BJØRG VIK Søndag ettermiddag
J. W. Cappelens Forlag a.s 1963 Utgitt i CUB-serien første gang 1991 Denne utgave 2003 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsillustrasjon: Johanne Marie Hansen-Krone ISBN 978-82-02-32743-9 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Hans Jørgen
En lei historie En riktig lei historie var det. Sørgelig. Men det kunne ikke nektes at den hadde sine underholdende sider. Ikke så å forstå at den var videre morsom, men en viss spenning, et stenk av drama, eller av tragedie ville hun nærmest kalle det. Så ble de grepet også, venninnene, når hun fortalte. Særlig var slutten sørgelig. Og det var såvisst ikke noe skuespilleri med det fru Eliassen tørket vekk fra øyekroken, det var ekte nok. Det begynte altså med at hun kom og ville leie den hybelen, det pene pikeværelset innenfor kjøkkenet, det som ble ledig etter at Berge var ferdig på lærerskolen og fikk stilling og hybel annetsteds. Visst var det nok av dem som svarte på avertissementet, men denne frøken Vogt hun kom formelig stupende opp trappen, straks de hadde snakket sammen i telefonen, det var liksom så fryktelig om å gjøre for henne. Det kunne saktens være hyggelig med en dame i huset igjen, mer selskap for en enslig frue enn disse studerende mannfolkene. Hun hadde jo Mathiesen fra før, farmasøyten, på spisestuen.
Og noe var det ved denne piken, noe som fengslet. Skremt og famlende liksom, enda hun var en både pen og flott pike. Noe fugleaktig var det, med de store mørke øynene i det bleke smale ansiktet, skjelte litt gjorde øynene også, men det var visst bare pent. Enkelt kledd, støvfrakk, flate sko og tørkle om hodet. Men en flott pike var hun. Og Johanne Vogt het hun. Ikke noe å si på det. Slikt et støtt og godt navn dette Johanne. Og ikke noe å si på resten heller. Men så var det dette at hun hadde hjemmet sitt i samme byen. Bare det burde gjort henne betenkt. En ung dame med hjemmet sitt så å si rundt hjørnet, og så leie seg inn på et fremmed pikeværelse? Ett eller annet om selvstendighet var det hun hadde sagt. Det er så om å gjøre for meg, sa hun. Vær så snill, sa hun og satte de skrå svarte slukene sine langt inn i fru Eliassen. Er dere blitt uvenner hjemme da, ville fru Eliassen vite. Nei, ikke uvenner, svarte hun og smilte et nydelig lite smil, nei slett ikke uvenner. Og mer fikk hun ikke vite om det. Jaja, så fikk hun hybelen. I begynnelsen gikk det svært godt. Da hadde hun ennå kontorposten sin, og var forlovet på et vis. Ikke med skikkelig glatt ring riktignok, men han sa da alltid «min forlovede frøken Vogt», denne Gregersen.
Slik en pen og kjekk ung mann, velkledd og høflig. Aldri ble han over natten heller, slik disse andre kunne finne på. Han var alltid ute av huset før klokken tolv, sant å si gikk han på minuttet seks på. Så var det vel en trikk han skulle ha. Det foregikk saktens sitt i de timene òg, men det gikk da pent og stille for seg, han viste sømmelighet, unge Gregersen. Tok hensyn til andre i huset, tok vare på pikens rykte, gjorde han. Og denslags bør man sette pris på. Hun spiste middagen ute, ellers stelte hun som best det lot seg gjøre på pikeværelset. Og kjøkkenet fikk hun bruke som hun ville. Men det var mest en kanne te hun traktet, eller et speilegg nå og da. Men du verden så hyggelig hun gjorde det på pikeværelset, det hadde aldri vært så pent der. Så hadde jo fru Eliassen helst holdt seg til mannlige losjerende, man kan si hva man vil, men det må kvinnehender til for å skape den lunheten, den nette gode trivselen, til å sette sjarmen på et rom. Få ting hadde hun med seg, men enkle pene saker. Og slike farger hun stelte i stand der inne. De grønnstripete gardinene og det rare tomatfargede divanteppet og de røde filleryene på gulvet, og bittesmå blåtøysduker og småputer slengt som glade fargeklatter omkring - et syn var det. Og alltid avskårne blomster i vasen på det lave boridsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
