Linn Cecilie Ulvin ARBEIDSSTEDET: TEKSTER I SAMLING

Linn Cecilie Ulvin ARBEIDSSTEDET: TEKSTER I SAMLING

2

KEN-DOKKA (INTRO) Ken-dokka hadde En liten kul. Under den kunne hun forestille seg hva hun ville. Hun tenkte at kjønnet der inne var klemt sammen akkurat som hennes eget. Som en snegle i et sneglehus. 3

4

UTDRAG (SNAKKE-TENKE) Snakke-tenke er det som skjer når du snakker til et annet menneske, men inni ditt eget hode. Tanker og spørsmål du sier inni deg, og svarer på selv hvis du har lyst. Noen ganger har Jenta nesten ikke klart å holde seg alvorlig. Du kan snakke-tenke det utroligste. Ofte ligner det ikke engang noe hun vet om. Som om en annen formulerte ordene. En som er eldre enn det hun er. En som kan ting hun ikke engang har lest om i bøker. Hun vet ikke når hun fanger det opp. Det er som om hun har en innebygd opptaker inni hodet, som får med seg voksnes ord og meninger like godt som det som blir sagt av folk på hennes egen alder. Før ble hun ofte kalt veslevoksen. Det skjer ikke lenger. Jenta er så glad at hun har vanskelig for å sitte stille. Hun har funnet en ny måte å tenke på uten å snakke. Det ligner på snakke-tenke, men det er mye bedre. Hun kaller det Det-gror-ut-av-henne. Hvis hun ikke vil, trenger hun ikke bruke ord i det hele tatt. I stedet lar hun naturen gro ut av seg. Det blir for det meste til forskjellige busker og greiner. Som regel begynner det i hennes eget hode. Men det har hendt at hun har sett store landskap i kroppene på folk. 5

Det er fortsatt sol ute. Jeg ser på klokka. Den er tre, arbeidsdagen er snart over. Jeg har ingen planer. Jeg tar av meg skoa, legger beina på skrivebordet, og setter meg bedre til rette. Jeg blar i Jentas norskstiler. Ofte ligner sidene billedcollager eller eksperimentelle tegneserier. Håndskrift ispedd fotografier av hender i ulike størrelser, og så en side med bilder av ulike dyr med klær på. Jeg stryker fingeren over en katt med briller. Bildet bukler seg. Fotografiene er limt bare i overkant. Jeg kikker bak. Små bokstaver. Dato, et ord skriblet i full fart. Tjueførste i fjerde tjuetolv, nettet. Tjuefemte i fjerde, nettet. Tredje i femte tjuetolv, Ståles hus. Femte i femte tjuetolv, mormor. Sjette i sjuende tjuetolv, Gunns bil. Jeg plukker opp arket med passbildet igjen. Store, stirrende øynene. Et smil som ikke hører hjemme i ansiktet. Veslevoksen er førsteinntrykket, og litt utprøvende. Jeg smiler. Ingen sminke eller det profesjonelle smilet mange jenter på tretten lærer seg. Jenta på fotografiet er tynn over skuldrene og har et smalt og pent ansikt. Leppene er store. Den mørke luggen står rett opp som lange tagger. Fotografiet må være tatt denne vinteren. Håret er sikkert farge t, det er kullsvart og får vinterhuden til å se gjennomsiktig ut. 6

Persiennene er nede. Jeg har slått på skrivebordslampa, en antikk messinglampe med mosegrønn skjerm i overfangsglass. Jeg tok den ned fra loftet da jeg flytta inn på kontoret. Den er fra en gang tidlig på nittenhundretallet. Det blir så fint lys av den grønne lampeskjermen. Den lages ved å smelte farget glass over en form i hvitt glass. Tenk hvordan den må ha vært den tida da elektrisiteten kom, vi innbiller oss at det var så mørkt alle steder, var det virkelig så magisk å få lys i lampene? Jeg lar være å slå på taklyset, tåler ikke hvordan lysstoffrørene finkjemmer rommet. Jeg har begynt å drømme igjen. I natt drømte jeg om en hage. Det var ikke min egen for, tvers gjennom denne hagen gikk det en stor steinmur med eføy og buskroser. På bakken ved muren hadde bladene lagt seg som et teppe. Der gikk jeg omkring. Noen går utenfor. Jeg setter en finger i persiennen, lyset stikker i øynene, så jeg tar den vekk med det samme. Jeg tenker på et forelsket språk, et tullespråk. Jeg skriver. 7

