Hogne Hongset Traktaten Skyggen KAGGE FORLAG
2011 Kagge Forlag AS Denne utgave 2012 Omslagsdesign: Kulseth & Co Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN: 978-82-489-1227-9 ISBN: 978-82-489-1201-9 (trykk) Kagge Forlag AS Stortingsg. 30 0161 Oslo www.kagge.no
«Premissene for olje- og energipolitikken legges i lukkede nettverk hvor politikere og direktører møtes. Beslutninger fattes på bakgrunn av utredninger betalt av industrien og utført av lojale konsulentselskaper. Staten er blitt juniorpartner til business.» Alf Ole Ask i boka Hvem skal eie Norge?
Forord 95 prosent av naturgassen som produseres i verden, går til energiformål. Den brennes på kjøkken, skaffer varme i hus og blir til elkraft i gasskraftverk. De siste 5 prosentene brukes i petrokjemisk industri. I denne industrien blir naturgass til et enormt spekter av industriprodukter vi alle bruker daglig. Rikgass er naturgass med høyt innhold av etan, propan og butan. Dette er «fløten» i naturgassen og grunnlag for titusenvis av arbeidsplasser og stor verdiskapning i den petrokjemiske industrien verden rundt. Rikgass er derfor en strategisk industriressurs, og viktig for internasjonal industri. Kampen om rikgassen kunne vært tittelen på denne boka. Som et klassisk råvareland eksporterer Norge 99 prosent av naturgassen vår. Vi overlater stort sett til andre å hente ut merverdien som ligger i foredling av gassen til produkter. Vi kunne gjort mye mer, spesielt ut av rikgassen. Men det finnes krefter som vil ha rikgassen vår inn i andre lands industri. Dessverre klarer de det, i stadig økende utstrekning. Traktaten er basert på faktiske hendelser. Noen av personene er virkelige og offentlig kjent. Når de refereres til ved navn, er det på grunnlag av dokumenterbare fakta. Alle fiktive personer, med sine gode og mindre gode sider, er skapt i forfatterens hode. Eventuelle likheter med virkelige personer er utilsiktet. Bak i boken er det tatt inn et kart over sokkelen samt en liste med faguttrykk, definisjoner og viktige institusjoner innenfor feltet naturgass. Det er også tatt med en oversikt over de viktigste personene som opptrer, både de virkelige og de fiktive.
Oslo, mars 2011 forfatteren
PROLOG AUGUST 1979 Han vred hodet bakover. Et raskt snitt med kniven, og blodet sprutet ut. Den berusende følelsen jog gjennom kroppen. Han hadde kjent den mange ganger, og likte den. De hadde fisket seg langsomt rundt Damtjern. Det var ikke mye fisk der, men den som var der, var stor. Denne var feit og sikkert over en kilo. Gunnar hadde fått en for ti minutter siden, men den var mindre. Nå var middagen sikret, både for dem og Knut, faren til Gunnar. Han kastet igjen, brukte samme spinneren. Det vaket ikke, hadde ikke gjort det i kveld. Kanskje hvis det kom litt regn, skyene var tunge. Lufta var mild i den sene augustkvelden. Litt vak nå, og han ville bytte til flue. Han elsket luktene og lydene. En svak vind, som et tungt pust tenkte han, fikk sivet ved land til å bølge svakt, vannflata ble brutt i et teppe av små krusninger. Han kastet igjen og tenkte på det tilfeldige i at Gunnars far og hans egen far hadde samme fornavn. Det var også det eneste de hadde felles. Disse turene var noe av det beste han visste. De trålet for det meste Oslomarka i alle retninger, gjerne med overnatting i telt fra lørdag til søndag. Å være med sine egne foreldre var noe helt annet. Da var det lange bilturer til flotte hoteller. Denne gangen hadde han ventet bråk fordi han heller ville være med Gunnar og Knut i Marka enn å bli med foreldrene til Bardøla Høyfjellshotell på Geilo. Han hadde registrert at
foreldrene ikke protesterte. Med en uklar følt skuffelse kastet han på ny, ekstra langt. Med det samme sluken landet, slo det kraftig til. Han kjente adrenalinet sprute, denne var stor, skikkelig stor. Mens han forsiktig sveivet fisken inn, kom både Gunnar og Knut bort til ham. Knut med kjelen i handa for å hente kaffevann. De ble stående og se på, og alle tre så fisken da den gjorde et tungt velt i vannskorpa. Det var like før den var helt inne, så så var den plutselig borte. Ikke et stort plask, nesten ikke en lyd, den var bare borte. Vannflata roet seg med én gang. Gunnars stemme brøt inn i hodet hans. Fy faen, den var svær! Terje kjente pulsen banke i tinningen. Så nær, sååå nær og så miste den. Han ble plutselig rasende, men prøvde å ikke vise det. Terje gikk bak de andre opp til teltplassen. Pulsen var fortsatt høy. Plutselig hoppet en stor frosk fram på stien. Han stoppet. Frosken satt på en flat stein like foran ham. Han så halsposen pulsere raskt ut og inn, ut og inn. Han ble først stående, så satte han lynraskt foten på frosken. Han kjente den bevege seg under joggeskoen, prøve å komme løs. Han presset sakte foten ned. Det kom en merkelig lyd fra frosken. Han presset hardere, stadig hardere, til det virket som frosken sprakk. En grågrønn væske sivet fram under skoen. Han tok foten bort, og frosken vred seg sakte. Med et velrettet spark sendte han den i en bue rett inn i en furulegg. Den traff med et klask og ramlet ned på bakken. Der rullet den rundt et par ganger og ble så liggende. Det rykket i den ene bakfoten et par ganger, så ble den stille. Terje kjente at pulsen var blitt helt normal. Plutselig følte han seg i godt humør og gikk opp til teltet. Han hadde tross alt fått den største. Han merket ikke at Gunnar hadde stått og sett på det som skjedde.
1 KOPERVIK MAI 2004 Henrik Bergmo ble meldt savnet rett før klokka ni om kvelden fredag 21. mai. Kona Nancy ringte politiet, åpenbart nervøs for at noe var skjedd. Henrik hadde dratt ut med båten for å fiske klokka fire om ettermiddagen. Han skulle vært hjemme til middag seinest klokka sju. Han var ennå ikke kommet, og hadde ikke gitt beskjed om at han ble forsinket. Hun hadde prøvd å få kontakt med mobilen, men fått beskjed om at den var avslått. Det gjorde han vanligvis ikke, og mobildekningen var bra der han pleide å fiske. Hun hadde ringt sin bror som bodde like ved båthavna i Åkrehamn for en halv time siden. Han hadde nå ringt tilbake og sagt at Henriks båt ikke lå i havna. Lensmannsbetjent Frode Farstad hadde vakt ved Karmøy lensmannskontor i Kopervik. Han kunne høre at Nancy Bergmo var bekymret. Nå var det ikke første gang han fikk telefon fra bekymrede fruer. Stort sett dukket også ektemannen opp innen rimelig tid. Noen ganger med god forklaring på forsinkelsen, av og til hårreisende dårlig. Noen ba tynt om at det ikke måtte bli kjent for kona hvor de hadde vært. Farstad hadde ingen sans for denne typen, bare forakt. Rett eller galt, han sørget alltid for at fruene fikk klar beskjed. Han så ikke noe poeng i å beskytte idiotene? Men dette var ingen lett hysterisk dame, tvert imot. Hun hørtes rasjonell ut, men åpenbart alvorlig bekymret. Hva slags båt har dere? En Hansvik 21.
Farstad så ut av vinduet, nikket for seg selv. Det var riktig nok ruskevær, men langt ifra så dårlig at det var noe problem for en såpass stor båt. Han kremtet i telefonen, men hørtes ikke spesielt overbevisende ut da han snakket igjen. Han kan ha fått problem med motoren? Det tror jeg ikke. Da ville han ikke slått av mobilen. Det har du selvsagt rett i. Jeg er sikker på det er skjedd noe. Dere må sette i gang å lete med én gang. Redningssentralen på Sola ble varslet. Det gikk melding over radio om mulige problemer for en fritidsbåt i det angitte området. Et redningshelikopter ble sendt på søk. Allerede før helikopteret nådde området, kom det melding fra en frakteskute om at båten var funnet. Det var ingen om bord. En omfattende leting etter Henrik Bergmo ble nå organisert. Over lokalradioen ble småbåteiere oppfordret til å delta, og et stort antall båter dro ut sent på kvelden. Begynnende lett regn og lavt skydekke gjorde at letingen ble avsluttet ved ett-tiden, men gjenopptatt lørdag morgen. Det ble ikke funnet spor etter den savnede. Heller ikke søndag ga letingen resultater. Været hadde bedret seg, og det var vanskelig å se noen annen forklaring enn at Bergmo måtte ha falt over bord og mest sannsynlig druknet. Tidevannet kunne ha ført ham langt vekk fra området der han var forsvunnet. Det ble ikke funnet spor i båten som kunne gi noen forklaring. Det så ikke ut til at Bergmo hadde fisket, all redskap lå tilsynelatende urørt. Ifølge Nancy Bergmo var det ingenting spesielt å se om bord, bortsett fra at dreggen var borte. Mobiltelefonen var også borte, og det var litt rart, ifølge kona. Han pleide alltid å legge den under tak når han var i båten. Han hadde mistet en mobiltelefon i sjøen en gang, og senere la han alltid