Femti år, to måneder og tjueen dager

Femti år, to måneder og tjueen dager som er den tiden livet ditt vil komme til å vare, målt fra unnfangelsen, fra øyeblikket da cellene smelter sammen, i mørket inne i moren din, mellom våte, varme vegger. Her blir du til, uten at hun engang legger merke til det. Det er formiddag, sommer, og solen skinner ned på en durende gravemaskin, spredte bygningsrør og på mannen som står ved et åpent hull i veien, tydelig konsentrert over kartet han holder mellom hendene, som viser en oversikt over vannrørene i den voksende byen. Moren din har nettopp gått de siste skrittene bort til ham. Hun har prikket ham på skulderen og fått ham til å snu seg rundt med et smil, og det er nå, idet hun rekker ham en flaske vann og spør hvordan det går, det er akkurat i dette øyeblikket de to cellene åpner seg opp for hverandre og slynger seg sammen i en omfavnelse av genetiske tråder, som armer, som et ekko av en annen omfavnelse natten før, da foreldrene dine lå på gresset nede ved elvebredden, nakne, og fremdeles våte av vannet i elven. For de hadde først badet. De hadde først kommet gående ned skråningen, og moren din hadde kastet et raskt blikk over skulderen, som for å forsikre seg om at de virkelig var alene, før de kledde seg nakne, huket seg ned ved vannkanten og smøg seg ut i det kjølige, glitrende vannet. En fugl lettet fra en busk like ved dem. Moren din 13

hevet haken over vannskorpen og passet på at det oppsatte håret ikke skulle bli vått, mens faren din dukket helt under og svømte bort til henne, grep rundt livet hennes og dro henne inntil seg. De kysset, forsiktig først, og så grådigere. Hun strøk hendene over ryggen og hoftene hans, og kjente kjønnet som reiste seg og klemte seg mot henne, før hun tok hånden hans og leide ham opp igjen til elvebredden og den skrånende gressletten, der de la seg ned i ly bak en syrinbusk, tett i tett, leppe mot leppe, med famlende hender, tung pust, før hun førte ham inn i seg, til mørket inne i kroppen, og til stedet der de to cellene som skal bli deg, akkurat nå smelter sammen, seksten timer senere. Arvestoffet tvinner seg rundt i en dobbelt spiral, som en vridd stige, med trinn av proteiner der alt om kroppen din står nedskrevet: hva slags farge du vil få på øynene, hvor høy du vil kunne bli, og hva slags hårfarge du kommer til å få. Inni deg spaltes molekyler og settes sammen igjen på nytt etter kompliserte kjemiske oppskrifter. Så skjer det. Du deler deg, igjen og igjen, vokser utover fra hjernen og blir til hud, hår, blod og vev i en koloni av celler som snart teller mange milliarder. Blir til øyne, fingre og føtter, mens byen blir til like på den andre siden av kroppen hennes. Snart vil hun oppdage at du finnes. Snart vil hun stå alene i en av byggebrakkene, dra kjolen opp til brystene og stryke hånden over magen, og så vil hun snu seg brått rundt, sjekke om noen kan ha sett henne, før hun vil sette seg ned og la tårene renne nedover kinnene. Sorgen vil utløse en strøm av hormoner som skyller gjennom fostervannet, og som vil gjøre deg urolig i noen minutter, før hun retter seg opp igjen, vasker ansiktet og går ut døren. Ganglaget hennes vil få det til å gynge behagelig inne i det kroppsvarme bassenget, og 14

