Utkast til Program for Tjen folket ei marxist-leninistisk gruppe Versjon 0.20 Innholdsliste Vårt mål... 2 Kapittel 1:... 3 Kapitalismen skaper kriser, kriger og grunnlaget for kommunismen... 3 1.1: Kapitalismen utbytting og muligheter for frigjøring... 3 1.2: Et verdensomspennende klassesystem... 4 1.3: Utbytting, plyndring og kolonialisme...4 1.4: Kapitalismen ødelegger miljøet og fører til naturkatastrofer... 5 1.5: Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner...5 1.6: Ideologisk herredømme er et sentralt maktmiddel for borgerskapet... 6 1.7: Kapitalistenes stat... 6 1.8: Demokrati og diktatur...7 1.9: Vilkåra for kommunisme modnes innafor kapitalismen...8 1.10: Opprørsbevegelser i den tredje verden er hovedkrafta i kampen for kommunismen...8 Kapittel 2:... 9 Imperialiststaten Norge...9 2.1 Norge og imperialismen...9 2.2: Rikt på ressurser, men lite sjølberga... 10 2.3: Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse... 10 2.4: Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap... 11 2.5: Kapitalismen bygger ned distrikts-norge... 11 2.6: Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes...11 Kapittel 3:... 12 Klasser og klassekamp i Norge... 12 3.1: Hovedmotsigelsen i Norge... 12 3.2: Borgerskapet... 13 3.3: Proletariatet...13 3.4: Småborgerskapet...14 3.5: Arbeideraristokratiet... 15 3.6: Filleproletariatet...15 3.7: Fagbevegelsen...16 Kapittel 4:... 17 Kvinneundertrykking, kvinnefrigjøring og homofil kamp...17 4.1: Familien... 17 4.2: Kampen om kvinnekroppen...17 4.3: Kvinnene i det norske klassesamfunnet...18 4.4: Vold mot kvinner... 18 4.5: Lesbisk og homofil frigjøring...18 4.6: Kamp mot borgerlig feminisme...19 1
Kapittel 5:... 19 Rasistisk undertrykking og innvandring til proletariatet... 19 5.1: Imperialismen skaper rasisme...20 5.2: Rasismen er en del av klassesamfunnet...20 5.3: Innvandring til proletariatet... 20 Kapittel 6:... 21 Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk Norge...21 6.1: Den sosialistiske revolusjonen...22 6.2: Sosialismen må være proletariatets diktatur... 22 6.3: Erfaringene med sosialisme...23 Kapittel 7:... 24 Kampen mot opportunismen og revisjonismen...24 7.1 Klassisk revisjonisme og den tredje vei...25 7.2: Den moderne revisjonismen i Sovjet og Kina... 26 Kapittel 8:... 26 Et kommunistisk verdenssamfunn...26 8.1: Slutten på klassesamfunna...27 8.2: Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva...27 8.3: Klasseorganiseringen forsvinner... 27 8.4: Kvinneundertrykkinga er avskaffa... 28 8.5: I samspill med naturen...29 8.6: Kommunismen må være et verdenssystem...29 8.7: Motsigelser og utvikling under kommunismen... 29 Kapittel 9:... 29 Kommunistisk organisering...29 9.1: Marxismen-leninismen-maoismen... 30 9.2: Metoder for kommunistisk arbeid... 31 9.3: Hva betyr det å være kommunist?... 31 9.4: Hvorfor kommunistparti?... 31 9.5: Partiets oppgaver og oppbygning... 32 9.6: Arbeiderklassen må ha ei ledende rolle i partiet...32 Tillegg: Ordliste...33 Vårt mål «Marxismen består av tusenvis av sannheter, men de koker alle ned til én: det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!» Mao Zedong I vår tid finnes det materielle grunnlaget for at alle folk på jorda kan leve et liv frigjort fra nød og undertrykking. Men i stedet blir gapet mellom det rike Vesten og de fattige landene stadig større. Millioner av mennesker sulter, mens storselskaper destruerer mat for å holde prisene oppe. Fattigdom og arbeidsledighet er ikke bare vanlig i de fattige landene, men omfatter også millioner av mennesker også i Vesten. Kapitalismens rovdrift på miljøet fører til økologiske katastrofer som truer livsgrunnlaget på jorda. Jaget etter makt og fortjeneste skaper kriger og kriser. Det er et stort sprik mellom mulighetene til menneskelig frigjøring og framskritt, og fattigdommen og avmakten som milliarder av mennesker lever under i dag. 2
Den eneste måten å utnytte potensialet for frigjøring, er å avskaffe kapitalismen fullstendig. Systemets grunnleggende karakter kan ikke forandres gjennom reformer innenfor rammene av de lovene som herskerne har laget. Kapitalismen kan bare avskaffes gjennom en revolusjon der borgerskapets herredømme styrtes og arbeiderklassen tar makta. Dette programmet klargjør Tjen folket sitt syn på strategien for revolusjon i Norge som en del av en internasjonal kamp for å fjerne kapitalismen og imperialismen. Vår oppgave er å yte vårt bidrag for å skape en kommunistisk Verden, ved hjelp av denne strategien. Kommunismen innebærer at alle ressurser og verdier eies og styres av fellesskapet. En kommunistisk verden er en verden uten klasser og lønnslaveri. Den er en forutsetning for økologisk forsvarlig bruk av naturressursene og avskaffelsen av kvinneundertrykkende og rasistiske strukturer. Det er mennesker selv som må organisere seg for å skape den framtida vi vil ha. Arbeiderklassen i Vesten må alliere seg med arbeidere og fattigbønder i de fattige landene, til kamp mot den vestlige overklassen som er vår felles fiende. I bevegelser som slåss for kvinnefrigjøring og arbeiderrettigheter, mot miljøødeleggelser og rasisme, og i undertrykte folk sine spontane opprør mot undertrykking, finnes spirene til revolusjoner mot kapitalismen. Men bare virkelige kommunistpartier kan gå i spissen for å utvikle slike begrensa kamper til en kamp om samfunnsmakta, til en kamp om framtida. Tjen folket arbeider for at det skal bli dannet et nytt revolusjonært kommunistparti i Norge. Et slikt parti må, som Tjen vi gjør i dag, bygge på marxismen-leninismen-maoismen, slik den i første rekke er utforma av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Dette er den mest avanserte formen for revolusjonær teori i Verden i dag, og det tredje stadiet i utviklingen av en vitenskaplig kommunisme. Denne teorien må bindes sammen med erfaringene som er høsta av den norske arbeiderbevegelsen og kampen vi fører i dag. Vi har ingen interesser som skiller seg fra interessene til verdens arbeidere og undertrykte. Vi har ingen annen oppgave enn å tjene folket. Kapittel 1: Kapitalismen skaper kriser, kriger og grunnlaget for kommunismen «Vi står i dag foran det skjebnesvangre valget: enten imperialismens triumf og ødeleggelsen av all sivilisasjon, og, som i det gamle Rom, avfolkning, ødeleggelse, degenerering, en eneste stor kirkegård; eller sosialismens seier.» Rosa Luxemburg Sammenliknet med tidligere samfunnssystem, var kapitalismen et framskritt i menneskehetens historie. Den har utviklet produksjonen slik at sult og nød kunne vært avskaffa og det er skapt rom for å kjempe fram en del politiske og demokratiske rettigheter i deler av Verden. Men kapitalismen er ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp i hendene til noen få kapitalister. De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen har for lengst opphørt å være de mest vesentlige. Den kapitalistiske måten å produsere og distribuerer varer på, er ikke lenger det beste alternativet, tvert imot står den i veien for metoder som er mer effektive og vil komme langt flere til gode. 1.1: Kapitalismen utbytting og muligheter for frigjøring 1.1.1: Kapitalismen er et økonomisk system som bygger på at borgerskapet tilegner seg verdier som 3
