Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlingen, 14.04.2013

Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlingen, 14.04.2013 Innhold 1) Innledning s. 2 2) Gjeld s. 2 2.1) Illegitim gjeld 2.2) Gjeldssletteordninger 2.3) Ansvarlig långiving 2.4) Gribbefond 2.5) Mangel på demokrati og åpenhet i IFI 2.6) Kondisjonaliteter 2.7) IMFs mandat 3) Kapitalflukt s. 5 3.1) Skatteparadis 4) Fred s. 6 4.1) Innledning 4.2) FN 4.3) NATO 4.4) Kampen mot terror 4.5) Norsk våpenindustri 4.6) Våpenhandel 4.7) Droner 4.8) Atomvåpen 4.9) Rakettsystem 4.10) Det humanitære rom 4.11) Sivile fredsstyrker 4.12) Kjønnsbasert vold 5) Handel s. 10 5.1) Innledning 5.2) WTO multilaterale avtaler 5.3) Handel med matvarer 5.4) Handel med industrivarer 5.5) Handel med tjenester 5.6) Patenter 5.7) Bilaterale handelsavtaler 5.8) Fairtrade 6) Global helse s. 14 6.1) Innledning 6.2) Retten til helse 6.3) Mangel på helsepersonell 6.4) Retten til vann 6.5) Tilgang til medisiner 6.6) Hiv og aids 6.7) Reproduktive helserettigheter og FNs tusenårsmål 6.8) Globale aktører 1

7) Klima og miljø s. 19 7.1) Globale klimautfordringer 7.2) Norges klimapolitikk 7.3) Andre miljøutfordringer 8) Investeringer s. 22 8.1) Oljefondet 8.2) Investeringer i utviklingsland 8.3) Landran og investeringer i jordbruk 8.4) Investeringsavtaler 8.5) Investeringer i konflikt- og okkuperte områder 9) Andre områder s. 25 9.1) Bedrifters samfunnsansvar (CSR) 9.2) Fordeling 9.3) Skatt på finanstransaksjoner 9.4) Norsk bistandspolitikk 9.5) Mikrokreditt 9.6) Norsk utviklingsdebatt 9.7) Rasisme 9.8) Utdanning 9.9) Åpen kildekode 9.10) Asyl- og flyktningpolitikk 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 1 Innledning Changemakers plattform er bygget på formålsparagrafen og gjenspeiler det Changemaker mener er de viktigste årsakene til den urettferdige fordelingen i verden. Changemaker arbeider for å kartlegge og endre de grunnleggende og strukturelle årsakene til fattigdom og urettferdighet i verden. Fokuset ligger på problemene som skapes i land i Nord og vestlige institusjoner, men som rammer land og mennesker i Sør. Fattigdom er ikke tilfeldig, men har blitt skapt av mennesker opp gjennom historien. Siden mennesker har skapt urettferdigheten og fattigdommen, er det også mennesker som kan endre dette. 2 Gjeld U-landsgjeld er med på å skape og opprettholde fattigdom i verden. Ressurser blir overført fra Sør til Nord når penger som burde brukes til fattigdomsbekjempelse går til nedbetaling av gjeld. Mye av denne gjelden stammer fra uansvarlig og umoralsk utlånspolitikk og burde i utgangspunktet ikke betales tilbake. I tillegg kan utenlandsgjeld brukes som et effektivt maktmiddel for å styre politikken i utviklingsland gjennom å stille betingelser for gjeldsslette eller for nye lån. Gjeld bidrar til et skjevt maktforhold og kan brukes som pressmiddel i andre forhandlinger. Slik undergraver kreditorene demokrati og selvstyresett i gjeldstyngede land. Det er derfor nødvendig å ta et oppgjør med gjeldskrisen og samtidig hindre at nye gjeldskriser oppstår. 2.1 Illegitim gjeld Changemaker mener at store deler av u-landsgjelden er illegitim. Illegitim gjeld stammer i mange tilfeller fra lån gitt til udemokratiske og undertrykkende regimer, diktaturer, moralsk forkastelige formål og til prosjekter som ikke skaper utvikling. Dette er uansvarlig og umoralsk, men likevel kan kreditorene kreve å få pengene tilbake. Dette er mulig fordi 2

24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 debitor (låntager) ikke er lovbeskyttet på internasjonalt nivå i motsetning til hva de er på nasjonalt nivå. Ved å fokusere på illegitimitetsbegrepet oppnår man både å overføre deler av ansvaret for gjeldskrisen til kreditor, og man forebygger framtidige gjeldskriser ved å disiplinere kreditorene. Kreditorene må selv ta konsekvensene av sin uansvarlige utlånspolitikk. Changemaker støtter derfor betalingsnekt fra gjeldstyngede land på grunnlag av at gjelden er illegitim. Når resultatene fra den norske gjeldsrevisjonen er klare må alle gjeld som finnes illegitim slettes betingelsesløst, og de frigjorte midlene må komme befolkningen i de gjeldstyngede landene til gode. Norge må jobbe for at andre kreditorland gjennomfører lignende gjeldsrevisjoner for å finne ut om det er illegitim gjeld i utlånsporteføljen. 2.2 Gjeldssletteordninger Gjeldssletteordningene HIPC (Heavily indebted Poor Countries Initiative) og MDRI (Multilateral Debt Relief) er basert på rene økonomiske prinsipper når de regner ut hvor mye av gjelden et land har som er betalbar. De har gitt for lite gjeldsreduksjon, til for få land, i et for sakte tempo. De har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til menneskerettigheter og dekking av befolkningens grunnleggende behov, og de har ikke behandlet spørsmålet om illegitimitet. Disse ordningene er nå i sin sluttfase, og nye gjeldssletteordninger må derfor komme på plass. Changemaker ønsker en internasjonal åpen og uavhengig gjeldsforhandlingsmekanisme som bygger på prinsippet om illegitimitet. Målet med en slik mekanisme må være å skape en rettferdig prosess der den skjeve maktbalansen mellom kreditor og debitor blir utjevnet. En slik prosess må se på hele gjelden til debitorlandet og avgjøre hvilke deler som er illegitime. Disse delene må slettes fullstendig og umiddelbart uten betingelser. Videre må prosessen vurdere hvor mye gjeld som må slettes for å frigjøre nok midler til å dekke befolkningens grunnleggende rettigheter og behov. Det må også utarbeides en helhetlig nedbetalingsplan for den resterende gjelden som sikrer en god og stabil utvikling av den nasjonale økonomien, som slik hindrer at nye gjeldskriser oppstår. 2.3 Ansvarlig långivning Det er viktig å forhindre fremtidig uansvarlig utlånspraksis. Både debitor og kreditor må opptre ansvarlig i låneprosessen. UNCTADs rettningslinjer for ansvarlig utlån og långiving må være minstestandarden for alle lands regelverk for utlån og långiving. Disse reglene må også gjelde for multilaterale utlånsinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. Den norske stat utsteder eksportkreditter til norske selskaper som eksporterer varer eller tjenester til fattige land. Om betaling uteblir, stiller Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK) krav til mottakerlandet om erstatning. Det er viktig at også eksportkreditter blir underlagt et regelverk som hindrer at det oppstår mer illegitim gjeld. 2.4 Gribbefond Gribbefond er finansaktører som kjøper opp de fattigste og mest gjeldstyngede landenes gjeld, for så å saksøke landet og kreve hele det opprinnelige beløpet samt renter tilbakebetalt. Norge har bidratt i oppkjøpsoperasjoner av gjeld som har vært truet av gribbefond, blant annet i Nicaragua i 2007. Dette er bra, men langt fra tilstrekkelig, da man heller må hindre årsakene til problemet. Det må opprettes et internasjonalt regelverk som hindrer gribbefondenes opptreden. 3

