Spenn opp fortellinga

Spenn opp fortellinga Et informasjonshefte til Forfatterbesøk Av Mikkel Bugge 1

Innholdsfortegnelse Introduksjon 3 Informasjon til lærere 3 Et vellykket forfatterbesøk 5 Diskusjon 6 Åtte spørsmål om litteratur 6 Fire spørsmål om forfatteren 6 Skriveoppgaver 7 Første setning 8 Besjeling 8 Ulikheter møtes 8 Den korteste fortellinga 9 Observasjon 9 Showing / Telling 9 Tekster 11 VIRUS 12 Utdrag fra romanen Gå under jorda 19 Diskusjonsspørsmål til Virus + én oppgave 21 Diskusjonsspørsmål til romanutdraget Gå under jorda. 21 Kontaktinformasjon: Mikkel Bugge Geitmyrsveien 31b, 0171 Oslo Mail: mikkel78@gmail.com Tlf: 926 88 603 2

Introduksjon Informasjon til lærere Kjære faglærer, Jeg skal komme på forfatterbesøk til din klasse. I den forbindelse har jeg utarbeidet dette heftet for å informere om og inspirere til besøket. Det er ikke noe krav at du setter deg inn i heftet, det er ment som et tilbud for å gjøre forfatterbesøket best mulig. Målet med forfatterbesøket er å skape lese- og skriveglede ved å gi elevene et innblikk i litteraturens kulisser. Min erfaring er at det kan være vanskelig å få tid til den kreative skrivedelen av norskfaget, særlig i en tid med stadig økende pensum. Mitt mål er at forfatterbesøket skal gi både lærere og elever noen nyttige verktøy til den kreative skriveprosessen. Dette gjelder ikke minst de såkalt svake elevene som ofte kan blomstre dersom de får hjelp til å komme i gang med skrivinga. På de følgende sidene vil du finne forslag til oppgaver, diskusjonsspørsmål og tekster som kan leses. Dersom dere i klassen setter av én time til forberedelse eller etterarbeid vil sjansene være store for at klassen får større utbytte av besøket. Du vil også finne syv punkter til Et vellykket forfatterbesøk. Bakgrunn I flere år har jeg reist rundt på skolebesøk i regi av Den Kulturelle Skolesekken. Det er en stor glede for meg som forfatter å få muligheten til å besøke klasser både for å fortelle om eget forfatterskap og for å gi inspirasjon til elevenes skriving. Med dette heftet har jeg ønsket å samle noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom disse årene. Ofte møter jeg faglærere som etterlyser at et forfatterbesøk kan ha større nedslagsfelt enn bare den ene timen besøket varer. De vil gjerne at elevene kan få mulighet til å fordype seg mer i kreativ skriving, enten før eller etter besøket. Dette heftet er ment som et verktøy i så måte. Tre opplegg Jeg tilbyr besøk av ulik varighet. Enten én enkelttime, én dobbelttime eller et tretimers skrivekurs. Samtlige besøk tar utgangspunkt i mitt forfatterskap og min egen bakgrunn. Jeg er opptatt av å engasjere, utfordre og aktivisere elevene. Derfor legger jeg opp til en toveis kommunikasjon der elevene både skriver, leser, diskuterer og får tilbakemelding på tekstene de har skrevet. Opplegget har tittelen Spenn opp fortellinga og passer godt 3

som en del av klassens gjennomgang av novellesjangeren eller skjønnlitteratur generelt. Her er en kort skisse over hva et besøk i vanlig tilfeller inneholder. a) Én skoletime: Jeg presenterer mitt eget forfatterskap og gir elevene et par skriveoppgaver. b) To skoletimer: Jeg presenterer mitt eget forfatterskap, gir elevene flere spennende skriveoppgaver. Tekstene blir utgangspunkt for diskusjoner. c) Tre skoletimer: Jeg presenterer mitt eget forfatterskap og gir elevene en rekke spennende skriveoppgaver. Tekstene som produseres blir utgangspunkt for diskusjoner omkring sentrale fortellertekniske spørsmål av typen: Hvordan lager vi en god hovedperson? Hva skaper spenning? Hvorfor liker vi visse fortellinger bedre enn andre? Når blir en tekst kjedelig? Samtlige opplegg passer elever på ungdomskolen og på videregående skole. I noen klasser leser og skriver elevene mye, i andre er det mange som knapt har lest ei bok. Siden oppleggene favner såpass bredt, kan det være nødvendig å tilpasse det til hver enkelt klasse. Jeg er lydhør og vil legge opp mitt besøk i tråd med hva dere har forberedt, og nivået på klassen. Kontaktinformasjonen min står side 2 i dette heftet. Heftets innehold Dette heftet har tre deler; Skrive, diskutere, lese. Hver av disse kan man bruke ca én skoletime på. a) Diskutere: Ti spørsmål som kan vekke interesse forut for besøket og skape diskusjoner i klassen. b) Skrive: Fem oppgaver som skal sette i gang elevene med skrivinga. Det kan være lurt at elevene har fått skrevet litt før jeg kommer. Disse oppgavene vil gi dem en start. Oppgavene kan gjennomgås når jeg kommer på besøk. Oppgavene kan også brukes etter besøket er over og elevene har lyst til å skrive mer. c) Lese: Jeg har lagt ved to tekster. Det første er novella Virus fra debutsamlinga Yttersider. I denne novella er fortelleren et spedbarn. Virus er derfor et godt utgangspunkt for diskusjoner om perspektiv og synsvinkel. Den andre teksten er et utdrag fra min siste bok, romanen Gå under jorda. Utdraget skildrer en ung jentes noe uvanlige opplevelser og kan være et godt utgangspunkt for samtaler omkring romanformen, synsvinkel og etablering av karakterer i en roman. 4

