Fangstanlegg I skog køn det være vanskelig d oppdage. I utgangspunktet

Fangstanlegg I skog køn det være vanskelig d oppdage. I utgangspunktet md plasserlngen ha en direkte tilknytning til terrengforrnasjonen og basert pd dyrenes naturlige trelc.beler. Skogfullmektig Hans Haget registrerte dyregraver for Aasmund Vlge"," (sjef for landsskogtaluerlngen) I Stor-Elvdal I 1957, og gjorde en del Inte~ sante notater om dyregraver pd begge sider øv Atndalen. Vi fikk høre om Hagets observasjoner, og særlig var det en elggrav med tydelige rester av trekonstruksjon som lokket oss svært, Skogen stod uren i dette området i 1957. Siden hadde det vært flere hogster, som var blitt avsluttet i 1967-68. Med Haget som kjentmann tok vi veien fra Atna opp mot Storfjellseter. Elter å ha kjørt 4,2 km på Friisveien. gikk en tømmervei til høyre. Den tok vi. Den ca. tre km lange fjellryggen " Ledsageren" går nord-sør og er 1054 m på det høyeste. På sør-vestsiden av ryggen i 730 meters høyde ligger et fangstanlegg på 13 graver. Dette området ligger 4 km rett nord for Hir!l;jølen. Her går et naturlig ferdselstråkk gjennom et lite dalføre, som er ca. 300 meter bredt. De tretten gravene stenger passasjen mellom en liten bekkedaj og fjellryggen. Flere av gravene er plassen på en karakteristisk måte langs en terrasseformasjon. Da vi stod der 23 juli 1974, var feitet rundt gravene nærmest snauhogd. Vest for Ledsageren ligger Stormyra. På et relativt tidlig tidspunkt etter at det var slutt med bruken av gravene, har det bygget seg opp et våtområde nordvest for gravrekken. Dette har drenen seg bent imot de to østligste gravene. Vann og myrjord har fylt dem før trekonstruksjonen har rukket å smuldre bort. Anlegget ved Ledsageren var så interessant at vi hadde det til undersøkelsesfeit fra 1974 til 1981. Og mange tok del i arbeidet for å få resultatene frem. Møysommelig var det. Men desto mer tilfredstillende når forventningene ble innfridd. Vi startet med de to østligste gravene nr. 13 og nr. 12. Myrdannelsen hadde sendt dreneringsvannet ned i de to gr0 pene. Det var tydelig at stadig tilførsel av vann har resultert i kraftige teieforkastninger, som har klemt stokkverket sammen. I grav 13 og 12 var det lite av tæverkets opprinnelige plassering som var bevart.

ELGGRAVERVED LEDSAGEREN I STOR-ELVDAl o Ekvidistanse ca 2m Ca 730m.o.h C0 6 7 6 N T De 13 elggravene II 0rdf or Hirkjelen i Stor-Elvdal stenger området mellom ell bekkedal og ffe llryggen Ledsage ren. Grav nr. 13 Da tørrkvist og torv var fjernet, hadde denne graven tydelig en markert ringvoll, som utvendi g skrånet ned til det omliggende terreng med en høydeforskjell på ca. 70 cm. På grunn av den høye vollen ble det en bakke opp til fall åpningen, og dyr har en tendens til å øke farten i lill motbakke og ville da ikke se ove rflaten av kamuflasjedekket før de var tell på fallåpningen, Gropen var orientert i dyrenes løpsretnin g. Størrel sen i toppen var 5 x 4 m og dybden 1m. Ca. 10 cm under jordoverflaten i graven kom det frem liggende, tykke stokker. Den lengste, en haivkløy ving med inn fellingsspor mot und erli ggend e tverrstokk, var 3,80 m lang og 40 cm tykk. Den var betydelig oppmors knet. Ca. 20 cm nede i jorden under stokkene lå det en 18 cm lang jempigg, formet som en spydspiss. Eller hvert grov vi frem ytterligere to liknende jem pigger. Disse je mholkene har vært tredd på såkalte spiddestokker og plassert slik at de skulle ramme bytte. På 2 m dybde støtte vi på hard grus, som må ha vært den opprinnelige bunnen. Her lå det dekningsspiler og rester av kamufl asjedekk et, Grav nr. /2 Vi befant oss på en hogstflate hvor det stedvis lå mye tørrkvist. Ikke lell å se hvor neste grav var. Men sør-vest for nr. 13 gav det noe eller, føllene sank ca. 20 cm ned i underlaget. Og