1 Noen mennesker vet absolutt alle detaljer om livet sitt. De vet hvor mye de veide da de ble født og hva de målte fra topp til tå og hvilket sykehus mammaen deres var lagt inn på og alle sånne ting. Jeg har hørt rykter om at noen til og med har et rosa ark med et svart fotavtrykk på, som de har i en eske med babyting. Den eneste esken jeg har, er en liten koffert med smekklås. Der har jeg trusene mine så bare jeg kan se dem. Faren min sier folk skaffer seg så mange ting de ikke trenger, at det hoper seg opp i husene deres. Han sier at de lagrer alle tingene i kjellere som plutselig kan få oversvømmelse, og da blir alt ødelagt, så det er bedre å leve enkelt og gjøre som du vil, enn å binde deg til skyhøye avdrag med renter, hva nå det betyr. Jeg tror det er derfor vi bor i en bobil. Noen mennesker sier at vi «camper», men jeg skjønner ikke hvordan vi kan campe når vi ikke har noe telt. Dessuten er vi ikke på ferie; vi bor her hele tiden. Pappa sover i sengen ved det store vinduet helt innerst, og jeg sover i den foran ved førersetet. Det er viktig å huske at du ikke må sette deg fort opp når du våkner, for da må du gå rundt med vondt i hodet hele dagen. Det er fint å ha sitt eget rom. Jeg pleide å tro på alt pappa fortalte, helt til den dagen jeg gikk innom Walmart og så et bilde av meg selv på en plakat der borte hvor fyren med blå vest alltid sto. Han hadde noen gjennomsiktige slanger stukket inn i nesa, og hver gang han sa «Velkommen til Walmart», kom det en hvislende lyd. Jeg klarte ikke å ta øynene mine bort fra bildet. De eneste lydene jeg registrerte, var dama som kranglet med jenta ved den nærmeste kassa; det var noe med å få pengene tilbake for et teppe som dama påsto hun hadde kjøpt der. Jenta bak kassa hadde begynt å skjelve i stemmen. Hun gjentok at det ikke var noe hun kunne gjøre, men det gjorde kunden så sint at hun 9
begynte å banne og kalle kassadama ting som sikkert fikk alle som hørte det til å rødme. Det heter jo at kunden alltid har rett, men min erfaring er at kunden rett og slett er frekk. Jeg har sett folk legge varer under handlevognen, slik at kassadama ikke ser det, og de slipper å betale. Store kartonger med juice og frosne smørbrød med peanøttsmør og syltetøy. De ser gode ut, men pappa sier at hvis du trenger å fryse ned smørbrød med peanøttsmør og syltetøy, da er det noe galt med verden. Og det har han jammen rett i. Han sier også at vi ikke skal være slemme mot dem som jobber på Walmart siden de lar oss bruke parkeringsplassen deres. Han sier det er et tegn på apokalypsen at de tilsetter vitaminer i cola light. Jeg vet ikke hva apokalypsen er for noe, men det skulle ikke forundre meg hvis han har rett når det gjelder det også. Hvis du aldri har opplevd det, kan du kan umulig vite hvordan det føles å se en plakat med bilde av deg selv i en butikk. Nå vet jeg det. Jeg måtte konsentrere meg hardt om å puste og la hjertet slå takten, for jeg er sikker på at det nesten hadde sluttet å banke. Pappa sier at hjertet til en kolibri slår omtrent én million ganger i minuttet. Jeg var det motsatte av en kolibri der jeg sto med blikket naglet til bildet av meg selv. Noen kunder som var ferdige med å handle måtte gå en omvei rundt meg, for jeg rørte meg ikke av flekken. Det så sikkert rart ut ei lita jente som stirret på et bilde på veggen uten å ense noe rundt seg. Jeg ble fylt av en lengsel eller tomhetsfølelse jeg ikke kunne fortelle til noen. Det ville vært som å prøve å forklare hvordan det føles å klemme