Et vellykket forfatterbesøk Med noen enkle grep blir et forfatterbesøk et givende og spennende møte mellom forfatter, lærer og elever. a) Alle parter er godt forberedt. Forfatteren bør vite hva han skal si og lærer og elever bør være forberedt på hva som skal skje. b) Faglærer er tilstede under hele besøket. Et forfatterbesøk skal ikke bare være til glede for elevene, men sees på som et ledd i norskundervisningen og det er derfor viktig at faglærer både har muligheten til å forberede og videreføre de temaene forfatteren tar opp. Dersom faglærer ikke har anledning, er en vikar tilstede. c) Elevene er i vante omgivelser og trygge på hverandre. Forfatterbesøket bør finne sted i klasserommet. Selv om skolen kan ha andre fine rom, er klasserommet det stedet elevene føler seg mest hjemme. Dersom man setter sammen to klasser, bør dette være to klasser som er vant til å omgås og som stoler på hverandre. d) Forfatteren har en tavle eller lignende som kan brukes til å skrive på. e) Samtlige elever har noe å skrive med og på, samt pulter. Dersom det er vanlig i klassen, kan elevene gjerne bruke datamaskiner, men dette er ingen forutsetning. Det kan også være lurt å bruke skrivebok i norsk, istedenfor løse papirer, siden det kan bli aktuelt å ta vare på tekstene og jobbe videre med dem i en annen time. f) Det er flott om forfatterens bøker finnes tilgjengelig på skolebiblioteket. g) Elever, lærere og forfatter gir tilbakemelding til hverandre og til de som organiserer besøket slik at alle parter kan bli bedre til neste gang. 5

Diskusjon Under følger spørsmål jeg ofte stiller elever når jeg kommer på besøk. Dersom klassen har diskutert noen av disse spørsmålene først, vil diskusjonene ofte bli mer interessante. Spørsmålene om forfatteren kan gjøre elevene bedre forberedte og tryggere på hvem som skal komme. De kan også skape forventning og interesse i klassen. Åtte spørsmål om litteratur 1. Hva gjør en bok til en god bok? 2. Hva er din favorittbok? Forklar for de andre i klassen hva som gjør denne boka så bra. 3. Hva er den verste boka du vet om? Hvorfor er denne boka så dårlig? 4. Hva er det beste med å skrive? 5. Hva er det vanskeligste med å skrive? 6. Hva er forskjellen på det dere skriver hjemme (blogg, facebook, meldinger, dagbok) og det dere skriver på skolen? Er det noen sammenheng? 7. Hva er det beste ordet du vet om? Forklar hvorfor. 8. Hva er den beste historien du vet om? uavhengig av om det er en film, dataspill, bok eller tegneserie. Hva er det som gjør denne historien så bra? Kom med flere eksempler i klassen og diskutere. Finnes det likhetstrekk mellom Harry Potter, Counter Strike og Henrik Ibsen? Fire spørsmål om forfatteren 1. Hvem er Mikkel Bugge? 2. Hva har han skrevet? 3. Hva mer kan dere finne ut om ham? 4. Hvilke spørsmål vil dere stille ham? 6

Skriveoppgaver Introduksjon Da jeg gikk på skolen fikk vi ofte skriveoppgaver av typen: Skriv ei fortelling om miljøvern, rus, mobbing eller sjalusi. Jeg husker at jeg syntes disse oppgavene var vanskelige å skrive. Når jeg tenker tilbake på dem i dag, slår det meg hvor krevende de var. Mens det er naturlig å ha tematiske innfallsvinklinger i en rekke andre disipliner, springer skjønnlitteratur sjelden ut av et tema. Kreativ skriving har ofte mer konkrete utgangspunkt; en lyd, en stemme, et bilde eller en smak. Tematikken kommer gjerne inn seinere i prosessen. Bakgrunn Min erfaring er at det kan være vanskelig å komme i gang med skrivinga for mange elever. Dette gjelder både for de som nettopp har begynt å skrive på ungdomskolen og de som har holdt på i flere år og er i ferd med å avslutte videregående. Ofte har man store tanker om hva man vil formidle. Kanskje en følelse, eller en opplevelse, eller en hendelse som man bare må få ned på papiret. Andre ganger er det helt tomt. Ikke en lyd inn i hodet. Også er det de gangene det bare er masse bråk. De gangene det er umulig å få hjernen til å bli stille, for det er så mye annet som skjer. Oppgavene under er ment som tennplugger i den kreative skrivinga. Målet er å få alle elevene til å skrive. Oppgaver Jeg har rangert oppgavene slik at de første oppgavene er mer tilgjengelige for elever med mindre lese og skriveerfaring mens de siste oppgavene er ment for viderekommende. Ofte vil elevene vite hvor langt de skal skrive, men jeg synes ikke lengden er så interessant. Det viktigste er at greier å engasjere seg i skrivinga. Derfor bruker jeg heller ganske korte tidsintervaller slik at elevene får litt press på seg og ikke mister energien underveis. Flere av oppgavene jeg presenterer her er blant annet inspirert av boka Skriveglede av Gro Dahle og Kjersti Wold gitt ut på Cappelen Akademiske Forlag. Dette er en bok proppfull av spennende og overraskende oppgaver som setter i gang skrivekløen på et blunk. Jeg kan varmt anbefale denne boka til alle norsklærere som ønsker å skape skrivelyst i klassen sin. 7

Første setning Om oppgaven: Av og til kan det være vanskelig å komme i gang med skrivinga. Da kan det være greit å la noen andre skrive første setning. Oppgave: Skriv en historie som begynner med en av disse setningene. Da jeg våknet, var alle forsvunnet. Telefonen hadde sluttet å ringe, det var helt stille. Da jeg skulle til å heise meg opp, glapp jeg taket Varighet: 15 minutter Målgruppe: Ungdomstrinnet Besjeling Om oppgaven: Litteraturen gjør det mulig for oss å gjøre ting som vi ikke kan gjøre i den virkelige verden. Å gi liv til noe som i utgangspunktet er dødt kan skape en spennende driv i en fortelling. Oppgave: Skriv en tekst der du er en gjenstand i rommet eller utafor vinduet. Det kan være hva som helst, men du må kunne se det fra der du sitter. Prøv å sett deg inn i hvordan det er å være denne tingen. Kanskje tingen har et problem eller en utfordring? Skriv eksempelvis om treet som fryser, vasken som har vannskrekk, gulvet som hater sko eller lysbryteren som forelsker seg i taket. Varighet:15 minutter Målgruppe: Ungdomstrinnet. Ulikheter møtes Om oppgaven: Det kan være spennende å la ulike karakterer møtes i ei fortelling, da får man ofte både friksjon, spenning og energi. Oppgave Ei sint jente møter en redd gutt. Eller: Ei sur jente møter en forelska gutt. Skriv en historie om hva som skjer når de møtes. Målgruppe: Ungdomstrinnet 8