med lill ryd- ding syntes det som en sprekk i bakken. Videre ble løsmaterialet fjernet og en vannflate kom til syne. Her dukket det frem trestokker - noen på høykant og andre liggende. Vann standen var et problem. Ved god hjelp av grave maskin, ble det grøftet og vannet fosset ut. Det var ingen jordvoll omkring graven. Effekti v vannflom har nok skyllet den vekk. 15-20 cm under markoverflaten lå toppstokkene med lengder på ca. 3 m og ca. 30 cm tykke. Vi arbeidet oss ned i kvabb og blåleire og det fortonet seg som et tømret vannhull. Samm en føynin gene i hjørn ene av lverrstokk og langsgående var av enkleste prinsipp. To jempi gger ble funnet, en sterkt redusert og en 13,5 cm lang av samme type som i grav nr. 13. Ca. 65 cm reu under den reduserte jernpi ggen, dukk et det frem en smekker stokk som viste seg å være av gran (de tykke stokke ne var av furu). Den var 85 cm lang og ca. 3 cm tykk og tilspisset i den enden som lå rell under jernpi ggen. Den passet presis inn i den 13,5 cm lange jemholken. Senere fant vi enda en tilspisset, smekker stokk på 15 cm. SOllj a Barth og Halls Huget og sø"nen ved elggrav lir. J2. Bunnen pli denne fa llgruven har ligget på 2 m og i denne grava vart det funnet to jernpigget: 68

\ Sonja Barth i grav nr. 2. / bunnen her, pj 2,20-2,30 under bakkeniv ået, ble del funnet to jempigger og en smekker spiddestokk. Flere av gravene synes lt være restaurert omkring ltr 1150 (C-/4 datering), men ble kanskje tatt ul av bruk p å /600-/7oo-lallel, da elgbestanden var dårlig. Forbudet mol elggraver kom i / 863. Holdepunkter for hvor lang en spiddestokk opprinnelig har vært, har vi ikke. Rammeverkel bestod av halvkløyvninger som var 15-20 cm tykke og en lengde på 2,60 m. Men i bunn en var det rund stokker. Stokk ene i rammeverket hadde blitt skjøvet sterkt oppove r. En av stokkene viste markene forkullingsspor på ove r naten. Det er kjent al en brenning på overfla ten av treverk gjø r det mer holdbart, I motsetning til den steinharde masse n høyere oppe i graven, var et 20 cm lykl svanjordlag ned mol bunnen lett å grave i. Den opprinne lige bunn en i fallgrave n har ligget på to meter. Innvendi g lengde og bredd e på bunnrammen har vært ca. 2,20 x 0,7-0,8 m. Grov nr. 2 For å få flere holdepunkter for konstruksjo nen og bruk en av fangstgravene ved Ledsageren. hadde vi siklet inn en grav som lå i nært naboskap med bekken. Dette var en grav av typisk form for det vi forbinder med en gammel fangstgrav for elg. Den var 4 x 3 m ved toppen - altså ikke av de sterste. Men her var ingen voll. og man må anla at denne bekkedalen går i flomtiden med så stor vannføring at løsmaterialer lett blir Skyllet vekk og jevnet ut. 1juni-måned stod vannet så høyt at vi måtte utsette undersøke lsen til Il september, Da var del ikke noe vann i graven. og en rarnmekonstruksjo n av Ire kunne lydelig sees. Vi fjern et møysommel ig all masse so m hadde fylt grave n, og kom ned i selve blåleira på ca. 2,35-2,40 m under jord overfl aten. Her lå dekn ingsspil ene og alle seksjonene av spiddes tokke ne. Fra bun nen og oppover sør-vegge n i grave n stod det en vertikalstillet, flat helle, som nådde 50 cm opp ove r jordveggen. Over hellen var det store rester av to tvenrstokker. T verrstokk en i nordvestenden var 1,5 rn lang. Fangstb åsen var tømret opp på de to langsidene av 5 hal vkløyvnin ger med flatsiden inn mot fallåpn ingen. Lengden på halvkløyvingene var nå ca. 2,80 rn og bredden på dem var fra 10-15 cm og tykke lsen ca. 7 cm. I denne graven var det inge n form for sammenføy ning i hjørnene - ingen synlig innfellin g. Men begge langveggene var støttet opp med 3 vertikale stolper, so m skulle hindre jordveggen i å presse halvkløyvingene innover. Disse støuestolpe ne var redusen til 28-35 ce ntimeters