"Mellom Barken og Veden"

"Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom Rapport over arbeidet i 2009 Gjennomført med økonomisk støtte fra BLID

Jeg turte ikke lengre å gå ut på gata Hele miljøet visste at jeg var homofil og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt angrepet. Jeg har vært på legevakten, jeg har politianmeldt volden. Det ble bare verre, og den eneste løsningen ble å flytte til en helt annen by. Jeg er så glad for at dere hjalp meg med dette Homofil gutt, på flukt fra æresrelatert vold. 2

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk - Målsetninger - Målgrupper - De offentlige instanser - Metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2009 med statistikker - Statistikker - Gjennomføring av det videre arbeidet blant de unge i 2009 - Organiseringen av arbeidet på SEIF - Bistand i enkeltsaker - Mindreårige - Mindreårige diplomatbarn - LHBT Likeverd - Kriseboliger - Ungdommens møte med det offentlige - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Nordisk samarbeid - Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd - Media - Gjenforening etter brudd - Presset tilbake til foldene - Oppfølging - Stadig flere problemstillinger - Finne krykke over internett - Manglende kunnskap om seksualitet og prevensjon - Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse? - Problemstillinger - Viktige gjennomslag 4. 10 på Topp 5. Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold - Målgrupper - Botilbud - Sikkerhet - Samarbeid med det offentlige og frivillige organisasjoner - Oppfølging - Offentlige instanser erfaringsoverføring - Et effektivt barnevern over landegrensene - Bistand til hjemreise - Opinionen - Samarbeidspartnere - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. 3

Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé Vi har en sak med en 16-årig jente som ble henvist til oss fra skolen. Det dreier seg om sterk kontroll og visst nok et planlagt tvangsekteskap. Vi har ikke hatt noen slike saker og kjenner heller ikke kulturen Kunne dere komme hit til et møte med jenta på vårt kontor og hjelpe oss med å spørre de rette spørsmålene? Slik kan vi få skikkelig innsikt i saken Saksbehandler i barneverntjeneste et sted i Norge 4

Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden 1999 2004) på hjemmeside www.seif.no. Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ og de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Totale henvendelser Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i 2002. Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser 2009: 2671 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 6 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten Veien Videre 5

Krise- krisesaker SEIF er det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det dreier seg her ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krise- krise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF 15-20 henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi en bastant økning: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise 2009: 99 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Det kan være vanskelig å forutse hvordan dette ungdomsopprøret vil utvikle seg framover, men vi har liten grunn til å tro at det vil dabbe av. Flere og flere unge vet at det er hjelp å få, og hvor de skal henvende seg for å få denne hjelpen. I 2009 kan vi se tilbake på tiårs systematisk arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi har opplevd en bevisstgjøringsprosess i en hel generasjon med innvandrer og flyktningbakgrunn. Det er også opparbeidet betydelig kunnskap om problematikken i offentlige instanser rundt om i landet. Men arbeidet må fortsette med full styrke og krisehjelpen direkte til de unge må hele tiden stå i fokus, da den er avgjørende i de unges kamp om sine basiske rettigheter i det norske samfunnet. 6

Målsetning Målgrupper Metodikk Nei, jeg savner ikke foreldrene mine! De har vært så slemme, de har kalt meg så stygge navn og nå skulle de til og med gifte meg bort til en mann jeg ikke kjenner Jeg skal etter hvert gifte meg og starte min egen familie. Jeg skal aldri gjøre noe slikt mot mine barn Jente, 17 år plassert i fosterhjem av barnevernet. 7

Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden 1999-2004) på våre hjemmesider www.seif.no. Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. SEIF har satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid blant de unge på flukt, og som det går fram av vårt tallmateriale fra 2006 hadde omfanget av dette oppfølgingsarbeidet fordoblet seg sammenlignet med tallmaterialet fra året før. Det foreligger nå en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008) Det offentlige Vår andre målsetning er å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter 10 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unge i krise. Det gjenstår allikevel et betydelig arbeid før de unge kan være sikre på å få den hjelpen de har behov for, uansett bosted. Etter den nye handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) skal det settes i gang flere tiltak som går på tilførsel av kunnskap til offentlige etater, og ansvarlig for dette er de berørte departementer. Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for 8

kjønnslemlesting og annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 9

Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2009 med statistikker Far ga meg juling hele tiden Han skulle bestemme alt over meg, og jeg rømte hjemme fra da jeg var 17 år. Barnevernet gjorde ingen ting for å hjelpe meg og på sosialen sa de først at jeg var for ung, så sa de at jeg ikke hadde krav på hjelp Jeg har vært så sulten så mange ganger at jeg nå nesten ikke får ned maten. Jeg har sovet rundt hos venner og på gata Hadde jeg ikke funnet dere, hadde jeg ikke overlevd Gutt, 20 år, etter 3 år på rømmen. 10

Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2009: Antall henvendelser: Oslo: 1008 Kristiansand: 56 Ålesund: 19 Trondheim : 395 Bergen: 793 Stavanger: 400 Totalt antall henvendelser: 2 671 Derav gjaldt oppfølging:* 1 624 De resterende 1 047 henvendelsene fordeler seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 550 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 347 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 139 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 99 Derav var:** Gutter alene: 4 Par: 29 Jenter alene: 34 Lhbt: 3 Mindreårige: 11 Nasjonaliteter: 19 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2009 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. 11

Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2009 Det betydelige antall henvendelser utover året 2009, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og har også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på SEIF For å være tilgjengelig, er åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Da størsteparten er skoleelever, kommer ofte ungdommene etter skoletid. Spesielt ved våre kontorer i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har arbeidsdagen ofte strukket seg utover kvelden. Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Ved vårt Oslo-kontor er det medarbeidere som er tilgjengelig både på kveldstid og i helgene, dette spesielt for å bistå i krise- krisesaker. Spesielt politiet på vegne av de unge, benytter seg ofte denne tilgjengeligheten. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim, Bergen, Kristiansand og Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2009, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til de generelle henvendelser fra de unge, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krise situasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. I 2009 var SEIF fremdeles det stedet hvor ungdom i krise fikk den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I største delen av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. I 2009 utgjorde henvendelsene fra gutter eller par i en Romeo og Juliette situasjon 37% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter, og guttene som bryter ut av tvangssituasjoner står ofte på bar bakke, da de ikke engang har et krisesenter å søke tilflukt hos. Med kriseboliger rundt om i landet var vi i i 2009 i stand til å tilby trygge bosteder også for gutter og par. Videre er 12

krisearbeidet med Romeo og Juliette ekstra vanskelig, da det her ofte ikke bare er én storfamilie som sverger på å gjenopprette familiens ære, men to. Mindreårige I 2009 opplevde vi en nedgang i henvendelsene fra mindreårige i krise- krisesituasjoner, sammenlignet med året før. Av totalt 99 krise- krisesaker, dreide 11 av dem seg om ungdom under 18 år. Nedgangen kan skyldes ansettelsen av minoritetsrådgivere i en rekke videregående skoler i de største bykommunene i landet, som der fanger opp mindreårige elever berørt av problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold. Dette kan være en av forklaringene en annen kan være tilfeldige variasjoner fra år til år i sammensetningen av ungdom som henvender seg for bistand. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise- krise situasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I foregående år møtte vi til tider barneverntjenester med ansvarsanoreksia eller som tolket tvangen kulturrelativistisk. I vårt arbeid med mindreårige i de siste 3-4 årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de 11 mindreårige vi hadde kontakt med i 2009 fikk god bistand fra de respektive barnevernkontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presidens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. I 2009 var de mindreårige i krise- krise i alderen 14-18 år. Mindreårige diplomatbarn I 2009 støtte SEIF på nok en problemstilling når det gjelder mindreårige i krisesituasjoner, da datteren av en diplomatfamilie henvendte seg for bistand. Den 14-årige jenta var blitt utsatt for grov vold som en del av oppdragelse til lydighet og dydighet, og hun var redd for å bli sendt tilbake til foreldrenes hjemland og etter hvert giftet bort der mot sin vilje. Vi kontaktet barnevern og advokat som kunne bistå jenta og barnevernet var innstilt på å gi jenta den hjelpen hun trengte, som et hvert annet barn i Norge. Da jentas foreldre hadde diplomatstatus, henvendte barnevernet seg til de berørte departementer for nærmere informasjon om hvordan de skulle håndtere saken. Fra høyere hold fikk de da beskjed om ikke røre ved saken, da det kunne føre til diplomatiske forviklinger. Det kan ikke være slik at barn midt blant oss og bare fordi foreldrene arbeider ved en ambassade, ikke har noen basiske rettigheter i Norge, ikke en gang vern mot grov vold og overgrep. Dette er et område som må komme på den politiske dagsorden. LHBT Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. 13

Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. Selv om SEIF har kunnskap og nettverk til å bistå denne nye gruppen hjelpesøkende, så vi at vi trengte ekstra økonomiske ressurser for å bistå med de spesifikke problemstillingene denne gruppen sliter med. I 2008 påbegynte vi derfor prosjektet Likeverd, med økonomisk støtte fra BLID. Antall henvendelser fra lhbt har økt dramatisk, og i 2009 mottok vi hele 309 henvendelser fra denne gruppen. I rapporten Likeverd 2009 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. Kriseboliger For å kunne hjelpe de unge over 18 år på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. I foregående år opprettet vi kriseboliger i eget regi, delvis med økonomisk støtte fra det offentlige, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder. Høsten 2003 påbegynte Husbanken, i samarbeid med 4 store bykommuner å opprette kriseboliger for ungdom på flukt. I 2009 disponerte vi sammen med Røde Kors 10 slike kriseboliger opprettet av Husbanken og kommunene. I disse boligene kunne de unge bo i opptil 6 måneder eller et skoleår, til de hadde muligheten til å etablere seg i mer permantente boliger. I 2009 hjalp SEIF i tillegg 8 ungdommer med trygge boliger på det åpne marked på forskjellige steder rundt om i landet. For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. I 2009 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Vi ser allikevel en svært positiv utvikling når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet. Vi kan her nevne at i løpet av 2009 ble alle søknader til vidt forskjellige offentlige instanser om bistand til de unge i krise innvilget. Hva mer, opplevde vi at hjelpeapparatet og andre offentlige instanser gjorde en betydelig egeninnsats for å finne smidige løsninger og bistå de unge på best mulig måte. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2009 store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den 14

unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet og andre frivillige organisasjoner henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg direkte til det respektive instansene. I 2009 hadde vi møter rundt om i landet med f. eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. for veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder. I tillegg ble vi kontaktet av en rekke skoleungdom og studenter for bakgrunnsinformasjon til oppgaver på de forskjellige nivåer. Nordisk samarbeid I 2009 hadde SEIF kontakt med andre organisasjoner og instanser i Skandinavia og Europa som jobber på samme område, både gjennom møter, seminarer og ved besøk til hverandre. I november 2009 arrangerte SEIF, med økonomisk støtte fra BLID, en nordisk rundbordskonferanse. Deltakerne på rundbordskonferansen var frivillige organisasjoner fra Danmark, Sverige, Finnland og Norge som arbeider med ungdom og problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble utvekslet erfaringer og opprettet et nærmere samarbeid i Norden når det gjaldt bistand direkte til de unge i krisesituasjoner. Utdypende informasjon om rundbordskonferansen blir å finne i egen rapport fra Nordisk Rundbordskonferanse. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I 2009 bisto vi to jenter og deres advokat i forberedelse av sak angående annullering av tvangsekteskap. I begge tilfellene bestemte jentene seg for heller å søke om separasjon og skillsmisse på vanlig måte, for ikke å provosere de berørte familiene ytterligere. Vi bisto også flere andre ungdommer med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet med ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2009 dreide det seg her om 4 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Vi innledet også på møter med regionale fylkesnemnder om problematikken æresrelatert vold, tvangsekteskap og tradisjoner i en rekke samfunn rundt om i verden. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, æresrelatert vold og kjønnslemlesting og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. 15

Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå kjønnslemlestelse eller ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge etter hvert som årene har gått igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. Presset tilbake til foldene De unge kan føle en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har noen få gitt etter for løfter og blitt overtalt til å dra tilbake til familien kort tid etter bruddet. Det er ennå vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Nok et forsøk fra foreldrenes side til å berge ansikt og ære har blitt å fortelle venner og bekjente i miljøet at deres datter eller sønn studerer i Bergen, Trondheim eller i utlandet, men vil snart komme tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, men fasaden forsøkes opprettholdt. I løpet av 2009, vendte 4 av ungdommene som brøt ut, tilbake til familien etter kort tid. 2 jenter over 18 år og 2 mindreårige. Når det gjelder den ene jenta over 18 år, ble politiet og det lokale hjelpeapparatet mobilisert til å følge henne opp og vi har selv kontakt med jenta som forteller oss at det går bra. Den andre myndige jenta kontaktet oss like etter at hun hadde dratt tilbake til familien, for å fortelle at alt var i orden. Også i dette tilfelle mobiliserte vi politiet på jentas hjemsted for å følge henne opp. De to mindreårige jentene dro først tilbake til familien, men bare etter et par måneder ba de nok en gang barnevernet om hjelp. Barnevernet gjorde en utmerket jobb i begge tilfellene og jentene bor nå i fosterhjem. Man bør vise forståelse og også respekt for at de unge i det lengste forsøker å få foreldrene til å godta at de vil foreta egne valg. Når dette viser seg å være fåfengt, må vi som hjelpere være der å støtte de unge videre. Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2009 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Siden 2004 har SEIF, med økonomisk støtte fra BLID arbeidet systematisk med oppfølging av de unge etter brudd med familien. Erfaringene hadde vist at krisehjelpen bare dekket de unges mest akutte behov. Den videre oppfølgingen ville være avgjørende for hvordan de unge ville klare seg videre. Med prosjektet Veien Videre systematiserte vi et oppfølgingsarbeid som går over måneder og år, alt etter de unges behov. Etter 3 års prosjektarbeid, evaluerte forsker ved Universitetet i Oslo dette oppfølgingsarbeidet. Forsker Ida Nafstad hadde dybdeintervjuer med 19 ungdommer som hadde bodd i kriseleiligheter og fått oppfølging fra SEIF. I rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse er det de unge som kommer til ordet og det er de unge som evaluerer SEIF s 16

arbeid. Denne rapporten er unik, da det til nå i Norge er den eneste evalueringen som er foretatt hvor de unge som har fått bistand i krise- krisesituasjoner kommer til ordet. Vi viser ellers til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse og rapporten Veien Videre 2009 som utdyper vårt oppfølgingsarbeid. Stadig flere problemstillinger Etter 11 års systematisk arbeid med de unge i forbindelse med tvangsekteskap og æresrelatert vold, dukker det opp stadig nye problemstillinger. Noen har kanskje vært der over tid det er bare vi som ikke har fått øye på dem. Andre problemstillinger dukker opp i den prosessen som ungdom, barn av 1. generasjons innvandrere og flyktninger står midt oppi, i forhold til å bryte med gamle tradisjoner fra foreldrenes hjemland. Vi skal her nevne noen av dem: Finne krykke over internett I Mellom barken og veden 2009 fokuserte vi på tendensen til å finne en krykke over internett. Stadig oftere erfarte vi at jenter som har innsett at de snart må bryte ut av familien for å unngå tvangsgifte, finner gutten som forstår henne over nettet. De blir kjærester og jentene tror at ettersom de har brutt med gamle tradisjoner og valgt gutten på egenhånd, er også gutten liberal i sin tankegang selv om han kommer fra hennes foreldres hjemland. Det viser seg derimot ofte at gutten er like konservativ som jentas egen far eller brødre og som oftest varer ikke disse forholdene lenge. Manglende kunnskap om seksualitet og prevensjon Også i 2008 rapporterte vi om samtaler med Romeo og Juliette, hvor det ofte ble avdekket en fullstendig mangel på kunnskap om seksualitet og prevensjon. Det dreier seg her om ungdom oppvokst i Norge og som har gått gjennom norsk grunnskole og ofte har påbegynt videregående. Er seksualundervisningen i skolen mangelfull, eller har ungdom med innvandrerbakgrunn en tendens til å lukke ørene i disse timene eller skulke unna? Basisk informasjon om seksualitet og prevensjon til samtlige elever i norsk skole burde være en utfordring til samtlige skoler i landet. Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse? I 2009 opplevde vi i stadig økende antall at Romeo var ung asylsøker med avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge. Jenter som chattet på nettet ble kontaktet av gutter med samme religiøse og kulturelle bakgrunn, som forstod jentene og sjarmerte dem i senk. Vi fikk etter hvert grunn til å tro at beboere på asylmottak hadde fått informasjon om at jenter som måtte bryte med familien på grunn av vold og tvang fikk bistand både til bolig og økonomi. og I tillegg kunne det gå vandrehistorier om oppholdstillatelse gjennom et kjærlighetsforhold til norsk borger og spesielt dersom de fikk et felles barn. Vi begynte etter hvert å snakke med de unge om denne problematikken. På den ene siden, informerte vi Romeo om at kjærlighetsforhold, giftemål eller felles barn ikke førte til oppholdstillatelse så lenge jenta var over 23 år og ikke kunne innfri underholdskravet. På den andre siden, hadde vi lange samtaler med Juliette, hvor vi gjorde henne oppmerksom på farene ved et slikt forhold og ba henne ta seg tid til å finne ut om det dreide seg om ekte kjærlighet eller en lykkejeger. I et par tilfeller opplevde vi at Romeo, da han innså at oppholdstillatelsen ikke kunne oppnås gjennom sin Juliette, øyeblikkelig miste interessen for jenta. 17

Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen av de problemstillingene ungdommen og det offentlige hjelpeapparatet kom til SEIF for bistand til i 2009: - Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. - Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. - Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. - Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. - Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd og hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. - Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske og europeiske land for bistand i krise- krisesituasjoner. - Henvendelser fra Romeo og Juliette om studieplass i utlandet etter brudd med familien. - Henvendelser fra yngre brødre og søstre for krisehjelp, etter at vi hadde bistått eldre søsken til en trygg tilværelse. - Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra familier/miljøer som ikke aksepterer homofili. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. 18

- Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. - Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. - Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. - Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. - Henvendelse fra barnevern for samarbeid om oppfølging av de unge etter at barnevernets ansvar opphører. - Henvendelse fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. - Henvendelser fra minoritetsrådgivere i skoler for råd og bistand i enkeltsaker. - Henvendelser fra jenter for bistand etter voldtekt utført av gutter fra samme etnisk miljø. - Henvendelser fra jenter for hjelp etter brudd med kjæreste. Gutten har da i ettertid truet og presset jenta med å fortelle om forholdet til hennes foreldre eller ødelegge hennes rykte i miljøet. - Henvendelse for krisehjelp fra lhbt, hvor det etniske miljøet var fordømmende og gikk til fysisk angrep. Viktige gjennomslag I vårt arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold opp gjennom årene har vi opplevd en betydelig framgang i arbeidet generelt på landsbasis og viktige gjennomslag på konkrete områder. Når det gjelder framgang i arbeidet, ser vi nå resultater av SEIF s og andre organisasjoners erfaringsoverføringer til det offentlige hjelpeapparatet og andre offentlige instanser. SEIF møter nå både velvilje og engasjement når vi henvender oss for bistand på vegne av de unge. Dette gjelder ikke bare de offentlige instansene i de større bykommunene, men også i en lang rekke mindre steder hvor de offentlige ansatte henvender seg til SEIF og er åpne for råd og veiledning i konkrete saker de ikke før har hatt erfaring med. SEIF har mulighet til å vurdere denne utviklingen i et 11-års perspektiv, og det gode samarbeidet med det offentlige i 2009, kan ikke sammenlignes med de barrierene vi møtte i hine 1998! 19

I neste kapittel, 10 på Topp, lister vi opp de offentlige instansene som har utmerket seg spesielt i 2009 med åpenhet, engasjement og en fabelaktig innsats for de unge. På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: - Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. - Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. - Tilpassning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. - Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen er også kommet med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap 2008-2011. - Tiltakene 36, 37 og 38 i den nye handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet schengenland. - Sist men ikke minst: Den dyptgripende prosessen blant de unge. Opp gjennom årene har flere ungdommer stått fram i media og fortalt sine historier om brudd med autoritære tradisjoner, vold og tvang. Av redsel for represalier måtte de opptre anonymt. I 2009 opplevde vi derimot at ungdom fra forskjellige miljøer, med fullt navn og bilde stilte til debatt, for og imot tradisjoner, klesplagg, misbruk av religion for å kontrollere kvinner, moralpoliti og mye mer. Da visste vi på SEIF at den ungdommen vi jobber blant er i ferd med å ta skjeen i egne hender! 20

10 på Topp I løpet av 2009 har vi gjennomgående blitt møtt med velvilje og engasjement når vi har kontaktet offentlige og private instanser for bistand til de unge. Listen over positive erfaringer er så lang at den ville ha utgjort en hel rapport for seg selv! Vi har bestemt oss for å lage et årlig 10 på Topp, hvor vi vil berømme de ti instansene som i løpet av året ikke bare har gjort en god jobb, men som har vist ekstra engasjement, innsikt og fleksibilitet til de unge i krise- krisesituasjoner. Noen av dem har vært med også i foregående år. De 10 på Topp i 2009 er som følger og i alfabetisk rekkefølge: Bergen, Sentrum politistasjon voldsavsnittet Bredal, Hanne, Advokat Helse og velferdstjenesten, Midtbyen, Trondheim Haugesund krisesenter Inderøy barneverntjeneste Indre Østfold krisesenter NAV Eiganes og Tasta NAV Hamar NAV Vikafossen Stavanger krisesenter 21

Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold Takk for at dere hjalp oss hadde det ikke vært for at dere hjalp oss med det møtet på politistasjonen hvor vi fikk hjelp til å snakke med våre foreldre, hadde det aldri gått bra. Vi hadde måttet vente i 3 år til og kanskje vi aldri hadde fått lov til å gifte oss. Tenk at foreldrene våre endelig forstod at de aldri kunne ha funnet andre ektefeller til oss Endelig Romeo og Juliette etter familiemøte hos politiet. 22

Det videre arbeidet de store utfordringene SEIF i sitt arbeid blant ungdom opererer med begrepet arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Dette for å fange opp og ta på alvor alle de forskjellige grader av fysisk og psykisk press de unge kan bli utsatt for av sin familie for å innfri familiens krav og forventninger når det gjelder valg av ektefelle og framtid. Med denne vide definisjonen blir det opp til de unge selv å definere om de er blitt utsatt for tvang. Med dette settes også fokus på den volden de unge ofte er utsatt for som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet i forkant av et arrangert ekteskap. Begrepet innbefatter også de voldelige represaliene de kan bli utsatt for etter å ha brutt ut av tvangssituasjonen. Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom SEIF har blitt det stedet hvor ungdom i de vanskeligste og farligste situasjoner henvender seg for krisehjelp. Henvendelsene for bistand kan også komme fra offentlige instanser og andre hjelpere i forbindelse med problemstillingene tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil fortsette vår bistand på dette området. Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert. Vi har allerede erfart at arbeidet med de unge i krisesituasjoner vil for SEIF bli vanskeligere og mer resurskrevende i tiden framover. Dette fordi kriseapparatet som det har tatt et tiår og bygge opp nå blir overtatt av det offentlige og byråkratisert. Midtveis i 2010 sliter SEIF med å gi øyeblikkelig bistand til ungdom på flukt, og ved henvendelse til Bufdir/IMDIs Kompetanseteam blir de unge i krise henvist til NAV eller sosial vakttjeneste. Vi skal utdype disse problemene videre i dette kapitelet. Botilbud For å kunne bistå ungdom i krise- krise situasjoner er det helt nødvendig til enhver tid å disponere trygge boliger, hvor de unge kan flytte inn på dagen. Husbanken, i samarbeid med flere kommuner rundt om i landet, etablerte 10 slike boliger fram til 2010, som ble disponert av Røde Kors og SEIF som de to organisasjonene som tok imot flest henvendelser fra ungdom på flukt. I 2010 ble disse kriseboligene overtatt av Bufdir og disponert av IMDIs Kompetanseteam, som også arbeider med å opprette flere boliger med oppfølging av beboerne. Boligene fungerer ikke lengre som kriseboliger som de unge på flukt kan flytte inn i umiddelbart. Søknad om en slik bolig må rettes i kontortiden, søknaden skal vurderes, den unge må komme til samtale og dersom søkeren blir funnet verdig trengende kan den unge flytte inn. Dette kan ta opptil en uke eller mer. I mellomtiden blir jentene henvist til krisesenter, mens gutter og par blir henvist til sitt respektive NAV- i kontortiden. Utenom kontortid blir de henvist til 23

