erstattes 1. januar 2008 av forskrift av 30. juni 2006 nr. 869 (Forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv.). 15 Se Ot.prp. nr. 11 (2003-2004) side 146. 16 Se NOU 2002: 21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler, s 38. 10

tilbakevist av en rekke høringsinstanser 17 og Justis- og politidepartementet støttet Banklovkommisjonens mindretall hva gjaldt flyttegebyr. 18 En bestemmelse som presiserer at skadeforsikringsselskapene ikke kan kreve gebyr for kostnader ved at forsikringen opphører i forsikringstiden, ble etter dette inntatt i forsikringsavtaleloven 3-9 tredje ledd og 12-5 tredje ledd. Det kan hevdes at de samme bør gjelde på fripolisemarkedet. Videre er det opplyst at de sentrale aktørene i fripolisemarkedet ikke krever gebyr ved flytting av slike avtaler. Dette skulle tilsi at en lovfesting av slik praksis ikke er problematisk. Videre er det slik at flyttegebyret har stått stille i nærmere 20 år. Verdien av det opprinnelig fastsatte flyttegebyret er således blitt betydelig redusert. 19 Det er også grunn til å tro at de faktiske kostnadene knyttet til flyttingen langt overstiger fakturaens beløp på 200 kroner. Hvorvidt flyttegebyret skal tillates, må veies opp mot behovet for økt konkurranse i markedet. Det kan stilles spørsmål ved om det er en tilstrekkelig konkurranse i fripolisemarkedet. Det fremgår over at å fjerne flyttegebyret kan ha konkurranseskjerpende effekter, hvilket vil komme alle forsikringstakerne til gode, og all den tid de fleste selskap i dag ikke krever et slikt gebyr ved flytting av fripolisen taler mye for at retten til å kreve flyttegebyr oppheves. Imidlertid kan gebyret for flytting ha den effekt at fripoliseinnehaveren ikke umotivert går til det skritt å flytte fripolisen. Samtidig kan det hevdes at det å flytte et komplisert produkt som en livsforsikringskontrakt/fripolise i seg selv krever en viss gjennomtenkning, hvilket muligens er årsaken til at man ikke ser mye umotivert flytting i dette markedet. Videre er det grunn til å se nærmere på regelen i forsikringsavtalelovens 12-5 tredje ledd om at det ikke er tillatt å kreve gebyrer for kostnader ved at forsikringen opphører i forsikringstiden og flyttereglene (da særlig reglene om retten til å kreve flyttegebyr) i forsikringslovens kapittel 11. Forarbeidene til forsikringsavtalelovens regler om flytterett mv. i skadeforsikring (FAL del A) og personforsikring (FAL del B) er forslag til regler fra Banklovkommisjonen i NOU 2002: 21 og Ot.prp. nr. 29 (2004-2005) om lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler mv. (automatisk fornyelse og flytting av forsikringer mv.). Banklovkommisjonens forslag synes ikke å omfatte regler som berører flytting i livsforsikring. Flytteretten i livsforsikring er regulert i forsikringslovens kapittel 11 med tilhørende forskrift. Det følger imidlertid av lovforslaget i proposisjonen og forsikringsavtaleloven 12-5 tredje ledd at selskapet ikke kan kreve gebyr for kostnader ved at forsikringen opphører i forsikringstiden. Bestemmelsen er etter ordlyden ikke avgrenset til å gjelde personforsikringer som ikke er livsforsikringer. Det fremgår på den annen side ikke av proposisjonen at det er tilsiktet at den også gjelder livsforsikringsavtaler, dvs. avtaler hvor kostnadsbelastning ved avbrudd og flytting er regulert i forsikringsloven. I forsikringsloven er det i tillegg til kapittel 11 om flytting, gitt regler i lovens 9-3 tredje ledd og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven 2-6, 6-4 og 11-3 som åpner for at selskapet innen gitte rammer kan kreve gebyr ved opphør som skyldes avbrudd eller flytting. Det kan m.a.o. synes å foreligge en motstrid her mellom avtaleloven og forsikringsloven. Kredittilsynet er likevel 17 Se Ot.prp. nr. 29 (2004-2005) side 23-24. Motsatt gikk en rekke høringsinstanser imot opphevelsen av flyttegebyret, se Se Ot.prp. nr. 29 (2004-2005) side 22-23. 18 Se Ot.prp. nr. 29 (2004-2005) side 24. 19 Pengeverdien i 2007 av 200 kroner i 1989 utgjør noe i underkant av 300 kroner. 11

