Vi fant vår perle i Fjellregionen en undersøkelse om flyttemotiver og trivsel blant tilflyttere i Fjellregionen av Ragnhild Dåsnes, prosjekleder Flytthit april-juni 2008 Flott natur like utafor døra. Lite stress og ingen kø. Nærhet til besteforeldre. Vinter når det skal være vinter. Hyggelige mennesker og gode muligheter for å drive fritidsaktiviteter. Dette er goder tilflytterne vet å sette pris på i Fjellregionen. For de fleste tilflyttere blir møtet med Fjellregionen et positivt møte. Hva kan vi gjøre for at enda flere av de som kommer hit, skal få den gode opplevelsen som gjør at de blir? Jeg grudde meg til å flytte til et sted jeg ikke kjente noen. Det gikk fort over. Det var ikke så skummelt som jeg trodde!
Bakgrunn: Det beste er at ingen ser på klokka Våren 2008 går Flytthit i Fjellregionen inn i en ny prosjektperiode. Med bakgrunn i det arbeidet som er gjort tidligere, blant annet med kampanjen Første klasse i 2005, er Flytthit finansiert for en ny prosjektperiode på tre år. Som nytilsatt prosjektleder har jeg ønsket å finne ut mer om de som allerede har flytta hit, for å stå bedre rusta når vi nå skal arbeide for å få flere til å flytte til Fjellregionen, og hindre at de som bor her og har flytta hit, flytter vekk igjen. Formålet har ikke vært å evaluere Flyhtthit-prosjektets tidligere faser. Målet har heller vært å skaffe et arbeidsverktøy i det videre arbeidet med Flytthit. Denne undersøkelsen baserer seg på intervjuer med 42 personer. Tar vi med familiemedlemmene, representerer de 129 personer, som har flytta til Fjellregionen de siste åra. Alle de åtte Flytthit-kommunene, Holtålen, Røros, Os, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal og Rendalen er representert, med noe ulikt antall informanter fra hver kommune. Det er lettere å skaffe seg nye venner her enn i byen Metode: Intervjuene er gjort på telefon med en blanding av lukkede og åpne spørsmål. Det vil si en blanding av avkrysningspørsmål og åpen samtale. Jeg vil presisere at jeg ikke utgir dette for å være noen forskningsrapport. Jeg er ikke forsker, men har bakgrunn som journalist, og har derfor brukt journalistisk erfaring og metode i arbeidet med undersøkelsen. Undersøkelsen tar ikke mål av seg til å gi statistisk korrekte svar. Til det er antall informanter for lite, utvalget for tilfeldig, og spørsmålene og etterbehandlingen er ikke forskningsmessig kvalitetssikret. Jeg har fått hjelp av kommunene og andre til å finne fram til personer som kunne intervjues. Disse fikk brev med informasjon på forhånd, før de etter noen dager ble oppringt med spørsmål om å delta i undersøkelsen. Bortsett fra to, har alle vært positive til å delta. Enkelte av de som har fått brev, har jeg ikke klart å få tak i på telefon. Dette er altså ingen forskningsrapport, men forhåpentligvis gir undersøkelsen noen nyttige svar, noen utfordringer vi kan ta tak i, og mange flotte historier om tilflyttere som trives og har blitt godt mottatt i Fjellregionen.
Hvem har vi spurt? Jeg trur mange flere kunne flytta hit hvis kommunen hadde reklamert mer Undersøkelsen omfatter 42 personer som har flytta til Fjellregionen mellom 2001 og 2008. 80 prosent av de spurte har flytta hit i løpet av 2006 og 2007, altså i den perioden det var mest fokus på Flytthit. 62 prosent av de spurte representerer barnefamilier. 7 prosent er single, mens 31 prosent er par uten hjemmeboende barn. Av disse er noen unge i etableringsfasen, mens andre har store barn som har flyttet ut. 48 prosent er tilbakeflyttere. Det vil si at enten de sjøl eller partneren er oppvokst i Fjellregionen, men ikke nødvendigvis i den kommunen de har flytta tilbake til. 28 prosent hadde lite eller ingen kjennskap til regionen før de flytta, 14 prosent hadde familie/venner her og 10 prosent oppga annen tilknytning til regionen. Av ulike årsaker omfatter undersøkelsen vesentlig tilflyttere med norsk bakgrunn. 40 prosent bodde i Oslo-regionen før de flytta, 17 prosent kom fra Trondheim mens 38 prosent kom fra et annet sted i Norge. De aller fleste fylker er representert blant stedene folk har flytta fra. Ledige jobber må lyses ut. Jungeltelegrafen ekskluderer tilflyttere Hvorfor flytter folk? En tredel av de spurte oppgir ønsket om å flytte hjem igjen som hovedårsak til flytting. Natur, oppvekstmiljø, jobb og andre årsaker oppgis av hver fjerde informant. For noen har det tatt lengre tid å realisere drømmen om å flytte til Fjellregionen. 29 prosent oppgir at muligheten for å skaffe seg jobb, var det største hinderet i forhold til å realisere flyttedrømmen. Enkelte har også oppgitt mangel på byggetomt som hinder for flytting. Det har ikke vært noe mål for undersøkelsen å finne såkalte Flytthitfamilier familier som har flytta hit på grunn av Førsteklasse-aksjonen. Personene som har deltatt i undersøkelsen er derfor valgt ut helt uavhengig av om de har vært i kontakt med kommunene gjennom Flytthit. På spørsmål om hvorvidt Flytthit har vært årsak til flytting, svarer 19 prosent at flyttinga i større eller mindre grad har vært påvirka av kampanjen. I tillegg til de som er påvirka av kampanjen, sier 60 prosent at de hadde kjennskap til Flytthit før flytting. 21 prosent hadde ingen kjennskap til Flytthit. Siden de fleste informantene har flytta hit i perioden rundt Første-klasse, kunne en kanskje vente at flere ville oppgi Flytthit som direkte årsak til flytting. Når knapt noen gjør det, tror jeg det skyldes at flytting for de fleste er et livsvalg som man ikke gjør ene og alene på grunn av en kampanje. Men undersøkelsen bekrefter at for en del har Flytthit vært med på å påvirke flytting. Kanskje ville de ikke flytta om det ikke var for kampanjen? Kanskje har Flytthit startet en prosess som etter en tid resulterte i flytting, eller den var en utløsende faktor for å realisere en gammel flyttedrøm? Kanskje har Flytthit gitt tilgang til base over ledige jobber, som utløste mulighet for flytting? Undersøkelsen bekrefter iallfall at Flytthit er et begrep som svært mange kjenner til, og som har påvirket en del flytteavgjørelser.
Kommunal informasjon og hjelpsomhet Vi fikk god hjelp til å komme hit. Etterpå hørte vi ingen ting. Jeg valgte denne kommunen fordi den tok best imot oss. Nabokommunen virket mett De åtte Flytthit-kommunene har ulike rutiner for å informere tilflytterne. Alle kommunene har tilflytterverter som tar imot henvendelser og hjelper folk som er interessert i å flytte til regionen. Kommentarene fra undersøkelsen viser at nettopp tilflyttervertene er mye av nøkkelen til suksess i Flytthit. Tilflyttervertene omtales som positive og engasjerte ildsjeler som yter kjempeservice for at folk skal flytte til kommunen. Noen av kommunene har også rutiner på å sende informasjon til folk som har flytta til kommunen. Dette kan være et velkomstbrev signert ordfører, brosjyrer og annen informasjon og eventuelt en invitasjon til arrangement for tilflyttere. Disse kommunene abonnerer på lister over tilflyttere, og bruker disse til å følge opp de som har flytta til kommunen. Vår undersøkelse viser at tilflytterne setter stor pris på å få en slik velkomsthilsen. Vi hadde ikke tid til å delta på tilflytterarrangementet, men det var veldig hyggelig å bli invitert, sier noen. Halvparten av informantene oppgir at de har fått informasjon fra kommunen etter flytting, Resten sier at de ikke har fått, eller ikke husker. En klar konklusjon er at de som har fått informasjonsmappe fra kommunen er langt mer fornøyd med kommunens informasjon enn de som ikke har fått. 77 prosent av de som har fått informasjon, karakteriserer kommunens informasjon til tilflyttere som god eller svært god. Bare 15 prosent av de som ikke har fått informasjon, sier det samme. Ingen av de som har fått informasjon, karakteriserer kommunens tilflytterinformasjon som direkte dårlig, mens 20 prosent av de som ikke har fått informasjon, gir kommunen strykkarakter på informasjon. Det er altså tydelig at tilflytterne setter pris på å få en velkomsthilsen fra kommunen. Det handler om å bli sett, og det synes viktig at det ikke går alt for lang tid fra man har flytta, til kommunen oppdager det og sender velkomstmappe.. Da vi endelig fikk informasjon, hadde vi rukket å finne ut av ting sjøl, sier en av de spurte i undersøkelsen. Kvaliteten på velkomstmappene kan sikkert variere. Blant de som sier at de savner noe, er det særlig en oppdatert oversikt over lag/organisasjoner og fritidsaktiviteter med kontaktinformasjon og øvings/aktivitetstider som etterspørres
Byråkratiet er tungrodd. Kommunen kunne vært mer offensiv og frampå. Kommunen gir rask hjelp når du trenger det Så var det servicenivået, da Informantene er også bedt om å karakterisere kommunens hjelpsomhet. Også her er det tydelige forskjeller mellom de som har fått velkomstpakke fra kommunen, og de som ikke har fått. 63 prosent av de som har fått velkomstpakke, karakteriserer kommunens hjelpsomhet som god eller svært god, mens 40 prosent av de uinformerte sier det samme. Det kan altså tyde på at de som har fått informasjon fra kommunen, har et generelt mer positivt forhold til kommunen enn de som ikke har det. Ti prosent av de spurte karakteriserer kommunens hjelpsomhet som direkte dårlig. Noen har opplevd treg byggesaksbehandling. Noen synes kommunen har vært lite hjelpsomme i forbindelse med bedriftsetablering, og det er historier om innvandrere som har ventet i måneder på norske papirer og som ikke føler de har fått god nok hjelp fra kommunen. Blant de misfornøyde er en grunntone at forventningene var høyere enn kommunen har klart å innfri. Kommunen var veldig ivrig på å få oss hit. Etter at vi flytta, hørte vi ingenting. Mye kontakt før flytting, ingen oppfølging etterpå. De sa at vi ville få jobb her, kanskje ikke akkurat det vi var utdanna til, men jobb ville vi få. Det stemte ikke, og på Aetat fikk vi bare høre at vi hadde flytta hit frivillig. Kommunen lovte mer enn den kunne holde. Disse uttalelsene tyder på at enkelte kommuner har drevet litt oversalg i forhold til potensielle tilflyttere. Man har hatt en positiv vi skal ordne alt - holdning i forhold til potensielle tilflyttere, og så har det vist seg at hverdagen har vært litt annerledes. Vi må purre og purre, og får ikke en gang svar på e-poster vi sender. Noen har opplevd at kommunens vertskapstenkning strekker seg til den dagen man sender flyttemelding, og så er det slutt. Og jo høyere forventninger kommunen har skapt hos tilflytterne, jo større blir skuffelsen hvis forventningene ikke blir innfridd. Jo sterkere folk føler de har blitt overtalt til å flytte, jo større grunn har de til å bli skuffet. Av og til skal det lite til for at folk føler at de blir sett. Kommunen virker tafatt. Det er så lite nysgjerrighet, ingen som spør hvordan bedriften vår går. Ingen som lurer på om de kan gjøre noe for at det skal gå bra, eller for at vi skal bli. Men mange er veldig godt fornøyd. Vertskapet ga kjempegod personlig oppfølging. Vi kunne nesten bare peke på ei tomt der vi ville bygge, Her får vi rask hjelp når vi trenger det. Vi valgte denne kommunen fordi den tok best imot oss. Nabokommunen virket mer mett. Ser en bort fra forskjellene i forhold til hvem som har fått velkomstinformasjon, så skiller ikke de ulike kommunene seg så mye fra hverandre i forhold til hvordan tilflytterne opplever servicen. Vi finner både fornøyde og misfornøyde i de fleste kommunene. Felles utfordringer er å utvide vertskapsrollen både i dybde og bredde. Folk må føle seg sett og ivaretatt også etter flytting, og det hjelper ikke om tilflyttervertene er aldri så serviceinnstilte, hvis den neste byråkraten tilflytteren møter, er det stikk motsatte.
Er du åpen for andre, er de åpne for deg Noen ganger tror folk at jeg er finere enn dem, bare fordi jeg er fra byen. Lett å bli stempla som bydame Men trives du her, da? For å finne ut noe om hvordan folk trives, har vi spurt om hvordan det er å være tilflytter i bygda de bor i. 79 prosent av alle spurte svarer bra 19 svarer middels, og bare en prosent mener det generelt sett er dårlig å være tilflytter i bygda de bor. Det er ingen tydelige forskjeller mellom kommunene på hvordan folk trives. Skal vi tolke undersøkelsens små trivselsvariasjoner, kan vi si at det er en svak tendens til at folk bosatt i grendene trives bedre enn de som bor i sentrum, en svak tendens til at tilbakeflytterne trives litt dårligere enn de som ikke har bodd her før, og en svak tendens til at barnefamiliene trives litt bedre enn de som ikke har barn. Forskjellene mellom gruppene er uansett så små, at de kan si like mye om folks forventninger før flytting, som hvordan de faktisk er tatt imot. Et sterkt, felles inntrykk er iallfall at tilflytterne jevnt over trives svært godt i Fjellregionen. Dette er et lite sted, men ikke så lite at folk bryr seg om alt en gjør. Det fins et miljø for alle. Folk bryr seg om hverandre ikke med hverandre. Vi har funnet vår perle. Her har vi alt vi trenger. Det stressfrie liv Myten om det stressfrie liv på landet, bekreftes av undersøkelsen. Nå vi spør tilflytterne om hva som er det beste med å bo i Fjellregionen, er fraværet av stress blant det som nevnes av flest. tidsklemma er et storbyfenomen. I byen måtte jeg sette av to timer etter jobb for å være sikker på å rekke barnehagen. Jeg hadde ingen kontroll på køen. Her vet jeg at det tar 28 minutter å kjøre hvis det ikke er glatt. Vi får mye mer tid til ungene og hverandre. Vi får mer fritid. I byen forventes det at du jobber 60 timers uke. Her er tempoet roligere. Vi rekker så mye mer her. Vi kommer oss til og med ut etter middag. Det er lavere tempo, på godt og vondt. Det nytter ikke å ta en kjapp tur på butikken. En må ha tid til å prate med kassadama. Det er trygt her. Vi kan slippe ungene rett ut, og behøver ikke vite hvor de er. Det gir frihet. De som har bosatt seg i regionsentra, og med jobb i nærheten, setter stor pris på de korte avstandene. Mange kommer seg både på jobb, på kino, i barnehagen og på fjelltur uten å behøve å sette seg i bilen. De som bor i utkantene klager lite over avstandene. De har gjort et valg, og vet premissene, og setter pris på å kunne bevege seg over store avstander på kortere tid enn de brukte på køkjøring i byen. Naturglede Ikke overraskende er det de største naturelskerne som trives aller best i Fjellregionen. De som først og fremst ønsker å tilbringe fritida på kafe eller kjøpesentra, har større vansker med å få tilfredsstilt behovene sine. Det er dessuten ingen ulempe å være glad i snø og vinter. Her er det vinter når det skal være vinter. Klimaet, vinteren og naturen. Det er det aller beste. Julestemninga her er fantastisk. Ingenting kan måle seg med den. Det er fantastiske muligheter for å drive med det jeg helst vil. Hest og friluftsliv. Vi trenger ikke laste opp bilen for å dra på tur. Vi kan bare gå ut døra. Jeg var lei av bybråk og kø. Nå nyter jeg stillheten og det å høre fuglesangen...men så er det sjølsagt noen som synes at vinteren blir vel lang. Ikke alle opplever det som et gode å måtte måke snø mens andre raker plen.
Du må ikke komme hit og kritisere. Da er det lett å bli oppfatta som arrogant og blærete Da jeg trengte hjelp kunne jeg bare ringe naboen som stilte opp med en gang. Hadde neppe gått der jeg kom fra Hvordan skaffe seg venner? Hvordan skaffer man seg venner, på et nytt sted. For tilbakeflytterne er det sjølsagt enklest. De har gjerne et nettverk fra før, som også partneren blir en del av. Hver tredje tilbakeflytter opplever at slekt og venner er de viktigste i forhold til å skaffe seg venner og nettverk. For barnefamiliene er foreldrefellesskapet den viktigste kilden til vennskap. Det starter allerede i barselgruppene, og fortsetter i fellesskap rundt barnehage, skole og barns fritidsaktiviteter. De som har med seg en spesiell frididsinteresse, som de kan overføre hit, skaffer seg også rimelig lett venner. det fins alltid et kor.. Omtrent en firedel av de spurte oppgir jobben og kollegene som en kilde til vennskap. Problemet er for de som verken har gamle venner i bygda, barn som gir foreldrefellesskap eller skaffer seg venner gjennom organiserte fritidsinteresser eller på jobben. Så mange som halvparten av de som ikke hadde kjente i regionen fra før, oppgir at de ikke har skaffet seg nye venner her. For noen er det bevisst. De er gjerne godt voksne, med gode venner og nettverk andre steder, som de fortsetter å pleie også etter flytting. De verken oppsøker eller føler behov for nye nettverk. Den gruppa tilflyttere som kanskje er mest sugne på mer kontakt, er de unge, single eller par uten barn. Mange av de oppgir at de savner uformelle møteplasser, og de savner at bygdefolk tar kontakt. Hele 28 prosent av alle de spurte oppgir at ingen i bygda har tatt direkte kontakt med dem. Du må sjøl oppsøke folk for å få kontakt. Ingen kommer til deg. Du må sjøl banke på dørene, men gjør du det, blir døra åpnet. Nord-østerdøler er ikke ekskluderende, men de inviterer heller ikke. Du må ta initiativ sjøl. Det er lettest å få kontakt med andre tilflyttere. De som har bodd her hele livet har nok med seg og sitt. Folk er veldig hyggelige og pratsomme, men jeg har ikke gjort så mye for å skaffe meg venner. Vet ikke om jeg blir her. Det er vanskelig å finne treffpunkter når en er singel. Jeg får mindre kontakt med folk enn jeg har bruk for. Det virker veldig etablert her. Skal en komme inn i miljøet må en være herfra, eller sammen med en som er det. For andre har det gått lettere: Venner? Jeg har bare fått det. Så lenge en har fritidsinteresser, blir en tatt imot med åpne armer i miljøet. Vi ble raskt inkludert. Det varte ikke mange dagene før vi sto på idrettslagets dugnadsliste. Vi har blitt kjempegodt mottatt. Til jul kom alle med blomster. Da ble vi rørt. Det er større romslighet og toleranse her enn der vi kom fra. Da vi kom med flyttelasset sto naboene klare til å hjelpe oss å bære. Folk er påfallende inkluderende. Det er mange intellektuelle mennesker her. Folk virker mer gjennomtenkt her enn i byen. En jeg har hilst på flere ganger sa: Jeg kjenner dere ikke, men jeg synes det er så hyggelig at dere har kommet hit.
Bygdedyret en utryddingstrua art i Fjellregionen Det tok litt tid å bli kjent. Nord- Østerdøler er ikke akkurat spotane Folk er påfallende inkluderende. De virker mer gjennomtenkte enn byfolk Hvordan føler tilflytterne at de blir tatt imot av bygdefolk? Føler de at de kan være seg sjøl, og bli godtatt som den de er, eller må de bli som oss for å bli godtatt tilpasse seg og rette seg etter uskrevne regler. Har tilflytterne møtt det mye omtalte bygdedyret i Fjellregionen? Svarene vi har fått er ikke umiddelbart enkle å tolke. Her varierer synspunktene fra de som opplever bygda som trang og lite inkluderende, til de som opplever folk i Fjellregionen som særdeles tolerante og åpne. Det er heller ikke slik at de som bor i små grender, nødvendigvis opplever bygda som trangere enn de som bor i kommunesentrene. Faktisk er det en større andel av de som bor i grendene som opplever at de kan være seg sjøl enn de som bor i kommunesentrene. Av alle spurte sier 79 prosent at de i stor grad blir godtatt som den de er, uten å måtte tilpasse seg. Blant de som bor i grendene sier hele 85 prosent det samme. Det er faktisk også slik at litt flere tilbakeflyttere enn andre sier at de føler de må bli som oss for å bli godtatt. Kanskje har de et nettverk som gjør at de