Hvem går av med tidligpensjon?

Arild Aakvik, Svenn-Åge Dahl og Kjell Vaage Hvem går av med tidligpensjon? Antall pensjonister med AFP har økt fra 10 000 i 1996 til nesten 34 000 i 2002. Antall uførepensjonister har også økt i denne perioden, så ordningen med AFP ser i liten grad ut til å avlaste uførepensjonen. Blant personer som er sysselsatt ved fylte 63 år, er det flere kvinner enn menn som fortsatt er sysselsatt ved fylte 65 år. Kvinner bruker AFP i mindre grad enn menn, og det er de ikke-gifte kvinnene som skiller seg ut med høy yrkesdeltakelse. Ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) ble opprettet etter forhandlinger mellom partene i arbeidslivet (LO og NHO) i 1988. En viktig begrunnelse for ordningen var å gi arbeidstakere som hadde stått lenge i slitsomme jobber, muligheten til å gå av med pensjon før fylte 67 år. Ordningen kom i gang fra 1. januar 1989. Personer som var fylt 65 år før 1. januar 1989, og som jobbet på en arbeidsplass som var med i ordningen, fikk da muligheten til å gå av med avtalefestet pensjon. Dette gjaldt i første omgang kohortene født i 1922 og 1923. Over tid har det vært en betydelig vekst i ordningen. I 2002 var det 33 475 AFPpensjonister, mens det i 1996 bare var i overkant av 10 000 personer med AFP. Bak denne veksten ligger det flere forhold. Først og fremst er ordningen utvidet til å omfatte en langt større aldersgruppe. Også antall bedrifter som omfattes av ordningen er utvidet. For eksempel kom bankansatte med i 1995, mens virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) kom med i 1997. Endelig er tilbøyeligheten til å benytte seg av AFP gått betydelig opp, og det er dette forholdet vi setter søkelyset på i denne artikkelen. I den økonomiske litteraturen om tidligpensjonering er fokus i stor grad på sammenhengen mellom pensjonering og personkarakteristika og trekk ved pensjonsordningene (se for eksempel Wadensjö 1996). Det blir blant annet fokusert på hvordan finansielle insentiv påvirker pensjoneringsbeslutninger (se for eksempel Hernæs et al. 2000). I samfunnsdebatten ellers er søkelyset på betydningen av arbeidsmiljø og andre trekk ved bedriften. I en studie som er under arbeid (Aakvik et al. 2004), vil vi ha tilgang til data som tillater en sammenfattende analyse, hvor vi kan diskutere i hvilken grad ulike utstøtningsmekanismer kan forklare tidligpensjoneringsatferd, i tillegg til frivillig avgang. Er det forhold på arbeidsplassen som legger føringer på tidligpensjoneringsatferden, eller er det individuelle forhold som er viktige for beslutningen om å gå fra arbeid til AFP og andre tidligpensjoneringstilstander? Er det preferanser for fritid og prioritering av familieforhold som påvirker om folk benytter seg av AFP, eller er det helsemessige årsaker og forhold på arbeidsmarkedet som er av betydning? Tilnærmingen i denne artikkelen er for det meste eksplorativ. Vi studerer noen viktige hovedtrekk i tidligpensjoneringsatferden og presenterer analyser basert på data fra Statistisk sentralbyrås tidligpensjoneringsregister. Registeret omfatter alle yrkesaktive personer fra fødselskohortene 1929-1934. For disse har vi en lang rekke sosioøkonomiske og demografiske opplysninger. I tillegg inneholder registeret opplysninger om arbeidsplassen til hvert enkelt individ. Det er viktig å presisere at vi har fokus på ordningen med AFP. Vi har et selektert utvalg av personer som fortsatt er i arbeid i en alder av 63 år. Nedre aldersgrense for AFP i den perioden vi analyserer, er 63 år, Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004, årgang 21, 13 20. ISSN 0800-6199 2004 Institutt for samfunnsforskning

14 slik at vi får med alle arbeidstakere som er aktuelle for AFP i perioden vi analyserer. Tidligpensjoneringsatferd for personer som er yngre enn 63 år lar seg ikke analysere med våre data, noe som er en viktig begrensning først og fremst for analyse av uførepensjonering. Vi tar i denne omgang heller ikke hensyn til at det kan være viktige forhold ved bedriftene som påvirker om de har knyttet seg til AFP-ordningen. Dette må taes hensyn til når resultatene skal vurderes. Den videre strukturen i artikkelen er som følger. I neste avsnitt gjøres det rede for bakgrunnen for problemstillingen. Deretter diskuteres ordningen med AFP og hva som var motivasjonen for å innføre denne, samt en oversikt over relevant nasjonal forskning. Vi følger personer som var i jobb ved fylte 63 år over tid for å analysere i hvilken grad disse personene går av med tidligpensjon før grensen for alderspensjon ble nådd. Den empiriske analysen presenterer deskriptiv statistikk for å belyse kjønns- og sektorforskjeller i tidligpensjoneringsatferd. Deretter diskuteres resultatene, mens noen konkluderende merknader blir gitt i det siste avsnittet. Søkelys på arbeidsmarkedet Høy yrkesdeltakelse, men økende tidligpensjonering Den skandinaviske velferdsmodellen er karakterisert ved å ha relativt generøse velferdsordninger for de som står utenfor arbeidsstyrken samtidig som det legges stor vekt på at flest mulig personer skal være i arbeid. Modellen med vekt på høy yrkesdeltakelse for alle aldersgrupper har i stor grad lykkes. Selv om bare rundt halvparten av personer i aldersgruppen 60-64 år er sysselsatte (grovt sett ca. 100 000 arbeidstakere i Norge), er andelen sysselsatte personer i denne aldersgruppen betydelig høyere i Norge enn i mange andre land. Gjennomsnittet for de 15 EU-landene var 24 prosent i 2002 (33 prosent for menn og 16 prosent for kvinner). Arbeidstilbudet, målt i antall timer per uke, for de som er i arbeid i denne aldersgruppen, er noe lavere i Norge sammenlignet med arbeidsstyrken ellers (Vaage 2003). Antall yrkesaktive kvinner i aldersgruppen 62-66 har vært relativt stabilt over tid, mens antall menn i arbeidsstyrken for denne aldersgruppen har gått ned med over 30 prosent siden folketrygden trådte i kraft i 1967. Kvinners inntreden i arbeidsmarkedet var etter 1967 i stor grad basert på deltidssysselsetting. I dag er mer enn 55 prosent av alle kvinner over 16 år i arbeidsstyrken i heltidsjobb. Samtidig som antall arbeidstakere over 62 år totalt sett har gått betydelig ned, har forventet levealder både for menn og kvinner økt med rundt 5 år siden 1970. Forventet levealder ved fødsel er cirka 82 år for kvinner, mens den er rundt 76 år for menn. Fertiliteten har gått ned fra ca 2,8 barn per kvinne da folketrygden ble innført til rundt 1,9 barn per kvinne i dag. Flere eldre og færre unge vil kunne resultere i større skattetrykk og forsørgelsesbyrde for den yrkesaktive befolkningen som finansierer kontantytelsene i velferdsstaten. Det er mange grunner til at yrkesaktive personer går av med pensjon før fylte 67 år. Den sannsynligvis viktigste årsaken for frivillig tidligpensjonering er at den personlige økonomien tillater det. Insentivene til å forlate arbeidsstyrken styrkes, isolert sett, når kompensasjonsgraden og valgmulighetene øker. Dette modifiseres selvsagt av andre betingelser individene står overfor, så som personlig helse, graden av slit og stress på arbeidsplassen, pensjonsrettigheter osv. Endelig påvirkes beslutningen av individenes preferanser for fritid, hvor prioritet til familieliv og fritidsaktiviteter øker tilbøyeligheten til tidligpensjonering. Alt dette betyr at personer med samme insentiv og valgmuligheter, men med ulike preferanser kan ta ulike valg. Tilsvarende vil personer med like preferanser, men som står overfor ulike finansielle insentiv, kunne ta ulike beslutninger. Uførepensjon har tradisjonelt vært den vanligste formen for tidligpensjonering i Norge. I dag mottar over 300 000 personer uførepensjon. Som det går fram av tabell 1, har AFP bare i ubetydelig grad, og bare for menn, overtatt som pensjonsform for den aldersgruppen vi studerer. I begrunnelsen for

Hvem går av med tidligpensjon? 15 innføring av AFP het det at nettopp eldre arbeidstakere med sviktende helse skulle ha anledning til å pensjonere seg før det kom til det stadiet at en måtte uføretrygdes. Substitusjonen fra uførepensjon til AFP, i den grad den forekommer, er derfor en tilsiktet effekt. Innføring av ordningen med AFP kan tenkes å ha en større negativ effekt på økonomisk vekst enn uførepensjonsordningen for personer i aldersgruppen 62-66 år. Mens uførepensjonsordningen tar ut personer med relativt lav produktivitet grunnet helseproblemer, stilles det ingen medisinske krav for å kunne gå av med AFP. Siden AFP er en universell ordning for de ansatte som sogner til ordningen, vil mange av de som i dag går av med AFP sannsynligvis ha høy produktivitet og relativt få helseproblemer. Litt om AFP-ordningen Aldersgrensen for AFP har blitt flyttet nedover i flere trinn etter innføringen av ordningen i 1989. Fra 1990 ble aldersgrensen redusert til 65 år, og fra 1. oktober 1993 til 64 år, slik at ordningen da gjaldt for 3 alderskohorter, hvorav de yngste var født i september 1928. I oktober 1997 ble aldersgrensen redusert videre ned til 63 år, for igjen å bli redusert til 62 år i 1998. Aldersgrensen har ikke blitt redusert etter dette, og omfatter i dag til enhver tid arbeidstakere i 5 fødselskohorter. En alderskohort utgjør cirka 40 000 personer ved 62 år. Alle offentlige ansatte kommer inn under AFP-ordningen. Ved innføringen i 1989 omfattet ordningen LO/NHO-området. Bankog finansnæringen ble innlemmet i 1995, og NAVO i 1997, slik at om lag 40 prosent av de privatansatte nå inkluderes. Totalt utgjør dette ca 60 prosent av arbeidsstyrken for de gjeldende fødselskohortene. I tillegg kommer noen individuelle kriterier som må være oppfylt for å kvalifisere for AFP, hvor det viktigste kanskje er at arbeidstakeren må ha vært ansatt i bedriften de siste tre årene, eller ha vært tilsluttet AFP-ordningen de siste fem årene. Dette reduserer problemet med at personer bevisst selekterer seg inn i AFP-bedrifter like før fylte 62 år for å nyttiggjøre seg ordningen. Men det betyr ikke nødvendigvis at personer som jobber i bedrifter som er omfattet av ordningen er like langs alle individuelle kjennetegn sammenlignet med personer som ikke er omfattet av ordningen, selv om både Røed og Haugen (2003) og Bratberg et al. (2004) betrakter ordningen som et kvasi-naturlig eksperiment. Denne typen naturlig eksperiment forutsetter at uobserverte karakteristika ved individene, som kan være viktige for om personer går av med tidligpensjon, ikke er relatert til om individet har rett på AFP eller ikke. Et eksempel på en uobserverbar faktor (for forskerne) som kan ødelegge antakelsen om at dataene representerer et kvasi-naturlig eksperiment, er hvordan arbeidstakerne oppfatter miljøet eller grad av stress og slit på arbeidsplassen. Virksomheter som har stor grad av stress og slit kan tenkes å være mer villig til å gå inn på ordningen med AFP. Personer som jobber i disse bedriftene vil av samme grunn være mer tilbøyelig til å gå av med AFP. Dette kan gi opphav til seleksjonsproblemer og potensielt forventningsskjeve estimat av effekten av AFP; se for eksempel Heckman (1978), Heckman and Robb (1985) for en generell framstilling av seleksjonsproblemet. Størrelsen på AFP-pensjonen beregnes ut fra hva personen ville ha fått i alderspensjon dersom personen stod i jobb til fylte 67 år. Antatte framtidige poengtall (pensjonspoeng) fram til fylte 67 år beregnes ut fra poengtallet for året før uttaksåret for AFP. Det gis et ekstra AFP-tillegg på kr 11 400 i privat sektor og kr 20 400 kroner i offentlig sektor, hvor AFP-tillegget i privat sektor er skattefritt. Utgiftene til AFP-ordningen fordeles mellom staten og arbeidsgiverne. Arbeidsgivernes andel finansieres ved en avgift/premie fra bedrifter som omfattes av ordningen. Premien fastsettes på grunnlag av antall ansatte i bedriften. I tillegg kommer en egenandel for hver bedrift knyttet til hver arbeidstaker som benytter seg av AFP-ordningen. I den offentlige utredningen om modernisert alderspensjon (NOU 2004: 1) foreslåes det at staten sin andel av utgiftene til AFP reduse-

16 res til null. Det er visse forskjeller mellom privat og offentlig sektor: For AFP-pensjonister i offentlig sektor beregnes AFP som tjenestepensjon (Statens pensjonskasse) fra fylte 65. Dette utgjør mer enn det såkalte AFPtillegget. For offentlig ansatte kan det derfor være fristende å vente til 65, noe som i så fall reduserer totalen av personer på AFP før fylte 65 år. For ansatte i privat sektor blir AFP derimot beregnet som folketrygdpensjon fram til fylte 67 år. Tidligere analyser De siste årene har det kommet flere mikroøkonometriske analyser av norske data som omhandler AFP og tidligpensjonering. Hernæs et al. (2000) modellerer sannsynlige effekter av å endre tildelingskriteriene til AFP. Finansielle insentiver, utdanning og bransjetilknytning blir funnet å påvirke atferden. For lave og midlere inntekter skifter skattesystemet insentivene kraftig mot tidligpensjonering, og særlig mot delvis pensjonering kombinert med deltidsarbeid. Bratberg et al. (2004) bruker modeller for konkurrerende risiko, og finner at AFP til en viss grad letter presset på uførepensjon og arbeidsledighetstrygd. Tysse (2001) finner at et betydelig antall ansatte slutter for å gå over til AFP ved første mulighet. Bedriftskarakteristika bidrar signifikant til å forklare tidligpensjoneringsatferden. Effekten av bedriftskarakteristika varierer sterkt i forhold til hvilken utgang som blir analysert, og om individene har rett til AFP eller ikke. Røed og Haugen (2003) betrakter introduksjonen av AFP som et kvasi-naturlig eksperiment, og bruker dette til å evaluere hvordan økonomiske insentiver påvirker pensjoneringsatferden. Resultatene viser at AFP reduserte sysselsettingen betraktelig, og at effekten er blitt sterkere over tid. AFP blir ikke funnet å substituere for uførepensjon eller langtids arbeidsløshet. Pensjonering gjennom AFP blir primært funnet å være frivillig, men det er også funn som tyder på at arbeidsgiverne utnytter ordningen og støter ut overflødige arbeidstakere. Søkelys på arbeidsmarkedet Det er interessant å legge merke til at to av de nevnte studiene har motstridende funn i forhold til substitusjon mellom AFP og uførepensjon. Med unntak av Tysse er ikke kjønnsdimensjonen særlig framtredende i analysene, og det skilles heller ikke mellom privat og offentlig ansatte. I denne artikkelen vil vi analysere både substitusjon, forskjeller mellom kvinner og menn, og mellom offentlig og privat ansatte i ulike sektorer. Empirisk analyse Vi tar utgangspunkt i en populasjon av arbeidstakere i aldersgrupper som har mulighet til å benytte seg av AFP som tidligpensjonsordning. Vi bruker data for de som er født i 1929-1932, siden observasjonsperioden strekker seg fra 1992 til 1997. I denne perioden var laveste alder for AFP i hovedsak 63 år. Personer som var født i 1929 ble 63 år i 1992 og 68 år i 1997. For denne kohorten kan vi i prinsippet observere bevegelser ut av arbeidsmarkedet helt fram til de blir alderspensjonister. Den yngste kohorten vi bruker, er født i 1932. Disse ble 60 år i 1992 og 65 år i 1997, hvor 1997 er det siste observasjonsåret vi har i dataene. I tabellene som følger tar vi utgangspunkt i personer som var i jobb ved fylte 63 år. Vi følger disse over en toårsperiode for å se hvor mange som har forlatt arbeidsstyrken ved fylte 65 år, og hvilken tidligpensjonsordning de eventuelt går over i. Vi bruker 65 år som oppfølgingsalder siden vi da også kan inkludere de yngste alderskohortene. I tabell 1 skiller vi mellom kvinner og menn og mellom tre kategorier av tidligpensjonering: AFP, uførepensjon og andre ordninger som arbeidsledighetstrygd, bedriftsbetalte pensjoner, private pensjoner etc. AFP gir redusert sysselsetting etter 63 Tabell 1 viser tydelig hvordan oppslutningen om AFP har tiltatt ettersom systemet har modnet. For menn med tilgang til AFP har sysselsettingsprosenten gått ned fra 58 prosent til 46 prosent fra 1929- til 1932-

Hvem går av med tidligpensjon? 17 Tabell 1. Observert tilstand ved 65 år for personer født 1929-1932 som var i jobb ved fylte 63 år. Andel av alle etter kjønn og om de har rett til AFP. Prosent Fødselskohort 1929 1930 1931 1932 Menn med AFP Sysselsatt 58 53 52 46 Uførepensjon 11 8 8 9 AFP 22 31 34 39 Annet 9 8 6 6 Menn uten AFP Sysselsatt 69 70 68 69 Uførepensjon 13 13 13 13 AFP 0 0 0 0 Annet 18 17 19 18 Kvinner med AFP Sysselsatt 67 60 58 52 Uførepensjon 9 8 10 10 AFP 18 27 27 33 Annet 6 5 5 5 Kvinner uten AFP Sysselsatt 70 71 69 68 Uførepensjon 11 12 12 12 AFP 0 0 0 0 Annet 19 17 19 20 kohorten ved fylte 65 år, mens den ligger stabilt rundt knappe 70 prosent for alle de samme kohortene for gruppen utenfor AFPområdet. Merk at den store veksten i AFP, fra 22 prosent til 39 prosent, bare i relativt liten grad har ført til reduksjon i de andre tidligpensjoneringsalternativene: uførepensjonering og annet er redusert med bare 2 prosentpoeng og 3 prosentpoeng, henholdsvis. Det har derfor først og fremst vært en direkte effekt av AFP på redusert sysselsetting, og i liten grad en reduksjon i antall personer på uførepensjon for denne aldersgruppen. For menn som ikke kommer inn under ordningen med AFP, er uføreandelene relativt stabile på 13 prosent, mens andelen på andre tidligpensjoneringsordninger ligger på rundt 18 prosent. Det mest påfallende når vi sammenligner med kvinner i de samme alderskohortene, er den høye sysselsettingsprosenten for gruppen med rett på AFP i forhold til menn. Nedgangen er om lag den samme som for menn, men sysselsettingsprosenten ligger stabilt 6-9 prosentpoeng høyere. Dette skyldes trolig at pensjonsrettighetene som kvinner har opparbeidet er lavere enn for menn, og at den reduserte opptjeningen som AFP innebærer derfor gjør kvinner mer tilbøyelige til å avstå fra tidligpensjonering. Dette er en indikasjon på at økonomiske insentiver virker, og er i overensstemmelse med funnene i Dahl et al. (2003, se også Dahl et al. 2000). Her blir det funnet at (i) kvinner i denne aldersgruppen har mindre sannsynlighet enn menn for å gå av med tidligpensjon, og (ii) at kvinner responderer mer på tiltrekningsfaktorer enn menn, som for eksempel økonomisk kompensasjonsgrad ved tidligpensjonering. Sammenhengen mellom AFP og uførepensjonen er imidlertid urovekkende, da det ikke er tegn til at AFP demper trykket på uførepensjon for kvinner. Ugifte kvinner gift med jobben? Tabell 2 viser tidligpensjoneringsatferd fordelt på menn og kvinner og om personene er gift eller ikke. I denne tabellen analyserer vi kun 1932-kohorten. Vi ser av tabell 2 at det generelt er liten forskjell mellom gifte menn og kvinner når det gjelder tidligpensjoneringsatferd. Derimot er det stor forskjell mellom gifte og ugifte kvinner i bruken av AFP,

18 Søkelys på arbeidsmarkedet Tabell 2. Observert tilstand ved 65 år for personer født i 1932 som var i jobb ved fylte 63 år. Andel av alle etter kjønn og sivil status, og om de har rett til AFP. Prosent Kvinner Menn Gift Ikke-gift Gift Ikke-gift Rett til AFP Sysselsatt 46 64 46 45 Uførepensjon 10 10 9 10 AFP 39 19 39 38 Annet 5 7 6 7 Uten rett til AFP Sysselsatt 66 71 69 68 Uførepensjon 12 11 13 15 AFP 0 0 0 0 Annet 22 18 18 17 og det er først og fremst de gifte kvinnene som benytter seg av AFP. Mens rundt 40 prosent av gifte kvinner går av med AFP, så er det tilsvarende tallet for ugifte kvinner rundt 20. En nærliggende forklaring på forskjellen mellom ugifte og gifte kvinner er at gifte kvinner har en større tilbøyelighet til pensjonering på grunn av assortative mating, dvs. at ektefellene har sammenfallende preferanser. Kvinner er dessuten stort sett gift med menn som er eldre, og som derfor ofte vil være pensjonerte. Det er derfor ikke unaturlig at de vil nyte pensjonstilværelsen sammen. Dahl et al. (2003) finner også støtte til hypotesen om assortative mating. Ugifte kvinner vil derimot ikke ha samme tilbøyeligheten til pensjonering fordi arbeidsplassen vil være en viktigere arena for sosial kontakt etc. enn for gifte, som i tillegg til ektefelle også har barn og barnebarn å ta seg av. Det at det eksisterer forskjeller for gifte og ugifte kvinner er med på å understøtte at preferanser og familieforhold er viktige for om kvinner benytter seg av AFP. Vi finner ingen forskjell i tidligpensjoneringsatferd for gifte og ugifte menn. Offentlig ansatte venter til etter 65 Tabell 3 viser AFP-frekvens fordelt på offentlig og privat sektor, og på ulike næringskategorier. Tabell 3 tar i likhet med tabell 2 utgangspunkt i 1932-kohorten. Det er relativt store forskjeller mellom ulike sektorer når det gjelder bruk av AFP. Mens rundt 60 prosent av ansatte i bank og forsikring benytter seg av AFP og vel 50 prosent av de ansatte innen landtransport, er andelen for de øvrige næringene grovt regnet 45 prosent. Den mest slående forskjellen er imidlertid mellom offentlig og privat sektor. Mens gjennomsnittlig 46 prosent av ansatte i privat sektor blir AFP-pensjonister før fylte 65 år, er tilsvarende tall for offentlig sektor 29 prosent. Tendensen er den samme for både kvinner og menn. Noen forskjeller i regelverket er nærliggende å trekke fram for å forklare forskjellen mellom offentlig og privat sektor. For det første er det trolig mer utbredt med gavepensjon (dvs. at bedriften selv betaler et tillegg på toppen av AFP) i privat sektor enn i offentlig sektor. For det andre vil tjenestepensjon ventelig slå forskjellig ut. I offentlig sektor erstattes det såkalte AFP-tillegget med tjenestepensjon etter fylte 65 år, noe som for de fleste gir en relativt stor økning i pensjonsutbetalingene. Ved å vente til etter 65 år med AFP, oppnår en høyere utbetaling, pluss et gunstigere grunnlag for beregning av tjenestepensjonen. Det samme gjelder ikke for privat sektor, og mens andelen med tjenestepensjon er 100 prosent i offentlig sektor, er den bare 42 prosent i privat. For de kohortene hvor observasjonsvinduet er stort nok, har vi også sett på bruk av AFP i månedene før og etter 65 år. Generelt øker bruken av AFP over tid. Økningen i bruk av AFP to måneder etter 65 år er noe større for offentlig sektor

Hvem går av med tidligpensjon? 19 Tabell 3. Andel som benytter seg av AFP før 65 år etter kjønn og næring. Personer født i 1932 som var i jobb ved 63, og som har rett til AFP. Prosent Privat sektor Offentlig sektor Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner Helse og sosial 44 (35) 46 29 32 27 Undervisning (48) -- -- 31 29 33 Landtransport 53 52 (54) -- -- --- Detaljhandel 42 36 44 -- -- -- Bygg og anlegg 42 42 (41) 34 37 (24) Industri 47 48 44 -- -- -- Bank og forsikring 58 56 63 -- -- -- Alle 46 46 45 29 29 28 Note: Tall i parentes er basert på få observasjoner. (ca 2 prosentpoeng), noe som gir en viss støtte til antagelsen om at offentlig ansatte velger å vente med å gå av med AFP til etter 65 år på grunn av finansielle forhold. Oppsummering og