Filologen 02/12. Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo

Filologen 02/12 Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo

Filologen 02 /12 3 Leder Silje Osnes Ulstein 57 Det Vilde Beist Kenneth Lien 7 Ikke skriv om det her Ylva Wærenskjold 60 To dikt Christian Vadseth 10 Variasjoner Anne Dorte Lunås 63 Dikt Mille Linde 17 Tekstkropper Maia Kjeldset Siverts 64 Åse Eline Aurlien 21 Utdrag Mariann Aaland 68 Noko mjukt Ei forteljing Oddmund Kaarevik 24 Beta Anders Vik 74 Kortprosa Eirin Gundersen 29 31 Ikke alles tid Kathleen Rani Hagen Tre dikt Judith Dybendal 79 Jeg har sluttet å frisere kjønnshårene Rita K. Klausen 36 Dikt og kortprosa Linda Utstøl 41 Skårgangar manusutdrag Sivert Nikolai Nesbø Illustrasjoner 49 Mørkeblått Ingrid Marie Bragdø Nummeret er illustrert av Lene Byberg 51 Tre kortprosatekster Unnveig Aaserud Stokke 54 To kortprosatekster Unni Fossbakken Innhold

3 Filologen 02/12 Leder Vi ønsket å samle litterære tekster av studenter. Det er utgangspunktet for dette nummeret av Filologen. Vi pleier å få inn svært mange skjønnlitterære bidrag, og vi tenkte det ville være morsomt å samle disse i et eget nummer, hvor de fikk stå for seg selv og være synlige. Bak lå selvfølgelig også tanken om at mange studenter skriver, gjerne flere enn vi tror. Det viste seg å være riktig. Vi fikk inn svært mange tekster denne gangen, og mange holdt høy kvalitet. Det var også en tverrfaglig interesse for det skjønnlitterære nummeret. I dette nummeret kan du lese tekster av studenter ved filosofi, estetiske studier, litteraturvitenskap, tverrfaglige kjønnsstudier, psykologi, oversettelse, fra skriveskoler og til og med noen fra det store arbeidsliv. Resultatet av en intens redaksjonsprosess ser du altså her: Filologens skjønnlitterære nummer! Jeg kommer ikke til å kommentere bidragene noe videre i denne lederen. Jeg vil gjerne la tekstene være i fred, jeg vil at de skal få stå som de er og at leseren selv skal dras til de tekstene som vekker hans eller hennes nysgjerrighet. Forhåpentlig også lese hele nummeret. Silje Osnes Ulstein Leder

4 filo lo g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet realister og filologer

7 Filologen 02/12 Ylva Wærenskjold Ikke skriv om det her Ikke skriv om det her, står moren min og sier når jeg skal til å gå, og hun er helt oppriktig, og helt oppriktig bekymret, og selv om det kunne lyde som en formaning fremstår det som en bønn om vern, og jeg gjør en håndbevegelse som for å avkrefte selv om det gjør mye vondere enn som så. En barndomsvenn jeg i høst spiste sushi og drakk et par øl med har ringt meg hele dagen, og ringer igjen idet jeg lukker døra bak meg og går ned grusgangen fra huset til moren min, skoene mine er glatte og jeg rutsjer. Han har det ikke bra, tror jeg, og jeg skjønner nesten ingenting av det han sier, altså hva han mener, så jeg nikker, svarer, du trenger ikke samle på alle gærninger, sier mamma, har mamma alltid sagt, og det hun mener er at jeg ikke trenger å gjøre som henne, men det gjør jeg jo, han forteller til slutt at han er innlagt, og spør om jeg kunne tenke meg å besøke, han har et prosjekt han vil jeg skal være med på. Oppe ved Smestaddammen merker jeg igjen hvor lite jeg har sovet i natt, og hvor sliten jeg er av å gråte, det er søndag og i går danset jeg på hæler det ikke er godt å gå på i dag, jeg bytta til et par joggesko fra boden til moren min, nå bærer jeg på en pose med en halv vinflaske, et par høyhælte sko og nøklene hjem Ylva Wærenskjold Ikke skriv om det her

