Simon Scarrow Under ørnens tegn Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne
Front Forlag AS, 2012 Originaltittel: Under the Eagle Copyright Simon Scarrow 2000 First published in 2000 by Headline Books Publishing Det må ikke kopieres i strid med åndsverkloven eller avtale om kopieringinngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no 1. opplag ISBN: 9788282601320 Produksjon: Front Forlag Tilrettelagt for ebok av eboknorden as
Til Audrey og Tony de beste foreldre og de beste venner
Den romerske legionens sammensetning Andre legion besto, i likhet med alle andre legioner, av fem tusen fem hundre menn. Grunnenheten var centuriet med åtti mann under kommando av en centurion med en optio som nestkommanderende. Centuriet var inndelt i grupper på åtte mann som delte et rom i kasernene og et telt når de var på felttog. Seks centurier utgjorde en kohort, og ti kohorter utgjorde en legion. Første kohorten var dobbelt så stor som de andre. Hver legion ble fulgt av en kavaleriavdeling på ett hundre og tjue menn, inndelt i fire skvadroner. Disse fungerte som speidere og budbringere. I synkende rekkefølge var de viktigste gradene: Legaten var en mann med bakgrunn i aristokratiet. Han var vanligvis midt i trettiårene og kommanderte legionen i opp til fem år. Deretter håpet han å bli en anerkjent person med mulighet for en politisk karriere. Leirprefekten var en erfaren veteran som tidligere hadde vært legionens øverste centurion og var på høyden av sin profesjonelle militære karriere. Han hadde lang erfaring og stor integritet, og det var han som ledet legionen dersom legaten var fraværende eller hors de combat. Seks tribuner fungerte som stabsoffiserer. Dette var menn som var tidlig i tjueårene og gjorde tjeneste i hæren for første gang for å få administrativ erfaring før de fikk underordnede stillinger i den sivile administrasjonen. Øverste tribun var derimot en mann som tok sikte på en høy politisk posisjon og bli kommandant for legionen. Seksti centurioner var ryggraden i legionen og sørget for disiplinære forhold og opptrening. De ble håndplukket på bakgrunn av sine lederegenskaper og vilje til å kjempe helt inn i døden. Den øverste centurionen ledet det første centuriet i den første kohorten og var en høyt dekorert og respektert person.
De fire decurionene i legionen ledet hver sin kavaleriskvadron og håpet på forfremmelse til å lede hjelpetropper fra kavaleriet. Hver centurion ble assistert av en optio som fungerte som en oppasser med mindre lederfunksjoner. Optioer ventet på ledige stillinger som centurioner. Under optioene var legionærene, menn som hadde vervet seg for tjuefem år. I teorien måtte en mann være romersk borger for å være kvalifisert, men rekrutter kom i stadig større grad fra den lokale befolkningen og fikk romersk borgerskap når de sluttet seg til legionene. Lavere i status enn legionærene var mennene fra hjelpekohortene. Disse ble rekruttert fra provinsene og ga det romerske riket dets kavaleri, lette infanteri og andre spesialfunksjoner. Etter tjuefem års tjeneste ble mennene romerske borgere.
Prolog «Det nytter ikke, general. Den jævelen sitter fullstendig fast.» Centurionen lente seg mot vognen og stanset for å trekke pusten. Rundt ham sto en gjeng med utmattede legionærer i illeluktende myrvann helt opp til livet. Fra kanten av kjerreveien fulgte generalen med på den stadig økende frustrasjonen deres. Han var i ferd med å gå om bord på et av evakueringsskipene da han fikk nyheten om at en av vognene hans hadde kjørt av den smale veien. Han tok øyeblikkelig en av de få hestene som sto igjen og galopperte tilbake gjennom marsklandet for å finne ut hva som hadde skjedd. Vognen ble holdt nede av den tunge kisten og motsatte seg ethvert forsøk på å bli dratt løs. Siden baktroppen var ferdig med lastingen og hadde seilt av gårde, fantes det ikke lenger noen som kunne hjelpe dem. Bare generalen, disse mennene og noen få gjenværende speidere fra kavaleriet sto mellom vognen og hæren fra Caswollan som var hakk i hæl på dem som engang hadde vært romerske angripere. Generalen bannet høyt, og hesten hans løftet forskrekket hodet der den sto tjoret i noe kratt i nærheten. Det var ikke tvil om at vognen var tapt, og selve kisten var for tung til at den kunne bæres til det siste skipet som lå og ventet på å kaste loss. Av sikkerhetsgrunner hadde kvartermesteren tatt vare på nøkkelen til kisten, og hans skip var allerede ute på havet. Kisten var i tillegg konstruert på en måte som gjorde det umulig å åpne den uten at de hadde det riktige verktøyet. «Hva gjør vi nå, general?» spurte centurionen. Generalen stirret lenge på kisten uten å si noe. Det var ikke noe han kunne gjøre overhodet ingen ting. Vognen, kisten og innholdet var ikke mulig å få med seg. Et øyeblikk klarte han ikke å ta det innover seg, for tapet av kisten kunne sette de politiske planene hans tilbake med