det. Jo, hun kunne sine ting, hun kunne sine små kvinneligheter, frøken Vogt. Hun festet visittkortet med tegnestift på døren, det var nå sikkert fra konfirmasjonen. Det stod «Johanne Vogt» på den ene siden og «Tusen takk for oppmerksomheten» på den andre, og hun utførte den lille morsomhet å snu kortet når hun gikk ut. Siden mistet hun denne sansen for morsomheter, for hun snudde ikke kortet lenger. Men da var så meget blitt anderledes. I den tiden hun hadde Gregersen, gikk alt bra. Enten var hun ute med ham om kveldene, på kino og teater eller hva det nå var, og det endte gjerne med en avskjedsstund på pikeværelset med en kopp te. Så gikk han. Seks minutter på tolv. Det slo aldri feil. Eller de var på pikeværelset hele kvelden, radioen stod på derinne - noe den aldri gjorde ellers - det ble lite og ingenting å høre av det som ble sagt. Men høyrøstet eller bråkete var de aldri. Hun var gjerne ute på kjøkkenet og smurte litt ostemat til teen de kveldene, og det falt seg slik at fru Eliassen også var på kjøkkenet, kjære, det var nå tross alt hennes kjøkken. Og hun virket liksom så blek og oppspilt, frøken Vogt, riktig glad var hun i hvert fall ikke.
Noen kvelder var hun alene. Da satt hun i tusmørket og stirret ut i tomme luften, ganske urørlig. Fru Eliassen hadde banket på hos henne en slik kveld, og da ingen svarte, åpnet hun døren. Der satt hun. Urørlig. Nesten nifst var det. Hun tente et stearinlys og snakket med fru Eliassen, men da hun gikk igjen, gjorde ikke frøkenen det minste tegn til å foreta seg noe ordentligere enn bare å sitte slik. En merkelig pike var hun. Etter noen måneder kom ikke Gregersen lenger. Fru Eliassen kunne ikke riktig huske siste gangen han var der, det måtte ha vært en kveld som andre, noe oppgjør hadde i hvert fall ikke hun hørt. Han simpelthen sluttet med å komme. Og hun? På en måte ble hun litt livligere, muntrere, men det var noe nervøst med den munterheten, noe engstelig. Men det skulle ikke forundre henne, om det ikke nettopp var frøken Johanne selv som hadde bedt ham gå. Hun kunne nok være litt vanskelig av seg, og ganske merkelig som sagt. Nei, det ble ikke stort de snakket sammen, frøken Vogt og hun. Hun hadde så få ord, frøken Vogt. Få og avsluttende. Når hun svarte på noe, selv om det ikke var et ordentlig svar i det hele tatt, var det alltid endelig, det var ingenting å spørre videre om. Hun la en slags stillhet rundt seg, noe utilidsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
nærmelig. Og midt i denne stillheten kunne hun stå og stirre skakt ut i luften og tvinne de tynne hvite hendene. Så begynte hun å være hjemme om formiddagen. Om hun var syk? Neida, hun rumsterte friskt med morgenkaffen på kjøkkenet, og fortalte at hun hadde sluttet på kontoret. Ganske enkelt. Hun skulle ikke arbeide nå da? Nei, ikke med denslags, sa hun. Hun nevnte noe om å studere, noe om et lån. Men sannelig om hun så at det ble studert det aller minste. Jaja, det var heller ikke noe hun hadde med, husleien ble skikkelig betalt den. Hvor pengene kom fra fikk være frøkenens sak, stjålet dem hadde hun neppe. Hun gikk gjerne ut en tur om formiddagen, helst i strålende sol eller i ordentlig øsregn. Og det så aldeles ikke ut som om hun studerte det spor. Ikke veske, ikke så mye som en matpakke, barhodet og mysende ruslet hun bortover gaten og gjennom parken - så aldeles uten klokkeslett. Hun kunne bli borte noen timer, så kom hun ruslende igjen, smånynnet i trappen, og der stod hun med armene fulle av blomster og poser og pakker og melkeflasker. Kvister kom hun også med, og de hadde hun sikkert ikke kjøpt, men simpelthen vært i skogen og plukket. Jo, det var studereri!
Om kveldene forsvant hun. Pyntet kunne en ikke akkurat si at hun var, hun var mer pyntet og stilig i Gregersens tid. Men hun brukte denne parfymen sin, denne dempede dyre duften, den kostet nok en god husleie. Sent på natt kom hun hjem, rumsterte, snublet i ting før hun kom i seng, hva nå det skulle bety. Og sov gjorde hun til langt på formiddagen. Hun så slett ikke godt ut, blekere og tynnere i ansiktet, ikke stelte hun ordentlig med det store håret sitt lenger. Pjuskete så hun ut. Tøyet holdt hun heller ikke i skikkelig stand, hun som hadde vært så velstelt og pen. Og ikke hadde hun noen orden på rommet mer, det var lenge mellom hver gang hun lånte bøtte og langkost. En dag kom fru Vogt på besøk, Johannes mor. Pen tykkfallen dame, persianer, skinnveske, gråblå permanent, pent pudret. Kjekk dame. Hun snakket høyt og meget, det var ikke vanskelig å høre hva som ble sagt da. Hun skulle værsågod komme hjem igjen, Johanne, nå fikk det være nok med frihet og fikse idéer, slutte en god kontorpost og stifte gjeld på egenhånd og leve i sus og dus. Og ustanselig ble en Martin nevnt. Det var Martin Gregersen. At du kunne, Johanne, at du kunne være så hjerteløs, og så dum. Ja, han hadde vært hjemme hos dem og beklaget seg, mer enn én
gang, gikk rundt og sørget gjorde han, den kjekke gutten. Det var ikke stort Johanne sa, hun snakket alltid så lavt også, men noen enighet kom de ikke til. Fru Vogt smelte døren hardt etter seg og tørret øynene da hun gikk gjennom gangen. Etterpå fortsatte det som før. Fru Eliassen la merke til at nå var det ikke bare melkeflasker frøken Johanne bar hjem, det var også ølflasker. Jaja, det var hennes sak, og øl skulle være både sunt og nærende, og dertil godt å sove på. Men så begynte det. Spetakkelet. Drasset. Verst var det første gangen. Sent på kveld kom hun hjem, men langt fra alene. En hel skokk var de, seks-åtte stykker. Det ble hysjet og skrålt oppover trappen, og inn på pikeværelset bar det med hele hurven. Etter at de hadde tatt av seg skoene i gangen alle sammen og holdt et fryktelig leven mens de gjorde det. Fru Eliassen var aldri så lite lammet, var hun. Ellers ville hun naturligvis ha foretatt seg noe straks og med en gang. For denslags kunne virkelig ikke passere. Men festen var i gang med det samme der inne, dansemusikk, subbing over gulvet, latter og stemmer, og ganske riktig klirr i flasker og glass. Etter en stund roet de seg noe, men de var jo der alle sammen, på det lille rommet. En eller annen hadidsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
de gitar med seg, det ble klimpret og sunget, etterhvert bare rolige litt sørgelige melodier, og til sist var det bare én som sang... det måtte være han med gitaren. En varm fin stemme, og det var virkelig noen nydelige, triste viser han kunne. Langt på natt tok endelig selskapet slutt, det gikk heller ikke lydløst for seg, særlig ikke dette med skoene ute i gangen. En av pikene hvinte og lo ned hele trappen, da fru Eliassen så dem nede på gaten, så hun piken på tynne legger i store tunge herresko, og en av herrene styltet avsted med halve føttene i små høyhælte damesko. Komisk var det kanskje, men sånt leven da. Hun tenkte med angst på sin andre losjerende, farmasøyten, du godeste, hva ville han si? En utmerket leieboer forsåvidt, rolig og pertentlig, men han hadde sine sider, Mathiesen òg. Jeg må be Dem frue, om ikke å rumstere så høylydt på kjøkkenet om aftenen, mitt anstrengende arbeid... hvorpå Mathiesen gjorde en trett bevegelse mot sitt tynne bebrillede hode. Og vennligst frue, ikke glem radiatoren når De tørker støv, jeg tåler ikke lukten av brent støv... Du godeste, hva ville Mathiesen si til dette. Men dette var ennå ikke alt. Ikke før hadde hun pustet lettet ut etter levenet i trappen, så hører hun - gitarklimp. Gitaren var der ennå. Og stemmen. Lavere nå, svært lav, fakidsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
tisk ikke til å høre hvis man ikke lyttet oppmerksomt... men herregud, han var der altså ennå. Og han ble, i flere timer. Han hadde tydeligvis natten for seg og ingen trikk å passe seks minutter på. Det var lys morgen da han gikk. Fru Eliassen hadde ikke hatt blund på øynene og så for sikkerhets skyld etter i vinduet. Jo, det var ham... uten gitar, men det var ham. Hun så ham idet han svingte rundt hjørnet, slik en merkelig bred og loslitt rygg. Noe lutende i skuldrene, avslappet, trygg, og fast og lett i skrittene. Det var noe så kjent, noe så godt ved det... enda hun aldri hadde sett mannen før. Fru Eliassen måtte sette seg ned et øyeblikk og trekke pusten dypt og rolig noen tak. Hun var så lei seg etterpå, frøken Johanne. Undskyldte «opptrinnet» som hun kalte det, hun tilbød seg endatil å flytte. Men fru Eliassen sa så vennlig og oppstrammende hun kunne at det bare ikke måtte gjenta seg. Kjære frøken Johanne, la hun enda til. Det var ikke hennes side å være sterk og hard. Men hun tenkte på den ryggen, da hun snakket oppstrammende, tenkte mer på den enn på kalaset. Ganske riktig, så var det Mathiesen da. Han stod blek og truende over henne samme ettermiddagen: Hva betyr dette,
fru Eliassen? Jeg trodde det var et anstendig hus jeg losjerte i, og med mitt anstrengende arbeid... Naturligvis, naturligvis, herr Mathiesen, det skal ikke gjenta seg, De må virkelig undskylde... Som om det var hun som hadde hatt kalas til lyse morgenen! Han skulle sannelig ikke være så kjekk på det, Mathiesen, i denne hybelnødens tid. Etter dette holdt frøkenen seg hjemme noen kvelder. Ganske alene. Det virket som om hun ventet på noen. Av og til kunne det høres svake klimp på gitaren, famlende uvante toner. Hun satt vel i tusmørke da, eller med stearinlyset sitt, og stirret ut i tomme luften. Og tok seg kanskje et glass øl i all enkelhet. Mat stelte hun i hvert fall ikke, det måtte være annet hun levde av. Så begynte hun å gå ut igjen om kveldene, og kom sent hjem, alene. En kveld hun var ute, kom det besøk til henne. Ryggen. Stemmen. Et rolig ansikt, og så den varme stemmen: Om frøken Vogt ikke var hjemme? Nei, dessverre. Nå så. Ja, det var en gitar. Han skulle gjerne hente den. Noe skjedde i fru Eliassen akkurat da. Hun var ikke i stand til å forklare det, men det var som om hun plutselig følte at den gitaren ikke måtte ut av huset, ikke uten gjennom frøken Vogts hender. Det ville være et slags tyveri ellers, falt
det henne inn. Selv om han sikkert eide gitaren, denne mannen. Dessverre, løy hun, jeg har ikke nøkkel til frøken Vogts rom. Nå så, sa han. Og gikk igjen, den samme uanfektede svingen rundt hjørnet. Hun var ikke så sen som vanlig den kvelden. Og hadde hun bare kommet litt tidligere, så hadde hun kommet tidsnok, tenkte fru Eliassen, og kjente at hun ønsket svært at frøken Vogt skulle vært hjemme til det besøket. Hun stakk hodet ut i kjøkkenet og fortalte om gjesten. Hun ble enda blekere, frøken Vogt, en mørk glans stod i øynene. Og... og De ga ham vel gitaren da? Nei, det hadde ikke fru Eliassen gjort. Jeg tenkte det fikk bli Deres sak, sa hun. Å... det rykket i den spinkle kroppen, hun tok et skritt frem, som om hun tenkte på å ta fru Eliassen i hånden eller noe i den retning, men ombestemte seg. Å... tusen takk, det var snilt av Dem... Hver eneste kveld satt hun hjemme etter det besøket. Da hadde man sannelig intet å klage på, for maken til lydløs leieboer. Fjorten dager senere, kom han tilbake. Han stod en stund med yttertøyet på, snakket med henne i døren, ville visst ikke inn. Men inn gikk han til slutt likevel, verre var det ikke.
Han var ikke som en viss herr Gregersen denne her, han brydde seg ikke med å sette radioen på for å skjerme samtale eller annet. Og det ble snakket lenge og meget. Fru Eliassen hadde aldri hørt frøken Johanne si så meget noen gang. Hva de snakket om? Jovisst er det lydt i slike gamle leiligheter, men en kan da ikke høre alt heller. Men det var en masse rart snakk om musikk og kunst og denslags, høyttravende og vanskelig. Og om andre ting som var enda vanskeligere å begripe, det var liksom så utflytende og ubestemt... det var ansvar og frihet og plikt og moral... og litt sørgelig måtte det visst også være, for det hørtes tydelig at frøken Johanne gråt. Og det hadde hun aldri gjort før, aldri her. Riktig sårt og pent gråt hun, men det gikk da over, og endte med nydelige klimp fra gitaren, og etterpå var det ganske stille alt sammen. Og han gikk ikke. Det ble både morgen og formiddag, og han gikk aldeles ikke. Endelig viste frøken Johanne seg på kjøkkenet, hun kokte kaffe og stelte ganske uforstyrret frokost til to på et brett. Og det mens hun, fru Eliassen, stod og så på. Det var virkelig ganske freidig. Enda hun var ikke slik heller. Hun tenkte vel ikke over det på den måten, fant kanskje ikke noe påfallende i det. Ja, det livet hun hadde ført
den siste tiden satte sine spor. Hun svinset omkring på kjøkkenet, med et slags smil i hele ansiktet og nesten som med noe lysende i blekheten. Ikke tvinnet hun fingre heller, men iblant strøk hun hånden gjennom håret og var svært vakker og tankefull. Utpå formiddagen gikk de sammen, hun lo og småsnakket og hadde aldri sett så glad og pen ut. Hun hadde enda laget en lang flette av det svarte håret og snodd den over skulderen og der dasket den så muntert nedover brystet på henne. Og hånd i hånd gikk de, akkurat som barn så de ut. Enda det var svært skammelig det hele, gledet det fru Eliassen å se frøkenen så glad. Den stakkars pene piken. Han kom tilbake senere også, flere ganger. Og aldri eide han forstand på å gå i anstendig tid. Det var lyse morgenen og vel så det, før han svingte rolig og uavvendelig om hjørnet. Men en kveld var siste kvelden. Det var ikke til å misforstå. For maken til snakk og gråt en lang kveld igjennom. Det var hverken pent eller godt med den gråten hennes da, riktig hjerteskjærende var det. Langt om lenge stilnet det, så gikk han, og så ble det ganske uhyggelig stille der inne. Men midt på natten var det, og fru Eliassen kunne ikke godt
banke på. Ikke fikk hun blund på øynene, tenkte bare på det stakkars pikebarnet. Tidlig neste morgen var hun oppe, frøken Johanne, slokket og tom i ansiktet, med dype ringer under øynene. Og tidlig gikk hun ut, uten mat eller noe. Borte ble hun i timevis, hele dagen, og kvelden med. Da hun omsider kom, var hun alene, rumsterte og snakket der inne, og så ble det stille igjen. Nei, hun så ikke godt ut. Sykelig blek og riktig tufsete. Og magrere ble hun for hver dag. Fru Eliassen ba henne enda til middag flere ganger, men nei takk, hun hadde spist, ellers tusen takk. Aldri kom hun hjem med disse bugnende posene med matvarer lenger, det var høyden et brød under armen og en pakke margarin, ja, også ølflaskene da. Det tok seg ikke godt ut, nei så sannelig om det gjorde. Og slik som det så ut på rommet hennes. Støvdottene kravlet som dyr omkring, vindusruten var neppe til å se gjennom, og på møblene lå støvet i grått belegg. Fru Eliassen ville gjerne tilbydd seg, men våget ikke. Det var noe annet her, noe vanskeligere og sørgeligere enn alminnelig sjuskeri. Snart måtte vel noe hende, noe godt og gledelig som kunne snu opp ned på frøken Johanne igjen.