Folk har helt siden Jenta var liten, vært redd hun har manglet noe. Jenta har aldri skjønt hva det er. Det er som om folk tror hun er som de dyra hun ser for seg innimellom, dyra som ikke har hørsel. De hun tenker seg bor langs motorveien inn til byen. Hvis hun mangler hørsel, mistenker folk henne kanskje for å ha egenskaper de ikke har en fjern anelse om. 8

En eldre mann kommer gående på fortauet på den andre sida av gata. Jenta kjenner det klør i hodebunnen. Etter en liten stund begynner det å gro ut av hodet hennes. Det er en tornebusk. Busken har tre små greiner. På en av greinene gror det ei rose. Mannen ser i en annen retning. En masse vann virvles opp fra mannens jakkekrager, før det fortsetter videre over brystet og brer seg ut over skuldrene. Her snevres vannet sammen og presses ned i et fossefall over magepartiet. Jenta blir stående og se etter mannen. Hun beveger tunga fram og tilbake så metallkula lager en klikkende lyd mot fortennene. Sånn blir hun stående og glo mens den klikkende lyden fyller hodet. Mannen blir stadig mindre i enden av gata, før han til slutt er borte. 9

På rommet har Jenta begynt å fylle veggene, og i hyllene ligger ting hun har funnet. Noe er papirark med hennes egne notater, men det meste har hun revet ut av aviser eller printet fra nettet. Hun finner stadig ting. Noe skriver hun av, kopierer det ord for ord på datamaskinen, innimellom finner hun på nye setninger og meninger på noe som allerede er skrevet hvis hun synes noe mangler. Jenta går et par skritt unna. Hun har samlet det meste over senga. Verdenskartet har hun kjøpt. Hun har satt prikk på tre steder foreløpig. En koreansk mann som vokter en grense ut mot ingenting. Prikk på Korea. Mary Kingsley finner en type fisk som ikke er beskrevet av vitenskapen før. Prikk på Gabon i Vest-Afrika. Seks døde gorillaer i Virunga Nasjonalpark. Prikk på Kongo. På bildet fra National Geographic ligger de i midten av en ring med mennesker som sitter på huk og stirrer. Jenta smiler. Hun vet ikke hva hun leter etter, før hun ser det på veggen, hun bare tar det hun liker. Jenta piller vekk teipen i hjørnene på fotografiet av gorillaene og fester den til håndbaken. Hun setter seg på senga og legger bildet i fanget. De store kroppene. Det er lett å le av dyr. Dyr som blir filmet og vist på TV med luer, bukser og briller. Det er det samme med småbarn. De er komiske når de blir kledd på noe som ikke passer dem, eller når de oppfører seg på en måte de ikke gjør til vanlig. De vet ikke at de er morsomme, og det gjør at folk ler enda mer. Disse er det nok ingen som ler av. Jenta reiser seg og tråkker opp i senga. Hun henger bildet litt høyere enn det var før. 10

Det er veldig lite som er utilgivelig. Å misbruke eller forråde noen som allerede er i en sårbar situasjon kan kanskje være utilgivelig. Å ta noens uskyld virker kaldt, men det skjer hele tida. Det er del av de hendelsene vi gror på. Å ta fra noe veldig sårbart og skjørt fra et annet menneske, for selv å få et utbytte, beveger seg mot det utilgivelige, i hvert fall dersom det er gjort med overlegg. Å berøve noen en barndom for eksempel, eller med overlegg skremme vettet av noen, for egen tilfredsstillelses skyld. Det syns jeg nærmer seg utilgivelig. 11

