1 BRUK AV VOKTERHUND OG ANDRE FOREBYGGENDE TILTAK MOT ROVDYRSKADER PÅ BUFE - Erfaringer og inntrykk fra studietur til USA 1996 Inger Hansen, Forsker (husdyretologi), Planteforsk Tjøtta fagsenter, 8860 Tjøtta Martin E. Smith, Freelance/forsker (viltbiologi), Norsk institutt for naturforskning (NINA/NIKU), Øvre Røtte, 7710 Sparbu Øyvind Trondsen, Sauebonde og gjeterhundtrener (har utført delforsøk på vokterhundprosjektet for Tjøtta fagsenter), 2533 Unset, Hedmark INTRODUKSJON Formålet med studieturen var tredelt; 1. Skaffe en oversikt over metoder for å redusere rovdyrskader på bufe brukt i USA. 2. Etablere personlig kontakt med de fremste forskere i USA som jobber med rovdyr/bufeproblematikken. 3. Undersøke mulighetene for import av vokterhunder fra gode brukshundlinjer, diskutere bruk og opptrening av vokterhunder under ulike forhold, og besøke sauefarmere som bruker vokterhunder til daglig. Turopplegg har vært planlagt av Inger Hansen, Planteforsk, i samarbeid med Dr. Jeffrey Green, Assistant Regional Director, Western Region, ADC og Roger Woodruff, Assistant State Director, Washington, ADC. Både Green og Woodruff har vært aktive siden 1976 med å etablere bruk av vokterhund som beskyttelse av husdyr mot rovdyrangrep. ADC står forøvrig for «Animal Damage Control», og er en instans som sorterer under det amerikanske landbruksdepartementet: United States Department of Agriculture, Animal and Plant Health Inspection Service (USDA-APHIS). Til ADC, som driver med utvikling av forebyggende tiltak mot skadedyr generelt, kan man henvende seg f.eks. for å få veiledning og hjelp angående forebyggende tiltak mot rovdyrskader. ADC har egne forskningssentra som driver med utvikling og evaluering av ulike metoder og tiltak.
2 I det følgene har vi gitt beskrivelser av inntrykk fra turen og en beskrivelse av hvordan vi mener vokterhund kan brukes mest effektivt i Norge. STUDIETUR 9 april: Fly fra Trondheim - Fornebu - New York - Denver. Leide bil og kjørte til Fort Collins, Colorado. 10 april: Møte med Dr. William Andelt (viltspesialist ved Colorado State University Extension Service i Ft. Collins). CSU s «Extension Service» betyr at de er tilgjengelige for å hjelpe bønder med spørsmål om problemer som oppstår omkring vilt. Andelt er også en mye brukt foredragsholder, særlig innen området predasjon. Han skrev doktorgraden sin på atferd hos coyote (Canis latrans) og har jobbet mye med forskjellige typer tiltak mot predasjon, blant annet vokterhund, som han er en relativt sterk talsmann for. Hans erfaringer er fra statene Kansas, Colorado, og delvis Wyoming. Her har han funnet at vokterhund kan være et godt hjelpemiddel mot coyote, streifhunder (C. familiarus), rev (Vulpes vulpes), bjørn (Ursus sp.), puma (Felis concolor), og bobcat (Lynx rufus). Hans erfaring fra bruk av lama (Lama lama) og esler (Equus asinus) som vokterdyr er heller negative. Noen individer er brukbare mot coyote og hund, men lama og esler er antagelig ikke selv trygge verken mot bjørn eller puma. Han har også liten tro på avskylæring med brekkmiddel (LiCl m.m.). Få forskere har lykkes med teknikken og positive effekter er kortvarige og har sjeldent kunne reproduseres. Vi spiste lunsj sammen med Dr. Andelt, Dr. Green og Dr. McGrew (som også har drevet en del vokterhundforskning). Her diskuterte vi noen av de politiske problemer omkring etablering av vokterhund, samt dagens problemer med dyrevernaktivister som prøver å hindre mange av ADC s viltkontroll-teknikker (bl.a. jakt med hund, snare/fellefangst, giftstoffer). Etterpå dro vi til Denver for å treff Dr. Dennis Jordon, en veterinær som er spesialist på innsamling og frysing av hundesæd (tilsluttet International Canine Genetics Inc. (ICG)). Denne prosessen er godt utviklet i USA. Import av sæd til Norge kan være aktuelt ved
