BØKER FRA LARSFORLAGET

BØKER FRA LARSFORLAGET Nordkalotten 365: ISBN 978-82-92708-11-8 Pris: Kr. 398, Norge på langs: ISBN 978-82-995899-6-3 Pris: Kr. 298, 10 TURER MEDTRØKK Lars Monsen m.fl. Turer med trøkk: ISBN 978-82-92708-01-9 Pris: Kr. 398, 10 turer med trøkk: ISBN 978-82-92708-13-2 Pris: kr 398, New Zealand på langs: ISBN 978-82-92708-14-9 Pris: Kr. 348, Kart, kompass og GPS: ISBN 978-82-995899-9-4 Pris: Kr. 248, Børgefjell: ISBN 978-82-92708-12-5 Pris: Kr. 348, Villmarkstips, norsk: ISBN 978-82-92708-00-2 Pris: Kr. 149, engelsk: ISBN 978-82-92708-10-1 Pris: Kr. 149, tysk: ISBN 978-82-92708-09-5 Pris: Kr. 149, Med fiskestang og svartkjele: ISBN 978-82-995899-8-3 Pris: Kr. 348,. Utsolgt Veien til villmarka: ISBN 978-82-92708-02-6 Pris: Kr. 298, Få fisk med Lars og Trond: ISBN 978-82-92708-08-8 Pris: Kr. 228, Sportegn: ISBN 978-82-92708-07-1 Pris: Kr. 149, Isfisketips: ISBN 978-82-92708-06-4 Pris: Kr. 99, Villmarksboka: ISBN 978-82-995899-5-6 Pris: Kr. 398, Canada på tvers nådeløs villmarks: ISBN 978-82-995899-4-9 Pris: Kr. 298, Vinter uten nåde: ISBN 978-82-92708-04-0 Pris: Kr. 348, 10 LESEPRØVE TURER MEDTRØKK Lars Monsen m.fl.

SPESIFIKASJONER Omfang: 288 sider Format: 190 x 260 mm Innbundet med løst omslag Ca. 280 fotografier 10 kart Utgivelse september 2008 ISBN 978-82-92708-13-2 Pris: kr 398,- BIDRAGSYTERE Lars Monsen Femundløpet Kristin Folsland Olsen Jenter på langs, Svalbard 2006 Aleksander Gamme Eksperiment i Sameland 10 Marius Angvik og Jannicke Bakken Padleeventyr i nord TURER MEDTRØKK Lars Monsen m.fl. André Spica Island vandring gjennom ild og is Randi Skaug En helvetes bomtur Per og Bjørn Simonsen Mørketid i vinterland Øystein Køhn Med kano gjennom de siste ekte villmarker Erik H. Andersen Gutta på Grønland Hilde Furuholt New Zealand på langs

INTRODUKSJON Det er med stor glede undertegnede på vegne av Larsforlaget kan presentere bind to av Turer med trøkk! Etter at den første utgaven kom i flere opplag i 2006, fikk vi så mange positive tilbakemeldinger at vi raskt bestemte oss for å gå i gang med neste. Dette er åpenbart historier som den store hopen av norske friluftsmennesker og eventyrere ønsker å lese, og jeg tror en viktig grunn er at mange av bidragsyterne er forstå meg rett ukjente for hvermansen. De er bevisene på at det finnes mange flere ekte eventyrere enn de relativt få som profileres i media. Veldig mange nordmenn går med håpet om en dag å gjøre alvor av den store villmarksdrømmen. Kanskje har du stått i dype tanker foran et flakkende bål dypt inne i skogen, med hendene strukket fram mot varmen. Kanskje har du sagt det høyt, bare for å smake på ordene: oppleve ødemarka på Nordkalotten eller Svalbard, padle en elv i Canada, bestige Mount Everest, krysse Island eller Grønland lista over mulige prosjekter er lang! For de fleste stopper det likevel med tankene rundt villmarksdrømmen. Det er ikke enkelt å komme unna forpliktelsene i sivilisasjonen og bryte ut av det faste mønsteret i hverdagen. Det koster å ta slike valg. På så mange vis. Man må innhente godkjennelse fra familiemedlemmer og arbeidsgiver. Man må forsvare prosjektet for hoderystende tvilere, som utelukkende fokuserer på alt som kan gå galt. Man må spare penger eller skaffe sponsorer. Man må planlegge. Man må kort sagt bestemme seg, ta løpefart og hoppe utfor stupet uten helt å vite om man lander trygt! Denne boka handler om mennesker som har hatt mot til å gjøre nettopp det. Eventyrene de tar oss med på gjennom sine beretninger, er turer med skikkelig trøkk! Jeg vil nødig trekke fram en enkelt ekspedisjon framfor de andre. Alle er like spennende i mine øyne. Målet for disse eventyrerne har nemlig ikke vært å gjøre noe som er mer ekstremt enn alle de andre, men å gå etter de store opplevelsene, vel vitende om at man vil bli nødt til å tøye egne grenser. Jeg er overbevist om at vi kommer til å høre mer fra bidragsyterne i denne boka. Blant dem er folk som virkelig brenner etter å leve villmarkslivet fullt ut. De kommer til å gjennomføre stadig nye eventyr, fordi de elsker gledene og utfordringene naturen gir. Dermed er de også med på å videreføre en verdifull norsk tradisjon. Til slutt vil jeg gjerne takke Larsforlagets redaksjonssjef Gro Stangeland, som er den som har trukket i de fleste trådene underveis i bokprosessen. Hun er den som har hatt dialogen med bidragsyterne, etter at hun og jeg i fellesskap har valgt ut hvilke bidrag som skulle være med. Det har vært en glede å samarbeide med deg! Et sted i svensk Lappland, 26. mars 2008 Villmarkshilsen Lars Monsen 4 5