av den oppfatning at forsikringsloven i denne situasjonen er en særlov i forhold til forsikringsavtaleloven og derfor vil gå foran. Kredittilsynet vil i tillegg peke på at både forsikringsavtaleloven og reglene om begrensning i adgang til å ta flyttegebyrer som hovedregel også vil gjelde for utenlandske livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak med hovedsete i andre EØS stater. Det vises til lov om lovvalg i forsikring av 27. november 1992, forskrift 22. september 1995 (filialforskriften) og forskrift av 30. juni 2006 om livsforsikring. Etter Kredittilsynets oppfatning bør det heller ikke fastsettes regler som ikke gjøres og kan gjøres gjeldende for utenlandske selskapers virksomhet på det norske marked. Etter forsikringsavtalelovens ordlyd synes 12-5 tredje ledd å forby både kostnader som følger direkte av at forsikringen enten flyttes eller omdannes til fripolise og gebyrer som skal dekke ubetalte etablerings- eller kontraktsslutningskostnader ved opphøret, dvs. kostnader som skulle vært betalt/avskrevet over forsikringstiden. Kredittilsynet reiser derfor spørsmål ved om forsikringsavtaleloven her er forenlig med EØS regelverket og viser til avgjørelse i EFTA-domstolen der det norske kravet om at livsforsikringsselskapers kontraktsslutningskostnader skal betales senest ved første premiebetaling, ikke ble ansett å oppfylle kravene til allmenne hensyn all den tid formålet med regelen kunne oppnås gjennom informasjonspliktregler. Det vises til at domstolen i domspremissene (punkt 44) gir utrykk for at det er restriksjoner som innebærer at livsforsikringsavtaler med kontraktsvilkår hvor kontraktsslutningskostnadene fordeles over en lengre periode, som ikke er forenlig med artikkel 36 i det konsoliderte livsforsikringsdirektiv. Det vises videre til Kredittilsynets høringsuttalelse av 18. januar 2007 til Finansdepartementets utkast til endring av filialforskriften. Domstolens avgjørelse var basert på EF domstolens doktrine om allmenne hensyn. Hvorvidt regler som forbyr eller begrenser selskapets kostnader i forbindelse med selve flyttingen strider mot EØS avtalen og doktrinen om allmenne hensyn vil bero på skjønn. På bakgrunn av ovennevnte anbefaler Kredittilsynet å ikke fjerne adgangen til å kreve flyttegebyr. Dersom man imidlertid kommer til at retten til å kreve flyttegebyr skal oppheves, bør dette ikke gjelde for kollektive avtaler, men kun for flytting av individuelle avtaler. 4. Oppsummering og avsluttende bemerkninger Kredittilsynet er av den oppfatning at konkurransesituasjonen i fripolisemarkedet kan skjerpes, og at eksisterende regler ikke i tilstrekkelig grad bidrar til en virksom konkurranse til fordel for fripoliseinnehaverne. Ved å foreta endringer i tråd med hva som fremkommer i punkt 3 ovenfor mener Kredittilsynet at mobiliteten blant fripolisekundene vil kunne øke og dette igjen vil kunne føre til at konkurransesituasjonen i fripolisemarkedet vil bedres. Når det gjelder oppsigelsesfristen er det noe usikkert om denne er med på å hindre mobiliteten og konkurransen i fripolisemarkedet, men dette kan ikke utelukkes. Når det for tilsvarende produkter (verdipapirfond) opereres med en langt kortere frist for oppgjør og man for skadeforsikring (hvor man også må beregne premierefusjonsbeløpet) operer med en frist på en måned, samt at det kan hende at oppsigelsesfristen brukes av selskapene for å hindre flytting (mobilitet), hvilket igjen er konkurransehemmende taler mye for å korte ned fristen til for eksempel en måned. 12

Flyttegebyret ikke har vært oppjustert på nesten 20 år og det er grunn til å tro at kostnadene forbundet med en flytting langt overstiger gebyrets størrelse. Det foreligger heller ikke adgang til å kreve flyttegebyr ved oppsigelse av skadeforsikringsprodukter. Selv om det videre er alminnelig antatt at et flyttegebyr kan ha innelåsende effekter, samt at en økt flytting og bedret konkurranse vil kunne komme alle fripoliseinnehaverne til gode finner Kredittilsynet å ikke kunne støtte en opphevelse av regelen som gir selskapet adgang til å kreve flyttegebyr. Dersom flyttegebyret likevel oppheves, bør dette ikke gjelde for kollektive avtaler, men kun ved flytting av individuelle avtaler. 13