DIVE-analyse Rjukan næringspark

NIKU Oppdragsrapport nr. 65/2011 DIVE-analyse Rjukan næringspark Rjukan som moderne industrisamfunn og verdensarv Sveinung Krokann Berg Johanne Sognnæs Lars Jacob Hvinden-Haug

Innledning NIKU har på oppdrag fra Rjukan Technology Center AS utarbeidet en kulturmiljøanalyse av Rjukan næringspark basert på Riksantikvarens DIVE-analyse som grunnlag for å utarbeide reguleringsplan/områdeplan for næringsparken. Rjukan Technology Center AS (RTC) er et nystiftet selskap som ønsker å etablere ny virksomhet i Rjukan næringspark og er i kjøpsprosess med Norsk Hydro om kjøp av næringsparken. Planene for området er hovedsakelig etablering av datasenter og IKT-virksomhet med støttefunksjoner samt å opprettholde dagens virksomhet. Etableringen anslås å generere rundt 450 arbeidsplasser i anleggsperioden og 300 arbeidsplasser mer permanent. Målsettingen er at Rjukan næringspark skal bli et moderne og attraktivt vekstområde for industri og industrietablering og å etablere nye kompetansearbeidsplasser og høyteknologisk produksjonsteknologi basert på de primære innsatsfaktorene i Rjukan. I planen legges til rette for ca 140 000 m2 ny bebyggelse på tomten der Tårnhus I og II, som nå er revet, tidligere sto. Rjukan er samtidig inne i en prosess med å søke verdensarvstatus etter at Norge i 2009 orienterte UNESCO om at Rjukan-Notodden og Odda/Tyssedal er oppført på Norges tentative liste for nominasjon til innskriving på World Heritage List. Rjukans verdensarvnominasjon bygger på 4 pilarer: Kraftproduksjonen Fabrikkområdet Byen Rjukan Transportåren Rjukanbanen til Notodden Verdensarvsøknaden ligger til grunn for vurderingen av hvordan ny bruk og virksomhet i næringsparken på en god måte kan virke sammen med disse pilarene og bidra til at industrisamfunnet Rjukan gis utviklingsmuligheter og samtidig ivaretar sin unike kulturhistorie. DIVEanalysen av området ivaretar kravet om konsekvensutredning av kulturminner og kulturmiljø i henhold til pbl 20-4 (utbyggingsformål) og forskrift om konsekvensutredninger 2, vedlegg 1, pkt 1 (industri-/næringsbygg med bruksareal på mer enn 15 000 m2 eller investeringskostnad på mer enn 500 millioner kr), men bidrar også til å klargjøre prinsipper og løsninger for ny bebyggelse i området som del av DIVE-analysens aktiveringsfase. Kulturmiljøanalysen er utført med Sveinung Krokann Berg som prosjektleder og ansvarlig for rapporten i samarbeid med Johanne Sognnæs og Lars Jacob Hvinden-Haug som har hatt ansvar for bygningsdokumentasjon. Vurderinger og beskrivelse av prinsipper er gjort i fellesskap. Rapporten er kvalitetssikret av avdelingsleder i Landskapsavdelingen Kari Charlotte Larsen. Oslo mars 2011 2 Tittel inn her

Innledning... 2 1 Planprogram og planstatus... 4 Planprogram... 4 Planstatus... 5 2 Kulturhistorisk stedsanalyse/dive... 8 Analyseprosessen... 8 Arbeidsmetode... 10 3 UNESCO og World Heritage List... 11 Verdensarvlisten... 11 Operasjonelle retningslinjer... 12 Venezia Charteret... 12 Washington Charteret for bevaring av historiske byer (1987)... 13 4 Rjukan... 14 Forståelse av Rjukan og planområdet/ Rjukan forstått som verdensarv... 14 DIVE-matrise Rjukan Næringspark... 16 Tiden før 1905... 17 Produksjons- og byggeperioden 1905-1915... 19 Produksjons- og byggeperioden 1915-1930... 40 Produksjons- og byggeperiode 1930-1963... 47 Bygninger oppført etter 1970... 55 5 Oppsummering av bygningenes og områdets særlige kvaliteter... 58 6 Utviklingsmuligheter og aktivering av Rjukan... 60 Prinsipper for utbygging med utgangspunkt i kulturhistoriske verdier... 60 Om et samtidig uttrykk i arkitekturen... 69 Avslutning... 72 7 Litteratur/Kilder... 73 3 Tittel inn her

1 Planprogram og planstatus Planprogram Forslag til Planprogram foreligger pr 20.01.2011 og forventes fastsatt av Tinn kommune i mars 2011. Planområdet omfatter hovedsakelig Rjukan næringspark og er på ca 544 daa. Også del av dalsiden i sør medtas for å muliggjøre eventuelle ras- og skredsikringstiltak, og regulering av fareområde der ny trafostasjon planlegges. Videre medtas eksisterende vei ved videregående skole, veisystem i øst og veitilknytning over Måna til Sam Eydes gate. Det er mulig at planområdet vil bli innskrenket senere i prosessen. Planområdet omfatter flere eiendommer der Norsk Hydro Produksjon AS/Hydro Transport AS og Tinn kommune (Såheimsveien 18, gnr.129/bnr 32) er hjemmelshavere. Rjukan Støp fester gnr 129, bnr. 33, snr. 1 av Norsk Hydro Produksjon AS. Behovet for utredning av kulturminner og kulturmiljø er beskrevet i kapittel 6.1 i planprogrammet: 6.1.1 Definisjon av utredningstemaet: Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Kulturmiljø er en samling av kulturminner eller områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer er en del av våre omgivelser og skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videre samfunnsutvikling. 6.1.2 Begrunnelse for utredningen og utfordringer: Rjukan søker om oppføring på UNESCOs verdensarvliste med utgangspunkt i hvordan industrisamfunnet Rjukan viser et unikt tidsbilde i verdenssammenheng av den moderne industrielle revolusjonen, som åsted for utnyttelse av vannkraft og produksjon av kunstgjødsel. Nominasjonen bygger på 4 pilarer som til sammen utgjør industrisamfunnet som helhet: Kraftproduksjonen, fabrikkområdet, byen Rjukan og transportåren Rjukanbanen. Ny bruk og virksomhet på deler av området som utgjør Rjukan næringspark vil kunne bygge opp under Rjukans videre liv som industrisamfunn, men må forholde seg til disse grunnpilarene for å opprettholde status som nominert. Planområdet omfatter hele Rjukan næringspark som utgjør det meste av Norsk Hydros fabrikkområde. Området har i dag flere eiere. Planområdet er en vesentlig del av både Rjukan by og fabrikkområdet som kulturmiljø, og anlegg, strukturer og bygningsmasse innenfor planområdet 4 Tittel inn her