fingeren i handlekurven ute på en kald dag. Det var uansett ingen som ville hatt tid til å høre på meg, for alle var på full fart hjemover til husene sine med alle tingene og avdragene. Bildet var forresten ikke helt meg. Det lignet på meg, som om det var et speilbilde av meg. På den venstre siden hang det et ekte bilde av meg som liten. Jeg hadde aldri sett noen sånne bilder, fordi pappa sier at han ikke har noen. Jeg har lett gjennom alle tingene hans, og med mindre han har et utrolig bra gjemmested, så er det sant. På høyre side hang det et bilde av hvordan de trodde jeg så ut nå, og det var neimen ikke langt unna virkeligheten. Dataprogrammet hadde gjort området rundt øynene og nesa litt utydelig, men jeg var ikke det minste i tvil om at jeg nå stirret på det samme ansiktet som jeg ser hver morgen i sladrespeilet. 10
Jenta het Natalie Anne Edwards, og jeg prøvde ut navnet i hodet, mens folk trillet varene sine forbi meg på jakt etter frokostblandingen som var på tilbud to for to dollar i den nærmeste raden ved apoteket. Det hadde kostet mindre før, så jeg kunne styre meg. Har du sett denne jenta? Natalie Anne Edwards Født: 20. juni 2000 Alder nå: 9 Forsvant: 16. mai 2002 Kjønn: Jente Anslått høyde: 130 cm Anslått vekt: 36 kilo Øyenfarge: Blå Rase: Hvit Forsvant fra: Dogwood, WV, USA Bildet til høyre viser en fremstilling av hvordan Natalie kan se ut i dag. Hun ble sist sett i Dogwood, West Virginia. Hun har en mørk føflekk på venstre kinn. Hun ble bortført 16. mai 2002 av en ukjent gjerningsmann. Uten at jeg merket det, hadde fingrene mine begynt å kjenne på føflekken på venstre kinn. Pappa sier den ligner litt på en fyr som heter Nixon som var president for lenge siden, men jeg prøver å la være å se på den, bortsett fra når jeg er på badet eller når jeg ser meg i speilet i sengen og bruker lommelykt. Jeg har alltid lurt på om føflekken er det eneste jeg fikk fra moren min, eller om hun hadde noe annet hun ville gi meg også. Pappa snakker ikke noe særlig om henne hvis jeg ikke maser, og da sier han noe sånt som: «Hun var en god kvinne», og ikke noe mer. Så prøver jeg å spørre og grave helt til han ber meg om å slutte. Han sier at jeg ikke skal klore på fortidens sår, for da vil de aldri bli helt bra, men noen skorper er like store hver eneste dag. Jeg fortsatte å glo på bildet og navnet mitt, mens døra åpnet og lukket seg bak meg og noen blåste i en togfløyte langt borte, kanskje en av de ensomste 11
lydene i verden, spesielt på kvelden når gresshoppene spiller. Pappa sier at noe av det beste han vet er å sovne til lyden av en togfløyte, for det minner ham om da han var barn. Fyren med slangene i nesa kom bort til meg. «Går det greit med deg, vesla?» Jeg ble litt redd ikke så mye som når jeg går over en bro, men nesten. Jeg vet ikke hva det er med broer. Kanskje jeg er redd for at hele greia skal falle sammen. Jeg er ikke egentlig redd for å falle i vannet, for pappa lærte meg å svømme for lenge siden. Det er bare noe med broer som får meg til å skjelve innvendig, og det er grunnen til at pappa sa jeg skulle sette meg opp i sengen og synge «I ll Fly Away», noe som nesten helt sikkert er favorittsangen min. Han vet han må advare meg lenge før vi kommer til store elver som Mississippi, for ellers skriker jeg rett inn i øret hans. Jeg bare nikket til mannen med slangene og gikk, men klarte ikke la være å kaste et siste blikk på meg selv. Så gikk jeg inn på toalettet og satt der en stund mens jeg hørte på musikken de spilte i høyttalerne. Så kom jeg på noe: Plakaten sier at bursdagen min er 20. juni, men pappa sier den er 9. april. Kanskje det ikke er meg likevel. Men det kunne ikke være tvil. Da jeg gikk ut og så på plakaten enda en gang, visste jeg at det var meg bak glassplata på veggen. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle finne en passende anledning til å spørre pappa hvorfor han har løyet for meg, eller hvorfor han kaller meg Maiblomst i stedet for Natalie Anne. I alle bøkene jeg har lest og filmene jeg har sett på dvd den gangen spilleren vår fortsatt virket er det alltid noen på slutten som sier «Jeg elsker deg», og så blir alt bra. Jeg lurer på om jeg noen gang får oppleve det. Det er sikkert massevis av mennesker som ønsker at noen skal si «Jeg elsker deg» til dem. Jeg luntet bort til den bakerste raden i elektronikkavdelingen, der de har stereoanlegg og hodetelefoner og greier. Det var ikke noe spesielt jeg så etter, jeg måtte bare gjøre noe for å prøve å få det bildet ut av hodet mitt. Tre jenter småløp bort til raden ved siden av og begynte å bla seg gjennom utvalget med sandaler. «Dette kommer til å bli så gøy!» sa ei jente med to gullringer på fingrene. «Jeg tror jeg får lov av mamma til å ligge over hos deg i natt.» 12
«Det går ikke,» svarte jenta med det lange, brune håret. «Jeg har svømmetrening grytidlig i morgen.» «Du kan ligge over hos meg,» pep den tredje jenta i en sutrende tone, som om hun var sikker på at det ikke ville bli noe av. Hun hadde briller og veide like mye som et frimerke. «Jeg skal ikke noe spesielt i morgen.» Gullringer overså henne og fant fram et par rosa sko med grønne og gule sirkler. De kostet $ 13.96. «Disse er helt perfekte synes dere ikke?» «Mamma sa vi skulle kjøpe billige og enkle sko som vi kan pynte selv,» sa Brunt hår. «Hva med i morgen, da?» sa Gullringer. «Vi kan leie en film og ligge over hos meg. Du har vel ikke svømmetrening på torsdag også?» De snakket og fniste seg nedover raden, og jeg lurte på hvordan det føltes å bli invitert til å ligge over hos en bestevenninne. Eller bare å ha en bestevenninne. Det har sine fordeler å bo i et soverom med hjul, men det har sine ulemper også, som det at du aldri vet hvor du kommer til å være neste dag. Bortsett fra når bobilen bryter sammen og det er vanskelig å få tak i deler, noe som forklarer hvorfor vi har stått foran denne Walmarten såpass lenge. «Er du her fortsatt, jenta mi?» Jeg hørte en stemme bak meg. Da jeg snudde meg, så jeg dama med blå vest. Hun hadde et navneskilt som det sto Assisterende butikksjef på. De tre jentene må ha rasket med seg sandalene og løpt, for nå var de sporløst forsvunnet. Dama hadde blondt hår, kanskje litt for blondt, men hun var så pen at hun sikkert vant en missekonkurranse som tenåring. Kakibuksene hennes var litt trange, og hun gikk med noen hvite sko som ikke laget lyd når hun gikk bortover det blanke gulvet, en perfekt forutsetning for å kunne snike seg innpå tre jenter som roter i sandalavdelingen «Fikk faren din den delen han trengte?» spurte hun og bøyde seg litt ned. «Nei, ikke ennå.» Jeg så noe vennlig i øynene hennes, det var nesten som jeg visste at jeg kunne betro alle de mørke og farlige hemmelighetene jeg bar på til henne, hvis jeg bar på noen. Så gikk det opp for meg at det gjorde jeg jo, men jeg hadde ingen planer om å fortelle den første og beste om bildet mitt. «Det må være vanskelig å være borte fra familien sin så lenge. Hvor er moren din egentlig?» 13