VANDREHISTORIE Jeg husker en vandrehistorie jeg ble fortalt for ikke lenge siden. Et par fra Oslo er på ferie i utlandet. De har vært borte en ukes tid, bor på hotell og nyter ferien. De har en hel uke igjen før de skal reise hjem. De liker seg, det er deilig med varmen og folk er hyggelige, men byen er stor og det er en del å passe på. Enkelte av områdene blir de rådet å holde seg unna. Han tegner røde prikker på kartet for å gjøre det enklere. Varmen og luktene er annerledes enn hjemme, og måten folk beveger seg på i forhold til hverandre, særlig når det er en mengde av mennesker, i trengselen på fortauene, på T-banen. Det forteller dem at dette er noe som må læres over tid. Det er akkurat derfor de er her, for å oppdage sånne ting. De snakker om det over middagene, når de sitter på hotellet og oppsummerer hva de har gjort om kveldene, mens sirissen hisser utenfor. En ettermiddag de kommer de hjem fra en lang utflukt, får de begge en fornemmelse av at det har vært noen på hotellrommet deres. Ikke stuepiken som hver dag er innom og rer sengene deres og legger inn nye håndklær. Dette er noe annet. De kikker seg omkring. Hun har vært uforsiktig og hatt noen smykker liggende framme på nattbordet på sin side av senga. Kameraet hans ligger i skapet i skrivebordet. Alt er der det skal være. Hun samler sammen smykkene og legger dem innerst i nattbordskuffen. Så setter hun seg på senga, og sparker av seg de varme skoene. Han legger seg ved siden av henne, puster ut og ler litt ekstra av hvordan de så raskt klarer å bekymre seg. Mer skal det ikke til før vi begynner å gire hverandre opp over noe som oppstår i våre egne hoder, sier han. Ganske raskt er episoden glemt, de har en fin siste uke før de flyr hjem. Hjemme setter de seg en kveld ned med filmene de har fremkalt. Det er for det meste hun som er avbildet, hans interesse for arkitektur kommer tydelig fram i valg av motiver. Hun foran 12

det nasjonale samtidsmuseet. Hun utenfor regjeringsbygget. Hun på et kjent utkikkspunkt, med byen bak seg. De har snart sett gjennom begge pakkene. Hun legger bildene pent oppå hverandre i en bunke på bordet ettersom han blar. Så blir de med ett oppmerksomme. Øverst i bunken ligger et bilde de ikke kjenner igjen. Hun setter seg tettere inntil ham. Han holder bildet opp i lyset. En mann står med baken mot fotografen. Ansiktet hans er delvis vendt bort, en kan se konturene av nese, hake og bakhode. Han har en tynn genser på overkroppen. Genseren er dratt litt opp i ryggen så huden kommer til syne. Buksa ligger i en krøll rundt knærne. Ut av den store baken stikker to fargede pinner, en rosa og en blå. Hun tar seg til munnen. Det kommer en lyd ut gjennom leppene hennes, et slags klynk. Mannen på bildet har tannbørstene deres stukket opp i baken. Han legger bildet i fanget. De blir sittende stille mens minnene er lufta det virker som rommet har sluppet opp for. De sitter i en ballong, tenker han. En ballong lufta sakte siver ut av. 13

HÅR (FREAKS) Dette er andre gangen Jenta har kommet hjem til meg. Hun snakker om bjørner. Hun forteller at hun leser om barn som blir født med pels, mennesker som har hår over hele kroppen. De ser ut som en blanding av ulv og bjørn, sier hun. Hun sier man kan få tak i drakter som forestiller dyr, bjørnedrakter med stoff som ser ut som pels. Jenta skal kjøpe seg en sånn. Vi setter oss ved skrivebordet mitt. Det tar henne ikke lang tid å finne fram til bilder på nettet. Et par av bildene som dukker opp, er filmstills av Nastassia Kinski i bjørnekostyme. Se på den, sier Jenta, og tar på skjermen. Hotel New Hampshire, sier jeg. Jeg spør om hun kjenner filmen. Nei, hun kjenner ikke til den. Selvfølgelig har hun ikke sett den, tenker jeg. Den er jo fra åttitallet. Jeg var kanskje seksten da den kom, sier jeg. Å ja, sier hun, en sånn er det, akkurat en sånn er det. Hun kakker fingeren mot skjermen, vipper stolen bakover. Hvis jeg får tak i en sånn, skal jeg bruke den i skogen, sier hun og ser på meg. Da vil ingen vite hvem jeg er, og jeg holder jeg meg varm også. Jeg ler, sier at det er morsomt at en såpass veslevoksen jente synes det går an å kle seg ut. Hun liker det ikke. Hun sier ingenting, stirrer på skjermen som om hun ikke hørte hva jeg sa. Jeg blir varm i hodet, skammer meg over hvor dum jeg kan være. Vi sitter stille mens hun klikker seg gjennom en mengde bilder. Hun klandrer meg ikke, er så søt, gjør det så lett for meg. Den vonde følelsen slipper taket. Se på den, sier jeg etter en stund, og smiler. Den var fin, sier hun. Vi kikker på det store dyret i stillhet. 14

