Klaus Hagerup Markus og jentene
Forfatteromtale: Klaus Hagerup er forfatter, dramatiker, regissør og utdannet skuespiller. Han er særlig kjent for de fem bøkene om Markus. Den første Markus-boka, Markus og Diana, mottok han Bokhandlerprisen og Brageprisen for i 1994. Han har dessuten skrevet Alt er så nær meg, et portrett av moren, Inger Hagerup. Klaus Hagerups forfatterskap er tildelt flere litterære priser og er oversatt
til mange språk.
Klaus Hagerup Landet der tiden var borte, 1989 Høyere enn himmelen, 1990 I går var i dag i morgen, 1992 Kristin og Håkon, 1993 Markus og Diana, 1994 Drager skal fly, 1996 Markus og jentene, 1997 Markus og den store fotballkjærligheten, 1999 Marie og julesnapperen, 2000 Kaninene synger i mørket, 2001 Markus og Sigmund, 2003 Markus og karaokekongen, 2004 Superdrømmeren, 2005 Det gyldne tårnet, 2009 Markus er konge, 2010 Jenta som lette etter stilhet, 2012
Om boken: Markus Simonsen er forelsket - igjen. I dag er det i Ellen Christine, i går var det i Therese. Så var det Elisabeth og Trude, kort sagt, alle jentene i klassen. Én etter én. Hele tiden. Ikke rart Markus er bekymret. Kanskje det er noe galt med hypofysen. Men den største bekymringen er hvordan man egentlig kommer i gang med disse jentene. Til alt hell - eller uhell - har Markus en velmenende støttespiller i Sigmund.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2014 www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-25458-1 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1. KAPITTEL Nå igjen, sa Sigmund bekymret Det er ikke normalt, Marken. Jeg kan ikke noe for det, Sigmund. Det bare blir sånn liksom. Det er ingenting som bare blir sånn. Du har en fri vilje, ikke sant? Det tror jeg ikke. Selvfølgelig har du det. Ellers ville du bare virre omkring. Er det ikke det jeg gjør da? Det må være noe i veien med hypofysen din. Ja, sa Markus og sukket. Jeg regner med det. Først var det Ellen Christine, så var det Beate, så var det Karianne, så var det Mona, så var det Hanne, så var det Hilde, så var det Turid, så var det Ellen, så var det Lise, så var det Anne Berit... Nei, så var det Heidi. Nei. Heidi kom etter Anne Berit. Gjorde hun det?
Hun gjorde det, ja. Sigmund så strengt på ham. Så var det Trude, så var det Elisabeth, så var det Therese. Det er jo alle jentene i klassen. Hvem er det nå da? Nå er det Ellen Christine. Ellen Christine. En gang til? Ja, sa Markus lavt. Hun har så pene ører. Jeg la ikke merke til dem første gang. Markus Simonsen var forelsket. For femtende gang siden han begynte på ungdomsskolen. Det var to måneder siden. Tror du jeg er nymfomann, Sigmund? Sigmund nikket dystert. Jeg er redd for det. Men jeg er jo bare tretten, hvisket Markus hest. Hva skal jeg gjøre hvis det fortsetter på denne måten? Kastraksjon er selvfølgelig en mulighet, sa Sigmund langsomt. Sigmund! Det er et enkelt kirurgisk inngrep. Vi kastrerte katta vår forrige uke. Den blei helt rolig og slutta å skvette. Jeg skvetter ikke! Nei ikke ennå, men bare vent. Åssen veit du det? Jeg veit det jeg veit, sa Sigmund og rødmet. Jeg vil ikke kastreres! Slapp av. Jeg bare kødda.
Det er ikke noe å kødde med. Det er helt forferdelig! Markus så fortvilet opp på Sigmund. De gikk ved siden av hverandre på den lille grusveien hjem fra skolen. Sigmund var høy, mørk og elegant Markus liten, lys og uelegant. Det blåste kraftig, en av de høststormene som alltid fikk Markus til å føle at det var like før han kunne fly. Hjelp meg da, Sigmund. Fortell meg hva jeg skal Ånei, der kommer hun! Han forsøkte å gjemme seg bak ryggen til Sigmund. Hvem? Ellen Christine! Hun kom løpende nedover veien sammen med Mona. De hadde korte skinnjakker, trange bukser og Cats-Sko. Håret til Ellen Christine flagret i vinden sånn at Markus og Sigmund kunne se ørene hennes. De var små, litt utstående og nokså røde fordi det blåste og var kaldt. Hei, Ellen Christine! ropte Sigmund. Øy! Markus trakk jakka opp over hodet og knappet igjen. Jentene stanset og vinket til dem. Hei, Sigmund! Er det ikke herlig at det er fredag? Jo, ropte Sigmund. Og man skal jo ikke klage på været, skal man vel? Ikke vi ihvertfall, ropte Ellen Christine. Vi skal på håndballkamp! Hvorfor har Markus tatt av seg hodet? Han fryser, ropte Sigmund. På øra! Jentene vinket og løp nedover veien. Markus sto fremdeles med hodet inni jakka.