utgjør sentrale kulturminner hvorav flere er i fredningsklasse. På området som er aktuelt for utbygging har det tidligere også stått meget store produksjonsbygninger (bla tårnhus I og II, filter og sikteanlegg og syrekonsentrasjon/tapperi) som nå er revet. Utfordringen i planarbeidet er hvordan eksisterende bygninger/kulturminner og ny bebyggelse kan virke sammen på en god måte og bidra til at industrisamfunnet Rjukan gis utviklingsmuligheter og samtidig ivaretar sin unike kulturhistorie. For å belyse denne problemstillingen er det nødvendig å samle og analysere kunnskap om kulturminnene innenfor planområdet og kulturmiljøet de er en del av. 6.1.3 Utredningens omfang og metode: Utredningen vil ta utgangspunkt i Riksantikvarens DIVE-metode for kulturhistorisk stedsanalyse for å sortere og drøfte hvilke sosiale, økonomiske, kulturelle og fysiske historiske særtrekk som er grunnleggende for forståelsen av Rjukan. Gjennomføring av analysen gjøres i dialog med Riksantikvaren for å avklare nivå og omfang for analysen og for å sikre grunnlaget for verdensarvsøknaden. I DIVE-analysen vil det utarbeides en såkalt DIVE-matrise som vil fungere som en oversikt over kulturminneverdiene som ligger til grunn for å vurdere Rjukan som verdensarvkandidat og til å synliggjøre hvilke aktiverende faktorer som kan introduseres for å ivareta og styrke Rjukans posisjon både som verdensarv og levende kulturmiljø. DIVE-analysen beskrives gjerne gjennom fire trinn, fra en beskrivende fase via fortolkning og vurdering til den aktiverende fasen, som delvis overlapper hverandre. I analysen av Rjukan næringspark vil målsettingen for området forene utbyggingsbehov og styrke grunnlaget for verdensarvnominasjon være førende for hvordan disse fasene gjennomføres. Beskrivelse og fortolkning av bygninger og fabrikkområde gjøres dermed med tanke på lesbarheten av produksjonslinjer fra tidsperioden 1907 til ca 1940 som utgjør kjerneperioden for forståelse av det som gjør Rjukan aktuelt som verdensarv. Hovedvekten av analysen vil fokusere på områdenivå og dermed forsøke å vise hvordan ny bebyggelse og nye funksjoner kan bidra til å gi området en lesbarhet som ivaretar både historien og dagens industriuttrykk. Lesbarhet vil stå sentralt både som nær- og fjernvirkning for forståelse av området og dermed stille krav også til uteområder og tilgjengelighet i planområdet. I løpet av DIVE-analysen er det gjennomført tre arbeidsmøter med representanter for Tinn kommune, Telemark fylkeskommune, Rjukan Technology Center som tiltakshaver og Riksantikvaren. NIKU har i tillegg hatt kontakt med tidligere ansatte i Hydro og lokalhistorikere for fange opp lokal kompetanse. Vurderingen av Rjukan næringspark som kulturmiljø vil være basert på NIKUs egne befaringer i området samt den informasjonen som er innhentet gjennom møter og kontaktpersoner. Planstatus Planområdets status beskrives i planforslaget, men planer som angår kulturminneverdien i området nevnes kort her. Næringsparken omfattes ikke av reguleringsplan per i dag, men Kommunedelplan for Rjukan (1997) krever ny reguleringsplan før utbygging. 5 Tittel inn her

Statlige føringer I denne sammenhengen er følgende Rikspolitiske retningslinjer (RPR) vurdert relevante for hensynet til kulturminner på planområdet: RPR for samordnet areal og transportplanlegging (1993): Retningslinjene angir at det skal legges vekt på å utnytte mulighetene for økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonene i by- og tettstedsområder. Det skal bygges opp om eksisterende infrastruktur. Utformingen av utbyggingen bør bidra til å bevare grøntstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og de estetiske kvalitetene i bebygde områder. Regionale føringer Regional planstrategi 2010 2012 Bærekraftige Telemark : Planstrategien ble vedtatt av Fylkestinget 09.12.2009. Strategien bygger på en visjon der samfunnsendringene ses i et helhetsperspektiv og bærekraftig utvikling nås gjennom bærekraftig miljø, bærekraftige sosiale forhold og bærekraftig økonomi. Strategien peker på at Telemark har utfordringer blant annet når det gjelder befolkningsutvikling og utdannelsesnivå. Plantema i strategien er kunnskap, nyskaping og næringsutvikling, klima og miljø, attraksjon og livskvalitet og infrastruktur og transport. Regional plan for nyskaping og næringsutvikling er under utarbeidelse. Kommuneplan for Tinn kommune 2006-2018 Gjeldende kommuneplanen ble vedtatt i 2007. I kommuneplanens samfunnsdel er næringsutviklingen fokusert på Reiselivskommunen Tinn, og strategiområdene for næringsutvikling er næringsliv og kompetanse samt estetikk, kultur og identitet. Kommuneplanen er under revisjon. I planprogrammet for Kommuneplan 2011-2023 følges den strategiske næringsplanen fra 2010 opp med bredere målsetninger for næringslivet. I kommuneplanens arealdel er planområdet vist som industri. Tinn kommune opplyser at det er Kommunedelplan for Rjukan fra 1997 (se under) som gjelder for området når det gjelder arealbruk. Strategisk næringsplan 2010 Det skal skapes attraksjonskraft for kommunen som bo- og etablerersted. Flere attraktive arbeidsplasser skal skapes i Tinn. Eksisterende arbeidsplasser skal videreutvikles og det skal stimuleres til nyetableringer, nyskaping og fornyelse. Det skal tilrettelegges for næringsutvikling og en god dialog med næringslivet, og arbeides med rammebetingelsene for næringslivet. Kommunedelplan for Rjukan 1997 Kommunedelplanen ble vedtatt av Tinn kommunestyre 16.10.1997 og gir rammer for arealbruk og byforming. Det stilles krav om at det foreligger reguleringsplan eller bebyggelsesplan for nye tiltak. Tinn kommune opplyser at det ikke foreligger annen reguleringsplan for Rjukan Næringspark. 6 Tittel inn her

