Faglig rapport. 1. Oppnådde faglige resultater Bakgrunn og problemstilling Hovedformålet med dette prosjektet var å kartlegge i hvilken grad og på hvilke måter besteforeldre deltar i barns nettverk og sosialisering. Problemstillingen blir belyst gjennom to større datasett (NorLAG og NorBEST) og fra tre perspektiver (besteforeldre, foreldre og barnebarn). Det presenteres svært ulike, ofte motstridende, bilder av besteforeldre i dagens samfunn. En vanlig myte er at i de gode gamle dager hadde barn lett og regelmessig tilgang til besteforeldre, mens dagens besteforeldre er for opptatt med sitt. Her møter vi beskrivelser av besteforeldre som flytter til Spania, kjører store motorsykler, begynner å studere eller blir globale ryggsekkturister. I USA, der mye av forskningen på besteforeldre har blitt utført, har vi på den ene side store nyhetsoppslag om besteforeldre som child savers i familier der foreldre er borte eller ikke fungerer; på den andre side sier den respekterte forskeren Glen Elder (Elder & Conger, 2000) at i familier med to velfungerende foreldre er besteforeldre sosialt overflødige. Her vurderes noen av disse forestillingene ved bruk av materiale fra prosjektet. Etter en kort orientering om metoder som ble brukt, blir det først gitt en oversikt over dagens slektsstruktur. I hvilken utstrekning har norske barn i dag tilgang til besteforeldre? Det er også nødvendig å ta med kjønn som en nøkkeldimensjon ved slektsstruktur og roller. Deretter brukes det flere innfallsvinkler for å belyse hvorvidt det finnes en besteforeldrerolle, og om besteforeldre lever opp til rollen. I hvilken grad er de tilstede i barnebarns liv gjennom kontakt, indirekte og direkte støtte, sosialisering og delt livsverden? Metode Prosjektet hadde to hovedfaser og tre datakilder. I første fase ble materiale fra den store NorLAG undersøkelsen analysert. I andre fase, NorBEST, ble det samlet inn nesten 1000 spørreskjema fra foreldre med barn i alderen 10-12 og foretatt intervju med 270 barn i samme aldersgruppe. NorLAG (Norsk studie av livsløp, aldring og generasjon). Studien er basert ved NOVA (http://www.nova.no/subnet/lag/index.htm). SSB hadde ansvar for datainnsamlingen, som foregikk i 2002-2003. Et utvalg på i alt 5600 individer i alderen 40-79 ble intervjuet per telefon. Av disse svarte 4169 også på et postalt spørreskjema. I tillegg ble det innhentet registerdata. Studien dekker fire landsdeler (Oslo/Akershus, Agder, Nord- Trøndelag, Troms) og tre typer lokalsamfunn (storby, småby og landkommune). Undersøkelsen er lagt opp etter longitudinelt design. Utvalget skal følges opp i 2007, da som del av en mye større undersøkelse innen FNs program for studier av kjønn og generasjon (GGP) og under felles ledelse av NOVA og SSB. I alt inneholder NorLAG data fra 2660 besteforeldre. I tillegg er det ca. 600 respondenter som både har foreldre i live og egne barn under 13. Her finnes det informasjon om kontakt og støtte mellom generasjonene, og to generasjoners (foreldre i mellomgenerasjonen og besteforeldre) syn på besteforeldrerollen. NorBEST (Norsk Besteforeldrestudie, på engelsk NorGRAND). Mens analysene av NorLAG materialet pågikk, hadde prosjektleder jevn kontakt med europeiske kolleger gjennom et EUnettverk fokusert på besteforeldre. I november 2002 ble det dessuten arrangert et internasjonalt seminar for å få kollegers innspill til design for neste fase. På grunnlag av slike diskusjoner, spesielt med utviklingspsykologer, ble det avgjort å fokusere på barn i alderen 10-12. Det var enighet om at dette er en fase da barn har evne til å reflektere og uttrykke seg, men ennå ikke er særlig preget av pubertet og ungdomsopprør. Men først ble det samlet inn spørreskjemadata fra foreldre med barn i denne aldersgruppen, der de ble bedt om å beskrive 1
dette barnets relasjoner til besteforeldre. Senere ble det foretatt personlige intervju med barn i samme aldersgruppe. De fleste av foreldrene er født på 1960-tallet, dvs. at de var mellom 35 og 45 da de deltok i undersøkelsen. Majoriteten av besteforeldrene er mellom 65 og 70. Blant besteforeldre på morssiden er vel en fjerdepart fremdeles yrkesaktive, både bestemor og bestefar. På farssiden er 16% i betalt arbeid. Det ble også gjort andre avgjørelser om utvalg. For det første ble det bestemt å begrense det til Agder-fylkene. Denne avgjørelsen ble tatt på flere grunnlag: Vi hadde allerede data fra NorLAG om denne regionen og hadde samlet bakgrunnsinformasjon om de 7 NorLAGkommunene fra