Oslo kommune Friluftsetaten Biologisk mangfold - fra teori til handling
Innhold Del 1 Innledning 4 1.1 Friluftsetaten en grønn etat 4 1.2 Veilederen formidler grønne verdier 4 Del 2 Biologisk mangfold i Oslo 6 2.1 Plante- og dyrelivet 6 2.2 Naturtyper 6 2.3 Friluftsetatens naturdatabase 7 2.4 Naturtyper i Oslo kommune 8 Del 3 Hva truer det biologiske mangfoldet? 10 3.1 Tap av leveområder 10 3.2 Introduserte arter 11 3.3 Forurensning og forstyrrelser 11 Del 4 Økologiske prinsipper 12 4.1 Om prinsippene 12 Grønne øyer 13 Korridorer 15 Landskapsmosaikk 16 Trær og busker 18 Vann 20 Stedegne arter 21 Utgiver: Friluftsetaten Postboks 1443 Vika, 0115 OSLO Telefon: 23 42 70 00 www.friluftsetaten.oslo.kommune.no friluftsetaten@fri.oslo.kommune.no Referanse: Pedersen, Å. Ø., Karlstrøm, E., Bredesen, B. Ø., Gimse, A. og Ovesen, R. 2003 Biologisk mangfold fra teori til handling. Friluftsetaten, Oslo kommune. ISBN: 82-92205-17-9 Illustrasjoner: Friluftsetaten ved Else Karlstrøm Grafisk design: hvarings as siri Opplag: 2000, desember 2003 2
Forord Biologisk mangfold er jordens variasjon av livsformer millioner av planter, dyr og mikroorganismer, deres arvestoffer og det kompliserte samspillet de er en del av. En av fremtidens viktigste miljøutfordringer er å opprettholde jordens variasjon av livsformer. Norge er gjennom Rio-konvensjonen 1992, forpliktet til forsvarlig forvaltning av sitt biologiske mangfold. I november 2002 ga Bystyret i Oslo Friluftsetaten et overordnet ansvar for å bevare og videreutvikle det biologiske mangfoldet i Oslo kommune. Veilederen er et viktig ledd i Friluftsetatens arbeid for å øke kunnskap og forståelse for hvordan hensynet til det biologiske mangfoldet kan integreres i kommunens ulike oppgaver. Veilederen er skrevet av Åshild Ønvik Pedersen, Else Karlstrøm, Bård Øyvind Bredesen, Anders Gimse og Runar Ovesen, Friluftsetaten. I tillegg til veilederen er det utarbeidet et to timers kurs som omfatter det omtalte stoffet. Friluftsetaten ønsker å takke Fylkesmannen i Oslo og Akershus for økonomisk støtte gjennom programmet Kompetanseutvikling og omstilling, kommunalt miljøvern. Signe Nyhuus, Byrådsavdelingen for miljø og samferdsel, takkes for faglig støtte og innspill til veilederen. Desember 2003 Anne R. Smedsrud direktør 3
Del 1 Innledning 1.1 Friluftsetaten en grønn etat Gjennom Friluftsetatens ansvar for friområder, friluftsområder, og jord- og skogbruksområder forvalter etaten levesteder for tusentalls av plante- og dyrearter. Samtidig er disse områdene viktige rekreasjons- og friluftsområder for hovedstadens befolkning. Friluftsetaten har derfor en sentral rolle både når det gjelder å bevare og utvikle det biologiske mangfoldet og ivareta frilufts- og rekreasjonsinteressene i Oslo. Bystyret i Oslo ga i 2002 Friluftsetaten et overordnet ansvar for å bevare og videreutvikle det biologiske mangfoldet i kommunen. Dette ansvaret innebærer bl.a. at etaten skal ivareta og integrere hensynet til det biologiske mangfoldet i all arealbasert saksbehandling, skjøtsel, nyetablering, restaurering og sikring av grønne områder. 1.2 Veilederen formidler grønne verdier Veilederen formidler og illustrerer 16 økologiske prinsipper. De økologiske prinsippene omhandler arealplanlegging, skjøtsel, bevaring, nyetablering og restaurering av grønne områder. Veilederen er et viktig ledd i Friluftsetatens arbeid for å øke kunnskapen og forståelsen for hvordan hensynet til det biologiske mangfoldet kan integreres i kommunens oppgaver. Friluftsetaten håper også at veilederen skal bidra til å heve kompetansen innen dette fagfeltet i hele Oslo kommune, andre offentlige etater, konsulentfirmaer og frivillige organisasjoner. 4
Byøkologisk program 2002 2014 Oslo skal forvalte sitt biologiske mangfold på en bærekraftig måte. Oslo skal bevare, videreutvikle og forvalte sin blågrønne struktur med marka, vassdragene, fjorden, øyene, parker, friområder og andre grøntområder i samsvar med økologiske prinsipper. Oslo skal tilrettelegge for økt friluftsliv, mosjon og naturopplevelse. Mål og retningslinjer for forvaltning av Oslo kommunes skoger Forvaltning og skjøtsel skal skape og opprettholde et livsmiljø for flest mulig planteog dyrearter som naturlig hører hjemme i skog- og jordbrukslandskapet. Lokaliteter med skog av særlig betydning for bevaring av biologisk mangfold og kontinuitet søkes vernet. Spesielt verdifulle områder eller forekomster av lokal interesse foreslås sikret gjennom regulering til spesialområde naturvern med hjemmel i plan- og bygningsloven og ved administrative tiltak. Kartlegging og verdisetting av naturtyper og biologisk mangfold (Bystyret, sak 417 06.11.2002) Friluftsetaten er tildelt et overordnet ansvar for ivaretakelse av biologisk mangfold og naturtyper i hele Oslo kommune, herunder drift og videreutvikling av prosjektet kartlegging og verdisetting av naturtyper og biologisk mangfold i Oslo kommune. Ansvaret innebærer at man fortsatt må vektlegge registrerings- og kartleggingsoppgaver. Det innebærer også en aktiv skjøtsel av utsatte områder, restaureringsarbeid, sikring, nyetablering og overvåkning av naturområder for å sikre at arter eller naturtyper ikke går tapt. Oslo kommunes naturdatabase og tilhørende digitalt kartverk skal implementeres i de virksomhetene i Oslo kommune som driver arealbasert saksbehandling og planlegging, slik at biologisk viktige lokaliteter tas hensyn til i dette arbeidet. 5
Del 2 Biologisk mangfold i Oslo 2.1 Plante- og dyrelivet Oslo kommune har et rikt og variert plante- og dyreliv. Kort avstand mellom fjord og innland, rik berggrunn og godt lokalklima gir stor variasjon i arter og naturtyper. Det er anslått at omkring 2/3 av alle registrerte arter i Norge finnes i kommunen. Over 300 av disse artene er rødlistet. Oslo er blant kommunene med størst biologisk mangfold i landet. Artsgruppe Oslo Norge Prosent Kilder Karplanter 1300 2140 61 % 1) Pattedyr 38 77 49 % 2) Fugler 140 250 56 % 2) Krypdyr 4 5 80 % 2) Amfibier 5 6 83 % 2) Fisk 21 45 47% 3) Insekter Ukjent 23000 Kilder: 1) Stabbetorp, O. 2003. Personlig meddelelse. Norsk institutt for naturforskning. 2) Pedersen, Å. Ø. og Gimse, A. 2001. Viltet i Oslo. Friluftsetaten, Oslo kommune. 3) Linderud, T. 2002. Personlig meddelelse, Oslomarka Fiskeadministrasjon. 2.2 Naturtyper Direktoratet for naturforvaltning har laget et nasjonalt system for klassifisering og verdisetting av biologisk viktige naturtyper på land, i ferskvann og i saltvann. I Oslo kommune er det ved utgangen av 2002 registrert 42 ulike naturtyper. De kartlagte naturtypene fordeler seg på ca. 800 lokaliteter som har stor betydning for å ivareta mangfoldet av plante- og dyrearter og deres levesteder i kommunen. Øyene og vassdragene har levesteder som er spesielt viktige for det biologiske mangfoldet i Oslo. Her finnes mange naturtyper som er unike i nasjonal og internasjonal sammenheng. Spesialiserte arter av bl.a. planter, insekter og sopp er knyttet til kalkrike berg og enger, kalkskoger og rike edelløvskoger. Ofte består disse artenes levesteder av gammel natur som er lite berørt av mennesker, eller kulturlandskap som har vært skjøttet på samme måte over lang tid. 6