67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 2.5 Mangel på demokrati og åpenhet i de internasjonale finansinstitusjonene Mange av de tunge aktørene på det internasjonale långivermarkedet, som Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og Parisklubben, er preget av mangel på demokrati. Her er det en skjevfordelig av makt til de rike industrilandenes fordel på bekostning av de fattigere og mer gjeldstyngede landene. Verdensbanken og IMF fordeler makt basert på prinsippet om at «én dollar gir én stemme». Det vil si at de som bidrar med mest penger bestemmer. Verdensbanken og IMF har lenge hatt en uskreven regel om at den ene av lederne skal komme fra Europa, mens den andre skal være fra USA. Medlemslandene i institusjonene har nå forpliktet seg til at valget av de neste lederne skal være merittbaserte. Men siden den gamle valgpraksisen ikke er en formell prosedyre, men en uformell avtale mellom landene med mest stemmevekt, har man ingen garanti for at forpliktelsen blir fulgt opp. Changemaker mener lovnaden er viktig og at lederne av de to institusjonene må velges basert på meritter og ikke på bakgrunn av nasjonalitet. Bretton Woods-institusjonene må demokratiseres. Det bør være et krav at en styrebeslutning både trenger flertall av stemmevekten og flertall blant medlemslandene for å bli vedtatt, såkalt double majority. Parisklubben er et møtested der kreditorlandene møtes uformelt for blant annet å diskutere hva som skal gjøres med utviklingslandenes gjeldsbyrde. Dersom debitorland i det hele tatt blir tatt med i prosesser i Parisklubben, blir de kalt inn og må møte alle aktuelle kreditorer alene. Dette er med på å undergrave rettighetene til utviklingsland i gjeldsspørsmålet. Hvordan man skal håndtere dagens gjeldskrise er noe som må avgjøres i demokratiske fora. For å sikre demokratiske prosesser er det avgjørende at sivilsamfunn kan følge opp hva sine landsrepresentanter diskuterer og stemmer i de internasjonale finansinstitusjonene. Møteprotokoller og referat fra Parisklubben bør offentliggjøres. 2.6 Kondisjonaliteter IMF og Verdensbanken stiller kondisjonaliteter til debitorland ved utlån og gjeldslette. Dette kan være betingelser som tvinger debitorlandene til å gjennomføre reformpolitikk mens landene selv har for lite reell medbestemmelsesrett. Både strukturkondisjonaliteter og kvantitative kondisjonaliteter har vært vanlige. Eksempler på dette er krav om økonomisk liberalisering og tak på offentlige utgifter. På tross av at Verdensbanken har fokusert mer på fattigdomsbekjempelse og godt styresett, har flere rapporter vist at krav om privatisering av offentlige tjenester, liberalisering av handelsreguleringer og kutt i subsidier fortsatt forekommer. Også IMF har blitt kritisert, blant annet av sitt eget uavhengige evalueringskontor. Kritikken peker på at institusjonene fortsatt stiller for mange og for strenge betingelser i mange fattige land som har redusert myndighetenes egen evne til å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. Det er riktig og naturlig å stille krav til åpenhet og legitimitet i en låneprosess, jamfør ansvarlig långivning. 2.7 IMFs mandat I de senere år har IMF gått ut over sin opprinnelige rolle ved å involvere seg betydelig mer i utformingen av utviklingspolitikk i debitorland. IMFs rolle i utviklingsland bør reduseres, og institusjonen bør konsentrere seg om sitt opprinnelige mandat med fokus på overvåkning av 4

110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 økonomien i medlemslandene og å tilby kortsiktige lån for å stabilisere stater som står i fare for å bli rammet av økonomiske kriser. 3 Kapitalflukt 3.1 Skatteparadis Skatteparadiser tillater ulovlig kapitalflukt gjennom hemmelighold av opplysninger som er nødvendig for at andre land skal kunne kreve inn den skatten de har krav på. Ulovlig kapitalflukt skjer gjennom blant annet ulovlig internprising hvor skattepliktig overskudd gjemmes bort fra myndighetene som har krav på skatten. Ulovlig internprising vil si at et selskap plasserer overskuddet i et datterselskap registrert i et skatteparadis for å unngå å betale skatt i de landene hvor overskuddene blir generert. Mangel på åpenhet rammer spesielt utviklingslandene hardt, fordi de ikke har de juridiske vektøyene og mulighetene til å oppdage og følge opp skatteunndragelser. Ulovlig utstrømming av kapital tilsvarer omtrent ti ganger så mye av samlet bistand til utviklingslandene. At transnasjonale selskaper og andre unndrar skatt er derfor et stort hinder for utvikling. 3.1.1 Land-for-land-rapportering Stoltenberg II-regjeringen har sagt at land-for-land-rapportering skal innføres fra 1.1.2014. Det er viktig at Norge går lenger enn forslaget til EU. Det må omfatte alle norske selskaper og alle selskaper i porteføljen til Statens pensjonsfond utland (i resten av plattformen omtalt som Oljefondet ). Alle selskaper må rapportere på inntekt og skatt, samt arten og omfanget av virksomheten for alle land de opererer i. Publish What You Pay sitt forslag om utvidet LFL bør være utgangspunktet. 3.1.2 Informasjonsutvekslingsavtaler Dagens internasjonale nettverk av informasjonsutvekslingsavtaler har flere svakheter. Avtalene kan avdekke om selskaper og enkeltpersoner betaler den skatten de skal, men de landene som ønsker innsyn må på forhånd inneha mye informasjon. Det er derfor ikke nødvendigvis enklere for fattige land å kreve inn skatt med disse avtalene. Norge må støtte opp om initiativet til G5-landene om multilateral automatisk informasjonsutveksling. Denne avtalen må utvides til å bli global så snart som mulig. 3.1.3 Advokaters taushetsplikt Advokaters taushetsplikt kan benyttes for å holde informasjon skjult fra skattemyndighetene. Taushetsplikten gjør det mulig for advokater og advokatfirmaer å gjennomføre ulovlige transaksjoner til skatteparadiser på vegne av sine klienter. Changemaker mener at skattemyndighetene må få innsyn i transaksjoner hvor det er mistanke om at advokater bistår i ulovlige transaksjoner ved å innføre et unntak i advokaters taushetsplikt på dette området. 3.1.4 Egentlig eierskap Komplekse strukturer og mange lag med hemmelighold gjør det vanskelig å avdekke egentlig eierforhold i selskap. I de tilfeller hvor selskaper eies av stiftelser er det dette spesielt vanskelig. Skattelovgivning i skatteparadiser forsterker hemmeligholdet rundt eierforhold. Dette gjør det vanskelig å stille eiere til rette i de tilfeller selskaper driver ulovlig aktivitet. Norge må innføre et register over egentlige eiere av selskaper og jobbe for dette på globalt nivå. 5

151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169 170 171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 3.1.5 Norfund Norfund er den norske statens utviklingsfond og har som hensikt å bidra til fattigdomsreduksjon og vekst gjennom investeringer i virksomheter i utviklingsland i samarbeid med andre investorer. Det vanskelig å gjennomføre investeringer direkte i mange av de fattige landene, fordi finansielle institusjoner og skattesystemer er svært mangelfulle. Derfor blir mange av investeringene gjort ved hjelp av finansielle mellomledd som er registrert i skatteparadiser. Dette skaper en uheldig signaleffekt og legitimerer bruk av skatteparadis. Vi vil derfor at Norge skal kreve åpenhetsgaranti fra Norfund for alle investeringer som kanaliseres gjennom skatteparadis, og at Norfund, ved hvert enkelt tilfelle, begrunne nødvendigheten av å bruke skatteparadiser. 3.1.6 Revisjonsselskaper Changemaker krever at revisjonsselskapenes makt i finanssystemet må reduseres, og at revisjonsregler må underlegges et nøytralt internasjonalt organ i FN, og ikke International Accounting Standards Boards som i stor grad er styrt av private selskaper som har stor egeninteresse i utviklingen av revisjonsreglene. 4 Fred 4.1 Innledning Voldsmakt, krig og terror hindrer utvikling, opprettholder den skjeve fordelingen av verdens makt og ressurser, og gjør det vanskeligere å skape en trygg og rettferdig verden. Changemaker vil jobbe for en fredssituasjon som innebærer demokrati, rettferdighet, bærekraftig utvikling og respekt for menneskerettighetene. Changemaker mener at fravær av krig ikke er entydig med fred. Derfor jobber Changemaker innenfor en bredere forståelse av fredsbegrepet. Vi mener at arbeidet for å sikre fred og menneskerettigheter i all hovedsak skal skje med sivile og politiske virkemidler. Norge bør styrke det politiske arbeidet for dialog og løsninger på konflikter i andre land, samt den sivile og humanitære innsatsen for å bygge opp land etter krig og forhindre nye krigsutbrudd. Viktigere enn dette er det å fjerne de grunnleggende årsakene til konflikt og urettferdighet: fattigdom og skjev global ressursfordeling. Skaper vi rettferdighet, skaper vi fred. 4.2 FN Changemaker ønsker en FN-styrt verdensorden med folkeretten som rettesnor, ikke en verden der de sterkeste statene tar seg til rette. For at FN skal kunne ivareta rollen som verdens viktigste sikkerhetspolitiske og humanitære organisasjon må FN prioriteres av nasjonene. Changemaker mener FN skal være det internasjonale organet hvor Norge skal legge sin militære og diplomatiske tyngde. Changemaker mener FN må finansieres på en måte som ikke skaper maktforskjeller. For å skape et sterkere FN, bør organisasjonen gjøres mindre avhengig av medlemsstatenes frivillige økonomiske bidrag. Vi mener derfor det blant annet bør innføres internasjonale skatter på flytrafikk, våpenhandel, finanstransaksjoner og klimagassutslipp. Et sterkere finansiert FN vil blant annet bedre kunne understøtte fredsavtaler og bidra til stabilitet og utvikling etter kriger er over. Changemaker mener det er problematisk at de fem faste statene i FNs sikkerhetsråd kun er rike og mektige land. Disse fem landene er de eneste med vetorett, noe som svekker FN som et demokratisk organ. For at FN skal bli mer representativt for hele verdens befolkning, ønsker Changemaker et mer oppdatert og rettferdig sikkerhetsråd. 6