8 og lurer på om det i det hele tatt er forsvarlig av meg å besøke ham på akuttpsykiatriske just nå. Hva skal jeg der å gjøre? Være en god venn? Jeg setter meg ned på benken ved torget og venter på at tiden skal gå mot det avtalte besøkstidspunktet. For min egen trøsts skyld, det er derfor jeg drar, jeg prøver å spise et eple fra Narvesen, blir bare dårligere av det. Hei, her sitter du, sier jeg og gir ham en klem. Han er rolig, medisinert rolig, treig i bevegelsene, blass i blikket, vi kunne vært to fyllesyke sammen en søndags ettermiddag, tenker jeg, og bestemmer meg for å fortsette å tenke det. Jostein som jobber der spør om vi vil ha kaffe og vi sier ja takk, det hadde vært supert, vi er i et underlig kollektiv, her er stille, låste dører med glassruter i, store rom, en frisert hage utenfor, ledningen til tv-en er kort nok til at den ikke utgjør en fare. De tok skjerfet ditt, sier han, det røde du vet, og så kommer Jostein med kaffe i pappkopp, sier caution, hot og forsvinner inn på et annet rom igjen. Jeg velger en av cd-ene på bordet, ruller en røyk til meg og en røyk til ham, vi snakker om ja, hva snakker vi om? Vi henger, han forteller, vi hører på musikk og jeg slurper av kaffen til den begynner å bli kald. Hvor lenge blir du?, spør han og jeg svarer et par timer og merker en ny bølge av fyllesyke, det vil virkelig ikke være særlig heldig om jeg kaster opp her inne. Telefonen min ringer igjen, jeg kan høre den dure innefra der jeg måtte sette fra meg vesken ved ankomst, jeg vet ikke om det er moren min, men i et kort øyeblikk ønsker jeg det så vilt at jeg rykker i det ene beinet, liksom klar for å svare og si at hei, jeg er her, jeg er her jeg er her jeg er her.

Anne Dorte Lunås Variasjoner De så istida forsvinne, flyttet steiner som bare hadde rullet én gang. Hellegangen dekkes av gress. De ledet vannet i renner. Ei piping langs veiene. Geitene ble begravd bak fjøset. Usynligheten vokser ut igjen

Vi går mot den røde kjempen, mot flytende jern, det ryker av pipene. Du er rosa der lua slutter. Jeg har vist deg passe mengder ondskap: ormer, barn som ikke fikk: Rovdyr.

Du er det som leter med munnen over kald hud det vageste av fysikk Jeg ser bare grunnstoffer i variasjoner mitt kjæreste ansikt

Det er du som går snarveien mellom blokkene, under de store trærne på Briskeby. Du har egne nøkler til den gamle leiligheten, setter vesken fra deg ved skostativet. Halspastiller, mobil, en liten bok til å skrive i. Du spiser mat som ikke har vokst ut av frøene sine enda, leser nyheter som ikke har inntruffet, reiser deg og åpner verandadøren. Om kvelden ringer du til meg, du bare puster inn i røret; i bakgrunnen går en bilalarm.

Blodet ditt farter i ganske jevnt tempo, lager den hvislende lyden ørene dine ikke lenger hører. Stemmen gjaller gjennom ribbeina når du kremter. Du er stemt. Stemmen din har vokst som en plomme (modent kjøtt under lilla skall), bare at steinen er utenpå. Det er vi som lager deg, lyset og jeg: Hodesilhuetten, hestehalen. Det svarte smilet, sett fra siden.

15 Filologen 02/12

Maia Kjeldset Siverts Tekstkropper Skinnende Jeg støvtørker skinnene før togene slik at veien til forsvinningspunktet er blank Hun har en kjæreste hun vil bli slått tilbake til barndommen glemmer å tenke på henne før togene er det tiden eller blodutredelsene Jeg snur meg

Åpning maurene og sevjen siver ut om våren Mor peker ifra seg treffer meg midt i smilet hun tror jeg er født jeg stråler, men armen er for kort for liten munn, ingen melk får plass Jeg sitter ved roten, revner

Vakuum mørket omkring gir henne vinger, svømmehud, en tapt kropp hendene bløtlegges ansiktet drypper hun snakker i øret mitt med en trompet hun har kjøpt en arm hun spenner når jeg kaster fiskesprett ender steinene i øynene: ferskvann

20 Kneledd det peker tilbake kroppen er en situasjon utstrakt, utbrent treet i vinden stivner og klør solsnu; bevegelsen tømmes i navlen min, fortiden