«Jeg har ikke noen mor.» Hun skakket litt på hodet. «Mener du at hun har gått bort?» Jeg ristet på skuldrene. «Nei, jeg har bare ikke noen.» «Alle har en mor. Sånn er det bare.» Da hun satte seg på en puff som sto der for kunder som skulle prøve nye sko, fikk jeg øye på meg selv i speilet. Jeg klarte ikke å la være å tenke på bildet ved inngangen og ansiktet som tilhørte en pike som het Natalie Anne. «Er dere to ute på langtur? Det må være spennende å reise rundt i en sånn bobil. Jeg har alltid hatt lyst til bare å dra av sted, bort fra alle bekymringer.» Da jeg ikke svarte, så hun ned i gulvet, og jeg fikk øye på de mørke røttene. Hun luktet deilig, som en blomstereng om våren. Og fingerneglene hennes var lange og hvite ytterst. Hun pirket seg litt i det ene øyet med en finger og virket litt ukomfortabel. «Sjefen min er en bra kar, men noen ganger lar han seg irritere av småting. Han nevnte bobilen deres og sa at den snart må flyttes.» «Men pappa sa at vi fikk lov til å stå her så lenge vi ville.» Hun nikket. «Ikke vær redd. Det ordner seg sikkert. Bare be faren din om å komme og ta en prat med meg, ok? Det er vanlig prosedyre for Walmart å» Jeg visste ikke hva prosedyre var, og jeg var allerede fortumlet over å ha fått nytt navn, så jeg fulgte ikke noe særlig med på resten av det hun hadde å si. Til slutt så hun på meg med store, brune øyne som virket fine å si god natt til, og jeg la merke til at hun manglet giftering. Jeg pleide aldri å legge merke til sånt før, men det er rart hvordan du blir preget av omstendighetene dine. «Kanskje du kunne bli med ut og snakke med ham?» prøvde jeg. Hun smilte før hun så bort. «Hva hadde dere til middag i dag?» «Ikke noe særlig. Han ga meg et par dollar til å kjøpe noe på Subway, men jeg er lei av den maten.» Hun rørte hånden min. «Det kommer til å gå bra. Ikke vær redd. Jeg heter Sheila. Og du?» «Maiblomst,» svarte jeg. Det var første gang jeg løy om navnet mitt med vilje. *** 14
Johnson stirret på sola gjennom bakvinduet. Pollen fra furutrærne og skitne striper etter morgenregnet farget den gul og brun i tilfeldige mønstre. Tre meksikanere steg ut av en Ford. På lasteplanet lå det masse verktøy i en haug, sammen med gjødsel og en sort presenning. En av dem dunket en annen i ryggen så støvskyen sto til værs. Den siste slo hatten av hodet hans så alle lo. Nå var sola nådd trærne på toppen av den nærmeste åsen, den skinte gjennom dem og forsvant snart helt. Verden fikk et oransje skjær, og Johnson kjente en rumling i magen. Han kastet et blikk over parkeringsplassen mot neonskiltet ved siden av Checker s reservedeler. Han var tørr i halsen. En nyere bobil, en Monaco Camelot, sto parkert i den ene enden av området, og eieren dro ned en gardin ved frontruta for å få litt privatliv. Han lurte på hvordan det ville være å kjøre en sånn. Hvor langt den ville gå på mila. Hvordan den ville gli bortover landeveien. Den var som et hotell med hjul. Han reiste seg opp i setet og kikket ut av frontruta. Måten de sto parkert på, ga ham glimrende oversikt over butikkens inngangsparti. En gammel kar med oksygentank skubbet to handlevogner der inne. Mannen smilte vennlig til en mor og barna hennes. Johnson trykket inn nedoverpiltasten på laptopen sin. Han hadde ett grønt lys fra det trådløse nettverket til kafeen. Han angret på at han ikke hadde parkert nærmere, men han hadde jo ikke planlagt å strande her. Et kraftig bank på døra ga ham følelsen av at han nettopp hadde kjørt over en eller annens hund som nå lå under bakdekket og klynket. Johnson