du vil falle til ro, drikke av vannet rundt deg og sovne trygt til lydene fra kroppen hennes. Lyden av drikke som sildrer gjennom halsen. Surklingen av mat som fordøyes og lyden av hjertet hennes, det alltid bankende hjertet, jevnt dunkende, som lyden av hammerslag fra husene. Som boringen av hull til ledningsnettet og kloakkrørene; lyden av alt det som finnes like utenfor, på den andre siden av huden hennes. Der ute blir det vår igjen, mens du svever rundt, vektløst, i en nesten paradisisk tilstand av velvære der du aldri blir for kald eller for varm, og heller aldri sulten eller tørst, bare i balanse. Trygg. I noen timer til vil du fortsette å leve uvitende om gatene, menneskene og de lange skyggene de kaster oppover husveggene. Uvitende om fuglene som nettopp nå letter fra et tre, og sollyset som skinner i taket på toget som nærmer seg byen, og som kjører gjennom landskapet som du selv skal komme til å se ut på, mange år senere, som voksen. Femti år senere skal du reise tilbake igjen mot denne byen, se ut gjennom togvinduet på landskapet av åkre og blokker som vil være bygget på den tiden, og så vil du forsøke å forestille deg hvordan det kan ha sett ut her mens foreldrene dine var unge, hva slags landskap som lå her da, men det er senere, over femti år senere, for fremdeles er du inne i magen, inne i mørket. Så begynner det. De varme veggene begynner å presse seg mot deg. De trykker armene og skuldrene dine sammen og støter deg nedover, klemmer deg gjennom en smal åpning, en smal trakt, slik at kraniet ditt klemmes sammen, blir avlangt. Hodet ditt stanser mot noe og står i spenn mot skjedeveggene, som klemmer kranieplatene over hverandre, gjør hodet ruglete som en valnøtt, og får smerten til å dundre gjennom deg. En kvinnes fingre klemmer seg inn mot hodet 15

ditt og utvider veggene som hindrer deg, drar dem utover, litt etter litt, til de plutselig gir etter og du omsider ramler ut. Fort, og med hodet først, faller du og slenges viljeløst ned mot madrassen, kjenner den plutselige kulden mot kroppen og skjelver stille, med lukkede øyne, mens en finger åpner munnen din, mens noen dunker deg lett på ryggen, slår fostervannet ut av munnen din og får deg til å trekke pusten for første gang, et dypt sug som blåser opp lungene inne i brystet ditt og gir deg kraft til å skrike ut for første gang, alt er for første gang, skrike ut med øynene lukket, før du legges til brystet, til kroppsvarmen og lukten av svett hud, som gjør at du instinktivt begynner å snuse rundt deg. Så finner du brystvorten og suger ut den gule råmelken, en melk full av næring og av liv, fylt med millioner av mikroskopiske liv som flommer inn i deg for å begynne arbeidet i kroppen din. Du åpner øynene for første gang og lar lyset sive inn gjennom pupillene og synsnervene og avtegne det slørete bildet som rommet utgjør, og det er først mange år senere at du skal innse denne enkle kjensgjerningen: at det ikke er du som ser ut på verden, men at det er verden som siver inn i deg. Inn gjennom øynene, ørene og lungene, idet du trekker pusten og skriker, som det første barnet i byen Nem.

Veien til Nem Denne romanen skal fortsette her, blant florlette skyer, høyt over byen. Høyt her oppe blir menneskene bare en strøm av prikker som virrer inn og ut av forskjellige bygninger. Bilene ligner insekter, der de starter og stanser i stakkato, rykkvise bevegelser, fra lyskryss til lyskryss. Reklameplakater limes opp. Lamper tennes. En mann roper og vinker ut av et åpent vindu. Et barn sliter til seg en grønn lekespade fra et mindre barn i en barnehage. Et par har samleie, stående, på et bad. Titusener av liv, side om side. På en av jernbaneskinnene utenfor sentrum av byen løper en sort bille fra side til side, skremt av den tiltagende skjelvingen i skinnegangen, som forplanter seg fra toget som nærmer seg, og opp gjennom de tynne beina. Toget kommer til syne rundt svingen. Skjelvingen blir sterkere og gjør at billen mister fotfestet og faller på ryggen, med beina tett mot kroppen. Like før hjulene ruller over den, ristes det lille dyret utfor skinnekanten og ned på grusen, mens mørket og den apokalyptiske støyen fra lokomotivet velter over den. Bare en meter over billen sitter mannen fra åpningsscenen, han som ble født for bare noen sider siden, men som nå er blitt en voksen mann, nylig femti år gammel; der sitter han, i stillheten i kupeen, og drikker av et vannglass, mens billen løftes opp av dragsuget og kastes bortover, like under føt- 18