195 196 197 198 199 200 201 202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215 216 217 218 219 220 221 222 223 224 225 226 227 228 229 230 231 232 233 234 235 236 237 238 4.3 NATO Changemaker mener Norge prioriterer NATO i for stor grad i forhold til FN. Denne prioriteringen må sees i sammenheng med det nye NATO som kom med det strategiske konseptet i 1999. Da endret organisasjonen seg fra å være en defensiv forsvarsallianse til å kunne operere out-of-area for å forebygge potensielle sikkerhetstrusler. Med out-of-area - strategien kan NATO opptre som verdenspoliti, og dermed undergrave Folkeretten og FNs mulighet til å spille en fredsskapende rolle. Changemaker er mot denne strategien, fordi den øker faren for flere folkerettsstridige angrepskriger og er en klar forskyvning i retning av de sterkestes rett. I november 2010 kom et nytt strategisk konsept som legger linjer for NATOs politikk fram mot 2020. Her videreføres out-of-area -strategien, selv om hovedfokus er på at oppgaver skal dreies mer mot hjemmeområdet. Changemaker tar også sterk avstand fra NATO-doktrinen om førstebruk av atomvåpen, og krever at Norge må jobbe aktivt mot den. Norges lojalitet til NATO brukes som argument både for hvorfor vi er i Afghanistan, hvorfor vi ikke kan kreve sluttbrukererklæring og hvorfor vi støtter rakettskjold. Changemaker ser derfor på dette som et hinder for fredsarbeid. 4.4 Kampen mot terror Changemaker mener en må problematisere den vestlige trusselanalysen. Terrorisme blir av mediene framstilt som en av de største truslene verden står overfor, mens det for flertallet av jordens befolkning er fattigdom, klimaendringer eller væpnet vold som utgjør de største truslene mot liv og sikkerhet. Alle former for terror er uakseptable framgangsmåter for å nå politiske mål, men det er likevel ikke akseptabelt å gå til krig mot terror. Vold kan ikke bekjempes med vold. Internasjonal terror er internasjonal kriminalitet, og må behandles deretter. 4.5 Norsk våpenindustri Norges våpenproduksjon øker stadig og er en betydelig inntektskilde for Norge. Changemaker er i mot en slik militarisering av økonomien. Vi mener at industrien må dreies fra militær opprustning til nedrustning og sivile formål som verden faktisk har bruk for. Changemaker ønsker en utfasing av norsk våpeneksport, samt forsvarets utlån, utleie og gaver av våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell. Så lenge Norge eksporterer krigsmateriell er Changemaker imot all subsidiering av våpenindustrien. I dag finnes det ikke et helhetlig og tilstrekkelig system for merking og sporing av norske våpen og ammunisjon. Et slikt system må innføres på nasjonalt plan og Norge må også støtte initiativ til å få på plass standardiserte merkings- og sporingsmekanismer på internasjonalt nivå. Den norske stat må bruke sitt eierskap i våpenselskaper for å føre kontroll over fabrikker som ligger i andre land. Changemaker mener at norske regler må gjelde der det norske eksportregelverker er strengere enn regelverket i landet der produksjonsfasilitetene ligger. 4.6 Våpenhandel Changemaker ønsker statlig kontroll av norsk våpeneksport, samt utlån, utleie og gaver av våpen, krigsmateriell og komponenter til krigsmateriell. Norge må kreve sluttbrukererklæringer av alle land vi selger krigsmateriell til, og etablere kontrollrutiner og sanksjonsmekanismer for å sikre at sluttbrukererklæringene overholdes. Changemaker er i mot den planlagte innføringen av EUs Directive on intra-eu-transfers of defence-related products (ICT). Formålet med direktivet er å skape et internt marked for 7

239 240 241 242 243 244 245 246 247 248 249 250 251 252 253 254 255 256 257 258 259 260 261 262 263 264 265 266 267 268 269 270 271 272 273 274 275 276 277 278 279 280 281 282 forsvarsrelaterte varer. Direktivet kan vise seg å i stor grad liberalisere og svekke dagens eksportregler. Innføringen av generelle lisenser gir mindre oversikt, og økt samarbeid om produksjonen kan føre til at en økende mengde av norsk våpeneksport havner som delkomponenter i et våpensystem som ikke fremstår som norsk og dermed unntas norsk regelverk. Det er et stort antall EU-land som eksporterer våpen til land som Israel, Colombia og Marokko, og Changemaker mener at Norge ikke skal endre sitt regelverk for å tilrettelegge for økt eksport og samarbeid med disse landene. Changemaker vil at Norge skal fortsette å være en aktiv og radikal pådriver for en sterk og omfattende Arms Trade Treaty (ATT). Avtalen trer ikke i kravt før 50 stater har ratifisert, og det er derfor viktig at Norge går foran og setter standaarden for tidlig ratifisering, Norge må også bistå med nødvendig assistanse til andre staters implementering av avtalen der dette er ønskelig. Med den hensikt å ytterligere forhindre uansvarlig våpenhandel må Norge også arbeide for gode implementeringspraksiser på ulike geografiske nivå. Selv om bestemmelsen i avtalen etablerer et godt utgangspunkt, er avtalen helhetlig sett sterk nok. Changemaker forventer derfor at Norge ved første mulige Statspartskonferanse jobber aktivt for forbedringer i avtaleteksten. Arbeid i internasjonale fora må derimot ikke bli en unnskyldning for å unngå eller utsette forbedringer av Norges egen eksportkontroll. 4.7 Droner Changemaker er negative til utviklingen innen produksjon av droner fordi de reduserer krigskostnaden til den angripende part og dermed senker terskelen for bruk av militær makt, og fordi anvendelsen av droner utfordrer folkeretten. Changemaker mener norske myndigheter må være svært oppmerksomme på norske aktørers bidrag til utvikling- og produksjon av droneteknologi, da det eksisterer en betydelig fare for at lisenspliktig materiell- og immateriell teknologi kan havne hos uønskede mottakere. Produksjon og utvikling av droner må være under like streng håndhevelse som annen norsk krigsmateriellproduksjon. Changemaker mener også at Norge må være en aktiv pådriver for at anvendelsen av droner skal være underlagt internasjonal rett på lik linje som annen våpenbruk. 4.8 Atomvåpen Changemaker er mot alle former for masseødeleggelsesvåpen og mener at atomvåpen må avskaffes fullstendig på grunnlag av humanitære og folkerettslige forpliktelser. Alle eksisterende atomvåpen må ødelegges og det radioaktive sprengstoffet må lagres forsvarlig. Changemaker mener at sikkerhetstrusselen atomvåpen skaper er høyere enn sikkerhetsgevinsten, og at full atomnedrustning dermed også er en sikkerhetspolitisk nødvendighet. Atomvåpen skaper en unaturlig maktbalanse i verden og kan brukes som både implisitt og eksplisitt pressmiddel. I en verden der finanskriser og ekstrem fattigdom bidrar til å opprettholde skjeve maktstrukturer er det ikke forsvarlig at det årlig brukes milliardbeløp på atomvåpenprogram. Det brukes årlig 90 milliarder dollar på atomvåpenprogram, mens det til sammenlikning er estimert at det trengs 40-60 milliarder dollar for å oppnå FNs tusenårsmål. Atomvåpen er urettferdig fordi de eies av, og dermed også beskytter, bare noen få land. Konsekvensene av atomvåpen er derimot ikke-diskriminerende, og må tas av hele menneskeheten. Bruk av atomvåpen vil også skape store miljøskader og endre klimaet på jorden raskt og radikalt, noe som igjen vil ramme verdens fattigste hardest. 8

283 284 285 286 287 288 289 290 291 292 293 294 295 296 297 298 299 300 301 302 303 304 305 306 307 308 309 310 311 312 313 314 315 316 317 318 319 320 321 322 323 324 325 Ikke-spredningsavtalen (NTP) fra 1968 undergraves av at ikke alle atomvåpenstater er tilsluttet. For å skape en reell og universell atomnedrustning mener Changemaker det er nødvendig med et forbud mot atomvåpen. Et forbud må inkludere utvikling, produksjon, lagring og transport av atomvåpen, samt bruk og trussel om bruk. Norge har spilt en viktig rolle i arbeidet med konvensjoner om klasevåpen og landminer, og Changemaker mener at Norge bør spille en like viktig rolle i arbeidet med en tilsvarende konvensjon som forbyr atomvåpen. 4.9 Rakettsystem Changemaker er mot rakettskjoldplanene til USA og NATO som den norske regjeringen gikk med på høsten 2010. Rakettsystemet er dyrt og er en ressursbruk som er forbeholdt rike land. Selv etter mange år med prøveoppskytninger har systemet høy feilprosent, og det er usikkert om det i det hele tatt vil kunne fungere etter intensjonen. Hele systemet bygger på en foreldet og farlig trusselvurdering. Det skaper frykt i land som ikke er alliert med USA, og kan skape opprustning i disse landene. Det kan også blokkere videre atomnedrustning og i stedet skape opprustning. Norge må derfor aktivt motarbeide planene om rakettskjold. 4.10 Det humanitære rom Det sivile samfunn er ofte skadelidende i krig, og Changemaker mener derfor det er ytterst viktig at det humanitære rom sikres. En blanding av humanitær hjelp og militære virkemidler er svært problematisk, da det ofte setter hjelpearbeideres liv i fare, og skader deres viktige innsats for den sivile befolkningen. De norske styresmaktene må være tydelige på skillet mellom humanitær hjelp og militære virkemidler, og med utgangspunkt i dette vurdere hver enkelt situasjon i sine internasjonale bidrag og sin økonomiske støtte. 4.11 Sivile fredsstyrker Changemaker mener at Norge må gå inn for å opprette sivile fredsstyrker som en sentral del av Norges fredsbyggende og konfliktforebyggende arbeid. En sivil fredsstyrke vil kunne ha kompetanse i viktige fredsbyggingsaktiviteter som dialog, brobygging, psykososial støtte, ledsaging, megling og fredsundervisning. Changemaker støtter prinsippet om økonomisk militærnekt. En slik utvidelse av militærnekterloven vil gi skattebetalere mulighet til å betale en fredsskatt i stedet for den delen av skatt som i dag brukes til militære formål. Fredsskatten kan blant annet bidra til å finansiere sivile fredsstyrker. 4.12 Kjønnsbasert vold Kjønnsbasert vold rammer én av tre kvinner verden over, og i land i krig og konflikt blir voldtekt systematisk brukt som et strategisk våpen. Seksualisert tortur og massevoldtekter brukes for å ydmyke, skremme og kontrollere motparten. Bruk av voldtekt som våpen i krig krenker kvinners rett til beskyttelse og sikkerhet, og hindrer likeverdig deltagelse i samfunnet i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det er også viktig å se den ukontrollerte spredningen av håndvåpen og ammunisjon som noe som forverrer kjønnsbasert vold, og som en trussel mot kvinners muligheter til å forsvare seg. Kjønnsbasert vold innbærer alltid brudd på menneskerettighetene. Dette er kriminelle handlinger som må straffeforfølges. Changemaker mener at Norge må følge opp kravene i FN-resolusjon 1325. Norge må arbeide for å mobilisere internasjonale organisasjoner og humanitære aktører til aktiv innsats for å bekjempe kjønnsbasert vold mot kvinner i konflikt- og katastrofesituasjoner. 9

