Møteprotokoll. Langsua Nasjonalparkstyre. Følgende faste medlemmer møtte: Navn Funksjon Representerer

Møteprotokoll Langsua Nasjonalparkstyre Utvalg: Møtested: Skåbu, Nord-Fron Dato: 11.06.2015 Tidspunkt: 13:30 Følgende faste medlemmer møtte: Navn Funksjon Representerer Olav Olstad Leder Liv Solveig Alfstad Medlem Kjell Berge Melbybråten Nestleder Jørand Ødegård Lunde Medlem Ola Lunde Medlem Følgende medlemmer hadde meldt forfall: Navn Funksjon Representerer Inger Torun Klosbøle MEDL Heidi Maurstad MEDL Ole T. Muriteigen MEDL Følgende varamedlemmer møtte: Navn Møtte for Representerer Finn Hellebergshaugen Heidi Maurstad Fra administrasjonen møtte: Navn Stilling Marit Vorkinn Nasjonalparkforvalter Ulf Ullring Nasjonalparkforvalter Underskrift: Vi bekrefter med underskriftene våre at det som er ført på de sidene vi har signert i møteboka, er i samsvar med det som ble vedtatt på møtet. Olav Olstad Liv Solveig Alfstad Jørand Ødegård Lunde

Saksliste Utvalgssaksnr ST 18/2015 ST 19/2015 ST 20/2015 ST 21/2015 ST 22/2015 ST 23/2015 ST 24/2015 ST 25/2015 ST 26/2015 Innhold Lukket Arkivsaksnr Godkjenning av protokoll/innkalling 2003/4333 Orientering om arbeidet med forvaltningsplan 2015/3753 Støtte til søknad fra Dokkadeltaet Nasjonale Våtmarkssenter AS for autorisasjon som «Besøkssenter våtmark» Klage på vedtak - Langsua nasjonalpark - Bruk av snøskuter til transport og kontroll av jervebås - Langsua jaktlag v/stig Hermundstad Sak - Espedalen landskapsvernområde - Transport av utstyr til Vollasetra gnr. 204/20 - Jan Solberg Sak - Langsua nasjonalpark - Motorferdsel for utøvelse av beitebruk - Beitelaga i Gausdal 2015/3823 2014/8354 2015/3390 2015/2808 Delegerte saker 2015 nr. 14-29 2015/3753 Referatsaker 2003/4333 Eventuelt 2003/4333

ST 18/2015 Innkalling og protokoll Innkallingen ble godkjent. Liv Solveig Alfstad og Jørand Ødegård Lunde ble valgt til å underskrive protokollen. ST 19/2015 Orientering om arbeidet med forvaltningsplan Oppstartmelding for forvaltningsplanen ble sendt ut 7. april 2015 pr. post til knappe 500 mottakere (kommuner og fylkeskommune, nasjonale, regionale og lokale myndigheter og organisasjoner, leiekjørere og grunneiere/festere). Fristen for innspill er satt til 10. august. Det er i tillegg gjennomført/planlagt flere møter med ulike interessegrupper. Det er opprettet egne sider for forvaltningsplanarbeidet på www.langsua.no (under «Aktuelt» i høyre marg). Nasjonalparkforvalterne orienterer om arbeidet på møtet. Saksprotokoll i Langsua Nasjonalparkstyre - 11.06.2015 Orienteringen ble tatt til etterretning.

LANGSUA NASJONALPARKSTYRE Saksfremlegg Arkivsaksnr: 2015/3823-1 Saksbehandler: Marit Vorkinn Dato: 05.06.2015 Utvalg Utvalgssak Møtedato Langsua Nasjonalparkstyre 20/2015 11.06.2015 Støtte til søknad fra Dokkadeltaet Nasjonale Våtmarkssenter AS for autorisasjon som «Besøkssenter våtmark» Forvalters innstilling Langsua nasjonalparkstyre godkjenner utkast til brev med støtte til autorisasjon for Dokkadeltaet nasjonale våtmarkssenter AS. Saksprotokoll i Langsua Nasjonalparkstyre - 11.06.2015 Vedtak Forvalters innstilling ble enstemmig vedtatt: Langsua nasjonalparkstyre godkjenner utkast til brev med støtte til autorisasjon for Dokkadeltaet nasjonale våtmarkssenter AS. Saksopplysninger Miljødirektoratet utlyste 02.06.2015 autorisasjon av ett besøkssenter våtmark. Fire slike sentre er autorisert tidligere. Autorisasjon innebærer et årlig grunntilskudd på 850.000 kr. pr. senter, og sikrer sentrene et godt driftsgrunnlag. DNV (http://www.dokkadelta.com/) ønsker nå å søke om en slik autorisasjon. Autoriserte besøkssentre skal spre kunnskap og skape oppmerksomhet om sitt felt. Et besøkssenter for våtmark skal bl.a. informere om andre naturinformasjonssentra i Norge, norske verneområder, naturmangfold generelt og relevante internasjonale konvensjoner. Sentrene skal også samarbeide med lokal og regional forvaltning.

Vurdering Forvaltningen av nasjonalparker krever spisskompetanse på mange felt. Med begrensa, egne personellressurser, er samarbeid med eksterne kompetanseaktører viktig og nødvendig for nasjonalparkforvaltningen. Forvaltningen i Langsua har allerede i flere år benyttet seg av den høye faglige kompetanse DNV/Kistefos AS har, gjennom flere utredningsarbeider. En videreutvikling av DNV vil derfor bety en styrking av den faglige kompetansen også for forvaltningen av verneområdene i Langsua. Dersom DNV blir autorisert som besøkssenter våtmark, vil det også kunne bidra til økt informasjon om og tilrettelegging for verdiskaping for Langsua sin del. Et besøkssenter våtmark skal som nevnt over ikke bare informere om det verneområdet det er tilknyttet, men også andre verneområder. Dokkas nedbørfelt overlapper med verneområdene i Langsua, og Dokkadeltaet og Hynna naturreservater utgjør to av kun fire Ramsar-områder i Oppland. Et besøkssenter våtmark vil derfor kunne bli en viktig informasjonskanal for verneområdene i Langsua. På et arbeidsmøte om søknaden 5.juni, der en av nasjonalparkforvalterne deltok, ble det videre diskutert en mer langsiktig idé om å utvikle en «våtmarksakse» fra sjø til fjell. Med et framtidig samarbeid mellom Holmen våtmarksenter i Tønsberg (autorisert senter), DNV og Langsua nasjonalparkstyre, ville en kunne presentere en akse både i forhold til naturtyper og fugletrekk fra sjø via innland til fjell, som både har formidlings- og besøkspotensiale. Dette er imidlertid en idé som evt. må utvikles noe fram i tid. Etter nasjonalparkforvalters vurdering vil en autorisasjon av DNV som besøkssenter våtmark ha positive effekter også for forvaltningen av verneområdene i Langsua, og en slik søknad bør derfor støttes. Utkast til brev til Miljødirektoratet er vedlagt saken.

LANGSUA NASJONALPARKSTYRE Saksfremlegg Arkivsaksnr: 2014/8354-10 Saksbehandler: Ulf Ullring Dato: 05.06.2015 Utvalg Utvalgssak Møtedato Langsua Nasjonalparkstyre 21/2015 11.06.2015 Klage på vedtak - Langsua nasjonalpark - Bruk av snøskuter til transport og kontroll av jervebås - Langsua jaktlag v/stig Hermundstad Forvalters innstilling Langsua nasjonalparkstyre kan etter denne gjennomgangen ikke se at klagen har brakt fram opplysninger eller presiseringer som tilsier at vi kunne eller burde ha fattet et vedtak til fordel for Langsua jaktlag. Vi holder derfor fast ved vårt opprinnelige vedtak. Etter forvaltningslovens 33 blir saken med dokumenter sendt Miljødirektoratet for endelig avgjørelse. Saksprotokoll i Langsua Nasjonalparkstyre - 11.06.2015 Vedtak Følgende vedtak og begrunnelse ble fremmet av Jørand Ødegård Lunde og Kjell Berge Melbybråten, og vedtaket ble gjort med 4 mot 2 stemmer, mens mindretallet stemte for innstillingen: Langsua nasjonalparkstyre gir klager Langsua jaktlag delvis medhold i klagen jfr. Fvl 33, andre ledd. Styret omgjør derfor avslaget i AU fra 16. januar 2015, og slutter seg i stedet til forslaget fra AU-medlem Kjell Berge Melbybråten. Begrunnelse: Styret for Langsua nasjonalpark har ved denne klagesaken gjennomgått sakens dokumenter på nytt, og finner at ved vurderingen av truslene mot verneverdiene er forholdet til utmarksbeite for lite vektlagt, jfr. Kongelig resolusjon av 11.03.2011 punkt 1.4 sitat: «Endrete driftsformer i jordbruket med færre dyr på utmarksbeite og fravær av støls-/seterbruk er en trussel mot det åpne kulturlandskapet og dets biologiske mangfold.» Videre samme dokument, side 28. «Vedrørende tiltak som kan redusere

omfattende skader påført av rovdyr, foreslår Direktoratet at det tas inn en hjemmel om at vernet ikke er til hinder for nødvendige tiltak i forbindelse med artsforvaltning.» Begrepet nødvendig, hva er nødvendig? Dersom det skal gjennomføres effektiv lisensfelling i disse områdene anser styret at det er avgjørende at snøscooter kan brukes til transport av utstyr og til tilsyn med dette. Lisensfelling er et viktig virkemiddel for å regulere rovviltbestanden og stor frivillig innsats nedlegges i arbeidet. Styret mener at det er viktig å bidra til en så vellykket lisensfelling som mulig, innenfor det lovverket hjemler. Om ikke lisensfelling lykkes vil påfølgende skadefellinger og eventuelle hiuttak være neste skritt, da vil belastningen med motorferdsel være stor om ikke større for vernegrunnlaget. I forholdet til rovviltforvaltningen vil styret presisere følgende, det omdiskuterte området ligger i beiteprioritert område i forhold til jerv, jfr. forvaltningsplan for for Region 3, Oppland. Styret beklager at den endrede praksis fra vedtak fra 2012 ikke ble drøftet med et samlet nasjonalparkstyre. Styret i Langsua nasjonalpark ga den 18.12.2012 et annet fellingslag i Øystre Slidre tillatelse til plassering av åter for lisensfelling både i Langssudalsbua og Klantebua og tilhørende transport. Det er også å bemerke at lisensfelling med åter i disse områdene var gjeldende praksis før opprettelsen av Langsua nasjonalpark. Og nødvendig tillatelse til transport med snøscooter til denne fellingen har vært gitt av kommunen tidligere. Klagen Det har kommet inn klage fra Langsua jaktlag på vårt vedtak av den 15. januar 2015 om å avslå søknaden fra Langsua jaktlag om utplassering av åte og viltkamera ved Klantebu eller Langsudalsbua innenfor Langsua nasjonalpark i forbindelse med lisensjakt på jerv i Øystre Slidre kommune (utvalgsak 3/2015, arkivsak 2014/8354). Klagen er rettelig innkommet. Her er en punktvis framstilling av klagen slik vi oppfatter den: 1. Jaktlaget mener saksbehandlingen har tatt urimelig lang tid, fra de sendte sin søknad like før jul 2014, til de fikk brev med avslaget datert 26. jaunar 2015. De antyder at saksgangen har vært trenert med vilje for å skåne eventuell jerv i området mot jakt. 2. De mener at det hadde vært mulig for nasjonalparkstyret å fatte et vedtak til deres fordel innenfor gjeldende lovverk og verneforskrifter. 3. Jaktlaget mener videre at vurderingene i saksbehandlingen viser at det er tatt utenforliggende hensyn for å beskytte jerv så langt som mulig. 4. De påstår at det har vært forskjellsbehandling når det gjelder ferdsel ved å vise til et hundeløp de mener har foregått i det samme området og som vi har gitt tillatelse til. 5. De mener videre at det er brukerne av området og jaktlagets skjønn som skal tillegges størst vekt ved vurdering av hvor jakt skal foregå. De viser til sin jaktfaglige kompetanse og lokalkunnskap, og mener at jervejakt må foregå der det har vært tap, om så langt fra vei. De viser til at de har hatt fem åter ute på andre steder i fjellet, uten tilslag. 6. Jaktlaget mener at vi ikke har innhentet og vektlagt kommunens syn i saken. De ber til slutt om at vedtaket oppheves og at man fatter et nytt vedtak i tråd med den lokale representanten Kjell Berge Melbybråten.

Nasjonalparkstyrets vurdering Langsua nasjonalparkstyre kan ikke se at det har kommet fram nye momenter i saken som tilsier at vedtaket blir gjort om. Vi vil tvert imot påstå at informasjon som i ettertid har kommet fram styrker nasjonalparkstyrets vedtak og viser at dette var et riktig vedtak. Langsua nasjonalparkstyre viser til sitt opprinnelige vedtak når det gjelder verneformål verneforskrifter og vurderinger. Vi vil her likevel kommentere innholdet i klagen punkt for punkt: 1. Langsua jaktlag hevder at saksbehandlingen av deres søknad tok urimelig lang tid, og dermed trenerte deres muligheter for effektiv åtejakt på jerv. De mener også at dette ble gjort bevisst. Vi skal derfor gå igjennom saksbehandlingen kronologisk: Nasjonalparkstyret mottok 4. desember 2014 en ufullstendig søknad fra Jaktlag Langsua, som nasjonalparkforvalteren besvarte med epost med informasjon om hva slags opplysninger vi trengte før søknaden kunne behandles. Det ble samtidig sendt med en epost fra 28. okober 2014 som svarte på en henvendelse fra Øystre Slidre kommune om hva som krevdes for å kunne få tillatelse til utplassering av åte og motorferdsel i den forbindelse i verneområdene. Dette var ment som en veiledning for jaktlaget. 22. desember fikk vi inn enedlig søknaden fra jaktlaget som vi kunne behandle. Siden søknaden kom så nært oppunder jul, så var det ikke aktuelt å behandle søknaden før på nyåret 2015 av hensyn til ferie- og helligdager. Nasjonalparkforvalteren har delegert myndighet fra nasjonalparkstyret til å behandle rene motorferdselsaker etter spesifiserte hjemler, men i dette tilfellet var saken uten en klar spesifisert hjemmel og var av en sammensatt natur, slik at det måtte bli en styresak. Det hadde også kommet inn nok en søknad om utkjøring og utplassering av åte for lisensjakt på jerv, så det var ønskelig å behandle disse to sakene samtidig. Det ble derfor kalt inn til et AU-møte, som ble avholdt den 16. januar 2015. Etter AU-møtet skal protokoll skrives, sendes ut og godkjenning skal komme tillbake før partsbrev kan sendes ut. Elleve dager er ingen unormal lang tid når det også inngår fire helgedager i denne perioden det er her snakk om én arbeidsuke. Det var fortsatt en hel måned igjen av lisensjakta, så mulighetene til å jakte jerv var fortsatt til stede. Vi har ikke mottatt noen klage om trenering fra jaktlaget i Gausdal, som endte opp med de samme tidsrammene. Jaktlaget har videre hatt svært god tid på seg til å tilpasse åtejakta til verneområdenes regelverk, siden nasjonalparkforvalteren, etter forespørsel fra landbrukskontoret i Øystre Slidre, allerede den 28. oktober 2014 oversendte en redegjørelse for hvordan en søknad om åtejakt inne i nasjonalparken ville bli vurdert. Vi rådet allerede da eventuelle jegere å finne åteplasseringer utenfor nasjonalparken, hvor søknader om motorferdsel ikke vurderes like strengt. Dette svaret ble også videresendt fra nasjonalparkforvalteren til Langsua jaktlag ved Stig Hermundstad den 12. desember 2014. Avslaget burde derfor ikke kommet som noen overraskelse, og man kunne ha lagt alternative planer i tilfelle avslag. I og med at jaktlaget sier i klagen at de hadde 5 andre åteplasseringer i jaktperioden, så kan heller ikke avslaget for denne ene åteplasseringen ha hatt avgjørende betydning for deres mulighet til åtejakt på jerv.. 2. Påstanden om at nasjonalparkstyret kunne ha fattet et vedtak i jaktlagets favør er mest av teoretisk betydning. I og med at det er et skjønn inne i bildet, så er det helt klart at det teoretisk hadde vært mulig. Men at det i dette tilfellet hadde blitt et riktig vedtak i tråd med

de retningslinjer som nasjonalparkstyret har, samt de faglige råd vi fikk i denne saken, er vi uenige i. o For det første var den omsøkte motorferdselen helt klart ikke i tråd med verneformålet for Langsua nasjonalpark, hvor det står at «Allmennheten skal gis anledning til uforstyrret opplevelse av naturen gjennom et naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.». Dyrelivet er også vernet mot unødvendig forstyrrelse, jf. 3 pkt. 3.1. i verneforskriften for Langsua NP. Motorferdsel er generelt forbudt, jf. verneforskriften 3 pkt. 6.1. Søknader om dispensasjon fra motorferdselforbudet i nasjonalparker skal generelt vurderes langt strengere enn i landskapvernområder. o Dernest finnes ingen spesifisert hjemmel i vernforskriften verken for Nasjonalparken eller Landskapsvernområder for å kunne tillate motorferdsel i forbindelse med lisensjakt. Tvert imot er det et klart forbud i viltloven 21 mot bruk av kjøretøy i samband med jaktutøvelse. Og i rundskriv fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) 24. november 1998 slåes det fast at motorferdsel i forbindelse med åtejakt på jerv bare kan tillates i helt spesielle tilfeller, og da KUN til åteutlegging, IKKE til transport av jegere, slik Langsua jaktlag søkte om, siden det regnes som en del av jaktutøvelsen. Dette må ikke forveksles med skadefelling, slik mange har gjort i denne saken. Både lisensjakt og skadefelling skjer i tråd med lovverk som ligger utenfor nasjonalparkstyrets myndighetsområde. o Så ble det vurdert om motorferdsel til utkjøring av åte og utstyr kunne knyttes til «nødvendige tiltak i forbindelse med artsforvaltning», jf. 3 pkt. 1.3 l). Motorferdsel i forbindelse med dette kan tillates, jf. verneforskriften for Langsua nasjonalpark 3 pkt. 6.3 l), men nødvendigheten av tiltaket skal vurdere. Etter å ha spurt fagpersoner på rovvilt hos SNO og Fylkesmannens fagperson i styringsgruppa for prosjektet «Effektiv lisensfelling av jerv i Oppland», Erik Sandberg, så var det en klar konklusjon at den omsøkte åteplasseringen i Langsua NP verken var nødvendig eller ønskelig. Ikke nødvendig, fordi jerven kommer dit åtet ligger, hvor enn det er. Ikke ønskelig, fordi åter på utilgjengelige steder kan hindre jerven å oppsøke åter på steder som er langt lettere for jegere å følge opp. Opplysningen i klagebrevet om at Langsua jaktlag hadde fem andre åter liggende ute, tyder på at denne ene plasseringen midt inne i Langsua NP heller ikke ble vurdert som avgjørende av jaktlaget selv. Vi mener derfor bestemt at Langsua nasjonalparkstyre ikke kunne kommet fram til et annet vedtak uten å bryte med viktige prinsipper i vernebestemmelsene, samt bryte med nasjonale retningslinjer for motorferdsel i forbindelse med lisensjakt på jerv. 3. Jaktlag Langsua mener at nasjonalparkstyret har brukt utenforliggende hensyn for å beskytte jerven. Men skadefelling av store rovdyr, samt jakt etter gjeldende lovverk er tillatt, jf. pkt. 3.2, herunder lisensjakt på jerv. Gjeldende utkast til forvaltningplan, som fulgte vernevedtaket, sier at (s. 41) vernebestemmelsene ikke skal være til unødig hinder for tiltak som er nødvendige i rovviltforvaltningen.

Nasjonalparkstyret har ikke myndighet til å omgjøre lovlig jakt etter viltloven eller hindre gjennomføring av lovlig jakt. Nasjonalparkstyret kan dermed ikke stoppe lovlig lisensjakt og slik beskytte jerven. Motorferdsel er imidlertid ikke en del av lovlig jakt, og er derfor ingen forutsetning for at lisensjakt på jerv skal kunne foregå, jf. rundskriv fra DN, som tidligere nevnt. Men også jakt skal ta hensyn til annet dyreliv som ikke er gjenstand for jakta, da alt dyreliv er vernet mot «unødvendig forstyrrelser», jf. 3 pkt. 3.1. Selv om selve jakta ikke medfører forstyrrelse i form av motorferdsel, så kan motorferdsel knyttet til forberedelser til jakta selvfølgelig gjøre det, og slik motorferdsel skal da vurderes på lik linje med all annen motorferdsel. Som nevnt ovenfor (pkt. 3), så vurderte vi prosjektet «Effektiv lisensfelling av jerv i Oppland» igangsatt av Rovviltnemda i region 3 (Oppland) som et slikt «nødvendig tiltak for artsforvaltning» jf. 3 pkt. 1.3 l). Men opplegget til Jaktlag Langsua med den omsøkte åteplasseringe og motorferdselen, ble ikke godkjent av fylkesprosjektet, som nevnt ovenfor. Det var ingen grunn til at nasjonalparkstyret skulle overprøve fylkesprosjektets vurdering av den omsøkte åteplasseringen og tilhørende motorferdsel som «nødvendig for nødvendig artsforvaltning». Om nasjonalparkstyret virkelig hadde som hensikt å beskytte en eventuell jerv, så ville vårt vedtak vært helt fånyttes. Jerv er et svært mobilt dyr med ekstremt stor aksjonradius. Jerven har også ekstremt god luktesans, og finner raskt fram til kadaver. Til tross for vårt vedtak, så fantes det en hel rekke kadaver i Langsua-området i januar-februar 2015, både kadaver etter ulveangrep i jula og flere åter beregnet på jervejakt på både vestsiden og østsiden av Langsua. Langsua jaktlag hadde etter egen opplysning hele fem andre åter liggende ute. Ingen jerv ble sporet eller observert i Langsua denne perioden til tross for dette. 4. De viser til et hundeløp og annen aktivitet med tilhørende motorferdsel som skal ha gått igjennom Langsua nasjonapark, og mener at de har blitt forskjellsbehandlet. Dette medfører ikke riktighet. Det har ikke forekommet hundeløp inne i nasjonalparken, og traséer for hundeløp gjennom landskapsvernområder har fulgt allerede oppkjørte treningsløyper og transportløyper. Men det har ikke vært noen slik aktivitet i det omsøkte området, verken i NP eller LVO. Annen vinterkjøring i området er svært begrenset til formål med spesifiserte hjemler, først og fremst kjøring i forbindelse med tamreindrift og beitebruk. 5. Langsua jaktlag mener at det er brukerne av området og jaktlagets skjønn som skal tillegges størst vekt ved vurdering av hvor åtejakt skal foregå. De viser til sin jaktfaglige kompetanse og lokalkunnskap, og mener at jervejakt må foregå der det har vært tap, om så det er langt fra vei. Der er nasjonalparkstyret ikke enige med Langsua jaktlag. Vi lyttre til jaktfaglig kompetanse der vi til enhver tid mener den er best, og selv om vi også har lyttet til Langsua jaktlag og respekterer deres lokalkunnskap høyt, så har vi i denne saken valgt å høre på fagfolk som har inngående kjennskap til jervens biologi og adferd, og som har som yrke å fotfølge jerven, samt avlive jerv når det er nødvendig. Vi har derfor lagt størst vekt på de opplysninger og synspunkt vi har fått fra SNO og Fylkesmannens rovviltsakkyndige. Her har det også vært viktig å lytte til de erfaringer som er gjort med samordnet lisensjakt på jerv andre steder i landet, bl.a. Nordland. Ingen tilgjengelig kunnskap har støttet Langsua jaktlag sitt syn.

6. Jaktlaget mener også at vi ikke har innhentet og vektlagt kommunens syn i saken. Det er for så vidt riktig, bortsett fra at Øystre Slidre kommune var representert ved sin ordfører i AU som gjorde vedtaket, og fikk legge fram sitt syn der. Han la da fram et alternativt vedtaksforslag som ikke vant fram. Hans forslag tillot heller ikke kjøring av jegere inn og ut til åtet, slik det ble søkt om. Vi var også i kontakt med kommunen allerede i oktober 2014, etter at de ved skogbrukssjef Anne Frugård, spurte om vårt syn på saken. De fikk allerede da et svar som er i tråd med det endelige vedtaket, men kom aldri med noen kommentar og fremmet aldri noe syn på saken. Nasjonalparkstyret innhenter og vurderer på fritt grunnlag den informasjonen som til enhver tid er nødvendig for å fatte riktige vedtak etter verneforskriftene og naturmangfoldloven. Alle kommunene rundt verneområdene i Langsua er representert i nasjonalparkstyret og kan fremme sitt syn der, men kan ikke sette til side verken naturmangfoldloven, verneforskriftene eller retningslinjer fra overordnede myndigheter. Vi kan heller ikke overse andre lovverk som vi ikke har myndighet til å fatte vedtak etter, f.eks. motorferdselloven eller viltloven. De gjelder uavhengig av oss. Konklusjon Langsua nasjonalparkstyre kan etter denne gjennomgangen ikke se at klagen har brakt fram opplysninger eller presiseringer som tilsier at vi kunne eller burde ha fattet et vedtak til fordel for Langsua jaktlag. Vi holder derfor fast ved vårt opprinnelige vedtak. Etter forvaltningslovens 33 blir saken med dokumenter sendt Miljødirektoratet for endelig avgjørelse.

LANGSUA NASJONALPARKSTYRE Saksfremlegg Arkivsaksnr: 2015/3390-5 Saksbehandler: Ulf Ullring Dato: 05.06.2015 Utvalg Utvalgssak Møtedato Langsua Nasjonalparkstyre 22/2015 11.06.2015 Sak - Espedalen landskapsvernområde - Transport av utstyr til Vollsetra gnr. 204/20 - Jan Solberg Forvalters innstilling Langsua nasjonalparkstyre gir Jan Solberg dispensasjon fra motorferdselforbudet for transport av ved, varer og utstyr til Vollasetra, jf. verneforskriften for Espedalen landskapsvernområde 3 pkt. 6.3 h), samt for transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid, jf. 3 pkt. 6.3 j). Det tillates inntil 5 turer med beltegående kjøretøy på snødekt mark, samt 4 turer på barmark langs kjørespor. Det settes følgende vilkår for dispensasjonen: Dispensasjonen gjelder inntil fem turer på snødekt mark vinteren2015/2016 og fire turer på barmark sommeren 2015. Ren persontransport er i utgangspunktet forbudt. Ved transporten kan personer likevel sitte på til egen bu, hytte og støl/seter under forutsetning av at dette ikke fører til flere turer. Det skal kun kjøres etter Storhølivegen og videre etter kjøresporet inn til Vollasetra. Det skal føres kjørebok med opplysninger om dato, samt klokkeslett for start og slutt på hver tur. Dato og klokkeslett ved start skal føres inn ved start. Både kjørebok og denne tillatelsen skal bringes med under kjøring og fremvises til ansvarlig oppsyn på forlangende. Kjøreboka skal sendes Langsua nasjonalparkstyre senest 1. juni 2015. Statens naturoppsyn v/ Kjølv Falklev skal varsles (951 65 085) før kjøring starter. Det forutsettes at det foreligger nødvendig tillatelse etter motorferdselloven fra kommunen og tillatelse fra berørte grunneiere før kjøring. Saksprotokoll i Langsua Nasjonalparkstyre - 11.06.2015 Vedtak Innstillingen ble enstemmig vedtatt.

Saksopplysninger Jan Solberg søker om en 5-årig tillatelse til motorferdsel sommer og vinter inn til sin eiendom Vollasetra gnr./bnr. 204/20 i Nord-Fron. Søknaden i sin helhet lyder: Vi ba Solberg om å utdype sin virksomhet og sitt transportbehov ved Vollasetra i epost til ham 20. mai i år: «Bekrefter å ha mottatt din søknad om motorferdsel til Vollasetra datert 15. mai 2015. Før vi kan behandle din søknad trenger vi mer informasjon fra deg. Siden du påberoper deg et stort transportbehov begrunnet med seterdrift, så må du være så snill å dokumentere dette før vi kan behandle søknaden din etter disse kriteriene. Så langt vi vet, er det ingen seterdrift på Vollasetra pr. i dag. Uten en slik dokumentasjon vil vi behandle din søknad om motorferdsel etter de hjemler som gjelder for fritidseiendom i Espedalen landskapsvernområde.» Vi mottok dagen etter en redegjørelse fra ham: «Det vises til min søknad og deres mail av 20.05.2015 og gir følgende tilleggsinformasjon: - Det er helt riktig at det ikke er drift på setra i dag, grunnet at jeg ikke har fått gjort rehab.arbeidet ferdig. - Vollasetra er planlagt brukt i forbindelse med hestehold og turistvirksomhet i et av seterhusa. Det er ingen forutsetning for å ha seter i dag at den skal benyttes til tradisjonelt seterbruk, med mjølkeproduksjon, ysting og kinning. Det er fastslått i de reviderte forskriftene. - Arbeidet med å sette setra i stand er kommet godt i gang, men er blitt sterkt forsinket pga. de transportrestriksjonene som kom ved at området fikk landskapsvern -status. Bemerkelsesverdig lang saksbehandlingstid i Langsua Nasjonalpark også har ført til at perioden som transport til setra har kunnet foregå, er blitt sterkt innsnevret og arbeidsfolk jeg hadde engasjert ikke kunne gjøre jobben pga. manglende tilkomst. - Gjenstående arbeider som gjenstår omfatter i hovedsak følgende:

1. Ferdigrydding av seterkvea for skog og kjerr, vedproduksjon( ca. 19 mål, 5mål er ryddet) Oppdyrking av kvea igjen. 2. Restaurering av sommerfjøset til stall. 3. Reetablering av brønnen får å få sikkert vann. Jeg antar at dette vil ta meg 3-4 år, gitt at jeg får normal tilkomst slik at jeg får gjort jobben. - Når dette arbeidet er ferdig vil transportbehovet til setra bli vesentlig redusert og jeg vil anta at det sommerstid da vil være behov for 2-3 turer og det samme om vinteren. - Hvis det ikke kan bli gitt tilkomstmuligheter til setra slik at jeg kan ferdigstille og bruke den, vil det jeg måtte ta opp igjen det prinsipielle spørsmålet om status på seterveien fra Storhøliveien og inn til Vollasetra. - Håper dette er tilstrekkelig for at søknaden kan ferdigbehandles. Verneformål og vernebestemmelser Formålet med Espedalen landskapsvernområde er bl.a. å ta vare på et natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevelsesverdi, og som er identitetsskapende. Allmennheten skal gis anledning til natur- og landskapsopplevelse gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging (jf. 1 i verneforskriften). Motorferdsel til lands, til vanns og i lufta under 300 m fra bakken er i utgangspunktet forbudt jf. 3 punkt 6.1 i verneforskriften for Espedalen LVO. Det er likevel åpnet for at nasjonalparkstyret etter søknad kan gi tillatelse til bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av ved, varer og utstyr til setrer og hytter i samsvar med forvaltningsplan (verneforskriften 3, punkt 6.3 h). Det er også åpnet for å kunne tillate transport av materialer m.m. i forbindelse med vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger o.l. (verneforskriften 3 punkt 6.3 j). De fleste formål som angår seterdrift dekkes også av bestemmelsene i 3 pkt. 6.3, også de tiltak som Solberg antyder i sin søknad og tilleggsinformasjon. I gjeldende utkast til forvaltningsplan (2009) er det foreslått følgende retningslinjer for denne type ferdsel: Det kan søkes om transport av ved, varer og utstyr med beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy til buer, hytter og støler/setrer innenfor alle verneområdene. ( ) Transport kan påregnes tillatt for søkere uten vegadkomst. For de med vegadkomst sommerstid, vil det være nødvendig å vurdere transportbehovet vinterstid nærmere. Transport må så langt som mulig foregå langs etablerte traseer, og ikke være i strid med verneformålet. Antall turer må være tilknyttet behovet, og tillatelser vil gis for et begrenset antall turer. ( ) Det kan gjennom forvaltningsplanprosessen diskuteres om forvaltningsmyndigheten skal stille krav om bruk av leiekjørere til transport på snødekt mark i henhold til leiekjøringsordninger opprettet av kommunene med hjemmel i motorferdselloven. ( ) Ren persontransport er i utgangspunktet forbudt. Ved transport av ved, varer og utstyr kan personer likevel sitte på til egen bu, hytte og støl/seter under forutsetning av at dette ikke fører til flere turer.

Vurdering Det er et overordnet mål både i verneområder, og i utmark for øvrig, å holde motorisert ferdsel på et minimum, og derfor begrenses slik ferdsel til det som er strengt nødvendig. Motorferdsel innenfor verneområder er regulert strengere enn det som gjelder ellers i utmark. Gjennom verneplanprosessen ble det foretatt en avveining mellom verneformål/-verdier og andre interesser i området, og dette gjenspeiler seg i verneforskriftene. Her er det åpnet for å tillate skutertransport til transport av ved, varer og utstyr. I utkastet til forvaltningsplan er det presisert at dette i hovedsak gjelder søkere uten vegadkomst sommerstid. Det er ikke bilveg til Vollasetra, men det er et kort og bra kjørespor fra Storhølivegen. Det ble gitt dispensasjon for inntil 10 turer med traktor/atv langs dette kjøresporet i perioden juli/oktober sommeren 2014 i forbindelse med drift, utbedringer og restaureringsarbeid på setra. Ut fra hensynet til likebehandling av søknader og ut fra at det ble gitt dispensasjon for inntil 10 turer sommeren 2014, ble dispensasjonen for kjøring med skuter vinteren 2015 begrenset til 5 turer. Det søkes nå om årlig 10 turer på sommerføre langs kjøresporet til Vollasetra fra Storhølivegen, og 8 turer på vinterføre med snøskuter fra 2015 og 5 år framover. Solberg begrunner kjørebehovet sitt med seterdrift, slik han også har gjort ved tidligere søknader siden vernevedtaket. Imidlertid foregår det pr. i dag fortsatt ingen seterdrift ved Vollasetra, noe han selv opplyser i sin tilleggsinformasjon. Han sier også at det vil ta ham ennå 3-4 år å restaurere stedet for seterdrift. Han sier også at seterdriften vil bestå av «hestehold og turistvirksomhet i et av seterhusa». Det er et kjernepunkt i den videre vurderingen hvorvidt aktiviteten på Vollasetra kan anses som seterdrift. Nasjonalparkforvalteren har diskutert saken med Miljødirektoratet, og de sier at Nasjonalparkstyret skal vurdere realiteten i seterdriften på fritt grunnlag helt uavhengig av hvordan kommunen, fjellstyret og Statskog vurderer saken. Vanlig praksis i verneområder er å legge til grunn en konservativ definisjon av hva seterdrift er, i første rekke melkeproduksjon, selv om også annen type beitebruk eller jordbruksdrift kan godkjennes. Seterdrift er en økonomisk landbruksvirksomhet av en form og et omfang som nødvendiggjør hus og anlegg for folk og dyr. Det trenger ikke nødvendigvis å være tradisjonell melkeproduksjon, men det må være tilknyttet en reell landbruksdrift hvor utnytting av beiteressursen i seterområdet inngår på en slik måte at seteranlegget er nødvendig. Turisme eller annen næring kan inngå som et supplement, men forsvarer ikke alene betegnelsen seterdrift. Dette er også nær definisjonen Statskog har på seterdrift, i følge Håvard Lucasen i Statskog. Vernebestemmelsene kan ikke vurderes i lys av en intensjon om seterdrift, men må vurderes i lys av de faktiske forhold. På Vollasetra er det pr. i dag ingen seterdrift. Det har ikke vært det siden vernevedtaket, og det kommer heller ikke til å bli det på noen år, ifølge søkeren. Motorferdselen til Vollasetra må derfor vurderes etter bestemmelsene for bruk og vedlikehold av fritidseiendom, det vil si 3 pkt. 6.3 h) «tillatelse til bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer i samsvar med forvaltningsplan», og pkt. 6.3 j) «tillatelse til bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger.» Som opplyst til søker i tidligere dispensasjoner, så har det vært praktisert en generell grense på 5 turer med snøskuter pr. år for transport av ved, varer og utstyr.

For transport av materialer og utstyr for vedlikeholds- og byggearbeid er det vanlig praksis med særskilt søknad, og antall turer gis etter anslått behov i forhold til en prosjektbeskrivelse. I dette tilfellet er ikke behovet beskrevet eller dokumentert konkret, jf. søknaden og tilleggsopplysningene ovenfor. Søkerens behov er derfor vanskelig å vurdere opp mot målsettingen om å holde motorferdselen på et minimum. Det pålegger også søkeren å dokumentere at behovet er reelt. Søkeren kan ikke forvente å få en dispensasjon med mindre dette er på plass. Ved befaring av kjøresporet fram til Vollasetra sommeren 2014, så nasjonalparkforvalterne at kjøresporet var tørrlendt og fint, og at det pågikk restaureringsarbeider på Vollasetra. Forvalterne mener derfor at det finnes et reelt transportbehov, og at det kan innvilges et begrenset antall turer også for sommeren 2015 langs dette kjøresporet. Om dette ikke skulle være tilstrekkelig, så er det mulig for Solberg etter ny søknad å kunne få tillatelse til supplerende kjøring, under den forutsetning at behovet dokumenteres tilstrekkelig og avgrenses til et antall turer som står i stil til det dokumenterte behovet. Kjøring på barmark langs kjørespor er kun tillatt for landbruksformål, så for denne kjøringen må det gis en tillatelse etter den generelle vernebestemmelsen i 4, jf. nml 48. I og med at motorferdselen skal holdes på et minimum kan det innvendes at bruk av kjørespor for annet enn landbruksformål er i strid med verneformålet. I denne saken vil imidlertid motorferdselen i utmark bli vesentlig redusert totalt sett, siden kjørelengden i utmark sommerstid inn til Vollasetra er kort i forhold til vinterstid. Transportkapasiteten sommerstid er også langt større, slik at behovet for antall turer kan holdes lavere om barmarkkjøring tillates. Kjøresporet er tørrlendt og tåler kjøring godt, slik at kjøringen vil ikke kunne skade noen verneverdier nevneverdig. Solberg søker om dispensasjon for 5 år. Når forvaltningsplanen for området er ferdigstilt, vil det kunne søkes om dispensasjoner av fire-års varighet. Inntil planen er ferdig vil det i hovedsak bli innvilget dispensasjoner av kortere varighet. Dispensasjonen er derfor begrenset til sommeren 2015 og vinteren 2015/2016. I denne saken er de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldlovas 8-12 vurdert slik: 8 Kunnskapsgrunnlaget: Kunnskapen om området er godt dokumentert. Det er gjennomført konsekvensutredninger for området i samband med vernet. 9 Føre-var-prinsippet: Prinsippet er vurdert som ikke relevant i denne saken. 10 Økosystembelastning: Med gitte vilkår mener fylkesmannen at tiltaket kan gjennomføres uten nevneverdige virkninger på verdier i området. 11 Dekking av kostnad ved miljøskade: Prinsippet er ikke relevant i denne sammenhengen. 12 Miljøforsvarlege teknikker og driftsmetoder: Kjøring på barmark skal skje etter sommervei og eksisterende kjørespor. På snøføre skal eksisterende skuterløyper benyttes. Etter en samlet vurdering mener forvalter at dispensasjon kan innvilges med de gitte vilkår.

LANGSUA NASJONALPARKSTYRE Saksfremlegg Arkivsaksnr: 2015/2808-2 Saksbehandler: Ulf Ullring Dato: 03.06.2015 Utvalg Utvalgssak Møtedato Langsua Nasjonalparkstyre 23/2015 11.06.2015 Sak - Langsua nasjonalpark - Motorferdsel for utøvelse av beitebruk - Beitelaga i Gausdal Forvalters innstilling Langsua nasjonalparkstyre gir Gausdal fellesdrift, Dock beitelag, Bødal-Olstad vest beitelag og Svatsum- Espedal beitelag dispensasjon fra vernebestemmelsene i Langsua nasjonalpark, samt Dokkfaret og Espedalen landskapsvernområder for motorferdsel i forbindelse med: Utkjøring av saltstein og gjerdemateriale med snøskuter på snødekt mark Ekstraordinær utkjøring av materialer og utstyr på barmark for nødvendig reparasjon av gjerder. Ekstraordinær utkjøring av lokkefór på barmark for innfanging av forvilla beitedyr. Dispensasjonen er gitt med hjemmel i verneforskriftene 3 pkt. 6.2 c) for Langsua NP, 6.2 g) for Dokkfaret LVO og 6.2 h) for Espedalen LVO, samt pkt. 6.3 med flere bokstavpunkt for samtlige verneområder. Motorferdsel i forbindelse med henting av sjuke/skadde/døde dyr og kjøring inntil og inn i kveer, som det også ble søkt om, er allerede tillatt. De enkelte tiltakene er også allerede tillatt, som del av ordinær beitedrift. Følgende vilkår gjelder: Tillatelsen gjelder ut 2016. Det skal benyttes kjøretøy som setter minst mulig spor etter seg i terrenget. Kjøring skal så langt som råd skje langs forhåndsgodkjente traséer. All kjøring skal begrenses til et minimum og foregå på en mest mulig skånsom måte. Om vesentlige eller svært stygge kjøreskader likevel oppstår, skal beitelaget sørge for at de blir utbedret. Transportene vinterstid med snøskuter skal foregå på godt snødekt mark. Unngå også kjøring på dager med stor ferdsel i fjellet. Det skal sendes årlig rapport over kjøring (kjørebok) til Langsua nasjonalparkstyre innen 1.juni. Statens naturoppsyn v/kjølv Falklev (951 65 085) skal varsles før og etter kjøring. Dette kan skje pr. SMS. Det forutsettes også tillatelse til motorferdsel i utmark fra kommune og grunneier.

Saksprotokoll i Langsua Nasjonalparkstyre - 11.06.2015 Vedtak Innstillingen ble enstemmig vedtatt. Saksopplysninger Beitelaga i Gausdal Vestfjell har gått sammen om en felles søknad om motorferdsel og tiltak i forbindelse med vanlig utøving av beitebruk i Langsuas verneområder for perioden fram til godkjent forvaltningsplan. Dette berører Langsua nasjonalpark, Dokkfaret landskapsvernområde og Espedalen landskapsvernområde. Hynna naturreservat berøres også av beitelagas aktivitet, men her er det Fylkesmannen som er forvaltningsmyndighet. Søknaden omfatter i hovedsak motorferdsel tilknyttet forskjellige tiltak som er eller kan bli aktuelt gjennom beitesesongen. De er inneforstått med at nye tekniske tiltak må søkes om i hvert enkelt tilfelle. Tiltakene og tilhørende motorferdsel som det søkes om omtales og vurderes videre i nummerert rekkefølge: 1. Utkjøring av saltstein og gjerdematerialer med snøskuter vinterstid. 2. Henting av sjuke eller døde dyr. 3. Reparasjon av gjerder sommerstid. 4. Utkjøring av lokkefór til dyr som ikke lar seg sanke på normalt vis. 5. Kjøring inn i kveer for av og pålessing av beitedyr. De foreslår en varsling pr. SMS/mobil om det skulle oppstå behov for et akutt tiltak og motorferdsel i forbindelse med det. De påpeker videre at ekstraordinære akutte situasjoner er det som føles mest stressende i forhold til å forholde seg til forvaltningsmyndigheten, sitat: «Utenom årlig utkjøring av salt og gjerdemateriell vinterstid er det sjelden behov for motorisert ferdsel. Imidlertid er situasjonen de få gangene behovet oppstår i beitesesongen akutte og et system med søknad hver gang vil i praksis bli så tungrodd at det vil være en utfordring i forhold til å opprettholde beitebruken.» De påpeker også at ekstraordinær kjøring oftest vil være forutsigbar, sitat: «Eventuell kjøring vil i praksis skje etter ferdselsårer og langs gjerdetraséer.» Det blir i søknaden vist til kartvedlegg produsert av landbrukskontoret for Lillehammer-regionen til beitebruksplanen for Gausdal kommune, som viser de enkelte beitelaga som søknaden gjelder for, med eksisterende gjerder og innretninger. Verneformål og vernebestemmelser Søknaden er vurdert i samsvar med: Verneforskriften for Langsua nasjonalpark av 11. mars 2011 Verneforskriften for Espedalen landskapsvernområde av 11. mars 2011 Naturmangfoldloven av 19. juni 2009

Formålet med Langsua nasjonalpark er bl.a. å ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt og villmarkspreget naturområde, og videre å ta vare på et lavfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold herunder arter, bestander og naturtyper (jf. verneforskriften for Langsua nasjonalpark 1). Formålet med Espedalen landskapsvernområde er bl.a. å ta vare på et stort, sammenhengende naturområde med et rikt dyre- og planteliv som preger landskapet, samt ta vare på biologisk mangfold som preger landskapet, herunder naturtyper som bl.a. myr, ferskvann/våtmark og arter knyttet til disse (jf. 1 i verneforskriften for Espedalen landskapsvernområde). I tillegg til verneforskriftene må forvaltningsmyndigheten legge til grunn naturmangfoldlovens miljørettslige prinsipper (nml 8-12) i sine vurderinger, jf. nml 7 om prinsipper for offentlig beslutningstaking. Motorferdsel i forbindelse med henting av sjuke husdyr i medhold av lov om dyrevern er ikke søknadspliktig, jf. verneforskriftene 3 pkt. 6.2 c) for NP, 6.2 g) for Dokkfaret LVO og 6.2 h) for Espedalen LVO. Ellers er motorferdsel i utmark i forbindelse med landbruk/beitedrift søknadspliktig. Se henvisning til vernebestemmelsene under vurderingen av hvert enkelt tiltak nedenunder. Vurdering I tråd med kravet i natumangfoldlovens 8 foreligger det god kunnskap om verneområdene og verneverdiene, om beitebruken i området, de gjerder og installasjoner som finnes i forbindelse med organisert beitebruk, og den aktivitet som er nødvendig for vedlikhold og drift av anleggene. Anlegg og installasjoner knyttet til beitebruk, samt traséer for motorferdsel i den forbindelse er kartfestet. Dette er forutsigbar aktivitet som er godt kjent og som berører små og faste områder, enten som punkt eller linjer i terrenget. Tiltakene er heller ikke irreversible, i og med at de kan flyttes eller fjernes om det i framtiden skulle vise seg å være hensiktsmessig. Det er ikke behov for å benytte seg av «føre-var»-prinsippet for å vurdere disse tiltakene, jf. nml 9. Flere av tiltakene i søknaden gjelder situasjoner som oppstår akutt år om annet, hvor tidsfaktoren vil kunne være kritisk. Selv om slike tiltak oppstår på en uregelmessig og uforutsigbar måte, så skjer de likevel tilstrekkelig ofte til at man alltid må være forberedt på dem og kan planlegge for hvordan de skal håndteres. Selve tiltakene er ikke søknadspliktige, men det må søkes om motorferdsel i forbindelse med dem. 1. Utkjøring av saltstein og gjerdemateriale med snøskuter vinterstid. Oppsetting av saltstein og liknende i samband med beiting er ikke søknadspliktig i nasjonalparken eller landskapsvernområdene, jf. 3 pkt. 1.2. Med «liknende» menes her, iflg. gjeldende utkast til forvaltningsplan, f.eks. saltsteinautomat og kasser, tønner eller annen oppbevaringsordning for saltstein. I utkastet til forvaltningsplan, står det også at nye plasseringer av saltstein skal skje i samråd med forvaltningsmyndigheten. Beitelaga trenger derfor ikke søke nasjonalparkstyret om å sette opp saltstein, inkludert automat og lagringsbeholder, i beiteområdet. Forvaltningsmyndigheten skal likevel varsles og rådføres om nye saltplasser skal etableres. Dette er for å kunne ta omsyn til eventuelle viktige verneverdier, f.eks. unngå skade på sårbar vegetasjon, eller ta hensyn til annen bruk av området. Nasjonalparkforvalterne eller SNO-oppsynet vil også kunne bidra med eventuell annen informasjon som kan være viktig eller nyttig for beitebrukernes valg av saltplass. Forvaltningsmyndigheten skal forøvrig være oppdatert på de installasjoner som finnes i verneområdene, slik at vi kan ta hensyn til dette i annen saksbehandling og informasjonsvirksomhet.