2.3 Friluftsetatens naturdatabase Friluftsetaten har utviklet en naturdatabase med biologisk viktige naturtyper i Oslo kommune. Digitale data og kart utgjør biologisk informasjon som er tilgjengelig for andre etater i kommunen. I tillegg er all viktig informasjon lagt ut på etatens Internett, www.friluftsetaten.oslo.kommune.no, der oversikt over naturtyper finnes på interaktive kart. En viktig oppgave for Friluftsetaten er å veilede andre etater og virksom-heter i bruk at naturdatabasen i den arealbaserte saksbehandlingen i kommunen Skraverte områder viser verdifulle naturtyper langs Alna/Smalvollen. Bildeutsnitt fra Oslo kommunes digitale kartverk (VG-Innsyn). I kartdatabasen finnes det også informasjon om naturtypenes kvalitet og type. Friluftsetaten 2003 Oslo kommunes naturdatabase. Nyttige definisjoner Art En samling med individer som kan krysse seg med hverandre og utveksle gener. Biologisk mangfold Jordens variasjon av livsformer millioner av planter, dyr og mikroorganismer, deres arvestoffer og det kompliserte samspillet de er en del av. Biotop Betegnelse for levested. Grønnstruktur Nettverket av små og store naturområder, parker, bekker, elver og vann i byen. Naturtype Et ensartet, avgrenset område i naturen som omfatter plante- og dyrelivet og tilhørende miljøfaktorer. Rødlista Oversikt over truede og sårbare arter. Lista inneholder også arter som er naturlig sjeldne og derfor er utsatt for å dø ut. En art som er direkte truet, står i fare for å dø ut i nærmeste fremtid. En art som er sårbar er i sterk tilbakegang. Økologi Samspillet mellom artene og deres levesteder. 7
2.4 Naturtyper i Oslo kommune Artsrike veikanter Bekkekløfter Bløtbunnsområder i strandsonen Brannfelt Dammer Deltaområder Elvemunningsområder Erstatningsbiotoper Fuktenger Gammel edelløvskog Gammel løvskog Gråor-heggeskog Hagemark Intakt høgmyr Intakt lavlandsmyr Kalkrike enger Kalkrike strandberg Kalksjøer Kalkskog Kantkratt Kilder og kildebekker Kroksjøer, flomdammer og meandrerende elvepartier Mudderbanker Naturbeitemark Naturlig fisketomme innsjøer og tjern Parklandskap Rik edellauvskog Rike kulturlandskapssjøer Rikere sumpskog Rikmyr Strandenger Skrotemark Slåtteenger Småbiotoper Store gamle trær Strandeng og strandsump Sørvendte berg og rasmark Undervannsenger Urskog/gammelskog Viktige ferskvannslokaliteter Viktige bekkedrag Østersforekomster I tillegg er noen lokaliteter klassifisert som andre områder og andre viktige forekomster. Disse lokalitetene inneholder biologiske verdier som ikke var mulige å klassifisere innenfor ovennevnte kategorier. Store gamle trær i Maridalen. Rik kulturlandskapssjø, Østensjøvannet. 8
Kalkrik eng med blodstorknebb på Hovedøya. Dam med vanlig frosk i Nordmarka. Rik edelløvskog langs Ljanselva. Urskog/gammelskog av gran i Nordmarka. Foto: Bård Ø. Bredesen 9
Del 3 Hva truer det biologiske mangfoldet? Plante- og dyrelivet må ha leveområder som tilfredsstiller artenes livskrav. Det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å sikre plante- og dyrelivet i Oslo er å bevare artenes leveområder. 3. 1 Tap av leveområder Tap av leveområder regnes som den største trusselen mot det biologiske mangfoldet. Når leveområdene forsvinner kan ikke artene lengre finne næring, skjul eller et sted å reprodusere. Tap av leveområder kan skje ved nedbygging, fragmentering, drenering og gjengroing. Nedbygging av et grøntområde fører til direkte tap av leveområder for plante- og dyrelivet. For noen arter med små bestander, for eksempel rødlistearter eller arter med liten spredningsevne, kan nedbygging føre til reduksjon i utbredelse eller utdøing. Hyttebygging på flere av øyene i Oslofjorden har ført til at spesialiserte og rødlistede plantearter er blitt begrenset til små og isolerte forekomster. Plantearten dragehode er ett eksempel på dette. Fragmentering betyr oppsplitting av områder. Ved å dele opp et sammenhengende grønt område til mange isolerte grønne øyer (se side 13), reduseres tilgangen på leveområder. Selv små endringer i leveområdet, som for menneskene kan virke ubetydelige, kan forårsake at området ikke lenger tilfredsstiller artens livskrav. Bygging av turveier langs et vassdrag kan stykke opp et område som tidligere var sammenhengende og intakt. Et annet eksempel på fragmentering er bekkelukking og bygging av terskler som begrenser fisk og andre vanndyrs bevegelser langs vassdrag. Drenering og gjengroing endrer kvaliteten på leveområdene til dyr og planter. Drenering av våtmarker, f.eks. av myr og sumpområder, fører til uttørking og deretter gjengroing. Arter som er tilpasset et fuktig levemiljø får ikke tilfredsstilt sine livskrav i et tørt og gjengrodd område. I kulturlandskapet fører mangel på skjøtsel og beite til gjengroing. Våtmarker og kulturlandskap er blant de biologisk rikeste naturtypene i Norge. Gjengroing av enger i Maridalen var tidligere en trussel mot rødlistearten solblom. Riktig skjøtsel de senere år har imidlertid resultert i en livskraftig forekomst. 10
3.2 Introduserte arter Introduserte arter og varianter regnes i dag som en nesten like stor trussel mot det globale biologiske mangfoldet som tap av leveområder. Problemene med mange introduserte arter er at de har stor konkurranse- og spredningsevne og dermed fortrenger de stedegne artene. Storvokste arter, arter med stor produksjon av frø, mattedannende planter eller arter som ikke har særskilte krav til levestedet, er det spesielt viktig å være oppmerksom på. Noen eksempler på slike arter er gravbergknapp, kjempebjørnekjeks, vanlig edelgran og almesykesopp. Kilder til spredning av slike arter i Oslo er bl.a. dumping av hageavfall, flytting av jordmasser, frøspredning fra veikanter og hage-/parkanlegg. 3.3 Forurensning og forstyrrelser Felles for både forurensing og forstyrrelser er at disse truslene endrer, reduserer og ødelegger kvaliteten på plante- og dyrelivets leveområder. Forurensning er tilførsel av fremmede forbindelser som ikke hører naturlig hjemme i naturen. Amfibier, fisk og vannlevende planter er spesielt utsatt for forurensning i vann. Både amfibier og fisk tar opp miljøgifter gjennom huden. Miljøgiftene kan gi skader som medfører redusert formeringsevne. En konsekvens kan da bli at arten avtar i antall eller i verste fall dør ut. Forurensningen av Østensjøvannet har redusert antall arter i vannvegetasjonen med 60 % i forhold til 1964, og dekningen av flytebladvegetasjonen i sørlig del er redusert fra over 50 % dekning til 0 %. (Oslo kommune 2001) Forstyrrelser fra ferdsel, tråkk eller annen slitasje fører også til redusert kvalitet eller tap av leveområder. Dyre- og fuglelivet er spesielt utsatt for forstyrrelse i hekke- og yngletiden. For plantelivet fører tråkk og slitasje til at jord eksponeres, eroderes bort og/eller koloniseres av aggressive ugressarter med stor konkurranseevne. De stedegne artene kan forsvinne og artsmangfoldet reduseres. Sårbare plantearter på slitasjesvak mark (kalkrike strandberg og enger) på øyene i Oslofjorden er spesielt utsatt for slitasje. 11
Del 4 Økologiske prinsipper Variasjon er nøkkelen til et rikt biologisk mangfold. 4.1 Om prinsippene Veilederen presenterer 16 utvalgte økologiske prinsipper gjennom enkle illustrasjoner og en kortfattet, forklarende tekst. Prinsippene er basert på kunnskap om plante- og dyrelivets krav til sine leveområder, og representerer en komprimert framstilling av et omfattende fagtema. Prinsippene kan benyttes ved arealplanlegging, skjøtsel, bevaring, nyetablering og restaurering av grønne områder. Begrepet økologi omfatter samspillet mellom artene og deres levesteder, eller med andre ord læren om hvordan naturen er bygd opp (struktur) og de prosesser som foregår (funksjon). I veilederen er det fokusert på de romlige strukturene som påvirker mangfoldet og eksistensen av planter og dyr. Kretsløp (sirkulasjon) av materialer for eksempel gjennom vannhusholdning, avfallshåndtering, materialbruk og energibruk er ikke berørt i veilederen. Kretsløpsprosessene er imidlertid viktige å ivareta ved planlegging og skjøtsel, for å oppnå en bærekraftig byutvikling. De økologiske prinsippene kan anvendes på alle typer grønne områder. Prinsippene kan benyttes uavhengig av størrelse på området, hva området inneholder eller om området er skapt av mennesker eller er naturlig. Med andre ord; - de samme økologiske prinsippene kan anvendes i et blomsterbed, på en lekeplass, i en park, i et friområde, på øyene eller i kommuneskogene. Det er viktig å huske at selv små tiltak lokalt, er positivt for det biologiske mangfoldet i Oslo kommune. 12
Grønne øyer En grønn øy er et bilde på et avgrenset område med vegetasjon. På 1960- tallet ble teorien om grønne øyer utviklet. Den omhandler variasjonen i antall plante- og dyrearter på grønne øyer av ulik form, størrelse og innbyrdes avstand. I korte trekk sier teorien at jo større øya er og jo kortere avstand til andre øyer eller fastlandet, jo flere arter kan leve der. Noen eksempler på grønne øyer i byen er en park, et friområde, en blomstereng eller et stort gammelt tre. Form Formen har betydning for det biologiske mangfoldet. En rundere form gir en større, skjermet kjerne og mindre randsone sammenliknet med en avlang form. En stor kjerne kan gi levesteder for flere og mer spesialiserte arter. Størrelse Store, sammenhengende områder er positivt for det biologiske mangfoldet. Slike områder kan gi levesteder for dyr og fugler som krever store arealer. Et stort område kan inneholde mange forskjellige biotoper. Et mangfold av biotoper gjør at flere plante- og dyrearter kan leve der. Sammenliknet med små, oppstykkete områder, har store områder ofte et større indre område (kjerne) som er mindre utsatt for forstyrrelser og påvirkning. Sannsynligheten for at arter dør ut i store sammenhengende områder er derfor mindre enn i små oppstykkete områder. 13
Avstand Avstanden mellom de grønne øyene bør være så liten som mulig, for å gi positiv effekt for det biologiske mangfoldet. Liten avstand bidrar til at planter og dyr kan vandre og spre seg mellom områdene. Slik utveksling og spredning av arter er nødvendig for at naturlig hjemmehørende dyr og planter skal kunne etablere seg i nye områder, eller reetablere seg. Buffersone Rundt et grønt område er det viktig å ha en grønn sone som beskytter levestedene i kjernen. Buffersonen beskytter planter og dyr mot forstyrrelse og forringelse av levestedene deres. I kjernen er ofte både markdekket og tre-/buskvegetasjonen eldre og mer opprinnelig enn i buffersonen. Opprinnelig natur kan gi levesteder til flere plante- og dyrearter fordi artene har hatt god tid å etablere og utvikle seg der. En buffersone kan f.eks. være et villaområde med mange store trær som grenser mot en skog, en kantsone mot en elv eller en idrettsplass med busker og trær som grenser til en våtmark. Bred buffersone er bedre enn smal! 14
Korridor En korridor er et grønt, sammenhengende og langstrakt område med vegetasjon. I byen kan grønne korridorer være elver, bekker, turveier m.m. Grønne korridorer på kryss og tvers bidrar til at dyr og planter kan spre seg mellom levesteder og bevege seg mellom f.eks. beite- og hvileområder. I Oslo utgjør naturen langs vassdragene de viktigste grønne korridorene. Det er viktig å opprettholde og gjenskape nettverk av grønne korridorer. Utforming Korridorer som er tett sammensatt av mange grønne øyer kan fungere som et nettverk for spredning og vandring av dyreog plantearter. En sammenhengende korridor (A) er alltid bedre enn en oppstykket korridor (B). A B Bredde En grøntkorridor med 30 meters bredde er sannsynligvis tilstrekkelig for å dekke behovene til de vanligste plante- og dyreartene. Korridorer med vesentlig større bredde dekker behovet for skjul og mat til enda flere dyre- og fuglearter. Bred korridor er bedre enn smal! 15
Nettverk Grønne korridorer kan binde sammen grønne øyer i et nettverk av vegetasjon. I et nettverk har dyr og planter bedre mulighet til å spre seg og vandre, enn om de levde isolert på en grønn øy. Et velutviklet nettverk øker muligheten for et stort biologisk mangfold. Samtidig bidrar nettverket til å redusere faren for at arter dør ut. Landskapsmosaikk Et variert landskap er alltid positivt for det biologiske mangfoldet. Variasjon er nøkkelen til et stort mangfold av både dyr og planter. I landskapet kan det være variasjon mellom grønne øyer (f.eks. skogkledde områder, enger, våtmarker, parker) og korridorer (f.eks. grøntdrag langs elver og bekker). Det kan også være variasjon mellom naturtypene, deres innhold, størrelse og alder, lokalklima og terrengforhold. Biotopmangfold Et mangfold av biotoper er grunnleggende for å bevare og utvikle dyre- og plantelivet. Biotopene er selve grunnlaget for det biologiske mangfoldet. Områder med mange forskjellige levesteder dekker behovene til flere plante- og dyrearter. Det er viktig å bevare og gjenskape naturens egen mosaikk. 16
Kantsone bredde En kantsone danner overgangen mellom ulike biotoper. I kantsonen er miljøforholdene, som tilgang på lys, temperatur og jordbunnsforhold, forskjellige fra tilgrensende biotoper. Dette bidrar til at sammensettingen av plante- og dyrearter blir annerledes enn i tilgrensende biotoper. En bred kantsone kan romme flere levesteder enn en smal kantsone. Mange forskjellige levesteder bidrar til et høyt artsmangfold. Kantsonen bør være bredest der påvirkning fra vind og sol er sterkest. Bred kantsone er bedre enn smal! Kantsone utforming En variert kantsone med gradvis økning i sjiktning og lystilgang gir mange ulike levesteder. Kantsoner mot f.eks. åpen mark eller vann kan bygges opp med et belte av urter og høyt gress ytterst, små busker og trær i midten og store, høyvokste trær innerst. Det er viktig at gamle og døde trær spares, selv om de står ytterst i kantsonen. 17
Trær og busker Flersjiktet vegetasjon Flersjiktet vegetasjon gir flere levesteder og bedre skjul for dyr og fugler, sammenliknet med vegetasjon som bare har ett eller to sjikt. Variasjon i sjiktning gir grunnlag for et høyt artsmangfold. Det er viktig å bevare og gjenskape en god sjiktning ved skjøtsel av grønne områder. Fuglene kan brukes som eksempel på hvordan arter har behov for ulike sjikt. Noen arter hekker på bakken, mens andre hekker i busker og trær. Jo flere sjikt vegetasjonen har, dess flere ulike fuglearter finner en egnet hekkeplass. Treslag Dyr, fugler og insekter finner skjul, næring, reirplasser og ynglesteder i trær, mens sopp, moser og lav kan leve på og i treet. Forskjellige treslag gir ulike levesteder for de ulike plante- og dyreartene. Variasjon i treslag er derfor en viktig nøkkel til et stort biologisk mangfold. Løvtrær er alltid positivt for det biologiske mangfoldet. Edelløvtrær (f.eks. alm, ask, eik og lønn) og rikbarkstrær (f.eks. osp) gir levesteder til flere arter enn bartrærne. Stor variasjon i kronedekke, bladform og bark gir mange muligheter for forskjellige arter til å finne egnede levesteder. 18
Store trær Store, gamle trær livsløpstrær er veldig verdifulle og viktige å bevare. De utgjør i seg selv et eget lite økosystem. Løvtrær, spesielt edelløvtrær kan danne levesteder for mange ulike arter. Gamle trær rommer levesteder som har vært stabile over tid. For moser og lav som vokser langsomt er disse trærne meget viktige. Trær i siste livsfase, spesielt hule trær, kan gi hekkeog yngleplasser for fugler og flaggermus, og levesteder for sjeldne insekter, sopp og lav. Dødt trevirke Stående og liggende dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner gir levesteder for ulike arter av insekter, sopp, moser, lav, bakterier og mikroorganismer. Døde og hule trær i grove dimensjoner har ofte det største artmangfoldet. Mange fuglearter er avhengige av dødt trevirke og hule trær i forbindelse med hekking og næringssøk. Det er viktig å beholde det døde trevirket på stedet slik at det fortsatt kan fungere som levesteder for sopp, insekter og dyr. 19
Vann Ferskvann Innsjøer, elver, bekker, tjern, dammer og pytter er viktige kvaliteter i landskapet. Insektproduksjonen i slike miljøer er ofte stor. Insekter gir næring til mange dyre- og fuglearter knyttet til både vannet og vegetasjonen omkring. Overgangssonen mellom vann og land er spesielt viktig. Der er det godt skjul og næring for pattedyr og fugl. Selv små dammer og pytter som i tørre sommere er uten vann, er viktige innslag i naturen. Mange insekter og amfibier er tilpasset en variasjon mellom tørt og fuktig miljø. Saltvann I sjøområder varierer plante- og dyrelivet mye fordi de ulike artene er tilpasset ulike temperaturer, grunnforhold, dybder, saltinnhold m.m. Gruntvannsområder er spesielt verdifulle for fugler, karplanter, alger, fisk og virvelløse dyr. 20
Stedegne planter og dyr Bruk naturen som modell! De stedegne dyre- og planteartene har tilpasset seg miljøforholdene over lang tid. Når nye arter sprer seg inn i en biotop kan det føre til store endringer i samspillet mellom artene i biotpen. I enkelte tilfeller kan de fremmede artene fortrenge de stedegne (se kap. 3.2). Det er derfor spesielt viktig at man bare planter naturlige arter der det finnes verdifulle naturtyper eller i randsonen til slike miljøer. Tilsvarende bør man ved nyetablering av biotoper etterligne den naturlige artssammensetningen som man finner i liknende leveområder i nærmiljøet. For å bevare mangfoldet i naturen har Norge forpliktet seg til "så langt det er mulig og hensiktsmessig å hindre innføring av, kontrollere og utrydde fremmede arter som kan true økosystemer, habitater eller arter" (Konvensjonen om biologisk mangfold 1992). Det er derfor viktig at vi også i skjøtsel og drift av grøntområder bidrar til å bekjempe konkurransesterke fremmende arter. 21
Litteratur Direktoratet for naturforvaltning 2003. Grønn by, Arealplanlegging og grønnstruktur. DN-håndbok 23, Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning 1999. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13, Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning 1999. Nasjonal rødliste for truede arter i Norge 1998. Rapport 1999-3, Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning 2001. Kartlegging av ferskvannslokaliteter. DN-håndbok 15, Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning 2001. Kartlegging av marint biologisk mangfold. DN-håndbok 19, Trondheim. Dramstad, W.E., Olson, J.D. & Forman, R.T.T. 1996. Landscape ecology prinsiples in landscape architecture and land use planning. Harvard University. Island Press and the American Society of Landscape Architects, Washington DC. Gustavsson, R. & Ingeløg T. 1994. Det nya landskapet. Kunnskap och ideer om naturvård, skogsodling och planering i kulturbygd. Skogsstyrelsen, Jønkøping. Thorén, A-K.H. & Nyhuus, S. 1994. Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder. DN-håndbok 6. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim. Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biological Diversity) 1992. (Rio de Janerio 1992) St.prp.nr. 56 (1992-3) Nyhuus, S. 1991 Økologiske arealprinsipper i Oslos byggesone. Oslo byplankontor, Oslo. Oslo kommune 2001. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt «Renere Østensjøvann». Sluttrapport med forslag til tiltak. Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten. Oslo kommune 2002. Strategi for bærekraftig utvikling miljø og bærestatus 2002. Byøkologisk program 2002-2014. Byrådsavdeling for miljø og samferdsel, Oslo. Oslo Skogvesen, 1995. Flerbruksplan for Oslo kommunes skoger. Oslo kommune. 22
Friluftsetaten Postboks 1443 Vika, 0115 OSLO Telefon: 23 42 70 00 www.friluftsetaten.oslo.kommune.no