Varighet: 15 minutter Den korteste fortellinga Om oppgaven: I 1954 vant den kjente novelleforfatteren Ernest Hemingway en konkurranse om å skrive verdens korteste novelle. Novella lød som følger: For sale: Baby shoes. Never worn. Siden den gang har mange prøvd å skrive superkorte fortellinger. Noen lykkes, andre ikke. Hemmeligheten er å velge sine ord på gullvekt og passe på at man ikke har med noe overflødig. Oppgaven: Skriv en fortelling på mellom fire og seks ord. Varighet: 10 minutter Målgruppe: Videregående Observasjon Om oppgaven: En forfatter må observere det som skjer. Detaljene er viktige for å skape et spennende og interessant univers for leseren. Oppgaven: Observerer noe i dette rommet. Det kan være en person, eller en ting, eller noe dere ser ut av vinduet, men dere skal skildre det så eksakt som mulig. Bruk så mange sanser dere greier; lukt, syn, følelser, lyd og kanskje til og med smak. I denne oppgaven er det ikke lov å dikte. Tenk at dere er en maler som skal fange hver nyanse med ordene. Varighet: 15 minutter Målgruppe: Videregående Showing / Telling Om oppgaven Når vi skal beskrive hvordan noen har det er det lettere å si at en person er sint eller trist enn å vise leseren på hvilken måte personen er sint eller trist. For leseren er det derimot 9

nettopp når forfatteren viser oss en følelse eller tilstand at vi kan kjenne på følelsen eller tilstanden selv. Oppgave Skriv følelsene: Sinne, glede, sorg, forelskelse, frykt, kjedsomhet, irritasjon på tavla. Be elevene velge en følelse de ønsker å skildre. Det er viktig å understreke at de ikke får lov til å gå inn i personenes hode, men bare skildre dem utenfra. Varighet 15 minutter Målgruppe Videregående 10

Tekster Her følger to tekster. Det første er åpningsnovelle i min debutsamling Yttersider. Det andre er et utdrag fra romanen Gå under jorda. Etter tekstene følger noen spørsmål som kan brukes til diskusjon i klassen. 11

VIRUS Fra Yttersider Av Mikkel Bugge Det var far min som sa det. Han sto lent over meg sammen med mor mi og smilte. Bak smilet kunne jeg så vidt se de sammenbitte, skitne tennene hans. Mor mi klemte leppene sammen og sa: Lille snusket, hvordan har det lille snusket mitt det i dag? Jeg lagde noen gurglende lyder til svar. Det var da far min bøyde seg ned i senga og løfta meg opp. Mange pleier å løfte på meg, det skjer hver eneste dag, men de som gjør det, er som regel forsiktige. Far min kunne umulig ha tatt i et spedbarn før. Han pressa de tjukke, grisete fingrene sine inn i ribbeina mens holdt meg altfor langt ut fra kroppen. Dinglende der ute i lufta kjente jeg meg naken og kvalm. Jeg kunne ha skreket og var nok i ferd med å gjøre det da han trakk meg til seg og hveste like oppi ansiktet mitt: En flekk på sofatrekket skulle du vært. Jeg ble slått ut av lukta og stemmen, og plutselig hadde mor mi tatt meg og jeg var tilbake i senga. Så dro hun ham med seg ut på gangen og slengte døra igjen bak seg. Gjennom de store vinduene så jeg henne skrike til ham, kroppen dirra, håret reiste seg på hodet hennes og stritta ut i alle retninger. Over skuldra hennes stirra han på meg, og smilet skjulte ikke lenger de skitne tennene hans. Jeg har bodd på Barnemedisinsk Infeksjonspost F, kuvøse 39 i snart tre måneder. Nittien dager mer nøyaktig. Og jeg er heldig dersom jeg lever ni dager til. Jeg er langt over gjennomsnittet på verdensbasis. Tar man alle befruktede eggceller som kreperer i løpet av timer, dager, er jeg nesten for en olding å regne. Hadde jeg hett Nur og vært født i Tigerregionen i Etiopia, ville jeg allerede vært et unikum. Men jeg ble ikke født i Etiopia. Likevel, hvis jeg når hundre dager, bør jeg være fornøyd. Da legene skar meg ut av kroppen til mor mi, var jeg så liten at de måtte passe på for ikke å kvele meg i de svære hendene sine. De klippa av navlestrengen og la meg ned i en boks på bordet. Så fant de fram små elektroder som de gnidde inn med salve før de festa dem til brystkassa, hodet og hendene mine. Men jeg gråt ikke. Heller ikke da de pressa et plastrør inn gjennom navlen kom det en lyd ut av munnen min. Litt senere flytta de boksen jeg lå i nærmere en flat skjerm, og jeg fikk for første gang øye på mor mi. Hun sov fortsatt. Ansiktet hennes var åpent. Gjennom et hull i boksen stakk en av legene inn en finger som jeg prøvde å klemme, uten å greie det. Han mumla et eller annet, men det var ikke ord han brukte, han prøvde å etterligne spedbarnslyder, men det ble helt feil i munnen hans, og jeg snudde meg. Da jeg våkna, hadde jeg kvelende krampe i magen. Det var mørkere, men jeg kunne skimte en person som satt bøyd over et bord på den andre sida av rommet. Jeg prøvde å gjøre noe, men kroppen min ville ingenting, den sank bare nedover i det hvite lakenet mens krampen bredde seg oppover til lungene. Hver gang jeg prøvde å puste, kom det bare tørr, sprukken luft. Plutselig pressa noen ei maske over hodet mitt, nesen vrengtes til side, og alt ble klart og gjennomsiktig. 12