Gorillahender har noen ganger blitt hugget av for å brukes til askebegre. De kuttes av med en solid kniv rett nedenfor knoken, omtrent der pulsåra forgreiner seg. Hånda som har kunnet holde fast og gripe tak når dyret har svingt seg i trærne, har brått fått en ny bruk. Arm og hand er en gang for alle skilt fra hverandre. Kropp fra kropp og mening. Fotografiet er tatt midt på dagen. De ligger på ryggen ved siden av hverandre i gresset, oppspente som digre kristus-imitatorer. Sju fjellgorillaer skutt på kort hold. Kroppene er intakte med hode og hender. Håndledd, føtter og bryst er surret fast til stokker med reip, så kroppene ikke skal falle i bakken under transport. Kjønnsorganene er dekket til med grønne blader. Gorillaene er blitt fraktet på enkle bårer gjennom den tette skogen. Menn har felt trær og kuttet dem i passe lengder. Stokkene er blitt kilt på plass under dyrene. Det har krevd flere menns styrke å dytte dyrene på plass. Det har vært en lang tur, og nå er reisen over. På sletta, i en sirkel omkring dem, sitter folk og kikker. Hadde det ikke vært for reipene, kan en forestille seg at dyrene sover sin kongesøvn. 15

Solsikker, røde roser og tvunnet piggtråd. De er nederst i hagen. Kvinnens hender beveger seg som sommerfuglvinger over jentas tynne hud. Jenta har plukket opp kvinnen som om hun var en ting noen hadde kastet fra seg. Hun har lagt armen over kvinnens skulder, som om de var nære venner, som om hun ikke ville gå fra henne. Jenta har ikke sagt hvorfor hun har kommet, ikke smilt eller sett kvinnen i øynene. Vi legger oss i gresset, sier Jenta. Det er ingen i nærheten. Kvinnen smiler, forbauselsen hennes er lett å legge merke til, men hun gjør som jenta sier. Jenta kysser halsen hennes. Er du sikker? hvisker kvinnen. Jenta nikker og drar henne til seg. Hvor mange ganger skal jeg spørre? hvisker Jenta. 16

Jenta ler, tenker på hvordan Kvinnen snakker: Ikke dame, kvinne. Si kvinne, bli vant til det. Det er sånt hun er opptatt av, kvinner, kvinnor, women. Kvinne, WOMAN, KOMAN. Når Jenta blir voksen, skal hun kalle seg hva hun vil. Og så skal hun ha gulltann, om hun så må dra ut en av sine egne tenner for å få det til. Og når hun smiler, og naturen gror og gror ut av henne, så skal det blinke og skinne i tanna. 17

SENGESCENE På Kvinnens rom legger Jenta seg på senga. Hun ser på Kvinnen, smiler. Det er litt kaldt i rommet, men Jenta vet hun ser varm ut, rød i kinnene. Kvinnen legger seg under dyna ved siden av henne. Jenta drar ned dyna. Kvinnens bryster er store. - Du må ikke si dette til noen, hvisker kvinnen. Kvinnen trekker opp dyna, støtter seg på albuen, ser på Jenta. - Barn og ungdom har ikke fått en skikkelig form ennå, dere har ikke festet dere. Jenta vet det. Hun kjenner det hver eneste dag. - Dere er i bevegelse, ikke bare bokstavelig, men også mentalt. Det stemmer. Det er akkurat sånn det er. Det klør og kryper i henne. Selv er Kvinnen så fast materiale at det ikke er til å tro. Jenta ser på Kvinnens armer, ser for seg magen hennes, beina. Man kan se hun har trent, selv om hun har sagt det er lenge siden hun slutta. - Med deg er det helt motsatt, sier Jenta. - Synes du? - Ja, du er som et stort tre. Jenta tenker seg om. - Et flott langt, tre med sterke røtter. - Hvis jeg er dette treet du snakker om, så er det du som er greinene, mulighetene, de som vokser og strekker seg, de som deler seg opp og blir lange og smale. De ligger stille. Jenta tør ikke se på Kvinnen lenger. Når Kvinnen sier ting om henne, stemmer det. Det er henne det gror i, ingen andre. Det er henne blomstene gror ut av, frukten, hun er der biene summer, i virvaret 18