21 Filologen 02/12 Mariann Aaland [ ] Jeg blir så jævlig lei, sier hun. Må du på sykehuset igjen, sier jeg. Det går over av seg selv, sier hun. Hun ligger på sofaen og ser på TV. Hun sier hun har ligget sånn hele dagen. Du kunne jo ha ringt, sier jeg. Det går helt greit, sier hun. Men det hadde vært godt med en brødskive. Hun blafrer med vippene. Jeg åpner kjøleskapet og spør hva hun vil ha på. Det samme som deg, sier hun. Jeg tar ut ost og tomat og smører fire skiver. Vær så god, to skiver til barnemorderen, sier jeg og gir henne den ene tallerkenen. Hun ser på meg med store øyne. Hun tar imot og rister på hodet. Du er ikke helt normal, sier hun. Jeg ler. Kysser henne i panna. Du kan ikke si sånt, sier hun. Kan jeg ikke, sier jeg. Hun smiler. Det der var skikkelig drøyt, sier hun. Vil du ha melk, sier jeg. Eller juice. Hun sier hun ikke vil snakke om det. Hun har ligget på soverommet med døra lukket i snart to timer. Jeg har gått inn til henne et par ganger, men da sier hun at jeg skal gå ut. Lukk døra etter deg, sier hun, jeg må bare sove litt til. Jeg vet at hun ikke sover. Det er lytt i denne leiligheten. Jeg ser på TV, men klarer ikke konsentrere meg om det som skjer der. Vi pleier Mariann Aaland

22 aldri å ha dører lukket. Det føles som vi har kranglet. Jeg vil trøste henne, men jeg kan ikke gjøre alt bra. Jeg kan jo ikke det. Jeg går inn til henne. Gardinene er trukket for, men de slipper inn masse lys. Det ser ut som det er morgen. Sover du, sier jeg. Hun sier nei. Hun har ikke fått sove noe særlig. Hun er ikke vant til å sove på dagen. Vil du ikke bli med ut i stua, sier jeg. Snart, sier hun. Jeg står i døråpningen. Kan jeg legge meg ved siden av deg, sier jeg. Hun gjør plass til meg. Jeg ligger på ryggen og ser opp i taket. Koppen på toppen av lampeledningen har sklidd ned. Det må jeg fikse. Men jeg husker det bare når jeg ligger i senga, aldri ellers. Hun gråter iallfall ikke lenger. Hun ligger ved siden av meg med øynene lukket. Jeg er bare litt lei meg, sier hun. Hun åpner ikke øynene når hun sier det. Det er lov å være lei seg, sier jeg. Hun puster tungt. Jeg er redd for at hun skal begynne å gråte igjen. Har du lyst til å bli glad, eller vil du være lei deg litt til, sier jeg. Kan godt bli glad igjen nå, sier hun og ser på meg. Jeg kommer ikke på noe å si. Det har ikke skjedd noe nytt de siste timene. Og jeg husker ikke hva jeg så på TV. Hvis jeg tar rundt henne, begynner hun kanskje å grine igjen. Jeg lener meg over henne og knepper opp skjorta hennes. Hun ser på meg som om hun ikke vet hvem jeg er. Jeg tenker at hun kanskje ikke er klar for det, at det kanskje ikke vil gjøre henne glad. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal trøste henne uten at hun får lyst til å gråte igjen. All denne grininga. Jeg trenger ikke ta av henne buksa, for den har hun tatt av selv. Jeg stryker henne på magen. Hun er fin. Hun ser ut slik hun gjør om morgenen. Lyset i rommet ligner. Og hun er søvnig i ansiktet. Hun lukker øynene. Hun smiler ikke, men hun gråter ikke. Jeg ligger med henne, og det er mer alvorlig enn det pleier. Det pleier ikke være alvorlig i det hele tatt. Hun har øynene igjen nesten hele tida, men jeg passer på, jeg kjenner henne. Er du glad nå, sier jeg etterpå. Hun smiler til meg, ligger inntil meg, før hun reiser seg og går inn på badet. Jeg lar henne dusje alene i noen

23 Filologen 02/12 minutter før jeg går inn til henne. Jeg fikk sjampo i øynene, sier hun. Jeg vasker håret hennes ferdig, og når hun står slik med ryggen til, kan jeg ikke vite om hun gråter eller ikke. [ ] Hele teksten finner du i antologien for Forfatterstudiet i Tromsø. Mariann Aaland