3 oppbygging av nye brukshundlinjer eller vokterhundraser. En stor fordel med import av sæd framfor levende avlsdyr er at sæden ikke er underlagt de strenge karantene-bestemmelsene (4 måneder for hunder importert fra land utenfor EU). Vokterhunder kan være vanskelige å samle sæd fra, og blant hunder generelt vil ca. 20-30% av sædcellene ikke tåle frysing. Ved å importere noen få avlstisper og sæd fra flere hannhunder kan man på kort tid få en populasjon med høg genetisk variasjon. Drektighetsprosenten ved inseminering av tispa er ca. 75% for store hunderaser. Spiste middag i lag med Bill og Susan Andelt, selvsagt med mer diskusjon omkring deres arbeid med coyote og vokterhund. 11 april: Vi ble hentet på hotellet av forskerne Guy Connolly og Robert Phillips som jobber ved National Wildlife Research Center i Ft. Collins (NWRC, tidligere Denver Wildlife Research Center, vedlegg 1), som ivaretar forsknings-siden av ADC. Her og på flere feltstasjoner jobber over 160 folk med å utvikle metoder mot mange forskjellige problemer mellom vilt og mennesker. Blant annet utvikling av teknikker for å kontrollere rotter og andre gnagere; metoder for å redusere fare for kollisjon mellom fugl og fly på flyplasser; å redusere skade fra fugler på dyrket mark og i fiskeoppdrett; utprøving av trygghet og effektivitet av giftestoffer for desimering av skadedyr; kontroll av den brune treslangen i Guam; utvikling av immunocontreceptive vaksiner og metoder til ulike viltarter som har for store populasjoner; utvikling av bedre og mer humane feller; og selvsagt forebyggende tiltak mot rovdyrskader på bufe. Flere forskere presenterte en kort oppsummering av sitt arbeid, og vi hadde en god diskusjon med Connolly og Phillips om våre rovdyrproblemer i Norge (begge har jobbet med emnet i nesten 30 år). Mange løsninger som er tillatt i USA er ikke aktuelle under norske forhold, f.eks. dødsfeller og brukt av giftstoff. Begge forskere mente at vokterhund er et aktuelt hjelpemiddel mot rovdyr, men bare som ett av flere tiltak. Effektiviteten til en vokterhund er bl.a. avhengig av antall rovdyr og deres press på husdyrpopulasjonen. Connolly og Phillips hadde ikke særlig tro på kjøttfe som alternativt vokterdyr. Det vil være vanskelig å prege mange nok sau til kjøttfeet, og tiltaket vil bare fungere innenfor små avgrensa områder.
4 Stort sett all deres forskning har vært konsentrert til coyote-predasjon på husdyr. Blant annet har de utviklet «M44», som når den avfyres sender en dose Natrium Cyanide opp i coyotens munn, samt et halsbånd til husdyr som inneholder giften «compound 1080» (Natrium Monofluoracetate), slik at coyoten vil få i seg en dødlige giftdose når den angriper. I tillegg har Connolly jobbet lenge med avskylæring med ulike smaksstoffer og brekkmidler. Hovedkonklusjon er at denne metoden for predatorkontroll fungerer dårlig. Resultater viser at predatorene sjelden assosierer en avskylæring overfor et dødt, forgiftet åte med et levende bytte. Connolly har heller ikke hatt særlig positive erfaringer mht. bruk av smaksstoffer. Av 12 coyoter som fikk i seg rød pepper etter å ha angrepet lam med halsbånd fyllt med Capcaisin-kjemikaler, sluttet riktignok alle å angripe byttet i halsregionen. Men de begynte i stedet å angripe lammene bakfra, noe som var en langt mindre human drapsteknikk. Dessuten døde 10 av de 12 coyotene innen noen få måneder fordi de også angrep lam med «1080-halsbånd». Coyotene hadde således heller ikke utviklet en avsky/redsel overfor halsbånd generelt. Ved hjelp av alle ADC-sentrene, samt privat rovdyrbekjempelse har den totale predasjonen i USA blitt redusert med 20% fra 1990 til 1994. Imidlertid ble også saueproduksjonen redusert med 20% i samme periode, og den største nedbygginga skjedde i de områder som var mest utsatt for predasjonsproblemer. Etter å ha tatt farvel med NWRC kjørte vi videre mot Grand Junction, Colorado. Dessverre var været for dårlig til at vi kunne nyte noe av den flotte utsikten gjennom Vail Pass (Rockey Mountains). 12 april: Vi besøkte Julie Hansmire ved the Campbell/Hansmire Sheep Ranch (open range) i Cisco, Utah. Området rundt ranchen er klassifisert som kald ørken med svært lite regn per år. De laveste områdene var dekt med tett vegetasjon dominert av «sagebrush» (Artemesia sp.) og høge, steile sandstenklippene gav landskapet et særpreg. Ranchen lå i en relativt åpen dal, men var temmelig isolert fra omverdenen. De hadde bl.a. ikke elektrisitet, telefon og nære naboer.
