Temanotat 8/2008. Om voksenopplæring. www.utdanningsforbundet.no

Temanotat 8/2008 Om voksenopplæring www.utdanningsforbundet.no

Temanotat 8/2008 Om voksenopplæring Utarbeidet i avdeling for utredning september 2008 Saksansvarlige: Marianne Løkholm Lewin og Harald Skulberg Avdeling for utredning er en avdeling i Utdanningsforbundets sekretariat. Arbeidet i avdeling for utredning er forankret i Utdanningsforbundets politikk og verdigrunnlag, men er ikke behandlet i Utdanningsforbundets politisk ansvarlige organer før de offentliggjøres. Foto omslag: Ole Walter Jacobsen Utgiver: Utdanningsforbundet, Postboks 9191 Grønland, 0134 Oslo www.utdanningsforbundet.no

Voksenopplæringsfeltet er svært komplekst, med mange forskjellige opplæringstilbud og mange ulike aktører. Begrepet voksenopplæring omfatter formell, ikke-formell og uformell læring (livsvid dimensjon). Læringen foregår i utdanningssystemet, i arbeidslivet, i studieforbund og fjernundervisning, i det sivile samfunns mange ulike typer lag og organisasjoner. Det finnes en rekke offentlige, private og frivillige tilbydere som overlapper hverandre. Voksenopplæringen skal imøtekomme individuelle opplærings- og utviklingsbehov, ivareta samfunnets og næringslivets kompetansebehov samt dekke regionale utviklingsbehov. Ofte har voksenopplæring vært forstått som opplæringsformer som har vært spesielt tilrettelagte for voksne. Et av formålene med dette temanotatet er å spre kunnskaper om dette uoversiktlige utdanningsområdet til medlemmer innen voksenopplæringsfeltet og til Utdanningsforbundets tillitsvalgte. Også eksternt interesserte er en viktig målgruppe. Sentralstyret (SST) i Utdanningsforbundet vedtok i april i år at forbundet vil være en aktiv pådriver for at myndighetene tar et større ansvar for at voksne får det opplæringstilbudet de har krav på i grunnskolen og videregående opplæring. Dette temanotatet bygger på saksframlegget til SST 1, og er ment å kunne bidra til økt engasjement og debatt om utfordringer og videreutvikling av voksenopplæringen. I temanotatet vektlegges voksenopplæringen i regi av det formelle utdanningssystemet. Utdanningsforbundet har i dag medlemmer i alle deler av voksenopplæringen og har ambisjoner om å ha det også i framtiden. Utarbeidelse av et eget temanotat om voksenopplæring er ment å være et tydelig signal fra Utdanningsforbundet om at dette er et viktig felt innen utdanningssektoren. Å legge til rette for livslang læring har lenge vært en politisk målsetning i Norge, men begrepet har endret innhold over tid. Lenge var livslang læring ensbetydende med voksnes muligheter for å delta i opplæring. Etter hvert er perspektivet utvidet til å omfatte hele livsløpet, fra vugge til grav. Andre sentrale aspekter ved begrepet livslang læring er at alle former for læring er med, oppmerksomhet rettes mot de mange ulike overgangsfasene mellom læring og arbeid og fritid, elever og studenter er i sentrum, fokus skifter fra å være tilbudsorientert til å rette seg mot etterspørselssiden, og alle aktører blir sterkt involvert (OECD 2002). Voksenopplæringen har sine røtter i folkeopplysningstradisjonen, som et mangfoldig tilbud om opplæring til den enkelte voksne. Fra 1990-tallet har voksenopplæring blitt et stadig viktigere virkemiddel for kompetansepolitikken. Begrepet kompetanse er definert slik på 1 Sentralstyresak 63/08 (www.utdanningsforbundet.no/upload/word-filer/sst%2063.doc)

Kunnskapsdepartementets nettsider: Kunnskaper og ferdigheter som anvendes for å løse oppgaver og møte utfordringer. Sammenliknet med utdanningspolitikken for øvrig særpreges kompetansepolitikken av et tydeligere anvendelses- og arbeidslivsperspektiv. Kompetansepolitikk er den samlende politikk som påvirker både utvikling og anvendelse av kompetanse i utdanningssystemet, arbeidslivet og i samfunnet. (www.kd.dep.no) Voksenopplæringen har også fått fornyet aktualitet ved at EU har oppfordret alle landene til å utvikle en handlingsplan for voksenopplæring, og OECD er i gang med en komparativ studie av nasjonale systemer for realkompetansevurdering og voksenopplæring i 22 land. Det norske systemet vekker oppmerksomhet fordi voksnes rettigheter er forankret i lovverk, og fordi formell voksenopplæring skal være gratis. Vox nasjonalt senter for læring i arbeidslivet har nylig utgitt to rapporter som tegner et bilde av status og utfordringer i feltet. Resultater og anbefalinger fra nevnte rapporter og undersøkelser er innarbeidet i dette temanotatet. I tre kapitler beskrives voksenopplæringsfeltet. Først rettes søkelyset på hvem som styrer voksenopplæringen i Norge (kapittel to). Dernest gis en oversikt over fakta og status (kapittel tre) og ulike ordninger for å dokumentere og verdsette voksnes realkompetanse (kapittel fire). Når voksenopplæringen i sterkere grad er blitt et virkemiddel for kompetansepolitikken, får det konsekvenser for utviklingen av opplæringssystemet. På bakgrunn av denne utviklingen og beskrivelsene av voksenopplæringsfeltet drøftes det hvilke utfordringer Utdanningsforbundet blir stilt overfor (kapittel fem) og noen tiltak som er aktuelle for å møte disse utfordringene (kapittel seks). Til slutt følger et kort avslutningskapittel.

Den formelle styringen av voksenopplæringen i Norge er delt. Voksenopplæringen er hjemlet i forskjellige lovområder som opplæringsloven, lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, voksenopplæringsloven og lov om høyere utdanning. Flere departementer, som Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, er derfor involvert i styringen av voksenopplæringsfeltet. Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og Vox har alle sitt klare ansvar. I Kunnskapsdepartementet har opplæringsavdelingen ansvar for voksnes rettigheter til grunnskole og videregående opplæring, mens avdelingen for analyse, internasjonalt arbeid og kompetanse har fagansvar for kompetansepolitikken, herunder arbeidet med livslang læring. Utdanningsdirektoratet har etatsstyringen og tilsynsansvaret og forvalter også opplæringsloven. Vox er et nasjonalt senter for læring i arbeidslivet, og en etat under Kunnskapsdepartementet. Vox ble opprettet i år 2000 og fikk i oppgave å gjennomføre tiltakene i Kompetansereformen. Senteret forvalter i dag driftstilskudd til studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og andre organisasjoner samt at det har ansvaret for Program for basiskompetanse i arbeidslivet. Vox er et kompetansesenter for faglige og pedagogiske spørsmål knyttet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Senteret har også i oppgave å analysere grunnlagsdata fra Statistisk sentralbyrå og arbeider for en mer helhetlig registrering fra kommuner og fylkeskommuner. Vox skal følge opp praktiseringen av voksnes rett til grunnskole- og videregående opplæring. Vox arbeider for at voksne skal få et helhetlig tilbud om karriereveiledning og realkompetansevurdering. På det internasjonale området skal senteret følge med i EU-prosessene på kompetansepolitikkens område samt delta i ulike internasjonale nettverk. Kommuner og fylkeskommuner har lovpålagte oppgaver i voksenopplæring. Noen ganger tar de oppdragsundervisning for bedrifter og offentlige etater. Den offentlige voksenopplæringen kjøper ved behov tjenester fra studieforbund eller fjernundervisning. Voksenopplæringen i fylkeskommunene sees også som et virkemiddel for regional utvikling og som integreringstiltak. Det er lang tradisjon for et tett trepartssamarbeid om voksenopplæring og kompetansepolitikken (jf. kap. 3.3). Dette samarbeidet satte sitt preg på alle tiltakene i Kompetansereformen. Det er for eksempel mange aktører i videregående opplæring, derfor er yrkesopplæringsnemndene og Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) viktige arenaer for samarbeid. Internasjonale organisasjoner har ingen formell posisjon i styringen av norsk voksenopplæring. Likevel er det grunn til å tro at de reelt påvirker voksenopplæringsfeltet i Norge. OECD startet i 2006 en undersøkelse om systemer for realkompetanse i 22 land, deriblant Norge. En landrapport for Norge

ble ferdigstilt i mars 2008 (OECD 2008). I EU er det utarbeidet konkrete anbefalinger på voksenopplæringsfeltet (EU-kommisjonen 2007).

Vox - Nasjonalt senter for voksnes læring i arbeidslivet - ga i april 2008 ut en rapport om status for voksenopplæringsfeltet, Vox-speilet 2007 voksnes deltakelse i opplæring. Rapporten er benyttet her for å presentere ferske tall for omfanget av opplæring på de forskjellige områdene. For eksempel søkte 13 523 voksne om opplæring i videregående skole i rapporteringsåret 2006. 6033 av disse er realkompetansevurdert. I 2006 var det registrert 36 832 voksne i videregående opplæring. 44 % av kursdeltakerne søkte en helse- og sosialfaglig sluttkompetanse, mens 37 prosent var i tilbud som førte fram til studiekompetanse. Det er også flest kvinner med arbeidserfaring fra helsesektoren som har benyttet seg av mulighetene for realkompetansevurdering og avkortet opplæring i videregående opplæring og inn i høyere utdanning (Vox 2008). Voksnes rettigheter til avkortet og tilpasset opplæring, samt de mange veiene mot studie- eller yrkeskompetanse gir mange måter å registrere voksne i opplæring på. Når så fylkeskommunene benytter forskjellige datasystemer som ikke snakker sammen, mangler vi sikre tall på hvor mange voksne som er i forskjellige opplæringsløp. Voksne registreres med ønsket sluttkompetanse. Til og med definisjonen av hvem som er voksne i utdanningsmessig forstand har variert mellom fylkeskommunene (Raabe 2007). Det er derfor ikke overraskende at det finnes andre tall på hvor mange voksne som deltar i videregående opplæring. Med forbehold om usikkerhet ved tallene anslår Høst (2008) at rundt 20 000 voksne tar videregående opplæring hvert år. Tilsvarende tall brukers også i Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport om livslang læring (2007). I en rapport om status for Kompetansereformen, på oppdrag for LO, konkluderer Hagen og Skule (2008) med at det ikke har vært noen vesentlig økning i antall voksne som tar videregående opplæring etter at voksnes rett ble innført. Det er satt i gang flere prosjekter for å bedre statistikkgrunnlaget for voksne i videregående opplæring, og det er nødvendig for å kunne forene rapporterings- og registreringssystemene. Staten tok et omfattende ansvar for voksenopplæringen i Norge gjennom - å nedsette et offentlig utvalg, Buer-utvalget, som leverte NOU 1997:25 Ny kompetanse - oppfølgingen i Stortingsmelding nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen - å vedta handlingsplan for kompetansereformen 1999-2003.

Et overordnet mål i Kompetansereformen var å bidra til å dekke samfunnets, arbeidslivets og den enkeltes behov for kompetanse. Kompetanseutvikling og livslang læring skal bidra til at norsk arbeidsog samfunnsliv får den kompetansetilførsel som er nødvendig for å sikre grunnlaget for verdiskaping og tjenesteyting, både i privat og offentlig sektor. En godt utdannet befolkning er nasjonens viktigste ressurs for å ta vare på og skape nye arbeidsplasser, sikre livskvaliteten og hindre nye klasseskiller. Bakgrunnen for å legge bedre til rette for voksnes læring i Kompetansereformen var: Økt endringstakt i arbeidslivet, økt behov for å kombinere utdanning og arbeid, bedre utnyttelse av arbeidsplassen som læringsarena, arbeidstakere med forventninger til utvikling og opplæring på arbeidsplassen. Det var godt dokumentert av blant annet Fafo at de med formell utdanning var de som hadde best og mest tilgang til utvikling og læring på jobb, mens arbeidstakere med liten, eller ingen formell utdanning ikke hadde de samme mulighetene. Realkompetanseprosjektet (1998-2002) var ett av regjeringens tiltak i Kompetansereformen. Målsettingen for prosjektet var: Å etablere et system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse med legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. Prosjektstyret besto av representanter fra partene i arbeidslivet: LO, NHO og KS, samt representanter fra Utdannings- og forskningsdepartementet og Utdanningsforbundet. Ett av resultatene var at det formelle utdanningssystemet fikk ansvaret for vurdering, verdsetting og dokumentasjon av realkompetanse. For Utdanningsforbundet var det viktig at ikke-formell og uformell kompetanse kunne veksles inn i formell kompetanse, forutsatt at læreplanmålene i fag ble brukt som referanse. Med dette grepet beholdt videregående opplæring sertifiseringsretten. Alle landets fylkeskommuner deltok, i tillegg til prosjekter i regi av bransjeorganisasjoner, bedrifter og frivillige organisasjoner. Totalt deltok 50 prosjekter over en treårsperiode. Følgende nasjonale prinsipper for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse ble anbefalt i sluttrapporten Realkompetanseprosjektet 1999-2002 i mål eller på startstreken: forankring i lover, regler og avtaleverk for å sikre individets rettigheter en organisering med nærhet til brukeren nasjonal prosedyre system for informasjon og veiledning referansepunkter som kompetansen kan vurderes mot (det vi si læreplanmål) retningslinjer for vurdering

retningslinjer for dokumentasjon. Det lyktes ikke i prosjektperioden å komme fram til ordninger som forplikter arbeidsgivere til å dokumentere læring i arbeidslivet. Arbeidslivet bruker store summer på kompetanseutvikling, det er forskjeller på om og hvordan investeringene i kunnskapsutvikling dokumenteres i privat sektor. I Hovedavtalen LO-NHO 2006-2009 Del B Samarbeidsavtale - kapittel XVII om kompetanseutvikling, 16-4 oppfordres bedriftene til å ha et system for dokumentasjon av realkompetanse, det vil si at bedriften skal kunne dokumentere den enkeltes erfaring, kurs og praksis relatert til arbeidsforholdet. Alle landets fylkeskommuner fikk støtte til å etablere en organisasjon for realkompetansevurdering og videregående opplæring for voksne. De fleste fylkeskommunene har valgt en organisering der sentre for voksenopplæring spiller en sentral rolle. Antall sentre i den enkelte fylkeskommune varierer, avhengig av opplæringsstruktur, næringsstruktur og geografi. Sentrene har forskjellige samarbeidsrelasjoner til NAV, og oppgaver lagt til sentrene varierer sterkt. I Nordland er det for eksempel opprettet en Godkjenningssentral, i Oppland er det opprettet Opus (opplærings- og utviklingssenter) i hver region og i Lillehammer. Ansvarsfordelingen mellom fylkesnivå, sentre for voksenopplæring/kompetansesentre og skoler er forskjellig fra fylke til fylke. Fylkeskommunens ansvar er: å gi informasjon og veiledning om utdanningsveier, rettigheter og muligheter i videregående opplæring, høyere utdanning og ut i arbeidslivet å vurdere realkompetanse i samarbeid med fagpersoner å utvikle fleksible opplæringsløp tilpasset voksnes behov og realkompetanse å tilby opplæring til voksne i henhold til opplæringsloven å sørge for realkompetansevurdering og praktisk prøving/yrkesprøving når NAV, kommuner eller trygdeetat henviser kandidater å ha kvalitet på voksenopplæringstilbudene å drive opplæring av ansatte i voksenopplæringen. Norges arbeid med Kompetansereformen og realkompetansevurdering vekker fremdeles oppmerksomhet i Europa. Årsaken finner vi først og fremst i at arbeidet med Kompetansereformen og Realkompetanseprosjektet er kjennetegnet av et tett trepartssamarbeid på alle nivåer; det vil si mellom

partene i arbeidslivet, myndighetene og utdanningssystemet. Dette samarbeidet er ikke like selvfølgelig i mange europeiske land. Arbeidet var erfaringsbasert, nye ordninger og systemer er kommet til og blitt prøvd ut underveis. Endringene i opplæringssystemet er synliggjort gjennom en rekke lovendringer. Endringene har fått konsekvenser for fylkeskommunenes og voksenopplæringssentrenes arbeid med Kompetansereformen, realkompetanse og voksenopplæring generelt. Som tidligere nevnt er det store forskjeller mellom fylkene i organiseringen av voksenopplæringstilbudet. Det er også store forskjeller i hvordan vurderingen av realkompetanse foregår, både med hensyn til metodevalg og prosedyrer. Det er ikke et entydig positivt bilde OECDs landrapport 2008 tegner av Norges system. Ifølge OECD er det store forskjeller mellom fylkeskommunene når det gjelder å satse på voksenopplæring, når det gjelder prosedyrer for vurdering av realkompetanse og når det gjelder hvilke metoder som benyttes. For eksempel er yrkesprøving lite brukt. Dette er en praktisk prøving av yrkesfaglig kompetanse, en metode som ble utarbeidet for å gi muligheter for å dokumentere kompetanse selv om dokumentasjon mangler fra hjemlandet (OECD 2008). Statistikkgrunnlaget er ikke godt nok, og årsakene til det er mange. Ulike rapporteringssystemer fanger ikke opp et presist bilde av situasjonen. Det er for eksempel svært mange veier mot studiekompetanse og/eller fag- svennebrev (Vox 2008 og OECD 2008). I arbeidet med OECD-rapporten kom det klart fram at datagrunnlaget for voksnes deltakelse er mangelfull. Til tross for det spurte OECD om kjennskapen til systemet er godt nok. Vox har følgende tall: 75 prosent av arbeidstakerne i Norge kjenner ikke til ordningen med realkompetansevurdering. Når de får informasjon om ordningen, sier mer enn halvparten av arbeidstakerne at de er interessert i å få en vurdering av hva de faktisk kan. Personer med lav utdanning har minst kjennskap til ordningen. Personer med universitets/høyskoleutdanning kjenner best til ordningen. I perioden fra 2000 til og med 2005 var det ca. 60 000 personer som fikk vurdert realkompetansen relatert til læreplaner i videregående opplæring. Det er ca. 10 000 voksne per år som vurderes etter gjeldende prosedyre på videregående nivå (OECD 2008). 80 prosent av de voksne som er realkompetansevurdert sa seg fornøyd med måten å få formalisert sin kompetanse på gjennom realkompetansevurdering (Vox 2004).

Få vet hvor de skal henvende seg for å få sin realkompetanse vurdert. Nesten 30 prosent av arbeidstakerne sier de vil henvende seg til arbeidsgiver eller fagforening. Bare to prosent sier de vil gå til fylkeskommunen som er riktig adresse (Vox 2003 men, hvor skal vi henvende oss?). I 2001 fikk voksne over 25 år uten studiekompetanse rett til å få vurdert sin realkompetanse ved inntak til høyere utdanning. Det er den enkelte utdanningsinstitusjon som avgjør om søkeren er studieegnet til det studiet vedkommende søker. Loven tillater studenter å gå opp til eksamen og prøver på bakgrunn av godkjent realkompetanse. Mange voksne uten formell kompetanse har benyttet seg av denne muligheten. I 2001 var det 6000 voksne som søkte seg til studier på bakgrunn av realkompetanse. Antall voksne som har søkt og påbegynt studier på bakgrunn av realkompetanse, har vært svakt synkende etter 2001. I 2006 var det 720 søkere til universitetssektoren, og 4722 til høyskolesektoren. I 2006 var kvinneandelen 67 prosent. Innen universitetssektoren utgjør dette en prosent av søkermassen, i høyskolesektoren tre prosent. Evalueringen av hvordan studentene har klart studieprogresjonen viser at disse studentene er svært motiverte og resultatene er ikke dårligere enn hos andre studenter (OECD 2008). Alle kommuner plikter å ha et tilbud om grunnskoleopplæring for voksne. Personer over 16 år som trenger grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring. Opplæringen skal være tilpasset den enkelte, og opplæring og undervisningsmateriell skal være gratis. Retten gjelder alle som har lovlig opphold i Norge så framt de ikke har rett til videregående opplæring etter 3-1 i opplæringsloven. Rett til grunnskole er regulert i opplæringsloven 4A-1. Det er bostedskommunen som er ansvarlig for å gi et opplæringstilbud etter individuell søknad. Kommuner som avslår en søknad om grunnskoleopplæring, har plikt til å informere søker om klageretten. Klagen skal sendes behandlende instans for ny vurdering. Hvis avslaget opprettholdes, skal søker informeres om retten til å få saken prøvet hos fylkesmannen. Kommunen har i tillegg ansvar for funksjonshemmede voksnes spesialundervisningstilbud, denne retten ble hjemlet i opplæringsloven 4A-2 (Grunnskoleopplæring for voksne). Det tilbys opplæring i fagene norsk, matematikk, engelsk, samfunnsfag og naturfag. En aktuell debatt er om voksne vil vært bedre tjent med opplæringen i basiskompetanse. Regjeringen opprettet i 2006 Program for basiskompetanse i arbeidslivet. Det er Vox som har programansvaret. Gjennom programmet kan virksomheter søke støtte til opplæringstiltak i lesing, skriving, regning og bruk av

IKT. Målet er å unngå at arbeidstakere og arbeidssøkere støtes ut av arbeidslivet på grunn av manglende grunnleggende ferdigheter. For 2008 har regjeringen foreslått bevilget 37 millioner kroner til programmet. Bare i Norge regner man med at det er mellom 350 000 og 400 000 voksne som har for dårlige basisferdigheter. OECD-undersøkelsene IALS (Adult Literacy Survey) 2000 og ALL (Adult Literacy Survey) 2005 viste at ca. en tredjedel av voksenbefolkningen har en leseferdighet som av OECDs eksperter er definert som utilstrekkelig i forhold til dagens samfunns- og arbeidsliv. 40 prosent av voksenbefolkningen har for svak tallforståelse etter OECDs definisjon. Antall voksne i grunnskoleopplæring økte med 14 prosent etter innføring av retten i 2002. I 2006 deltok 4268 voksne i grunnskoleopplæring. I tillegg deltok 6225 voksne i spesialundervisningen på grunnskolenivå, dette er voksne som kommunen har et opplæringsansvar for i henhold til opplæringsloven 4A-2 (Vox-speilet 2008). Gjennom introduksjonsloven har også kommunene ansvar for iverksetting av retten og plikten til norskopplæring med samfunnskunnskap for nyankomne flyktninger og innvandrere, som ble innført 1. september 2005. Intensjonen i Introduksjonsordningen med forpliktende norskopplæring er bedret integrering av den enkelte. Hovedregelen er at de som får opphold med mulighet til permanent bosettingstillatelse, har rett og plikt til å delta i 300 timer norsk, inkludert 50 timer samfunnskunnskap. Med en økende arbeidsinnvandring har bedrifter begynt å kjøpe norskopplæring av kommunene (Basis! Voksnes læring 2007 - tilstand, utfordringer og anbefalinger). Ifølge Vox-speilet 2008 var det en nedgang i antall deltakere fra 2002/2003 til 2006/2007 på 28 prosent, fra 30 433 til 21 982. Kvinneandelen har derimot økt med 52 prosent i 2002 til over 60 prosent de seineste årene. Organiseringen av opplæringen varierer veldig fra kommune til kommune. Etter at departementet innførte per capita /stykkprisfinansiering, viste det seg at de store voksenopplæringssentrene profiterte på dette, mens de små og mellomstore ikke klarte å opprettholde tilfredsstillende tilbud. Dette var svært uheldig for de voksne som ikke fikk nødvendig opplæring/arbeidstrening på bostedet sitt, og dette kan være noe av årsaken til nedgangen i antall deltakere. 2 Kongelige Kommunal- og Regionaldepartement Rundskriv H-20/03 Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.

Studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene i Norge har tradisjon for å drive opplæring som ikke er formell, men det drives også opplæring som er formell ved for eksempel salg av tjenester til det offentlige utdanningssystemet. Studieforbundene har ikke eksamensrett. De er derfor avhengig av et tett samarbeid med grunnskolen og videregående opplæring hvis elevene skal fullføre fag. En del fylkeskommuner kjøper også opplæringstjenester til voksenopplæringstilbudet fra studieforbund. Oslo kommune har for eksempel satt voksenopplæringstilbudene ut på anbud. Studieforbundene finansierer sin virksomhet gjennom ulike offentlige tilskudd, kontingent fra medlemsorganisasjoner og inntekter fra kurs- og prosjekter. Det er i følge Vox-speilet 2008 en nedgang i kursdeltakere og kurstimer. Statens satsing på formell voksenopplæring kan være en forklaring. Voksenopplæringsloven regulerer opplæringstiltak som er spesielt organisert for voksne: Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv. Denne lov skal bidra til å gi mennesker i voksen alder likestilling i adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter som fremmer den enkeltes verdiorientering og personlige utvikling og styrker grunnlaget for selvstendig innsats og samarbeid med andre i yrke og samfunnsliv. Deler av voksenopplæringsloven ble opphevet i 1998, da opplæringsloven ble vedtatt. Opplæringsloven erstattet en del av bestemmelsene i voksenopplæringsloven som angikk grunnskole og videregående opplæring for voksne. I Tron-utvalgets utredning Studieforbund læring for livet (NOU 2007:11) ble studieforbundenes rolle og oppgaver for den enkelte, for samfunnet og for arbeidslivet vurdert. Utdanningsforbundet svarte på høringen med følgende høringssvar: Utdanningsforbundet kan være positiv til at tilbudene til studieforbundene samorganiseres i fylkeskommunen. Dette fordi det gir mulighet for god informasjon til alle som berøres av tilbudene, i tillegg til at det gis et likeverdig tilbud til alle. For at dette skal kunne oppfylles, betinger det at tilbudene ikke sentraliseres eller regionaliseres, men forblir i den enkelte kommune nær brukeren. Fylkeskommunen må legge til rette for hvordan tilbud skal organiseres. Arbeids- og ansvarsfordeling må ligge hos fylkeskommunen. Utdanningsforbundet støtter øremerking av midler til voksenopplæringen. Lønnsvilkår, arbeidsvilkår og kompetansekrav må følge gjeldende tariffavtaler i det offentlige skoleverket. Kompetansekravene må tilsvare det nivå det undervises på. Hvis det skal konkurreres på like vilkår innenfor en rammefinansiering, må de økonomiske forutsetningene i forhold til sentrale avtaleverk og lover og forskrifter være like.

Undervisningen må forankres i opplæringsloven og privatskoleloven. Hvis studieforbundene skal tilby grunnopplæring, må de søke etter hjemmel i privatskoleloven, på lik linje med andre private tilbydere. Kompetansevurdering er krevende og må kvalitetssikres gjennom de store voksenopplæringssentrene vi allerede har. Eksamensretten i grunnopplæringen må legges til den offentlige skole. Eksamensvurderinger må være det offentliges ansvar. Kriteriene for kompetanse må kvalitetssikres og holdes innenfor de rammene vi har i dag. Utdanningsforbundet støtter ikke de endringer av opplæringsloven og universitets- og høgskoleloven som foreslås. Norsk forbund for fjernundervisning (NFF) består av fjernundervisningsinstitusjoner, offentlige universiteter og høgskoler, private institusjoner og bransjeopplæringssentre. Medlemmene i NFF tilbyr til sammen et mangfold av utdanninger, utdanningsløp og fag som fjernundervisning eller som ulike kombinerte opplegg. Tilbudene dekker alle utdanningsnivåer. Mange av utdanningene er et samarbeid mellom private og offentlige institusjoner, for eksempel mellom NKS Fjernundervisning og Høgskolen i Telemark. Arbeidsformene skiller seg fra skolen der elevene møter i klasserom og laboratorier, eller fra universitetet der studentene møter til forelesninger og kollokvier men innholdet er det samme. Nye nettbaserte metoder er i bruk, og mange undervisningsformer benyttes. Det jobbes stadig med å utvikle pedagogikken og finne fram til brukervennlig teknologi. Fylkesmannens utdanningsavdeling i Hordaland har det landsdekkende ansvaret for opplæring innenfor kriminalomsorgen. Fylkesmannen i Hordaland fordeler midler til fylkeskommunene, som står for selve opplæringen. Fylkesmannen skal føre tilsyn og kontroll med virksomheten, skal medvirke til faglig/pedagogisk oppfølging og stimulere til forsøks- og utviklingsarbeid. Fylkesmannen skal også ha en viss internasjonal kontakt på dette området. Fengselsundervisningen har betydning fordi den gir innsatte mulighet til tett oppfølging i læreprosessen. Det er det behov for, fordi svært mange av de innsatte har ulike typer lærevansker som lese-/skrivevansker og ADHD. I Stortingsmelding nr. 27 (2004-2005) Om opplæring innenfor kriminalomsorgen pekes det på at realkompetansevurdering er spesielt godt egnet for innsatte og domfelte i soningskø. For å gjøre

realkompetansevurdering og yrkesprøving kjent har Vox fått i oppgave å iverksette et nasjonalt prosjekt. Opplæring på grunnskole og videregående nivå vil stå sentralt (Vox Basis).

Voksne, med livs- og yrkeserfaring, har en rekke muligheter til å få dokumentert det de har gjort tidligere i livet. Det finnes flere metoder for realkompetansevurdering. Vurderingen kan være basert på egenvurdering eller vurdering av fagperson (dialogbasert metode), den kan være gjenstand for praktisk prøving, den kan bygge på innsendt dokumentasjon eller som en kombinasjon av flere metoder. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for realkompetansevurderingen på grunnskolens område, men det delegeres ofte til et voksenopplæringssenter, et servicesenter eller til NAV. Som for videregående opplæring vil opplæring på grunnskolens område innrettes og eventuelt avkortes i henhold til godkjent realkompetanse. Ordningen er lite brukt på dette nivået. For en del minoritetsspråklige elever vil det være aktuelt å få opplæring på videregående nivå i de fleste fag, mens mange har behov for engelsk på grunnskolenivå. Fylkeskommunen er ansvarlig for realkompetansevurderingen inn mot videregående opplæring. Det er faglærere/fagkonsulenter i skolen som utfører realkompetansevurderingene. Det gjøres ved at den voksnes medbrakte kompetanse vurderes opp mot kompetansemål i læreplanen i de fagene som er relevante. Godkjent kompetanse dokumenteres på kompetansebevis eller vitnemål og er likeverdig med ordinært læringsutbytte etter vanlig undervisning. Det er rektor som har det juridiske ansvaret for all offentlig dokumentasjon fra videregående opplæring. Dette ansvaret kan ikke delegeres. Hvis voksne har fått godkjent realkompetanse har den voksne rett til inntak og avkortet, tilpasset opplæring i ønsket utdanningsprogram i videregående opplæring. Voksne kan også benytte seg av tilbud spesielt tilrettelagt for voksne, for eksempel komprimerte opplæringsløp, deltakelse i ordinær eller nettbasert opplæring. Fylkeskommunen er ansvarlig for kvaliteten i opplæringstilbudet. Når minoritetsspråklige med fagutdanning, men uten papirer fra hjemlandet, ønsker en realkompetansevurdering, kan det være metoden yrkesprøving som tas i bruk. De voksne kan prøves rent praktisk i forhold til læreplanene på alle nivåer i en yrkesfaglig opplæring. Denne metoden er god for voksne med fagkompetanse, men metoden er lite brukt. Årsakene er flere, det er dyrt å ha et korps av folk med oppdatert kunnskap om metoden i alle de yrkesfaglige sluttkompetansene.

Prøvekostnadene overstiger svært ofte det et fullstendig opplæringsløp vil koste uten prøving og avkorting. Den enkelte voksne ville ha profitert på at metoden var i bruk. En forutsetning for at metoden skal tas i bruk, er at prosedyren og mulighetene gjøres kjent. Noen fylkeskommuner har gjort et grunnarbeid, det gjelder for eksempel Oppland og Akershus. Rettigheten er grundig omtalt i opplæringsloven. Erfaringer fra Oslo og Oppland i regi av Realkompetanseprosjektet er omtalt her. Gjennom privatistordningene har voksne hatt rett til å få dokumentert sin kompetanse i videregående opplæring. Det er lang tradisjon for voksenopplæring som gir studiekompetanse. Det er også tradisjoner for å godkjenne kompetanse fra andre opplæringsarenaer enn skolen. Det nasjonale systemet for realkompetansevurdering bygger på prinsippet i disse dokumentasjonsordningene. Praksiskandidatordningen (opplæringsloven 3.5 Fag- og sveineprøve utan læreforhold og skole) som sier at voksne med allsidig praksis i faget, som har 25 prosent lenger praksis enn fastsatt i læretida, kan gå opp til fag-/svenneprøve. Fylkeskommunen er ansvarlig for godkjenningen av praksis. Majoriteten av voksne som vil ha vurdert realkompetansen, vil ha den vurdert innen yrkesfagene. Det er flest kvinner innen helsefagene som benytter seg av ordningen, og kommunene har skaffet seg mange faglærte helsearbeidere på denne måten. Det er svært vanlig at voksne benytter seg av mulighetene praksiskandidatordningen gir. Praksiskandidatordningen regnes som en dokumentasjonsordning, og har vært hegnet om av LO gjennom flere reformer. Rådet for utdanningsministre i EU vedtok i mars 2005 å starte arbeidet med å etablere en felles europeisk referanseramme for kvalifikasjoner for livslang læring, European Qualifications Framework (EQF). Hovedtanken i EQF er at læring er noe som skjer gjennom hele livet og på forskjellige arenaer. EQF er et overordnet eller et meta-rammeverk. Kjernen i EQF består av et sett felles referansepunkter som henviser til læringsutbytte, i en struktur på åtte nivåer. Til disse nivåene kommer andre virkemidler og ordninger som skal møte behovet på individnivå, slik som Europass og Diploma Supplement. EQF vil også omfatte et sett med felles prinsipper og prosedyrer som skal veilede samarbeidet mellom ulike aktører på ulike nivå med særlig fokus på kvalitetssikring, vurdering og nøkkelkompetanse.

14. februar 2008 fattet Rådet (utdanning) følgende vedtak om EQF: "Qualifications framework for lifelong learning The Council adopted a recommendation of the European Parliament and of the Council on the establishment of a European qualifications framework for lifelong learning (3662/07). The aim of the recommendation is to provide a common language to describe qualifications, thereby increasing transparency, improving comparability and facilitating the recognition of different qualifications acquired under the various EU education and training systems." Med dette formelle vedtaket er EQF vedtatt på europeisk nivå. Målet er som påpekt å legge til rette for et felles språk for å beskrive kvalifikasjoner, herunder å øke innsikten i de ulike landenes systemer, forbedre sammenlignbarheten av kvalifikasjoner og bidra til å øke anerkjennelsen av ulike kvalifikasjoner ervervet under ulike europeiske utdannings- og opplæringssystemer. Videre oppfølging av dette arbeidet skjer nå i de enkelte europeiske landene, blant annet gjennom utviklingen av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk. Kunnskapsdepartementet vurderer nå behovet for utviklingen av et slikt nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring i Norge.