skapes av arbeiderklassen gjennom lønnsarbeidet. Arbeiderne rår ikke over produksjonsmidler og må selge arbeidskrafta si for å leve. Arbeidskjøperne er interessert i å få arbeidskrafta billigst mulig og få tynt mest mulig arbeid ut av arbeideren. Arbeiderne på sin side har interesse av å beholde mest mulig av den verdien de skaper. Denne motsigelsen lar seg ikke løse under kapitalismen og vil alltid være en kime til klassekamp. 1.1.2: Siden grunnlaget for det kapitalistiske systemet er kapitalistenes utbytting av arbeiderne, kan arbeiderne ikke frigjøre seg uten å avskaffe systemet, og systemet kan ikke avskaffes uten at arbeiderne frigjør seg. 1.1.3: Kapitalismen har skapt både det økonomiske grunnlaget og de kreftene som trengs for å skape en kommunistisk verden uten utbytting, undertrykking og nød. Den viktigste av disse kreftene er proletariatet, den moderne arbeiderklassen, som må stå i spissen for skapelsen av en slik verden. 1.2: Et verdensomspennende klassesystem 1.2.1: Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa si produksjonsform. På slutten av 1800-tallet var stort sett heile verden dratt med i det kapitalistiske systemet. Da gikk kapitalismen fra sitt frikonkurransestadium til det stadiet vi kaller for imperialismen. De imperialistiske stormaktene har delt opp hele verden mellom seg. De store multinasjonale selskapa kontrollerer det meste av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettinga. 1.2.2: Under kapitalismen foregår det en stadig kamp om de økonomiske verdiene mellom kapitalgrupper og mellom kapitalistiske land og grupper av land, både med økonomiske og militære midler. Vi er nå inne i ei utvikling der kapital- og handelsreguleringer, som legger hindre i veien for at kapitalen kan flyte over landegrensene, blir avviklet. Dette kalles globalisering og har blitt framstilt som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. I virkeligheten er det en gjentakelse av tidligere faser i utviklinga av imperialismen. Slike forhold var for eksempel framherskende ved kolonimaktenes oppdeling av verden på 1800-tallet. 1.3: Utbytting, plyndring og kolonialisme 1.3.1: Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord-Amerika er historisk knytta sammen med hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Den opprinnelige befolkningen ble fratatt råderetten over naturrikdommene og verdiene de skapte. Mange steder blei den også redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er blitt utsletta eller trua med utsletting. Historia til kapitalismen er fylt av folkemord, utført både med våpen i hand og med økonomiske midler. 1.3.2: Selv om det gamle direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter. Borgerskapet i de imperialistiske landa, ofte i samarbeid med lokale kompradorborgerskap, kontrollerer fortsatt naturressurser, fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og det får enorm profitt gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Gapet mellom nord og sør fortsetter å vokse. 1.3.3: Under kapitalismen er det skapt enorme rikdommer, og på mange og viktige felt kunne behovene til hele menneskeheten vært dekt. Men dette skjer ikke. Rikdommen kommer ikke folk til gode. I stedet fører systemet til at flere og flere mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. 4
1.4: Kapitalismen ødelegger miljøet og fører til naturkatastrofer 1.4.1: Naturen setter de fysiske rammene for tilværelsen vår. Gjennom mange tusen år har vi ervervet oss de kunnskapene som utgjør vår tids vitenskap. På grunnlag av dette har vi omforma verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og ta bedre hensyn til begrensningene de setter. Livet på jorda er ikke statisk. Det er system i endring og i evig dialektisk bevegelse. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former levebetingelser for hverandre. Rakner veven, er det livsbetingelsene våre som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt. 1.4.2: For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Overfiske truer viktige matressurser og dessuten levekår for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøet raseres i raskt tempo. Alle områder i verden underlegges vareøkonomien. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddinga av planter og dyr skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene blei utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddinga truer store deler av jordbruket i den tredje verden. 1.4.3: Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme miljøproblemene. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom regulering av utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensinga, og ingen områder på kloden er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. 1.4.4: Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser i de industrialiserte landa, flytter kapitalistene ofte problema til fattige land i sør. Denne kapitalistiske rovdriften av naturen truer nå livsgrunnlaget på jorda. Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakta på maksimalprofitt også et uhemma, sløsende forbruk i den rike delen av verden. Verken miljølovgiving eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemene, men det vil fjerne den grunnleggende hindringen som i dag står i veien for å løse dem. 1.5: Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner 1.5.1: Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Det internasjonale borgerskapet konkurrerer også om dominansen i de ulike imperialistiske landa, der de største vare- og finansmengdene er konsentrert Dette fører til at sjølråderetten til mange imperialiststater også undergraves. Organisasjoner som WTO og EU/EØS undergraver og fratar nasjonalstatene kontroll over naturressurser og økonomi. De innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. 1.5.2: Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundreåret hadde ei formell avkolonisering, så blir den nasjonale undertrykkinga hardere og tar nye former. Kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden. 1.5.3: Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA blei den totalt dominerende imperialistmakta. USA bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i heile 5