FEMUNDLØPET 600 KILOMETER GJENNOM VILLMARKA Tekst: Lars Monsen Foto Ole-Johnny Myhrvold DOVRE 62 RONDANE 10 FOROLL- 11 12 HOGNA Røros Fundin Folldal Høggja 1641 Femundløpet 2008 Atnsjøen Orkla Grimsbu Folla Storsølnkletten 1829 F400 Savalen F600 Tunna Alvdal Tynset Tron 1665 Glomma Østerdalen Tolga Rendalen Glomma Søvollen (start/mål) Os Håmmålsfjellet 1543 Elgspiggen 1604 Korssjøen Sølensjøen Sålekinna 1595 Langsjøen Sølen 1755 Isteren Feragen Tufsingdalen Femunden Femundsvika 0 10 20 30 40 50km Lars Monsen Født: 1963 Hjemsted: Hadeland Yrke: Eventyrer Lars Monsen vokste opp med skogene i Oslomarka og fjellene i Nordland. I ungdomsårene ble nesten hver helg og skoleferie brukt til turliv. I 1988 fullførte han lærerutdannelsen, men underviste i bare to år før han ble villmarking og ekspedisjonsfarer på heltid. Siden den gangen er tusenvis av kilometer tilbakelagt gjennom de mest øde villmarksområdene på kloden. Han har skrevet 15 bøker, laget tre TV-serier for NRK og har holdt en rekke foredrag for næringslivet og lokale foreninger. De viktigste ekspedisjonene 1989 90: 365 dager Norge på langs, til fots og med ski 1991: 30 dager Nordland på langs, til fots 1992: 30 dager Sulitjelma-Sarek-Saltfjellet, på ski 1992 93: 61 dager Finnmarksvidda, med ski og pulk 1993: 60 dager Nordkalotten på tvers, til fots 1993 94: 58 dager Finnmarksvidda, med ski og pulk 1994: 90 dager på loffen i Børgefjell, til fots 1994 95: 10 måneder Alaska på langs, til fots og med ski 1996 97: 21 dager Pasvik, på ski 1997: 40 dager Iliamna Lake og Katmai, Alaska, med kano og til fots 1997: 14 dager Kodiak Island på langs, Alaska, til fots 1998: 23 dager Admiralty Island på langs, Alaska, til fots 1999: 20 dager Togiak River, Alaska, med kano 2000 02: 947 dager Canada på tvers, til fots, med kano, ski og hundespann 2004: 30 dager Saltfjellet-Svartisen, med hundespann 2004: 30 dager Femundmarka, med kano og til fots 2004: 30 dager Karasjok-Nordkapp, til fots 2006 07: 365 dager på Nordkalotten

Handlerteamet: Nina Skramstad, Elin Berntsen og sjåfør og fotograf Ole-Johnny Myhrvold For at en deltaker i et langdistanse hundeløp skal kunne gjennomføre på et skikkelig vis, er han eller hun fullstendig avhengig av et godt handlerteam. En handler kan enkelt defineres som en hjelpeperson som legger alt til rette for kjøreren spesielt under, men også før og etter konkurransen. Typiske gjøremål for handlerne er å ta vare på og stelle hunder som blir tatt ut av løpet, etterfylle innholdet i depotsekkene mellom hvert sjekkpunkt, vekke kjøreren og servere god mat, gi oppdateringer om løpets utvikling, hvilke taktiske trekk konkurrentene gjør, ha oversikt over temperatur og værutvikling, slik at kjøreren kan velge riktig belegg til sleden for å få best mulig gli. Ikke sjelden må handlerne være gode psykologer etter hvert som kjøreren blir mer og mer utmattet. Noen ganger er en streng tone nødvendig, for eksempel en klar beskjed om at «nå er det slutt på sovingen», andre ganger kan masse ros og positive tilbakemeldinger på det kjøreren foretar seg, gjøre underverker og atter andre ganger er det mest effektive for handleren ikke å si et eneste ord, men bare være der. Nina er min samboer og selv en dyktig hundekjører, og har derfor de beste forutsetninger for å kunne fylle handlerrollen. Hun har blant annet en tredjeplass i det korte Finnmarksløpet og en syvende plass i det lange Femundløpet å vise til. Ettersom hun kjenner spannet mitt like godt som meg, vil en av hennes oppgaver være å studere det idet jeg ankommer sjekkpunktene for om mulig å oppdage hunder som trenger ekstra stell. Hundemennesket Elin gjorde en kjempejobb som handler for Nina under det lange Femundløpet i 2007. Hun er gjennomført positiv, og av typen som tar tak i arbeidsoppgaver uten å spørre først effektiv og uhyre verdifull. Ole-Johnny Myhrvold til daglig Elins samboer i Kongsvinger-traktene er fotograf av yrke, og har kun to oppgaver: være sjåfør og ta bilder. Handlerne sover ofte like lite som kjøreren, og dermed er det avgjørende for sikkerheten at sjåføren er opplagt. Det betyr at Ole-Johnny sover så ofte han kan, uten å bry seg om hva som skjer med meg som kjører. Samtlige bilder i dette kapitlet er tatt av Ole-Johnny!en ståko I den evige jakten på nye eventyr har jeg de siste årene fått øynene opp for langdistanse hundekjøring. Ingen annen idrett har så mye villmark i seg. Her farter deltakerne mange titall mil gjennom store ødemarksområder, dager og netter i strekk. Fordi man er ute hele døgnet, opplever man skiftningene, både i naturen og i seg selv. Man får gleden av å se nordlyset danse på nattehimmelen, men må også kjempe mot søvnmangelen samtidig som det første morgenlyset kommer sigende. En rypeflokk som letter foran spannet, er et vakkert syn, og man får en psykisk opptur fordi hundene umiddelbart øker tempoet. En halv time seinere kan farten være så lav at man lurer på om man har et kilo kvae under hver sledemeie. Samværet med hundene er mye av drivkraften for de fleste. Å stå bak et spann som er i rytme, som flyter av gårde i jevn og god fart nesten uten å bruke energi, det er intet mindre enn en stor opplevelse. For å klare det må de firbeinte stelles og tas vare på etter alle kunstens regler, spesielt på sjekkpunktene, men også underveis på etappene. Det er en stor opplevelse å høre og se det entusiastiske publikummet som står tett i tett på begge sider opp gjennom hele Bergmannsgata. 8 10 TURER MED TRØKK

For en typisk ekspedisjonsfarer gjelder det å huske at jeg tross alt er i en konkurransesituasjon, der det handler om å komme først til mål. Det innebærer en del nye problemstillinger. For eksempel kan jeg ikke sove 10 12 timer hver natt, og den to timer lange økta med morrakaffe og kartlesing ved bålet blir noe jeg bare kan drømme om. Utøverne av langdistanse hundekjøring har ikke mange konkurranser å velge blant, men de som finnes, er til gjengjeld svært attraktive. Iditarod og Yukon Quest er de to store løpene som hvert år arrangeres på motsatt side av dammen. I Europa handler denne sporten først og fremst om Finnmarksløpet og Femundløpet. Torsdag 31. januar er startdatoen for 2008-utgaven av Femundløpet, som dette kapitlet beskriver. 44 kjørere og 528 hunder er klare for et 600 kilometer langt eventyr. Hvilket privilegium det er å kunne være blant dem! Sleden sjekkes for obligatorisk utstyr før start. Alle kjørerne må ha med ekstrem bekledning, godt utstyr (for eksempel en tykk sovepose) og nødproviant til både kjører og hund, slik at et eventuelt ufrivillig opphold i telt eller vindsekk ikke blir noe problem. Forberedelsene Kveldsmørket har senket seg over Sør-Trøndelags mest idylliske småby Røros, men i Bergmannsgata i tjukkeste sentrum syder det av liv. Her er trangt om plassen. Innimellom kaoset av deltakere og funksjonærer har publikum fritt leide. Det er flere hundre av dem, og de benytter sjansen til å studere det som skjer på kloss hold. Hundesirkuset er kommet til byen! Tre kvarter før start rusler jeg en tur blant konkurrentene for å ønske noen av dem lykke til. Jeg ser spesielt etter en av dem, nemlig Roger Dahl, også kjent som Mr. Finnmarksløpet. Han er en god venn, og jeg er en av få som vet hvilken forferdelig opplevelse han nettopp har vært gjennom: Noen mil fra Røros kjørte en scooter foran han på riksveien, tett inntil høyre veikant. Idet Roger gjør seg klar til å passere, svinger scooteren rett ut i veibanen, så raskt at Roger ikke har sjanse til å klare å stanse. Som en følge av sammenstøtet mellom scooteren og bilen dør scootersjåføren nesten umiddelbart, og Rogers intense forsøk på gjenoppliving er resultatløse. Ingen kan lastes for en slik ulykke. Tvert imot, de vil selv ha behov for krisehjelp. Roger er en erfaren politimann som har sett mange tragedier For å beskytte labbene setter man sokker på dem, og en glorete farge er å foretrekke fordi de er enklere å se i mørket. Mer presist, det er enklere å oppdage om en hund har mistet en sokk, slik at man kan vurdere å stoppe for å sette på en ny, eller ha en klar til neste gang man gir hundene snack underveis. 10 T URER MED TRØKK 11

JENTER PÅ LANGS SVALBARD 2006 Tekst: Kristin Folsland Olsen Foto: Kristin Folsland Olsen, Vera Simonsson og Ingebjørg Tollefsen 80 10 DANSKØYA Woodfjorden 15 Wijdefjorden Hinlopenstretet 20 25 30 NORDAUSTLANDET STORØYA KVITØYA Kristin Folsland Olsen Født: 1981 Hjemsted: Oslo Yrke: Student Initiativtager og pådriver til «Jenter på langs»-ekspedisjonen. En blid jente med sterk vilje og opplevelsestrang. Fotograf og underholdningssjef på turen. Vera Simonsson Født: 1981 Hjemsted: Härnösand, Sverige Yrke: Biolog Turens store humørspreder. Vera ser komikken i det meste, og hennes rungende latter er svært smittende. Svensken har mye turerfaring og rutine i kroppen. Synet av Veras spente armmuskler vil trolig få selv Lars Monsen til å dåne! Ingebjørg Tollefsen 78 Fuglehuken fyr Kongsfjorden PRINS KARLS FORLAND Forlandsundet Ny-Ålesund Isfjord radio/fyr Pyramiden SPITSBERGEN Isfjorden Van Mijenfjorden Backlundtoppen 1068 Barentsburg Longyearbyen Sveagruven Sporen 1075 Newtontoppen 1713 OLAV V LAND Agardhbukta Vagabond Storfjorden WILHELMSØYA Verlegenhuken Polheimhytta Velkomstpynten BARENTS- ØYA EDGEØYA KONG KARLS LAND BARENTS- HAVET Født: 1982 Hjemsted: Tromsø Yrke: Student Ekspedisjonens logistikk- og våpenansvarlige. Ingebjørg er ryddig og effektiv og den som sørger for at ting blir gjort. Hun er en ultrasosial gladjente som i grunnen synes de fleste mennesker er «så utrolig herlige»! Rødtoppen er verdens mest tålmodige, eller utålmodige, alt etter situasjonen. Hornsund Kistefjellet 676 HOPEN 0 20 40 60 80 100 km

