Internasjonal politikk stater og strukturer Del 4 Nå vender vi blikket ut i verden. Du får vite mer om det internasjonale samspillet mellom aktører som stater, statlige og ikkestatlige organisasjoner, internasjonale bedrifter, folkegrupper og nasjoner Du vi se at kampen om makt og innflytelse ikke foregår etter like klare regler og prosesser som på nasjonalt nivå. I kapittel 17 ser vi på det internasjonale systemet. Vi ser at systemet peker i to retninger: Vi finner både åpen maktkamp og anarki, men også forsøk på å lage institusjoner og regler som bidrar til orden og samarbeid. Mot slutten av kapitlet spør vi om hva som er de fremste internasjonale temaene i vår tid. Går vi mot økende internasjonalt stabilitet? I utenrikspolitikken arbeider statene internasjonalt for å nå viktige mål som trygghet og velferd. Kapittel 18 ser også på hva slags maktressurser og virkemidler ulike stater kan ta i bruk for å nå sine utenrikspolitiske mål. I kapitlet spør vi om økonomiske maktressurser og virkemidler har blitt viktigere enn militære. Kapittel 19 er viet andre aktører på den internasjonale arenaen. Vi ser på transnasjonale selskaper (TNS), statlige organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner som Amnesty og Røde Kors. Ulike etniske grupper og kulturelle fellesskap blir også omtalt. Til slutt møter du de internasjonale mediene som CNN, BBC og Al Jazeera i en grundig diskusjon av deres betydning.
Kapittel 17 Den internasjonale arenaen FNs tusenårsmøte ble åpnet en tidlig septemberdag i 2000. Statsledere fra hele verden var til stede. De hadde store visjoner om hvordan FN og internasjonalt samarbeid skulle skape en bedre verden for verdens befolkning i det nye tusenåret. Før de gikk fra hverandre, hadde verdens fremste politiske ledere vedtatt Tusenårserklæringen. Her slår FNs medlemsstater fast at de vil følge internasjonale spilleregler, styrke menneskerettighetene og FNs stilling. Erklæringen inneholdt også tusenårsmål (se rammeteksten på neste side), konkrete målsettinger blant annet om å redusere fattigdom og fremme bærekraftig utvikling. Statslederne la på Tusenårsmøtet bak seg det blodigste hundreåret i verdenshistorien. Mange håpet derfor at møtet kunne bli starten på en bedre verden, en verden som var mer rettferdig, forent og fredelig. Andre var skeptiske. Når statslederne har reist hjem igjen, vil det internasjonale samfunnet fortsatt være en arena for strid og utrygghet. Forholdet mellom statene vil fortsatt være preget av den sterkestes rett, hevdet de. Og individene vil fortsatt være overlatt til makthavernes vilkårlige behandling og manglende respekt for menneskeliv. Sett at verdens statsledere faktisk var villige til å arbeide for fred og rettferdighet: Er målene de har satt seg oppnåelige? Eller er verden så kompleks og kaotisk at politisk styring og internasjonalt samarbeid ikke er mulig? Statsledere på FNs tusenårsmøte i september 2000. 242
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 FNs tusenårsmål fram mot 2015 1 Utrydde ekstrem fattigdom og sult Før 2015 skal andelen av befolkningen som tjener mindre enn 1 USD per dag, halveres. I samme periode skal andelen som lider av sult, halveres. 2 Realisere universell tilgang til grunnskoleutdanning Alle barn skal få anledning til å gjennomføre grunnskolen innen 2015. 3 Fremme likestilling og styrke kvinners posisjon Det skal arbeides for å sikre likestilling og sikre økte muligheter for kvinner. Kjønnsforskjeller i grunnutdanning og videregående utdanning skal fjernes. 4 Redusere barnedødelighet Dødeligheten for barn under fem år skal reduseres med to tredeler fra 1990 til 2015. 5 Bedre mødres helse Mødredødeligheten i forbindelse med fødsler skal reduseres med tre firedeler fra 1990 til 2015. 6 Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer Spredningen av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer skal stanses innen 2015. 7 Sikre miljømessig bærekraft Prinsippene om bærekraftig utvikling skal innlemmes i statenes nasjonale politikk. Andelen som ikke har tilgang til rent vann, skal halveres innen 2015. Situasjonen for minst 100 millioner mennesker som lever i slumområder, skal være radikalt forbedret innen 2015. Tapte naturressurser skal reverseres. 8 Utvikle et globalt partnerskap for utvikling Det skal utvikles et åpent, rettferdig og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem som tar vare på behovene til de minst utviklede landene (MUL). 243