sosialvakttjeneste, dersom det eksisterer en slik instans der de unge befinner seg. Sosial vakttjeneste kan i beste fall hjelpe med hospitsplass hvor beboerne generelt har helt andre sosiale problemer enn den ungdommen det her gjelder. Disse henvisningene skjer også uten tilbud om følg, når krisen er størst og familien til de unge leter etter dem for å tvinge dem hjem. Dersom det ikke eksisterer en sosial døgnåpen tjeneste der de unge befinner seg, blir de henvist til seg selv. Dette er den tragiske konsekvensen av tiltak 26 og 27 i Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011), og i rapportene Mellom barken og veden både i 2007 og 2008 uttrykte vi vår bekymring over den planlagte omorganiseringen og administreringen av botilbudet. SEIF vil gjøre sitt ytterste til å få BLID, som koordinerende departement i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge, til å forstå ungdommens absolutte behov for et trygt bosted, umiddelbart etter at de har brutt ut av en situasjon med tvang og vold. De må ikke bli møtt av et av et uoversiktelig byråkrati. SEIF vil fortsette å være der for de unge, langt utover kontortid, ta seg tid til de samtalene som trengs og bistå med kontakten med offentlige hjelpapparatet som må på banen. Alt dette for å støtte de unge på deres egne premisser og ikke minst, ivareta den unges sikkerhet når krisen er størst. Men uten tilgjengelige kriseboliger blir dette arbeidet nærmest umuliggjort. Når det gjelder de unge under 18 år, ønsker spesielt jentene unisont å bo i fosterfamilier. Dette ser også SEIF som den beste løsningen for de unge med et stort behov for omsorg og kjærlighet. De fleste institusjoner i regi av barnevernet er ikke spesielt innrettet for å ivareta denne gruppens spesielle behov og har unge beboere som sliter med helt andre problemstillinger. SEIF ser derfor svært positivt på tiltak 28 i handlingsplanen, som går ut på muligheten for etablering av spesialiserte beredskaps- og fosterhjem for disse ungdommene. I skrivende stund har ikke SEIF mottatt noe informasjon om hvor langt man er kommet i iverksettelsen av tiltak 28 i Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011). Sikkerhet Ungdom i krise ved brudd med familien, har behov for omfattende praktisk bistand. Det kan dreie seg om trygt bosted i ny landsdel, midlertidig økonomisk hjelp fra sosialkontor, ny skole eller arbeid, innhenting av vitnemål eller arbeidsattester, m.m. I samarbeid med advokat blir det ordnet med ny identitet og sperret adresse kode 6. I samarbeid med politi får den unge sikkerhetsalarm etter behov, og deretter bistår vi de unge med en smørbrødliste av sikkerhetstiltak for å tette muligheten for lekkasjer på en rekke områder. Dette nitidige arbeidet med å trygge de unge krever spisskompetanse og gir ikke rom for feilsteg. Vi kan nevne at ingen av de unge som SEIF har bistått er blitt funnet. SEIF vil fortsette å bruke resurser på å trygge de unge. Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) har en lang rekke tiltak som går på kunnskapsoverføring til offentlige instanser som skal ha det overordnede ansvaret i arbeidet mot tvangsekteskap. Røde Kors, SEIF og andre frivillige organisasjoner har over et tiår opparbeidet bred kompetanse når det gjelder dette arbeidet, men vi er ikke blitt invitert til å delta med våre erfaringer. Solid kunnskap blir ikke opprettet ved departementale vedtak, og vi opplever nå at langt mindre erfarne aktører har overtatt de fleste sider av arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. SEIF er bekymret for denne utviklingen. Spesielt når det gjelder de unges sikkerhet, burde den opparbeidede kompetansen i frivillige organisasjoner 24