Legene kom inn sammen, kanskje tre-fire av gangen, de kikka ned på meg mens de snakka med hverandre. Det var vanskelig for meg å ta imot næring, komplisert å bli kvitt avfallsstoffer og tidvis umulig å puste. Alle testene viste seg imidlertid å være negative, og sykepleiere kom tilbake, tappa mer blod, gikk ut igjen. Siden ingen ikke forstod hva det var jeg hadde, slo de til mot den ene infeksjonen etter den andre. Først fikk jeg akutt hjernehinnebetennelse som de brukte penicillin mot, så en infeksjon i øret og så øyekatarr. De fikk bort en plage, bare for å vekke opp en annen. Hele tida prøvde de å redde kroppen min fordi de ikke visste bedre. Til slutt oppdaga legene antistoffer i blodet mitt. De fant sporene av motstand inni meg og siden de fant denne motstanden skjønte de at det også måtte finnes et virus. Jeg ble en kortvarig sensasjon. I løpet av noen dager var over førti personer innom for å se på meg. De trakk seg både unna og bøyde seg samtidig nærmere, mens de smilte anstrengt. Det de umulig kunne vite, var at for meg hadde dette viruset aldri vært et fremmedlegeme. Det har vært med meg hele tida, og jeg vet at det er umulig å sette et skille mellom meg og det. Vi har utvikla oss sammen fra lenge før fødselen. Det er ikke viruset som bryter ned kroppen min. Dette er noe vi gjør sammen. Jeg kan ikke gjøre annet å gjøre her enn å ligge og se. Rett foran meg strekker en lang korridor seg nedover mot ei dør med skiltet Nødutgang over. Til venstre kan jeg se inn til doktorens kontor. Der så jeg at far min en dag hadde kommet tilbake. Han sto med en mann i uniform på hver sin side, mens mor mi satt ved sida av doktoren bak skrivebordet. Han skrek og skjente på hele gjengen uten at noen av dem svarte. Alle så tafatte ut. Til slutt rev han seg løs, kom settende inn til meg og stakk grisetrynet sitt opp i ansiktet mitt. Jeg håper du dør snart din jævla drittunge, sa han, før mennene fikk huka tak i ham. Far min kan få ønsket sitt oppfylt når som helst. I det siste har viruset konsentrert seg om endetarmen. All mat forsvinner rett ut. Det går så fort at organene mine ikke greier å ta til seg den næringa jeg trenger. Det renner blod ut av munnen min. En sykepleier kommer og tørker det vekk. Hun skrur på air-condition, ruller teppet tettere om meg og hilser på mora mi når hun kommer. Mor mi setter seg ned ved sida av meg og smiler. I det siste har hun fått for seg at hun skal fortelle meg historier om familien min. Hun prøver å få meg til å forstå hvor jeg kommer fra, men hun er elendig til å fortelle, og dessuten er det innlysende at hun egentlig prøver å si noe helt annet, og at historiene bare er et påskudd for å hale ut tida. Det mor mi ikke forstår, er at ingenting gleder meg mer enn at hun holder meg. Når hun løfter meg opp, kjenner jeg mye mer enn de følsomme fingrene gjennom plasthanskene. Hun trenger ikke gjøre noe, og jeg merker at jeg blir irritert av usikkerheten hennes, av den manglende evnen til å tro på sin egen kjærlighet. Jeg vet at den finnes. I korte øyeblikk er jeg nærmere henne enn jeg var før fødselen, vi er én, men så vakler blikket, og hun begynner å snakke om en gammelonkel som nekta å gå i krigen. To pleiere snakka utafor den åpne døra. Den ene synes det var latterlig å sløse ressurser på et så håpløst tilfelle som meg, mens den andre mente det var noe oppløftende i å se legevitenskapen gjøre framskritt. De sykdommene vi dør av i dag, kan vi overleve i morgen, sa han. 13

Den andre skulle til å si noe, men så hørte jeg ikke noe mer, for en annen pleier kom innom for å skifte bleie på meg, og hun lukka døra bak seg. Denne pleieren har vært her mye i det siste. Hun jobber både om dagen, kvelden og av og til også om natta. Jeg tror dette er det eneste hun bruker tida si på. Ansiktet hennes er slitt, som om noen drar det sakte nedover mot laminatgulvet. Jeg ser på øynene hennes at hun gråter før hun sovner. Når hun prøver å smile, vrenges kinnene utover og hun får et grotesk drag i ansiktet. Hun gjør imidlertid en overraskende bra jobb. Hendene hennes er myke og bevegelsene rolige. Hun blir værende en stund etter at hun er ferdig. Går bare litt rundt i rommet, holder øye med meg, før hun forsvinner. Mor mi forteller meg en historie om hvordan bestefaren hennes redda henne da hun falt under en av stokkene mens de drev tømmerfløting på Tørneselva. Hun hører ikke at en praktikant kommer inn, og fortsetter. Han fikk akkurat dratt meg opp før to stokker klemte hodet hans fast. Selv om farfar var en svær kar, hadde han ikke kjangs til å få rikka på stokkene. Isteden klemte de ham hardere, munnen beit seg sammen og øynene stivna inni hodet hans. Formannen og flere av de andre prøvde å trekke tømmeret unna, men det var for seint. Det var ingen som la merke til meg, jeg sto der våt og kald og så på hvordan de dro opp den svære, stille kroppen hans. Han likna på en hval. Hun stanser. Jeg prøver å gjøre henne oppmerksom på praktikanten, men hun bare smiler av bevegelsene mine. Er det ansiktet hans som får deg til å smile sånn? spør han plutselig. Mor mi snur seg, og praktikanten kommer bort til krybba. Nei, det er jo hele han, alt. Hun ser på ham før hun stikker hendene ned til meg i krybba. Han er penere enn far min, men langt fra så pen som mor mi. Jeg vil så gjerne at hun skal kunne se på noe annet som får henne til å smile når jeg er borte. For tida virker det håpløst. Etter at far min dro, er jeg det eneste hun bryr seg om. I grunnen tror jeg aldri far min har betydd så mye, men han var jo der, han gikk omkring, skulte rundt på folk, snøvla, og hun må vel ha vent seg til ham. Praktikanten flytter seg nærmere mor mi. Hun løfter meg, drar det lille jeg er inntil ansiktet sitt, sier at hun elsker meg, og mens jeg kjenner den klare salte smaken av sårer, ser jeg praktikanten sette seg ned ved sida av henne. Jeg er skitten. Det er ikke noe rent i hele min tilværelse. Kroppen min glir fra hverandre, og jeg har vanskelig for å tenke på noe annet enn kroppen min. Som nyfødt var jeg skitten, og skitten har fulgt meg hele tida. De må skifte laken igjen og igjen. Magen er tom og jeg skriker. Pleieren kommer inn med en tåteflaske som han nokså brutalt stapper inn i munnen min. Det smaker torsk, poteter og vaniljepudding. Foran lysstoffrøret er han den stygge skyggen som svever over livet mitt. Det går ikke an å spise med ham hengende over meg. Jeg gulper, spytter ut maten, kjenner at det renner nedover kinnet, ned på puta og det klamme klemmes utover når jeg begynner å riste med hodet. Pleieren løper inn på vaktrommet og kommer tilbake med tørkepapir i hånda. I et av kastene mine ser jeg at spyet er mørkebrunt, nesten rødt, og jeg forstår det ikke. All maten jeg spiser er ulike nyanser av beige, og i et kort øyeblikk får jeg følelsen av å ha skapt noe, at jeg er unik, men så går det opp for meg at det bare er blod. Pleieren har tørka opp alt rundt meg. Han setter seg ned på krakken ved sida av krybba, tar opp igjen flaska og begynner å mate meg. Jeg har glemt hvorfor jeg begynte å spy, og maten smaker bedre enn på lenge. Et eller annet sted bak det forferdelige ansiktet 14

