Tilbake til start Åse Kleveland har nesten ikke sunget eller spilt gitar på over 30 år. Nå er hun tilbake. TEKST HANNE CHRISTIANSEN FOTO LASSE FLØDE 70 71
ÅSE MARIA KLEVELAND (f. 18. mars, 1949 i Stockholm) er en svensknorsk artist, politiker og kulturpersonlighet Vi skulle forandre verden. Kom på tredjeplass i den internasjonale finalen i Luxembourg i 1966, Norges beste rangering frem til Bobbysocks seier i 1985 Har spilt inn fire soloalbum samt to album som medlem av visegruppa Ballade! Norges lengstsittende kulturminister (1990 96), og har ledet bl.a. Norsk Musikerforbund, Likestillingsrådet, Svenska Filminstitutet og Rikskonsertene. Jobber for tiden med nytt og gammelt materiale, som fra oktober av vil sive ut i form av konserter og innspillinger. Det som skal göras, skal göras riktigt. Det som skal göras, skal göras snarast. fra «cool water på den gyldene freden», vær velkommen (emi, 1973). Jeg hadde vært i slåsskamp. I toppen av det gamle kontrolltårnet på Fornebu sitter Åse Kleveland og forteller om hvordan hun først fikk tak i det hun omtaler som sin «musikalske troserklæring». Det endte med at jeg brakk benet, og som trøst der jeg satt med benet på en stol, sendte onkelen min i Sverige meg en EP. Det ble den viktigste platen i mitt liv. Det var den svenske visekunstneren Olle Adolphsons gjennombrudds-ep En Stol På Tegnér som gjorde uutslettelig inntrykk på tolv år gamle Kleveland. I Adolphsons verden fantes lengtende vakre beretninger om barna, det gåtefulle folket. Om drømmer om frihet, og om hvordan våre liv og vår fremtid er tett sammenvevd. Det var noe med tekstene som traff meg, sier Kleveland og legger hendene mot brystet. Da jeg hørte dem, tenkte jeg: «Ah akkurat sånn er det! Dette tror jeg på.» Møtet med Adolphsons sanger ble startskuddet for en musikalsk karriere som skulle sende henne ut på en nærmest kontinuerlig turné mellom Norge, Europa og Asia i tenårene. Hun spilte inn to album med den populære trubadurkvartetten Ballade!, som i 1980 vant Spellemannprisen i kategorien visesang. Før det hadde hun spilt inn fire langspillere som soloartist, og singler på svensk, fransk og japansk. Hun hadde vunnet Melodi Grand Prix i Norge og endt på tredjeplass den høyeste norske plasseringen til da i den internasjonale finalen i Luxembourg i 1966. Men etter et stunt som revyprimadonna i Sverige på syttitallet bestemte Kleveland seg for at kampen for en mer rettferdig verden måtte skje på andre arenaer. I løpet av de tre tiårene som er gått siden hennes siste plate, har hun knapt nærmet seg en gitar eller en mikrofon. Hun har, som hun sier, hatt «fryktelig mye annet å gjøre». Noen vil sikkert synes det er meget besynderlig at jeg ikke har spilt gitar på tretti år, men for meg ville grunnen til å utvikle og holde gitarspillingen levende være at jeg skulle bruke musikken til å gå ut og fortelle noe. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å synge for meg selv. Nå har 65 år gamle Kleveland imidlertid bestemt seg for at hun vil tilbake til musikken. En ny plate er under arbeid, og så blir det konserter av veldig ulik karakter utover høsten og vinteren. For viktigst for meg nå er det å møte et publikum. Å HIVE SEG RUNDT Kleveland er ulastelig antrukket i vide, hvite bukser og brodert bluse, med et bredt masaiinspirert perlearmbånd rundt håndleddet. Hun byr på kaffe og wienerbrød i kontrollrommet hun for tiden disponerer som arbeidsplass. Her oppe, med 360-graders rundskue, rekker blikket langt utover Indre Oslofjord. Det åttekantede rommet er sparsommelig innredet: et enkelt stereoanlegg, en mikrofon og tre gitarer tilhørende Anne Grete Preus, som Kleveland har delt lokalet med. Et ovalt, hvitt bord er dekket med papirer. Her har hun sittet bøyd over perm etter perm med gamle noter og visetekster og sunget seg gjennom sin egen katalog. Fra «Billedvev», en oversettelse av Carole Kings «Tapestry», til «Skaff meg en synder» en tekst av Alf