For byggeområder er det krav om tilfredsstillende tekniske anlegg, elektrisk forsyning, trafikksikker atkomst mv. før utbygging finner sted. Det stilles også krav til god estetisk utforming iht. bebyggelsens funksjon og at det tas hensyn til eksisterende terreng og bebyggelse. På plankartet er området vist som næringsområde. For næringsområder er det angitt formål som forretning, industri, kontor, småindustri, engrosvirksomhet og tyngre handelsvirksomhet. Det tillates ikke detaljhandel eller service som hører naturlig til i sentrumsområdet. Deler av området er vist til offentlig vei, og dalsiden er vist som LNF-område. Syretårnet i Næringsparken er i planen båndlagt til bevaring og er nå vedtaksfredet. Lokstallen med skinnegang nord for Snekkververkstedet var i planen oppgitt som varslet fredet. Flere av bygningene i planområdet er verneverdige (som fredningsobjekter eller gjennom annet formelt vern) og vil i forbindelse med utvikling av området og nominasjonen av Rjukan til UNESCOs verdensarvliste utredes og verdivurderes. Forslag til revidert kommunedelplan for Rjukan Det er igangsatt planarbeid for revisjon av kommunedelplanen. Planprogrammet ble fastsatt av Tinn kommunestyre 24.06.2010. Programmet angir at revisjonen vil ha verdensarv og næringsutvikling som hovedtema, og det angis at det er store verneverdier knyttet til Rjukan næringspark. Det skal vurderes bedre kobling mellom næringsparken og sentrum, samt mer publikumsrettet aktivitet i deler av området. 7 Tittel inn her

2 Kulturhistorisk stedsanalyse/dive DIVE-analysen er utviklet av Riksantikvaren i samarbeid med Riksantikvarieämbetet i Sverige og Museiverket i Finland. Målet fro DIVE er å omdanne kulturhistorisk informasjon til funksjonell kunnskap og utvikle et verktøy som evner å balansere kontinuitet og endringskrefter i en utviklingsprosess. DIVE-analysen er, med sin fleksible, metodisk åpne, tverrfaglige og medvirkningsorienterte oppbygging, tilpasset vår tids utfordringer og arbeid med kulturarven som kvalitativ og funksjonell ressurs i by- og stedsutviklingsprosesser. Ettersom lokal tilpassing er viktig er analysens struktur enkel og basert mer på hva som bør behandles for å nå oppsatte mål enn på presise anvisninger om hvordan arbeidet skal gjennomføres. DIVE er med andre ord ikke en metode i tradisjonell forstand, men et hjelpemiddel for å sortere, drøfte og bearbeide informasjon i plan- og stedsutviklingsprosesser, kulturmiljøanalyser med mer. Gjennom analysen klarlegges hva som har vært og er sosialt, økonomisk, kulturelt og fysisk viktig for stedets utvikling, hvilke fysiske spor som har vært og er sentrale funksjons- og betydningsbærere og hvilke deler som er mindre vesentlige. DIVE-analysen kan anvendes på ulike måter, enten det er for å belyse kulturarvens kvaliteter og muligheter i samfunnsutvikling og fysisk planlegging, eller fokusere på grunnleggende historiske trekk i enkle eller komplekse områder. Tilnærmingens fleksible, systematiske og transparente karakter gjør den spesielt egnet som prosess for å utvikle balanserte forvaltnings- og utviklingsstrategier. Analysen kan anvendes som kunnskapsunderlag i: Kulturminne-, miljø-, landskapsforvaltning på alle nivå Areal- og trafikkplanlegging, fra oversikts- til detaljplannivå Konsekvensutredning av programmer, planer og prosjekter Samfunnsplanlegging på regionalt og kommunalt nivå Målgrupper for analysen er offentlige og private aktører, som arbeider med kulturmiljøtemaet i planlegging og stedsutvikling og ulike beslutningsprosesser, og trenger et systematisk og pedagogisk redskap for å utvikle og formidle kunnskap om kulturarvens kvaliteter og muligheter til brukere og allmennheten. Analyseprosessen En DIVE-analyse kan fungere både som integrert planunderlag og selvstendig kunnskapsprosess. I begge tilfelle er hensikten å omdanne kulturhistorisk informasjon, fra passiv til funksjonell kunnskap, gjennom kritisk og kreativ, systematisk og målrettet arbeid. Analysens kulturhistoriske profil favner et bredt spekter av naturbetingede og samfunnsmessige forutsetninger, forestillinger og tema. Oppbyggingen er avledet av fire grunnleggende spørsmål, som hver på sin måte berører forholdet og balansen mellom stedets kontinuitets- og endringskrefter. 8 Tittel inn her