tene hans. For også slik er verden, forskjellige liv som leves side om side, slik en kvinne i en leilighet inne i byen akkurat nå sitter på gulvet og gråter, lydløst, mens et par like ved henne, rett på den andre siden av veggen, fletter hendene inni hverandre i et overrumplende øyeblikk av ren lykke. Også slik er verden, som de forskjellige bøkene i en bokhylle, som står like inntil hverandre, fulle av fortellinger av alle slag, om romanser, svik og ekspedisjoner til fremmede planeter, eller slik som denne boken, om en by som strebet mot det perfekte, og om en mann på vei inn mot denne byen med et tog. Han er blitt voksen, har kort, mørkt, grånende hår og skjeggstubber som har begynt å bli grå rundt haken. Navnet hans er Peter Ørlinge Oort, og ved å undersøke forskjellige registre, kontoutskrifter og teleservere kan vi finne ut det meste om ham. At han er skilt. At de fleste tekstmeldingene han sender, går til de to døtrene (en i København og en i London), og at han foretar sporadiske reiser i Danmark og i utlandet. Ikke minst vil vi se at han skriver bøker. Under O for Oort på biblioteket i Århus finnes alle utgivelsene hans: fire novellesamlinger, to kortprosasamlinger og en barnebok. Den siste novellesamlingen, Avbrytelser (2003), fikk god mottagelse i flere litterære tidsskrifter, og har blitt lånt ut hele fire ganger siden da, sist gang i mars 2004 (men levert tilbake ulest av en ung kvinne som alltid låner flere bøker enn hun klarer å lese, og som alltid leverer alle de uleste bøkene for sent, slik at hun må betale purregebyret på 25 kroner). I så å si alle disse registrene står adressen hans: Stasjonsgaden 11 i Århus, Danmark (en adresse med et noe villledende navn, siden huset ligger ganske alene nede ved sjøen). 19

Seks måneder tidligere ville vi ha sett ham nettopp der, i slagstøvler og vinterfrakk på vei ned mot postkassen for å hente dagens aviser, uvitende om at han snart ville motta en mail som skulle komme til å forandre livet hans og føre ham tilbake igjen til byen der han ble født. Han hadde blikket vendt mot bakken som vanlig, uten tanke for verden rundt seg, mens han grunnet over noe han hadde lest, et avsnitt han arbeidet med eller en idé til et nytt prosjekt, og som vanlig hadde det gått flere dager siden sist han snakket med noen, om man da ser bort fra de korte replikkene i butikken de gangene han måtte ut for å handle. Slik hadde han ordnet livet sitt, alene, med minimale utgifter, i et lite murhus nede ved havet, der dagene forsvant bak tastaturet, eller over en bok, eller ute i robåten for å fiske. Et liv av gjentagelser, av hverdagslige handlinger som snart gikk inn i kroppens automatikk, i den tause hukommelsen som binder hver dag sammen med den forrige. Som å trekke opp rullegardinen for å se hva slags vær det er, helle friskt vann i kaffetrakteren før han kledde på seg, eller som å gå ut og hente posten før frokost, slik han gjorde også denne morgenen. Han stanset ved postkassen og så utover vannet som lå stille og blekt, gråblått der sjøen speilet himmelen. En måke skrek et stykke fra land. Synet av det stille vannet fikk ham til å tenke på en tur med robåten ti år tidligere, en av de første dagene etter at han hadde flyttet inn. Det var om sommeren, og han hadde skjøvet båten ut fra stranden og rodd utover på det blanke vannet. Noen hundre meter fra land dro han inn årene og lot båten gli gjennom overflaten, mens det dryppet fra årebladene og ned i vannet. Han hadde lent seg over ripa og sett trådene av lys som forsvant inn i mørket. Så hadde han stukket den ene hånden ned i 20