DEL 4 KAPITTEL 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN Milliarder dollar Militærutgifter i de rike landene i 2003 Totalsum brukt på reklame i verden i 2003 616 Landbrukssubsidier i de rike landene i 2003 Årlige utgifter til Irakkrigen 446 Totalsum brukt på parfyme og kosmetikk i verden i 2003 Det nødvendige budsjettet for å nå Tusenårsmålene innen 2015 USAs bistandsbudsjett i 2003 180 245 16 25 33 Kilde: OECD Politikk på den internasjonale arenaen Når vi skal prøve å forstå det internasjonale samfunnet, skiller vi gjerne mellom utenrikspolitikk, internasjonal politikk og det internasjonale systemet: Utenrikspolitikk er de sidene ved en stats politikk som har å gjøre med forholdet til omverdenen, for eksempel andre stater og internasjonale organisasjoner og bedrifter. Utenrikspolitikk er en del av den internasjonale politikken. Internasjonal politikk omfatter, enkelt sagt, all samhandling over landegrensene som påvirker fordelingen av goder og byrder. Viktige aktører er regjeringer og internasjonale organisasjoner og bedrifter. Det internasjonale systemet er summen av den internasjonale politiske samhandlingen mellom internasjonale aktører. Studerer vi denne samhandlingen over tid, får vi øye på visse gjentakelser og mønstre. Disse handlingsmønstrene setter rammer og begrensninger for hvordan de enkelte aktørene kan opptre på den internasjonale arenaen. Det internasjonale systemet Internasjonal politikk er et komplisert lappeteppe av konflikt og samarbeid. På den internasjonale arenaen finner vi alt fra hensynsløse kriger til tett samhandling mellom ulike aktører. Det internasjonale systemet blir derfor på den ene siden preget av anarki og maktkamp. På den andre siden finner vi klare tendenser til samarbeid og orden. 244
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 Anarkisk: som er preget av mangel på overordnet styringsorgan Anarki og maktkamp Ved første øyekast kan det virke som om statene har bare ett mål: makt. De ser makt som en forutsetning både for statens overlevelse og suverenitet og for befolkningens velferd. Små stater søker gjerne beskyttelse fra de store for ikke å bli overkjørt. Det er tilsynelatende «jungelens lov» som gjelder. De sterkeste rivaliserer seg imellom og dominerer og utnytter de svake. Derfor sier vi ofte at det internasjonale systemet har anarkiske trekk. Begrepet anarki brukes gjerne for å beskrive et lovløst samfunn uten noen klar øverste autoritet (men anarkisk må ikke forveksles med anarkisme, som er en politisk ideologi). Mangel på felles grunnverdier, normer og regler Det internasjonale samfunnet mangler felles verdier som et bredt flertall av stater forplikter seg til å følge. Selv om verdens statsledere snakker varmt om folkerett og menneskerettigheter, er det fortsatt stor uenighet om hvordan de skal tolkes og etterleves. De internasjonale normene og reglene som finnes, er ofte vage og lite forpliktende. Innad i en stat er det derimot ofte en felles holdning til viktige verdier, for eksempel likestilling og demokrati. Ingen anerkjent overordnet beslutningsmyndighet Alle moderne stater har en nasjonalforsamling som vedtar lover og regler som alle må følge. En slik institusjon mangler i det internasjonale samfunnet. Det nærmeste vi kommer, er FN. Men heller ikke her gjør de flertallsvedtak som forplikter alle (unntaket er FNs sikkerhetsråd, men det har en rekke andre begrensninger). Statenes egne beslutningsprosesser og rett til selvstyre, statlig suverenitet, settes foran behovet for effektiv internasjonal styring. Derfor finnes det heller ingen myndighet som kan kreve inn skatter og avgifter for å løse fellesoppgaver for alle verdens land. Felles utfordringer, som sikkerhets- og miljøproblemer, blir derfor vanskeligere å løse i det internasjonale samfunnet enn i en enkelt stat. Mangel på et organ med enerett til bruk av fysisk makt Verden mangler en ordensmakt som har internasjonal legitimitet og tilslutning fra alle statene. Dermed finnes det ikke noen institusjon som kan sette makt bak de beslutningene som faktisk blir gjort av det internasjonale samfunnet. FN kan i visse situasjoner fungere som en internasjonal ordensmakt, men som vi skal se i kapittel 20, er det mye som begrenser denne organisasjonens handlekraft. Samarbeid og orden Det finnes likevel internasjonale trekk som heller i retning av et system preget av regler og orden. Folkeretten: Avtaler og institusjoner Folkeretten er en samlebetegnelse på regler som gjelder for forholdet mellom selvstendige stater og mellom stater og internasjonale organisasjoner. Reglene 245
DEL 4 KAPITTEL 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN omfatter både internasjonal sedvane og skrevne traktater. Traktatene kan være bilaterale (tosidige, mellom to stater) eller multilaterale (flersidige, mellom flere stater). Multilaterale traktater kaller vi gjerne konvensjoner. Konvensjonene kan regulere alt fra krigføring og grenseforhold til handel og skipsfart. Et viktig grunnprinsipp i folkeretten er statlig suverenitet: Alle stater har i utgangspunktet full råderett over territoriet sitt, befolkningen sin og ressursene sine. Dersom internasjonale regler og avtaler er ratifisert (godkjent) av myndighetene i en stat, vanligvis nasjonalforsamlingen, er de i prinsippet bindende. Selv om verden mangler en effektiv internasjonal ordensmakt, blir folkeretten i overraskende høy grad overholdt av statene (se rammeteksten på side 247). FNs sikkerhetsråd har i prinsippet mulighet til å iverksette tiltak mot stater som bryter folkeretten, men har begrenset handlekraft. Derfor finnes det i praksis ikke noe effektivt, legitimt internasjonalt organ som kan møte brudd på folkerettslige regler med tvang. Den internasjonale domstolen i Haag dømmer i folkerettslige tvister mellom stater, men har begrenset myndighet over statene i verden. Også andre organer innenfor FN har hatt vesentlig betydning for utvikling og forvaltning av folkeretten, blant annet når det gjelder arbeidet for menneskerettighetene. Menneskerettighetene er en viktig del av folkeretten fordi slike rettigheter er fastlagt i internasjonale erklæringer og konvensjoner. Traktater: folkerettslige avtaler mellom to eller flere stater Ratifisert: godkjent av nasjonale myndigheter, f.eks. nasjonalforsamlingen Gjensidig avhengighet og vilje til samarbeid Statenes vilje til internasjonalt samarbeid motvirker tendensene til normløshet og maktkamp. Mange land har ideelle målsetninger, som å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter, global rettferdighet og utrydding av fattigdom. Det er mål som ikke bare handler om egeninteresse og makt. De fleste stater ser dessuten verdien av å samarbeide gjennom internasjonale organisasjoner. Hegemoni og maktbalanse Når én eller to stormakter eller grupper av stater dominerer en del av verden, blir den internasjonale ustabiliteten mindre, hevder noen. De peker på to situasjoner: Hegemoni: Én stat eller statsgruppe har en form for direkte eller indirekte herredømme over andre stater. På 1800-tallet var Storbritannia verdens ledende stormakt med sine kolonier og overlegne flåte. De siste tiårene har USA framstått som verdens mektigste stat, med interesser og innflytelse i store deler av verden. Maktbalanse: Den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA (ca. 1947 1990) bidro på et vis til å skape orden og maktbalanse, terrorbalanse, gjennom å dele verden i to nærmest jevnbyrdige allianser, med en atomsupermakt på hver side. Det er lett å argumentere for at hegemoni og maktbalanse også har svært uheldige følger for det internasjonale samfunnet. Selv om det tilsynelatende er orden og fravær av åpen krig, ulmer det ofte under overflaten. Hegemoni fører gjerne med seg ufrihet og undertrykking i en eller annen form, mens maktbalanse kan føre til gjensidig mistro, opprustning og økt krigsfare. 246