D - Hva forteller dagens landskap og miljø om analyseområdets opprinnelse, utvikling og karakter? I - Hvorfor har enkelte elementer og karaktertrekk i analyseområdet hatt spesiell samfunnsmessig betydning? V - Hvilke historiske elementer og karaktertrekk har spesiell verdi, kan de utvikles og hvor går grensene for hva de tåler? E - Hvordan kan stedets prioriterte, historiske karaktertrekk og ressurser forvaltes og utvikles? De fire spørsmålene besvares gjennom fire trinn: T1 (Beskrivende arbeidsfase), T2 (Fortolkende arbeidsfase), T3 (Vurderende arbeidsfase) og T4 (Aktiverende arbeidsfase). I tillegg har analysen et Input-trinn (Forberedende arbeidsfase) og et Output-trinn (Oppsummerende arbeidsfase). For å gjøre det lettere å følge veilederens beskrivelser brukes en fargekode i gjennomgangen. Når veilederen beskriver leddene i analysen som frittstående aktiviteter, er det for å tydeliggjøre oppgavenes ulike egenskaper i kunnskapsutviklingen. Gjennomførte analyser viser at det i praksis er naturlig og hensiktsmessig både å la trinnene overlappe og arbeide parallelt med flere deloppgaver. For å få til en godt samvirkende prosess og gode diskusjoner kan det eksempelvis være hensiktsmessig å arbeide med to og to trinn (T1 og T2, T2 og T3, og T3 og T4). Aktivere Oppsummere 9 Tittel inn her

Arbeidsmetode NIKU vil i sin bruk av DIVE-verktøyet bruke den beskrivende fasen (D) til å identifisere området og eksisterende bebyggelse og den fortolkende fasen (I) til å se hvilke av disse elementene som er sentrale for lesbarheten av den næringsaktiviteten som har vært grunnlaget for etableringen av Rjukan og som nå er basis for hvordan Rjukan skal vurderes i verdensarvsammenheng. I den fortolkende fasen vektlegges kriterie som integritet, autentisitet og lesbarhet i tråd med UNESCOs operasjonelle retningslinjer og som er en integrert del av DIVE-analysen. I samarbeid med Arkitektene Astrup og Hellern AS vil NIKU deretter synliggjøre hvordan de identifiserte kvalitetene i området kan ivaretas og samtidig være et tilskudd til og gi inspirasjon til utvikling av næringsparken og ny bebyggelse i området. Dette vil utgjøre DIVE-verktøyets vurderingsfase (V) med tanke på utviklingspotensial og definere handlingsrom og prinsipper for utforming og nybygging i næringsparken. Samlet vil DIVE-analysen være et grunnlag for hvordan kulturhistoriske verdier danner grunnlag for og balanseres med ny næringsutvikling og eventuelle nye funksjonskrav som følger av dette. Utforming av nybygg vil således også forholde seg til hvordan ny funksjonalitet kan reflekteres i området uten at lesbarheten av området som helhet forringes samt at verdier representert ved sentrale bygninger og anlegg blir ivaretatt. Det er i analysefasen gjennomført tre arbeidsmøter hos NIKU med representanter fra Riksantikvaren, Telemark fylkeskommune, Tinn kommune og Rjukan Technology Center som tiltakshaver. I tillegg er det gjennomført ett møte hos Riksantikvaren. De ulike faggruppene tilknyttet planarbeidet har deltatt i møtene. NIKU har gjennom prosjektarbeidet hatt kontakt med lokal kompetanse tilknyttet Hydro, tidligere ansatte og lokalhistorisk kunnskap, og det er innhentet kunnskapsunderlag fra Norsk Hydro ved Geir Stensland, supplerende bygningsbeskrivelse fra Helge Songe/SingSong AS som har dokumentert Hydros bygninger og gjennom kontakt med Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork. Det er i fortsettelsen lagt opp til møter med lokale aktører (leietakere, skoler, beboere, tidligere ansatte i Hydro) før fagutredningen ferdigstilles og før planforslag foreligger for å kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget. I tillegg legges opp til høring når planforslaget for næringsparken foreligger slik at skriftlige merknader kan utfylle og korrigere det som måtte være mangelfullt eller feilaktig. Fagrapporten fra arbeidet står for NIKUs regning og er basert på egne befaringer, arkivsøk og historisk kildemateriale som kart, fotografier, tegninger og litteratur i tillegg til den informasjonen som er innhentet i møter og gjennom lokale kontaktpersoner. 10 Tittel inn her

3 UNESCO og World Heritage List Som utgangspunkt for å vurdere Rjukan som verdensarv legges i første rekke kriteriene som er nedfelt i Verdensarvkonvensjonen (WHC) til grunn, men også internasjonale chartre for kulturminnevern gir føringer for hvordan historiske områder vurderes og behandles. Verdensarvlisten For å inkluderes på UNESCOs verdensarvliste må stedet/objektet være av enestående allmenn verdi og oppfylle minst ett av ti utvalgskriterier. Disse kriteriene er beskrevet i Verdensarvkonvensjonen (World Heritage Convention) som utgjør det sentrale arbeidsverktøyet knyttet til verdensarven og verdensarvstedene. Kriteriene revideres jevnlig av verdensarvkomiteen for kontinuerlig å reflektere utviklingen av verdensarvbegrepet og ideen om en verdensarv. Fram til 2004 ble verdensarvsteder valgt ut basert på seks kulturbaserte og fire naturbaserte kriterier. I de reviderte retningslinjene fra 2005 (Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention) opereres det med 10 kriterier som dekker både kulturelle og naturgitte verdier. Kriteriene foreligger i engelsk, tysk og fransk versjon og er ikke formelt oversatt til norsk. Kriteriene gjengis her derfor på engelsk. Kriteriene I-X: i. to represent a masterpiece of human creative genius; ii. to exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, townplanning or landscape design; iii. to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared; iv. to be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history; v. to be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change; vi. to be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria); vii. to contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance; viii. to be outstanding examples representing major stages of earth's history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features; ix. to be outstanding examples representing significant on-going ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals; x. to contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation. 11 Tittel inn her