høyde. Bunnrammens mål var 2,60 x 0,70 m og høyden på ramm en kunne vel ha vært ca. 0,90 m. I jordl aget 2,20-2,30 m under bakkenivået kom det frem 2 store jempigger. De liknet helt dem vi hadde fra grav 12 og 13, og var henholdsvis 12,0 og 17,0 cm lange. Samtidig dukket det frem en smekker spiddes tokk, so m viste seg å være av gra n. Spiddestokken var 130 cm lang, men den var ikke tilspisset. Spisse n av denn e stokken satt fremdeles inne i den størs te jempiggen. I el hull i del tykkeste partiet av holken satt det en jernn agle. Videre ble det funnet en annen slank granstokk som var tilspisset. Den var 40 cm lang og var nok brukt til oppseu ing av den andre jempiggen. Her lå del også som i grav 12 lo solide toppstokker. Den i nord-vestre kortvegg var temmelig oppsmuldre t. Lengde n på de slok- 69

ElGGRAVER VED ledsaaren I STOR-ElVDAl Det ble tilsammen/unnet 14 hele j empigger i anlegget på Ledsageren. Alle disse er pd Historisk Museum i Oslo. kene har vært ca. 2,60 m og tykkelsen 30 cm. Grav nr. I Den første graven i systemet lå på den vestre siden av bekken. Vi antok at det også her hadde vært nokså fuktig. Men den var relativt tørr og lett å grave. 3 cm under jordl aget midt i gravens forsenkning lå den første jempiggen og den andre lå under 4 cm jord i nord-vest enden. Her har spiddestokkene blitt stående etter at det meste av jorden i veggene gled ned i graven. I endeveggen i sør-øst var det også her brukt en stor, nat stein i det nederste partiet. Bare i den ene langsiden lå det rester etter ramm estokkene. Men i bunnen var det tydelige fragmenter av 3 vertikalstokke r på hver side, som har støttet opp langsidene. Den opprinnelige bunnen lå 2,10 m under øvre gravkant, og var 2,50 x 0,75 m. Gravens nord-vestre toppst okk kunne identifi seres til ca. 2,80 m i lengde. Grav nr. 3 Den er en av de største i hele gravrekken, og en svært karakteristisk formet elggra v. Også her må den oppkastede massen rundt graven i tidens løp ha blitt transportert bort og jevnet ut. I nordre tverrvegg er det tydelige rester aven tykk stokk, som har brukket og sunket ned langs vegge n. Også i sørenden ligger det en masse oppsmuldrete trerester i ove rflaten av jordveggen. Dimensjonen på denne graven i toppen var 6,5 x 5,3 m. Stru kturen i bunnen var 2,00 x 0,20 m før oppgrav ing. Av intakte stokke r fantes bare restene av to vertikale støttestokker i nordre bunnseksjon og to tilsvarende i søndre del. Det må ha vært ca. 15 cm brede halvkløyvinger med samme funksjon som støttestokkene i de andre gropene. Ca. 2,55-2,60 m under toppen av gravkanten fantes de siste restene av kullbiter før det ble homogen og hard grus. Kullbitene vidnet om impregneringsmetoden. Jordmassen rundt den ne graven bestod av porøs grus uten innblandin g av kvabb og leire, og forteller at den horisontale naten omkring denne graven er en markert istidsterrasse, Det kan være av interesse å se på hvordan grave ne ligger i forhold til hverandre i dette anlegge t. Grav nr. I ligger 20 m V for bekken. Grav nr. 2 ligger 30 m NØ fra bekken. Grav nr. 3 ligger ca. 30 m NNØ for grav 2. Grav nr. 4 ligger 20 m N for grav 3. Gra v nr. 5 ligger ca. 70 m retning Sø for nr. 3. Gra v nr. 6 ligger 15 m videre retning ø fra nr. 5. Gra v nr. 7 ligger 20 m videre retning ø fra nr. 6. 70