Prøysen som hun selv satte melodien til og sanger av Bob Dylan og Evert Taube. Jeg har brukt så ustyrtelig lite tid på å tenke på hva jeg har gjort. Det viktigste har vært det som ennå ikke er gjort. Derfor var det veldig spesielt å sitte her alene og synge i mørket sist høst og oppleve hvordan alle minnene kom strømmende på. Det var som en omtumlende tidsreise. Kleveland har alltid foretrukket å konsentrere seg om fremtiden, helt til hun for fire år siden fikk hun påvist brystkreft. Da hun noen måneder senere sto på scenen på Rockefeller under en jubileumskonsert for Bob Dylans 70-årsdag, mens cellegiften herjet i kroppen, innså hun med ett at livet ikke kom til å vare evig. Jeg er humanetiker og tror bare på dette ene livet, men at det skulle kunne være over så snart, det hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg tenkte: Hvis jeg nå får vite at jeg bare har ett år igjen, synes jeg da at jeg bruker min tid på en vettig måte? Jeg fant jeg ut at, nei det gjør jeg ikke, ikke fullt ut. Nå må jeg se å hive meg rundt her. Da kreftene sakte, men sikkert kom tilbake, begynte hun å skrelle unna sine mange avtaler, verv og prosjekter. Til slutt var helt det luft og blanke ark i kalenderen. Det ga en enorm følelse av frihet, samtidig som mange rundt meg syntes det var rart. Og det skjønner jeg. For meg er det ikke livsviktig å oppnå suksess, men det er en kraft og makt i musikken som jeg lengter etter å utfordre. Og skal det gi resultater, kan man ikke gjøre det halvveis. Da krever det hundre prosent konsentrasjon. Man må ha friheten, og ikke hundre ting som drar alle andre veier. MEKSIKANSK SUPPEKJØKKEN Ikke alle vil først og fremst tenke på Åse Kleveland som musiker. For mange står nok hennes tid som statsråd i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering sterkere i minnet med sine seks år er hun fortsatt den lengst sittende kulturministeren vi har hatt. Andre har kanskje et vagt minne om at hun ledet Melodi Grand Prix-finalen i Grieghallen i 1986, iført en fotsid, glitrende kreasjon av unorsk glamorøse dimensjoner. Mens noen nok kjenner henne best som innehaver av et broket sett karakteristikker: lange skjørt, en sølvgrå Saab Sonett og en mørk og myndig røst som i seg selv har fått minst like mye oppmerksomhet som sangene hun fremførte på seksti- og syttitallet. Men på den tiden var hun altså blant landets mest populære artister. Et kapittel som begynte da hun gjestet Søndagsposten med Erik Bye. Unge Åse la fingrene rolig på strengene og trakk pusten. Sindig fortalte hun at hun skulle synge Adolphsons «Mitt Eget Land». Hun var bare tolv år. Min far var pasjonert interessert i musikk, forteller Kleveland. Han flyktet til Stockholm under krigen, og der oppsøkte han en del musikermiljøer, noe som medførte at vi ofte hadde musikere hjemme. Da vi senere flyttet til Norge, importerte han totalt non-profit musikere fra ulike deler av verden til Norge for å holde konserter. Når jeg og min søster skulle på skolen om morgenen, fant vi ofte svenske trubadurer i sofaen. Det kunne hende én uke at det var sigøynermusikanter i hagen en annen dag sto det en gjeng meksikanere og kokte suppe på kjøkkenet. Vi opplevde det kulturelle mangfold før det hadde blitt et politisk begrep. Faren atomingeniør Olaf Kleveland var dessuten lidenskapelig opptatt av klassisk gitar, og på Åses niårsdag fikk hun en enkel, men høyst etterlengtet gitar, bestilt på postordre til det «lille veikrysset» Blakstad i Froland kommune, der hun vokste opp. Der fantes rik- 72 73