vannet. Gifteringen glitret i lyset. Han vred ringen av fingeren og betraktet den et øyeblikk før han gjemte den inne i hånden. Båten gled fremdeles sakte forover og fikk det kalde vannet til å skli oppover underarmen. Synet av vannet som presset seg oppover armen, og følelsen av båten mot brystet der han lente seg over kanten, fikk ham til å tenke på turene i robåten som barn, med faren hans og søsknene i sommerferien. Også da hadde han ligget slik, med overkroppen lent over ripa og latt hånden skli gjennom vannet. Faren hans og småsøsknene hadde sittet stille med hver sin fiskestang, helt til faren hadde sagt navnet hans, lavt, med den dype røsten sin, fremdeles med blikket ut til siden, og bedt ham ta den opp, ta opp hånden, og sagt at det kunne skremme fisken. Båten gled i en langsom bue og ble liggende stille. Han så ned på knyttneven sin og åpnet hånden. Gullringen glitret i sollyset og ble hengende et øyeblikk inn mot huden hans, før den vippet rundt og sank ned i dypet. Han rodde inn til land med en sterk følelse av å stå foran en ny start, et nytt liv, alene. Tanken hadde fylt ham med glede, og han hadde gått inn og fortsatt å pakke ut de få tingene han hadde tatt med. Bestikk for én person. Klær. Noen pappesker med bøker. Snart hadde sollyset visket ut den hvite linjen på ringfingeren, og de gamle vanene hadde veket plass for nye, slik som disse daglige turene ned til postkassen hver dag for å hente avisen, og for å ta opp de sjeldne brevene og kortene som iblant kunne ligge der. Denne bestemte morgenen i november skjedde et av de millioner helt ubetydelige sammentreff som hender hver eneste dag. Idet han løftet postkasselokket og tok ut avisen, mottok mailserveren hans en e-post fra en ny og hittil ukjent person: museumsdirektøren i byen Nem, en viss Oliver Pop- 21

peliér. Han gikk tilbake igjen til huset, og helte kaffen fra trakteren over i en stor kopp før han satte seg ned ved datamaskinen, åpnet lokket og lastet ned mailen med et PLING, og denne lyden, og synet av ordet Nem på skjermen, gjorde at han skvatt, uten riktig å forstå hvorfor. Nem. Byen der han en gang ble født. Han førte pilen opp til teksten, til det korte ordet, og åpnet filen med to raske klikk. Det viste seg å være et skriveoppdrag, eller mer presist, en forespørsel om han kunne tenke seg å skrive en bok om byen, og at han hadde vært et naturlig førstevalg, ettersom han både var utøvende forfatter og den første som ble født i Nem. Videre sto det noen linjer om at han ville stå fritt til å bestemme utformingen av verket om han f.eks. ville ha med bilder eller ikke og at han selvfølgelig kunne forvente et rimelig honorar. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Byen hadde vært ute av tankene hans i mange år, fullstendig ute av bevisstheten hans, inntil moren døde, bare litt over en måned tidligere. Under ryddingen av dødsboet hennes dukket flere av minnene fra barndommen opp, og noen av dem var knyttet til byen Nem, et navn som nesten aldri ble nevnt i løpet av barndommen hans. Unntaket var de gangene han og moren hadde vært alene. Da kunne hun ved enkelte anledninger fortelle historien om fødselen hans, også etter at han var blitt voksen. Da ville hun fortelle om den uventede vannavgangen, fire uker før terminen, mens hun og faren jobbet på den byggeplassen som Nem på det tidspunktet utgjorde. Hun hadde jobbet med å lage mat til arbeiderne, han med å legge vann og avløpsrør. Hver gang fortalte hun om de plutselige riene, og om hvordan hun hadde måttet føde ham i en brakke, uten noen moderne hjelpemid- 22

ler. Han hadde forsøkt å huske den siste gangen hun fortalte det. Et år tidligere, kanskje, hvis ikke mer. Nå var hun borte. Han satte seg og skrev en mail med de spørsmålene han hadde om prosjektet. Om museumsdirektøren denne Oliver Poppeliér hadde noen andre verk i tankene som han ville at denne boken skulle ligne på. Om hva slags størrelsesorden det var snakk om på honoraret, når boken måtte være ferdig, og om det var en mulighet for å leie et rom eller en leilighet i byen for en billig penge. Han fikk svar nesten med det samme: «Du vil naturligvis få god tid. Forskudd på 2000, mellom 8000 og 10000 til sammen når jobben er utført. Du kan disponere min leilighet sentralt i den opprinnelige delen av byen gratis.» Peter mailet tilbake at han måtte tenke over tilbudet noen dager, men hadde egentlig allerede bestemt seg, for det var på tide at han reiste til Nem og fikk sett byen med egne øyne. Hvorfor i alle dager hadde han ikke gjort det før? tenkte han. Fingeren skrapte mot en hvit malingsflekk på skrivebordet. Først etter å ha snudd seg rundt og hentet kaffekoppen forsto han hvorfor. Det var av frykt for hva slags reaksjon det ville vekke hos foreldrene, men av frykt for hva da? Hva hadde han vært redd for at skulle skje? I samme øyeblikk som han stilte spørsmålet, kom han til å tenke på en hendelse fra barndommen. Han måtte ha vært syv åtte år gammel. Det var i barndomshjemmet utenfor København, i spisestuen, husket han. Faren hans satt i stuen og røykte og hørte på radio da Peter kom inn i rommet. Moren sto på kjøkkenet, og han kunne høre lyden av kasseroller, og av vannkranen som ble skrudd på. Så stille det hadde vært, selv med lyden av radioen, tenker han nå. Hva var det som gjorde at han 23