24 Anders Vik Beta Tidsnok. Demper pusten og prøver å ikke la det synes mens jeg hilser på kollegene om morgenen. Trykker høyrehånden mot hans. Formalitetene fra de første dagene har liksom bare blitt sittende. Takk, bare bra, svarer jeg. Han trykker kort og skarpt, ikke uvennlig, men like personlig som vareeskene han kjapt returnerer til. Det er noe plutselig over å være fremme. Jeg står midt på betonggulvet i varemottaket og ser meg om etter noe å sette i gang med, så jeg slipper å stå der som en hjort i åpent terreng. For sent. Har du itj nå å gjørra? kommer det fra den dirrende arbeidsvillige Steinkjer-sjefen som har fått øye på meg. Jeg klarer ikke avgjøre om det var ertende eller alvorlig. De andre følger med over kassene sine. Eh, he he he. Jo sier jeg automatisk. Ka da? Eeh Jeg blunker og blikket viker. Den verdige masken brister allerede jeg tror de kan lukte det, der jeg står. Ja, da kan du ta dæm æskan der og fyllj på i hyllan, da. Ja.

25 Filologen 02/12 Og pass på å trækk fram dæm eldste varan. Ja. Bestemmer meg for å jobbe effektivt. Skal få til noe. Jeg rakk ikke dusjen, og merker etter en stund måten jeg trekker meg litt sammen på hver gang noen går forbi. Han ene som ikke jobber her så ofte, kommer snart bort. Jeg så ham kikke i stad bak fruktkassene. Han er klart mye yngre enn meg, og det irriterer meg alltid hvordan han fronter seg selv under påskudd av å ta jobben sin fryktelig seriøst. Har du satt de eldste først? Jeg har vært nøye på det. Han bøyer seg ned for å sjekke, og jeg blir litt brydd over det, men står stille. Han leter igjennom et par pakker før han finner noe. Den her skulle stå først, vet du, sier han. Det er viktig å være nøye, hvis ikke får vi ikke solgt varen, så må vi kaste den, sant? Jeg har vært nøye. Vil så inderlig gjendrive det, men det går ikke. Jeg kjenner et økende trykk i brystet og et sinne mot ham og mot de andre også, eller mot meg selv, kanskje. Ja, svarer jeg, og han går. Den perfekte kontring kommer nok snart, tenker jeg idet han snur seg. Det gjør ikke noe. Det er bare å fortsette. Den pinlige nøyaktigheten jeg så pålegger meg, putter meg fort langt bak skjemaet. En av jentene går forbi. Hun har mørkt, bølgete hår og er ganske pen. Hei, sier jeg. Hei, svarer hun med et høflig, men påtatt smil. Jeg skal til å spørre henne om noe, litt for å småprate egentlig, men hun er forbi før jeg får tenkt på noe, og alt som kommer ut er en rar lyd hun heldigvis ikke hører. Jeg jobber videre, og tankene sirkler rundt julebordet. Det klumsete forsøket på å bryte inn i samtalen hennes spilles av på netthinnen igjen og igjen. Anders Vik Beta

26 Det rumler i magen, og jeg mener brått at det lave blodsukkeret, og ikke jeg, er skyld i alle dagens tregheter. Da det endelig er min tur til å ta pause, går jeg inn gjennom varelageret mot pauserommet. Krysser veier med sjefen som med rask gange tydeligvis fortsatt har det travelt. E du ferdig med pallen din ennå? Jeg er ikke det. Ja, når du e ferdig kanj du ta å hjælp hanj Øyvind på kjøla. Det e my å gjørra! Ja. Han fortsetter videre, men snur seg om litt igjen mot meg og roper noe med rask klaprende stemme, noe som jeg fra motsatt ende av lageret ikke helt klarte å dekode. Hæ? Han gjentar det på samme måte, men litt raskere og mer utålmodig. Hæ? sier jeg igjen, motvillig, men han gjør bare en avfeiende armbevegelse, snur seg og haster videre. Inne på det stille rommet dempes rastløsheten noe. Uoppmerksomheten løsner det faste grepet om minuttene, og de glipper som fra en sliten muskel som hele dagen hadde holdt dem igjen. Lydene synes som bakgrunnsstøyen på en statisk TV-skjerm, og jeg merker at bevissthetsnivået er lavere enn normalt. Litt som i går, altså. Som om tilstanden var unntaksmessig. Men det er jo bra med annerledeshet, også. All den mekaniske flinkheten gagner ingen, ikke egentlig. Jeg stirrer tomt ut i rommet en stund og sammenligner vinklene på stolene og veggpanelene. Ser ned i flisene på gulvet, og linjene forlenger seg selv, går helt ut igjennom veggen og langt ut på gaten. Blikket borer seg lengre og lengre, kanskje helt ut i verdensrommet. Og videre ut Og så, hvor er du da? Ikke her, i hvert fall. Og ingen gir noen betalt for det.

