Philip Roth Hvermann Oversatt av Tone Formo
Om forfatteren: Philip Roth debuterte i 1959 med novellesamlingen Goodbye Columbus. Ti år etter fikk han sitt sensasjonelle gjennombrudd med Portnoys besværlige liv. Blant hans mange bøker rager kanskje først og fremst trilogien Amerikansk Pastorale, Gift med en kommunist og Menneskemerket (1997/98 2000) høyest. Men også hans andre romaner er mottatt med strålende kritikker. Philip Roth er tildelt det som finnes av litterære priser i USA: Pulitzer-prisen (1997), National Medal of Arts (1998), Gold Medal in Fiction fra American Academy of Arts and Letters (2002), tidligere gitt til blant andre John Dos Pasos, William Faulkner og Saul Bellow. To ganger er han blitt tildelt National Book Award, PEN/Faulkner Award og National Book Critics Circle Award. I 2011 har han fått den prestisjefulle Man Booker International Prize. Philip Roth er den tredje amerikanske forfatteren som i sin levetid vil få sitt verk utgitt i en omfattende, endelig utgave av Library of America. Det siste av åtte bind er planlagt utgitt i 2013.
Om boken: Denne romanen er en inderlig, åpenhjertig og samtidig universell fortelling om tap, anger og stoisk beherskelse. Vi følger Roths hvermann fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han konstaterer sine jevnaldrendes forfall, samtidig som han sliter med å akseptere sitt eget. Hovedpersonen har vært fremgangsrik innen reklamebransjen og er far til tre barn. De to sønnene fra det første ekteskapet forakter ham, mens datteren fra det andre beundrer ham. Han har en storebror som er frisk og rask selv på eldre dager, noe som etter hvert gjør ham bittert misunnelig. Han er en ensom eksmann til tre svært forskjellige kvinner. Det var alltid hans skyld at forholdene ikke holdt. Dessuten - han er blitt den mannen han absolutt ikke vil være. «Nok et eksempel på at Philip Roth er blant verdens ypperste forfattere. (...) De Aderton bør i løpet av de nærmeste årene belønne ham med den Nobelprisen han fortjener.» Dagsavisen «Philip Roth er en knusende god forteller, nå som alltid.» Olav Egil Aune, Vårt Land
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: Everyman Copyright Philip Roth, 2006 Norsk utgave 2008, 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-21541-4 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til J.C.
Her hvor menn må lytte ved hverandres klagemur, hvor alder skaker grå og glisne hår, hvor ungdom blekner i en dødningdans, hvor bare det å tenke er en kniv, i sorgens åpne sår... JOHN KEATS «Ode til en nattergal» (gjendiktet av André Bjerke)
R UNDT GRAVEN i den forfalne gravlunden sto noen av de gamle kollegene hans fra New Yorks reklameverden. De mintes ham som energisk og nyskapende og sa til hans datter Nancy at han hadde vært en glede å samarbeide med. Der sto også noen som hadde tatt veien opp fra Starfish Beach, seniorlandsbyen ved New Jersey-kysten der han hadde bodd siden senhøsten 2001 pensjonister som han inntil nylig hadde holdt malerkurs for. Og der sto de to sønnene, Randy og Lonny, middelaldrende menn fra hans stormfulle første ekteskap, som var sin mors barn fremfor noe og følgelig visste lite om ham som var rosverdig og mye som ikke var det, og som var der av plikt og ingen ting annet. Hans eldre bror Howie var der med sin kone, ankommet med fly fra California kvelden i forveien, foruten en av de tre ekskonene, den midterste, Nancys mor Phoebe, en høy og meget tynn, hvithåret kvinne hvis høyre arm hang slapt ned langs siden. Da Nancy spurte moren om hun hadde lyst til å si noe, ristet hun først brydd på hodet, men så tok hun ordet likevel og sa lavt og litt utydelig: «Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg ser hele tiden for meg at han svømmer ute i vika ikke noe annet. Jeg ser bare for meg at han svømmer ute i vika.» Og så var det Nancy, som hadde stått for alle forberedelsene til farens begravelse, og var den som hadde ringt rundt til de fremmøtte for at ikke likfølget bare skulle bestå av moren og henne og broren hans og svigerinnen. Det var bare én
person til stede som ikke var invitert, og det var en ferm kvinne med trivelig, rundt ansikt og farget, rødt hår, som simpelthen dukket opp på gravlunden og presenterte seg som Maureen, den private sykepleiersken som hadde pleiet ham etter en hjerteoperasjon for mange år siden. Howie kjente henne igjen og gikk bort og kysset henne på kinnet. Nancy vendte seg til dem alle og sa: «Jeg kan jo begynne med å fortelle litt om denne gravlunden, for jeg har funnet ut at ikke bare ligger min oldefar, fars bestefar, begravet ved siden av min oldemor på den eldste delen her, men han var også en av grunnleggerne i 1888. Gravlunden ble opprinnelig finansiert og anlagt av begravelsesfondene i jødiske veldedighetsorganisasjoner og menigheter i Union og Essex County. Oldefar eide og drev et losjihus i Elizabeth som spesielt tok imot nyankomne immigranter, og han var opptatt av deres ve og vel også utover sitt ansvar som husvert. Det var derfor han ble et av stiftelsesmedlemmene som kjøpte det åpne jordet som lå her, og som selv planerte og beplantet det, og det var derfor han ble gravlundens første styreformann. Han var relativt ung og i full vigør den gangen, og det var han alene som undertegnet dokumentet som slår fast at gravlundens formål var å jordfeste avdøde medlemmer i henhold til jødiske lover og tradisjoner. Som dere ser, er ikke vedlikeholdet av gravene og gjerdet og portene lenger som det burde ha vært. Mye har forfalt, portene er rustne og låsene er vekk, det er gjort hærverk. Nå ligger flyplassen rett for enden her, og dere hører den jevne duren fra motorveien noen kilometer borte. Først tenkte jeg naturligvis på å finne et virkelig vakkert sted å begrave far, et av de stedene der han og mor pleide å dra