verden mot flertallet av folket i alle land. 1.5.4: Den ujamne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan framskynde ei endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene. Sjøl om dette igjen åpner mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. 1.6: Ideologisk herredømme er et sentralt maktmiddel for borgerskapet 1.6.1: I alle samfunn skapes og gjenskapes ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at det ikke skal være nødvendig å ta i bruk åpne tvangsmidler. 1.6.2: Offentlige og private utdanningssystem og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskilla er naturlige, nødvendige og fornuftige. Lønn framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Dermed skjules utbyttinga, og kapitalinntekter framstår som faktisk verdiskaping. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholda som ligger der. 1.6.3: Det borgerlige ideologiske herredømmet blei klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme. Mange aksepterte da markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt har denne ideologien fått overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentra. Individualisme fikk utvikle seg på bekostning av kollektive løsninger. 1.7: Kapitalistenes stat 1.7.1: Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholda til rette for det private næringslivet og monopolas ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopola gjennom utbygging av infrastruktur. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, vil borgerskapet alltid være avhengig av statsapparatet sitt. 1.7.2: Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politi og militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat. De skal være redskaper i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde eiga befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellom kapitalgruppene overskrir de økonomiske kampformene og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig. 1.7.3: For å forpurre opprør og klassekamp har ethvert klassesamfunn etablert overvåkings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå. 6
1.8: Demokrati og diktatur 1.8.1: Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktatur og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles, er at styreformene sikrer borgerskapets diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landa har i dag forskjellige typer parlamentarisk demokrati. 1.8.2: I land som Norge bygger det politiske systemet offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Men disse rettighetene er begrensa, og i de fleste land brytes de mer eller mindre. Også i Norge ser vi at demokratiet bare gjelder så lenge kapitalens interesser ikke trues for mye. De demokratiske rettighetene og prinsippa er likevel viktige for folkets kamp, og kommunister må slåss for å forsvare dem og utvide dem. 1.8.3: Tjen folket er ikke prinsipielle tilhengere av full ytringsfrihet under kapitalismen. Vi støtter forbud mot hets av folk på grunnlag av nasjonalitet, religion, kjønn eller legning. Vi er for å forby fascistisk organisering. Slike begrensinger og forbud er et ledd i å utvide friheten til de mest undertrykka i samfunnet, samt å forsvare handlingsrommet for revolusjonære. Innskrenkinger i enkeltes frihet, er i slike tilfeller en sterk utvidelse av andres. 1.8.4: Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makta over verken økonomien eller politikken. Demokratiet blei i utgangspunktet oppfunnet av den athenske statsmannen Solon. Systemet ga de lavere klassene (bortsett fra slavene og kvinnene) såpass stor innflytelse at de ikke ble fratatt æra si, men samtidig ikke så mye at de skulle få lyst på mer. At de lavere klassene fikk følelsen av innflytelse var hovedpoenget, ikke at de skulle ha like stor makt som de øvre klasser. På denne måten kunne de herskende klassene styre med mindre motvilje og protester fra de lavere klassene. Slik er det også i dag. 1.8.5: Omfanget av arbeiderklassens demokratiske rettigheter justeres av i hvor stor grad de følger borgerskapets ønsker. I den grad arbeiderklassen jobber for egne interesser, blir hensyn til arbeiderklassen en taktisk vurdering fra borgerskapets side. Det er borgerskapet som avgjør om arbeiderklassen skal få viljen sin, og det er borgerskapet som setter grensene for hvilke områder arbeiderklassen kan få innflytelse på. 1.8.6: Revolusjonære kommunister får demokratiske rettigheter så lenge de ikke får stor nok oppslutning til at de blir en trussel for kapitalismen. Når dette skjer vil demokratiet bli avskaffa og borgerskapet blir nødt til å endre statsmakta si fra en demokratisk, til en rå og despotisk form for å ikke miste sitt herredømme. Å tro at borgerskapet vil gi fra seg alle sine privilegier, eiendommer og herskende stilling uten kraftig motstand, er farlig og naivt. 1.8.7: Borgerskapet, ikke folket, har makta i staten. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker likevel inngås kompromiss. Folkets kamp har på ei lang rekke områder pressa gjennom sosiale reformer, og ført til lover som begrenser utbyttinga og til offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av borgerskapets diktatur. 1.8.8: De vestlige landa, som roser seg av demokrati og rettssikkerhet, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, dersom disse regima sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folka i sør, men også for borgerlig demokrati i denne delen av verden. 7
1.9: Vilkåra for kommunisme modnes innafor kapitalismen 1.9.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Likevel er virkeligheta at problema vokser for borgerskapet. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke dets krav til profitt, noe som blir klarere ettersom automatiske systemer innføres på stadige flere felt i produksjonen. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate i bruttonasjonalproduktet til den kapitalistiske verdensøkonomien som heilhet, fortsetter. Dette står ikke i motsetning til at enkelte land kan oppvise stor vekst i perioder. 1.9.2: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon. Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkninga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet. Men siden disse overproduksjonskrisene ikke bare dreier seg om de toppene som reguleres under de gjentagende sykliske krisene, men er kronisk og blir stadig dypere, peker den også mot at sjølve produksjonssystemet er avleggs og må erstattes av et system som ikke er bygd på maksimal profitt for de enkelte kapitalistene. 1.9.3: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økninga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene. Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål. 1.9.4: Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid inga mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen. 1.10: Opprørsbevegelser i den tredje verden er hovedkrafta i kampen for kommunismen 1.10.1: Det har i imperialismens epoke vært fire grunnleggende motsigelser i Verden. De har vært motsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap, mellom undertrykte land og imperialistiske land, mellom sosialistiske land og kapitalistiske land og mellom de forskjellige imperialistiske landene som slåss om makt og markeder. 1.10.2: Det har veksla og vil fortsatt veksle hvilken av disse motsigelsene som er den viktigste til en hver tid. I dagens verden går hovedmotsigelsen mellom imperialismen på den ene siden og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Og det er de folkelige opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet. I sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, særlig kampen for rett til jord og arbeid for millionmassene av småbønder og landarbeidere, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig er det i disse landa at arbeiderklassen vokser raskest, og den spiller en stadig større rolle i den antiimperialistiske kampen der. Ettersom dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra 8
arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men nasjonale og demokratiske revolusjoner kan føres videre over i sosialistiske revolusjoner dersom arbeiderklassen spiller den ledende rolla i disse kampene. Den antikoloniale kampen er i dag den viktigste krafta i kampen mot imperialismen. Den føres ikke bare med politiske og økonomiske midler, men også flere steder med våpen i hand. Kapittel 2: Imperialiststaten Norge «De sosialistiske partier som ikke viser gjennom hele sin virksomhet nå, under revolusjonen og etter at den har seiret, at de vil frigjøre de trellbundne nasjoner og bygge sine forbindelser med dem på grunnlag av et fritt forbund og et fritt forbund er bare en løgnaktig frase uten rett til fri løsrivelse - de partier ville begå forræderi mot sosialismen.» V. I. Lenin Den private kapitalen i Norge har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900- tallet. Staten og kommunene har spilt ei sentral rolle, både som eiere og gjennom politisk styring. Til tross for bildet som blir tegna av Norge som nøytral, internasjonal fredsmekler, er den norske staten en lakei for stormaktsinteressene, særlig USAs og deltar i imperialistisk krig og okkupasjon. Imperialismen preger og gjennomsyrer hele det norske samfunnet både økonomisk og ideologisk. Det norske borgerskapet deltar i vestens plyndring av land i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Den ekstra profitten de tilegner seg bidrar til at utbyttinga og undertrykkinga av arbeiderklassen i Norge blir mindre hard. 2.1 Norge og imperialismen 2.1.1: Norge er en selvstendig stat der det norsk borgerskapet har makta. Det er kampen mellom klassene i Norge som avgjør utviklinga. Men denne indre utviklinga er svært nært knytta saman med utviklinga i verden. Norge er et lite og relativt svakt kapitalistisk land, og det er umulig å forstå utviklinga av motsetningene i Norge uten samtidig å analysere utviklinga av sammenhengen mellom Norge og resten av verden. 2.1.2: Det er svært sannsynlig at en sosialistisk revolusjon i Norge vil bli utløst av store internasjonale hendelser og kriser i hele det imperialistiske verdenssystemet. Norge er en del av det imperialistiske verdensmarkedet. Den norske økonomien er svært nært integrert med det imperialistiske verdensmarkedet. Utenlandske monopol driver i Norge, og norske monopol driver i utlandet. Mye av produksjonen er retta inn på eksport, og mye av produksjonen, konsumet og økonomien i det hele tatt er avhengig av import. Store endringer i markedet, prisene, kriser, ny teknologi osv., må derfor også få store virkninger på økonomien og klassekampen i Norge. 2.1.3: Norge er selv et lite imperialistisk land. De norske monopola hever selv superprofitter i den tredje verden. De er imperialister som har interesse av at det imperialistiske økonomiske verdenssystemet holder fram med å fungere. Norge har aldri hatt kolonier i den tredje verden, og har ikke makt til å skaffe seg selv hegemoni. De norske monopola er derfor avhengige av støtte og vern for sine imperialistiske interesser i den tredje verden fra større imperialistmakter. Norge har støtta undertrykkinga som USA, England og Frankrike har drevet i noen land. I andre 9
tilfeller har Norge støtta noen frigjøringsbevegelser og land i den tredje verden. Solidaritet og fellesinteresser med vestlige imperialistmakter avgjør i noen tilfeller, mens press fra det norske folket og konkurransinteressene til store norske monopol avgjør i andre. 2.2: Rikt på ressurser, men lite sjølberga 2.2.1: De rike naturressursene, som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir også i dag nisjer den kan profittere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvareutvinning og produksjon av halvfabrikater. Norge er nå en av verdens største oljeeksportører, og utnyttinga av de norske gassressursene er bare i startfasen. Dette har svært stor betydning for klassekampen i Norge, for samfunnsutviklinga og for Norges forhold til andre land. Industrien er blitt særlig raskt nedbygd i Norge, og det som er igjen av den, er i stor grad basert på oljevirksomheta. Som et resultat av denne næringspolitikken har det norske storborgerskapet eiendommer og fonds i utlandet som det kan bygge sin fortsatte eksistens på. 2.2.2: For folket i Norge ville det beste være om de enorme verdiene som skapes i landet, i større grad blei brukt til ei allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget både for å styrke velferden og sjølbergingsgraden vår. Men i stedet avvikles kontrollen over norsk industri og finans. I løpet av 1990-åra blei utenlandske direkte investeringer i Norge tredobla, mens konsesjonsvilkår og andre restriksjoner på bruken av de verdiene som skapes, minska. Norske storselskap kan ikke kreve rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer osv uten å gi tilsvarende motytelser til utenlandsk imperialistisk kapital. Norge er derfor en pådriver i den internasjonale utviklinga av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolas rettigheter i forhold til nasjonalstatene. Derfor ivrer det norske borgerskapet for EUmedlemskap og EØS- og WTO-avtaler. 2.2.3: Den norske oljepolitikken har i stor grad tjent USAs interesse av å kontrollere oljeproduksjonen i verden. Den norske gasspolitikken blir nå lagt om i tråd med krava fra EU. Slik tjener de norske politikerne de største imperialistmaktene. Å stille krav til oljepolitikken er en viktig del av den antiimperialistiske kampen i Norge. 2.2.4: Det vil alltid være arbeidsløshet under kapitalismen. Tendensen på verdensbasis etter den andre verdenskrigen er at de arbeidsløse øker både i antall og relativt. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret har gjort at arbeidsløsheta likevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa. 2.3: Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse 2.3.1: Staten har spilt og spiller ei sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat. Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller ei mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også sjøl som aktør i markedet. I Norge er det fortsatt slik at staten kontrollerer langt mer av næringsvirksomheta i landet enn tilfellet er i de fleste andre vesteuropeiske landa. Staten har veldige inntekter av oljevirksomheta. Derfor er staten den overlegent største kapitalisten i Norge. Gjennom oljefondet er staten en internasjonal finanskapitalist, og StatoilHydro er et betydelig multinasjonalt selskap med imperialistisk virksomhet i mange land. Oljeinntektene blir altså brukt som kapital til å utbytte arbeiderklassen og folket i andre land. 10