finnes nok et fint menneske. Plutselig gjør han det igjen. Han dytter flaska for langt ned i halsen min, og jeg har vanskelig for å puste. Min eneste fordel er at jeg er så liten. Jeg glir til sida, smetter ansiktet unna, og han mister taket på flaska som faller ned på puta. Han ser forvirra og sliten ut. Ut av en dør lengst inni korridoren kommer praktikanten. Pleieren legger meg på plass og tørker av ansiktet mitt før han går ut. Hvis jeg har en søster, har jeg hatt besøk av søstera mi i dag. Mor mi kom med ei jente. De satt sammen ute på benken. Gjennom glasset kunne jeg se henne forsiktig gløttende inn gjennom de store vinduene, inn til meg. Hun virka sjenert, og huden var nokså blek. Likevel la jeg med en gang merke til smilet hennes, de små tennene, øynene og måten hun strøk seg over kinnet med de venstre fingertuppene på. Praktikanten kom ut fra vaktrommet og sammen gikk de mot meg. Stegene hennes var kortere, likevel greide hun å holde følge uten å måtte anstrenge seg. Idet de trådde inn i rommet, er jeg sikker på at både praktikanten og mor mi sa noe, men jeg greide ikke å oppfatte noe annet enn hennes mangel på frykt for meg. Hun nærmet seg, bøyde seg over meg, og jeg kunne lukte en blanding av havregrøt og tyggegummi fra munnen hennes. Mor mi skvatt framover, skjøv henne til sida og sa at hun måtte huske hanskene. Husk hanskene Birgitte, du må huske hanskene, sa hun. Alltid dette maset med hansker. Før fikk jeg oppleve hud. Alltid nyvaska, desinfisert, glatt hud, men likevel hud. Den lyden jeg er mest vant til, den jeg hører oftest og som jeg hater mest, er lyden av hanskene som smeller på plass. Nå gjør søstera mi det, og det verre enn noensinne. Jeg vil bare kjenne henne mot meg, la henne legge igjen fingeravtrykk i ansiktet mitt, men hun må beskyttes. Med hanskene plukker hun meg opp og holder meg stødig i hendene sine. Selv om dette er det mykeste jeg har opplevd, kan jeg ikke annet enn å drømme om hvordan det ville vært uten gummien. Hun nynner noe til meg som jeg ikke får helt tak i. Plutselig må de gå. Jeg har ingen anelse om hvor lenge jeg lå i armene hennes, det var så varmt, og da hun la meg fra seg nedi krybba, begynte jeg å fryse. Så strøk hun meg over panna. Forsiktig. Jeg tviler sterkt på at det finnes en verden utafor min egen som angår meg, som spiller noen rolle i mitt liv. Jeg greier ikke å snu meg. Konsentrert prøver jeg å ta sats, rulle til høyre, for så å rugge over til venstre, men ryggen og skuldrene mine er bare brusk. Det er umulig. Uten å ville det, begynner jeg å gråte. Tårene renner nedover kinnene og jeg tar meg i det, slutter å gråte, holder kjeft, men på vaktrommet har de hørt meg via intercomen, og en pleier er allerede på vei nedover korridoren. Jeg prøver å lukke øynene, virke uinteressert. Pleieren kommer inn, slår på det ekle lysstoffrøret i taket og bøyer seg over meg. Hva har vi her da? Er du sulten? Han undersøker meg nøye mens jeg anstrenger meg for å holde hele kroppen slapp. Plutselig får jeg krampe i kneet, og mens han står og ser ned i bleia, klemmer foten seg sammen, spretter opp og sparker ham i armen. Pleieren merker det ikke. Først blir jeg letta, men så kjenner jeg at jeg skulle ønske at han hadde kjent det, og jeg gjør det igjen, denne gangen så hardt jeg greier, men heller ikke nå reagerer han. Han undersøker resten av kroppen min, legger meg ned på rygg igjen, bretter over teppet, slår av lyset og går ut. Lyset fra korridoren skinner bare et stykke inn på gulvet foran krybba, og jeg skulle ønske jeg kunne gråte uten at noen kunne høre det. 15

Viruset, vi har mista noe av den kontakten vi hadde i begynnelsen. Jeg føler at vi har valgt ulike veier. Det gjør vondt. Stort sett gjør det vondt hele tida. Smertene skytes av gårde fra en eller annen bortgjemt del av kroppen og gjør at jeg legger merke til akkurat den delen, at jeg får bevist for meg selv gang på gang at jeg fortsatt er like hel. I korridoren står Birgitte, søstera mi. Hun er så mye mindre enn alle de andre og lener seg langsomt opp mot veggen, mens hun stirrer på meg. Hun har fletta sammen det lange, mørke håret sitt, øynene er klare og den ene foten ligger forsiktig over den andre. De fleste står ikke stille når de står stille, men søstera mi står helt fast foran meg. Korridoren er full av folk, og hun er den eneste i korridoren. Jeg prøver å reise meg, men jeg har aldri vært oppreist før, og selv om jeg ikke vil noe annet enn å kunne stå for henne, svikter føttene gang på gang, alt er bare fett og brusk, men til slutt får jeg et slags grep, tærne kniper seg fast i dyna, jeg klamrer hendene til krybbekanten og står et lite sekund før jeg deiser ned igjen. Men alt i krybba mi er mykt og ufarlig. Det gjør bare vondt inni meg. Ingenting i krybba mi har noe å gjøre med det livet jeg har i vente, skulle hatt i vente, kunne hatt i vente, vente. Hun står der fortsatt, men det ser ut som om hun har rørt på seg. Hele kroppen hennes så mye nærmere nå, større, klarere. Trøtt blir jeg liggende og følge henne. Hun gjør ingenting, og alt hun gjør brenner seg fast bak øynene mine og videre innover. Det er helg. Etter lange møter inne på vaktrommet har man kommet fram til at mor mi skal få ta meg med seg hjem. Praktikanten står bak. Mor mi ville aldri greid noe som dette på egen hånd, men nå er det ordnet, og jeg skal være borte helt til søndag kveld. Siden jeg aldri har reist fra sykehuset før, er jeg overfylt av følelser jeg aldri har kjent før. Alt er mye lettere, maten glir ned, bleia blir dytta på, og mens de pakker meg ned i vogna, greier jeg bare å tenke på søstera mi som kanskje venter på meg der hjemme. De triller meg nedover korridoren, forbi vaktrommet, benken, handikaptoalettet, og videre gjennom andre korridorer. I heisen er det trangt, og over meg smiler mor mi til praktikanten. De setter meg i baksetet på den grå bilen, så kjører vi. Det er mørkt, og alle lysene kommer rett mot oss. Jeg får så mange inntrykk at jeg må lukke øynene, sove, men så stopper bilen, og mor mi bærer meg ut i lufta igjen. Vi står foran ei stor blokk, og praktikanten monterer vogna på hjulene igjen. Innover, oppover i en ny heis, så er vi hjemme. Det er varmere og mye mer rot her enn på sykehuset, og hver gang de prøver å flytte på meg, treffer vogna et eller annet. Praktikanten har satt meg på et bord og lagt ei ekstra pute under hodet mitt sånn at jeg skal få full utsikt rundt om i rommet. Det er ganske stygt her, innredningen, fargevalgene; jeg elsker det. Men søstera mi er ikke her. Hun kommer i morgen sier de, i morgen, det er altfor lenge, og jeg begynner å skrike. Mor mi varmer mat i mikrobølgeovnen og setter seg ned ved sida av meg. Hun tar seg god tid. Legger bare litt mat på hver skje. Tørker munnviken min med en papirserviett. Det er natt fordi det er mørkt, og jeg våkner fordi noen henger like over meg. Praktikanten og mor mi står nakne ved sida av meg. Han holder rundt henne og smiler ned til meg som om vi har noe til felles. Jeg kan enten gråte, gurgle eller lukke øynene og sove igjen. Alternativene er ikke så mange, men jeg lukker øynene og lar dem forsvinne. Endelig har søstera mi kommet. Jeg sov, og da jeg våkna, satt hun i sofaen med ryggen til og selv om jeg bare kunne se håret hennes, gled hun inn i rommet på en måte som skilte henne ut fra alt rotet. Mor mi satt på en liten stol, og de må ha snakka om uvesentligheter for da jeg våkna, reiste hun seg, klappa sammen hendene og sa: Se nå er han våken. 16

Jeg så hvordan søstera mi reiste seg og snudde seg, måten hun slapp gulvet fri på hver gang hun løfta føttene, den sakte senkinga av hodet for å treffe blikket mitt, håndleddene, anklene, fingrene som viklet seg inn i hverandre. Jeg er den i senga som ber om at alt skal stå stille. Men er du sikker? Jeg mener, om du ikke er sikker så kan jeg godt vente, sier mor mi til søstera mi ute i gangen. Mor mi skal i butikken og er engstelig for å la oss to være alene. Det går fint, ikke noe problem, sier hun og så hører jeg ytterdøra lukkes. Når hun kommer tilbake til meg, er noe forandret. Hun smiler og beveger seg helt annerledes enn for bare noen minutter sida. Jeg kjenner henne nesten ikke igjen. Hun kommer bort til meg, og jeg venter på lyden av smellende plast, men den kommer ikke, og i stedet kjenner jeg de vakre fingrene hennes stryke meg nedover halsen. Det prikker over hele huden, og idet hun bøyer seg over meg, kiler håret hennes meg i ansiktet. Plutselig er jeg oppe i høyden, og hun begynner å vugge meg fram og tilbake. Vi går gjennom rommene. Hun viser meg kjøkkenet, løfter meg opp til vinduet, går ut i gangen og inn på badet der hun legger meg i vasken. Jeg har aldri sett så mye i hele mitt liv. Hun snakker med meg hele tida, peker og forteller hva den og den tingen er og hvordan den brukes. Vi går inn på soverommet, kikker ned i skittentøykurven og ler av alle de rare trusene som ligger der nede. Et skarpt klikk høres i hele leiligheten, og vi løper tilbake til stua, til krybba mi. Hun legger meg ned, pakker over meg, snur seg. Fingrene henger bak ryggen hennes, nesten nedi krybba. Jeg strekker overkroppen, løfter hodet og kjenner den myke pekefingeren hennes mellom leppene mine. Forsiktig suger jeg den lengre inn, hun blir stående, drar seg ikke unna, og når mor mi kommer inn i stua, begynner hun forsiktig å klemme fingertuppen mot tunga mi. Natt. Ingen har slått av lyset, men ute er det mørkt, og jeg ligger nesten rolig under dyna. Jeg har hatt vondt sida sist jeg hadde vondt, og søstera mi er ikke lenger hos meg. Hun har en far som ikke er min far, og han var her i dag. De hadde samla seg rundt meg da han ringte på døra. Mor mi gikk for å åpne og kom tilbake med en ganske liten fyr. Stemmen hans var spak og forsiktig, og da han fikk øye på meg, ble han veldig interessert i ansiktet mitt. Så måtte de gå. Vi må gå nå, sa han, og søstera mi strakte fram hånda si og vinka før de snudde seg og gikk ut gangen. Hun er borte, og selv om jeg har vært redd så lenge jeg kan huske, tør jeg nå nesten ikke sove. Jeg vet ikke om det min familie som har satt i gang dette. Synet av dem, det som driver dem fra hverandre, det som driver dem sammen, blikkene og hendene som hele tida treffer hverandre, måten de lar hverandre binde sammen setninger, avslutningen, begynnelsen, alt henger sammen. Det tomme inni meg blir større når jeg ligger stille. Lydene jeg ikke venner meg til. I dag er det hundre dager siden jeg ble født, og jeg har ingen minner igjen fra fødselen. Det som har vært, siver ut. Ønsket om at dette skal fortsette, at vi skal være sammen for alltid. Det er så mørkt at jeg ikke kan se de svære trærne utafor vinduet, men vinden vifter greinene oppover langs ruta og lager lyder jeg ikke greier å stenge ute. Trangen til på den ene sida å gi slipp og på den andre å puste. Dråpene fester seg ikke på ruta, regnet som renner nedover vinduet, fortsetter ned ytterveggene til gresset og til slutt innunder den gjørmete jorda. Denne bevegelsen nedover og kontrasten; det voksende, potensialet til å bli større. Hvis alle trærne var like store, ville de fått like mye sol, men det er alltid et som vil bli større, et som presser de andre med seg oppover, og sånn fortsetter de å vokse til det til slutt bare er 17