Junior Gorilla Født: 1998 Sjef i «På langs»-teamets lille hundeflokk. Gorilla er stor og sterk, svært arbeidsvillig og utrolig lojal. Er også en kosegris som sjarmerer jentene i senk, både firbente og tobente. Født: 2005 Oppveksten i scooterverksted har satt preg på den lille prinsens holdninger: Hvorfor behøver hunder å trekke, man har da scootere? Junior modnet veldig i løpet av turen, og hjalp godt til når det behøvdes. På grunn av sin unge alder (14 måneder) fikk han gå mye løs og figurere som maskot. Sønn av Gorilla. Nå begynner det Lykke til og vær forsiktige! Ha det bra! Dette er de siste ordene vi hører fra andre mennesker på en stund. Vi står ved Sørhytta, som ligger på Sørkapp på Spitsbergen, og vinker farvel til de seks scooterheltene som i går fraktet oss hit hvor det hele begynner. Det er mandag 10. april 2006. Himmelen er grå, det er god sikt og et lett vinddrag i lufta. Vi vinker og slenger slengkyss, helt til alle scooterne er ute av syne, til eimen av eksos har blåst bort, og lyden av motordur har lagt seg bak fjellene. Vi klemmer hverandre og klapper hundene, før vi bare står der helt stille. Hver og en med sine egne tanker, håp, forventninger og redsler. Jeg er både enormt lettet og fryktelig spent. Det er deilig endelig å være i gang, endelig å få lov til å begynne det vi har snakket om, planlagt og jobbet for så lenge. Nå er det ingen vei tilbake, nå er det kun fremover! Endelig i gang Skal vi gå? Ingebjørg spenner på seg dragselen til pulken og setter ekspedisjonens første skispor i det 5 cm tykke laget med nysnø. Pulken danser lett bak henne, og Junior danser lett både her og der. Ingebjørg går fremst, Jeg vil gå på ski over Svalbard. Ingebjørg og Vera vil heldigvis være med. I september 2005 blir vi «Jenter på langs» og starter forberedelsene. Vi skal gå på ski fra sør til nord over Svalbards største øy, Spitsbergen. Distansen er 400 kilometer i luftlinje, og ruta vår er ca. 550 kilometer lang. Turen kommer til å vare i over en måned. Jeg er redd for å fryse, det er Vera også. Ingebjørg er mer redd for isbjørner og for at hun skal kjede seg i teltet. På seilbåten «Vagabond» skal vi ha matdepotet vårt. Båten ligger innefrosset i isen i Ingelfieldbukta på østkysten av Spitsbergen. Grønlandshundene Gorilla og Junior blir med på turen. Deres oppgave er å trekke pulk i tillegg til å være isbjørnvakt og kosedyr. 14 10 TURER MED TRØKK

Vi har akkurat slått leir for kvelden. Vera har tømt pulkene for utstyr og er klar for å gå inn i teltet og begynne middagslagingen. Ingebjørg tar en sjekk på rifla, som har fast plass utenfor teltinngangen. Teltet har «klikk-hemper» til stengene istedenfor kanaler. Ingebjørg og Vera bruker bare noen få minutter på å reise det. med et langt tau festet til pulken. Like i hælene på henne følger Junior, med et kortere tau som er festet til samme pulk. Gorilla og jeg følger som team nummer to. De fine grønlandshundene har vi fått låne av noen bekjente i Longyearbyen. Bakerst går Vera med sklibrettet. Det er helt flatt terreng, og skiene glir lett. Etter en kilometer tetner det til rundt oss, og det blir helt hvitt. Ingebjørg tar frem kompasset og setter kursen sørover. Sørhytta ligger nemlig to kilometer fra det sørligste punktet, Sørneset, og vi må jo ha med oss hele distansen! Da vi kommer ned til sørspissen, er det fremdeles dårlig sikt, men vi kan skimte isen som dekker havet i sør. Da er det i hvert fall litt is. Det har vært et dårlig isår i år. Isen har ikke lagt seg på Adventfjorden utenfor Longyearbyen, og ifølge iskartene er det heller ikke mye å finne i fjordene nordpå. For vår del er egentlig ikke mangelen på is noe særligproblem. Ruta vi har planlagt, går hovedsakelig oppe på de store isbreene på østsiden av øya, og det er ingen store fjorder vi må krysse. De fleste ekspedisjoner som går Svalbard på langs, legger deler av ruta over fjordisen. Det ville ikke ha gått i år. På Sørkapp gjør vi helomvending og setter kurs nordøstover. Foran oss venter 35 spennende dager, og vi har 550 kilometer uberørt terreng å forsere. Gode rutiner I løpet av de neste dagene jobber vi inn det som kommer til å bli faste rutiner gjennom hele turen. Vi lager et rulleringssystem på arbeidsoppgavene og lærer oss hvor alt utstyr skal befinne seg. Hver natt er det en som er isbjørnvakt. Bjørnevakten ligger i midten i teltet, andføttes med de andre og med klærne på. Hvis det skulle komme en bjørn i løpet av natta, må bjørnevakten komme seg lynkjapt ut av teltet og forsøke å skremme den vekk. Signalpenn og signalpistol ligger ferdig ladet i en lomme i teltet. At vi har en ansvarlig om natta, gjør at de andre to kan slappe mer av, og forhåpentligvis få en god natts søvn. All hvile vi kan få, er gull verdt. Vi bytter også på å lage frokost og middag. I tillegg må det smeltes snø til 12 14 liter vann, som er det vi fem konsumerer i løpet av en dag. Snøsmeltingen er tidkrevende og ganske kjedelig. Heldigvis har vi en spesialkonstruert kjele som er meget effektiv. Vi bytter på hvilken pulk og hund hver av oss skal gå med, hvem som bærer rifle, signalpistol og nødpeilesender, hvem som deler ut dagens sjokoladerasjon (100 gram pr. person) og synger nattasang. Dessuten varierer vi på hvem som graver kuldegrop og lemur til teltet, hvem som navigerer, og hvem som går først og sporer. 10 T URER MED TRØKK 17

EKSPERIMENT I SAMELAND Tekst og foto: Aleksander Gamme 70 SENJA Narvik 20 N O R S K E - H A V E T Finnsnes Tromsø Altevatnet Dividalen Lyngen Øksfjordjøkelen Reisadalen SØRØYA SVERIGE Altafjorden Alta Hammerfest FINNMARKSVIDDA Kautokeino 25 30 Nordkapp Porsangerfjorden Lakselv Karasjok Laksefjorden Rásttigáisá 1066 moh. FINLAND Tanafjorden Tana bru Vadsø Varangerfjorden Vardø Kirkenes RUSSLAND 0 20 40 60 80 100 km Aleksander Gamme Født: 1976 Hjemsted: Hamar Yrke: Gamme Reise & Event AS Etter 10 års målrettet idrettssatsing trappet Aleksander ned fallskjermkarrieren og tok pennen fatt. Det var på tide med nye eventyr. Bidraget i denne boken var hans første lange skitur et 50 dagers eksperiment på Nordkalotten. I senere tid har krølltoppen vært mye ute på reisefot, besteget Mt Everest og utdannet seg som safariguide i Sør-Afrika. Aleksander er medeier i opplevelsesleverandørene Destination Norway AS og EkstremUtvikling AS, og guider også egne trekkingturer, safarier og andre eventyr. Innimellom slagene blir det også tid til å holde foredrag, skrive frilans for Vi Menn og drifte nettkonseptet Gamme.no - Eventyr, Reise & Ekspedisjoner. Spesielt interessert i historie, geografi, kulturer og språk. Utvalgte eventyr: 2003: Nordnorsk VinterOdysse 50 dager soloskitur i Finnmark og Troms 2003: Pik Kommunizma (7495 moh), Tadsjikistan 2004: Reportasjereiser til bl.a. Iran, Kroatia, Kenya, Peru, Kirgisistan 2005: 3 land 2 ski 1 blånisse. 30 dager soloskitur gjennom Sverige og Finland 2006: Birkebeineren anno 1206. Rekonstruksjon av birkebeinerferden. 2006: Shishapangma (8027 moh.) 2007: Safariguide-utdanning Sør-Afrika 2007: Hamar til Topps, Mt Everest (8850 moh.) 2008: Guidete turer til Kilimanjaro, Everest Base Camp etc.

En morsom ide, syntes noen. Helt idiotisk, mente resten. 50 dager på ski i sameland var et eksperiment utenom det vanlige. Kan man lære seg å like å gå på ski? Bare man går langt og lenge nok? Dette prosjektet handlet verken om å være først eller best, krysse kontinenter eller bestige høye fjell. Nordnorsk VinterOdyssé var 50 dager på ski fra Kirkenes til Bardu med opplevelse, mennesker og vinterglede som mål ikke avstanden. Jeg hadde blitt et utpreget sommermenneske. Humøret sank i takt med gradestokken når vinteren nærmet seg, og skiene samlet årganger med støv. Den kalde årstiden ble benyttet til å gjøre alt det som måtte gjøres studere, arbeide, spare penger og hoppe fallskjerm i Florida. Vinteren innebar masse klær, vannrett sludd, høye strømregninger og bleike ansikter. Det var ikke som da jeg var liten, da jeg elsket alle mulighetene for fart og spenning på glattholka og i bakkene. Nå assosierte jeg vinteren med kulde, mørke og en rekke rutinemessige gjøremål. Var det slik å bli voksen? Noe måtte gjøres. Etter å ha gnaget på en latterlig idé i flere uker innså jeg at den ikke kom til å forsvinne av seg selv. Jeg satte meg ned ved skrivepulten og nedtegnet tankene på papiret. Et underlig eksperiment så dagens lys. 4 måneder senere dag 1, 10. mars 2003 Sikten er begrenset til noen få meter, og jeg myser gjennom tåkehavet. De siste bygningene har forsvunnet ut av syne, og sjelden har jeg følt meg mer alene. Vinden river i den nye goretexen. Bak meg står Ulf et godstog av en pulk fylt langt over randen. Jeg var jo ikke helt sikker på hva jeg trengte og hva jeg ikke trengte, så derfor endte det litt på samme måte som når damer drasser med fire kofferter og to bæreposer på en uke til Gran Canaria. Gurglende av selvmedlidende skadefryd stappet jeg ukritisk alt jeg ikke hadde bruk for ned i pulken. Dette blir helt jævlig, tenkte jeg. Samtidig syntes jeg det var litt tøft. Hvor idiotisk er det ikke å raske med seg et halvt dusin kilo akademisk pensum ut på Finnmarksvidda? Eller 17 kilo forskjellig kornblanding, vel vitende om at jeg har mulighet for å proviantere jevnlig? Til og med flere titall blytunge RSP-er fra 70- årene, kjøpt for 5 kroner per stykk fra et militært overskuddslager, hadde funnet veien ned i pulken. Og vips, så brøt jeg barrieren. Grensen for galskap. Smertegrensen. Pulken veide et tresifret antall kilo. Uten komma. Etter en time føler jeg meg allerede utslitt. Ryggen verker, hoftene er stive og leggene gurgler i melkesyre. Må fram med lupen for å se progresjonen på kartet. En kilometer!?? Hva i helvete!? Ok, rolig nå se positivt på alt, det er viktig for motivasjonen. La meg se. Da er det bare 999 km og 49 og en halv dag igjen til Bardu... Et brutalt snev av alvor rusker meg i nakken. Kanskje dette ikke var noen god idé...? Har jeg bæsja alvorlig på leggen? Kommer jeg til å blåse til skogs? Vil samene spise meg opp? Skal du ikke trene noe da? Spurte fatter med et par skeptiske bekymringsrynker i panna. 20 10 TURER MED TRØKK 10 T URER MED TRØKK 21