2.3.2: Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser. Samtidig legges det opp til at mange fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte. 2.3.3: Både gjennom personlige økonomiske eigeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embetsverk, og gjennom regjeringsposisjon i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt ei nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette. 2.4: Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap 2.4.1: Kapitalismen blei bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettingsog næringsstrukturen i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere, bønder og fiskere. Dette er noe av bakgrunnen for at Norge to ganger har sagt nei til EU. 2.4.2: Etter den andre verdenskrigen blei Norge sterkt knytta til USA. De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EUprosjektet. Gjennom EØS-avtalen blir en stor del av ny norsk lovgiving bestemt av EU og ikke av norske myndigheter. Å gjenvinne den norske sjølråderetten gjennom å kreve oppheving av EØSavtalen, er avgjørende for klassekampen i Norge på svært mange områder. 2.4.3: Dagens imperialisme gjør at også små imperialistiske land utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge. Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Jakta på profitt i utlandet og «salget av Norge» er to sider av samme sak. Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser aleine når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakter. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt ei underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet. 2.5: Kapitalismen bygger ned distrikts-norge 2.5.1: Kyst-Norge er sentralt i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom heile 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt ei heilt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-norge. 2.5.2: Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolking og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkas bekostning. 2.6: Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes 2.6.1: Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. I tillegg til den samiske 11
urbefolkninga, er kvener og romanifolk utsatt for undertrykking 2.6.2: Sapmi er de land- og vannstrekninger som fast, kontinuerlig og gjennom uminnelige tider er brukt av samene. De tilhører det samiske folket og bare det har bruks- og råderett over dem. Dersom samene skal få virkelig sjølråderett i sitt land, må statene gi avkall på sin påståtte eiendomsrett der. Dette må gjelde ubetinget der samene i dag har flertall. 2.6.3: Det samiske folket har som nasjon krav på nasjonal sjølråderett, det vil si rett til sjøl å bestemme si nåtid og framtid på alle områder, også til å opprette sjølstyre innafor et bestemt geografisk område. Ingen inngrep i samisk land kan skje mot samisk vilje uttrykt gjennom institusjoner de sjøl oppretter. Disse overtar full råde- og styringsrett over alt som skjer i samisk land. De har vetorett i forhold til statene, og kan nekte ekspropriasjon. Dersom samene ønsker det, har de også rett til å løsrive seg fra statene de i dag er underlagt og å opprette en egen stat. Kapittel 3: Klasser og klassekamp i Norge «Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» Det kommunistiske manifest Klasser er store grupper mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i et historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg fra hverandre etter - eiendomsforholda til produksjonsmidla - rolla i den sosiale organiseringa av arbeidet - størrelsen på sin andel av den sosiale rikdommen og måten de får den på Utviklinga av kapitalismen forenkler klassemotsigelsene. I Norge er borgerskapet og proletariatet de viktigste klassene som står mot hverandre. Mellom disse to klassene står småborgerskapet som deler seg i mange ulike grupper. I klassesamfunnet vil det alltid finnes grupper og lag som står i overgangen fra den ene til den andre klassen. Den veldige utviklinga av høgere utdanning i de siste tiåra og den nye industrielle revolusjonen som er i gang nå, fører også til endringer i klasseforholda. Det oppstår nye yrker og arbeidsdelinga blir endra. Men dette endrer ikke på de grunnleggende klasseforholdene. Det store flertallet vil fremdeles høre til en av disse tre klassene. Nye yrker og «nye mellomlag» vil for det meste høre til småborgerskapet, proletariatet eller overgangen mellom dem. Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet og den økte innvandringen har endret det norske klassesamfunnet. Det er blant kvinner og innvandrere i de lavere sjiktene av proletariatet at vi i dag finner de med størst objektiv interesse av revolusjon i Norge. 3.1: Hovedmotsigelsen i Norge I det høyt utvikla kapitalistiske Norge går den grunnleggende motsigelsen mellom samfunnskarakteren til produksjonen og den private karakteren til eiendommen. Når det gjelder 12
klasseforholda, så kommer denne motsigelsen fram i motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet. I dag er dette hovedmotsigelsen som styrer og påvirker utviklinga av alle andre motsigelser i det norske samfunnet. 3.2: Borgerskapet 3.2.1: Borgerskapet er den klassen som bygger på kapitalistisk utbytting av lønnsarbeid. Borgerskapet eier og kontrollerer de viktigste produksjonsmidlene. Herredømet over produksjonsmidlene kan ta form av privat eiendom eller av at staten eier virksomheter. 3.2.2: Til borgerskapet hører både små kapitalister, lederne av de største imperialistiske monopola og lederne i de statskapitalistiske virksomhetene. Det gjelder enten kapitaleiendommen tar form av industri, transport, stor kapitalistisk gårdsdrift osv., eller eiendom til penger som blir brukt til spekulasjon. Til borgerskapet hører også de øvre sjikta i ledelsen av statsadministrasjonen og hæren, de kapitalistiske virksomhetene og de store organisasjonene, og de rike spissene blant de intellektuelle. 3.2.3: Hele borgerskapet har felles interesse av å forsvare kapitalismen og er derfor fiendtlig til den sosialistiske revolusjonen. Men innafor borgerskapet er det monopolborgerskapet som har makta. 3.2.4: Borgerskapets diktatur i Norge tar form av et monopolkapitalistisk diktatur. Monopolkapitalistene i Norge er de som hersker over de største private monopola og toppene i statsbyråkratiet, spesielt de som styrer over den kapitalistiske eiendommen til den norske staten. Toppbyråkratene i DNA og LO og de som forvalter den byråkratkapitalistiske eiendommen til DNA og LO må regnes til monopolborgerskapet. 3.2.5: Borgerskapet er fullt av indre motsigelser. Det monopolistiske borgerskapet nytter makta si til å ta superprofitter. De ikke-monopolistiske kapitalistene blir ofte pressa og utkonkurrerte. Det finnes motsigelser mellom ulike monopolgrupper, mellom privat og statlig kapital, mellom kapitalister som står i kontakt med ulike utenlandske imperialistiske monopol, mellom ulike byråkratiske klikker osv. Men som helhet er disse motsigelsene i regelen underordna motsigelsen til proletariatet. 3.2.6: I borgerskapet vil det finnes enkelte progressive individer som vender ryggen til klasseinteressene sine og støtter arbeiderklassen. 3.3: Proletariatet 3.3.1: Proletariatet er den moderne arbeiderklassen. Det er den klassen som får levebrødet sitt bare av å selge arbeidskrafta si. Proletariatet er et produkt av storindustrien. Der er den blitt organisert, trena, herda og disiplinert. Proletariatet er den første klassen av arbeidere i verdenshistoria som er i stand til å ta makta selv etter å ha gjennomført en revolusjon, og ikke la makta gå over til nye utbyttere. 3.3.2: Bare proletariatet er en helt gjennom revolusjonær klasse for bare denne klassen har alt å vinne og ingenting å tape på å styrte kapitalismen. 3.3.3: Proletariatet er den største klassen i Norge i dag, og omfatter flertallet av innbyggerne i landet. 3.3.4: Til proletariatet hører arbeiderne i industri, gruver, anlegg, transport, arbeidere i jordbruk og fiske og de laveste delene av funksjonærer i kontor, handel, samferdsel og tjenestenæringer. Innenfor proletariatet er det arbeiderne i storindustrien og de største arbeidsplassene som hører til kjernen. 13