27 Filologen 02/12 To minutter over allerede. Brødskiva, som enda ligger der, dyttes i munnen. Jeg småløper ut med en slags følelse av å skylde dette stedet noe. Fra kjølerommet blir jeg observant på aktiviteten i varmen på andre siden av glasset. Jeg tenker på at det er noe påfallende over alt de gjør og sier, noe spontant, som om ikke en eneste replikk var planlagt og gjentatt inni hodet mange ganger på forhånd. Menn som arbeider sammen skal liksom være slik i øyeblikket, og det skal ikke henge over dem en sånn indre kommentator. En fullstendig i-øyeblikket-væren særlig ved fysisk arbeid, som å lempe eller reparere noe og de svetter og bærer seg og stønner litt ekstra, som om de overhodet ikke tenkte på hvordan de så ut mens de gjorde det. Men de gjør det. Det gjelder å være kul og se tøff ut når man arbeider. Når man har båret noe tungt eller gjort noe lurt, da har man rett til å gå med armene hevet bittelitt ut fra kroppen. Ferdig for dagen prøver jeg å slappe av i magemusklene, og er nøye med å puste den frie vårluften mens jeg ser opp mot de åpne, vennligsinnede skyene. Jeg skal tilbake i morgen, tenker jeg. Jeg tar meg i selvmedlidenheten og fnyser høyt mens jeg går. Men det vedvarer, fortsatt kjennes noe fengslende. Ikke der ute, kanskje, men et sted inni. Som om det var en liten svart klump som ikke kunne tas ut, og som nærmest erter meg der den ligger, kanskje to centimeter bak pannebrasken. Jeg som denne dagen har løftet hundrevis av kilo kjøttdeig og indrefilet, der ligger den, den lille jævelen, tyngre enn alt. Men hadde jeg valget, kunne jeg jo ikke tatt den ut da heller. Anders Vik Beta

29 Filologen 02/12 Kathleen Rani Hagen Ikke alles tid Det var like stille hver morgen da som det er nå, jeg husker hvordan jeg gikk frem og tilbake i leiligheten, jeg var så distré, eller jeg ble distrahert av noe eller noen. Av og til gikk jeg ut døren uten å ha pusset tennene, sånn at jeg måtte gå opp trappen igjen for å gjøre det, eller jeg glemte det helt fullstendig. Andre ganger glemte jeg å legge brødet i plastikkposen etter at jeg var ferdig med frokosten ikke at det gjorde så mye, brødene ble sjeldent spist opp før de ble tørre likevel. Jeg husker alt sånt nå, jeg gjør alt i samme rekkefølge hver dag. Jeg åpner vinduet og finner meg noe å spise, stillheten er uutholdelig og jeg har sluttet å gå i kjoler; det er bare stress når de blafrer i vinden. Det føles litt som sånne grå dager, ikke sånn at tankene er grå, men når himmelen er grå og ser lav ut, som et tak over nabolaget ditt eller hvor enn du måtte være, og det føles som om akkurat der du er, akkurat da, er det eneste i verden som eksisterer. Kathleen Rani Hagen Ikke alles tid

Judith Dybendal Om igjen, inflammasjon vi simulerer scenene, til natten virvler. lydløst som langsomheten vrenger seg inne i oss mens brystbeinet vokser

Øyeblikks korte glipp, knappenålsregn skurer huden, renner inn til ansiktet ditt åpner seg, sprekker opp igjen (sier jeg), til huden din revner og noe faller ut: mørke kronblader og jeg sier: la oss kløyve tungene våre og snakke om noe annet

Jeg vrenger tungebåndet og puster deg inn, men dette er ikke en invitasjon, dette er bare prøvebrystet, sydd sammen igjen så du kan tørke stemmen på liksom-huden og svelge munnen din

Linda Utstøl Løkkeskrift det farlige var: grå kinn, buskete øyenbryn vi lekte i bedehusbassenget lydene var høyere etter flanellografen en dag hang vi fra trær med tau rundt halsen som Judas kanskje eller mora til ei jeg kjente

for så høyt har jeg elsket verden avfeid snillhet som herming bleket fargen av det virkelige svakere, gjennomsiktig som bløt gelatin puttet alt i bokser, putter alt i bokser skuldrene mine kommer aldri langt nok ned mot bakken huden kommer aldri nær nok beinet