Jovisst, det begynte å hende ting. Men gode og gledelige kunne man neppe kalle dem. Stadig var hun ute om kveldene, og bare sjelden kom hun alene tilbake. Besøket varte til ut i de små timer, det ble drukket og snakket der inne. Ikke så å forstå at det var slike voldsomme kalaser, det var vel bare et par stykker av dem. Men her foregikk ting, og det i et anstendig hus. Hadde det bare vært den samme kavaleren, så kunne man til en viss grad undskyldt piken. Men neida, de varierte så å si fra kveld til annen. Forferdelig var det, å se hvordan den pene piken gikk i hundene der inne. Så lå hun og sov da, hele formiddagen, var så vidt en snartur etter brødet og margarinpakken, og så satt hun der til det ble kveld. Og det samme om igjen. Mathiesen på spisestuen ble ganske uutholdelig etterhvert, de kunne ikke møtes i leiligheten uten at han beklaget seg. Og fru Eliassen lovet å ta affære, joda, nå skulle det settes en stopper for trafikken... Men hun fikk det aldri til når hun møtte det bleke ansiktet og de mørke øynene som stirret både forbi henne og rett gjennom henne. Det stemte ikke dette, denne uhumskheten om natten med dette pene triste ansiktet. Men naturligvis, hun måtte foreta seg noe snart, om ikke annet så for Mathiesens skyld. Hadde hun nå enda undskyldt seg litt, frøidsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
ken Vogt, men hun var liksom blitt så likegyldig, og meget fjernere enn før, gikk omkring som en skygge. Det var den kvelden hun kom så merkelig tidlig hjem. Fru Eliassen ante straks uråd. Hun var kommet alene også. Men ingenting skjedde. Ikke straks. Det var bare stille, så hadde hun vel lagt seg. Men utpå natten våknet fru Eliassen av noen lyder derinne fra, klynking, stønn. Hun ble liggende en stund for å bli sikker, det var ikke tvil, frøken Johanne lå der inne og var syk. Det var liksom ikke gråt, men slike vonde klynk. Dermed var ikke fru Eliassen sen om å slenge på seg morgenkjolen og lukke seg inn på pikeværelset. Der lå hun, syk og elendig, og blødde så forskrekkelig. Du gode all verden. Fru Eliassen til telefonen og ringte legevakten, og tilbake til pikebarnet igjen. Der prøvde hun å trøste etter fattig evne, så så, dette går nok bra skal De se, frøken Johanne, ligg bare rolig nå, så kommer ambulansen... Men det hjalp ikke, det var som om hun ikke tålte noen gode ord, hun skar i å gråte så fortvilet, så trøstesløst. Og da ambulansen kom, og de la henne på båren, løftet hun såvidt på hodet og stirret nedover seg, og gråt igjen. Jeg ville så gjerne hatt det, gråt
hun, jeg ville så gjerne... ikke det engang fikk jeg beholde... Og så ble det borte i gråt og tårer alt sammen. Det var det. Og siden så ikke hun frøken Johanne. Men hun kom seg visst, en slektning av henne var oppom og betalte den siste husleien og sa opp hybelen. Samme ettermiddagen kom han tilbake, i følge med en annen ung mann som fru Eliassen vel skulle dra kjensel på, Gregersen. Martin Gregersen. Og de tok med seg sakene hennes. Joda, fortalte slektningen, det stod bra til med frøken Vogt, hun var vel hjemme fra sykehuset, det vil si hun var på landet og rekreerte, og så skulle hun hjem etterpå, ja, hjem, la han til med vekt på, og sendte fru Eliassen et blikk som hun slett ikke likte. Et kaldt og hårdt blikk var det. Ja, det var altså det. En riktig lei historie som sagt, sørgelig. Også det pene pikebarnet. Og fru Eliassen kunne slett ikke være enig med venninnene sine i at det tross alt endte ganske bra. Hun syntes slutten var noe av det vondeste ved det hele, men det kunne hun ikke forklare nærmere. Ennå husket hun tanken som slo ned i henne da denne Gregersen og slektningen hentet sakene. Hyener, sa det i henne, hvor hun nå i all verden hadde det ifra. Et mørkt og stygt innfall var det, og hun stod og tenkte det flere ganger.