Jeg får mageknip når jeg hører en del av mine gamle innspillinger. tignok ikke de store mulighetene for å dyrke gitarspillingen. Det var først da faren fikk jobb på Kjeller, og familien flyttet til Østlandet, at Åse begynte å øve skalaer på nyåpnede Veitvet musikkskole. Samtidig var min far med på å starte en forening som het Venner av den klassiske gitar. Det var der jeg fikk mine første sceneerfaringer. Men dette føles jo som hundre år siden, sier hun og rister på hodet. RENDYRKET VARIASJON Det tok ikke lang tid før resten av Europa fikk nyss om den unge visesangeren med den usedvanlige stemmen. Da Åse var bare 16 år gammel, spilte hun inn sin første LP, Åse den ble en stor suksess i flere land, spesielt i Frankrike. Både på denne og oppfølgeren Åse 2 (1967) vekslet hun uanfektet mellom svenske Carl Bellmann-ballader, norske oversettelser av Dylan og moderne tolkninger av Bertolt Brecht og George Gershwin alltid med upåklagelig intonasjon. Hun utviklet et uttrykk der toneleiet den umiskjennelige kontraalten ble hennes umiddelbare kjennetegn, men samtidig lå like mye av særpreget i de mektige fraseringene og den nesten teatralske fremførelsen. Dette var jo en veldig politisk tid, og mye av det jeg sang, hadde om ikke en protest, så i hvert fall en tydelig politisk og verdimessig retning: alle menneskers likeverd, fred, kamp mot undertrykkelse og urettferdighet. Vi skulle forandre verden, intet mindre, og vi var sikre på at vi skulle lykkes. Hvilken fantastisk tid å være ung! Og ja, det er nok flere viser om samfunnet og verden enn det er om det personlige og selvutleverende. Jeg sang for eksempel ikke så mye om den tosomme kjærligheten. Selv om hun ikke skrev sitt eget materiale, men tolket andres viser noe som var vanlig i årene før den store visebølgen nådde Norge på begynnelsen av syttitallet fortalte låtvalgene likevel mye om hennes personlighet. Som artist på den tiden hadde jeg konsert den ene kvelden i Universitetets aula i Oslo, den andre var det show på Namsosmartnan, og den tredje for et sofistikert publikum i Paris, eller på elegant nattklubb i Tokyo. Jeg spilte altså for et veldig blandet publikum, og dermed fikk jeg også et veldig blandet repertoar. Ja, i kontrakten med japanerne var det bare ett repertoarkrav: Jeg måtte synge «Solveigs sang» av Grieg. Med det kunne jeg nok konkurrert om prisen for den mest besynderlige Grieg-fremføringen så langt. Kleveland antar at man i dag ville beskrevet henne som en «coverartist eller noe sånt». Det var jo stort sett låter av andre jeg fremførte. Jeg har alltid opplevd det som en enorm frihet å kunne velge de sangene jeg selv likte best. Samtidig har jeg virkelig ønsket at jeg hadde en skapende åre. Tenk hvor mange fantastiske låtskrivere vi har i dag, og en stor del av dem er unge kvinner. Det styrker meg i troen på at vi formes av de forventninger som stilles til oss. Jenter og kvinner skrev rett og slett ikke musikk på sekstitallet, med noen få unntak, sier hun og fortsetter resonnementet: I dag går det jo andre veien også. Fordi så mange skriver sine egne låter, handler det kanskje for mange musikere om å rendyrke et uttrykk som i beste fall er variert, men som i mange tilfeller fort kan bli litt vel rendyrket. Som du sikkert skjønner, er jeg sterk motstander av coverbegrepet. Jeg synes det er så corny. Det er jo ingen som anklager Filharmonien for å covre noe som Wienerfilharmonikerne har spilt inn, som igjen har vært covret ustoppelig i to hundre år? 74 75
på J. J. Cales «After Midnight», slentrer hun ned Karl Johan for å ta første trikken fra Jar. Til og med et euforisk gospelspor er å finne på dette albumet. Med seg som låtskrivere hadde hun Ole Paus, Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen. Det var som om skuldrene var blitt merkbart lavere, tonen en anelse mer henslengt siden forgjengeren Vær velkommen fra tre år tidligere. Hadde man ikke visst bedre, kunne det nesten høres ut som om hun sang om seg selv? Høyden, skjørtene og stemmen har jeg fortsatt. Jeg husker jeg ble veldig overrasket da jeg fikk høre noe av dette materialet. I noen av låtene lå det ting jeg ikke hadde erkjent eller tenkt på selv. Ikke at jeg nødvendigvis oppfylte alle kravene til å være en «stor, slem pike», slik Ole Paus skrev. Men det er få ting som skaper en sånn kombinasjon av skrekkblandet fryd