Linda Utstøl Du må bygge meg på håndfaste bevis Han høres helt klart ut som en fløyte fra en gammel spillefilm. Typisk meg å tro at jeg får blodpropp eller har brystkreft eller noe, når han ligger oppå meg og plystrer. Kjenner bare klumpen under huden som dunker. Det er sikkert kreft. Det går ikke opp for meg før nå at han har hørt alt jeg har sagt til ham. Jeg sier: det var dumt av meg å tro at jeg kunne flytte inn i et hus med ti andre jenter uten at det skulle gå ut over menstruasjonssyklusen. Han sier: hæ? Og legger seg oppå meg allikevel. Jeg tenker på de som revner når de føder og de som blir omskåret. Det er sikkert noen av dem som også får blodpropp eller kreft eller har en kjæreste som ikke greier å slutte å plystre.

Når jeg ikke limer igjen konvolutten med én gang jeg er ferdig med siste gjennomlesning, innbiller jeg meg alltid at jeg har blitt rammet av en slags skriftlig tourettes. Mistet en lapp nedi hvor det står. Jeg hater deg. Eller skrevet i margen på brevet. Det eneste jeg vil er å grave ut øynene dine med en teskje. Eller at setningen har sneket seg inn mellom alle de andre. Jeg vil slikke deg mellom tærne. Jeg elsker deg.

De kommer hit med kroppene sine og spør hva jeg synes. Passer denne kjolen? Jeg synes ikke lenger disse kvinnene ser annerledes ut i det de får på seg nye klær. Håret er fortsatt grått inne ved roten, huden rynker seg fortsatt rundt øynene. Kan du finne denne i en størrelse større? Klærne er alltid så varme rett etter noen har prøvd dem, jo større dame, jo varmere klær. Det blir som avfall, kroppstemperert avfall. Kan du finne en annen svart bukse? Huden er noen ganger så tørr at den flasser av og de fleste magene er så utstående eller ser så myke ut at en mild brekningsrefleks vekkes til live. Bare hun ikke kommer borti meg, bare ikke fingrene våre rører hverandre idet jeg rekker henne kleshengeren.

41 Filologen 02/12 Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar Manusutdrag JOHANNES: Det hadde byrja å blåast allereie då eg kom inn ifrå marka, og i løpet av ein halvtime var lyset svunne såpass at sjøen ikkje lenger spegla anna enn mørkre. Eg skauv den eine døra inntil, men lét den andre stå open, og gjekk nokre steg ned på låvebrua. Ei flaggermus virvla rundt møns-spissen før ho forsvann ned på baksida av taket, det var berre så vidt eg kunne skimte flikane av vengene mot himmelen der ho fortsette bortover mot skogen. Eg stilte meg opp nede på brua og stirra innetter vegen. Det var nesten heilt skymt no, og dei tunge skyene som låg over Rognen gjekk nesten heilt i eitt med berget. Når det lysna kom skodda til å henge att i lette flak på øyene ute i havet, og strimast inn i himmelen etter som sola steig. Men det kom ikkje til å drøye lenge no i kveld før regnet byrja falle. Pappa var enno ikkje komen inn att frå marka, og eg forsto ikkje kva som tok slik tid. Eg lytta inn i mørkret og venta kvart augeblikk å høyre lyden av stega hans som nærma seg. Vegen skar seg snorrett fram før den smalna av innimellom trea, og på kvar side fall den bratt av ned mot bakkane. Eg gjekk inn på låven. Den sterke graslukta gjorde lufta tett og tjukk. Gjennom golvet kunne eg høyre veirane nede i fjøsen, Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar

42 dei trippa lågt, men uroleg på plankane. Innimellom høyrde eg ein som røyste seg eller la seg ned, og eg såg dei for meg der dei kvilte på golvet, eller sto borte ved saltsteinen og sleika. Det burde ikkje gå for lenge no før vi fekk fôra, det var allereie seint nok. Eg snudde meg og gjekk ut att, ned brua og eit lite stykke bort langs vegen. Enno kunne eg ikkje høyre noko til pappa. Då han sende meg inn, sto han med slåmaskina nesten nede i fjæresteinane, og då han vinka med handa forsto eg det slik at han berre skulle gjere seg ferdig med siste renda, og så ville han komme etter. Før eg var oppe i svingen høyrde eg at motoren stilna, og eg snudde meg og såg ned mot han. Han sto heilt i ro, med andletet vendt utover mot sjøen, og lente seg med eine sida mot slåmaskina. Litt bortanfor han, inne i lauvskogen, låg den flate gravhaugen med utsyn mot havet. Medan eg sto i mørkret nedanfor låven byrja eg å tenke på det lilla lyset pappa fortalde at bestefar hadde sett over der ein gong. Det hadde visst sveva i nattestilla som ein flamme, liksom roleg bølgjande over haugen. Han hadde ikkje hatt mot til å våge seg nærare frå der han stod, men slik han fortalde det hadde det vore ei lang stund han hadde stått slik og sett, og lyset hadde ikkje veke. Var det slikt som oppheldt pappa ute på bøen no? Det var visst mange i slekta som hadde sett dette lyset, nokre til og med fleire gonger, men eg trudde ikkje pappa hadde gjort det. Då han nemnde det for meg fyrste gongen hadde han ikkje lagt den vanlege tyngda på orda, slik han pleidde å gjere når han snakka om slike ting. Det var som om det nærmast var noko ein kunne forvente å få oppleve i løpet av livet, anten ein ville det eller ikkje, og meir vart det ikkje sagt. Brått høyrde eg ein ujamn, klirrande lyd som skar seg gjennom kvelden. Det var pappa som hadde starta opp att slåmaskina, og eg kunne høyre at han var begynt å gå utover, for lyden vart raskt svakare. Eg tok til å småspringe langs vegen. Skulle han fortsetje å slå no? Bakkane svartna bratt av nedunder stien mot bua, og det var ikkje lenger mogleg å skjelne skydekket frå

43 Filologen 02/12 fjellsida på andre sida av fjorden. Eg sprang inn mellom granene. Lyden kom nærare, han måtte ha snudd og var på veg tilbake. Kor mykje hadde han att? Eg kom til å tenke på sauene som sto på fjøsen. Hadde han gløymt at vi måtte fôre? Eg stogga ved grinda, og la handa på strengen. Ein kjøleg trekk drog over andletet mitt, eg tenkte på den urolege kloppinga over plankane, auga som søkte. Slåmaskina klirra, jamnare no, ein stad ute i mørkret. Eg heldt handa fast rundt strengen og såg rett framfor meg, på vegen der den svinga av inn mot markene. Men eg trakk ikkje grinda til meg. I staden snudde eg, og byrja å gå tilbake den vegen eg var komen. Nei, faen, tenkte eg, og gjekk med raske skritt tilbake til låven, og ned ganghellene mot fjøsen. Dette får du klare sjølv, viss det er slik du vil ha det. Eg gjekk inn, og vrei om lysbrytaren. «Står de her åleine,» sa eg høgt, og trakka inn på plankane. Sauene trippa ivrig, og gnei hovuda sine mot spildrene på gjerdet. Eg fann posen med brød som hang ved døra og strødde ein neve bortetter krybba. Dei pressa hovuda sine fram mellom spildrene og sleika brødsmulane i seg. «Er de så svoltne,» sa eg, «og ikkje eingong dameselskap har de.» Eg strødde ut litt meir brød før eg hengte frå meg posen, og tok til å klive opp stigen til låven. Sauene trippa, og eg høyrde at dei nærmast bora snutane sine ned i krybba. Eg skauv luka til side og drog meg opp i rommet ovanfor. Døra sto framleis open ut mot den kjølige kvelden. Lågt kunne eg høyre at regndropane hadde byrja å falle, dei tappa spreitt på bølgeblekken over hovudet mitt. Eg fann fram høygaffelen og byrja å skyfle høy ned gjennom hólet. Det tok snart til å regne hardare. No får du ein god skur, tenkte eg. Men du har sjølv valt å stå i han. Eg fortsette å skyfle høy ned i fjøsen. Då eg var nøgd, kleiv eg attende ned stigen, og la luka på plass over hovudet. Så bar eg høyet bort til dei tre veirane, og spreidde det ut i krybba. Dei åt grådig. «Får de ikkje nok mat,» sa eg lågt. «Sjå her, no skal de berre ete.» Eg fann fram att brødposen, og strødde restane utover, før eg stakk den tomme posen Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar

44 i lomma. Så lente eg meg mot døra og såg på at dei åt. Eg høyrde korleis det sildra frå takskjegget no, og ned på hellene utanfor. «Det er klart de skal ete,» sa eg. «Det er klart, det, ein kan då ikkje gå her og svelte.» Sauene togg utan å sjå på meg. Eg gjekk bort til planken, og senka han ned, slik at hovuda deira fastna. Det såg ikkje ut til at dei brydde seg. Så fann eg fram kosten, og tok til å rydde i gardane bak dei. Då eg var ferdig, var høyet nesten borte. Den eine veiren åt litt seinare enn dei andre, og eg merka at dei to første drog seg og helst ville bort til høyet hans, så eg lét planken vere nede ei stund til. «Kvar skal få sitt,» sa eg lågt, og freista å stryke dei på nakken. «De har vel ikkje vet nok til å stogge når de bør heller, de.» Då det var tomt i krybba heva eg planken, og sauene trakk hovuda til seg. «Så no,» sa eg, og lente meg over gjerdet. Sauene gjekk trassige og sterke rundt i kvar sin bås. «Så no,» sa eg igjen, så stilt eg kunne. Den eine veiren stiltra seg unna handa mi, stilte det gule hovudet sitt på skrå mot gjerdet og drog det innmot. «Så no. No er det kvelden,» sa eg, og trakk meg mot døra. Så drog eg opp kragen på jakka og vrei om lysbrytaren før eg gjekk ut i regnet. Då pappa kom inn seinare på kvelden var han våt til skinnet, og det svarte håret hans låg klistra til skallen. Eg høyrde korleis det saug då han trakk av seg kleda, og dampen sto av ryggen hans då han gjekk gjennom gangen på vei mot badet. Etterpå kom han inn til oss i stova og sette seg. «Eg såg du hadde vore inn til sauene,» sa han lågt då han seig ned i stolen. «Ja,» sa eg, «eg måtte jo det når du ikkje kom.» Stemma mi høyrdes flat og anklagande ut, og eg visste ikkje om det var sinnet over at eg var blitt stilt aleine før på kvelden, eller skuffelsen over at han hadde gjort eit arbeid utan å seie ifrå til meg, som var det verste. «Du måtte no det, ja,» sa han berre. Han skauv stolen sin litt nærmare peisen og la innpå ein ny

45 Filologen 02/12 kubbe. Han strekte handflatene ut mot flammen og sprikte fingrane i ei vifte. Så knytte han hendene sakte, og opna dei att. Eg stirra på dei grove og beinete fingrane. Snart stilna han og sat heilt roleg, med armane rett framfor seg, og ryggen bøygd, mager og knoklete som ein barkfri kjepp. «Og i morgon må vi til å rake,» sa han, og snudde seg mot meg. «Men så er vi ferdige.» Han såg brått så ovarleg mild ut. Det svarte håret hang framleis i fuktige tjafsar på kvar side av hovudet, og skinet frå elden la augehola på eine sida i skugge. «Vi skal berre rake og køyre det inn no,» sa han. Eg såg ut glaset, det var heilt svart utanfor. Lyset frå lampene som spegla seg vart brote i dei mange strimene frå regnet. «Det gjer seg til i morgon,» sa han raskt, som om han såg kva eg tenkte. «Men det hadde ikkje vore mogleg å slå det då.» Eg nikka. Han heva augebryna og trakk pusten djupt før han lét bryna falle. Mamma reiste seg frå det ho heldt på med og gjekk inn på kjøkkenet. «Ein får jobbe medan ein kan,» sa han. «Brått er det slutt, og då kan ein ikkje meir.» Han lente seg bak mot ryggstøet og lét den eine foten ligge korsa over den andre. Eg såg at Ingvild gjekk forbi ute på tunet. Ho krøkte den magre kroppen saman under regnfrakken ho hadde lagt over hovudet, og skutta seg mot regnet. Snart gjekk det i kjøkkendøra, og eg høyrde at ho skufla støvlane av seg på gotta og gjekk inn. «Har Agnete lagt seg allereie,» spurde pappa. Eg nikka. «Ho la seg for litt sidan,» sa eg, stemma mi var forferdeleg tung og buklete, og eg skjemdes over at eg gjorde sinnet mitt så tydeleg. Han tidde ei stund, så sa han: «Det skal bli tomt her til hausten.» Han smilte forsiktig til meg. «Men vi skal no greie oss, vi, viss vi berre kan halde kvarandre frå livet.» Han heldt framleis armane framfor seg, men olbogane hadde sege ned på knea, og han lét dei kvile der, med handflatene vendt mot golvet og fingrane sprikande mot elden. Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar