Språk er ikke skapt for kommunikasjon Peter Svenonius 4 Det påstås ofte at språkets funksjon er kommunikasjon, at menneskets biologiske evne til å bruke språk utviklet seg på grunn av behovet for å kommunisere. Det er ikke sikkert at det er slik. Dersom det skulle stemme, ville det bety at det har vært en periode i menneskets evolusjon der konkurrerende arter hadde forskjellige biologisk betingete kommunikasjonssystemer, og at akkurat våre forfedre hadde de genetiske trekkene som ga dem det beste kommunikasjonssystemet av disse gruppene, dvs. at hjernene til våre forfedre var genetisk definert på en slik måte at det ga dem denne fordelen. Til tross for at mange tar denne idéen for gitt, finnes det ingen bevis for at menneskets biologiske evne til å bruke språk utviklet seg på grunn av et behov for bedre kommunikasjon. Selvsagt kan språk brukes til kommunikasjon, men det betyr ikke at det var slik det ble til. Som vi skal se, har språk faktisk en rekke egenskaper som gjør det mindre egnet til å kommunisere med. Det kan tyde på at språk utviklet seg av helt andre grunner, for eksempel for å kunne gjennomføre visse typer av komplekse tankeprosesser. Når mennesker først hadde evnen til komplekse tankeprosesser av dette slaget, kan det hende at språk kom som en slags bieffekt. Det er på bakgrunn av dette jeg mener at språk ikke er skapt for kommunikasjon. Den som først og fremst har reist denne problemstillingen, Mennesker kommuniserer med hverandre på mange måter. Foto: S. Krupp via Wikimedia Commons.
Foto: Audriusa via Wikimedia Commons. er Noam Chomsky, tidenes fremste språkforsker. For at vi skal forstå hva dette innebærer, kan vi først definere kommunikasjon og språk. Kommunikasjon er overføring av informasjon Kommunikasjon kan defineres som overføring av informasjon. Med overføring mener man vanligvis her noe som blir aktivt utført. Hvis du for eksempel viser meg et av kortene dine under et slag bridge, da kommuniserer du med meg, mens hvis jeg ser kortet ditt uten at du aktivt viser meg det, har du ikke kommunisert med meg. Med informasjon mener man vanligvis noe som reduserer uvitenhet. Et kort i en kortstokk kan være et av 52 forskjellige kort. Hvis du sier til meg at kortet er spar dame, vet jeg at kortet enten er spar dame eller at du har sagt feil. Da har jeg redusert min uvitenhet. Hvis du viser meg kortet, sitter jeg igjen med enda mindre uvitenhet. Substantivfrase Substantiv Setning Verbfrase Verb Substantivfrase Substantiv Katten spiser fisk Når vi snakker om dyr og planter, kan det være vanskelig å bruke begrepet uvitenhet. En plante som er angrepet, kan for eksempel slippe kemikalier som kommuniserer faren til andre planter slik at de andre plantene kan produsere giftstoffer mot den faren. Da kan informasjon også defineres som noe som tillater fordelaktig endring i adferd hos mottakeren. Dyr kommuniserer på mange forskjellige måter. Mye informasjon utveksles i parringskontekster. Noen fugler har kompliserte parringsdanser. Bier har en dans som gir informasjon om hvor blomster befinner seg. Kommunikasjon kan også skje via luktesans slik som når et dyr produserer duftstoffer som gir signaler om for eksempel mat (maur) eller om fruktbarhet (katter). Og den kan skje via lyd som når visse fuglesanger annonserer eneretten til et territorium, eller som når visse apekatter advarer hverandre om farer. Kommunikasjon har mange viktige funksjoner. Gjennom å kommunisere kan selv asosiale dyr advare hverandre for å unngå unødvendig konflikt og skade og sløsing med energi. De kan også kommunisere om matresursser, T. v.: Språklige strukturer kan beskrives som trær, datastrukturer der informasjonsknuter er forbundet til hverandre med greiner. T. h.: Bier kommuniserer retning i forhold til sola og avstand til blomster ved en spesiell dans. slik som bier gjør, for å redusere tida brukt på leting. Ikke alle sosiale interaksjoner blant dyr er kommunikasjon slik vi har definert det her. Når avkom i mange arter skriker, kan det hende de får oppmerksomhet, men det er ikke alltid at de skriker med hensikt å kommunisere noe. Noen ganger skriker de fordi de er sultne, eller redd, osv. Det kan hende de etter hvert lærer at det å skrike gir oppmerksomhet. Det vil være naturlig å omtale skriking som en slags kommunikasjon først når det skjer som aktiv overføring av informasjon (bl.a. her er jeg' og kanskje 'jeg er sulten'). Sosiale dyr, slik som visse aper, kan bygge opp tillitt og allianser ved å stelle pelsen til hverandre, men dette er ikke hovedsaklig en form for kommunikasjon. Slik pelsstelling kan tolkes, men det å tolke en situasjon slik som det å se et kort i et kortspill er ikke det samme som å bli mottakeren av kommunikasjon. 5
Det kan være vanskelig å vite når kommunikasjon har funnet sted. Hvis verten gir gjesten hatten sin med den hensikt å antyde at det er på tide å dra, prøver verten å kommunisere med gjesten. Men man kan gi noen hatten sin uten at det er ment som kommunikasjon av noe som helst. Å gi form til innhold Språk er et system som gir form (en representasjon, for eksempel ei setning) til innhold (betydninger, for eksempel ei mening). Dette skjer via to faktorer. Den første er ord, som er koblinger av begrep med form (normalt lyd). Den andre er grammatikk, som er regler for å kombinere og organisere ord på måter som i seg selv har betydning. Setningen Én minus fem er lik fire består av seks ord organisert i fraser [én minus fem] er subjektet, og [er lik fire] er predikatet (setninger består normalt av subjekt og predikat, både i norsk og kinesisk og alle andre språk). Det er kombinasjonen av ordene og grammatikken som gir setninga sin betydning. Andre rekkefølger av de samme ordene, som Fire minus fem er lik én, har ikke samme betydning. Begrepet kroppspråk brukes ofte uten at det passer med den måten vi nettopp har definert språk. Kroppsspråk kan dreie seg om hvordan man holder skuldrene eller hodet, hvor nært man står hverandre, om man møter blikket og i så fall hvor lenge, ansiktsuttrykk, og mange andre ting. Kroppspråk kan være en form for kommunikasjon, når det er brukt aktivt. Mennesker er flinke til å tolke hverandres kroppssignaler, selv når man ikke overfører informasjon med vilje. Stemmen er lik kroppsspråk på denne måten. Man kan kan velge å kommunisere humøret med stemmen, fordi mennesker er flinke til å tolke humøret fra stemmen. At stemmen kan virke sint eller interessert eller trøtt ligner mer på hvordan man holder skuldrene enn på språksystemet av ord og grammatikk. Ett språk eller mange? 6 Når vi nå har definert kommunikasjon og språk, kan vi komme tilbake til spørsmålet: Er språk skapt for kommunikasjon? Hvis svaret er ja, burde vi forvente at evolusjonen har skapt språk slik at det er effektivt for å kommunisere den type informasjon som vi har hatt behov for å kommunisere i vår utvikling over de siste millioner av år. Japanske makaker steller pelsen til hverandre. Foto: Noneotuho via Wikimedia Commons.
Foto: Wikimedia Commons. Hvis et system skal fungere for kommunikasjon for en hel art, burde det fungere uten mange års opplæring. I hvert fall burde de viktigste bestanddelene være allmenne, for eksempel ja og nei, venn og fiende, mat og gift, sikker og farlig, ledig og opptatt, min og jeg-vet-ikke-hvem-sin og du-kan-få-hvisdu-vil. Hvis et system i utgangspunktet er et system for tanker, da er det ikke noe som tilsier at mine ord trenger å ligne på dine. Vi må lære hvilke ord vi kan bruke for å dele tanker, og da må alle ord læres for hvert språk. Det er ingen fordel for kommunikasjon at verden har mange tusen forskjellige språk! Tvetydighet Hvis et system skal fungere for kommunikasjon, bør språklige uttrykk være entydige. Hvert utsagn burde ha en betydning, ikke flere. Det skader ikke så mye om det finnes mer enn en måte å si noe på, men tvetydighet kan føre til alvorlige misforståelser, og et kommunikasjonssystem burde for all del unngå det. Språk som er utviklet for dataprogrammering unngår tvetydighet. Men menneskespråk tillater masse tvetydighet. Til og med ei setning som Du må ikke fortelle det til sjefen kan enten bety at du ikke har en forpliktelse å fortelle, eller at du har en forpliktelse til å ikke fortelle nesten det stikk motsatte! Den som sier det, har klart for seg i tankene sine hvilken av de to betydningene han eller hun mener. Men systemet som gjør språklige tanker om til språklige uttrykk, klarer ikke å fange alle detaljene, og forskjellen mellom de to tolkningene går tapt i oversettelsen. Dette kan skyldes at språk i utgangspunktet ikke er skapt for å kommunisere med, men for å tenke med. Inne i hodet har man et slags bibliotek av informasjon om ord. Genus kan være et organiseringsprinsipp som vi bruker for å holde orden på informasjonen. Dataspråk er utviklet til å unngå tvetydighet. 7
Språkets variabler Vi har ofte flere tanker om samme individ, som knyttes sammen. Ei setning som Marit har sagt at hun 1 ) gjerne vil treffe Berit etter at hun 2 ) er ferdig på jobb, for å feire bursdagen hennes 3 ) er entydig for den som har uttalt den, men for andre kan både hun 1 ) og hun 2 ) og hennes 3 ) vise til enten Marit eller en annen person, eller hun 2 ) og henne 3 ) kan henvise til Berit. Vi bruker pronomen mye og lærer å tolke dem utfra kontekst. Bruk av pronomen speiler derfor heller måten vi tenker på, enn en bevisst kommunikasjonsstrategi. Hva bruker vi egentlig språk til? Mye av tida bruker vi språk til småprat der det utveksles veldig lite informasjon og der mye av den informasjonen som faktisk