og lykke som at noen gir deg en mulighet til å slå ut håret og tøye grensene litt. Etter noen år i Sverige hadde Kleveland vendt tilbake til Oslo, nå 26 år gammel. Sunde, Paus og Nilsen ante at det lå en annen, mer ulydig side under Klevelands ellers så fattede overflate, og de syntes det var på høy tid at hun fikk luftet den litt. De huket tak i henne for å lage Midt på natta. Det var egentlig veldig godt sett av dem, for de kjente meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde reist i mange år, hadde aldri gått på Dolphins 1 og kjente ikke disse nå så berømte visesangerne. De hadde utviklet seg sammen i et tett, lite miljø og hadde en utrolig nærhet som jeg ikke var en del av. Klipp fra den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1966 Sunde gikk i gang med å skrive og produsere det som skulle bli Klevelands siste soloalbum på mange år. Paus og Nilsen bidro med halsbrekkende gitarsoloer og låter skreddersydd til og om henne, mens Finn Kalvik inngikk i teamet da «After Midnight» skulle bli «Midt på natta» en sen nachspieltime. Det var virkelig et sånt «with a little help from my friends»-prosjekt. EN ROSA PYJAMAS På arkivopptak fra den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1966 stikker 17 år gamle Kleveland seg tydelig ut. I femfjerdedels jazztakt, noen tonearter under Grynet Molvigs fløyelsmykeversjon av samme låt, fremfører hun Arne Bendiksens «Intet er nytt under solen». Helt rolig med gitaren over skulderen. Omgitt av de til sammenlikning kvitrende ungpikestemmene til konkurrentene kunne man nesten tro at Kleveland var konkurransens underdog, enda det var hun som til slutt ble valgt til å representere Norge i den internasjonale finalen i Luxembourg. Etter å ha turnert Europa i flere år, blant annet som oppvarmingsnummer for den skotske visesangeren Donovan, hadde Kleveland opparbeidet seg et betydelig publikum på kontinentet. «Grand Prix-sjefene» Arne Bendiksen og Egil Monn Iversen så at hennes erfaring kunne bidra til å sanke de avgjørende cinq points. Det gjorde hun også, iført en i ettertid beryktet rosa buksedress. Det var en periode da det ikke fantes et revyteater med respekt for seg selv som ikke hadde en mann med dyp stemme og langt hår med sløyfe, ikledd rosa pyjamas på scenen, minnes hun om tiden etter finalen, da parodiene av Kleveland florerte her hjemme. Leif Juster gjorde kjempesuksess med «Søsteren til Åse Kleveland», og da ville ikke min søster Charlotte gå på skolen. Plaget det deg? Nja, men alt var veldig annerledes da. Det er ikke mulig å se for seg hvor småskåret ting var. Du skulle helst ikke skille deg ut. Min stakkars bestemor i Setesdal synes det var en skam for familien at jeg stilte i rosa pyjamas på TV. Alt var mye mindre, og presset på å være som alle andre var så mye større. Men den forventningen har jo ikke jeg forsøkt å tilfredsstille noen gang, så nei det plaget meg nok ikke. At hun alltid har skilt seg litt ut, later til å ha fascinert omverdenen langt mer enn det har brydd Kleveland selv. Fordi jeg var så fryktelig sjenert, var jeg aldri så opptatt av alt ståket rundt musikken. Jeg hadde noen få gode venner, drakk ikke alkohol før jeg var tjuefem år, og kjørte alltid bil. I artistbransjen og kanskje særlig på den tiden betydde det at jeg liksom falt litt utenfor både det ene og det andre. Likevel har det nok aldri skortet på beundrende blikk i Klevelands retning. Det er ikke sjelden hun har vært fremhevet for sin urokkelige selvdisiplin og eleganse. «Ho har det franskmennene kaller presence», som Per Egil Hegge skrev i 1997-utgaven av Norsk Kulturårbok. Den stilsikre fremtoningen, det velformulerte språket og hennes omhyggelige danderte coiffure det meste ved Kleveland bærer et visst preg av verdensvant beherskelse. Jeg lærte tidlig at for å bli musiker, man jobbe hardt. Spesielt min far var opptatt av dette med at man kan alltid gjøre ting litt bedre. I noen ungdomsfaser av