beveget seg sakte, men han var smidig når han gikk barføtt. Han fikk et glimt av fyren i bakvinduet. Blå vest. Storvokst. Kanskje tretti, men ikke noe særlig eldre. Fikk sikkert jobben via kontakter. Johnson åpnet døra og nikket til mannen. «Jeg bare lurte på hvor lenge dere egentlig har tenkt å være her,» sa mannen. Han var litt skarp i stemmen, som om det var noe han var nervøs for. Johnson gikk ut på asfalten som fortsatt var varm etter sola, men ikke så varm at det gjorde vondt. «Som jeg har fortalt før, så venter jeg på en reservedel til bilen. Hvis jeg kunne komme meg av gårde, hadde jeg gjort det for lengst. Tro meg.» 15
Mannen så i bakken. «Vel, du kan ikke være her lenger. Nå har det gått» «Tre uker.» «tre uker, og det kan gå tre til før denne delen din dukker opp, så jeg tror det er best at du finner deg et annet sted å stå.» «Og hvordan har du tenkt at jeg skal få til det? Skal jeg dytte den til bort til motorveien?» «Jeg kan ringe etter en kranbil.» Johnson så vekk. Speiderne ved inngangen solgte kakelodd. De rosa og oransje skyene var nå blå, som om noe skummelt var i gjære på den andre siden av åsen. En sort-hvit politibil svingte inn på parkeringsplassen og passerte dem. Mannen med vesten vinket og politimennene vinket tilbake. «Du får en natt til,» sa butikksjefen. «Hvis du ikke har reist i morgen tidlig, ringer jeg kranbilen.» Det var mye Johnson hadde lyst til å si til det, men han strammet leppene og nikket mens mannen vagget kalvbeint tilbake til butikken sin. Akkurat samtidig var jenta på vei ut. Hun passerte sjefen med et smil mens hun svingte på en blå pose. Inni lå det en ny skriveblokk. Hun hadde skrevet ut flere enn hun kunne telle, og det var ingenting som tydet på skrivesperre. «Fikk du gjort det du skulle?» sa hun mens hun hoppet inn og kastet fra seg posen på sengen. Johnson åpnet kjøleskapet og fant fram en lunken boks med Dr. Pepper. «En del.» «Hva var det sjefen ville?» «Han sa vi hadde vunnet en gratis handletur.» «Det gjorde han ikke, det.» Johnson tok en kraftig slurk av brusen og rapte. «Han bare lurte på hvor lenge vi har tenkt å bli her.» «Jeg ble kjent med ei dame,» sa jenta og lyste opp. «Hun er kjempegrei. Og pen. Og jeg tror ikke hun er gift. Hun har verdens vakreste øyne.» «Maiblomst, det siste vi trenger er at noen får øye på skatten vår.» Han gestikulerte med hendene for å vise at han mente bobilen. «Hvilken kvinne kan motstå dette slottet?» 16
«Hun er ikke ute etter skatten din. Hun bryr seg faktisk om oss. Hun sa at han sjefen var irritert over at vi har vært her så lenge. Var det derfor han snakket med deg nå?» «Neida, det er jo en enorm parkeringsplass. Det kommer til å gå bra. Fikk du deg noe å spise?» Maiblomst ristet på hodet og klatret opp i sengen. «Jeg har nesten skrevet ut dagboka mi. Jeg kommer til å begynne på en ny i kveld.» «Hva skriver du egentlig i alle de bøkene dine? Er det så mye som skjer i livet ditt?» «Jeg vet ikke. Bare ting som føles viktige. Steder vi har vært. Det er liksom som å snakke til en venn som ikke røper noen av hemmelighetene dine.» «Hva slags hemmeligheter?» Hun tok av seg plastskoene sine og slapp dem ned på gulvet, før hun åpnet posen og hentet fram en mørkegrønn notatbok. «Når du forteller meg hva du skriver om på den laptopen din, skal jeg fortelle deg hva som står i dagbøkene mine.» Johnson smilte og tok en ny slurk fra boksen, før han kastet den i søpla. Borte ved inngangen stanset politibilen, og manageren bøyde seg ned mot det åpne vinduet. 17