kom på byen Nem, og brøt stillheten ved å spørre faren om den? Han husker ikke. Han husker bare ansiktsuttrykket til faren idet han snudde seg og så på ham. Det undertrykte sinnet, og forakten i stemmen, idet han sa at Nem var et mislykket prosjekt, startet av en gjeng med naive idioter. Han sa det høyt, som om det ikke egentlig var ment for Peter, men for at moren skulle høre det der ute på kjøkkenet, i rommet ved siden av. Det hadde blitt stille, og moren hans, som øyeblikket tidligere hadde stått og laget middag, hadde plutselig blitt stående helt taus der ute, i noen sekunder, før faren hans hadde tatt opp avisen, og Peters lillebror hadde kommet inn i rommet med en trebil. Noen dager senere skrev Peter tilbake og takket ja, men gjorde oppmerksom på at han ikke hadde anledning til å komme før til våren på grunn av et skrivekurs. Denne gangen gikk det nesten en uke før han fikk svar. Mailen fra Oliver bar preg av å være skriblet raskt ned, med flere skrivefeil der fingrene hadde hoppet over en tast eller dratt med seg bokstaven ved siden av på tastaturet. Like etter kom det enda en e-post, som tydelig var sendt til feil person: en liste over gjenstander. Sofa. Støpsel. Handlekurv. Hverdagslige ting. Peter overså den, og fortsatte med sitt, og utkastet til en ny novellesamling, uten riktig å få det til. Det ble vår. Trærne begynte å blomstre. Fugler han ikke kjente navnet på, kom tilbake igjen fra Syd-Europa. Han holdt to skrivekurs, slik han hadde gjort de siste årene. Det ene var i Sverige, for en gruppe forfatterspirer. Det andre kurset var i Århus og gikk over tolv mandagskvelder, med deltakere som nesten alle sammen var kvinner over femti. Kursene fylte ham alltid med ubehag, både i møte med de mange slette tekstene og på grunn av den ekstreme sårbar- 24

heten enkelte av deltakerne kunne fremvise ved tekstgjennomgangene, og den bønnen om ros som formelig lyste ut av dem. Likevel hadde han holdt disse kursene, hver vår, de siste fem årene. Han trengte pengene, det var alt. Det ble april. Han sjøsatte båten igjen. Fisket sine egne middager, og begynte å gjøre research til boken om Nem, undersøkte på nettet og i leksikon, skrev ned adresser og tok utskrift av det lille han fant av bilder. Så kom omsider mai, og det begynte å nærme seg tidspunktet for avreise. Han skrev til Oliver for å få bekreftet at oppdraget fremdeles sto ved lag, at de fremdeles hadde en avtale, og sjekket mailen flere ganger om dagen, uten å få svar. Til slutt ringte han museet der Oliver var direktør, men en gammel manns stemme, som han regnet med at tilhørte Oliver, informerte om at museet var stengt frem til 1. juni på grunn av vedlikehold. Hva ville det si? At Oliver ikke ville være til stede i byen? Han la igjen en beskjed der han ba Oliver om å ringe tilbake, og begynte på oppvasken. Kanskje det hadde skjedd noe, tenkte han, problemer med finansieringen, eller noe annet som hadde kommet i veien. Til slutt bestemte han seg for bare å reise uansett, slik at han omsider skulle få se denne byen. Han hadde jo mailen med adressen, og var lovt et forskudd når han kom frem. I verste fall fikk han bare ta inn på hotell. Han dro båten opp på land, pakket ned datamaskinen og en liten koffert med klær, og tok en taxi til jernbanestasjonen. Dermed finner vi ham igjen her, på toget, med en oppslått bok i fanget. Han kaster et raskt blikk, nærmest ufrivillig, over kroppen til kvinnen som prater i telefonen utenfor kupeen (hm? Jeg tror vi er der om ti minutter Hva? Nei da 25