ELGGRAVER VED LEDSAGEREN I STOR-ELVDAl Grav nr. 8 ligger 15 m videre retning ø fra nr. 7. Grav nr. 9 ligger ca. 50 m videre retning ØSø fra nr. 8. Grav nr. 10 ligger ca. 40 m videre retning ØNØ fra nr. 9. Grav nr. II ligger 25 m videre retning ØNØ fra nr. 10 og vi krysser en markert traktorvei. Grav nr. 12 ligger ca. 35 m videre retning NØ fra nr. I l. Grav nr. 13 ligger 12 m videre retn ing NØ fra nr. 12. Ca. 15 m videre fra grav 13 begynner stigningen mot Ledsageren. 1 tørt lende har trekonstuksjonen i gravene etter hvert smuldret vekk. Jordveggene i de fire sidene har glidd ned mot midten og forme t de t slik som vi norm alt ser det idag. Det er naturlig at spesielt hunnseksjonen i fallgraven vil bevare si n opprinnelige lengdestruktur. Og det er i bunnsjiktet størst sjanse til å finne trerester. Både i grav 2 og 12 ble det konstatert bare fem omfar med stokker i den nedre del av gropa. I jordoverflaten i hver ende av gropa har det ligget to so lide, runde stokker, som har vært bunnet sammen med to langstokker. Det gjalt å lage det så fast at ikke veggene raste sammen. Dyrene ble ledet til fallgraven. 1 råkene ble det arrangert ledegjerder av forskjellig slag som styrte viltet dit det var ønskelig. Størrelsen på " båsen" og avlivningsprinsippet var viktige elementer. Hadd e byttet hav net i fangstfellen, m åtte det for all del ikke komme opp igjen. Det ble tilsa mmen funnet 14 hele jernpigger i anlegget på Ledsageren. Alle disse er på Historisk Museum i Oslo. Man und rer seg på hvorfor fangstfolkene eflerlot jernpigg ene i gropene når fangs ten var opphørt. Hvordan dy r reagerte på blodstank når graven i neste omga ng var gjort klar for å fang ste, er også et spørsmål. Jernpiggene forårsaket skader på skin n og kjøtt. så det er tanker som kan streife en om det har vært en slags gje n bruk senere, hvor gropene har blitt brukt til rovdyrfangst -kanskje helt inn i 18(J()..taJlet. Gården Tryli ligger vel 3,5 km NNØ for fangstan legget. Her levde fra 1774 til 1851 Anders Andersen Tryl i. Han felte 36 bjørn. Om bjørnen hadde sine ferdsel sstier langs Ledsageren er godt mu lig. Vegetasjon en i dette området er idag meget frodig. Den ga nge n gropene ble an lagt, ble det ryddet og eventuelt brent før massen ble kaste t opp på daværende jordoverflate. Det ble tan profilsniu i vollen på grav nr. 13. C l4-<latering av humus og kull viser at gropen er oppgravd 1365+_95 f. Kr. Videre viser snittet at det har blitt en restaureri ng år 1155+_65 e. Kr. Denne graven ligger nærmest den braue skråningen, så her kan viktige dyretråkk ha passert. Profil sniu i de øvrige gravene gav ikke ko nkrete holdepunkter, men de kan også ha væ rt bru kt like lenge som nr. 13. En av de store stokkene i nedre del av grav 13 ble datert til år 1520+_90 e. Kr. En datering fra stokk i bunnrarnmen på nr. 12 gav som res ultat 1510+_100 e. Kr. I grav 3 er en av de vertikale støttestokkene datert til 1545+_85 e. Kr. Vi må regne med at spiddestokkene er de ferskeste trematerialene som er bliu brukt. De n 85 cm lange granstokken fra grav 12 er datert til "yngre enn år 1670". Restene av spiddestokken som fre m de les satt inne i jernholken fra grav nr.2, viste seg å være "y ngre enn 1680". De data som fore ligger etter C l4-<lateri nge ne, viser at systemet ved ledsageren var i bruk til ihve rtfall inn i 17(J().. tallet. Ut fra histori ske kilder (Leif Lykke 1960) vet vi at elgbestanden var meget dårlig i perioden 1600-1700. Følgelig kan det da ha vært et resultatløst arbeid å vedlikeholde fang stgravene. Forbudet mot bruk av elggraver kom ikke før i 1863. Stokkene fra vassgropa nr. 12 ble fraktet til Skogbruksmuseet på Elverum i håp om at en tømret fang stgrav kun ne bygges opp der. Vi har forsøkt å tolke de spor vi har funnet i terrenget men utbyttet som de har hatt av dette anlegget aner vi ikke noe om.- Elgen skulle fanges på sine trekk, og fellene plasseres strategisk Agrave ut så store groper med handkraft tok tid og krefter.og gropene måtte ha en innvendig forskaling så jordmassene ikke raste sammen. Alt måtte gjøres grundig så ikke byttet unnslapp. Til sist var det om å gjøre å skjule fallåpningen med solide dekningsspiler som holdt på kvist lyng og mose for å 13 det til 'å likne mest mulig på marken omkring. 71