vært benyttet også i utarbeidelsen av rutiner for offentlige og private aktører på hvordan sikkerheten til de unge kan bli opprettholdt og lekkasjer unngått. Samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner I kapitel 5 i handlingsplanen mot tvangsekteskap 2008-2011 går tiltak nr. 19 til og med tiltak nr. 25 ut på å styrke kompetansen i det offentlige hjelpeapparatet og etablere regionale samarbeidsprosjekter for å bistå de unge i krisesituasjoner. SEIF er selvsagt helt enig om at arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold skal være det offentliges ansvar og vi er også positive til at det etableres et større tverrfaglig samarbeid mellom de offentlige instanser for å bistå hver enkelt ungdom på best mulig måte. I noen av byene hvor SEIF har kontorer som er spesielt involvert i arbeidet blant de unge på flukt, har vi også langt på vei oppnådd et slikt tverretatlig samarbeid. Men vi vet også hvor lang tid det ville ta og opparbeide den nødvendige kompetanse på landsbasis og hvor vanskelig det vil bli å få innarbeidet tverretatlig samarbeid som metode på landsbasis. Mens det offentlige arbeider for opprettelsen av et tverretatlig samarbeid på landsbasis og dette vil ta sin tid vil bistanden fra frivillige organisasjoner være avgjørende for at de unge får den nødvendige hjelpen. Basert på erfaringer fra foregående år, forutser vi at noen av de unge som må bryte med sine familier vil komme til å bo midlertidig i leilighetene disponert av IMDIs Kompetanseteam. Andre vil vi hjelpe, av diverse grunner som sikkerhet, utdanning, privat tilknytning, til trygge bosteder i helt andre deler av landet. De unge som bor i 3-6 måneder i de offentlige leilighetene får tilpasset oppfølging under botiden. Etter flytting til permanent bolig, ofte på nytt sted, opphører denne oppfølgingen og de unge er da henvist til generelle hjelpeapparatet. De unge vil da mest sannsynlig oppsøke SEIF for videre bistand og vi vil selvsagt fortsette å være der for de unge videre framover. De unge som i utgangspunktet bodde på helt andre steder, vil selvsagt også få fortsatt bistand fra SEIF, så lenge de ønsker det. Erfaringene viser at samarbeidet mellom offentlige etater og frivillig organisasjoner resulterer i smidige løsninger hvor de unge ikke får følelsen av å være kasteball mellom en rekke venteværelser. I 2009 erfarte vi et svært godt samarbeid med en lang rekke offentlige etater på landsbasis. Vi vil fortsette å satse på dette gode samarbeidet i vårt videre arbeid. Oppfølging I vår kontakt med de unge etter bruddet med familien, setter de unge ofte ord på et betydelig behov på videre kontakt og oppfølging. Dette behovet har SEIF tatt på alvor, og som tallmaterialet for 2009 viser, har dette arbeidet utviklet seg til å bli svært omfattende. Oppfølgingsarbeidet består både i å være der når de unge henvender seg, men også i oppsøkende arbeid for å forsikre oss at de unge har det bra på sitt nye bosted. Vi følger opp de unge så lenge de har behov for det måneder og år. I de bykommunene hvor Bufdir/IMDIs Kompetanseteam har overtatt leilighetene, er det også opprettet prosjekter for oppfølging av de unge i botiden på 3-6 måneder. Dette er et nødvendig tiltak, men utilstrekkelig. De færreste ungdommene har etter så kort tid fått fast grunn under føttene og har behov for oppfølging i flere år framover. I tillegg til at SEIF har fått ansvaret for oppfølging i en av bykommunene, vil vi fortsette å være der, rundt om i landet, for en hver ungdom med behov for praktisk hjelp, noen å spørre til råds, noen som tar seg god tid til å snakke med dem, noen som kan bistå dem på veien videre. SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit 25