Kriteriene II og IV er de som vil bli lagt til grunn for verdensarvsøknaden som utformes av Riksantikvaren. Kriterium II omhandler hovedsakelig den teknologiske utviklingen Hydros industrivirksomhet på Rjukan representerer og den utformingen av bygninger og byplan som var en del av denne industrialiseringen. Kriterium 4 plasserer denne utviklingen som et eksempel på hvordan industrialiseringen av Rjukan belyser en betydelig historisk epoke i større sammenheng. Rjukan representerer overgangen fra fattig bondesamfunn til velferdssamfunn og industri samt utviklingen av Norge fra å være et lite utviklet samfunn basert på primærnæring til å bli et av verdens rikeste land. Utnyttelsen av vannkraft til elektrisitet og Hydros virksomhet og basert på Birkeland- Eyde-metoden, og senere Haber-Bosch-metoden, for å framstille kunstgjødsel var teknologisk banebrytende både i nasjonal og global sammenheng. Operasjonelle retningslinjer I tillegg til disse kriteriene står bevaring, forvaltning, autentisitet og integritet knyttet til egenskaper og verdier (properties) sentralt i vurderingen av verdensarvstedene. Siden 1992 har også viktigheten av kulturlandskap, som betydelige møtepunkter mellom mennesker og natur, blitt anerkjent. Mer om dette.. Venezia Charteret (The Venice Charter 1964 - INTERNATIONAL CHARTER FOR THE CONSERVATION AND RESTORATION OF MONUMENTS AND SITES) Venezia-charteret har siden det ble nedfelt og ratifisert i 1964 vært en sentral internasjonal ramme for bevaringsarbeid og utforming av verneplaner. Charteret er i stor grad objektorientert og fokusert på hvordan bevaringsarbeidet kan/skal utføres. I dag utgjør legitimeringen av vernearbeid en vesentlig del av rammene for forståelsen av kulturarv samtidig som gjenbruk og aktivering av kulturarven anses som en vesentlig del av kriteriene for vern. Charteret nedfeller imidlertid noen prinsipper for hvordan historiske steder bør tilnærmes for å ivareta integritet og hvordan nybygging innordnes eksisterende skala og strukturer som er viktige påminnelser med tanke på hvordan Rjukan bør utvikles. De mest aktuelle artiklene fra charteret med tanke på forståelse og utvikling av Rjukan er følgende: HISTORISKE OMRÅDER/KULTURMILJØER Artikkel 14: Historiske områder må vies spesiell omsorg for å bevare sin integritet, sikres renovering og vedlikehold, og at områdene kommer til sin rett i samsvar med deres betydning. RESTAURERING Artikkel 12: Elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale, slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene Artikkel 13: Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverkets, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene. 12 Tittel inn her

Artikkel 6: Bevaringen av et kulturminne innbefatter vern av omgivelsene i deres målestokk. Der den tradisjonelle omgivelsen består, må denne bevares. Enhver nybygging, riving eller endring som kan ødelegge forholdene i bygningsmassen eller i fargen avvises. Artikkel 11: Gyldige bidrag fra alle epokene for oppførelsen av et kulturminne må respekteres, da enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering Vurderingen av de angjeldende elementers verdi og avgjørelsen om hva som eventuelt kan fjernes, kan ikke overlates til prosjektets ansvarshavende alene. Washington Charteret for bevaring av historiske byer (1987) Washington-charteret er en generell prinsipperklæring for bevaring av historiske byer og byområder og må ses sammen med hvert enkelt lands forskrifter innen kulturminnevern. Charteret utfyller Venezia-erklæringen og er i overensstemmelse med UNESCOs Tilrådning vedrørende vern av historiske områder og deres rolle i dagens samfunn (Warszawa/Nairobi 1976)og andre internasjonale virkemidler. Charteret består av prinsipper og siktemål for hvordan bysamfunn skal ivaretas som kulturmiljøer samt metoder og midler for hvordan dette kan og bør forvaltes. De viktigste med tanke på utvikling av Rjukan som bysamfunn og verdensarv anses å være: PRINSIPPER 2. De verdier som skal bevares omfatter byens eller byområdets historiske egenart og alle de materielle og åndelige elementer som uttrykker denne, spesielt: a) bymønstret, slik eiendomsstruktur og gater tegner det b) forholdet mellom bebyggelsen, grønne områder og åpne plasser c) bygningenes form og utseende, i eksteriør og interiør, slik dette kjennetegnes ved målestokk, størrelse, stilart, konstruksjon, materialer, farger og utsmykning d) forholdet mellom byen eller byområdet og de naturgitte og menneskeskapte omgivelser e) de ulike virksomheter som er vokst fram over tiden i byen eller byområdet METODER OG MIDLER 4. Nye funksjoner og virksomheter må være forenlig med den historiske byens eller byområdets særpreg. Tilpassingen av slike områder til dagens forhold krever varsomhet ved nyanlegg... 6. Når det er nødvendig å innpasse nybygg eller å bygge om eksisterende bygninger, må eksisterende ytre romforhold respekteres, spesielt med hensyn til målestokk og tomtestørrelser. Innpassingen av moderne elementer i harmoni med omgivelsene kan aksepteres i den utstrekning slike trekk kan være til berikelse for et strøk. 13 Tittel inn her

4 Rjukan Forståelse av Rjukan og planområdet/ Rjukan forstått som verdensarv Etableringen av Norsk Hydro og industriutbyggingen på Rjukan med produksjon av Norgesalpeter, har blitt omtalt som et norsk industrieventyr. Kristian Birkelands lysbuemetode og Sam Eydes gründeregenskaper la i løpet av få år grunnlaget for en av Norges mest framgangsrike industribedrifter og etableringen av bysamfunnet Rjukan. Fra å være et jordbruksbasert bygdesamfunn med noe turisme som næringsgrunnlag ble Rjukan i løpet av få år like etter forrige århundreskifte forvandlet til et industri- og bysamfunn med en framtredende rolle både i utviklingen av Norge som industrinasjon og som teknologisk banebrytende virksomhet som erobret verdensmarkedet gjennom etableringen av Norsk Hydro. Lokaliseringen på Rjukan ga grunnlaget for det som i dag vurderes å være de overordnede strukturene for forståelsen av Rjukan og de fire grunnpilarene som er lagt il grunn for å søke verdensarvstatus; Kraftproduksjonen, Fabrikkområdet, Byen Rjukan og Transportåren Rjukanbanen til Notodden. Hydros rolle for utviklingen av Rjukan som bysamfunn vises blant annet gjennom antallet sysselsatte opp gjennom Hydros historie på Rjukan. År Sysselsatte Produksjon Kraft NHVR Annet 1911 2500 1913 2000 1929 1950 1960 1779 1965 1580 1469 111 1966 1567 1445 111 11 1968 1410 1168 95 147 1970 1052 827 78 147 1975 764 543 50 171 1976 769 538 53 178 1978 760 535 55 170 1979 756 542 55 159 1980 762 540 52 170 1981 793 557 56 180 1982 810 565 61 184 1983 796 566 55 175 1984 702 525 54 123 1985 637 533 49 55 1986 595 505 49 41 1987 551 483 50 11 1988 482 365 55 62 14 Tittel inn her