Næææhh svarte jeg unnvikende. Så mye annet som måtte gjøres. En enkel testtur ble gjennomført på jordet hjemme før avreise. Etter fire timer satte jeg skiene tilbake i utstyrsboden. Det kunne høres ut som en relativt bra treningsøkt. Men det skal legges til at jeg gikk om lag én kilometer og frøs deretter fælt på fingrene etter å ha knotet med primusen. Helt tilfeldigvis var jeg da utenfor huset til min søster, som ydmyket selvdisiplinen min med svinekoteletter, rødvin og hopprenn på TV i stedet. Jeg motstår alt, unntatt fristelser. Før avreise ble det lange dager og korte netter. I ettertid har jeg skjønt at det alltid blir slik før lange turer, nesten uansett hvor gode marginer man legger inn. Jeg hadde jo knapt vært utenfor døra vinterstid det siste tiåret, og hadde ingenting av alt jeg trengte. Mye ble sponset mens annet ble kjøpt. Men lite utstyr kom som avtalt, og det meste kom altfor seint, og mobilen glødet inntil siste dag før avreise. Jeg lærte en viktig ting: sjekk, dobbeltsjekk, trippelsjekk. Følg opp, følg opp, følg opp. Og at tollsentralen bare prater, men aldri får ut fingeren. Tull, som det kalles på svensk. Så er jeg pakket og klar. Alle detaljer på plass. Synker ned i togsetet. Endelig. Med ett kommer fatter løpende heseblesende inn i togvognen med hele foto- pc- og satellittbagen under armen. Skulle du ikke ha med denne, da? Eh... jo. Takk, fikk jeg stotret fram. Herregud. Dette kan bli interessant. Vakkert lysspill en tidlig morgen mot Neiden. I Kirkenes tilbrakte jeg et par dager med de siste forberedelsene hos min yngste søster, Katarina, som hadde forvillet seg opp hit som sykepleier. Det lille forblåste tettstedet bugner ikke akkurat av yrende, eksotiske innslag, men er uansett verdt å oppleve. Russiske trålere og hurtigruta legger til land hver dag, og gjør havna til et naturlig midtpunkt. Om urbefolkningen på hybelbygget hadde et litt forundret syn på østlendinger, tror jeg neppe det forandret seg i løpet av min korte visitt. Er det ikke fullstendig normalt å sette opp og ta ned det samme teltet tre ganger i hagen, sier du? Eller drasse på svære handleposer med tørrmelk og soyaolje, eller sitte ute i mørket om kvelden med laptop, masse kabler og en rar telefon på ekte «ET-phone-home»-vis? Eller? Det var tid for avreise. En liten gest ble til en solid fest. Sånn for virkelig å prikke inn toppformen før start. Et liveband spilte på en pub. Trommisen ranglet snart rundt i underbuksa, og jeg skjønte raskt hvor det bar. Eller jeg skjønte ingenting. Jeg våknet klein og groggy, forvirret og forundret, utpå morgenkvisten. Og gikk hele veien hjem fra eldresenteret... Første dag blir et brutalt møte med realitetene. Dårlig sikt, sludd og motvind. Med kuling i kastene. De første syv timene er en eneste lang berg-og-dalbane av kneiser og knauser. Det koster enormt med krefter i 10 T URER MED TRØKK 23

PADLEEVENTYR I NORD Tekst og foto: Marius Angvik og Jannicke Bakken Puljo ødemarksområde Øksfjordjøkelen Reisadalen SØRØYA SVERIGE Altafjorden Alta Hammerfest FINNMARKSVIDDA 25 30 Nordkapp Porsangerfjorden Lakselv Karasjok Kautokeino Anarjokka nasjonalpark Laksefjorden Rásttigáisá 1066 moh. Lemmenjiki nasjonalpark Ivalojoki FINLAND Tanafjorden Tana bru Vadsø Varangerfjorden Vettseri ødemarksområde Treriksrøys Enaresjø Ivalo Hammastunturi ødemarksområde Øvre Pasvik nasjonalpark Vardø Kirkenes Grensefossen RUSSLAND 0 20 40 60 80 100 km P a s v i k e l v a 70 Marius Angvik Født: 1977 Hjemsted: Lørenskog Yrke: IT-konsulent, friluftsmann, frilans skribent/fotograf Marius Angvik er en rastløs, søkende og distré type, men på samme tid sta og målbevisst. Født med fjellstøvler og ski på beina og fiskestang og padleåre i hendene. Vokste opp med skogene i Oslomarka og Femundsmarka. Med en friluftsgal far bar det tidlig ut på kortere og lengre turer i skog og fjell, sommer som vinter, og med årene har det bare blitt «verre». Samboer med Jannicke Bakken, stepappa til Julie og pappaen til Marikken, uten at disse berikelsene har lagt noen demper på turlivet, heller tvert om. Utdannet og jobber som IT-konsulent for å holde hodet over vannet, men livnærer seg i økende grad som frilans skribent og fotograf. Leverer stoff til de fleste fiske- og friuftsrelaterte magasiner i Norge, og leverer bilder fra eget bildebyrå. Verdsetter turglede og rekreasjon fremfor det ekstreme, men i jakten på urørt villmark og bitevillig fisk kan turene bli både lange og strabasiøse, uten at det er noe mål i seg selv. Jannicke Bakken Født: 1979 Hjemsted: Lørenskog Yrke: Frisør, fotograf og skribent Jannicke Bakken er en kreativ sjel, som alltid har mange baller i lufta. Pleide å grine seg til å være med faren på fisketurer som liten, og har med årene blitt en friluftsfantast, sommer som vinter. Ivrig fotograf og fisker. Liker seg på lange fotturer i all slags natur, og padleeventyr ned tøffe elvestryk. Vil gjerne forflytte seg og oppleve nye områder. Hun har ellers en tøff jobb, både til daglig og på tur, med å holde Marius (og de to andre barna) i øra! Frisør av yrke, driver den økologiske frisersalongen Grønt Hår i Lørenskog sammen med svigerinnen Stine Angvik. Noen av parets mange turer og ekspedisjoner: 2002: 30 dagers loffetur i Femundsmarka nasjonalpark, Rogen og Tufsingdalen naturreservat 2003: 35 dagers loffetur i Rago og Padjelanta nasjonalpark 2004: 30 dager til fots og med kano: Vätsäri, Øvre Pasvik nasjonalpark og Pasvikdalen 2004: 35 dager med kano gjennom Anarjokka nasjonalpark, og ned Karasjokka 2005: 36 dagers loffetur Hellemobotn Laponia, Store Sjøfallet nasjonalpark, Padjelanta nasjonalpark, Sarek nasjonalpark og Muddus 2006: 45 dagers spedbarnstur med kano og til fots i Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark og Tufsingdalen naturreservat (Sverige), kortere spedbarnsvennlige forflytninger og base i vekselvis lavvo og telt og koie