mellom bladene. Kvinnens arm forsvinner under dyna, fingrene beveger seg opp og ned ryggen hennes. Det kiler. - Det er fint sagt, det med treet, hvisker Kvinnen. Pusten hennes varmer i øret. - Det er det jeg vil, skjønner du, være dette treet. Jeg vil løfte deg fram, bære deg opp i lyset. Du fortjener det. Jeg fortjener det. Alle fortjener å være i lyset. Jenta legger seg inntil Kvinnen. Presser underlivet mot hoftene hennes. Det suser i ørene, varmer i underlivet. Den svake duften av Kvinnens parfyme. Jentas hjerte slår hardt. Kvinnens fingre lager sirkler i korsryggen. Varmen, kroppen mot hennes egen kropp under dyna. Jenta lukker øynene. Med øynene lukket presser hun seg mot dette varme. 19

De ser på fotografier av dyr. Fotografier de har tatt av hverandre. De ser på hverandres hender, nakker, armer. De ser på bilder fra femtiårene, på bilder enda lenger tilbake i tid. Den tida da europeiske oppdagelsesreisende dro til Vest-Afrika. Guttens ansikt. De fine linjene. Han ser alvorlig ut. 20

Jenta kroer seg, bøyer og strekker ryggen. Hun har et dyreaktig vesen, en katt, akkurat nå hadde jeg ikke vært forundret dersom hun plutselig begynte å male. Jeg løfter forsiktig på dyna. Tretten år. Ennå er ikke noe utpreget rundt ved henne, bortsett fra kinnene. Hun har ikke brede hofter ennå, armene er smale, ikke noe mage. Men måten å gå på, tenker jeg, selvbevisstheten som enkelte ganger dukker opp, viser at det holder på å skje noe. Noen ganger er det klærne. De er som regel veldig store, særlig genserne, men så kan hun plutselig gå med en stram overdel. De små forhøyningene der brystene er, synes bare hvis hun har på seg noe trangt på overkroppen, det vil si nesten aldri. Men hun klarer ikke helt å la være å finne måter å vise dem frem på likevel. Hun kan bruke stram vest utenpå genseren, eller ha på seg en stor singlet så man kan se kroppen fra siden når hun bøyer seg litt forover. Jeg smiler, legger dyna på plass. Det er mye som gjør at jeg mistenker henne for å være ganske klar over hvilken forandring som venter henne de kommende ett til to årene. Var det opp til Jenta, ville hun blitt voksen på flekken. Men det er fortsatt helt umulig å si hva slags kvinne hun vil bli. Den smale jentungen, kanskje vet hun det også? Jeg smiler. Kanskje skal hun alltid ha den gutteaktige rumpa, de avlange beina og armene. Jeg lar hånda gli lett over håret hennes, den runde panna, stryker barnet i henne. 21

ABU GHRAIB/SABRINA Jeg kan ikke la være å tenke på et bilde som gikk verden rundt i forbindelse med avdekningen av forholdene i Abu Ghraib, fengselet i Irak hvor Saddam Hussein torturerte og henrettet motstandere, og som seinere var åsted for tortur og mishandling av fanger, utført av soldater og fangevoktere under USAs kommando. Det er en slags trøst å vite at mange forsøker å forstå dette bildet. En mann ligger på noe som ser ut som et murgulv, i en halvt lukket likpose, med is stikkende fram fra den svarte plasten. Hals, ansikt, en åpen munn. Grå lepper, hodet rett mot gulvet. Ingen aktivitet i ansiktet. Han er ung, skjegget er nylig barbert, kanskje til og med samme morgen. Et nytt ansikt på skrått inn i bildet ved siden av mannen. Ei jente. De to hodene like tett som i sekundet før et kyss. Jenta står bøyd over mannen, ser i kameraet og smiler. Ansiktsmusklene fungerer perfekt under laget av myk hud, drar kinnene oppover og åpner blikket. Et sånt blikk er godt å se på. Hudfargen er sunn og leppene så røde som de bare er på ganske unge kvinner. I halsen vil pulsåra hennes snart bli tydelig og tjukk på grunn av stillingen hun står i, framoverbøyd med baken i været og hodet lavere enn hjertet. Men dette kommer bare til å ta et øyeblikk, såpass vet fotografen, grådigheten etter å se har en grense, også for dette laget. Noen kan komme til å oppdage at de gjør noe ulovlig, noe utenfor moralens grenser, et faktum som i seg selv kan gjøre at adrenalinet pumper både hos modell og fotograf. Dårlig tid blandet med iver etter å gjøre det ulovlige gir en pirrende angstfølelse i hjernen og kroppen. Varme, forhøyet hjertefrekvens, tørrhet i munnen, noen ganger skjelvinger, til og med latter. Eller er det mer ro i bildet enn som så? Kan det tenkes at det er et samarbeid mellom fotografen og den levende modellen som ikke har oppstått i ren øyeblikksimpuls, en iscenesettelse, av amatører riktig nok, men likevel planlagt? Kan det være sånn at iveren etter å utføre handlingen handler om mer enn det som skjer der og da? Kan det handle 22