Omtrent samtidig som den norske nasjonalstaten så dagens lys helt i begynnelsen av 1900-tallet, kom et nasjonalt initiativ med å legge landets enorme vannkraftressurser i rør for å produsere elektrisk strøm. Sammen med den påfølgende utviklingen av storskalaproduksjon av en rekke kjemikalie- og metallprodukter markerer dette starten på industriens dominans over jordbruksøkonomien, som inntil da hadde vært viktigst nasjonalt. Med disse to teknologiområdene har vi de klassiske forutsetningene for det som i økonomisk historie kalles den andre industrielle revolusjon, der sektorene som tidligere hadde ledet an, med bruk av kull og storskalaproduksjon av jern og stål, ble erstattet med produksjon av elektrisitet og storskalaproduksjon av kjemiske varer. Norge kan sies å ha vært en spydspiss for denne utviklingen internasjonalt. Landet hadde uvanlig store, naturlige kraftkilder, akkurat det som trengtes for å produsere elektrisitet. Norge var blant de fremste nasjoner som utnyttet denne muligheten. All denne energien ble temmet for å forsyne den energihungrige sektoren som produserte kjemiske varer, hovedsakelig kunstgjødsel basert på nitrogen. Det utviklet seg to hovedprosesser her rundt 1900, som begge ble anvendt nasjonalt. Gründeren Sam Eyde og fysikeren Kristian Birkeland spilte en framtredende rolle i denne utviklingen og gikk i 1905 sammen og presenterte en lysbueprosess for produksjon av salpetergjødsel. Svenske og franske kilder sto for finansieringen. Produksjonen av kunstgjødsel basert på nyutbygde vannkraftressurser, foregikk på begge sider av Hardangervidda. Fjellplatået var den sentrale ressursen for naturlig energi begge steder, både i Hordaland i vest og i Telemark i øst. Produksjonsomfanget i Notodden og på Rjukan nådde helt fra starten av internasjonale nivåer og dannet dermed grunnlaget for betydelig eksportvirksomhet. Den norske utviklingen sett opp mot andre, kullbaserte, produksjonsprosesser i stor skala som for eksempel AEG-virksomheten i Bitterfeld i Tyskland, representerer en unik utvikling av en teknologisk, økonomisk og sosial prosess som helt og holdent var basert på de spesifikke muligheter som lå i naturen. Dette inntraff akkurat på det tidspunktet da teknologien ble utviklet på grunn av elektrisitetsproduksjonen. På to viktige områder fikk derfor norske utbygginger etter år 1900 i den østlige og vestlige delen av Hardangervidda en unik innvirkning på den moderne industrielle verdenshistorien i andre fase av den industrielle revolusjon. Samtidig dannet denne innovasjonsbølgen grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Planområdet for Rjukan næringspark dekker store deler av det tidligere fabrikkområdet til Hydro, og det er først og fremst dette området som er i fokus for analysen i dette arbeidet. De tre andre grunnpilarene vil likevel vises til som forståelsesramme i flere sammenhenger siden disse henger nært sammen og er innbyrdes avhengige av hverandre for å forstå etableringen av Rjukan som helhet. Planområdet defineres også som den primære fokus i DIVE-matrisens romlige inndeling, men planområdets bygninger, Rjukan by og Hydros/Rjukans rolle i nasjonal og verdenssammenheng er sentrale analysenivåer for å sette virksomheten i planområdet inn i en forståelig ramme. Planområdet kan også deles inn i ulike underområder på bakgrunn av byggeperiode, funksjon og rolle i produksjonen, men hovedinndelingen i rapporten følger de sentrale tidsepokene for utviklingen av produksjonen på Rjukan. 15 Tittel inn her

DIVE-matrise Rjukan Næringspark Romlige nivåer i forståelsen av Rjukan Næringspark Tidsvinduer Bygninger Planområde Rjukan by Rjukan i verden Mulige løsninger som styrker og utnytter Rjukans verdensarvpotensial Nye arbeidsplasser Utnytting av restarealer Innskriving på WHL Etablering av ny industri 1963-2009 Stor utflytting i perioden 1963-75 (befolkning ned fra 10 000 til 8000) Fabrikken nedlegges 1991 Ide om verdensarvsøknad Krig/Sabotasje 1930-1963 Hydro flytter til Herøya 1943 Krig/Sabotasje Nyanlegget 1915-1930 Byen vokser østover Haber-Bosch Kunstgjødseleksport 1905-1915 Byen bygges Birkeland-Eyde Norsk vannkraft Eksport av kunstgjødsel Før 1905 Jordbruksområde Såheim gård Jordbruksbygd Fossen oppdages Naturområde turisme 16 Tittel inn her