livet mitt kunne dette kanskje virke noe hemmende, men samtidig var det for eksempel den filosofien som gjorde at jeg ble en ganske god gitarist. Som artist må man kunne se seg selv utenfra med et noe usentimentalt blikk, fordi selv om det ser ut til at publikum klapper og er glade, så er det faktisk alltid en del ting du kan gjøre bedre. MIDT PÅ NATTA På det popartinspirerte omslaget til albumet Midt på natta, gitt ut av EMI i 1976, blåser Åse Klevelands tykke mørke hår fritt og uregjerlig bak henne. På åpningssporet synger hun halvseriøst flørtende om mannlige erobringer og arvesyndens lengste røtter: «Jeg er den store slemme piken, som alle ser ned på. Alle mødres skrekk og alle fedres drøm». Et par spor senere, over et gitarkomp basert Den høres litt opprørsk ut, denne platen? Den var det. Det hadde nok å gjøre med at jeg endelig hadde klart å riste meg løs fra denne veldig disiplinerte ungdomstiden min. Et behov for løsrivelse fantes også musikalsk. Jeg får mageknip når jeg hører en del av mine gamle innspillinger. Det er jo ikke en konsonant som ikke sitter i veggen som en indianerpil! Det er skikkelig, ordentlig og kraftfullt, alt sammen, men det å lene seg tilbake og våge å gi litt beng, nei det var det ikke så mye av. Var det vanskelig å plutselig skulle legge så mye mer av deg selv i selve låtmaterialet? Ja. Og det var veldig mye takket være gutta som var med, at jeg våget. Merkelig er det jo at det som skulle bli min siste soloplate, på mange måter var den mest personlige, nettopp fordi så mye av materialet var skrevet for meg. ALT ER MULIG Etter noen suksessrike år med Ballade! der hun spilte sammen med Lillebjørn Nilsen, Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand på slutten av syttitallet, var Kleveland mett på musikken. Eller kanskje var det appetitten for alt det andre som ble for stor. Klevelands påfølgende merittliste er svimlende. Hun vært innom Stortinget, Svenska Filminstitutet og Rikskonsertene, for å nevne noe. Og nå er hun altså i ferd med å slutte sirkelen og vende tilbake til musikken. Selv om det kanskje var sykdommen som endelig satte hjulene i gang, hadde ønsket om å synge og spille igjen ligget og ulmet i mange år allerede. Av og til når jeg har sittet i en konsertsal, sett noen stå på scenen og tenkt, «nå funker det så bra» da har jeg kjent savnet. Du kan 1 Viseklubben Dolphins på Club 7 ble startet i 1965 av Ole Hauki, og anses som fødestedet for den norske visebølgen. Lillebjørn Nilsen skildret miljøet rundt klubben i sangen «Elisabeth». 76 77
se det i øynene på artister når de kjenner at kommunikasjonen med publikum stemmer, og det er et øyeblikk av lykke. Mye av veien tilbake inn i musikkens verden har Kleveland utforsket liggende i badekaret, med en mac og en strømmetjenestekonto til hjelp. I alle disse årene når jeg har arbeidet med så mye annet, har jeg ikke på langt nær lyttet til like mye musikk som jeg gjorde tidligere i livet. Så de siste par årene har jeg gjort et fullstendig fåfengt forsøk på å få oversikt over hva som skjer i musikken i 2014. Det er så enormt mye der ute, og det at man faktisk har tilgang på alt, i en tid hvor all musikk eksisterer samtidig, det synes jeg er utrolig fascinerende. Det preger nok veldig mye av musikken som skapes. For min del har det skapt både en slags musikalsk forvirring og en lykketilstand. Hvordan vil dette prege musikken du selv skaper nå? Det vet jeg ikke riktig. Når jeg hører en del av de unge låtskriverne nå, hører jeg en dristighet og en variasjon som er veldig spesiell. For meg blir det litt annerledes igjen, fordi jeg ennå ikke har skrevet noe særlig selv, men det er viktig for meg å understreke at det å skape sitt eget uttrykk i andres materiale også er en egen kunst. Konklusjonen på det hele blir at i dag er alt mulig. Det er nesten en skremmende opplevelse, for med det finnes det heller ingen rammer. Etter et år med vokaltimer hos den 90 år gamle