om det dette paret med det de med mer eller mindre overlegg har konstruert, mest av alt ønsker å bli sett av sine medsoldater eller overordnede? Er det sånn at de kanskje forventer seg applaus? Fotografen tar bildet, og hånda med den grønne plasthansken som holder tommelen opp, foreviges for alltid. Her er det liv, signaliserer hun med innøvde bevegelser. Vet hun at ansiktet hennes, smilet, alderen, vet hun at alt ved henne, i kombinasjon med plasten og den døde mannen, prentes inn i hukommelsen til den som ser bildet, for alltid? I slutten av året kan bildet komme til å dukke opp i forbindelse med fotografiske årskavalkader, selv om det antagelig vil bli ansett som for krenkende og av en slik natur at det vil tilskitne enhver sammenheng det bidrar i, og derfor vurderes vekk til fordel for et annet bilde som er grusomt på en mindre støtende måte. Ganske raskt vil bildet av paret uansett gli inn i kartoteket for glemte minner, de minnene som finnes i oss men som vi ikke har framme i bevisstheten til enhver tid. Å observere, lagre og deretter glemme lidelse er en del av det å leve. Uten evnen til å glemme er det umulig å gjennomføre noe som helst, uansett om det handler om store eller små øyeblikk. Dersom alt henger ved deg, og ikke vil slippe taket, vil det aldri bli plass til alle de opplevelsene et liv inneholder, langt mindre nyanser. På godt og vondt. Men for at nye opplevelser skal gi mening, er du nødt til å beholde innsikten fra det som har hendt deg. Det er umulig å forestille seg et liv hvor alt som skjedde ble opplevd som om det var første gangen. Det ville kunne sam- menlignes med at du hele livet skulle være en nyfødt som aldri hadde erfart noe, eller en gammel som hadde levd så lenge at erfaringene hadde gjort seg så ferdige med deg at du ikke lenger husket det du hadde opplevd, eller klarte å skjelne den ene opplevelsen fra den andre. Det finnes verre bilder, og det finnes andre opplevelser. Jeg tror at de lagrer seg på en sånn måte at du verken får skikkelig tak i hva de gjør med deg, like lite som du klarer å la dem være. Det er en slags ubevisst stimulering, og i dette tilfellet, vold mot bevisstheten. 23

Hukommelsen, som du kan se for deg ligge som en tåke som bevisstheten oppholder seg i, er heldigvis, eller uheldigvis, alt etter hvor opptatt du er av om noe er sant eller ikke, like plastisk og upålitelig som beskrivelser av virkeligheten. Reduserende og dogmatisk i forhold til hva vi mennesker er i stand til. 24

LØS TEKST VERSAILLES Om henne kan det aldri lages noe komme- ut -historie. Ganske tidlig begynte hun å se på mødrene til venninnene sine, hun betraktet moras venninner på avstand, satt oppe når de hadde festene sine, var med dem på turer til byen. Hun så hva det var som gjorde dem sjenerte og forbauset, og forsøkte å lære hvordan de oppførte seg. Hun visste hun aldri klarte å bli sånn som dem, og ikke hadde hun lyst heller. Men hun kjenner dem. Hun vet hva som ofte blir feil når det gjelder behandle voksne kvinner. Mange er altfor opptatte av å tilfredsstille dem. Tilfredsstille grensene deres, kravene. Liker du meg på denne måten eller foretrekker du noe annet. Skal jeg fortsette? Er du fornøyd nå? Det blir for mye mas, usikkerhet. Kvinner vil ikke nødvendigvis ha en likestilt partner, men de vil i hvert fall ikke ha en hund. Enda mindre være en. 25