diskusjon Vi finner relativt store kjønnsforskjeller i tidligpensjoneringsatferden. Videre ser det ut til at det er en relativt liten grad av avlastning på uførepensjonsordningen som følge av innføring av ordningen med AFP. Vi finner også store forskjeller mellom offentlig og privat sektor, og stor grad av heterogenitet mellom næringer. Når det gjelder variasjonen i tidligpensjoneringsatferd mellom næringer, må den trolig forklares med både tiltreknings- og utstøtingsfaktorer: Noen typer arbeid er konkurranseutsatt og i stadig endring. Det stilles krav om at arbeidsstokken må inneha visse typer arbeidsrelatert kunnskap. Denne typen bedriftsspesifikk kunnskap må oppdateres kontinuerlig for å holde tritt med kravene som stilles i arbeidsmarkedet. Det kan tenkes at ansatte på slike arbeidsplasser blir tilbøyelige til å pensjonere seg tidligere enn hva tilfellet er i mer konkurranse- og omstillingsskjermede bedrifter. Med kombinerte individ- og bedriftsdata ligger dette godt til rette for å analysere i vår framtidige forskning. Generelt kan en si at den økonomiske veksten har vært god i de skandinaviske landene, og har i mindre grad blitt påvirket av arbeidsledighet sammenlignet med mange andre OECD-land. Også relativt generøse helserelaterte trygdeordninger har latt seg kombinere med høy økonomisk vekst, selv om trygdeordningene har fått et urovekkende omfang de siste årene. Effekten av den relativt nyinnførte ordningen med avtalefestet pensjon kan tenkes å ha en mer negativ effekt på økonomisk vekst enn for eksempel uførepensjonsordningen for personer i aldersgruppen 62-66 år. Grunnen til dette er at uførepensjonsordningen tar ut personer med relativt lav produktivitet grunnet helseproblemer. For AFP derimot, stilles det ingen medisinske krav for å kunne benytte seg av ordningen. En kan da forvente at en del arbeidstakere som benytter seg av AFP, kunne stått i arbeidsmarkedet i flere år. Dette, sammen med de andre virkningene av eldrebølgen, er med på å legge press på dagens velferdssamfunn, og bør være en viktig motivasjon for fortsatt forskning om temaet tidligpensjonering. Referanser Aakvik, A., S.-Å. Dahl og K. Vaage (2004), Enterprise heterogeneity and early retirement behavior. Manuskript, Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen. Bratberg, E., T. H. Holmås og Ø. Thøgersen (2004), Assessing the effects of an early retirement program. Kommer i Journal of Population Economics. Dahl, S. Å., Ø. A Nilsen og K. Vaage (2000), Work or retirement? Exit routes for Norwegian elderly. Applied Economics, 32, 1865-1876. Dahl, S. Å., Ø. A Nilsen og K. Vaage (2003),

20 Gender Differences in Early Retirement Behaviour. European Sociological Review, 19, 179-198. Heckman, J. J. (1978), Endogenous variables in a simultaneous equation system. Econometrica 6(4), 931-959. Heckman, J. J. og R. Robb (1985), Alternative methods for evaluating the impact of interventions, in: Heckman, J.J. og Singer, B. (Eds.), Longitudinal Analysis of Labor Market Data. Cambridge University, New York, pp. 156-245 Hernæs, E., Sollie, M. og S. Strøm (2000), Early retirement and economic incentives. Scandinavian Journal of Economics, 102, 481-502. Søkelys på arbeidsmarkedet NOU (2004: 1), Modernisert folketrygd. Norges offentlige utredninger (2004:1). Oslo: Finansdepartementet og Sosialdepartementet. Røed, K. og F. Haugen (2003), Early retirement and economic incentives - evidence from a quasi-natural experiment. Labour, 17, 203-228. Tysse, T. (2001), Effect of enterprise characteristics on early retirement. Statistisk sentralbyrå, rapporter 2001/26. Vaage, O. F. (2003), Yrkesliv eller pensjonstilværelse. Statistisk sentralbyrå, rapporter 2003/18. Wadensjö, E. (1996), Leaving the Labour Market Early in the Welfare State. Elsevier Science, Amsterdam.