sangpedagogen Rigmor Tarøy «et mirakel av en dame» begynner nå stemmen langsomt å kjennes mindre rusten. Det vil si, rusten på riktig måte. Snart vil Kleveland være tilbake på både scene og plate, men akkurat hva det endelige albumet vil inneholde, er foreløpig ikke sikkert. Hun jobber ustoppelig med å samle materialet hun vil bruke, men nøler med å dele noen beskrivelser av hvordan eller med hvem hun jobber. Jeg er så ulysten på å sitte og beskrive hva dette blir, for det er en så enorm luksus å ha total frihet. Den vil jeg ikke ødelegge ennå. Jeg skal ikke prestere noe for noen annen enn meg selv, jeg har ingen demonprodusent som forventer seg en bestselgende plate. Så akkurat nå tar jeg meg det privilegiet å prøve meg frem. Selv om hun begynte med et ønske om å skape noe nytt for en ny tid, har likevel det siste året med tilbakeblikk gitt planene en litt annen nyanse. Dette handler ikke om nostalgi. Men noe av det som skiller meg fra mange av dagens artister, er det tidsspennet jeg har operert i. Det står jeg for, og det er jeg stolt av. Derfor synes jeg det er naturlig å ta med noe av det materialet jeg har formidlet tidligere. Det handler om å spenne en bue over et lengre tidsrom. Forhåpentligvis ligger det en egen kvalitet i dette med å favne om noe som i utgangspunktet ble skapt i en annen tid. Kleveland ser på klokka. Hun må snart videre. Kalenderen har fortsatt en tendens til å fylle seg opp så fort hun snur ryggen til. Man kan jo lure på hva så mange år med ulike roller og helt andre oppgaver gjør med en artist. Er det mulig å hente frem og børste av et gammelt uttrykk, eller er det en annen musiker enn den Åse som folk husker, som snart står på scenen igjen? Jeg tror de fleste fortsatt forbinder meg med bildet av en høy dame med lange skjørt og dyp stemme. Og det har jeg fremdeles både høyden, skjørtene og stemmen. Men i tillegg håper jeg at jeg kan ta med meg noe av følelsen fra Midt på natta, og det motet som levd liv gir, og våge å slippe lytterne enda litt nærmere inn på meg. Det er den enorme fordelen med ikke å være 25 år. Det du har gjort, kan ingen ta fra deg. Man har ikke så veldig mye å tape, men en glede å vinne. Alle konsonantene trenger ikke alltid være med. FEM TITLER FRA ÅSES KATALOG: «Det gåtfulla folket» Åse POLYDOR, 1965 Fra Olle Adolphsons gjennombrudds-ep, En Stol På Tegnér, som Kleveland kaller «sin musikalske troserklæring». Teksten, skrevet av den svenske poeten Beppe Wolgers, er en magisk beretning om barnas egen verden, som ikke kan ha virket noe mindre sjarmerende da den i 1961 ble fremført av en selvsikker og begavet tolvåring på Søndagsposten med Erik Bye. «Jeg raade vil alle i ungdommens dage» Vær velkommen EMI, 1973 På tolkningen av denne tradisjonelle norske salmen kveder Kleveland i all sin majestetiske stemmeprakt det første verset, før hun demonstrerer resultatet av utallige timers øving i et lengre parti med hjerteskjærende vakkert gitarspill. «Stor slem pike» Midt på natta PHILIPS, 1976 Etter flere år på revyscenen i Sverige returnerte Kleveland til Oslo og lagde sin fjerdeplate, Midt på natta, i samarbeid med Øystein Sunde, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen. På åpningssporet, en Sunde-aktig sak med tekst av Ole Paus, viser hun seg fra en ny side enn tidligere. «Skaff meg en synder» Vær velkommen EMI, 1973 Alf Prøysens tekst er en av de få Kleveland selv har satt melodi til. De dramatiske strykerovergangene og blåserfanfarene på låten ble fremført av Sigurd Jansens Orkester. Inger Lise Rypdal sang sin egen versjon av Klevelands melodi på hyllestalbumet Prøysen og oss. «Billedved» Midt på natta PHILIPS, 1976 Kleveland har hentet mye av materialet sitt fra svenske og amerikanske singersongwritere som Bob Dylan og Evert Taube. I denne oversettelsen av Carole Kings «Tapestry» filosoferer hun over livets mange farger. Jeg har ingen demonprodusent som forventer seg en bestselgende plate. 78 79