Skal jeg handle noe? Har vi gulost? ), og lar blikket gli over den utstuderte flengen i olabuksen, rett under den venstre rumpeballen, før han snur seg og fortsetter å lese fra begynnelsen av boken som han holder i hendene, Cells and Society av den finske fysikeren og bestselgerforfatteren Arvo Riisen. Han har tydeligvis lest avsnittet fra før, ettersom det er satt en blyantstrek ved siden av: [ ] så hvis man skulle ha foretatt en slik sammenligning mellom menneskene i en by og de om lag ti millioner milliarder cellene som utgjør et menneske, da ville det være naturlig å begynne med de første éncellede organismene i prekambrium, for om lag 650 millioner år siden. Etter å ha levd som encellede organismer i flere milliarder år, som bakterier og alger, begynte de første cellene å slå seg sammen i større fellesskap, til beste for begge parter. Først bare som noen få celler, i mikroskopiske felleskap, men med stadig flere etter som millionårene gikk, i stadig større felleskap, inntil de utgjorde en slik koloni som en plante utgjør, eller en katt, eller et menneske. [ ] Peter leser ut avsnittet, legger boken i fanget og kikker ut på landskapet som glir forbi. Slake åkre. Høyspentmaster. Tettsteder med rekkehus og bondegårder. Han tenker at han skal notere noe av dette også, og kanskje ta det med i det verket han nå snart skal begynne på, i boken om Nem. Han har allerede laget en skisse av boken og bestemt omtrent hvordan den skal bli, på bakgrunn av det han har funnet av materiale før han reiste: ikke en reiseguide, ikke en praktbok med bilder, men en slags bastard. En blanding mellom faktiske og fiktive elementer, i en bok som han også har tenkt skal 26

inneholde fotografier, tegninger og intervjuer. Et portrett av en vestlig by ved årtusenskiftet. Tankene blir avbrutt av at døren til korridoren åpnes, og sammen med støyen fra skinnegangen kommer en ung mann i begynnelsen av tjueårene inn. Er det ledig her? spør han. Det er det. Bare slå deg ned, svarer Peter og gjør en gest mot setet vis-à-vis. Takk, svarer den andre og plasserer en sort bag på gulvet før han setter seg. Peter kaster et raskt blikk på ham: Unnskyld, men vet du hvor langt det er igjen til Nem? Tjue minutter, tenker jeg. Kanskje tjuefem. Takk. Skal du på ferie? spør den unge mannen, og peker opp mot kofferten. Peter nikker. Og du? Eller er du fra Nem? Ja, eller like utenfor. Et sted som heter Brét, men det er liksom Nem som er byen hvis man vil finne på noe, gå på kino eller kafé eller noe sånt. Ok Peter stanser seg selv et øyeblikk mens han forsøker på finne en passende formulering. Jeg er faktisk på vei til Nem for å skrive en bok om byen. Jøss. Er du det? Ja, og så lurte jeg på om du Kjenner du noe til byens historie? Nei Det var vel en småby som så mange andre på den tiden? 27

Men fortsetter Peter, vet du eller har du noe kjennskap til de første årene? Hva mener du? Var ikke Nem opprinnelig et slags idealistisk prosjekt? Var det? Den unge mannen ser oppriktig forbauset ut. Hva slags da? Nei, det er dét jeg prøver å finne ut Jeg får vel bare gå på biblioteket når jeg kommer frem, sier Peter med et smil og løfter boken opp fra fanget igjen. Det blir stille noen sekunder. Hva er det du leser? spør den unge mannen. Celler og samfunn av Arvo Riisen. Ok så det er research? Ja. Kjenner du til ham? Nei, dessverre. Det er hva heter det? Populærvitenskap. Han selger ganske mye. Er det noe bra, da? Ja. Ja, det vil jeg si. Denne her, for eksempel, tar for seg en sammenligning mellom et menneske og en by. Ok? Hva slags eller hvordan ser han sammenligningen? Peter kaster et blikk ut togvinduet, forbi klistremerket med reklame for skatemerket «enjoi» (hvor han stusser over stavefeilen (med vilje?)) og utover hveteåkrene, der rader av høyballer i hvit plast er lagt bortover på rad og rekke, som en installasjon, før han snur seg tilbake og fortsetter. Kroppen består av om lag en million milliarder celler, ikke sant? Og alle disse En million milliarder? Det blir da en enormt stor by? 28