Det kan etter søknad gis tillatelse til motorferdsel på snøføre for kjøring av saltstein og gjerdemateriale i forbindelse med beitedrift, jf. verneforskriftene 3 pkt. 6.3 e) og g) for Langsua NP og 3 pkt. 6.3 b) for Dokkfaret og Espedalen LVO. Dock beitelag har allerede en gyldig tillatelse ut vinteren 2016 som også omfatter Hynna naurreservat, etter søknad våren 2015 (arkiv 2014/7968). De andre beitelaga trenger en tillatelse som gjelder fra kommende vinter 2015/2016. Utkjøring på vinterføre er ansett som den mest skånsomme og praktiske måten å kjøre ut disse sakene på, og det anbefales å videreføre ordningen. 2. Henting av sjuke eller døde dyr. Dyr på beite kan bli sjuke, eller de kan bli så ville at det kan bli nødvendig å avlive dem. Både hensynet til dyrevern, og hensynet til pengeverdien slike dyr representerer for dyreeieren, gjør at dyret kan være viktig å hente inn fra terrenget så raskt som mulig. Motorferdsel i forbindelse med henting av sjuke husdyr i medhold av lov om dyrevern er ikke søknadspliktig, jf. verneforskriftene 3 pkt. 6.2 c) for NP, 6.2 g) for Dokkfaret LVO og 6.2 h) for Espedalen LVO. Gjeldende utkast til forvaltningsplan slår fast at dette også omfatter eventuelle døde dyr. Dette gjelder i de akutte fall hensynet til dyrehelse eller berging av verdier gjør utfrakting av døde dyr nødvendig. Forskriftene sier videre: «Kjøretøy som benyttes skal være skånsomt mot markoverflaten.» Med det menes et kjøretøy tilsvarende det som er tillatt for uttransport av felt elg, dvs. et beltegående kjøretøy som elgtrekk eller ATV med belter, eller luftfartøy. Forskriftene sier videre: «Det skal gis melding til ansvarlig oppsyn for verneområdet i forkant av kjøring.» Selv om motorferdselen ikke er søknadspliktig, så skal likevel SNO-oppsynet varsles innen kjøringen starter. 3. Motorferdsel for reparasjon av gjerder sommerstid. Vernebestemmelsene er ikke til hinder i noe verneområde for vedlikehold av anlegg og innretninger, som gjerder og sankekveer, jf. 3 pkt. 1.2. a) for NP og b) for LVO. Selve vedlikeholdet er dermed ikke søknadspliktig, men motorferdsel knyttet til vedlikeholdet er det. Verneforskriften for NP gir nasjonalparkstyret anledning til å tillate «nødvendig motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av gjerder til utmarkshamninger», jf. 3 pkt. 6.3 f) for NP og «motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av nye gjerder og sankekveer» pkt. 6.3 c) for LVO. Utkastet til forvaltningsplan slår fast at dette kun gjelder for behov som ikke kan dekkes gjennom kjøring på vinterføre. Gjerder kan av ulike årsaker svikte i beitesesongen. Det kan være gjerdestrekninger som ligger nede som følge av vinterskader, eller som brytes ned av store dyr eller annet. Eller vassdrag som tørrlegges, slik at dyr kan gå rundt eller under gjerdet. Dette er behov som bare oppstår år om annet, og da gjerne akutt, som gjør det nødvendig å frakte inn og evt. ut materialer på barmark i tillegg til det som er kjørt inn på vinterføre. Ellers vil det også år om annet være behov for større vedlikeholdsarbeid som krever motorferdsel på barmark, f.eks. utskifting av lengre gjerdestrekninger. Gjerdene er kartfestet, og utsatte punkter som trenger hyppigere vedlikehold kan også kartfestes. Kjøring langs gjerdet må skje så skånsomt som mulig for markdekket med dertil egnet kjøretøy. Lette beltegående kjøretøy vil alltid være å foretrekke, spesielt på fuktig og våt mark. De kritiske faktorene når det gjelder kjøring på barmark er særlig kjøring på våt mark, som har dårlig bæreevne og som er særlig utsatt for sporsetting og erosjon. Også fastmark kan bli utsatt for erosjon, særlig ved hyppig gjentatt kjøring og i skrånende terreng. Ved sjelden kjøring med lett utstyr vil vegetasjonen kunne hente seg inn igjen mellom kjøringene.

Det bør planlegges for minst mulig kjøring, både ved at man unngår steder i terrenget hvor gjerdet kan bli spesielt belastet, samt legger ut depoter med gjerdematerialer på slike steder. Med slike hensyn som nevnt ovenfor, som reduserer behovet og effekten av kjøring til og langs gjerdetraséene til et minimum år om annet, skulle effektene av kjøringen være akseptable. 4. Utkjøring av lokkefór til dyr som ikke lar seg sanke på normalt vis. Det hender ikke så sjelden at beitedyr blir «ville» på slutten av beitesesongen og derfor er vanskelige å fange inn. For å lette innfangingen kan man legge ut godt fór når beitet begynner å bli dårlig. Typisk lokkefór vil være en eller flere rundballer som legges ut i terrenget utenom sankeanlegg eller seterkve for å lokke dem gradvis inn der. «Oppsetting av saltstein og liknende i forbindelse med beiting» er ikke søknadspliktig i nasjonalparken eller landskapsvernområdene, jf. 3 pkt. 1.2. Som redegjort for under tiltak nr. 1 ovenfor, så menes med «liknende» her, iflg. gjeldende utkast til forvaltningsplan, f.eks. saltsteinautomat og kasser, tønner eller annen oppbevaringsordning for saltstein. Dette bør også omfatte utsetting av lokkefór. Utsetting av lokkefór tilsvarer på mange måter bruk av salt, ved at det tiltrekker seg beitedyr og medfører en konsentrert bruk av nærområdet, med opptråkking og gjødsling. En viktig forskjell er at lokkefóret ikke er der permanent, slik som saltplassen, men bare en avgrenset tidsperiode år om annet når det er nødvendig, og da som regel etter avsluttet vekstsesong. Restene av fóret kan beites av elg og annet hjortevilt og ellers brytes ned på stedet uten miljøskadelige effekter, jf. nml 12. Men på samme måte som ved utplassering av saltstein, så må dette skje i samråd med forvaltningsmyndigheten, slik at man ikke kommer i skade for å etablere en foringsplass med tilhørende oppgjødsling på mark hvor sårbart biologisk mangfold ikke tåler dette. Om det er mulig å plassere lokkefóret ved en saltplass eller annen plass som allerede er påvirket av bruk, så er det hensiktsmessig. Egnede strekninger og steder for å utplassere lokkefór bør på forhånd pekes ut og kartfestes i samråd med vernemyndigheten. Slike steder vil i alle tilfeller være begrensede og ligge langs velbrukte reksler og slik sett i stor grad være forutsigbare. En rundball veier flere hundre kilo, og det er derfor nødvendig å benytte seg av et kjøretøy for å transportere ut rundballen. Det er derfor nødvendig med en dispensasjon fra motorferdselforbudet for å kunne kjøre ut slikt fór. Det finnes ingen spesifisert hjemmel for dette i vernebestemmelsene, så det er nødvendig å vurdere slik kjøring etter de generelle dispensasjonsbestemmelsene i 4, jf. nml. 48. Vi må da først vurdere om slik kjøring er i strid med verneformålet, og dernest om kjøringen kan påvirke verneverdienenevneverdig. Ofte vil det på grunn av tyngden på en rundball nødvendigvis være en traktor som brukes, slik beitelaga skriver i sin søknad, men ikke alltid. Utkjøring av lokkefór vil derfor kunne sette stygge spor, alt etter markforhold og føre. Man må derfor begrense slik kjøring mest mulig og prøve å legge kjøringen til steder som kan tåle det, f.eks. tørrlendt mark, eller velbrukte reksler eller kjørespor hvor noe ekstra bruk vil gjøre mindre ut av seg enn andre steder. Frossen mark vil redusere påvirkningen.. Spor som oppstår etter utkjøring av lokkefór er likevel av begrenset omfang og liten økologisk betydning helheten tatt i betraktning, jf. nml. 10. Sammenlignbar kjøring med spesifisert hjemmel under pkt. 6.3 i verrnebestemmelsene er først og fremst kjøring i forbindelse med oppsetting og vedlikehold av gjerder, og ved hogst og krattryding, hvor det også vil være aktuelt å kunne bruke traktor eller tilsvarende tung maskin. På samme måte som dem er utkjøring av lokkefór en begrenset kjøring som kan foregå sporadisk, og påvirkningen vil kunne være nokså lik. Slik kjøring er ikke regnet som i strid mot verneformålet eller som noen trussel mot verneverdiene. Om slik kjøring skjer sporadisk år om annet når det foreligger et klart behov, og man har gjort de forberedelser og tar de hensyn som her er nevnt, så vil dette være akseptabelt og vil ikke være noen trussel mot verneformålet eller verneverdier.