et og annet utskudd igjen nedi lyngen. Jeg ligger og gråter. Det våte i bleia, nei, jeg vil ikke engang nevne det. Korridorene blir likere, og jeg kjenner meg igjen, hjemme, sykehuset. En ambulanse kom og henta meg midt på natta. Jeg vet jeg hadde feber, for alt var varmt og kaldt samtidig. Vi kjørte gjennom byen med sirener. Det var ingen jeg kjente i bilen, og alle snakka i munnen på hverandre, mens de pressa forskjellige instrumenter nedover halsen min, inn i øynene mine. Jeg tenker på mor mi som ville komme inn i ambulansen, men som ikke fikk lov og gråt da de dytta meg inn. Jeg tenker på søstera mi som kanskje våkner i en del av byen jeg aldri har sett. Soverommet hennes er lyseblått og vekkeklokka viser 03:34, men hun er våken. Utafor vinduet kjører bilene, gatelyset skinner svakt inn på henne. Hun setter seg opp i senga, lister seg bort til skrivebordet, tar fram noen ark og begynner å tegne. De ruller meg inn på Infeksjonspost F, lar meg være alene noen minutter, før de kommer tilbake. Flere leger og enda flere sykepleiere. De gir meg narkose, lar meg forsvinne. Jeg tror jeg kan se hva det er hun tegner. Jeg våkner av at jeg ikke kan røre på meg. Noen har stappa et rør inn gjennom nesa mi og stukket hull på magen min. Mor mi står over meg og gråter. En lege sier: 15 cm av tynntarmen høres kanskje mye ut, men selv en liten krabat som han her, har mye mer å ta av. En annen sier: De nye SuvaTex Compress Mini gjør utlagt tarm til et mye mindre problem enn det pleide å være. Den første fortsetter: Sonden vil gjøre ham i stand til å ta imot næring på en mye mer hensiktsmessig måte, med mindre noe helt uventet skulle skje de neste 24 timene. Jeg puster. Kjenner lufta sive forbi sonden. Mor mi stryker meg over panna. Ansiktet hennes slapper av, linjene blir rettere og alt er veldig stille før jeg sovner. Hodet mitt vrenges bakover idet jeg våkner. Tankene det ikke er plass til, presses ut når jeg brøler. Sykepleiere, hjelpepleiere, de har så lange bein, de er så flinke å løpe. Jeg prøver å la være å tenke, men det går ikke. Flere leger kommer springende inn og kikker ned på meg som om de skulle få øye på noe ingen andre har sett før. Viruset, dette er ikke lenger mulig. Lysstoffrøret har ingen kjerne. Det skinner jevnt fra hele sin lengde uten at noe blir bedre av det. Jeg er gjennomsiktig. Melodien i hylene rundt meg. En slags mørk brun appelsin som skinner. Stanken kommer fra meg og mitt ønske om å vokse opp. Begrensningen i det å bare ha to øyne, én munn. Ansiktet til hun jeg elsker. Jeg greier ikke å la være å tenke på henne. Livet mitt kommer ikke til å bli bedre enn dette. Irritasjonen over å ha alle disse hendene pirkende, pressende, klemmende og knotende på meg. Folk som reiser seg for å gå, folk som blir sittende. Over skuldrene og bak hodene ser jeg mor mi. Den tunge ryggen, og praktikantene med hendene rundt henne. Latteren inni kroppen min kommer ikke ut. Mangelen på luft, krampene, rykkene, senene som spenner seg, munnen som åpner seg, lukker seg. Jeg prøver igjen å reise meg, men viljen når aldri beina, et sted i den bruskete ryggen min stanser den. 18