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 Folkeretten og statene Folkeretten er utviklet gjennom mange hundre år. Det er likevel først etter den andre verdenskrigen vi har fått de viktigste internasjonale traktatene som regulerer forholdet mellom verdens stater. En viktig grunnpilar er FN-pakten (1945), der det heter: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet ( ).» Trusler og maktbruk mot andre stater er ikke tillatt. Statlig suverenitet råder som et hovedprinsipp. Unntaket er militær maktbruk i selvforsvar eller etter godkjenning av FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet skal ifølge FN-pakten treffe «tiltak som er nødvendige for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet». Til tross for hovedprinsippet om statlig suverenitet godkjente Rådet i 1990-årene flere militære intervensjoner som grep inn i innenrikspolitiske forhold, som Somalia i 1992, Bosnia 1993 og Haiti 1994. I 1992 aksepterte FN utvidet sikkerhet, at også miljøødeleggelser, menneskerettighetsbrudd og politisk ustabilitet kunne være trusler mot internasjonal fred. Dagen etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 godkjente Sikkerhetsrådet for første gang en stats rett til selvforsvar etter et terrorangrep. USA og USAs allierte gikk inn i Afghanistan samme høst. I tillegg til FN-pakten er internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter og reglene for opptreden i krig viktige deler av folkeretten i vår tid. Andre bestemmelser regulerer blant annet forhold knyttet til naturressurser, grense- og eiendomsforhold, internasjonal handel og diplomatiske forbindelser. Et viktig skritt i utviklingen av folkeretten skjedde i forbindelse med Havrettskonvensjonen, som trådte i kraft i 1994. Den gir regler blant annet for kyststatenes tilgang til ressursene i havet. FN-styrker på patrulje i Port-au-Prince på Haiti i februar 2006. 247
DEL 4 KAPITTEL 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN Det finnes ikke et internasjonalt «lovgivende organ» som etablerer, tolker og eventuelt endrer normene. De blir til i et vedvarende maktspill mellom statene. Ofte er de resultat av internasjonale forhandlinger og kompromisser. Andre ganger er det internasjonale hendelser, som terrorangrepet mot USA, som legger grunnlaget for en ny praksis. Samtiden og historien er full av eksempler på at stater velger å overse folkeretten selv om det foreligger en dom i en nasjonal eller internasjonal domstol. Statene kan stort sett gjøre dette uten at de møtes med tvangsmakt og sanksjoner fra noe internasjonalt organ. FNs sikkerhetsråd er ofte splittet og handlingslammet, mens Den internasjonale domstolen i Haag mangler myndighet. Ingen av dem har egne militære styrker til rådighet. Et vanskelig spørsmål i dagens folkerett har vært om stater eller grupper av stater kan gripe til militærmakt for å gjenopprette fred og sikkerhet når FN ikke makter å handle. Det skjedde da Nato i 1999 angrep Serbia militært for å stoppe overgrepene i Kosovo. Hvorfor følger statene folkeretten likevel? Mange tviler på at de gjør det ut fra moralske, uegennyttige hensyn. Noen ganger er det et heldig sammenfall mellom statens interesser og folkerettens normer. Mer vanlig er det nok likevel at statene mener de tjener på å følge internasjonale normer av flere grunner: 1 De vil ikke risikere å bli stemplet som en upålitelig «røverstat» og dermed kanskje miste både innflytelse, handelsavtaler og investeringer. 2 Kanskje frykter de økonomiske eller militære sanksjoner fra mektige enkeltstater eller grupper av stater. 3 Mange stater legger vekt på at de selv tjener på et internasjonalt system basert på orden, regelstyring og forutsigbarhet selv om de skulle være uenige om enkeltnormer. En interessant tendens i folkerettens utvikling etter den kalde krigen er at befolkningenes og individenes stilling er styrket. I taler og erklæringer legger en nå langt større vekt på bestemmelsene som berører for eksempel menneskerettighetsbrudd og folkemord. Men evnen til å iverksette effektive tiltak mangler fortsatt. Dette peker mot en av de store folkerettslige utfordringene i vår tid: Kan og bør det internasjonale samfunnet bryte en stats suverenitet for å verne om rettighetene til en befolkningsgruppe? Spørsmålet rommer motsetningen mellom to viktige sider ved folkeretten, staters suverenitet og menneskerettighetene. Globaliseringen ujevn og