KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager 1
KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager Barn i Norge har hovedsakelig gode oppvekstsvilkår. De har omsorgsfulle foreldre og de blir ivaretatt av trygge helsearbeidere, pedagoger og assistenter. Noen barn og unge går det likevel galt med. En del av disse har foreldre som av ulike grunner ikke klarer å ta godt nok vare på barna sine, ofte fordi de selv strever med psykiske vansker, rusproblemer eller annet. Andre ganger kan det være vanskelig å se noen umiddelbar forklaring på hvorfor det ser ut til å gå galt med noen barn og unge. Det som er sikkert er at unge som ruser seg, faller ut av videregående skole og gjør kriminelle handlinger, har vært på helsekontroller og gått i barnehage. Ofte sier voksne som har hatt kontakt med disse barna at de ikke er overrasket. Dette innebærer at noen har sett eller fornemmet at dette var barn som behøvde hjelp. Disse ungene kunne ha blitt fanget opp tidlig og fått hjelp mens de var små - kanskje for ting de strevde med som kan ha vært symptomer på en vanskelig hjemmesituasjon. Ansatte på helsestasjonen og i barnehagen har ansvar for å se barn som strever, ta bekymringssignaler på alvor og bidra med veiledning til foreldrene for å forbedre hjemmesituasjonen. 1. Hva kan gi grunn til bekymring? En bekymring er en begrunnet følelse av at noe er galt hjemme hos et barn eller at barnet viser mistilpasning. Det kan være grunn til bekymring dersom barnet har blåmerker eller sår uten en naturlig forklaring, viser utagerende og aggressiv atferd, har forsinket språkutvikling eller er apatisk. Andre grunner til bekymring kan være at barnet ikke liker nærhet og kos, gir uttrykk for smerter i magen eller hodet, er trøtt og uopplagt, har mye fravær fra barnehagen eller at familien ikke møter opp til helsekontrollene. Dersom man mistenker at foreldrene har et rusproblem, er voldelige eller strever med psykisk sykdom, er dette også grunnlag for bekymring. Det samme gjelder hvis foreldre viser liten empati med sine barn og ofte blir sinte. KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager 2
Om bekymringen er av lettere art og kan avhjelpes i et samarbeid mellom foreldrene og helsestasjonen/ barnehagen, eller om den er alvorlig og må meldes til barnevernet, er en avveining den enkelte må ta selv. Det er rimelig at dette er noe man diskuterer med leder og eventuelt en eller flere kolleger før det tas en beslutning. En bekymring kan også drøftes med barnevernet anonymt. Man har plikt til å melde fra til barnevernet når det er mistanke om at barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, vold eller på annen måte lider alvorlig overlast: «Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt [ ].» (Barnevernloven 6-4, annet ledd). 2. Hvem har et ansvar? Opplysningsplikten er et selvstendig og individuelt ansvar som påligger hver enkelt ansatt på helsestasjoner og i barnehagene. I praksis vil en bekymringsmelding oftest være undertegnet lederen av helsestasjonen eller barnehagen. I de tilfellene der det er uenighet mellom lederen og den ansatte om hvorvidt bekymringen bør meldes eller ikke, har den ansatte et selvstendig ansvar for å melde bekymring. 3. Hva skal man gjøre med sin bekymring? Det er viktig at helsestasjoner og barnehager har rutiner på hvordan man drøfter og dokumenterer sin bekymring og melder fra til barnevernet. Dersom det er begrunnet bekymring for at barnet har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep skal dette også meldes til politiet. Alle ansatte må ha grunnleggende kunnskap om meldeplikten. Klare rutiner bidrar til å forhindre usikkerhet blant personalet hvis en situasjon skulle oppstå. KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager 3
4. Den vanskelige samtalen har helsestasjonene og barnehagene tilstrekkelig kompetanse om dette? I de fleste tilfeller er det riktig å snakke med foreldrene om den bekymringen man har for barnet eller omsorgssituasjonen. I en del tilfeller vet vi at bekymringsmeldinger ikke kommer til barnevernet fordi de ansatte synes en slik samtale med foreldrene er så vanskelig at de viker unna. Helsestasjonen og barnehagen må ha diskusjoner jevnlig i personalgruppen om hvordan man snakker med foreldre om en bekymring. De ansatte må være trygge på hvordan det gjøres. Det kan være lurt å trene på å gjennomføre slike samtaler og tilrettelegge for økt kompetanse dersom dette er nødvendig. I visse tilfeller skal man ikke snakke med foreldrene før man sender bekymringsmelding til barnevern eller politi: Ved mistanke om at barnet utsettes for seksuelle overgrep Ved mistanke om at barnet er utsatt for vold eller andre overgrep Dersom det å orientere foreldrene kan sette noens liv eller helse i fare Veilederen Til barnets beste fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) gir mer kunnskap om hva som kan gi grunn til bekymring og om hva man bør gjøre med bekymringen. Noen ganger kan det være nødvendig å ha en samtale med barnet for å finne ut hvordan barnet selv tenker om sin situasjon. Barn som utsettes for vold eller andre overgrep kan ha blitt bedt av de voksne om å tie. Barn er ofte lojale mot foreldrene og vil helst beskytte dem selv om de har gjort barnet vondt. Veilederen Snakk med meg! fra BLD gir råd om hvordan samtaler med barn i vanskelige situasjoner bør gjennomføres. 5. Helsestasjonens og barnehagens samarbeid med barnevernet hva kan det bestå i? Det vil alltid være samarbeid mellom helsestasjonen/barnehagen og barnevernet i enkeltsaker. I tillegg bør helsestasjonen og barnehagen be barnevernet om generell informasjon og opplæring. Barnevernet bør inviteres til foreldreveiledningsgrupper, barselgrupper, fagmøter og foreldremøter. Slik kan barnevernet informere om arbeidsmåter og mulige tiltak. Dette vil kunne bryte ned myter og bygge tillit til barnevernet, ikke bare blant foreldrene, men også blant personalet. At helsestasjonen og barnehagen praktiserer et godt samarbeid med barnevernet kan senke terskelen for at foreldre selv søker hjelp før problemene utvikler seg. KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager 4
6. Hva når ingen ting skjer etter at du har meldt fra? Barnevernet har plikt til å gå igjennom innkomne meldinger snarest mulig, og senest innen en uke, for å vurdere hvordan meldingen skal følges opp (barnevernloven 4-2). Barnevernet plikter å gi tilbakemelding innen tre uker om at de har mottatt meldingen og om hvorvidt de har besluttet å starte undersøkelsessak. Dersom barnevernet har gjennomført en undersøkelsessak, skal det gis ny tilbakemelding innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. Tilbakemeldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller følges opp videre fra barnevernet (barnevernloven 6-7a). Er du stadig bekymret? Etterspør saken meld igjen. Kilder: Veilederne fra BLD; Snakk med meg og Til barnets beste, samt Lov om barneverntjenester. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2009/snakk-med-meg. html?id=577710 http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2009/til-barnets-beste--- samarbeid-mellom-bar.html?id=572054 Det kriminalitetsforebyggende råd Møllergata 16 0179 Oslo Tlf: 22 24 55 95 Faks: 22 24 27 28 E-post: krad@jd.dep.no www.krad.no GJERHOLM DESIGN KRÅD gir råd til helsestasjoner og barnehager 5