5 Familien Campell/Hansmire hadde 5-6.000 søyer fordelt på 5 flokker. Hver av flokkene ble passet av en gjeter til hest (vanskelig terreng uten veier) og 4-5 vokterhunder. Noen av gjeterne brukte gjeterhunder i tillegg. Flokkene beitet i ulike områder og ble drevet regelmessig til nye beiter, avhengig av beitets kvalitet. Om kvelden ble flokken samlet, slik at vokterhundene kunne gjøre en best mulig jobb. Gjeteren dro tilbake til ranchen for natta. Morsauene var av rasen Rambouillet (hvit-fjes som flokker seg godt, lette å håndtere, godtar lett vokterhunder), mens farrasen var Suffolk (flokker seg dårlig, vanskeligere å håndtere, kan være hard mot hunder). Krysningslamma ble førsteklasses slaktelam. Julie Hansmire brukte nå tyrkiske Akbash-hunder og hadde ca. 30 stk. av dem totalt på ranchen. Uten vokterhunder ville det ha vært umulig å drive med sau i deres beiteområde, som strakk seg fra grensen mellom Utah/Colorado og hele veien østover til Vail Pass (4 t. kjøretur). Vokterhundene beskyttet sauene mot angrep av bjørn, puma, bobcat, og coyote. Hundene fungerte også uten problemer i områder med mye turister og turgåere om sommeren. De var ikke aggressiv overfor folk, men viste ikke særlig interesse overfor mennesker, heller. De hadde imidlertid angrepet og drept løshunder som beveget seg inn i området og de kunne finne på å løpe etter og skremme terrengsyklister. Julie var helt klart en svært dyktig vokterhundeoppdretter, og hun gav oss flere viktig råd mht. pregingsprosessen mellom valp og sau (vedlegg 2). Hun startet pregingsprosessen på 6 ukers-stadiet, og satt gjerne hele valpekullet i lag med 3-10 lam i en innhegning på 5 x 5 m. Her var valpene til de var ca. 4 måneder. Deretter ble de flyttet til større innhegninger med 100-300 sau. I denne perioden var det spesielt viktig å lære hundene å bli hos flokken, og de ble straffet dersom de søkte til folk. Ved 6 mnd. alder var de modne for å prøve seg i utmarka. Dette sosialiseringsprogrammet er forøvrig identisk med pregingsmetoden vi ble anbefalt på vår studietur i Israel. Julie selekterte for uavhengighet og hunder som viste sterke underkastelsessignaler. Hun krevde at hundene skulle kunne komme på innkalling. Det var ingen problemer å holde hundene i kennel atskilt fra sau gjennom vinteren, noe som vil være aktuelt i Norge. Hundene ble faktisk ennå mer bundet til sau etter noen måneder atskilt fra dem. Vi likte alle sammen godt gemyttet til Julie s hunder, men det var nok Julie selv som hadde æren for det gode resultatet mer enn avlsmaterialet. Hun var villig til å selge oss sæd eller levende hunder.