Man må skalere det ned, selvfølgelig, men poenget er at alle disse cellene på mange måter er selvstendige individer, med forskjellige funksjoner, på samme måte som menneskene i en by. Ja vel. Hvordan tenker han seg det videre, da? Hva mener du? Er hjerneceller regjeringen, liksom, og levercellene renovasjonsarbeidere, eller? Egentlig bruker han mer tid på andre aspekter ved sammenligningen. Hvilke da? For eksempel hvordan fremmedlegemer som i utgangspunktet ikke har tilhørt kroppen, etter hvert blir en del av den, på samme måte som fremmedelementer i en kultur, som innvandrere, langsomt glir inn i den nye kulturen og endrer den med ny arkitektur, nytt tonespråk, nye matretter Se på maurernes påvirkning på spansk kultur, for eksempel. Visste du at Han blir avbrutt av en kvinne i femtiårene som stikker hodet inn døren. Unnskyld, men er dette vogn nummer fire? Nei, nummer tre, tror jeg, svarer den unge mannen igjen. Kvinnen sier takk, kort, før hun skyver døren igjen og fortsetter bortover korridoren med en koffert på hjul som hun drar etter seg. Den unge mannen snur seg tilbake igjen mot Peter. Du skulle si noe Ja, hvor var jeg? «Visste du at?» Takk. Visste du at bare omtrent en tiendedel av kroppen vår egentlig er kroppen vår? 29

Hva mener du? Kroppen vår består av ti ganger så mange bakterier som kroppsceller. Er det sant? Ja. Det er de som sørger for fordøyelsen vår, for eksempel. Men de er vel en del av kroppen når de lever i magen eller i, eeeh I tarmene våre? Ja? Ikke egentlig. Vi blir ikke født med dem, men får dem tilført utenfra, fra omgivelsene rundt oss, på samme måte som Utenlandsk arbeidskraft importeres til en by. Nettopp. Men, viktigere: jeg sa i sted at disse innvandrerne til enhver tid, etter hvert setter sitt preg på, og dermed er med på å endre den kulturen de lever i, og bli en del av den. Det er på samme måte med evolusjonen. Alle cellene i kroppen vår, absolutt alle, er resultatet av et slikt samarbeid en gang i urtiden. Et samarbeid mellom mikroorganismer som har slått seg sammen. Jøss. Ja. En av de andre fascinerende påstandene i boken, som jeg faktisk tror er den rådende teorien blant vitenskapsfolk i dag, er at livet på jorden bare har oppstått én gang. Og? Det betyr i så fall at vi alle sammen, i ordets mest bokstavelige forstand, er i slekt, på samme måte som et barn er i slekt med sin mor. Alt som lever, har i så fall nedkommet, i direkte og ubrutt linje, fra denne urcellen. Herregud. Alle dyr, planter, insekter? 30

Ja. Da er vi i slekt, da? Vi, gresset utenfor, bakteriene på vinduet, alt. Slektskapet er så reelt at man faktisk har klart å sette en celle fra et menneske inn i en sopp, og fått soppen til å bruke cellen som sin egen. Fantastisk! Ja. Det blir stille. De første boligblokkene begynner å passere vinduene, på geledd, identiske, bare differensiert gjennom fargesprakende tagginger, et åpent vindu, en dyne som er hengt til lufting. Har du vært i Nem før? Nei. Eller, jeg ble født der, men har ikke vært der siden. Jeg tror faktisk at jeg er den første som ble født der, like før byen sto ferdig. Jøss. Det var ikke dårlig. En mannsstemme forteller via høyttalerne at de venter på signal for å kunne kjøre videre. Den yngre mannen strekker frem hånden for å hilse. Sebastian, her. Du får ha lykke til med boken. Takk. Hva er navnet ditt, da, sånn at jeg kan se etter den i bokhandlene? Peter Ørlinge Oort. Det skal jeg forsøke å huske. Toget begynner å bevege seg igjen. Første stasjon er Bret. Det var Bret, og det blir avstigning på høyre side. Da skal vel du av? spør Peter. Ja, svarer han, og strekker hånden ned etter bagen. 31