har mer føling med bygdesladderen? Kanskje er de som ikke er oppvokst i bygda sjøl, gledelig overraska over at bygdene er mer inkluderenede enn de hadde venta? Det er så få som oppgir at de har støtt på det såkalte bygdedyret, at vi må kunne konkludere med at om det ikke er utrydda, så er det iallfall utryddingstrua, sjøl om det nok fins bygder også i Fjellregionen som sørger for å gi det ekstra vern. Men, som en av de spurte sa: Bygdedyret er sett i Groruddalen også. Så er det også slik at folk oppfatter livet i småbygdene ulikt. Noen legger mest vekt på de positive sidene ved at alle kjenner alle og alle vet alt, mens andre ønsker mer anonymitet enn det bygdene kan by på. Jeg føler at jeg kan være meg sjøl, men opplever at det er en del sladder. Det er utrulig hva folk får med seg. Jeg kommer fra ei lita bygd, og er vant til at folk bryr seg. Det opplever jeg mer på godt enn på vondt. En må nok innordne seg litt. Jeg opplever litt bygdesnakk, men det må en akseptere på bygda. Jeg har ikke sett noe bygdedyr. Jeg vet ikke om det fins en gang. Jeg opplever folk her som påfallende inkluderende. Naboene var raske med å invitere oss inn i fellesskapet. Vi trenger ikke å tilpasse oss. Bygda jeg bor i er et lite, men åpent samfunn. På jobben skal alt være ved det samme gamle. Jeg som ny har ikke mye jeg skulle ha sagt. De kunne nok vært mer åpne på innspill utafra. Alt nytt er skummelt. Det er ikke rom for å være annerledes. Jeg merker noen ganger at det er litt smått. En blir litt forsiktig med hva en sier.
Konklusjoner og utfordringer Alle kjenner alle, men naboen ser ikke hva du har på brødskiva. De aller fleste vi har spurt, forteller at de trives svært godt som tilflyttere i Fjellregionen. De føler seg godt inkludert og akseptert i bygdesamfunnene. Den største utfordringa ligger i å inkludere de unge uten barn og uten nettverk i Fjellregionen fra før. Dette er gjerne folk som har fått sin første jobb, og som er på gjennomreise på vei til stedet der de skal etablere seg som voksne. Dette er den gruppa som har vanskeligst for å finne seg venner og nettverk i Fjellregionen. De savner møteplasser, og de savner også at naboer, kolleger og andre tar kontakt og inviterer dem inn i fellesskapet. Klarer vi å ta bedre vare på denne gruppa, og hindre at de flytter videre på vei mot drømmestedet, så har vi kanskje sikret oss stabile innbyggere som etter hvert etablerer seg med familie i regionen. Kommunenes vertskapsfunksjon, som ble etablert i forbindelse med kampanjen første klasse får mye skryt av tilflytterne. Vertene oppleves som hjelpsomme og imøtekommende, og de kommunene som gir mest informasjon, får også best karakter. Det beste med å ha flytta tilbake, er å kjenne at det er her en hører til Utfordringen ligger i å utvide denne vertskapstenkninga både i tid og rom. Det hjelper ikke om dama på servicetorget er hjelpsomheten sjøl, hvis tilflytteren etterpå møter liten velvilje i andre kommunale organer. Og har vi lagt lista høyt, før folk flytter hit, må vi regne med at forventningene til oppfølging er tilsvarende høye. Det handler om å ikke love mer enn man kan holde, og det handler om å spre vertskapstenkninga slik at flest mulig, både i offentlig sektor, og ellers i samfunnet, er bevisste på sin rolle i forhold til å hjelpe nye til å trives i regionen. Det er ikke greit at tilflyttere forteller at de har sendt jobbforespørsel til bedrifter uten å få svar. Der er ikke greit når de forteller at jobber lyses ikke ut, de går bare til lokalbefolkning gjennom kjennskap og vennskap Det er ikke greit når EU-innvandrere sier at det tar måneder før de får norske papirer. Det er ikke greit når unge tilflyttere føler seg isolert. Hvordan kan kolleger, naboer og andre som tilflytteren kommer i kontakt med, bli flinkere til å inkludere, invitere og vise vei til regionens fritidsliv? Hvordan kan vi skape uformelle møteplasser som både innfødte og innflyttere bruker? Hvordan kan lag og organisasjoner gjøre seg synligere og mer tilgjengelig for den som kommer ukjent til bygda? Hvordan kan næringslivet i regionen blir flinkere til å synliggjøre ledige jobber, slik at også tilflytterne ser hvilket jobbmarked vi har? Flytthit-jobben er ikke slutt den dagen flyttemeldinga er sendt. Da begynner arbeidet med å bevise at det å flytte til Fjellregionen var det rette valget.