mangfoldig Ordet globalisering brukes mye for å beskrive at statene er knyttet stadig tettere sammen gjennom økt handel, investeringer, utveksling av informasjon, turisme og kulturpåvirkning gjennom medier, osv. Globalisering handler likevel om mer enn at kontakten over landegrensene øker. Mer presist handler det om den økte påvirkningen mellom et globalt nivå og de lokale, regionale og nasjonale nivåene. I vår tid ser vi ikke minst stadig flere eksempler på statenes påvirkelighet, sårbarhet og avhengighet av forhold utenfor statens egne grenser. Det er vanlig å skille mellom tre former for globalisering: Økonomisk globalisering: Statene fjerner reguleringer som toll, kvoter og subsidier og åpner grensene sine for handel og investeringer. Kulturell globalisering: Moderne medier og markedsføring fører til at sta- 248
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 Libya var lenge karakterisert som en røverstat, blant annet fordi den støttet terrorisme. Den eksentriske presidenten Moamar Gaddafi tok etter hvert avstand fra terrorisme og fikk med dette både handelsavtaler og investeringer fra vesten. Gaddafi har bare kvinnelige livvakter, det sies at han ikke stoler på menn. Bildet er fra et møte i Paris i 2007, om feminisme. dig flere ser de samme tv-programmene, går i de samme merkeklærne, hører på den samme musikken og lever etter de samme idealene verden over. Politisk og rettslig globalisering: Statene blir knyttet stadig tettere sammen i et forpliktende politisk samarbeid. Ikke minst sørger et bredt spekter av internasjonale avtaler og rettsregler for å begrense statenes tradisjonelle handlefrihet. Internasjonalisering og regionalisering Mange fattige stater ser det slik at handelen, teknologiutviklingen og det politiske samarbeidet ikke omfatter dem. De hevder at ettersom de selv står utenfor, er disse prosessene ikke globale i det hele tatt. Når en begrenset gruppe stater samhandler tett, for eksempel om handel og teknologiutvikling, blir det derfor ofte riktigere å snakke om internasjonalisering. Hvis disse statene befinner seg i samme område av verden, for eksempel i Europa, er kanskje regionalisering et bedre uttrykk. I denne boka vil du derfor se at vi ofte bruker begrepene internasjonalisering og regionalisering, der andre ville brukt globalisering. Globalisering bruker vi først og fremst når hele verden er involvert, eller når politiske og økonomiske aktører opererer på et nivå over og på tvers av statene. 249
DEL 4 KAPITTEL 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN forum Verden etter tusenårsskiftet orden eller kaos? Vi har sett at det internasjonale systemet har to sider: en som er preget av maktkamp og manglende styring, og en som er preget av samarbeid og orden. Men hvilken vei går utviklingen? Nedenfor ser vi nærmere på noen trekk ved det internasjonale samfunnet tidlig på 2000-tallet: Klimaendringer, statlig rivalisering, stater i oppløsning og en urettferdig globalisering. Gjennomgangen viser at utviklingen spriker. Det er vanskelig å se om vi beveger oss mot større orden eller kaos. Klimaendringer øverst på dagsordenen Verdens klima- og miljøtilstand er satt øverst på statenes dagsorden. FNs klimapanel har vist hvordan menneskeskapte klimaendringer får dramatiske konsekvenser for store deler av verdens befolkning i tiårene framover. Likevel har statene hatt problem med å samarbeide effektivt for å redusere utslipp og minske skadevirkningene av de klimaendringene som er i emning. Ikke minst er det strid om hvilke stater som skal ofre mest for å få ned utslippene. Det er for tidlig å si om klimaendringen fører statene sammen eller tvert imot forsterker motsetningene. I mellomtiden fortsetter utslippene av klimagasser, som CO 2, å øke. Etterspørselen etter energi i form av olje, gass og kull når stadig nye høyder. Dette har flere årsaker, blant annet enorm økonomisk vekst i mange asiatiske stater, deriblant Kina, i tillegg til fortsatt stor etterspørsel i rike vestlige stater. USAs lederstilling blir utfordret Etter den kalde krigen er det bare USA som i dag har status som supermakt. USA er det eneste landet som har ressurser nok til å dominere hele verden militært