Tiden før 1905 Rjukan nasjonalt og i verden Sommeren 1810 reiste Jens Esmark, assessor ved overbergamentet på Kongsberg og senere professor i Kristiania i Telemark og innberettet deretter om naturfenomenet Rjukanfossen som det høieste af alle bekjente Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele verden (Dahl 1981). Esmark målte høyden til 271 meter. Så sent som i 1876 ble den i et verk om Kongeriget Norge angitt å være 245 meter. Fossens totale fallhøyde er 238 meter med høyeste loddrette fall på 104 meter. I 1811 kunngjorde Frederik VI at han med allernådigst tilfredshet hadde fått opplysninger om fossen og ba om å få undersøkt muligheten for å utnytte dette til almennyttige store Værkers Anlæg og Drift (Dahl 1983). Det skulle imidlertid gå hundre år før fossekraften ble utnyttet, men fossen fristet etterhvert mange turister og kunstnere til området som en stor attraksjon sammen med Gaustatoppen. Rjukanfossen ble kalt den rykende fossen i elva Maana og utgjør øvre del av Skiensvassdraget gjennom Vestfjorddalenmellom Tinnsjøen og Møsvatn. Romantikken blomstret, og det nye Norge fra 1814 med sin ville natur og sine frie odelsbønder framsto som et drømmeland som trakk mange tilreisende. Turiststasjonene på Dale og Ingolfsland opplevde gode tider. Bøndene holdt god greie på turistene og skrev ned deres navn i notisbøker og kunne siden fortelle hvem som hadde vært i Tinn. Den første ferga over Tinnsjøen, D/S Rjukan, ble satt i drift i 1864. Turiststrømmen økte, og D/S Rjukan måtte i 1886 byttes ut med en større båt, D/S Gausta. Turistene tok gjerne en tur innom husmannsplassen Krokan, som også Esmark hadde beskrevet, og som var utgangspunktet for Maristien som ført fram til den beste utsikten til fossen. En av dem som besøkte Rjukanfossen var konsul Heftye, initiativtaker til Den Norske Turistforening, som sørget for at Krokan ble kjøpt av DNT for å etablere et herberge på tomta. Driften kom i gang i 1871 og fram til den siste sesongen i 1896 kom det mellom 600 og 800 gjester hver sommer til Krokan. I 1884 ble det igangsatt bygging av et veianlegg fra Våer bru til Fosso gjennom Maristien. Veganlegget ble ferdigstilt i 1895 og på Fosso reiste det seg snart et turisthotell. Mens veiarbeidet pågikk øynet privatfolk muligheten for å drive turisme og tjene penger med Rjukanfossen som attraksjon, men da måtte de sikre seg fossen. I følge Vassdragsloven av 1887 tilhørte elvene grunneierne, og Rjukanfossen lå under gårdene Vemork og Sud Fosso med eiendomsskille midt i elva. Rettighetene til fossefallet ble skilt ut og solgt i 1893 og 1894. Motivasjonen for kjøpet var å bygge et turisthotell Hotel Rjukan ved fossen. En dynamo drevet med fossekraft sørget for strøm til å belyse fossen. Det var den første bruk av Måna til kraftproduksjon i turistnæringens tjeneste. Hotellet fikk imidlertid konkurranse fra andre turistmål og gikk konkurs i 1901. Det ble seinere videreført som Krokan Hotel. Sam Eyde besøkte første gang fossen i 1888. Når han i 1898 etablerte Norges største private ingeniørkontor i Oslo kom Eyde med i flere større foretagender knyttet til fossekraften. Gjennom A/S Rjukanfos og senere A/S Maaneelvens Fossekompagni ble Rjukanfossen ervervet i 1903. Hvordan kraften skulle utnyttes var imidlertid ikke avklart, men tanken på å bruke Rjukankraften til kvelstoffproduksjon kan spores tilbake til 1902. 17 Tittel inn her

Rjukan by Før Norsk Hydro etablerte sine fabrikkanlegg på Rjukan, var det bare et par hundre innbyggere i dalen. Områdene rundt Måna som var dyrkbare var hovedsakelig i bruk som jordbruksareal med Bøen-gårdene på nordsiden av Måna og Såheim på sørsiden. En viss infrastruktur, som veganlegg, bruer og overnattingssteder, var bygget opp rundt turismen i området. Planområdet Planområdet tilhørte Såheim gård og besto hovedsakelig av dyrket mark og jordbruksbebyggelse. Vestfjorddalen i 1882 (www.vestfjorddalen.no) Såheimsletta september 1907 (fra Dahl 1981) 18 Tittel inn her

Bygninger Jordbruksbebyggelsen på området ble revet i forbindelse med etablering av Norsk Hydros virksomhet, og ingenting av denne bebyggelsen er sporbar på området i dag. Noe av trehusbebyggelsen ble flyttet til området ved det som i dag er Birkelands bru og fungerte som arbeiderboliger/rallarboliger til ut på 1930-tallet før de ble revet. Produksjons- og byggeperioden 1905-1915 Rjukan nasjonalt og i verden Norsk Hydro ble etablert i 1905 med det formål å produsere kunstgjødsel ved å hente ut nitrogen fra luften. Energiproduksjonen var svært energikrevende og ga Norge et fortrinn i forhold til tyske fagmiljøer som hadde en konkurrerende metode. Grunnen til at Norsk Hydro valgte å bygge fabrikker og dermed et helt bysamfunn i Vestfjorddalen, skyldes først og fremst selskapets vurdering av datidens overføringsteknologi. Det var ingen teknisk umulighet å overføre kraftmengdene ned til kysten - selv om spenningstapet ved lange overføringer var betydelig - men det viste seg å være dyrere å bygge kraftlinje enn jernbanelinje, noe som bl.a. skyldes kobberprisen til ledningsnettet. I 1908 hadde kalksalpetergjødsel oppnådd gode priser i det europeiske markedet og Birkeland-Eydes lysbueprosess, som la grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro, ble et nasjonalsymbol på hvordan vitenskapen både var en åndelig og materiell kraft i det nasjonale livet. Etableringen av Norsk Hydro ble også sett på som en manifestasjon av den nye arbeidsdagen etter unionsoppløsningen med Sverige, og selskapet framsto som et kraftfullt uttrykk for nasjonens nyvunne selvstendighet på tross av at eiersiden var fullstendig dominert av utenlandske kapitalinteresser. Om lag sju prosent av aksjene var på norske hender (Andersen 2005). Sett fra utlandet handlet Norges industrialisering i årene etter 1905 seg ikke om en ny norsk arbeidsdag, men om kappløpet om å sikre seg norsk vannkraft. For tyske og franske interesser handlet det om å legge under seg de rike naturressursene i en av Europas periferinasjoner. Norges rolle for som spydspiss for denne utviklingen internasjonalt framheves også av TICCIHs eksperter Axel Föhl og Rolf Höhmann i vurderingen av norsk vannkraft og kjemiindustri som potensiell verdensarv (Föhl og Höhmann 2010). Dette foregikk samtidig som striden om konsesjonslovene raste som begrenset utlendingers rett til å erverve norske naturressurser. Loven ble vedtatt i 1906 bla som en reaksjon på tysk tilstedeværelse på Rjukan under etableringsfasen. Ved inngangen til det tjuende århundret fantes ingen organisert kapitalisme i Norge. Tyskland hadde Europas mest dynamiske økonomi på denne tiden og framsto som modellandet for hvordan den vitenskapsbaserte storindustrien hadde fått sitt gjennombrudd. Hydro ga den organiserte kapitalismen et visst fotfeste i Norge selv om selskapet fram til slutten av andre verdenskrig var dominert av svenske, franske og tyske eierinteresser. Hydro var også markedsmessig vendt mot utlandet og manglet et hjemmemarked av betydning, men framsto i den norske offentligheten som et norsk selskap med norsk identitet bygd opp rundt norske fosser og banebrytende teknologi utviklet av norske ingeniører og vitenskapsmenn. Tanken om å bruke Rjukankraften til kvelstoffproduksjon blir datert til 1902, da Eyde henvendte seg til et tysk firma i håp om å skaffe finansiering til utvikling av elektrokjemisk og metallurgisk industri, 19 Tittel inn her