3.3.5: I Norge i dag har proletariatet flere forbruksvarer og kortere arbeidstid enn de hadde for f.eks. femti år sida, og det har rett til å organisere seg og ytre seg. Disse forbedringene av det norske proletariatet sin stilling har tre hovedårsaker som i dialektisk samspill har drevet fram den norske velferden og velstanden. Den første årsaken er proletariatets klassekamp, først og fremst gjennom fagforeninger. Den andre er den vestlige imperialismens plyndring verdens fattige land og folk. Den tredje er det norske borgerskapets objektive interesse av utdanna arbeidskraft og stabile politiske forhold. De grunnleggende klasseforholda og maktforholda som folket lever under i Norge uendret, selv om disse relativt gode levekårene gjør proletariatet i Norge mindre mottakelig for revolusjonær tenkning enn i fattige land i den tredje verden. 3.3.6: Den historiske oppgava til proletariatet i Norge er å gjøre sosialistisk revolusjon, opprette proletariatets diktatur og forberede utviklinga fram til kommunismen. Dette er ei sak for hele det arbeidende folket i Norge, medregna flertallet i jordbruk og fiske og blant de intellektuelle. Men proletariatet må gå i ledelsen og ta de tyngste løfta i kampen for sosialismen. 3.4: Småborgerskapet 3.4.1: Småborgerskapet favner både om grupper som eier produksjonsmidler eller virksomheter i jordbruk, varehandel, småindustri i liten målestokk osv., og intellektuelle og funksjonærer som har ei forholdsvis sjølstendig stilling og særlige kvalifikasjoner, enten de er fastlønte eller har sjølstendig yrke. Noen småborgere har store ønsker og sjanser til å arbeide seg opp og bli velstående. Andre blir ruinerte i konkurransen. Svært mange av dem har ei stilling som er nær den proletariatet står i. 3.4.2: Fordi småborgerskapet står i ei mellomstilling og er knytta til så ulike former for virksomhet, er den lite enhetlig. Noen grupper vil støtte proletariatet, andre støtter borgerskapet, mens andre igjen vakler hit og dit. Men storparten av småborgerskapet er mennesker som lever av sitt eget arbeid og har objektive interesser av sosialistisk revolusjon i Norge. 3.4.3: Det er umulig for småborgerskapet å ta makta i Norge og danne et småborgerlig samfunn med en småborgerlig økonomi. Derfor må småborgerskapet knytte seg til borgerskapet eller proletariatet i klassekampen. 3.4.4: Fra ståstedet til proletariatet er det særlig to deler av småborgerskapet som det er viktig å vinne over. Småbrukerne i jordbruket og fiskerne som står i same stilling som dem, er proletariatets viktigste allierte på landsbygda. Her må vi også rekne med halvproletariatet på landsbygda. Dette er småprodusenter som lever delvis av lønnsarbeid. De står med det ene beinet i proletariatet og er i ferd med å bli proletarer. I jordbruket er småbrukerne og halvproletarene til sammen det store flertallet. 3.4.5: Om proletariatet skal seire, trengs det en klasseallianse med arbeidsfolk på landsbygda. De breie laga av de arbeidende intellektuelle lever et liv som i materiell standard ikke skiller seg mye fra livet til proletariatet. De er og en nødvendig alliert om proletariatet skal kunne seire. 3.4.6: Blant de mest privilegerte gruppene i småborgerskapet og i de politisk mest tilbakeliggende delene vil den borgerlige reaksjonen finne reserver og faste allierte. Proletariatet må forsøke å vinne så store deler av småborgerskapet som mulig over til seg, og i det minste forsøke å nøytralisere de som ikke kan vinnes over, slik at de ikke blir faste allierte med borgerskapet. 14
3.5: Arbeideraristokratiet 3.5.1: Så lenge kapitalismen har det vært privilegerte og borgerliggjorte mindretall i arbeiderklassen, spesielt i de rikeste og mest utvikla kapitalistiske statene. Dette arbeideraristokratiet som Marx og Engels kalte det, har alltid utgjort et viktig grunnlag for borgerlig politikk i arbeiderbevegelsen. Imperialismen gjorde det mulig for borgerskapet i imperialistiske land å kjøpe opp et lag av arbeiderklassen ved hjelp av superprofitten. 3.5.2: I Norge i dag kommer arbeideraristokratiet fra de bedrestilte, øverste lagene av arbeiderklassen og ved at arbeidere som blir tillitsmenn eller får politiske verv får særskilte privilegier. Stillinga deres er prega av at noen av dem har sjanser til å avansere ut av arbeiderklassen og bli småborgere og borgere. Noen arbeideraristokrater blir rekrutterte til monopolborgerskapet. De går fra byråkratiet omkring de parlamentariske organene, i politiske parti og i fagbevegelsen til toppstillinger i Arbeiderparti- og LO-apparatet, i statsbyråkratiet eller til stillinger i ledelsen for statsvirksomheter og private virksomheter. 3.5.3: Arbeideraristokratiet spiller ei viktig rolle for borgerskapet. De utgjør en forholdsvis stor grobunn for borgerlige ideer i arbeiderklassen, og er grunnlaget for ei stor gruppe borgerlige arbeiderledere som kjemper for å holde utbyttinga ved lag og borgerskapet ved makta. Arbeideraristokratiet utgjør også et utgangspunkt for at støtten til sjåvinisme og imperialisme kan spre seg i deler av arbeiderklassen. Så lenge USA er i framgang, arbeider toppsjiktet i arbeideraristokratiet i Norge for å styrke USA-imperialismen sine posisjoner i Norge. 3.5.4: For arbeiderklassen er det viktig å slåss mot at arbeiderledere og tillitsmenn utvikler seg til byråkrater som skiller seg fra arbeiderklassen. Det er viktig å utnytte de motsigelsenne som finnes mellom de øvre og nedre sjikta i arbeideraristokratiet og mellom grupper som er knytta til ulike deler av borgerskapet, og skille det store flertallet i hele laget fra borgerskapet i flest mulig saker. Arbeiderklassen må løsrive seg fra innvirkningen fra de mest iherdige representantene for kapitalistklassen i arbeideraristokratiet. 3.6: Filleproletariatet 3.6.1: Filleproletariatet er ingen klasse, men et sjikt på bunnen av samfunnet. Det er hardt undertrykt og lever i sosial nød som borgerskapet prøver å skjule. Det kommer fra flere klasser. Det favner blant annet om yrkeskriminelle, prostituerte og alkoholikere som ikke lenger klarer å arbeide. 