326 327 328 329 330 331 332 333 334 335 336 337 338 339 340 341 342 343 344 345 346 347 348 349 350 351 352 353 354 355 356 357 358 359 360 361 362 363 364 365 366 367 368 369 370 5 Handel 5.1 Innledning Internasjonal handel blir stadig viktigere. Omfanget av handelen har økt enormt de siste tiårene, og mange land har opplevd økonomisk vekst. Handel kan være et av de mest effektive hjelpemidlene for fattige land å jobbe seg ut av fattigdommen. Slik det fungerer i dag er det globale handelssystemet urettferdig fordi de rikeste sitter med veldig stor makt, og dette bidrar til å øke forskjellen mellom fattig og rik. Det skaper en skjev fordeling av verdens ressurser, hindrer utvikling og undertrykker verdens fattige. Changemaker mener at både FN-pakten og ulike FN-konvensjoner om biologisk mangfold, miljø, folkemord, tortur, arbeiderrettigheter og menneskerettigheter må overordnes alle internasjonale handelsavtaler. I arbeidet med å gjøre handel rettferdig er det nødvendig å ha en internasjonal organisasjon som regulerer handel på tvers av landegrenser. Dette arbeidet må være åpent og demokratisk for at rettferdighet, og ikke makt, skal definere handelspolitikken. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) og bilaterale avtaler er det den økonomisk sterkeste part som får gjennomslag for sine interesser. Changemakers mål er derfor å skape et rettferdig handelssystem gjennom strukturelle endringer, der utviklingslandenes interesser ivaretas. 5.2 WTO multilaterale avtaler Tross sine svakheter og mangler, er WTO den eneste reelle verdensomspennende handelsorganisasjonen, med mulighet til å lage rettferdige globale handelsregler. WTO gir fattige land sjansen til å stå samlet i kampen for felles interesser. Problemene i den pågående Doha-runden viser nettopp at dette er mulig. Det er derfor viktig at de rike landene ikke setter seg på bakbeina, men kommer lavinntekts- og mellominntektslandene imøte. Changemaker mener at Norge må bidra til at sluttføringen av Doha-runden blir i tråd med det opprinnelige utviklingsmandatet, og at det blir tatt mer hensyn til fattige land, ikke bare de minst utviklede landene (MUL). I dagens utgave av Verdens handelsorganisasjon er det de rikeste landene som har mest makt, og det er lite åpenhet rundt prosessene. Changemaker mener at WTO ikke bidrar til utviklingen på en konstruktiv måte, men snarere hindrer den. Changemaker mener derfor at Norge må bidra til mer åpenhet rundt prosessene i WTO. Sanksjonsmulighetene i WTO innebærer at dersom et land bryter WTO-reglene overfor et annet land, kan det fornærmede landet innføre handelssanksjoner mot regelbryteren. I realiteten har rike land sterkere sanksjonsmuligheter enn utviklingsland. I tillegg har de bedre muligheter for å føre sak mot et utviklingsland. Changemaker mener at sanksjonssystemet må endres slik at utviklingsland sine sanksjonsmuligheter blir styrket. Forhandlingsmandatet for Doha-runden er utdatert, og tar i svært liten grad inn over seg utfordringene klimaendringene skaper for handelssystemet. For å møte klimakrisen må internasjonal handel la utslippshensyn trumfe frihandelshensyn. Changemaker mener at det må komme på plass et forhandlingsmandat i WTO som sørger for å legitimere klimatiltak. Slike tiltak må være i tråd med prinsippene om et felles, men ulikt ansvar for å stanse klimaendringene. Handelsregimet og klimaregimet må harmoniseres, slik at de fungerer gjensidig støttende, om det gjelder merking, standarder, toll, avgifter, subsidier eller kvoter. 5.3 Handel med matvarer Flesteparten av verdens fattige jobber i landbrukssektoren og for mange kan handel med landbruksprodukter føre til betydelig fattigdomsreduksjon. Dagens urettferdige bytteforhold er imidlertid ikke positivt for utviklingslandene. Eksportsubsidier og overproduksjon i Nord, 10

371 372 373 374 375 376 377 378 379 380 381 382 383 384 385 386 387 388 389 390 391 392 393 394 395 396 397 398 399 400 401 402 403 404 405 406 407 408 409 410 411 412 413 414 kombinert med lave tollmurer i Sør, har i en rekke enkelttilfeller ført til dumping og utkonkurrering av lokal industri og jordbruk. Dette rammer spesielt småbønder, som står for mesteparten av matproduksjonen i utviklingsland. Changemaker mener derfor at alle lavinntektsland har rett til å gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å beskytte sin befolknings tilgang på mat. I tillegg må det internasjonale vedtaket om å fjerne alle eksportsubsidier gjennomføres. De forskjellige subsidieboksene i WTO har ikke redusert jordbrukssubsidier i vesentlig grad, men vært med på å legitimere subsidier som både fører til dumping og hindrer utviklingsland markedsadgang i rike land. Antidumpingtiltakene som land kan benytte seg av for å beskytte seg mot subsidierte industrivarer fra å bli dumpet på sitt marked, er ikke tilgjengelige for landbruksvarer. Økt markedsadgang på landbruksprodukter for utviklingsland kan ha usikre følger for småbøndene, derfor bør antidumpingstiltak og forbud mot eksportsubsidier ha høy prioritet. Changemaker mener at utviklingsland må kunne bruke toll og andre økonomiske virkemidler for å beskytte livsgrunnlaget for sine småbønder. Mekanismene for antidumpingtiltak i WTO må også gjøres anvendelige for jordbruksprodukt. Mellom- og lavinntektsland må gis økt markedsadgang i industriland, også på landbruksvarer. Toll og straffetoll mellom rike lands landbruksprodukter eller importsubsidier for fattige land er fornuftige virkemidler for å sikre dette. Changemaker mener også at subsidieboksene i WTO må revideres. Subsidier som fører til dumping i utviklingsland må forbys. De produksjonsdrivende subsidiene rike land i nord benytter seg av hindrer ikke bare fattige bønder i utviklingsland sin mulighet for en vei ut av fattigdom, men fører også til en lite bærekraftig utnyttelse av verdens jordressurser. Derfor må de produksjonsdrivende subsidiene erstattes med virkemidler som fremmer økologisk bærekraft og fattige lands adgang på rike lands markeder. Mange fiskersamfunn i fattige land er like sårbare som bønder, og står overfor mange av de samme problemene. Det at fisk i WTO er definert som en industrivare og del av avtalen om industri og fisk (NAMA) istedenfor landbruksavtalen (AoA), gjør at fisk blir utsatt for mye strengere krav om liberalisering enn andre matvarer. 5.4 Handel med industrivarer Historisk sett har de fleste landene i verden hatt høy beskyttelse av sin økonomi mens de har bygget opp sin industri. Med NAMA-avtalen fratas nå fattige land denne muligheten. Changemaker mener at utviklingsland må få kunne bruke toll og andre økonomiske virkemidler for å bygge egen levedyktig industri. Ved utvikling av ny industri i utviklingsland, må hensyn til liberalisert handel og patentvern være underordnet hensyn til utvikning og klimavennlig industri. Industrivarer utgjør nesten 90% av alle eksporterte varer i verden, og har stor betydning for verdenshandelen. Hovedformålet med dagens forhandlinger om handel med industrivarer er å åpne markedene mest mulig, og derfor redusere tollsatsene. Changemaker mener at Norges krav i NAMA-forhandlingene i WTO om betydelige tollkutt i utviklingsland er uakseptable. Spesielt når de ses i sammenheng med den norske politikken i AoA-forhandlingene, der vi kjemper hardt for å beholde en enda høyere toll på landbruksprodukter. Changemaker mener at Norge ikke må la norske offensive interesser, f. eks. fisk, gå på bekostning av utviklingsland sitt politiske handlingsrom. Fisk burde være en del av AoA istendenfor NAMA. 11