men får avslag på dette (Dahl 1983). 13.februar 1903 regnes av Eyde som den norske kvelstoffindustris fødselsdag. Eyde møtte da professor Kristian Birkeland for første gang, i et selskap hos daværende statsråd Gunnar Knudsen. For øyeblikket interesserer jeg meg mest for å få fatt på de aller største lyn som overhodet kan skaffes ned her på jorden skal Eyde ha sagt til Birkeland hvorpå Birkeland svarte at Det kan jeg skaffe dem. Birkeland jobbet da med en elektrisk kanon og hadde ved et uhell fått en stor gnist. Eyde hadde allerede samlet mye informasjon om kvelstoffeksperimenter verden over og så hva denne gnisten/ flammen kunne brukes til. Kort tid etter ble det søkt patent på metoden, i Birkelands navn. I 1903 ble det gjort forsøk på å skaffe amerikansk kapital, men også dette mislykkes. Kvelstoffproduksjonen var i en startfase og en stort anlagt fabrikk ved Niagara gikk konkurs. Til sist kom svenske Wallenberg inn med kapital og A/S Det norske Kvælstofkompagni ble stiftet i Stockholm 11.desember 1903 og overtar Birkelands og Eydes patenter. I januar 2004 ble Det norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri stiftet med Sam Eyde som direktør. Selskapet skulle ha som oppgave å samle patenter og vannfall og støtte ny industri. I juli 1904 ble A/S Notodden Salpeterfabrikk konstituert og i mai 1905 kom driften i gang med tre Birkeland-Eyde ovner. Allerede nå viste det seg at det å lage salpeter ved oksydering av luftens kvelstoff var økonomisk lønnsomt. Helge Dahl sier det slik: Samtidig arbeidet de norske ingeniørene med å utvikle absorbsjonsanlegget for å utnytte gassen fra ovnen best mulig. Emil Collett og Sigurd Kloumann må dele mesteparten av æren for de store tårnene av granitt, en genial løsning (Dahl 1983). Det ble skaffet ytterligere kapital fra Frankrike, men denne var ennå ikke villig til å satse på en storstilt utbygging av Rjukanfallene, man ville først se an utviklingen på Notodden. 2.desember 1905 ble Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap stiftet med en aksjekapital på 7.millioner. Gjennom Norsk Hydro fikk Eyde midler til bygge ut Notodden, men målet var Rjukan. For å realisere dette og unngå konkurranse, ble det inngått samarbeidsavtale med tyske Badische Anilin- und Sodafabrik (BASF) som var i ferd med å utvikle sin egen lysbuemetode og med kjemikeren Fritz Haber som en av de sentrale vitenskapsmennene (Nobelprisen 1919, utvikling av giftige gasser for krigføring under 1.verdenskrig og seinere). 20.desmber 1906 ble avtalen mellom Hydro og Badische undertegnet. Samme dag utløp egentlig den fristen den norske stat hadde fått for å svare på tilbudet om fossegaven. Badische Anilin- & Sodafabrik hadde ved århundreskiftet om lag 6500 arbeidere i sin tjeneste, foruten ingeniører, funksjonærer og kontorfolk.fra og med 1905 sto selskapet i spissen for et kartell med Farbenfabriken i Elberfeld og Aktiegesellschaft für Anilinfabrikation i Berlin som partnere. Denne gruppen inntok en ledende posisjon i internasjonal kjemisk industri, og de kunne komme til å bli en farlig konkurrent for Hydro. De arbeidet nemlig også med å utvikle en kvelstoffovn Schönherrovnen. Tyskerne manglet vannkraft, og var derfor interessert i et samarbeid med Hydro for å få lettere tilgang til norsk fossekraft. Forhandlingene førte til at det ble inngått en samarbeidsavtale i 1906. Det skulle dannes to nye aksjeselskaper, norsk Kraftaktieselskap og A/S De norske Salpeterverker. Badische og Hydro skulle eie disse med like store andeler. Innenfor denne rammen skulle norsk transportaktieselskap etableres som et datterselskap for å ta seg av bygging og drift av transportlinjen som skulle etableres fra Notodden til Rjukan (Dahl 1983) Etter at Norge ble selvstendig i 1905 oppstod en bekymring over at norske naturressurser i stadig større grad kom på utenlandske hender. For å sikre sterkere norsk kontroll vedtok Stortinget i 1906 20 Tittel inn her