Olav H. Hauges lange vei til Kina

Olav H. Hauges lange vei til Kina Av Harald Bøckman Alle som har beskjeftiget seg litt med dikteren Olav H. Hauge (1908-1994) vet at han har vært svært opptatt av asiatisk, og særlig kinesisk poesi og filosofi. Harald Bøckman er sinolog og forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Forskningsmessig har han vært særlig opptatt av etniske relasjoner i Kina og kinesisk politisk kultur. Han har også oversatt og gjendiktet ny og gammel kinesisk prosa og poesi. Allerede som 22-åring, i 1930, finner han det for godt å skrive inn tre sitater av den daoistiske filosofen Lao Zi i margen på læreboka Supplement til ugraslære, mens han gikk i gartnerlære ved Njøs forsøksgård i Hermannsverk. Året etter betror han seg til dattera til rektoren på Njøs, Turid Stedje, at hans skal lære seg kinesisk. Det ble det imidlertid ikke noe av. Trettiåra, førtiåra og femtiåra ble turbulente perioder for Hauge, med flere opphold på asyl. I begynnelsen av 50-åra, slik det framgår fra dagbøkene hans, blir han for alvor opptatt av østlig tenkning. I oktober 1953 skriver han i dagboka: Fekk upp dolomitt til frukttrei, pakka tvo eplekasser. Gjorde attpå eit dikt i middagskvildi mens eg låg på sengi. Eit lite dikt, nærast kinesisk. Dei segjer ting so stilt, kineserane. Utover på femtitallet blir han mer og mer fascinert av daoismen. Et sted siterer han Lao Zi, som mener at man kan kjenne til verden uten å forlate heimstaden. Det var nok et oppbyggelig utsagn for en stedfast Hauge. Allerede i samlingen På ørnetuva fra 1961 publiserer han to sentrale dikt om klassisk kinesisk poesi: Soga om Qu Yuan og Til Li Po. Likevel er det først når han får tilgang til antologien The Penguin Book of Chinese Verse i 1962 at han for alvor blir fanget inn av denne rike poesitradisjonen. Det forsterkes ytterligere sommeren 1964, da han får tilsendt Arthur Waleys Chinese Poems, en gjendikter han holdt svært høyt. Etter det er kinesisk poesi et fast inventar i Hauges poetiske virksomhet. Enten i form av kommentarer i sine unike dagbøker, eller i form av dikt der han engasjerer tidligere tiders kinesiske poeter. Hauge til Kina? Jeg kom først i kontakt med Olav H. Hauge på slutten av 70-åra, da jeg skrev en artikkel om Tang-dikterne Du Fu og Li Bai i et festskrift for Hauge, i anledning syttiårsdagen hans i 1978. I 1986 ble en av Kinas yngre toneangivende forfattere, Zhang Xinxin, invitert til Norge. Anledningen var at hun hadde spilt Den grønnkledte i en oppsetning av Peer Gynt på Teaterhøgskolen i Beijing, der hun var elev. Kona mi, Liu Baisha, og jeg ble bedt av UD om å legge opp besøket for Zhang. Vi tenkte at det kunne være av gjensidig interesse for Hauge og Zhang å møtes, og tok kontakt med Hauge og kona hans, Bodil Cappelen. De syntes også at det var en god idé, og etter en tur over vidda og inspeksjon av Vøringsfossen befant følget vårt seg snart i Ulvik, der vi banket på Hauges dør. Det ble et hyggelig møte, også for meg, som hadde en liten privat plan med besøket: Kunne han kanskje tenke seg å la Baisha og meg gjendikte et utvalg av diktene hans til kinesisk? Han dro litt på det, og jeg husker ikke lenger hvordan praten gikk, men det endte med at han ville se det an, det vil si, han avslo det på en høflig måte. I ettertid har jeg lurt på hvorfor han reagerte som han gjorde. Noe av svaret er trolig at han likte å ha kontroll over arbeidene

sine, som Bodil Cappelen har antydet. Hauge var jo sjøl en god gjendikter, og visste godt hvor krevende slik virksomhet var. Vi var kanskje litt for grønne i feltet til at han kunne være trygg på at vi var i stand til å overføre poesien hans til kinesisk, som han hadde så stor respekt for. Høsten 1988, da Hauge fylte åtti, var jeg frampå overfor han igjen, men nå i et annet ærend: Hvis han hadde lyst til å ta en tur til Kina, kunne jeg gjerne arrangere det for han og Bodil. Der ville han få anledning til å besøke både historiske steder og møte kinesiske kollegaer. Han dro litt på det, men syntes tydeligvis tanken var god, for snart kom det ut i avisene at Hauge skal til Kina. Olav H. Hauge er et eksempel på det særnorske fenomenet av å være både stedbunden og kosmopolitt. Han reiste en del, men beslutningene om å dra til et sted satt ofte langt inne, og vekslet mellom lyst og tvil. Slik ble det også med Kina-turen. Samtidig brukte jeg ganske lang tid på å undersøke hvordan man kunne få finansiert og lagt opp et slikt besøk. Og snart etter inntraff det en hendelse i Kina som gjorde at jeg verken ville besøke Kina eller ta med noen gjester som holdt Kina høyt dit: nedslaktingen av folk i Beijings gater natta til den 4. juni 1989. Ett av etterspillene til Beijing-massakren var at toneangivende kritiske forfattere som befant seg i utlandet ble satt på svarteliste i hjemlandet og nektet hjemreise. En av dem var poeten Bei Dao, som befant seg i Berlin sommeren 1989. Høstsemesteret samme år ble han invitert til oss på daværende Østasiatisk institutt på Blindern som gjesteforsker. Bei Dao var den fremste representanten for en ny og modernistisk kinesisk poesi. Han hadde også oversatt en antologi over moderne nordisk poesi, blant annet tre dikt av Hauge. Xi Chuan i Beijing, mai 2008. Mot nyttårshelga 1989 tok vi kontakt med Hauge og Cappelen for å høre om de var interessert i et besøk av Bei Dao. Det var de, med et visst forbehold, for Hauge var akkurat da plaget av helvetesild. Vi la likevel ut på turen, og stoppet opp noen dager i vår hytte i Nes i Hallingdal, i håp om at Hauge ville bli bedre. Det skjedde imidlertid ikke, så det var bare å reise hjem igjen. Vi gikk med andre ord glipp av et spennende møte mellom to poeter med svært forskjellig kulturbakgrunn og livserfaring, men som slett ikke var ulike i sine poetiske uttrykk. Men Bei Dao fikk i det minste tatt sine første stavtak på ski, på gnistrende kaldt vinterføre. Hauge endelig til Kina I anledning hundreårsmarkeringen for Hauges fødsel i 2008 ble det tatt initiativ for å få hans dikt utgitt på flere språk. Det resulterte blant annet i at et utvalg av hans poesi kom ut på koreansk, hindi og kinesisk. Siden hardingen Geirr Tveit var jevngammel med Hauge, ble markeringen av de to framtredende vestlandske kulturpersonlighetene slått sammen. Jeg ble kontaktet av primus motor i organisasjonen som forberedte jubileet, Kristin Helle-Valle. Var jeg villig til å gjendikte Hauge til kinesisk? Nå var Hauge død, så han kunne ikke lenger si hva han mente om saken. En slik anledning kunne jeg ikke la gå fra meg, sjøl om jeg ikke hadde noen forstilling om hvordan det ville arte seg. Fram til da hadde jeg bare oversatt fra kinesisk til norsk. Jeg hadde allerede en framifrå fagfelle i Baisha, kona mi. Vi hadde kranglet oss gjennom oversetting av omfangsrike romaner som Åndefjellet og Et menneskes hellige bok av Gao Xingjian, den første kinesiskfødte Nobelprisvinneren i litteratur (2000). Men Baisha hadde ingen erfaring med å gjendikte poesi til kinesisk. Slik virksomhet var et høyrisikoprosjekt: ett eneste ord kan punktere et helt dikt. Det var klart at vi trengte faglig bistand på mottakersida. Jeg hadde allerede én i tankene med henblikk på framtidig mulig samarbeid: den kinesiske poeten Xi Chuan. Han er en av de toneangivende dikterne i dagens Kina, og har bred kunnskap om så vel tradisjonell kinesisk poesi som vest-

lige poetiske tradisjoner, og hadde sjøl oversatt diktere som Ezra Pound, Jorge Luis Borges og Czeslaw Milosz til kinesisk. Jeg skrev til Xi Chuan og forklarte mitt ærend, og la ved prøveoversettelse av tre av Hauges dikt. Svaret jeg fikk var: Slik poesi trenger vi Kina. Men, fra å mene det til å bli personlig involvert, måtte jeg gå noen runder med han, blant annet ved å avlegge han en visitt på New York University, der han en tid var gjesteprofessor. Til slutt sa han ja uten at heller ikke han var helt klar over hva han gikk til. Liu Baisha taler på lanseringsarrangementet. Så begynte prosessen. Først gjaldt det utvalg. Det måtte være dikt som kunne reise. Jeg har f. eks. stor sans for dikt som Kuppern skrid i Squaw Valley, men slike satt for langt inne. Jeg fikk nyttige råd fra Haugekjenneren Idar Stegane. Til slutt hadde jeg valgt ut åtti dikt, som sjølsagt inkluderte alle de diktene der Hauge er innom Kina i en eller annen forstand. Så forela jeg forslaget til utvalg for Bodil Cappelen, som sa seg fornøyd, men insisterte på at jeg måtte ha med ett til: Gullhanen. Det hadde jeg bevisst unngått, for sjøl om det er et formidabelt dikt i sonetteform, ville det også være en formidabel utfordring å gjendikte det. Men det måtte jo bare komme med. Så begynte den møysommelige prosessen med å gjøre Hauge lesbar for et kinesisk publikum. Forenklet kan det framstilles som følger: jeg presenterte råutkast for Baisha, som slo ned på åpenbare feilslutninger eller dårlige løsninger. Slik gikk det fram og tilbake. Underveis måtte jeg konsultere fagfolk som Stegane og Lars Vikør om hva i all verden Hauge mente med det og det uttrykket. Da vi hadde noe vi syntes sto seg ganske godt, sendte vi det til Xi Chuan i bolker. Han hadde fått tilsendt de gjendiktningene av Hauge til engelsk som forelå på den tida. Så gikk det fram og tilbake, og til slutt, i mai 2008, kunne jeg endelig reise til Beijing for å ta den siste runden med Xi Chuan. Han er professor ved Kinas kunsthøgskole, og der satt vi i vel to uker og jobbet oss gjennom de åttien diktene. Det ble den mest intellektuelt utfordrende og intenst kreative prosessen jeg har vært med på i løpet av mer enn førti år i fagfeltet. Xi Chuan hadde gode kontakter med Forfatternes forlag i Beijing. Det er forlaget til den kinesiske forfatterforeningen, som er en offisiell statlig organisasjon. Forlaget har imidlertid svært frie tøyler. En av redaktørene der, Tang Xiaodu, som sjøl er poet, tok imot oss med engasjement og omsorg. Vi ble raskt enige om de tekniske og utstyrsmessige sidene av utgivelsen. Første opplag skulle være i 3000 eksemplarer. Jeg spurte Tang om de ville vurdere flere opplag. Han dro litt på det og smilte, og hadde åpenbart ikke særlig tro på at det ville bli behov for det. Men hva skulle vi kalle antologien? Det er jo viktig, både kommersielt og innholdsmessig. Jeg foreslo i utgangspunktet Du hengjer ikkje hatten på ein solstråle, men mine venner syntes det var litt for sært. De hadde festet seg ved diktet Eg stend eg, seddu, som Hauge skrev etter et asylopphold. Og slik ble det: Wo zhanzhe, wo shoudeliao Eg stend, eg tek det. Det var åpenbart at mine kinesiske venner leste noe ganske annet inn i tittelen enn Hauges opprinnelige mening. Jeg foreslo at de kunne bruke et av tekstilarbeidene til Bodil Cappelen på omslaget, og sendte dem nettadressen til Bodils hjemmeside. De valgte vevnaden Klovnen fra 1980. (http://www.bodilcappelen.no/tekstil.html) Lansering med bismak I begynnelsen av mars 2009 var alt klart for en flott lansering av Hauge på kinesisk. Kulturavdelingen ved den norske ambassaden i Beijing, ved kulturattaché Tone Helene Aarvik, jobbet tett med forlaget. Lanseringen fant sted i et stemningsfullt ombygd daoisttempel i Beijing.

Omslaget til Olav H. Hauge i utvalg på kinesisk: Wo zhanzhe, wo shoudeliao Eg stend, eg tek det. Forfatternes forlag (Zuojia chubanshe), Beijing, 2009, og senere opplag i 2010 og 2013), 127 sider. Jeg søkte sjølsagt den kinesiske ambassaden i Oslo om visum for å ta del i lanseringen. Av en eller annen grunn er jeg gjentatte ganger blitt nektet visum til Kina fra juli 2008 av. Ferdigstillingen av antologien med Xi Chuan i mai 2008 var faktisk siste gang jeg har hatt anledning til å besøke landet. Da jeg søkte om visum hadde jeg derfor utstyrt meg med anbefaling fra lederen for Utenriksdepartementets avdeling for kultur og presse, der viktigheten av denne kulturformidlingen ble sterkt understreket. Men den gang ei. Bøckman måtte nok pent holde seg hjemme. Men Baisha reiste, om enn noe motvillig, på grunn av den situasjonen som hadde oppstått. Bodil Cappelen skulle også reise, men følte seg ikke frisk nok til å dra. Baisha bestemte seg for å dra for å bidra til at lanseringen ble så god som mulig, og hun avleverte en engasjert tale for anledningen. Skuespilleren Juni Dahr og hennes ensemble framførte en Hauge-kavalkade, Hei, Hauge, som ble svært godt mottatt. Xi Chuan hadde mobilisert en rekke av sine poesivenner, som reflekterte over hva de fikk ut av å lese denne særegne personligheten som talte til dem fra fjerne og fremmede omgivelser.(umiddelbart etter hjemkomsten fikk Baisha konstatert kreft, så dette besøket ble også siste gang hun så sitt gamle hjemland. Hun døde fra meg ett og et halvt år senere.) Og resten er historie, som det heter. Olav H. Hauge har i en viss grad blitt en poetenes poet i Kina. Norges ambassade i Beijing har brukt boka som en gave ved passende anledninger. I 2010 ble antologien trykket opp i et nytt opplag, og et tredje opplag ble utgitt i 2013, med et samlet opplag på seks tusen. Det tok lang tid å få Olav H. Hauges poesi til Kina, men for vårt vedkommende var det trolig fornuftig å bli mer livserfarne før vi gikk i gang. PS: En kinesisk student fra Shanghai fortalte meg for en tid tilbake at en venn av henne i Shanghai hadde kjøpt Hauge-antologien og lest den med stort utbytte. Han hadde imidlertid fått helt andre assosiasjoner til tittelen på boka, for han hadde nettopp besøkt familien sin under den kinesiske nyttårsfeiringen, og ved slike anledninger er kinesiske tog mildest talt overfylte. PPS: I skrivende stund har jeg fått en anmodning fra den utrettelige Bodil Cappelen: Hun har redigert et sterkt nedkortet utvalg av Hauges fembinds dagbøker som skal utgis på flere språk. Dagbøkene, som dekker en periode på sytti (!) år (1924-94), er en litterær bragd i seg selv, og har stor interesse utover å være en krønike over Hauges liv. Vi vil undersøke mulighetene for å få utvalget utgitt på kinesisk, og det er ikke utenkelig av vi nok en gang vil anmode vår gamle venn Xi Chuan, som endelig fikk besøkt Norge i anledning den kinesiske litteraturfestivalen på Litteraturhuset i Oslo høsten 2011, om å bistå oss med utgivelsen. PPPS: Boka kan kjøpes fra Harald Bøckman (harald.bockman@sum.uio.no) for kr. 95,- pluss porto. Særtrykk fra Kina & Vi nr 2-3, 2013