415 416 417 418 419 420 421 422 423 424 425 426 427 428 429 430 431 432 433 434 435 436 437 438 439 440 441 442 443 444 445 446 447 448 449 450 451 452 453 454 455 456 457 5.5 Handel med tjenester Tilgang til rent vann, retten til utdanning og tilstedeværelse av et helsevesen er grunnleggende menneskerettigheter, og skal aldri underordnes handelshensyn. Changemaker mener at land må ha rett til å regulere konkurransen i tjenestesektoren. Norske offensive handelsinteresser må ikke gå på bekostning av fattige lands politiske handlingsrom. I WTO er GATS (General Agreements on Trade in Services) avtalen om handel med tjenester, og dermed det rådende internasjonale regelverket for denne type handel. Hvis man gjennom GATS åpner grensene for utenlandsk konkurranse, forplikter man seg til å holde de åpne for all fremtid. Det betyr at land ikke kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold på et senere tidspunkt. Dermed legger nåværende regjeringer føringer for alle fremtidige regjeringer, fordi det ikke er mulig å endre politikken på bakgrunn av erfaringer som gjøres med denne konkurransen. Det stadig økende presset på utviklingsland for å liberalisere og privatisere tjenestesektoren, sammen med GATS krav om irreversibilitet, gjør at makten over grunnleggende rettigheter og reguleringsmekanismer blir fratatt folket og framtidige folkevalgte myndigheter. Changemaker mener at kravet om irreversibilitet må dempes, ved for eksempel å innføre en tidsbegrensning. Enkelte sider ved GATS fører til at utviklingsland mister muligheten til å bruke flere av de virkemidlene som rike land har brukt for å sikre utvikling i sine samfunn. 5.6 Patenter Changemaker mener det internasjonale patentregelverket må sikre teknologioverføring og utvikling i fattige land. Grunnleggende menneskerettigheter må settes høyere enn patentrettigheter, og patenttiden gjøres kortere. Dette vil kunne være et kompromiss mellom selskapers muligheter til å tjene penger og fattige folks mulighet til å skaffe seg den patenterte kunnskapen. Teknologi og kunnskap er blant de viktigste byggeklossene i all utvikling. Nettopp derfor må arbeidet med intellektuelle eiendomsrettigheter handle om å lage et rammeverk som har til hensikt å øke tilgangen på kunnskap, og å sikre at den blir brukt. Teknologioverføring er en viktig faktor i kampen mot fattigdom. I dag er TRIPS-avtalen under WTO den viktigste enkeltavtalen i det internasjonale patentregimet. Changemaker ser behovet for at insentiver til forskning og utvikling sikres, men det er ikke de fattige landene sitt ansvar å betale for dette. Changemaker mener derfor at avtalen ikke bør gjelde for de minst utviklede landene (MUL). TRIPS-avtalen åpner for at selskaper kan stjele kunnskap fra fattige land. Dette er fordi avtalen tillater at selskaper kan ta patent på prosesser og bruksområder som har eksistert i mange tusen år, og som selskapet derfor ikke har oppfunnet selv. Changemaker mener at TRIPS-avtalen kun kan tillate at man kan ta patenter på nye oppfinnelser. TRIPS-avtalen bør harmoniseres med konvensjonen om biologisk mangfold, slik at grupper som sitter på tradisjonell kunnskap sikres deler av overskuddet når denne kunnskapen benyttes kommersielt. TRIPS-avtalen åpner for at det kan gjøres unntak fra patentregelverket i en nasjonal krisesituasjon. Dette er et viktig unntak, da det gjør at fattige land kan skaffe billige medisiner til sin befolkning. Changemaker mener derfor at det må bli mye enklere for land å 12

458 459 460 461 462 463 464 465 466 467 468 469 470 471 472 473 474 475 476 477 478 479 480 481 482 483 484 485 486 487 488 489 490 491 492 493 494 495 496 497 498 499 500 501 502 ta i bruk unntaksbestemmelsen om tvangslisens og parallellimport for utviklingsland. TRIPSavtalen må garantere at alle mennesker får tilgang på medisiner, og begrepet nasjonal krisesituasjon også må dekke behov for tilpassing til klimaendringer. Norge må utøve press for gjennomføringen av en evaluering og eventuell reforhandling av TRIPS-avtalen. TRIPS-avtalen krever bare en minimumsstandard for beskyttelse av patentrettigheter. Derfor stiller ofte rike land som betingelse i bilaterale avtaler med fattige land, at de innførere av strengere krav til patentbeskyttelse (TRIPS+ bestemmelser). Changemaker mener at TRIPSavtalen bør inneholde en maksimumsstandard for beskyttelse av patenter i det enkelte land i stedet for en minimumsstandard. Changemaker mener at Norge ikke kan la sine bilaterale avtaler med utviklingsland inneholde en strengere patentlovgivning enn TRIPS-avtalen. Et eksempel på en TRIPS+ bestemmelse er patenter på planter og dyr. For bønder betyr dette at de risikerer at metoder og planter de har brukt gjennom mange generasjoner blir patentert. Dette kan føre til en stor økonomisk belastning ved at de må betale avgift på de patenterte plantene/metodene. Changemaker mener det ikke skal gå an å ta patent på planter og dyr. 5.7 Bilaterale handelsavtaler Antallet bilaterale frihandelsavtaler har eksplodert de siste årene. Mye av dette skyldes stagnasjon i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Et sentralt trekk ved de bilaterale avtalene er at de er preget av skjevt maktforhold mellom partene. Ofte er det rike land, eller grupper av rike land, som går sammen og forhandler med en part som er betydelig svakere økonomisk. Dette fører til at avtalene ofte favoriserer de rike landene. Derfor mener Changemaker at Norge må jobbe aktivt for å få gang i forhandlingene i WTO, og jobbe for at de fattigste landene blir hørt i prosessen. Når Norge likevel går inn i bilaterale handelsavtaler, må de derfor ta sterkt i betraktning u-lands interesser, og sørge for at deres politiske handlingsrom blir bevart. Norge utgjør sammen med de andre landene i European Free Trade Association (EFTA) en gruppe industrialiserte land med aggressive forhandlingsposisjoner over mange sektorområder, noe som kan bidra til å svekke avtalepartnernes politiske handlingsrom. Norge må vise aktiv interesse og motstand om partnerland innenfor EFTA kommer med krav eller forhandlingsposisjoner som kan sette profitt og økonomiske interesser foran hensyn til helse, utvikling og menneskerettigheter. Changemaker mener at Norge må gjøre en kritisk vurdering om EFTA er en hensiktsmessig handelsblokk å framforhandle bilaterale avtaler sammen med. Bilaterale avtaler regulerer handel for enorme verdier, og er av stor betydning for norsk næringsliv og avtalepartens næringsliv. Handel skaper grunnlaget for utvikling for alle, og angår oss alle. Likevel bærer prosessen rundt bilaterale avtaler preg av et enormt demokratisk underskudd, hvor en håndfull byråkrater sitter med stor makt bak lukkede møtedører. Changemaker mener at norske myndigheter må foreta en konsekvensutredning og en bred høringsrunde i forbindelse med enhver bilateral handelsavtale. I denne prosessen må også sivilsamfunnsgrupper fra avtalepartnerens land ha tilgang. 5.8 Fairtrade Det overordnede målet, og den eneste måten handel kan bidra til å avskaffe fattigdom, er å skape et virkelig rettferdig handelssystem. Mens vi arbeider med dette finnes det imidlertid muligheter for enkeltpersoner å delta i et alternativt handelssystem, som setter menneskers rettigheter foran profitt. Fairtrade er et sertifiseringssystem hvor man stiller visse krav for å 13