Men det våget hun ikke fortelle.
Når en pike sier ja Hun hadde vasket håret og satt på den treslitte kjøkkentrappen på baksiden av hotellet og gned håret tørt i den lunkne kveldssolen. De våte tjafsene ble stående som en svær mørk buske om hodet, hun slengte håndkleet vekk og strakte seg på trappen, lukket øynene, la ansiktet mot solen. Det var ganske fint. Å sitte sånn. Nybadet og såpeskurt, saltvann og solbadolje vasket vekk, hun snuste i huden på armen, bare ren kald lukt av såpe. Hun glippet med øynene, glippet mot de smale anklene og føttene i åpne sandaler, senete og brune i huden med lyse striper etter sandalremmene. Hun hadde det deilig. Tomt og fredelig, bare med den lille uroen av gode drømmerier. Jakop. En brå lengsel nappet i henne. Ikke etter ham, men etter noe av det de hadde sammen. Holde hånden hans, kjenne seg liten og passet på, og samtidig kjenne seg tatt i bruk, gitt en betydning. Kysse ham, kysse noen. Gud, som hun lengtet etter det.
Det gikk i kjøkkendøren, noen kom ut på trappen. Hun ble sittende med ansiktet lukket i solstrålene. - Hei, sa en stemme. - Hei, sa hun uten å røre på seg. Noen satte seg ved siden av henne på trappen. - Ny frisyre i aften? - Mm. Hun knep øynene fast igjen, hun ville heller sittet alene. Noen forholdt seg taus. Noen. Andreas. På hotellet i samme ærend som henne selv, sommerjobb. Nærværet var ikke påtrengende, men han satt der jo. Brunlugget, blåøyd, alminnelig. Alminneligheten selv. Og røkte nonchalant på en sigarett han ikke inhalerte, han fikk røken i øynene også, hun visste det uten å se det. Et typisk eksempel, strøk det sakte gjennom henne, et typisk eksempel på en som aldri kan bli min elsker. Hun satt uovervinnelig, med vått hår nedover ryggen, med lange brune legger og smale føtter i sandalene, forskanset i gode drømmer, uovervinnelig. --- En annen kveld.
Sen august og plutselige høstgufs, og likevel en sommerkveld. Det var ikke kaldere enn at hun kunne gå i skjørt og tynn genser, men det blåste og vinden glattet klærne om henne, og det var deilig å gå sånn med vinden mot kroppen. Det ga en følelse av å opptre, av å ta seg ut på en fin primitiv måte. Hun gikk sammen med Andreas. Det var siste kvelden hans, hun kunne være litt hyggelig mot ham. Han hadde slengt en blå genser over skulderen, hun hadde ikke sett den genseren før, eller kanskje ikke lagt merke til den. Han gikk med hendene i bukselommen, sparket smått etter skjell og stener. - Du er forelsket i deg selv, sa han. - Jaså? Hun kikket på ham, han var opptatt av stenene. - Kanskje, la hun til. - Temmelig sikkert, sa han. - Jeg ser det på deg, jeg har sett mange av samme sort. - Så er det vel fordi jeg ikke har noen andre å være forelsket i. Hun smilte for seg selv. - Slike som er forelsket i seg selv, blir det ikke i andre, sa han, og han smilte ikke.
Musikken nådde dem fra danseplassen, den kom i kast med vinden, bruddstykker av en slager som ble slynget ned til dem. Forelsket i meg selv? Jeg har det godt med meg selv, er det også galt? De nærmet seg danseplassen. Kulørte lyspærer og halvvisne bjerkebusker rammet inn gulvet, på den lille scenen hadde en trio skubbet seg sammen. Det var mange på dansegulvet, mest unge, yngre enn dem. De ble stående og se på. Det ble svinget og tråkket, på turnsko og på høyhælte sko, piker i langbukser og piker i blafrende skjørter og gutter i dongery med innbitt likegyldighet i ansiktet. De stod og så på, og delte en slags forakt sammen for det de så. Dette hadde de aldri tilhørt, aldri på denne måten. De sa ingenting. Musikken skiftet fra den hamrende, oppstykkede rytmen til en blues, tung og seig. Mange av parene gikk fra gulvet, klumpet seg rundt det. De som ble tilbake klynget seg til hverandre, og beveget seg sakte som søvngjengere i den seige rytmen.
