Martin Røed Svebo Innholdsfortegnelse: Innledning og presentasjon av valgt biografi...s. 1 Kritisk vurdering av Historien om Edvard Munch...s. 2 Konklusjon...s. 6 Litteraturliste...s. 7 Innledning og presentasjon av valgt biografi Helge Ridderstrøm definerer biografi som en fortelling om en persons liv, der personen faktisk har levd (ikke oppdiktet) eller fortsatt er i live, og der intensjonen er å gjengi sanne opplysninger og sannheter om personens liv (Ridderstrøm 2011 s.1). Jeg har i denne oppgaven valgt å ta for meg biografien om maleren Edvard Munch, skrevet av Ketil Bjørnstad. Biografien følger Munch fra han vokste opp på Østkanten i Oslo, gjennom hans møte med Kristianiabohemen og til hans arbeidsår ved slutten av livet i Kragerø og på Ekely. Munch sitt forhold til kvinner, familien, venner og uvenner får stor plass i boka. Munch sitt sammenbrudd settes i boka inn i en ramme som gjør at det virker forståelig, og nærmest uunngåelig. Mennesket Munch er og var for de fleste av oss ganske ukjent og utydelig. Han lever videre gjennom sin kunst. I sin samtid var Munch preget av nerver og var tidvis ulykkelig. 1
Men Munch var også offer for en brutal åndskamp, og var nær ved å bli mobbet ut i glemselen, av en uforstående samtid. I etterordet til Historien om Edvard Munch skriver Bjørnstad at selv om Historien om Edvard Munch kan leses som en roman, er den først og fremst en litterær rekonstruksjon av et liv bygget på alt tilgjengelig materiale (...) Intensjonen har vært å la Munch selv få komme til uttrykk mest mulig. Ellers har jeg utelukkende basert meg på førstehånds kilder, brev eller skrifter fra Munchs venner (Bjørnstad 1993 s. 491). Videre forteller Bjørnstad at Munch skrev fem litterære opptegnelser, og at det finnes to tykke permer på Munch-museet med litterære tekster, notater og skisser (s. 491+492). Bjørnstad forklarer at i denne biografien har hovedhensikten vært å skrive en skjønnlitterær biografi, som i store avsnitt baserer seg på Munchs egne opptegnelser. Det er derfor viktig å understreke at (...) det er i stor grad Munchs egen stemme man hører (s. 492). Munch sitt forfatterskap er blant de mindre kjente sidene ved ham. Bjørnstad påpeker videre at for å fortelle en sammenhengende historie må stoffet redigeres, særlig siden Munch sine skrifter er preget av at han ofte avbryter seg selv, at skriftene er uten tegnsetting og at de ofte er i skisseform. Munch sine egne karakteriseringer og beskrivelser er beholdt i så stor grad som mulig, og er samtidig kryssklippet opp mot brev og kunsthistoriske betraktninger (s. 492). Kritisk vurdering av Historien om Edvard Munch Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Helge Ridderstrøm, påpeker i sin artikkel om biografi at biografi-forfattere må avveie to prinsipper mot hverandre; tilhørighetsprinsippet, dvs at den biograferte tilhører en kultur, et land en generasjon osv, og individualiseringsprinsippet, dvs det særegne spesielle unike ved enkeltmennesket. Individets utvikling til å bli seg selv er sentralt og mang en biografi former historien om personen som en dannelsesreise (Ridderstrøm 2011 s. 1). Man kan si at i Historien om Edvard Munch veier individualiseringsprinsippet sterkest, man går tett inn på Munch som person for å bedre fortså hans skapende evner og at han hadde en indre drivkraft til å male. Tilhørighetsprinsippet er også underliggende i biografien, i en litt ambivalent setting. Munch følte seg på siden av samfunnet og ble også utsatt for en bevisst kampanje for å skyve han ut i kulden. Samtidig var han venner med deler av Kristianiabohemen og tilhørte jo sin samtid. Muligens kan man si at Munch var litt mellom barken og veden, uten fullstendig tilhørighet noe sted. 2
Ridderstrøm påpeker at biografer gjerne vil både si sannheten og formidle. I Historien om Edvard Munch kan man argumentere for at Bjørnstad er mest opptatt av formidlingen, da han lar Munch sine egne tekster tale for seg selv, biografien blir et bilde på hvordan Munch så sin tilværelse. Dette kan muligens svekke den historiske korrektheten, da Munch sine tekster er svært personlige og subjektive. Men samtidig får man da også et mer intenst møte med personen og kunstneren Munch. Når Historien om Edvard Munch baserer seg i så stor grad på personlige tekster av Munch, som også er datert såpass mange år tilbake, så blir etterprøvbarheten og relevanskontrollen vanskeligere for vanlige personer som leser biografien. Man kan muligens ta seg en tur til Munch-museet, og se på skriftene der, men de fleste vil nok mest sannsynlig ta det biografien skriver for god fisk. Biografien etterstreber uansett en historisk objektivitet, men som Ridderstrøm påpeker er det en umulig oppgave da (...) biografen og den biograferte tilhører helt