Julie Betina Bakken Enersen Født: 1996 Hjemsted: Lørenskog Yrke: Skoleelev Julie Betina Bakken Enersen er en livlig 11-åring med mange interesser, med hest som den store lidenskapen. Julie har vært med i fjell og skog fra hun var to år gammel, og er blitt en erfaren og utholdende villmarksjente med bein i nesa. Har i sitt unge liv tilbrakt mange måneder på tur. Julie elsker å være ute, og liker seg i all slags vær. Hun bærer sekk på fotturer, er forpadler i kanoen og drar pulk om vinteren. Garvet haspelfisker for alderen, og kommer seg også med fluestanga. Til daglig elev i 6. klasse ved Åsen skole. Noen av mange turer: 2004: 30 dager til fots og med kano: Vätsäri, Øvre Pasvik nasjonalpark og Pasvikdalen 2005: 14 dager med kano Femundsmarka til Røros 2006: 45 dagers spedbarnstur med kano og til fots i Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark og Tufsingdalen naturreservat (Sverige) Lykke Marikken Angvik I mørke høstkvelder i en blokkleilighet i Lørenskog like øst for Oslo granskes kart over Norden. Julie på 11 deltar aktivt, mens Marikken, bare noen uker gammel, ligger intetanende og drar i de store kartflatene. I søken etter lengre turer i urørt villmark trekkes oppmerksomheten nordover og på tvers av landegrensene. De lange, ubrutte blå strekene som snirkler seg forlokkende gjennom de store veiløse områdene nord i Finland, får det til å krible i magen. Ivalojoki vest for Enare sjø, som byr på 15 mil padling i finsk villmark, krysses av som et mulig mål. 2 3 uker holdes av på kalenderen for passelig familieforflytning. Men når vi først er på de kanter, frister det å utforske Nordkalottens ødemarkshav, Enare sjø, som elva etter hvert munner ut i. Og snart oppdager vi utløpet, Patsjoki, som renner forførende inn i russisk territorium, for så etter noen mil å bli til Pasvikelva på norsk side. Vi utarbeider en padlerute på Nordkalotten fra finsk Lappland, ned Ivalojoki fra Lemmenjoen nasjonalpark i vest, rundt Enare sjø, Patsjoki inn i Russland og etter Født: 12. juni 2006 Hjemsted: Lørenskog Yrke: Hjerteknuser og sjarmtroll på heltid Lykke Marikken kom til verden midt under Vulgata-klekkingen i Oslomarka 12. juni 2006, intetanende om hvilken friluftsgal familie hun er født inn i. 1 mnd. gammel bar det ut på første ekspedisjon: 6 uker til fjells vekselvis i lavvo, telt og i en eldgammel seter i Femundsmarka, langt fra folk. Med kanoen som vuggeseng og tullet inn i bæresjal bar det over vassdrag, fjelltopper og multemyrer. Utover høsten og vinteren ble det vinterturer med truger, ski og pulk, før kanoen kom frem igjen tidlig på våren. En aktiv, snill smårolling, med stor oppfinnsomhet og fantasi. Noen turer: 2006: 45 dagers spedbarnstur med kano og til fots i Femundsmarka og Gutulia nasjonalpark og Tufsingdalen naturreservat (Sverige). Kortere spedbarnsvennlige forflytninger og base i vekselvis lavvo, telt og koie 2006: 10 dagers vintertur i Femundsmarka, i koie og lavvo 26 10 TURER MED TRØKK

hvert Pasvikelva i Norge til Varangerfjorden og Kirkenes ved ishavet. 15 mil er blitt nær femti, to ukers ferie til to måneder, og en søknad om russisk grensepassering er sendt til behandling i Moskva. Vi velger å se mulighetene og ikke hindringene, og lukker ørene for skepsis og dystre spådommer. Med et spedbarn på langtur er problemstillingene nye. Men alt er mulig! Det er de voksne og ikke barna som setter begrensningene for realiseringen av en slik drøm. Så sent som i mai får vi avslaget fra Moskva i fleisen. Men vi er forberedt og har alternativer. Enten må vi gå til fots gjennom Vätsäri til Øvre Pasvik, eller vi kan vurdere noen kanoruter nordover mot Neiden-fjorden. Det blir det første Julie vil til Pasvikdalen, hvor vi har vært før. Etter hvert som brikkene faller på plass, blir eventyret vi har foran oss, mer og mer virkelig. Tiden er snart inne til å følge planen og realisere drømmen. En sitrende forventning setter seg i ryggraden. har lest om, sett for oss og gledet oss til å padle i flere måneder. Her er den liten. Mer som en stor bekk. Lenger nede vil sideelver og bekker slutte seg til og elva bli gradvis bredere og sterkere til den munner ut som en flod i Enare sjø, 15 mil lenger øst. Rundt oss ruver vidstrakte skoger milevis i alle himmelretninger, noen av Europas største og mest uberørte. Det kribler i kroppen. Foran oss ligger åtte blanke uker, som vi skal fylle med vakre naturopplevelser, eventyrlig fiske, frisk luft og hverandre. En helt ubeskrivelig følelse. Etter en varm suppe i forteltet sovner vi forventningsfulle til lyden av regnet som trommer mot teltduken. Ivalojoki Etter en lang frokost, med håp om bedre vær, er det bare å gå løs på ompakking og rigging av utstyr i regnværet. Det er en prosess å pakke fornuftig i kanoen, tjore alt fast og deretter plassere menneskene forsvarlig. Vi dytter kanoen fra land og tar de første magiske åretakene. Her i sin spede begynnelse er det ikke rare elva å snakke om, men det blir gradvis mer likevel går kanoen på grunn for hver tiende meter. I de grunneste partiene må alle ut og gå langs land, mens jeg liner eller dytter kanoen. Iblant kommer vi over kulper og langstrakte håer hvor padleårene kommer mer til sin rett, men i sur motvind og regn går det ikke fort unna. Det blir snart klart at tursjefen har egne meninger om hvordan padlingen skal foregå. Hun lager seg et eget rituale som vi andre pent må rette oss etter. Det begynner med ville protester mot vesten, men vi får den alltid på på et vis, og etter få minutters forflytning forlanger hun servering av pupp, uansett vær. Deretter blir hun søvnig, og skal ha seg en lur på yndlingssengen = mammas fang. Mamma adlyder ordre, og sitter derfor stille i lange perioder. Dette er naturligvis svært kaldt, og i tillegg trangt og ubekvemt. Derfor blir det nødvendig med litt ekstra beskyttelse mot vind og regn, nemlig en jervenduk, heretter kalt fjellburka. Avreise Så står vi på Gardermoen med tre traller fulle av utstyr, i alt 14 kolli og et uvisst antall kilo. Minst 200. Vi trenger hjelp for å manøvrere gjennom flyplassen, og de ansatte veksler blikk mens de prøver å sortere blytunge sekker og all mulig rar spesialbagasje. Vi vinker farvel til avskjedskomiteen og passerer sikkerhetskontrollen, lettet over å ha dumpet bagasjen. Ferden går til Inari, det lille tettstedet nord i Finland som de færreste har hørt om, for proviantering, noen is og to kalde pils. Så trykker vi oss inn i taxien, som med nød og neppe rommer både oss og bagasjen. Så bærer det ut i villmarka, sørvestover, på små veier gjennom dype skoger. Det plasker ned, og himmelen er endeløs og grå. Vi sitter tause og betrakter regnet som sildrer nedover bilrutene. Etter noen timer tømmer vi bilen for utstyr, og den bekymrede taxisjåføren gir oss et kort med telefonnummeret sitt. For sikkerhets skyld. Vi takker for turen, og snart dør bilduren ut. Resten av dagen går med til tunge bæreøkter i regnværet. Endelig befinner vi og en haug bagasje oss ved Ivalojokis kilder i Lemmenjoen nasjonalpark. Vi blir stående og betrakte elva vi 28 10 TURER MED TRØKK

Mellom kulper og vann er det partier hvor vi må bære og slepe kanoen gjennom myrer og kratt. Vi tar dagene som de kommer, og nyter lange frokoster, som har en tendens til å gli over i lunsj før vi kommer oss ut på elva. Vi flytter oss noen kilometer eller en liten mil om det passer seg så, fisker og båler når vi har lyst, og kokkelerer middag og kvelds til flakkende leirbål i ly av lavvoduken eller til fresende primus i forteltet. Klokke, dato eller antall tilbakelagte kilometer ofrer vi ikke en tanke. For oss er det å ha uendelig tid i naturen, nyte leirbål, inntrykkene og omgivelsene, den ultimate luksus. Det er lyst døgnet rundt, og i gråværet er det i grunnen bare skodda over elva og temperaturer ned mot og under null som røper at det er natt. Til tross for ruskeværet nyter vi turen til fulle, og glir snart inn i en rytme hvor rutinene faller naturlig på plass. En morgen oppdager vi ferske bjørnespor langs bredden ikke langt fra leirplassen. En skal nok ha flaks for å støte på bamsen, men nærværet av den føles sterkt, og det gir en ekstra dimensjon ved å ferdes i Finlands dype skoger. Matfisk Det skal være bra med ørret i elva, men vårfluene våre som striper brekkene, og selv markklysene våre som driver forræderisk ut i kulpene, forblir urørt de første dagene. Lavtrykk og kaldt vær er ikke det beste for et godt junifiske. Tursjefen har sikret seg, og kan meske seg med de herligste barnemiddagsporsjoner gjennom hele turen. Vi andre har som vi pleier medbrakt middagsproviant for under halvparten av turen, resten baseres på sprellfersk fisk supplert med medbrakte karbohydrater og alskens herlig krydder og marinader. Elva viser seg etter hvert heldigvis å være proppfull av harr, og ved hjelp av fluestang og gullhodenymfe fylles panna med steikeharr når vi måtte behage det. Ingen kjemper, men fin steikefisk, og iblant en slenger på 500 900 gram. Det er tilfredsstillende og ikke minst betryggende å kunne fylle panna med harr når vi er sultne, så får storørreten som skal gå her, komme som bonus etter hvert. Jannickes dabok: Jeg blir utålmodig av å sitte så mye stille, og passivitet på tur er uvant. Det er derfor en lettelse å slenge Marikken i bæremeisen på ryggen og ta seg frem langs elva til fots. Vi har endelig hatt væromslag, og det er en strålende 30 10 TURER MED TRØKK