Et av parene gled tett forbi. De var svært unge, piken danset med lukkede øyne og ved munnen hadde hun et litt stramt uttrykk, som om hun prøvde å la være å smile, prøvde å ikke vise hvor godt hun hadde det. Hun kjente en plutselig misunnelse da hun så det. Piken er forelsket, tenkte hun, og vi står her, så kloke, så trygge og tomme utenfor. - Har du lyst til å danse, sa han, - jeg er ikke særlig flink. Hun nikket, glad fordi han hadde følt ønsket hennes. De danset, hun la ikke særlig merke til hvordan, hun merket bare at hun danset. Han var ingen, var noen, en levende kropp i rytme med hennes egen. Det var godt. Musikken snudde igjen til en hard og hakkende rytme, da danset han dårlig og det irriterte henne. Hun ville foreslå at de ventet litt, men da så hun ham. Så hvordan ansiktet knyttet seg i konsentrasjon, hvordan han slet med takten. Det gikk sårt og dulmt gjennom henne, som en slags kvalme. Det var som å måtte ta imot noe en ikke liker, man blir bare lei seg på den andres vegne. Hun brød seg slett ikke om hvordan han danset, de kunne bare ledd av det. Men her danset han med bittert, rasende alvor, hun kjente at det gjoridsalesorderline=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
de henne snill mot ham. Hun tok øynene til seg, hjalp ham i den forvridde rytmen så godt hun kunne. De smilte av dem, noen av de unge rytmebegavelsene som hang rundt dansegulvet. Hun følte seg sammen med ham, sammen om et lite nederlag. Siden gikk de nedover mot stranden. Først da de var et godt stykke fra dansegulvet, oppdaget hun at han ennå holdt hånden hennes. Det var selvfølgelig. Og det var underlig, tenkte hun overrasket. Hun ble forlegen, for første gang sammen med ham, og fant ingen alminnelige ord, ble gående med ham i en taushet som liksom ble tausere og tausere. Hun kjente seg andpusten, og måtte svelge stadig. Hånden var god å holde i, forunderlig bløt i huden, lesehender. Vannet krafset mørkt mot strandkanten, luften slo salt og kjølig om dem. Det var den første kalde kvelden, og den smakte godt etter de lange solhvite dagene. Det var ikke kulde til å fryse i, bare til å svales i. De fant et stykke tørr gressbakke, bak dem raslet vinden i lave tettvokste kratt. Et lunt sted, som et lite sommerkveldens skjød. Hadde hun ikke gått med ham fordi han var en hvemsomhelst? For å fordrive en kveld med å se på andre. Nå var de alene, og hun kjente en forvirret glede ved det. De satt
der, og hadde fremdeles ingenting å si hverandre. Tausheten vokste, fylte seg med et innhold, hun visste ikke hva. Men visste det kunne tømmes på et øyeblikk, hvis noen av de gale ordene ble sagt. Og alle ord var plutselig ubrukelige, ødeleggende. Tausheten kunne splintres på sekunder hvis hun sa en eller annen alminnelighet, være hverdagslig i stemmen, late som hun ingenting hadde merket. Men hun ville ikke ødelegge det, hun satt fylt av en sitrende lattermild nysgjerrighet, og kanskje noe mer, kanskje en forventning. Hun hadde hele tiden vært ham overlegen, kunne fått ham om hun ville. Tvers gjennom den energiske likegyldigheten han hadde spilt på hele sommeren, hadde hun visst det. Men hun hadde ikke behøvd å spille sin likegyldighet, den hadde vært ekte nok. Så skulle hun sitte her nå, hjelpeløs i en dum taushet? Hun burde da være mer seiersikker enn noen gang. Hun kunne gjøre alt på en hvilken som helst måte, og hun ville få ham. Hun satt og lekte nervøst med mulighetene, hun kunne ta hånden hans, sånn plutselig, uten å si noe. Eller hun kunne bare si navnet hans. Eller hun kunne slenge ham noen muntre skjellsord i ansiktet, gjøre det lett for ham. Hun kunne også si noe nennsomt og pent om natten og sjøen.