veksles, er av liten betydning. Det er mulig at funksjonen med småprat, er den samme som får sjimpansier til å stelle pelsen til hverandre, dvs. oppbygging av tillit og allianser. Men vi bruker også språk for oss selv, for å planlegge, for å huske, og for å resonnere. Chomsky har stilt spørsmålet om ikke dette kunne være språkets opprinnelige «funksjon», i den forstand at den evolusjonære fordelen med en hjerne som kan gi form til betydninger, er at man kan tenke bedre med den. Når våre forfedre først utviklet denne hjernen, kom kommunikasjon som en slags bonus, en videre utvikling av språket, som først og fremst er et tankesystem. Hvis dette stemmer, burde vi kunne se egenskaper i språk som tilsier på at det hovedsaklig er skapt for individuell, intern bruk for det enkelte menneske, ikke i samspill med andre mennesker. Språk fra et egoistisk perspektiv Hvis språk er organisert etter talerens behov, vil det markere forskjeller der taleren trenger dem men tilhøreren ikke. Ta genus grammatisk kjønn for eksempel. Er det noen kommunikativ funksjon i å ha genussamsvar slik som i norsk et stort skip og en stor båt framfor å ikke ha det slik som i engelsk a big ship og a big boat? Taleren knytter de tre ordene tett sammen, og dette kan gjenspeiles i det eksterne språket (som i norsk) eller ikke (som i engelsk). Effekten for kommunikasjon er mest sannsynlig lik null. Hvorfor har norsk grammatisk kjønn og engelsk ikke? Hvis det var på grunn av kommunikativ funksjon, burde vi kunne skjønne hva det er som er kommunisert i å skille skip fra båt. Men taleren må ha en database av mange tusen substantiver, og disse må organiseres på en eller annen måte, slik at de kan hentes frem. Dette gjelder både engelsk og norsk. Den engelsktalende har en eller annen organisering av substantivene i hodet sitt, akkurat som den norske. På norsk har vi noen tilfeldige -t'er som overlever i uttalen, som i et stort rødt skip (jfr. en stor rød båt). Gjennom disse kan vi se at den norsktalende har en lagringsplass der 'skip' og 'hus' hører til (dvs alle intetkjønnsord), i motsetning til hankjønnsord og hunkjønnsord som ikke kan forekomme med disse -t'ene, f.eks. 'båt' og 'brakke.' Når norsktalende barn lærer disse ordene, lærer de også grammatisk kjønn mer eller mindre 8 T. v.: Visse områder i hjernen spiller nøkkelroller i språk, som Brocas og Wernickes områder vist her. T. h.: Peter Svenonius på feltarbeid på Færøyene. Foto: Maja Sojtaric.
samtidig, slik at de også oppretter det samme lagringssystemet som foreldregenerasjonen. Bøyningsmønstre Mange språk har komplekse bøyningssystemer som ikke har noen kommunikativ funksjon. For eksempel hadde norrønt fire kasusformer av substantiver (hestr, hest, hesti, hests, osv), og disse er stort sett beholdt på moderne islandsk, mens norsk har mistet dem. Der islandsk har þessi hestur (nominativ) hlaup og Ólafur keypti þennan hest (akkusativ), har norsk Denne hesten sprang og Olav kjøpte denne hesten, altså denne hesten både som subjekt og objekt. Det blir gjerne hevdet at kasus gjør det mulig for et språk å bruke flere ordrekkefølger, men i praksis er norsk og islandsk veldig like når det gjelder ordrekkefølger: Denne hesten kjøpte Olav kan bety at Olav har kjøpt en hest under omtrent de samme omstendighetene som Þennan hest keypti Ólafur på islandsk. Kasusbøyning gjenspeiler mer sannsynlig forskjeller som er viktige i det interne tankesystemet og har noe å gjøre med forskjellen mellom subjekt og predikat. Konklusjonen De viktigste egenskapene ved språk viser ingen tegn til å være skapt av kommunikasjonsbehov. Samtidig ser vi flere trekk som er ønskelige i kommunikasjonssystemer, men som språk mangler. Vi kan ikke påstå at Chomskys hypotese er bevist, men den er fortsatt troverdig. Språk kan ha utviklet seg som et system for komplekse tanker, som ga våre forfedre store fordeler framfor andre. I neste omgang har språk blitt tatt i bruk i andre sammenhenger, blant annet for kommunikasjon. Forfatteren: Peter Svenonius er professor i engelsk lingvistikk og seniorforsker ved CASTL, the Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics på universitetet i Tromsø. Han har doktorgrad i språkvitenskap fra the University of California at Santa Cruz. Han skriver om mange forskjellige temaer innenfor språkvitenskap, spesielt om syntaks og forholdet mellom form og betydning. E-post: peter.svenonius@uit.no Litteratur: Chomsky, Noam, 2010: Some simple evodevo theses: How true might they be for language?, i R. K. Larson et al. (red.) Approaches to the Evolution of Language. Cambridge University Press. På språk som islandsk og gresk bøyes substantiver i kasus, mens språk som norsk og kinesisk lar være. Forskjellen ser ikke ut til å tilsvare noen forskjell i hva som er kommunisert. 9