503 504 505 506 507 508 509 510 511 512 513 514 515 516 517 518 519 520 521 522 523 524 525 526 527 528 529 530 531 532 533 534 535 536 537 538 539 540 541 542 543 544 545 546 547 548 549 kunne godkjennes, f.eks. anstendig lønn til bøndene. Slik skal forbrukere kunne skille mellom rettferdige og urettferdige produkter. Ved å kjøpe et sertifisert produkt viser man at man ønsker at fattige bønders vilkår skal bedres. Men det er viktig å se begrensningen i Fairtrade og at det ikke alene vil forandre handelssystemet. For å få til den faktiske forandringen må de grunnleggende strukturene endres. Fairtrade er imidlertid fortsatt viktig for holdningsarbeid og økt bevissthet blant forbrukerne. 6 Global helse 6.1 Innledning En grunnleggende årsak til at så mange mennesker forblir fattige i dag, er deres dårlige helsesituasjon. Helse er et primært behov som ligger til grunn for å kunne leve et godt liv. Urettferdige maktstrukturer mellom nord og sør hindrer mennesker i å få tilgang på nødvendige helsetjenester, medisiner, vann og sanitære forhold. I tillegg bidrar private profittbaserte selskaper til å skape negative helsekonsekvenser for mennesker i utviklingsland som blant annet medfører en mindre arbeidsfør befolkning. Bedre helse bidrar til redusert fattigdom. Kolera, tuberkulose og malaria er blant de hyppigste dødsårsakene blant verdens fattige. Dette er sykdommer det finnes behandling og medisiner for og som er marginale dødsårsaker i høyinntektsland. Over 1 milliard mennesker har ikke tilgang til rent vann og 42% av verdens befolkning mangler tilfredsstillende sanitærforhold. Dette resulterer i at mange mennesker dør unødvendig. I tillegg finnes det sterke økonomiske interesser i legemiddelindustrien som gjør at de som trenger medisinene mest, ikke får tilgang til dem. Tilgjengelig helsetjeneste, tilstrekkelig med utdannet helsepersonell og tilgang til medisiner, er alle faktorer som må på plass for at vi skal kunne hanskes med de store helseutfordringene som verden står overfor i dag. Changemaker mener det er viktig å ha et helhetlig fokus på global helse, for å kunne endre den skjeve maktfordelingen som hindrer utvikling i sør. 6.2 Retten til helse Changemaker mener alle mennesker har en grunnleggende rett til rent vann og god helse. Disse rettighetene ligger under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-konvensjonen), en konvensjon som på papiret er sidestilt med konvensjonen for sivile og politiske rettigheter. Imidlertid finnes det ingen internasjonal klagemekanisme for ØSK-konvensjonen på lik linje med de sivile og politiske rettighetene. I 2008 ble en tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen vedtatt i FN. Denne tilleggsprotokollen åpner blant annet for en internasjonal klagemekanisme under FN. Tileggsprotokollen ble vedtatt med konsensus, men likevel har det vært liten vilje i Nore og internasjonalt til å ratifisere protokollen. Changemaker mener at Norge ved å la være å ratifisere protokollen bidrar til å undergrave FN, og at det burde være en selvfølge at Norge går foran som et foregangsland og ratifiserer protokollen. 6.3 Mangel på helsepersonell Ifølge World Health Report 2006: Working Together for Health, mangler verden nesten 4,3 millioner helsearbeidere i dag. Situasjonen er mest alvorlig i fattige land hvor helsesituasjonen er svært kritisk, og hele 36 av de 57 hardest rammede landene er i Afrika. Samtidig baserer mange rike land seg på å dekke dette behovet ved å rekruttere helsearbeidere fra den fattige delen av verden. Leger Uten Grenser frykter at vi er i ferd med å tape kampen mot hiv og aids på grunn av mangel på helsepersonell i de landene som er hardest rammet. Changemaker mener rike land selv må ta ansvar for å utdanne det som trengs av helsepersonell. Det er uakseptabelt å aktivt rekruttere helsearbeidere fra fattige land som selv har betydelig mangel. I mai 2010 vedtok Verdens Helseorganisasjon (WHO) en etisk 14

550 551 552 553 554 555 556 557 558 559 560 561 562 563 564 565 566 567 568 569 570 571 572 573 574 575 576 577 578 579 580 581 582 583 584 585 586 587 588 589 590 591 592 593 594 595 kode for rekruttering av helsepersonell. Denne koden gir medlemsland veiledende prinsipper for hvordan de på en etisk måte kan dekke sitt behov for helsepersonell. Koden vektlegger enkeltpersoners rett til å flytte på seg, men skal hindre rike land i å utnytte sårbare ressurser i helsesektoren i fattige land. Denne koden er et godt utgangspunkt for å hanskes med krisen, men det er bekymringsverdig at den skal baseres på frivillighet. Changemaker er redde for at koden ikke er tilstrekkelig for å hindre at bemanningsbransjen vil rekruttere i andre land. Koden må følges opp med rapportering også fra privat sektor. Ved å fokusere på å dekke behovet for helsepersonell nasjonalt, kan også Norge unngå en passiv rekruttering av helsepersonell fra land med en allerede alvorlig mangel. Changemaker er ikke imot migrasjon, men ønsker å sette fokus på migrasjon som forårsakes av fattigdom og global ulikhet. En slik migrasjon oppstår fordi mennesker er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Når fattigdom får helsearbeidere til å forlate hjemlandet for å tjene penger, mister avsenderlandet livsnødvendig arbeidskraft, i tillegg til den verdien helsearbeideren har i form i at hjemlandet har investert i personens utdannelse. Derfor må det utvikles et internasjonalt regelverk for kompensasjon til de fattige landene som mister helsepersonell til rike land. Erstatningen må dekke kostnader til utdannelse og indirekte kostnader land har blitt påført som følge av fattigdomsrelatert migrasjon. Kompensasjonen må ikke tas fra bistandsbudsjettet, fordi dette blir å gi bistand til seg selv. 6.4 Retten til vann I følge tall fra WHO lever over 1 milliard mennesker uten tilgang til rent vann. Som følge av dette dør mer enn 2,2 millioner mennesker årlig av vannbårne sykdommer, og 80% av disse er barn under fem år i utviklingsland. Vann er en menneskerettighet og en forutsetning for god helse. I følge UNICEF kan tilgang til rent vann og bedrede sanitære forhold redusere antall tilfeller av sykdommer som kolera med en tredjedel. Mangelen på tilgang til rent drikkevann handler i dag ikke om at det ikke finnes nok vann, men stor ulikhet på tilgang og priser. Privatisering av vann fører til prisstigning, som særlig rammer fattige mennesker i utviklingsland. Denne knappheten på tilgang til vann er skapt av politiske prosesser og institusjoner. WTO fremmer gjennom GATS-avtalen privatisering av vann som en løsning for effektivisering av tilgangen til rent drikkevann for mennesker verden over. Privatisering av offentlige tjenester har vært en betingelse for å motta lån og gjeldslette. Undersøkelser viser derimot at den motsatte effekten inntrer, og fattige mennesker mister tilgangen til vann på grunn av høye kostnader. I følge Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) kan utgiftene til vann blant fattig befolkning i utviklingsland komme opp mot en tredjedel av månedsbudsjettet; mer penger enn mange familier bruker på mat. Enkelte multinasjonale selskaper driver rovdrift på grunnvannressurser og forurensning av innsjøer og elver i utviklingsland. Denne aktiviteten muliggjøres av privatisering. For å kunne drive produksjon av varer kjøper selskapene bruksretten på vannressurser, og avskjærer i prosessen lokalbefolkningen fra deres lokale drikkevannsressurser. Oljefondet eier aksjer for milliarder av kroner i selskaper som utnytter vannressurser i utviklingsland, blant annet AngloGold Ashanti i Tanzania og Goldcorp i Guatemala. Changemaker mener derfor at etikken i Oljefondet må styrkes (se delkapittel om etikk i Oljefondet). I 2010 ble retten til vann formelt anerkjent under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette har allerede ført til en styrking av retten til vann innenfor nasjonal rett. I januar 2011 vant sanfolket bruksretten til lokale vannressurser etter en avgjørelse i botswansk høyesterett. Saken førte endelig frem etter mange runder i det nasjonale 15

596 597 598 599 600 601 602 603 604 605 606 607 608 609 610 611 612 613 614 615 616 617 618 619 620 621 622 623 624 625 626 627 628 629 630 631 632 633 634 635 636 637 638 639 rettsapparatet. En ytterligere styrking av retten til vann ville muliggjøres gjennom ratifisering av FNs tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen. Norge må være bevisst sitt ansvar for å fremme menneskerettigheter og styrke retten til vann ved å ratifisere tilleggsprotokollen. Changemaker mener at vann ikke må gjøres til en profittvare. Vann er en menneskerett og mangel på vann har store helsemessige konsekvenser. 6.5 Tilgang til medisiner I dag mangler 1/3 av verdens befolkning tilgang til nødvendige medisiner, og årlig dør 10 millioner mennesker av sykdommer det finnes medisiner mot 5. En grunnleggende årsak til dette er høye priser på medisiner som opprettholdes av legemiddelselskapers monopol på markedet. Patentene sikrer, gjennom patentregelverket i Verdens handelsorganisasjon: TRIPS, produsentene enerett på produksjon av medikamentet i 20 år. Innenfor denne perioden kan produsenten fritt sette den prisen de ønsker på sitt produkt. I patentperioden er medisiner opp mot 80 % dyrere enn de ville vært uten patenter. Dette fører til at prisene på medisinene hindrer en stor del av verdens befolkning å få tilgang til dem. Patenter på medisiner truer tilgangen til medisiner for verdens fattigste når de brukes til å unngå konkurranse. Mange mennesker lider unødig og dør av sykdommer det finnes medisiner mot. Én årsak til manglende tilgang til medisiner, er den skjeve fordelingen av forskningsmidler rettet mot sykdommer henholdvis i den rike og den fattige delen av verden. Forskning innenfor legemiddelindustrien fokuseres i dag mot de medisinene som fører til høyest profitt, snarere enn de medisinene som fører til størst helsegevinst for verdens befolkning. The Global Forum for Health Research har introdusert uttrykket the 10/90 Gap, som forklarer hvordan kun 10 % av forskningsmidlene i verden brukes på å utvikle medisiner mot 90 % av verdens samlede sykdomsbyrde. For eksempel brukes det dermed få midler på forskning på tropiske sykdommer, som primært rammer mennesker i utviklingsland. Changemaker mener det er feil at rike lands sykdomsbelastning skal få mer fokus innenfor forskning på bekostning av fattige lands behov. En av årsakene til at monopoltilstander for de farmasøytiske selskapene opprettholdes er fenomenet evergreening. Gjennom små justeringer av allerede eksisterende substanser, skaper legemiddelindustrien mulighet for forlengelse av patentrettigheter utover de gitte 20 årene. Dette fører til at det høye prisnivået som følge av monopoltilstanden opprettholdes i uoverskuelig framtid. Changemaker mener at en slik "evergreening" i større grad fører til økt profitt for det aktuelle farmasøytiske selskapet, enn til økt helsegevinst for pasientene. På grunn av manglende lovverk som sikrer lave priser på medisiner, er det viktig at fattige land får en realpolitisk mulighet til å dra nytte av de legale virkemidlene som finnes. Unntaksbestemmelsene i TRIPS-avtalen om tvangslisensiering og parallellimport i nasjonale krisesituasjoner er et eksempel på slike virkemidler. Disse unntaksbestemmelsene i TRIPSavtalen ligger der i teorien, men har vist seg å være vanskelige å ta i bruk i praksis for utviklingsland. Man har også sett eksempler på at fattige land som har forsøkt å ta i bruk disse, har blitt møtt med sanksjoner fra rike land. Styrking av unntaktsbestemmelsenes stilling i TRIPS-avtalen er nødvendig for å garantere at alle mennesker får tilgang til medisiner. Changemaker mener derfor at Norge må arbeide aktivt for en reforhandling av TRIPS-avtalen, og dermed en styrking av disse unntaksbestemmelsene. Selv når medisinene selges til akseptabel pris er det ikke alltid de som trenger dem rent praktisk kan få tak i, eller gjøre bruk av medisinene. Dette henger blant annet sammen med 16