Utdrag fra romanen Gå under jorda Den gangen Mia var liten, sto Norge åpent. Folk låste ikke dørene sine, og hvis de gjorde det, vred de bare om og lot nøkkelen bli stående eller la den under matta. Du trengte bare bøye deg ned, plukke den opp og vri om, så sto du i en gang ingen hadde invitert deg inn i. Det lukta salttorsk og grønnsåpe. Hjemmebrent og vafler. Tobakk og fjøs. På veggene hang familiebilder, broderte fadervår og kalendre. I skapet sto gummistøvler og på knaggene hang slitte, røde anorakker. Det var varmere inne i stua. Kaldere på soverommene. Ingen visste at du var der. Og du kunne gjøre akkurat hva du ville. Første gang Mia åpna en fremmed dør midt på natta, kjentes det som om hun trakk verden fra hverandre bit for bit. Hun var åtte og et halvt år. Hjertet slo så hardt at hun hørte det innerst i øret. De grensene folk snakka om, var ikke grenser, de var streker i sanda man kunne viske ut med foten. Hun gikk forsiktig oppover trappa. Lydene i huset var lydene hun lagde. De fleste som åpna hjem de ikke var invitert inn i, gjorde ugagn. De rev i stykker ting som ikke kunne limes sammen igjen, stjal ting og la igjen avtrykk som ikke kunne slettes. Mia visste at det ikke gikk an å holde på sånn. Hun likte å være forsiktig. Først og fremst lydløs. Og hun fortsatte. Tre år seinere strøk hun hånda over et sovende kinn i Sulitjelma. Gutten var kanskje fem år gammel. Han hadde på seg en grønn pysjoverdel. Mia holdt hånda på hodet hans, kjente skallen fylle håndflata. Snørret i neseborene hadde størkna, og han pusta tungt gjennom munnen. Hun gikk ned på kjøkkenet. Veggene var nymalte og lyset fra kjøleskapet kom på idet hun åpna døra. Hun drakk Sana-sol rett fra flaska og spiste hasselnøttkjerner til munnen ble nummen. Så snudde hun seg, lukka døra bak seg og gikk videre. I en sokkelleilighet i Narvik bladde hun gjennom gamle utgaver av Playboy, og i et husbankhus i Kvæfjord tente hun et lys og så hvordan den blafrende flammen forandra rommet. Skinnstolen var slitt på armlenene i en tomannsbolig i Misvær. Tv-apparatet var elektrisk da hun dro hånda over skjermen i Meløy. Dusjen var vanskelig å regulere i en villa i Kabelvåg. Hun gikk inn på de nyutflytta gutterommene. Plakatene av nordnorske visesangere, engelske psykedeliaband og amerikanske søskenduoer var falma i hjørnene. Det lå størkna dopapir under senga og dagbøker under en planke i nederste skuff. Klokka kvart på fire skjøv hun opp dørene. Ingen var våkne klokka kvart på fire. Folk lå i sengene sine. De var borte. Hun ble stående et øyeblikk i stua, før hun listet seg oppover. På soverommet kjente hun rytmen av pusten deres. Etter hvert som øynene vente seg til mørket, trådde konturene fram: Et bryst hang slapt nedover mot magen, det andre lå flatt på sida. En hånd med fingrene spent. Et stivna ansikt, sikkel rennende ned på puta. Det var lett å fryse fast i en stilling og bare bli stående og se på dem. De så døde ut der de lå. Utydeligheten i ansiktet. De slappa av, men de var også redde. Anspente. Slimet som tettet igjen pusterøret, gispinga etter luft. Enkelte snorket, ikke bare mennene, i flere hus snorket kona også, av og til så høylytt og buldrende at bråket pressa seg inn i drømmene 19

til barna vegg i vegg som til slutt våkna. Livredde for monstrene under senga lista de seg trøtte inn til foreldrene og oppdaga at monstrene slett ikke var borte, de lå bare og sov. Av og til reiste de seg. De var tørste, måtte på do eller fikk ikke sove, og kom tuslende nedover trappa. Lyden av fotsålene, rillene under de slitte føttene, ru etter lange somre på hytter ved svaberg, vassende på steinet havgrunn, naboer de aldri ble kjent med, juliukene som forsvant én etter én og til slutt sto de der, hytta vaska, bilen pakka, de kjørte tilbake gjennom småbyer i et langt tog av biler på vei hjem til hverdager som gjorde nettene uutholdelige og fikk dem til å reise seg og gå ned trappa klokka kvart på fire en tirsdag natt. Mia var like ved dem, rett bak en dør eller nede i en stol i mørket. Hvor lenge kunne hun stå sånn uten å puste? Øynene deres var bare så vidt åpne, de visste hvilke trinn som var lavere enn andre, hvor det var en dørstokk og hvor det lå leker strødd utover parketten, men de ensa ikke Mia. Selv de som ikke gikk og la seg, som ble sittende foran tv-er, i slitte sofaer eller vandrende hvileløst rundt i stua. De stirra rett fram. De leste ikke bøker eller vannet blomster. Folk som var våkne kvart på fire snakka ikke i telefonen eller tenkte nye tanker. Selv om de egentlig trengte å være sammen med andre, greide de det ikke. Det var derfor de satt oppe klokka kvart på fire om natta. De hadde snurpa sammen hjernen og trædd åpne øyne og en bevegelig kropp utapå. Klokka kvart på fire sov alle, til og med de som var våkne, sov på innsida. Men ikke Mia. Hun sto ved vinduet på rommet sitt på Hjemmet; et hjem for de som ikke hadde noe hjem eller de som hadde blitt kasta ut hjemme. Husene rundt likna alle andre hus, istappene hang fra takene og en katt klødde seg oppetter de røde hushjørnene. Plenene var dekka av snø som skinte under månen. Hun gikk og la seg igjen. Hun hadde fått et nytt rom i en ny bygd, men ingenting var annerledes. Hun var stuptrøtt, og hun var lys våken. Hun prøvde å få øynene til å se innover, til å gjenoppleve dagen eller å drømme framover, men de ville bare se utover, de ville holde henne våken, tvinge henne opp og ut av rommet, til de kalde gatene, de tomme vinduene og grusen som sang under føttene. Lyktestolpen utafor skinte skarpt inn gjennom vinduet. Rommet var en kopi av de andre rommene hun hadde bodd i. Pulten sto foran vinduet, klesskapet like ved, senga på langveggen og vasken ved døra. Noen hadde tenkt ut dette. En eller annen visste hvorfor klesskapet sto tretti centimeter fra vinduet. Hvorfor senga sto på langveggen istedenfor kortveggen. Hvorfor linoleumen hadde denne fargen. Mia snudde seg i senga. Det knirka i veggene. Huset løfta seg, svevde et øyeblikk over bakken, flytta seg langsomt noen centimeter østover og satte seg ned igjen. Det hele var over på noen sekunder. Mia kjente ikke dette huset. Hun visste ikke hva det ville. Huset var ikke i familie med henne eller noen hun kjente. 20