Bunn under føttene, kvist og mudder. Tjernet er overgrodd. Det vokser uti vannkanten, enkelte vekster bukter seg helt ut dit Jenta står. Jenta snur seg. Kvinnen flyter på ryggen bak henne. Puppene hennes er hvite i vannflata. Det lyse håret beveger seg fritt. Det er første gang de er nakne ute. Jenta lukker øynene, vender ansiktet mot sola. Det svir bak øyelokkene. Hvis hun strekker ut den høyre hånda, kan hun ta borti i Kvinnen. Det høres høye stemmer borte i skogen. Kvinnen pleier å passe på, men nå merker hun ingenting. Jenta huker seg ned i vannet til det rekker henne til halsen. Hun blir sittende og lytte. Etter en stund er det stille. Jenta åpner øynene, myser. Sola skinner gjennom sivet som gror omkring pynten der de har lagt fra seg klærne. Det grønne, tynne sivet er så høyt at det ser ut som de gror inn i himmelen. Det farger lyset grønt, tegner striper i ansiktet hennes, striper over skuldrene. Jeg er grønne grønne siv, mm mm grønne grønne siv, jeg er grønne grønne siv mm mm grønne grønne siv. Jenta nynner. Hun slipper seg forover i vannet, sparker fra og lar kroppen gli bortover. Sivet kiler mot magen, lårene. Hun strekker halsen og åpner munnen for å få luft, før hun tar et svømmetak og glir videre. Hun åpner munnen igjen, hører sin egen pust i hodet. Kvinnen liker å si det til henne når de er sammen Nå åpner du munnen, vet du det? Jenta merker ikke at det skjer, før hun hører lydene. Hun vet at det er henne, men det høres ut som en annen. Hennes stemme men fra en ukjent kropp. 26

Sola skinner gjennom grønt, grønt gress og siv så høyt at det ser ut som om det skal gro inn i himmelen og tilbake. Gro inn i henne, som hendene til Kvinnen gror i henne. I magen bølger det fram og tilbake, som om hun har sivet der inne. 27

NOTATER FRA EN DEBATT/AFRIKA Ikke tenke regionalisme eller nasjonalisme men en hybrid i mellom. Det fins ikke ett Afrika. Finnes det et språk som kan uttrykke hvem jeg er som hybrid? Vi kan snakke om kunst kun som individer. Jeg tror ikke identitet har noe med nasjonal identitet å gjøre. Identitet handler altså om klasse? Subjektet forsvinner for å bli objekt i systemet. Problemet i dag er mer psykoanalytisk enn politisk. Self, false self- vil heller snakke om det enn om identitet. Black skin/hwite mask. Alle dealer med seg selv og andre, men det er vanskeligere i en postkolonial situasjon (i forhold til false self). Diversity er en politisk konstruksjon, apropos mangfoldsåret. Mangfold. Heller snakke om hva som skjer på et gitt sted. Organisering av verden gjennom den hvites organisering av verden. Diversity er et vanskelig ord, alle er diverse. Det er alltid noen som bestemmer hva som er god og dårlig. Otherness! Begrepet nasjon er en politisk og totalitær konstruksjon. Hvem kan søke om medlemsskap osv. Alle er redde for eksotisme, hvorfor det? I enhver eksotisme ligger det en ide om å kolonialisere den andre intellektuelt etc. Foretrekker kjent eller ukjent framfor eksotisk. Ordet eksotisk inneholder noe forførerisk. Exo betyr art of me. Vi produserer bilder av oss selv som nordiske. Vil ikke bruke ordet exotic om kunst. Det blir å konstruere en forventning. Heller snakke om den andre. Det nye er det hybride, postkoloniale mennesket, det med mange ansikter. 28

Trying to make something out of the mess. Dette er interessant. Det er i kaos vi finner nye koblinger. Det postkoloniale individet har et slags dobbelt blikk. Afrika er en metafor. Alle bringer til veie hver sin del av hva som er Afrika. Displacement er interessant. Diaspora i kunst. Diaspora er folk som har dratt for lang tid siden. The paradigme of the other Afrika er dette. Det postkoloniale individet har hatt et slags dobbelt blikk. De som forsøker å gjøre noe med kaoset. Dette er interessant. Det er i kaoset nye koblinger oppstår. Forskyvninger er interessant. Paradigmen om Den andre, Afrika er dette. 29