640 641 642 643 644 645 646 647 648 649 650 651 652 653 654 655 656 657 658 659 660 661 662 663 664 665 666 667 668 669 670 671 672 673 674 675 676 677 678 679 680 681 682 683 684 685 686 dårlig tilgang på helsepersonell og helsetjenester. Changemaker mener at å jobbe for praktisk tilgang til medisiner er et viktig tiltak i kampen for å bedre den globale helsesituasjonen. 6.6 Hiv og aids Ifølge UNAIDS Global Report fra 2010 er det globalt 33,3 millioner mennesker som lever med hiv. 22,5 millioner av disse lever i Afrika sør for Sahara. Informasjon, forebyggende arbeid, bedre behandling, arbeid mot stigma og økt tilgang til medisiner, har ført til at tallene på hiv-positive for første gang i epidemiens historie har gått ned. Bare i 2009 fikk 30 % flere hiv-syke medikamentell behandling. Denne økende tilgangen har ført til en nedgang på 19 % i antall dødsfall forårsaket av hiv/aids. Ca. 35 % av verdens hiv-positive får medikamentell behandling. Likevel har 2/3 av verdens hiv-positive fortsatt ikke tilgang til den medikamentelle behandlingen de behøver for å leve med sin sykdom. Changemaker mener at for å nå disse menneskene og finansiere denne behandlingen kreves en fortsatt økende global satsing i kampen mot hiv og aids. Changemaker mener at hiv og aids er et urettferdighetsproblem. Slik det er i dag er sykdommen et hinder for utvikling. De landene hvor sykdommen er mest utbredt, er land preget av fattigdom, mangel på utdanning, dårlige sanitære forhold, mangelfullt helsesystem og arbeidsløshet. Det at så store deler av lands befolkning er syke, medfører samfunnsmessige tap av den yrkesaktive delen av befolkningen. En annen utfordring er de nye helseutgiftene knyttet til sykdommen som skaper store utgifter for samfunnet og enkeltmennesker. Hiv og aids er med på å hindre utvikling i fattige land og kan på sikt skape økt fattigdom. På den måten rammer hiv og aids de som har minst, mest. Kriminalisering og stigmatisering påvirker bekjempelsen av hiv-epidemien. Et tydelig eksempel på dette er straffelover som kriminaliserer hiv-positive og land som har innreiserestriksjoner. Internasjonalt har 66 land innreiserestriksjoner for mennesker som er hiv-positive. UNAIDS mener at kriminalisering ikke har en forebyggende effekt, og at det ikke bidrar til å hindre spredning. Derimot mener de at det fører til økt stigmatisering knyttet til sykdommen, som i verste fall kan føre til økt spredning, da folk blir redde for å fortelle om sin sykdom. Norge er et foregangsland innen hiv og aids-arbeidet internasjonalt. Blant annet jobber vi gjennom UNAIDS for å forebygge og redusere stigmatisering av hiv-positive. Norge har også underskrevet UNGASS-deklarasjonen (FNs spesialsesjon på hiv og aids). Medlemslandene som har underskrevet denne deklarasjonen forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og aids, samt vektlegge viktigheten av arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Dette betyr at Norge er en forkjemper for arbeid mot stigmatisering internasjonalt. Samtidig kriminaliserer vi hiv-smittede på hjemmebane gjennom straffelovens 155. I 2009 satte regjeringa ned et utvalg som skal utrede om det er hensiktsmessig å straffeforfølge smittefarlig adferd, slik det gjøres i straffelovens 155. Changemaker mener at utvalget må avskaffe kriminalisering av hiv-smittede og at Norge må følge UNAIDSs anbefalinger. 6.7 Reproduktive helserettigheter og FNs tusenårsmål Å ivareta menneskers seksuelle og reproduktive helse er en av forutsetningene for utvikling og bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål 3 til 6 omhandler å styrke kvinners stilling, redusere barnedødeligheten, redusere svangerskapsrelatert dødelighet og å stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer. Mødredødelighet er den største indikatorforskjellen mellom rike og fattige land og FNs tusenårsmål understreker viktigheten av tilgang på reproduktive helsetjenester i den globale fattigdomsbekjempelsen. Changemaker mener at Norge må fortsette å være en pådriver for kvinners rettigheter internasjonalt og sikre at disse videreføres i FNs nye bærekraftsmål. 17

687 688 689 690 691 692 693 694 695 696 697 698 699 700 701 702 703 704 705 706 707 708 709 710 711 712 713 714 715 716 717 718 719 720 721 722 723 724 725 726 727 728 729 730 731 732 733 6.8 Globale aktører Bekjempelse av hiv og aids er et arbeidsområde det har vært relativt lett å få økonomisk støtte til, og lenge har donorene investert for ensrettet i NGO-er som utelukkende jobber med bekjempelse av hiv og aids. Ofte er bidragene større enn mottakerlandenes egne helsebudsjetter, samtidig som ulike donorer stiller forskjellige rapporteringskrav og har ulikt fokus. Disse faktorene legger ytterligere press på en helsesektor som i mange tilfeller allerede er svak, og ressurser til bekjempelse av andre glemte sykdommer blir tappet. Dessuten er arbeidsforholdene ofte bedre for ansatte i NGO-ers helseprosjekter enn for ansatte i offentlige helsetilbud, noe som bidrar til å tappe det offentlige helsetilbudet for kvalifisert arbeidskraft. Changemaker mener det er viktig å samkjøre og kanalisere støtte gjennom organer som har en helhetlig tilnærming til helsesituasjonen i verden. Dette gjelder i arbeidet med både utvikling, fattigdomsreduksjon og bekjempelsen av hiv og aids. Sentrale aktører som arbeider med helse har ulike og til dels motstridende strategier i sitt arbeid. En utbredt strategi for utviklingsaktører går ut på stille krav, såkalte kondisjonaliteter, til landene de gir finansiell støtte til. Disse kondisjonalitetene har lagt tydelige føringer for strategier i bekjempelsen av hiv og aids, noen med fatale helsemessige konsekvenser. En viktig gruppe aktører som benytter seg av slike kondisjonaliteter er IMF, Verdensbanken og andre långivere. Land med store gjeldsbyrder ser seg ofte nødt til å nedprioritere offentlig sektor, inkludert det offentlige helsetilbudet. Tall fra 2011 viser at fattige land med IMF-lån i snitt bruker 1 % av mottatt helsebistand på det nasjonale helsesystemet, mens tilsvarende tall for fattige land uten IMF-lån er 45% 8. Det er derfor grunn til å tro at IMFs kondisjonaliteter tvinger fattige land til å kutte i helsesektoren, og lån som i teorien skal bidra til utvikling, viser seg i praksis å svekke de fattigstes rett til en god helse. Lån fra IMF, Verdensbanken og andre långivere kan inkludere kondisjonaliteter som handler om prioritering av nasjonale budsjetter. Changemaker mener at dette ikke må gå på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter og retten til helse. Norge må våge å kritisere långivere som gir kondisjonaliteter som bryter med menneskerettighetene. Religiøse aktører samt aktører innen utviklingsarbeid kan legge sterke føringer på utvikling som får konsekvenser for helsesituasjonen til utviklingsland. Vatikanet har for eksempel lenge vært en motstander av kondomer som prevensjonsmiddel, men har nå gitt en vag anerkjennelse av kondomer som et middel i bekjempelsen av hiv og aids. Changemaker mener det er avgjørende at den katolske kirken og andre religiøse aktører anerkjenner kondomer som et middel i kampen mot hiv og aids. Det er viktig at Norge legger press på aktører som ikke anerkjenner dette, og at vi våger å kritisere dårlig lederskap. 7 Klima og miljø Klima- og miljøendringer driver mennesker på flukt, sprer sykdommer og skaper sult, og er en av de største utfordringene verden står overfor i dag. I tillegg er klimaforandringene et stort urettferdighetsproblem. Rike land har størstedelen av ansvaret for klimautslippene, mens det er verdens fattige som opplever konsekvensene sterkest. Dette fordi de ofte lever i områder som er spesielt utsatt, lever direkte av naturressurser og ikke har det sikkerhetsnettet som vi har i rike land. I tillegg til klimaendringer opplever vi også store miljøendringer som jorderosjon, landdegradering og tap av biologisk mangfold. Dette er ikke noe nytt i historisk sammenheng, men de menneskeskapte klimaendringene forsterker miljøendringene, og miljøet har aldri endret seg så raskt som nå. I tillegg forsterker miljøendringer konsekvensene av klimaendringene. Changemaker mener klima- og miljøendringer først og fremst skyldes overforbruk av ressurser i rike land, og at teknologiske fremskritt alene ikke kan løse klimaog miljøproblemene. 18

734 735 736 737 738 739 740 741 742 743 744 745 746 747 748 749 750 751 752 753 754 755 756 757 758 759 760 761 762 763 764 765 766 767 768 769 770 771 772 773 774 775 776 777 778 779 Changemaker mener ansvaret for klima- og miljøendringene først og fremst ligger hos myndigheter, beslutningstakere og bedrifter. Changemaker oppfordrer likevel enkeltmennesker til å redusere eget forbruk av elektrisitet, drivstoff og materielle gjenstander. Myndighetene må legge til rette for dette. 7.1 Globale klimautfordringer 7.1.1 En global klimaavtale FNs klimapanel (IPCC) konkluderer med at vi må redusere klimagassutslippene i rike land med 25-40 prosent innen 2020 for å ha en mulighet til å begrense den globale temperaturstigningen til to grader, og unngå irreversible klimaendringer. For å få til dette er det nødvendig med en omfattende global klimaavtale, hvor alle rike land er forpliktet til utslippskutt og fattige land får finansiert utslippsbegrensende tiltak. Tiltak for reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer må sees i sammenheng med hverandre. Ansvaret må fordeles på land ut i fra ulike faktorer som innbyggeres inntekt og historiske utslipp etter 1990. Mennesker som ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov bør være fritatt fra økonomisk ansvar i en ny global klimaavtale. Norske myndigheter må være en drivkraft for å skape en sterkere internasjonal klimaavtale der rike land tar særskilt ansvar. Dette må skje både ved å redusere utslipp i rike land, og ved å bidra med finansiering og teknologioverføring til tilpasning og utslippsbegrensende tiltak i utviklingsland. Økonomiske midler til tilpasning til klimaendringer og utslippsreduserende tiltak må ikke finansieres gjennom bistandsbudsjettet, og må heller ikke bli gitt som lån. Det er urettferdig at de som har sluppet ut minst klimagasser skal rammes dobbelt av både klimaendringer og en ny gjeldsbyrde. Rike land må skaffe til veie kilder for finansiering og fylle det grønne klimafondet med penger. For å nå målet om 100 mrd dollar i året innen 2020, trenger en finansiering fra et bredt spekter av kilder. Innovative finansieringskilder som beskatning av utslipp fra internasjonal transport og finanstransaksjoner (Robin Hood-skatt), har potensiale til å generere store summer og bør inkluderes i dette. En må sikre at en tilstrekkelig stor andel penger går til klimatilpasning. Eiendomsrettigheter på teknologien må ikke forhindre denne overføringen eller skape økonomiske kostnader for utviklingsland. I tillegg må det erkjennes at det i mange tilfeller allerede eksisterer tradisjonell teknologi for tilpasning og vern av naturressurser i mange lokalsamfunn. Slik teknologi er billigere og kan fungere bedre under lokale forhold enn moderne teknologi. Høyteknologi må derfor være et tilbud, men ikke påtvinges utviklingsland. Kapasitetsbygging må stå sentralt i arbeidet med en global klimaavtale. Kunnskap og sterke institusjoner i Sør er viktige ledd i møte med klimautfordringene. Unges deltagelse, formell og uformell utdannelse er avgjørende i denne sammenhengen. Klimagassutslipp fra internasjonal luft- og skipsfart skal i dag kun registreres og ikke beskattes. Dette har mye å si for omfanget av både vare- og persontransport, og avspeiler ikke følgene disse påfører miljøet. Norge bør jobbe for at slike utslipp beskattes, og at inntektene uavkortet går til klimatiltak i Sør. Utslipp fra militær sektor er også fritatt for reguleringer. Denne sektoren medfører store utslipp og må derfor oppfattes av reguleringer i samsvar med nivået for reguleringer påført andre sektorer. Siden etableringen av slike mekanismer vil skje i andre fora enn klimaforhandlingene, må det sikres at de er i overensstemmelse med prinsippet om felles, men ulikt ansvar. 7.1.2 Biodrivstoff og matsikkerhet På grunn av økt levestandard i mellominntektsland kommer det stadig flere biler på veiene. Selv om det viktigste er å få redusert transporten, blant annet gjennom satsing på 19

780 781 782 783 784 785 786 787 788 789 790 791 792 793 794 795 796 797 798 799 800 801 802 803 804 805 806 807 808 809 810 811 812 813 814 815 816 817 818 819 820 821 822 823 824 kollektivtransport, er det et uunngåelig faktum at verden ikke vil slutte å kjøre bil. Derfor må fornybar energi gradvis ta over for fossile energikilder. Biodrivstoff kan bidra til å redusere klimautslipp, og samtidig bidra til økonomisk utvikling for fattige bønder. For eksempel kan biogass redusere klimagassutslipp fra jordbrukssektoren, og Changemaker mener derfor at det er viktig å videreutvikle biogassteknologi både for storskala- og småskalalandbruk Samtidig har vi sett en enorm prisøkning på matvarer. Grunnene til dette er mange og komplekse, men det er klart at å bruke landbruksjord til å dyrke drivstoff kan forverre problemet. For at dyrking av biodrivstoff skal kunne forsvares, må arealbruket ikke konkurrere direkte med matproduksjon. Det er dessuten viktig at man legger hele livssyklusen til grunn, inkludert omlegging av arealbruk, når man vurderer om biodrivstoff har en reell karbongevinst i forhold til tradisjonelle fossile energikilder. Videre mener Changemaker at det må også garanteres for at småbønder som dyrker planter til produksjon av biodrivstoff sikres sin rettferdige del av fortjenesten, slik at det ikke ødelegger for bondens levekår. Changemaker støtter ikke landran som måte å tilegne seg landjord for dyrking av biodrivstoff på. 7.2 Norges klimapolitikk Som en storeksportør av olje og gass har Norge et betydelig ansvar for den globale klimakrisen. Et lavkarbon-samfunn kan være innen rekkevidde i løpet av første halvdel av det 21.århundre, men det forutsetter politisk vilje til omstilling. Changemaker er i mot at Norge skal åpne nye områder for petroleumsvirksomhet. Utlysning og tildeling av nye blokker for letevirksomhet må foregå i et tempo som tar hensyn til klimautfordringen verden står overfor. Videre mener Changemaker at den eksisterende olje- og gassvirksomheten må trappes ned. Dersom vi skal nå to-gradersmålet, må 3/4 av de kartlagte olje- og gassforekomstene bli liggende i bakken. Changemaker mener dessuten at subsidiering av petroleumsindustrien må opphøre. I arbeidet med å redusere nasjonale utslipp og legge om til en grønnere økonomi, må utvikling og utbygging av fornybare energikilder prioriteres høyt. Målet om et fornybart samfunn forutsetter en enorm innsats, som Norge bør og må ta sin rettferdige del av. Forpliktelser om utslippsreduksjoner bør om nødvendig lovfestes for å sikre at de blir fulgt opp. Sektorene med høyest energiforbruk og klimagassutslipp i Norge er industri, transport og bygninger. Derfor mener Changemaker at hensyn til utslippsreduksjoner og energieffektivitet må veie tungt når nye politiske føringer fastsettes innenfor disse sektorene. Energiproduksjonen i Europa er i stor grad basert på fossile energikilder. Norge har stort potensial for å eksportere energi / utveksle effekt ved å øke produksjonen av fornybar energi, eller utnytte lagringskapasiteten i vannkraftmagasinene. Changemaker mener at potensialet for utslippsreduksjon av klimagasser i Europa eller internasjonalt, bør veie tungt i debatten om utbygging av strømnettverket innenlands og mellom Norge og Europa, og i debatten om etablering av ny kraftkrevende industri. Kvotehandel spiller en betydelig rolle i Norges klimapolitikk. Changemaker mener at Norge ikke kan kjøpe seg fri fra nasjonale utslippskutt. Ved kjøp av kvoter i utviklingsland må Norge utvise skepsis, slik at både den reelle effekten av kvotene og konsekvensene for lokalmiljøet er grundig dokumentert. Tilstrekkelig høy kostnad på CO 2 -utslipp vil kunne flytte energiforbruket mot mindre utslippsintensive energikilder. Changemaker mener at CO 2 -kostnaden i det europeiske markedet må økes for å reflektere den reelle klimabelastningen av CO 2 -utslippene. 20