og økonomisk. Etter terrorangrepet 11. september 2001 møtte USA sympati og støtte fra store deler av verden. Men gradvis har stillingen endret seg. Egenrådig utenrikspolitikk, økonomiske problemer og langvarig krigføring i Irak og Afghanistan har etter manges mening svekket USA. USA blir stadig sterkere utfordret av stater som Kina, Russland, India og Brasil. Kina og India har opplevd eventyrlig økonomisk vekst og er blitt viktige sentre for industriell produksjon. Russland er en voksende stormakt som følge av økte inntekter fra salg av olje og gass. Både Kina og Russland bruker en betydelig del av makten sin til militær opprustning. Vi ser også opptakten til en rivalisering mellom Kina og USA om verdens oljeressurser. Militante muslimske grupper utfordrer Vesten Mange peker på en voksende polarisering mellom liberale vestlige samfunn og konservative islamske miljøer. Brenningen av europeiske flagg etter at flere aviser trykket karikaturer av profeten Muhammed høsten 2005 er ett eksempel. Terrorhandlinger og trusler mot vestlige mål er et annet. Mange mener denne tilspissingen springer ut av de tallrike konfliktene i Midtøsten og situasjonen i stater som Irak, Afghanistan og Pakistan. Store spenninger i mange muslimske samfunn har skapt grobunn for voksende hat mot vestlig militær og kulturell dominans. Og konflikten mellom Israel og palestinske grupper er fortsatt en viktig kilde til hat mellom muslimske miljøer og Israel, USA og andre vestlige land. Vekst og økende forskjeller Selv om mange tradisjonelt fattige stater, ikke minst i Asia, opplever voldsom økonomisk vekst, og millioner løftes ut av fattigdom hvert år, fortsetter de økonomiske forskjellene å 250
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 øke. Gapet mellom verdens rikeste og verdens fattigste har aldri vært større. De fattigste rammes fortsatt av underernæring og dør tidlig av sykdommer som lett kunne vært kurert eller holdt i sjakk. Flyktninger på jakt etter trygghet og framtidsmuligheter strømmer inn i naboland. Innvandringspresset mot rike vestlige stater fortsetter å øke. Langt igjen for menneskerettighetene FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fylte 60 år i 2008, men blir fortsatt ikke etterlevd av flertallet av verdens stater. Terrorangrepet 11. september 2001 innledet en periode med grove brudd på menneskerettighetene: på den ene siden ekstreme gruppers blodige terrorangrep rettet mot tilfeldige sivile, på den andre siden amerikanske overgrep mot terrormistenkte i fangenskap. Dessuten virker det klart at Kinas raske utvikling og voksende økonomiske betydning ikke har ført til noen merkbar bedring i myndighetenes holdning til menneskerettighetene. I flere tiår har konflikter mellom etniske grupper innad i stater resultert i grove overgrep og menneskelig lidelse i et nærmest ufattelig omfang. Eksempler er Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Kosovo, Sudan/Darfur, Kongo og Liberia. Verdens stater og FN har ofte vist manglende handlekraft når det gjelder å hindre og stoppe blodbadene i stater og regioner som trues av splittelse, oppløsning og folkemord. Internasjonalt samarbeid i stampe Det har vært vanskelig å videreutvikle det politiske og økonomiske samarbeidet mellom statene etter tusenårsskiftet. Viktige organisasjoner, som FN, WTO og EU, har slitt med store interne samarbeidsproblemer og manglende handlekraft i viktige internasjonale stridsspørsmål. Arbeidet for internasjonal folke- Møter mellom statsledere og byråkrater reduserer spenninger og åpner for å finne løsninger på konflikter stater imellom. Her fra et møte mellom seksten statsledere fra Sentral-Europa og Øst- Europa. Temaet var sikkerhetspolitikk, særlig forholdet til Russland. 251