forskjellige tider og samfunn. Tid og rom skaper en avstand som er uovervinnelig (Ridderstrøm 2011 s. 1). Ridderstrøm trekker fram Nigel Hamilton sin bok Biography. A Brief History. Hamilton går i denne boka langt i å påpeke at sex og seksuelle temaer brukes som våpen av biografene for å trekke leserne inn i stoffet. Man kan argumentere for at Bjørnstad bruker dette i stor grad i Historien om Edvard Munch, da det også bak på biografien reklameres med at den handler om kvinnene i Munchs liv. Det virker som dette er med på på å selge inn boka til leserne og å få flere interessert i å lese boka. Men kvinnehistoriene er også tatt med fordi de bidro til å gjøre Munch til den personen han var og ble. Munch selv skriver i begynnelsen av boka om et av sine kvinnebekjentskaper; Kjære Thiis: Det er fem år siden. Like såret og ødelagt sitter jeg her. Dette kvinnemennesket (...) ekspederte meg til helvete. Hun reiste Europa rundt og stiftet de utalligste forhold, skamskjærte meg blant alle mine venner, gjorde meg gal av scener og endelig, i 1902: ødelagt for livet (Bjørnstad 1993 s. 9). Man kan i dette sitatet øyne konturene av Munchs skjøre sjeleliv. Munch hadde flere uheldige kvinnebekjentskaper, også med gifte kvinner og disse nederlagene og denne kjærlighetssorgen var med på å forme han som person, og dermed også som kunstner. Ridderstrøm påpeker at biografier kan sikte mot å være avslørende og detroniserende. Det kan gjelde sprik mellom en persons idealer og faktisk livsførsel, mellom vedkommendes etiske prinsipper utad og privatliv, mellom det som ble sagt og det som ble gjort. Slike biografier kan bruke retorikk som først i dag vet vi takket være hans dagbok 3
at... (Ridderstrøm 2011 s. 9). Selv om Historien om Edvard Munch er avslørende og viser fram en hudløs og naken Munch, fremstår den ikke som detroniserende. Den virker heller som forklarende og analyserende over hvordan kunstneren Munch var. Videre viser Ridderstrøm til Marianne Egeland som i Morgenbladet beskriver en tendens innen biografisjangeren der det skapes en forventning om at den biograferte utgjør en gåte eller et mysterium som biografen skal låse opp med sine nye nøkler. Egeland ser på dette som et retorisk klister, at man er fanget i vaner og forventninger til biografiene. Dessuten er både biografene og forleggerne særdeles opptatt av at en bok skal ha nyhetens intresse. Egeland påpeker at personligheten til den biograferte defineres ofte som biografens hovedtema. Da blir det lett til at man foregir å søke den egentlige, indre, sanne (...) mørke mannen eller kvinnen bak masken (...) (Ridderstrøm 2011 s. 10). Egeland kan muligens tolkes dithen at dette fokuset går på bekostning av andre områder i biografien. I Historien om Edvard Munch er man opptatt av personligheten til den biograferte, og man vil kaste nytt lys over personen. Man kan dessuten regne Munch sine egne notater som ukjente for de fleste, og at de dermed kaster nytt lys over personen Munch og hans psyke. Munch som person vet man ellers ikke så mye om før denne biografien kom, de fleste kjenner sannsynligvis bare til hans bilder. Men Historien om Edvard Munch er ikke bare om personen Edvard Munch, den er også til en viss grad en tidskoloritt og en historisk biografi om Norge og Kristiania rundt århundreskiftet, lagt som en ramme for Munchs liv og virke. Førsteamanuensis i vitenskapsteori ved Høgskolen i Stavanger, Dag Jenssen, skriver i sin artikkel Noen trekk i den historiske biografiens landskap, at litteraturvitenskapen har siden 1960 vært skeptiske til biografien ettersom den skjønnlitterære forfatteren har vært betraktet med mistro i forhold til verket. Jenssen skriver at biografi forstått som tendens til å sentrere individet gjennom strategiene monument, fortrolighet med personen og meddelselse fra den biograferte til et publikum, skiller seg en del fra historiefagets grunntendens (Jenssen 2002 s. 276). Monument forstås her av Jenssen som å bygge et minnesmerke, fortrolighet som at man skal bli virkelig kjent med personen, og meddelelse er at den biograferte snakker til leseren. I Historien om Edvard Munch kan man vurdere det slik at de to siste faktorene er mest tilstede. Det er mindre tydelig i biografien om han forsøker å skape et monument over Munch. Bjørnstad ønsker å skape en fortrolighet med personen Munch og meddelelsen kommer sterkt tilsyne ved at det delvis er Munch selv som snakker til oss gjennom sine tekster i boka. 4
Jenssen gjengir Marianne Egeland sin definisjon på en biografi, som en litterær fremstilling av livet til en historisk person, skrevet av en annen og presentert som et selvstendig kunstverk (Jenssen 2002 s. 275). Jenssen sier det er problematisk å bruke uttrykket kunstverk her, fordi biografien alltid er rettet inn mot det som har skjedd. Den er sakprosa, understreker han. Når det gjelder Historien om Edvard Munch, sett i lys av Egelands definisjon på biografi, så kan man betrakte den i en slags dobbeltrolle. Den er både delvis drevet fremover av Munch sine egne ord og opptegnelser, og den er skrevet og satt sammen av Bjørnstad. Det er noe uvanlig å la den som det skrives biografi om føre pennen store deler av boka, noe som gjør boka mer personlig, men som også kan bidra til å forvirre leseren. Man kan bli sittende å lure på hvem som sier hva, og hvilken forfatter som står bak de ulike avsnittene i boka, om det er Munch eller Bjørnstad, eller begge. Jenssen påpeker det nære slektsbåndet mellom biografien og den historiske biografien. Han ser biografien som en motvekt til strukturelle eller samfunnsorienterte studier. Men dette bør ikke forstås for enkelt, som om et visst antall livsskildringer skulle kunne oppveie en i en eller annen forstand overvekt av samfunnsanalyse (...) Biografien må frembringe kvalitativt ny kunnskap om [samfunns]mønstrene (Jenssen 2002 s. 279). I Historien om Edvard Munch får vi noe kunnskap, en del av det indirekte gjennom Munchs gjøremål og møte med personer, om datidens samfunn og at Munch ble misforstått og forsøkt frosset ut av det gode selskap blant annet gjennom kampanjer mot ham i avisene. Men man kan innvende at biografien ikke går i stor nok grad inn på samfunnet og tiden Munch levde i. Det er den personlige beretningen om Munch som er i fokus, delvis ført i pennen av hovedpersonen selv. Jenssen sier den historiske biografien avdekker mønstrenes system av normer og grensene som disse setter for individers handling og tenkning (Jenssen 2002 s. 280). Disse faktorene kan man si at Historien om Edvard Munch har for lite av. De begrensende normer i samfunnet kunne muligens satt Munchs handlinger og personlighet inn i tydeligere rammer og økt vår forståelse av ham som person og kunstner. Jenssen nevner en historisk-biografisk strategi som kan kalles hermeneutisk. Den viser hvordan et menneske selv kan ha en mer eller mindre tematisert forståelse av mønstre slik at vi kan betrakte dem ved hjelp av vedkommende (Jenssen 2002 s. 281). Dette er her forstått som at vi kan se mønstre gjennom den biograferte personens øyne. I Historien om Edvard Munch sitt tilfelle blir en slik strategi noe vanskelig å følge, da Munch i store deler av sitt liv var på sidelinjen av samfunnet, og ikke gir inntrykk av å ha noen tematisert forståelse 5
av mønstrene i samfunnet. Vi får således ikke noen særlig hjelp til å se samfunnets mønstre og gjennom Munch sine øyne, vi får mer se Munch fra innsiden, på det personlige plan. Jenssen påpeker at en biografi vil ha visse fellestrekk enten den sikter seg inn på forståelsen av personen eller av samfunnet. Det samme vil gjelde om den interesserer seg for forholdet mellom et liv og et verk som ennå er levende for publikum, som i mange forfatterog kunstnerbiografier. Man kan ikke her gi opp det faktiske enestående livet som ramme for fremstillingen og den historiske forståelsen (Jenssen 2002 s. 277). Munch sitt liv og personlighet blir det som skapte hans enestående kunst. Dette har en en sentral og gjennomsyrende plass i Bjørnstad sin biografi. Konklusjon: Historien om Edvard Munch er en spennende fortelling om et dramatisk liv, ført i pennen både av Munch selv og forfatter Ketil Bjørnstad. Det er interressant å se hvor mye Munch selv skrev, og dette gir oss et mer personlig og direkte møte med ham, enn om Bjørnstad skulle vært forfatter i hele biografien. En ekstra dimensjon i biografien skapes når en av verdens mest kjente malere viser seg å også være en forfatter, i alle fall på skissenivå. Biografien er spennende som en roman, og man vil lese videre for å finne ut hva som skjer med Munch. Man kan si seg enig med det som står på baksiden av biografien, der de omtaler den som en skjønnlitterær biografi. En av ulempene med denne formen for biografi kan være at den blir vel privat og personfokusert. Det blir også mye fokus på hans feilede kvinnebekjentskaper, og traumer rundt dette. Hadde noe mer av boka vært om samfunnet på Munch sin tid kunne det ha økt forståelsen for personen Munch enda mer, og forklart hans valg og handlinger gjennom livet, som igjen var med å påvirke hans særegne og verdenskjente malerstil. 6
Litteraturliste Bjørnstad, K. (1993). Historien om Edvard Munch. Oslo: Gyldendal. Jenssen, D. (2002). Noen trekk i den historiske biografiens landskap. Historisk tidsskrift, 02-03, s. 273-295. Tilgjengelig via http://www.idunn.no Ridderstrøm, H. (2011, 31. januar). Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier: Biografi. Hentet 23.05.2011 fra http://home.hio.no/~helgerid/litteraturogmedieleksikon/biografi.pdf 7