Ok. Du får ha takk for praten, da, Sebastian. I like måte. Kanskje vi sees i Nem en av dagene? Kanskje det? Peter blir sittende med boken på fanget og tenke over samtalen med Sebastian. Mangelen på kunnskap om byens historie hadde ikke overrasket ham, for noe av det samme hadde møtt ham da han søkte på Internett noen måneder tidligere. Han hadde gått inn på Google og skrevet Nem i søkefeltet. Ordet hadde gitt 121 millioner treff. Ved å legge til ordet «City» i søkefeltet, kom bare en brøkdel av treffene opp. Bilder fra en ferietur, lagt ut på flickr.com (en mann i T-skjorte som holdt rundt sin litt lubne kjæreste. En baby med solbriller og en T-skjorte med bilde av en fisk fra et amerikansk animasjonsstudio). Til slutt fant han byens hjemmeside, www. visitnem.com. Han lette gjennom siden og fant program for konserter og gallerier pluss en rekke sponsede linker til forskjellige hoteller og spisesteder. I tillegg sto det noen linjer om den helt spesielle arkitekturen i gamlebyen, og noen bilder derfra, men bare noen få linjer om byens historie. Nem ble bygget som en idyllisk småby i 1959, sto det, men har vokst på grunn av sin beliggenhet, og «fremstår nå som en moderne europeisk by, med om lag to hundre tusen innbyggere.» Han hadde stusset over årstallet og sjekket på biblioteket i Århus, men funnet det samme tallet i de oppslagsverkene han fikk tak i der. 1959. Peter var født i 1955, like før åpningen av byen. Det var i alle fall det han var blitt fortalt. Hva hadde i så fall skjedd i de fire årene fra 1955 til 1959? Var dette det eksperimentet faren hadde siktet til? Han hadde lett videre gjennom nettsiden om byen uten å finne noen svar, og bare kopiert den informasjonen han fant inn i et nytt dokument. 32

Blokker begynner å komme til syne utenfor vinduet, på rad og rekke. Store parkeringsanlegg. Et avfalls- og gjenbruksanlegg med stabler av gamle datamaskiner, tv-er og vaskemaskiner, før toget sakker farten og stanser ved en stasjon, like foran en tunnel. Mennesker går av, andre mennesker kommer på. Dørene skytes igjen av lufttrykk, og toget kjører inn i tunnelen med jevne dunk fra skinnene (De-Dung-de-Dungde-de-de-de-de-de-de-Dung-de-Dung-Dung-de-Dung-de-dede-de-de-de-de-Dung-de-Dung), hvor de hardeste slagene skapes av mellomrommene mellom hver tolvte skinne. 1 Toget senker farten igjen, kjører ut av tunnelen og får en dueflokk til å lette, før vognene stanser ved perrongen. Peter klapser seg to ganger på knærne med håndflatene, trekker pusten dypt og reiser seg. Så, mine damer og herrer, da er vi øyeblikkelig fremme ved sentralbanestasjonen i Nem, hvor det for øyeblikket er 24 grader og sol. Avstigning vil bli på høyre side. Han tar med kofferten, datavesken og dressjakken og går ut på perrongen, der han finner frem et ark fra innerlommen, en utskrift av den siste mailen, med adressen til leiligheten han skal bo i, og navnet på kafeen under, der nøklene ligger og venter. Kafé Stum Østers, Tiergaten 57. Så får 1 Ettersom metall utvider seg ved varme, er disse mellomrommene lagt til for å gjøre plass til at skinnene kan utvide seg av solvarmen og dermed unngå at togskinnene blir presset oppover i små fjell (som kontinentalplatedriften, disse flåtene av stein som driver mot hverandre med geologisk tålmodighet, og hvor enten den ene parten tvinger den andre under seg og inn til smeltedøden i jordens indre, eller de begge presses sammen og oppover (som bilpansre etter en frontkollisjon), slik Himalaya-fjellene er resultatet av at India, som en gang var en øy, begynte sin langsomme kollisjon med den eurasiske platen for omtrent førti millioner år siden). 33