3.6.2: Flere faktorer gjør at filleproletariatet over tid øker, blant annet det at mange arbeidere blir kasta ut av produksjonen på grunn av kriser og utvikling av produktivkreftene, mangelen på arbeidsplasser og skoletilbud til ungdom, og spredningen av narkotika. Filleproletariatet danner grunnlag for forbrytelser og kriminalitet som i stor grad rammer arbeidsfolk. 3.6.3: Filleproletariatet er offer for motsigelsene under kapitalismen. Men fordi folk i dette sjiktet er så demoralisert at de som oftest ikke gjør motstand, kan de for det meste ikke bli noen viktig alliert for arbeiderklassen. Unntakene er de delene av filleproletariatet som ligger nærmest arbeiderklassen og har mer eller mindre faste jobber. Mange filleproletarer blir rekruttert som redskaper for kapitalistiske storspekulanter i narkotikasalg, prostitusjon og annen kriminell virksomhet. I filleproletariatet finnes det også folk som kan brukes av reaksjonære til angrep mot arbeiderklassen. 3.6.4: Proletariatet må forsøke å gjøre det mulig for filleproletariatet å komme ut av stillingen sin. Det må kjempe mot årsakene til at folk blir filleproletarer og mot kriminaliteten og narkomanien som sprer seg når filleproletariatet vokser. 15
Proletariatet må også kjempe mot urettferdig undertrykking av filleproletariatet, som for eksempel politivold. Den eneste varige løsninga på problemet til filleproletariatet er å avskaffe de kapitalistiske samfunnsforholda, som vil ødelegge mennesker og gjøre dem til filleproletarer så lenge kapitalismen fins. 3.7: Fagbevegelsen 3.7.1: Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Dens oppgave er å slåss for bedre lønns- og arbeidsforhold, for den demokratiske retten til å være fagorganisert og for avtaler som sikrer mulighetene til å ha gode vilkår for å drive fagforeningsarbeid, i tillegg til at den tar opp politiske spørsmål i vid forstand. Fagbevegelsen kan være skole i å utvikle ledere for arbeiderklassen i masseomfang, kunnskap som trengs både i den daglige økonomiske og politiske klassekampen, og i kampen for arbeiderklassens strategiske mål om kommunisme. 3.7.2: Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Strategien er enten å knekke den eller å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organ knytta til klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytningen til Arbeiderpartiets toppsjikt den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot sosialdemokratiets politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som river seg løs fra klassesamarbeidssystemet og partistyringa og sprenger de politiske rammene som sosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet. 3.7.3: Kommunistenes rolle i fagbevegelsen har vært å gå i spissen mot klassesamarbeidslinja og for klassekamp. Kommunistene har historisk spilt ei viktig rolle både som ledende og opposisjonelle i fagforeningene. Dette har vært en medvirkende årsak til at arbeiderklassen har vunnet viktige seire. Men dette er ikke nok for kommunister vi kjemper for arbeiderklassens endelige frigjøring, det klasseløse samfunn. 16
Kapittel 4: Kvinneundertrykking, kvinnefrigjøring og homofil kamp «Kvinner holder halve himmelen oppe.» Mao Zedong Kapitalismen har overtatt den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system. Helt siden kapitalismens barndom har kvinnene kombinert lønnsarbeid med ansvaret for arbeidet som trengs for at arbeiderklassen og det arbeidende folket skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har sterk innvirking på selvoppfattelsen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin eigen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid. Noen grupper kvinner utsettes i tillegg for andre former for undertrykking. Dette gjelder bl.a lesbiske og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene organiserer seg særskilt, i tillegg til å delta i felles kvinneorganisering og kvinnekamp. 4.1: Familien 4.1.1: Kapitalismens lønnsarbeid og utbytting bygger på at familien som institusjon er en økonomisk grunnenhet med ansvar for forsørging og reproduksjon Familien sikrer også at borgerskapets eiendom videreføres gjennom arv. Dette forutsetter kontroll av kvinners seksualitet og legger grunnlaget for ideene om menns eiendomsrett til kvinner og barn. 4.1.2: Familien er grunnleggende i systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønna, og den skaper ideologiske og psykologiske strukturer som styrker disse. Familieinstitusjonen som en økonomisk enhet, kan ikke oppløses uten at lønnsarbeidet og privateiendommen oppheves. 4.2: Kampen om kvinnekroppen 4.2.1: Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til spørsmål om kjøp og salg. Kjærlighet, vennskap og solidaritet får trange kår. Til og med de mest intime mellommenneskelige forholda blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. 4.2.2: Millioner av mennesker tvinges til et liv som sexslaver. Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet. Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. 4.2.3: Selvbestemt abort var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over eigen kropp og eige liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule denne retten, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner 17
skyld og skam. Kampen for råderett over eigen kropp og eige liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort. 4.2.4: En av de undertrykkingsmekanismene som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og medier. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter. 4.3: Kvinnene i det norske klassesamfunnet 4.3.1: Kvinnene i Norge har gjennom aktiv kamp kommet langt i retning av formell likestilling i lovverket. Kvinnene utgjør nesten halvparten av arbeidsstyrken og finnes i alle yrker. Dette opphever ikke kvinneundertrykkinga som er innbakt i måten samfunnet er organisert på, økonomisk, politisk, sosialt, kulturelt, i de rådende ideologier og i menns undertrykking av kvinner. Menns og kvinners liv er forskjellige, sjøl når de lever under samme tak. Vanligvis tilpasser kvinnene lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn gjør omvendt. Nettopp motsigelsen mellom på den ene sida de store endringene som har skjedd i kvinners liv og muligheter, og på den andre sida det at den grunnleggende kvinneundertrykkinga ikke er avgjørende endra, skaper grunnlag for opprør. 4.3.2: Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønna enn mannsdominerte. Kvinnene tjener mindre fordi mange kvinner jobber deltid, dels på grunn av omsorgsoppgavene hjemme og dels fordi de ikke får andre jobber. Mange har også ulike former for korttidskontrakter og kontrakter uten fast arbeidstid. 4.3.3: Privatisering og nedskjæring i offentlig sektor er spesielt alvorlig for arbeiderkvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor for å få redusert privat omsorgsansvar og slik ha mulighet til full yrkesdeltaking. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av dem som jobber i offentlig sektor. Privatisering og nedskjæring betyr alvorlige angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiv. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgtapparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna. 4.4: Vold mot kvinner 4.4.1: Vold mot kvinner, inkludert seksualisert vold, er en følge av kvinneundertrykkinga og kvinneforakten i samfunnet. Samtidig bidrar den til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn og styrke kvinneforakten. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst risiko for å bli utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Tross langvarig arbeid fra krisesenter- og kvinnebevegelsen for øvrig, er denne volden fortsatt usynliggjort, bagatellisert og fortia. 4.4.2: Porno og prostitusjon nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner. Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid. 4.5: Lesbisk og homofil frigjøring 4.5.1: Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med 18
dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. 4.5.2: Retten til å være den man er og elske den man vil, er grunnleggende menneskerettigheter. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og sjøltillit til å utfolde si kjærlighet og sin seksualitet. 4.5.3: Homofile og lesbiske opplever i samfunnet ei heterosexistisk undertrykking som kan sammenliknes med rasisme. Mange holder legningen si skjult av frykt for mobbing og sosial utestenging. Dette er av de mest underkjente problem i samfunnet. Lesbiske og homofile har oppnådd viktige formelle seire, som retten til å inngå partnerskap. Men de har ennå ikke rett til adopsjon, og de opplever yrkesforbud i kirka. Det er utstrakt vold mot homofile og lesbiske i samfunnet, og sjølmordsprosenten blant unge homofile er høy. 4.5.4: Det er i homofile og lesbiske miljø at oppløsninga av sosiale kjønn er kommet lengst. Homofili kan derfor være en spydspiss i kampen for å forandre den tradisjonelle kjernefamilien. Den kampen lesbiske og homofile fører, har således betydning utover den kampen de fører for eigne rettigheter. 4.6: Kamp mot borgerlig feminisme 4.6.1: I kvinnekampens historie går det et skille mellom marxistisk og proletær kvinnekamp og borgerlig og småborgerlig feminisme. Kvinner i proletariatet har andre objektive interesser enn borgerskapets kvinner. Dette får konsekvenser for teori og praksis i kvinnekampen. 4.6.2: Borgerlig og småborgerlig feminisme ser motsigelsen mellom kvinner og menn som den mest grunnleggende motsigelsen i menneskesamfunnet. Den biologiske forskjellen blir holdt fram som rota til kvinneundertrykking. Marxismen viser at den historiske underordninga av kvinner henger sammen med opprettelsen av klassesamfunn. Før klassesamfunnene oppstod, levde mennesker i forskjellige typer stammesamfunn. Mange av disse samfunnene praktiserte morsrett og kvinner kan ha vært dominerende. Det er først når privateiendommen og klassene oppstår, at farsrett og systematisk kvinneundertrykking oppstår. Rota til kvinneundertrykking er økonomisk og sosial. Borgerlige teorier om kvinneundertrykking legger hovedvekt på ideologi og formelle rettigheter. Kommunister må legge hovedvekt på kamp mot de økonomiske og sosiale forholda som undertrykker arbeiderkvinner spesielt og knytte den sammen med klassekampen for kommunisme. Kapittel 5: Rasistisk undertrykking og innvandring til proletariatet «Tidligere var det gjengs å tro at verden fra uminnelig tid er delt i høyere og lavere raser, i fargede og hvite - og av dem er de første udugelige til sivilisasjon og av skjebnen fordømt til å være utbyttingsobjekter, de andre derimot er de eneste bærere av sivilisasjonen og kalt til å utbytte de første. Denne legenden må nå betraktes som knust og kastet på skraphaugen.» Josef Stalin Ideen om de såkalte menneskerasene har sin rot i sosiale og økonomiske strukturer, ikke i menneskenes biologiske forskjeller. Det har eksistert fremmedhat og diskriminering også før 19
kapitalismen, men rasismen som ideologi har vist seg svært nyttig våpen for koloniherrer og imperialister. Nasjoner og folk settes opp mot hverandre, og kampkrafta deres svekkes. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneska har forskjellig verdi og muligheter ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken ettersom funksjonen til enkeltgener kartlegges. Rasismen er nyttig for borgerskapet for å rettferdiggjøre den imperialistiske plyndringen av fattige land og for å splitte svarte og hvite arbeidere. Rasismen i vestlige imperialistland knytter hvite arbeidsfolk til sitt eget borgerskap og er et viktig hinder for klassekampen. 5.1: Imperialismen skaper rasisme 5.1.1: Fascismens nederlag i andre verdenskrig gjorde den åpne rasismen som Tyskland og Japan stod for mye vanskeligere å forsvare. Frigjøringskampene i de tidligere koloniene, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse apartheidstaten er viktige eksempler på andre antirasistiske seire. Dette viser at folkets aktive kamp kan tvinge rasismen på retrett. 5.1.2: Men rasismen dekker imperialismens behov, og den lever videre. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke egentlig er rasisme, men har flere likhetstrekk med den - sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon, kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller på motsetninger som bygger på slike forhold. Eksempel på rasisme og liknende undertrykkingssystem finner vi i dag i den israelske staten, i den såkalte sivilisasjonskampen mot den islamske verden og i oppbygginga av Schengen-samarbeidet og den europeiske festningen. 5.2: Rasismen er en del av klassesamfunnet 5.2.1: Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er til og med forbudt i straffelova. Den er forvist til små og ekstreme høyregrupper og nazister. Likevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for statlig rasisme. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av dette. Den statlige rasismen legitimerer og gir næring til alle former for rasisme. 5.2.2: Vi finner også rasismen i dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært retta mot jøder, samer og romanifolk, men rammer i våre dager også innvandrere og flyktninger, spesielt fra den tredje verden, og andre med mørk hudfarge. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, dårlig tilpassa skoletilbud og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt blant annet fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status. 5.3: Innvandring til proletariatet 5.3.1: Arbeidsinnvandring og andre former for innvandring har endret sammensetningen og forholdene i proletariatet i Norge. I forskjellige perioder har titusener av mennesker fra fattigere deler av verden blitt hentet hit som billig arbeidskraft for kapitalen. Andre er kommet som resultat av kriger og nød som imperialismen skaper i de fattige landene. De fleste av innvandrerne og flyktningene har endt opp i sjiktene av proletariatet med dårligst lønn og levekår. 5.3.2: Arbeidsinnvandring brukes av kapitalen som en brekkstang mot lønn og arbeidsvilkår som proletariatet i Vesten har oppnådd. Hele sektorer er i nyere tid blitt dominert av billig arbeidskraft fra andre land, noe som kan senke lønna i hele bransjer. Den kommunistiske holdningen til 20