6 13 april: Reisedag. Kjørte ca. 10 timer til Idaho Falls, Idaho. 14 april: Besøkte Quinn Jacobson ved U. S. Sheep Experiment Station (USSES) i Dubois, Idaho. Denne forsknings-stasjonen hører under U. S. Department of Agriculture - Agricultural Research Service (USDA-ARS, innhold fra siste Progress Report, samt artikler fra stasjonen er vedlagt som vedlegg 3 og 4). Dette var stedet hvor Green og Woodruff først introduserte bruken av vokterhunder i USA (i 1976). Stasjonen er fortsatt en aktiv bruker av vokterhunder. Her har de prøvd ut mange forskjellige raser over tid, men nå brukes stort sett Akbash. USSES har også begynt noen eksperimenter med esel og lama som vokterdyr. De foreløpige resultatene er ikke særlig positive, og man vil antagelig ikke satse mye tid på videre forsøk med slik vokterdyrarter. Ideen om preging av sau og geit til storfe hadde sin opprinnelse her på stasjonen, og en del forskning på dette området foregår fortsatt (mesteparten av denne forskningen skjer på USDA-ARS s Jornada Experimental Range i New Mexico). Sambeiting mellom sau (geit) og storfe er ikke bare en metode for å redusere predasjon, men gir også en betydelig bedre beiteutnyttelse. Også her brukes Rambouillet som morrase krysset med farrasen Suffolk. Stasjonen har også avlet andre saueraser som Columbia, Targhee og Polypay, alle med et opphav fra Merino-rasen. Stasjonen bruker ulike beitehabitater (lavland, høyland), og en god del av disse beiteområdene likner de norske fjell- og skogsbeitene. På grunn av stor avstand mellom enkelte beiteområder må stasjonen transportere sau med bil mellom vinter- og sommerbeiteområdene. På sommerbeite her har de problemer med svartbjørn, grizzlybjørn, puma, ørn, og i framtida kanskje også med ulv (en del av beitearealet ligger nær Yellowstone National Park, hvor man nå forsøker å reintrodusere ulv). Sauestasjonen delte også opp besetningen i flokker à 1000 dyr på beite. Sauene ble fulgt av et par vokterhunder og av gjetere til hest med et gjeterhunder som samlet sauene for kvelden. Gjeterne overnattet vanligvis i felt (flyttbare teltbaser). De fikk bonus for hvert lam over 90% de fikk hjem slakteferdig. Jacobson sa at det ikke hadde oppstått problemer mellom mennesker og hund, selv om en turiststi i tilknytning til Yellowstone Park gikk rett gjennom området. Men de hadde opplevd at en hund, som var svært sosial overfor folk, var blitt stjålet av turister. Noen hunder hadde skremt folk når de satt i gang med
7 varslingsprosedyrene. Jacobson understreket at bruk av vokterhunder ikke var et enkelt tiltak, og rådet oss til ikke å bruke hund, dersom det fantes andre løsninger. 15 april: Kjørte ca. 11 timer fra Idaho Falls til Pasco, Washington for å treffe Roger Woodruff hos Edward og Tina Headley (Headley Farms, småbruker med sau og geit og tidligere pyreneerhund-oppdretter). De brukte Pyreneere som vokterhund mot coyote og rev, samt mot «to-beinte» predatorer. Hundene var meget sterkt preget til sau, men var tydelig skye overfor folk, da Tina var svært restriktiv med menneskelig kontakt. Hundene virket for reserverte etter vår mening. På den annen side hadde de aldri hatt noen klager på hundene. De bodde i et relativ tettbebygd område med mange skoleunger, og ønsket bl.a. ikke at ungene skulle kjæle med dem eller fôre dem. Dette var ikke noe problem, siden hundene var så sky folk at det var vanskelig for Tina selv å kalle dem inn når det var nødvendig. Tina valgte Pyreneerhund fordi disse er mindre aggressive enn f.eks. Akbash. Hun lot tispa valpe i sauebingen, slik at valpene var i lag med sau fra de ble født. Allerede ved 6 ukers alder var bindingen til sau meget god. Selv tok hun kontakt med valpene kun en gang pr. uke i forbindelse med helsesjekking. Hun ønsket ikke at valpene søkte kontakt med henne, og holdt dem konsekvent på minst 4 m avstand. Videre brukte hun sterke