DEL 4 KAPITTEL 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN tenk over Hva mener du om denne påstanden: «Det vil alltid være konflikter i verden!»? I hvilken grad er det USA som styrer verden, slik du ser det? rett har heller ikke hatt mange gjennombrudd i disse årene. Det har snarere vært en tendens til at mektige stater tar seg til rette uten å søke støtte i internasjonale fora og regelverk. Gir internasjonalisering økt samarbeid og stabilitet? Globalisering og internasjonalisering øker sårbarheten, påvirkningene og avhengigheten mellom statene. I tillegg knytter problemer omkring sikkerhet og klimautvikling statene stadig tettere sammen i et skjebnefellesskap. I hvilken grad bidrar dette til orden? Mange mener at stater ikke går til krig mot hverandre ettersom de er så tett sammenvevd, ikke minst på det økonomiske området. En stats angrep på en nabostat raskt vil kunne skape økonomisk ustabilitet og føre til at utlendingenes investeringer forsvinner. I vår tid er det dessuten svært mange internasjonale arenaer der statsledere og byråkrater møtes, diskuterer, legger planer og inngår avtaler. Denne siden ved globaliseringen bidrar til å redusere spenninger og skape plattformer for kompromisser og løsninger som gjør at en styrer unna åpen ødeleggende konflikt. Motstand mot globalisering Selv om mange stater de siste tiårene er vevd tettere sammen, er utviklingen preget av svingninger, skjevheter og motstand. Deler av Afrika står fortsatt utenfor viktige sider av den økonomiske globaliseringen. I Vesten frykter mange arbeidsledighet og miljøødeleggelser. Mange er bekymret for globaliseringens følger for klima, naturressurser og arbeidsmiljø verden over. Fattige stater klager over de store internasjonale bedriftenes økende makt og urettferdigheter i internasjonal handel. Politiske og religiøse ledere verden over ser dessuten den kulturelle og økonomiske globaliseringen som uttrykk for at amerikansk kultur og økonomi truer deres tradisjoner og verdier. Skeptikerne hevder at globaliseringen etter hvert vil resultere i økende motsetninger og spenninger, der identitet, nasjonalisme og religiøs tilhørighet får ny betydning. Fellesskap og fred? Andre mener vi går mot et samfunn der nasjonale og kulturelle forskjeller gradvis mister betydning. Interesse- og verdifellesskapet mellom verdens innbyggere vil øke, og snart vil ikke statene lenger ha hovedrollen i det internasjonale samfunnet. På tross av det vi kan få inntrykk av gjennom mediene, er verdenssituasjonen den fredeligste på mange tiår. Det er få eksempler på væpnet konflikt mellom stater. Internasjonalisering kan ha bidratt til det. Spørsmålet blir hva som skjer om verden går inn i en økologisk eller økonomisk krise, og om globaliseringens motkrefter vokser seg sterkere i årene framover. 252
Kapittel 17 DEN INTERNASJONALE ARENAEN DEL 4 Repetisjonsoppgaver 1 Hva er FNs Tusenårsmål? 2 Hva betyr begrepene utenrikspolitikk, internasjonal politikk og det internasjonale systemet? 3 Hvilke trekk ved verdenssamfunnet taler for at det er anarki og maktkamp som rår? 4 Og hvilke trekk taler for samarbeid og orden? 5 Hva er folkeretten? 6 Hva mener vi med uttrykket statlig suverenitet? 7 Hva mener vi med hegemoni og maktbalanse? 8 Hvilke former for globalisering skiller vi vanligvis mellom? 9 Hva mener vi med internasjonalisering og regionalisering? 10 Hvilke temaer og problemstillinger har preget den internasjonale politiske utviklingen etter årtusenskiftet? 11 Hva ligger i begrepene folkeretten og menneskerettighetene? Arbeidsoppgaver 1 Gjør greie for hva som ligger i uttrykket globalisering, og presenter de ulike formene av globalisering. 2 Gjør greie for de viktigste forskjellene mellom det internasjonale politiske systemet og det politiske systemet i Norge. 3 Pek på hendelser i verden i dag som er typiske for anarki og maktkamp og for samarbeid og orden. 4 Diskuter om USA er en stat som ønsker anarki og maktkamp eller samarbeid og orden. 5 Skriv et innlegg med tittelen: «Hvor viktig er folkeretten?» 6 Skriv et innlegg på én side med tittelen: «Den statlige suvereniteten bra eller uheldig?» 7 Hvilke fordeler og ulemper er knyttet til at én stat dominerer en region eller verdensdel? 8 Gjør rede for forskjellen mellom globalisering, internasjonalisering og regionalisering? 9 Gir internasjonalisering samarbeid og stabilitet? 10 Drøft påstanden: «Alle stater tjener på internasjonalt samarbeid.» 11 Drøft om internasjonalt samarbeid og nasjonalt demokrati kan stå i motsetning til hverandre. 12 Diskuter fordeler og ulemper ved et verdenssamfunn der alle kan reise fritt og uten pass. 253