DEN DEMILITARISERTE SONEN Hun har åpnet vinduet. Jenta sitter på rommet og kikker mot byen. Motorveien inn til byen bråker hele døgnet. Suset høres langt inn i skogen. Det er satt opp stålgjerder for å skille veien og skogen. Det sies at små flokker av dyr holder til i områdene rett bak stålgjerdene, elger, rådyr og rever. Jenta ser for seg at dyrene der har mistet hørselen. Hvis de er døve, kan det tenkes de ser bedre enn andre dyr. Det sies at dersom en sans forsvinner, blir de sansene du har igjen, bare bedre. Hun lukker øynene en stund, det blåser litt kaldt mot ansiktet. Hun åpner dem igjen og kikker inn i rommet, ser på det nye bildet hun har hengt opp. Den Demilitariserte Sonen. Hun har nettopp lest om den. DDS er en fem kilometer bred sone som skiller Sør-Korea og Nord-Korea. Det fins ikke mennesker der, og dyr og natur er helt uten forstyrrelser. Det fins ingen bilder av selve sonen, ikke på hele nettet. Sonen er hemmeligstemplet. Hun kunne egentlig ha hengt opp et bilde fra et øde område i Norge, men naturen er jo en helt annen her. Fotografiet hun har funnet, viser en mann som står i et vakttårn og passer på en grense ut mot ingenting. Du kan se grensebommen. Bak ham må det være en mur av lyder han ikke kjenner, dyr han ikke vet navnet på, blomster han aldri har holdt i hånda. Det er varmt. Huden hans skinner, men han er blitt vant til å stå der. Han ser rolig ut, sånn som du blir på steder der du er vant til å være. Jenta forestiller seg at han tenker seg at han passer på lydene der inne, susingen i trærne, krafsingen av klør, skritt i gress som aldri klippes, regndråper på digre frukter, slanger som får yngle fritt på bakken, når de ikke lenger trenger å søke tilflukt i de store trærne. 30

LANG TEKST Hun er kommet et stykke innover i terrenget og setter ned tempoet. På begge sider står de lyse unggranene og ruver i været. Lysløypa strekker seg innover i landskapet, mellom trærne og over bakkekammen før den svinger videre oppover åsen. Der har de gått sammen flere ganger. Hun tar av på en sti som går i en annen retning. Penkjolen er våt og klistrer seg til lårene. Hjertet dunker hardt i brystet. Hun går sakte bortover stien og prøver å få igjen pusten. Regnet har gitt seg. Hun åpner jakka og blir stående å se seg omkring. Den lilla fargen er tydelig mot alt det grønne. Biene er allerede ute etter regnet og flyr over lyngen. Litt lenger borte står trærne tettere. Hun trår ut av stien. Forsiktig beveger hun seg gjennom lyngen mens hun passer på ikke å komme borti biene som summer langs leggene. Hun går bort til et løvtre og tar tak rundt den smale stammen. Det er som å holde i en kald, kald arm. En arm på et menneske som har vært dårlig kledd ute, mens lufta er blitt kjøligere. Hun hviler litt inntil stammen før hun går videre. Bakken er fuktig, og det blir mørkere idet hun går inn under furutrærne. Fjorårets barnåler ligger rødbrune på bakken. Greinene sveiper over stoffet på regnjakka, og den høye lyden er voldsom i stillheten. Hun stopper og ser seg omkring. Her er det ingen andre. Hun går inn i skogens verden. Den det er fint å bo i utkanten av, eller gå turer inn i. Den en ikke vet hva en kan støte på i, hvis en beveger seg langt nok inn. Hjertet dunker som om det satt i kroppen på en hare. Hun er tørr i munnen. Det fins helt sikkert både vann og åpne plasser, men det kan like godt være at trærne står så tett at hun kan gå seg vill. Hun får lyst til å le. Hun er tørst. Hun rekker ut tunga og slikker vann av kragen på regnjakka. Den matte overflaten i regnjakkestoffet er glatt å slikke på. Hun står sånn og tenker på hva som ville skjedd om hun gikk seg vill. Det kan gå lang tid før noen klarer å finne henne. Hun får bare fortsette. Heller det enn å møte noen. Det må ikke skje. 31