dominanssignaler (la dem på rygg) for å kontrollere hundene, ingen lydighetstrening utover dette. Tina mente det kunne ta opptil et par uker for å få sau som var uvant med hund til å akseptere hunder i flokken. Det var avgjørende for et godt resultat at tilvenningen foregikk i en relativt liten innhegning. Avgjørende også, var at man brukte hunder som viste tydelige underkastelsestegn og som allerede var preget godt til sau. Tina ville mer enn gjerne være behjelpelig med import av godt brukshundmateriale til Norge. Dersom vi ønsket å satse på Pyreneerhund anbefalte hun oss å kjøpe hunder fra Buddy Brown i Tennessee (sauefarmer og vokterhundoppdretter), som hun hadde kjøpt sine egne avlsdyr fra. 16 april: Kjørte et par timer sammen med Roger til Moxee, Washington for å treffe storfarmeren Simon Martinez (S. Martinez Livestock, Washington State s største saueprodusent med over 10.000 sau). Dyrene hans beitet i flokker av 1.000-1.500, hver med 1 gjeter med gjeterhund(er) og 1-2 vokterhunder. Han brukte fortrinnsvis krysningshunder mellom
8 rasene Anatolian Shepherd (Tyrkia) og Shar Planinetz (Jugoslavia). Totalt gjennom året utnyttet han et beiteareal på ca. 2.000.000 mål!!. Habitatet varierte fra ørken (125-375 mm. regn pr. år) til høyfjell og skogkledte lier. Vi var ute i felt sammen med Martinez for å se på drifta hans i praksis. Den første gjeteren vi hilste på var fra Peru. Han foretrakk å bruke beina framfor å bruke hest. Til saueflokken sin brukte han to gjeterhunder og to vokterhunder (en unghund og en tispe med tre valper). Begge var Anatolian/Shar Planinetz-krysninger. Unghunden var tydelig kontaktsøkende overfor oss, og det virket nesten som om han var mere preget på gjeteren enn på saueflokken. Faktisk var alle gjeterne vi traff utenlandske. Flesteparten var fra Sør-Amerika og kom til USA på en 3-års kontrakt. De kunne være ute med sauene døgnet rundt hele året. Det fantes ingen amerikanere som var villige til dette. Martinez sine gjetere sov ute i transportable brakker. Andre praktiserte å ligge i teltleire eller å vende tilbake til ranchen om natten, avhengig av hvor langt ute i felt de jobbet. Ofte ble en person ansatt for å ta hånd om utkjøring av proviant, vatn og hundefôr til leirene. Denne personen hadde også ansvaret for å flytte campen hver 3-4. dag. Vi var med ut og flyttet campen til en annen gjeter, som brukt hest og hadde med seg en Shar Planinetz og en Border Collie. Vokterhunden var vennligsinnet, tok seg en hilserunde og ferdig med det. Martinez sa at det var vanlig for hundene å patruljere i en radius av 1,5-3 km rundt saueflokken. I dette området var det mest problemer med coyote, men også med svartbjørn, puma og noe ørn. Vi diskuterte fordeler og ulemper med ulike saueraser. Martinez anbefalte Columbian breed under norske forhold, da disse flokker seg godt og har en ullkvalitet som tåler et fuktig klima. 17 april: Vi dro videre i retning Portland, der vi en avtale med Jay Lorenz, som har arbeidet med vokterhund i lag med ekteparet Coppinger siden slutten på 70-årene. To forskjellige grupper begynte forskning på vokterhunder i 1976: USSES i Idaho, under Dr. Jeffrey Green og Hampshire College i Massachusetts under Dr. Ray Coppinger. Coppinger s
9 gruppe importerte brukshundmateriale fra aktive vokterhundmiljøer i Europa, og var spesielt interesserte i grunnleggende spørsmål mht. atferdsmønstre, fysiologisk basis for atferden, samt effektiviteten hos ulike vokterhundraser. Green s gruppe undersøkt kun de hunderaser som allerede var lett tilgjengelig i USA. Green s gruppe var mest interessert i det praktiske resultatet - fungerte hundene mot predasjon eller gjorde de ikke. Begge gruppene jobbet hardt for å inntrodusere bruk av vokterhund mot det økende coyoteproblemet. Vi møtte Jay Lorenz, Rod Krischke (District Supervisor, ADC) og Roger Woodruff til en hundeprat på ADC-kontoret i Portland. Lorenz ga oss et interessant foredrag om generelle trekk ved vokterhundenes atferd. Generelt for vokterhundrasene er at de viser typiske valpetrekk- og signaler, selv i voksen alder; underdanighet, ambivalent atferd (usikkerhet i form av «approach/withdrawal»), varsling, reaksjon på alt ukjent, sterk flokktilhørighet mm. I tillegg har de en hodeform og en ørestilling som likner en stor valp. Dette er atferder/signaler som alle er grunnleggende for vokterhundegenskapene, og som sauene tolker positivt fordi de er svært forskjellig fra atferden/signalene til voksne predatorer. Figuren på s. 71 i vedl. 5 viser relasjonen i utvikling (ontogoni) mellom noen av dagens hunderaser (arbeidstyper) og ville arter innen hundefamilien. De store vokterhundrasene har mange trekk som vi finner igjen hos valper av de ville canidene. En gjeterhund er derimot avlet for egenskaper som spiller over et større spekter av de ville artenes voksne atferd (modent kroppspråk og utseende, viser både orientering mot byttet (eye) og jaging, men ikke avliving). De polare spisshundrasene ligger ennå nærmere sine forfedre i så måte (lengst til høyre i figuren). Den beste vokterhunden finner man lengst til venstre på utviklingsskalen i figuren. En god vokterhund må oppfylle tre krav: den må ikke viser predatoratferd (trustworthy) den må holde seg til saueflokken (attentive), og den må beskytte flokken, noe som ligger i egenskapen at den reagerer overfor alt ukjent (protective). Flere vitenskaplige artikler forklarer dette temaet grundigere. Vi inviterte Lorenz og Krischke ut til middag og fortsatte diskusjonen omkring adferd hos vokterhund og praktiske muligheter for å etablere vokterhund som et forebyggende tiltak i Norge. Lorenz trodde at saueholdet måtte legges om før det er mulig å bruke hund under norske forhold. Vi vet at hundene fungerer, det gjelder kun å finne den beste måten å bruke
10 dem på. Saueholdet må tilpasses hundenes karakteristiske atferd, slik at hundene kan få gjort en best mulig jobb. Personlig likte Lorenz rasen Maremma (Italiensk) best. The Coppingers har gode kontakter i Italia og vil kunne være behjelpelige med å velge ut godt brukshundmateriale for oss. 18 april: Tok fly fra Portland til Chicago - Copenhagen - Oslo - Trondheim. Diskusjon Vi tror det er gode muligheter for å kunne bruke vokterhunder i Norge som et forebyggende tiltak mot rovdyrskader. Saueprodusentene i rovdyrutsatte områder i USA har etter hvert blitt helt avhengig av hunder for å redusere rovdyrtapene. Antallet farmere som bruker vokterhund i de vestlige statene i USA bare øker. I Idaho bruker nå 100% av de kommersielle saueprodusentene (>1.000 v.f.s.) vokterhund som en del av driftsopplegget! Dette er bønder som for 15 år siden ikke hadde tro på vokterhunder i det hele tatt. Vokterhunder er nå i bruk i mange områder med habitattyper som er nokså like norske forhold. Likevel er driftsformene i de to landa temmelig forskjellig, og for at bruk av vokterhund skal kunne bli et mest mulig effektivt tiltak på utmark, må det vurderes om sauedrifta kan legges noe om her hjemme. Først og fremst er det nødvendig med sau som flokker seg godt (de norske sauerasene kan via avl og preging endres til å bli mer flokkbevisste, eller man kan lete etter utenlandske raser med et sterkt flokkinstinkt), og det må i tillegg brukes gjeter for å samle sauene for natta. Et spørsmål som da reiser seg, er om de norske utmarksbeitene har stor nok fôrproduksjon til at sauene kan beite såpass tett. Grunnet tildels skrinne beiter ønsker man i dag at sauene skal spre seg så mye som mulig i terrenget, slik at tilveksten skal bli god. Mulige problemer med vokterhunder er en tendens til også å jage bort alt vilt som kommer inn i nærområdet, og man kan ikke se bort fra at enkelte hunder kan jage fugl og kanskje sprenge ungdyr av reinsdyr, elg og rådyr. Vi tror at problemet når det gjelder jaging av reinsdyr kan løses ved å ha noen få tamrein gående i nærheten av innhegningen som brukes under pregingsprosessen mellom hund og sau på valpestadiet. En Akbash-oppdretter har
11 solgt hunder til reindriftseiere med stor suksess. Muligens kan sammen teknikken brukes også for elg og rådyr. Et annet usikkerhetsmoment er hvordan vokterhundene vil klare seg mot jerv. Ingen i USA hadde erfaring med konfrontasjoner mellom jerv og hund. Siden jerven ikke er så rask til beins som de andre store rovdyra våre, er det sannsynlig at den kan gå til motangrep hurtigere. Men vi regner med at også jerven vil være nokså lettskremt (reagerer både på varsling og urinmarkering), og at den vil søke lettere tilgjengelig føde andre plasser enn i de områder hvor vokterhunder benyttes. Bare med prøving kan dette spørsmålet besvares. Siste problemet med bruk av vokterhund i Norge vil være å få en generell akseptanse fra folk omkring som blir berørt av hundholdet. Det at beiteområdene ofte ligger tett innpå bebyggelse og at hundehold i Norge generelt er svært restriktivt, gjør ikke toleransen overfor løshunder høgere. Dette problemet kan forsøkes å løses med en spørreundersøkelse for å kartlegge hva folk vet, tror, føler, ønsker, er redd for, osv. når det gjelder vokterhund. Deretter kan det lages et informasjonsprogram som fokuserer på de mest aktuelle misforståelser blant publikum. I USA begynner de nå å gå over fra Pyreneerhund til andre vokterhundraser som Akbash, Shar Planinetz og ulike rasekrysninger, hvilke er mer aktive og mer aggressive overfor rovdyr enn Pyreneerhunden. Dette mener de kan være nødvendig, siden rovdyra (spesielt coyotene) etter hvert forsøker å tilpasse seg bruken av vokterhunder. F.eks. angriper coyotene nå også på dagtid, og èn flokk kan avlede hundene mens en annen går til angrep på bufeet. Likevel kan Pyreneerhunden være god som «nybegynner-rase». I de tidligste studiene til Green og Woodruff egnet 80% av pyreneerhundene seg som vokterhunder (bandt seg godt til flokken, angrep ikke bufe), mens 70 % av Akbash-hundene var brukbare. 65 % av de Anatolske vokterhundene skadet lam, mens bare 10 % av Pyreneerhundene gjorde dette. Når det gjelder import av nytt brukshundmateriale til Norge, har vi to forslag. Vi kan enten importere pyreneerhund-sæd fra gode og friske brukshundlinjer i USA, og bruke tisper som allerede finnes i Norge. Dette vil være den desidert rimeligste løsningen. Eller vi kan se på mulighetene for import av levende avlsdyr fra EU-land, fortrinnsvis fra vokterhundraser som
12 ikke er registrert som egen rase i NKK ennå. Dette vil forenkle forholdet mellom oss og NKK/rasehundklubbene. Vi kan også foreslå rasene Akbash eller Maremma (et fåtall registrert i NKK), som begge er svært tiltalende raser. Ekteparet Coppinger vil kunne være behjelpelige med import av godt brukshundmateriale fra Europa for oss. I USA har de vært gjennom en 10-15 års vanskelig innkjøringsperiode der ingen har trodd på vokterhund-prosjektet, bønder og naboer har vært negativt innstilte, og det har vært konflikter i forhold til oppdrettere. Først da noen sauefarmere selv fikk prøve riktig pregede vokterhunder i besetningene sine - med stor suksess - begynte hjulene for alvor å rulle. Dette var den beste markedsføring av prosjektet en kunne tenke seg. I Norge står vi nå i startgropa til den vanskelige innkjøringsfasen, og vi må nok regne med at det vil ta tid før bruk av vokterhund kan bli akseptert også her hjemme. Stor takk rettes til Jon Swenson (NINA/NIKU), John Linnell (NINA/NIKU) og Paul Harald Pedersen (Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, MVA) for finansiering av studieturen til Martin Smith, samt til Sentraladministrasjonen i Planteforsk for reisestipend til dekking av Inger Hansen sin reise. Uten finansiell støtte hadde ikke studieturen vært mulig å gjennomføre.