Agder. Besteforeldrestudien ble derfor lagt til de samme lokalsamfunnene. Det var også rimelig å holde seg til regionen rundt Høgskolen i Agder, der prosjektansvarlig er professor. Løsningen representerte dessuten reduserte kostnader, sammenlignet med det en landsomfattende undersøkelse med SSB- ansatte intervjuere ville koste. Intervjuene ga verdifull praktisk forskningserfaring for en gruppe HIA-studenter. Med forankring i barn i alderen 10-12 bestemte vi oss for å bruke skoler som utvalgsramme og fokusere på 5. og 6. klassinger. Alle foreldrene som er med i denne studien har derfor minst ett barn på disse klassetrinnene. Både foreldre og barn ble rekruttert gjennom skoler, 27 i alt. Foreldreskjema ble sendt hjem med eleven. Vi vekslet på å be klasser om svar fra mor eller far. I tilfeller der den av foreldrene som var ønsket respondent bodde i en annen kommune, ble skolen gitt en frankert konvolutt og bedt om å sende skjema til vedkommende. Foreldrene returnerte skjemaet direkte til forskningsteamet. Spørreskjemaet består for det meste av strukturerte spørsmål, der respondenten blir bedt om å krysse av valgt svaralternativ, men inneholder også noen åpne spørsmål. For elevintervju ble det sendt hjem informasjon om undersøkelsen og skjema for foreldres/foresattes samtykke. Av personvernshensyn ble det ikke samlet inn spørreskjema og intervjudata fra samme familie. Forskningsteamet ble aldri kjent med deltakeres etternavn. Den regionale forankringen viste seg å være en stor fordel når vi besøkte skoler og hadde informasjonsmøter med lærere og rektor. Ikke sjelden hadde vi lærerike diskusjoner om lokalsamfunnet som oppvekstmiljø. Lærere fikk utdelt spørreskjema eller samtykkeskjema for sin klasse. Barna ble intervjuet på skolen i løpet av vanlig skoletid. Hvert intervju tok i gjennomsnitt litt under en halvtime. Intervjuer ble foretatt av forskningsteamet (prosjektansvarlige og to forskningsassistenter) samt studenter ved Høgskolen i Agder. Sistnevnte fikk opplæring av forskningsteamet. Intervjuet inneholder en kombinasjon av strukturerte og mer åpne spørsmål. Skolene fikk et fast beløp som takk for at de deltok, og klassene fikk en liten belønning for hvert utfylte spørreskjema eller ferdigstilte intervju. I alt kom det inn 959 spørreskjema og det ble gjennomført 270 intervju. Svarprosenten ligger på ca. 65%, som er et respektabelt nivå i surveyundersøkelser. Datainnsamlingen foregikk i 2005. Kan utvalget betraktes som representativt? Her må to aspekter vurderes: hvorvidt Agder kan tegne et bilde som representerer dagens norske samfunn, og om familier som valgte å delta skiller seg fra de som ikke ble med. Basert på NorLAG data kan vi si at Agder ligger midt på treet med hensyn til generasjonsstruktur. Oslo har de eldste besteforeldre; Nord-Trøndelag de yngste. I Nor LAG har besteforeldre gjennomsnittelig 4,1 barnebarn. Oslo-besteforeldrene har færrest (3.3 i gjennomsnitt); besteforeldre i Nord-Trøndelag har flest (gjennomsnitt på 4.8). I NorBest er gjennomsnittet 7 barnebarn. Dette har sammenheng med at de fleste av disse besteforeldrene var baby boom foreldre. Med andre ord, de har relativt mange sett barnebarn. Omlag en fjerdedel har tre eller flere barn med egne barn. Her må det påpekes at selv om registerdata gjør det mulig å skaffe befolkningstall på antall barnebarn for ulike aldersgrupper, har slike data til nå ikke blitt lagt fram. Vi er derfor avhengig av å benytte surveyundersøkelser. Når det gjelder avstand mellom besteforeldre og nærmeste 2
barnebarn så vel som kontaktfrekvens, ligger Sørlandet også i en mellomposisjon når vi ser på NorLAG data. På ett punkt skiller Agder-fylkene seg imidlertid ut fra de andre tre regionene: religion. Agder-kommunene har høyest andel respondenter som sier de er ganske eller svært religiøse. Dette kan slå ut i spørsmål om verdier, et tema som tas opp nedenfor. Som i alle undersøkelser om familie og personlige forhold, må det tas forbehold om at vi sannsynligvis ikke har fått med familier som har det svært vanskelig. Det er imidlertid betryggende å se at familier som har gjennomgått skilsmisse har valgt å delta. Nesten en femtedel av foreldrerespondentene har opplevd samlivsbrudd. Ca. 14 % av fedrene bor ikke fast sammen med barnet; 8 % av mødrene. Blant besteforeldrene som blir diskutert, er 10 % skilt, og nesten en tredjedel av barna vi intervjuet har foreldre som har skilt lag. Omlag 20% av barna har stebesteforeldre. Nærmere kommentarer til forskningsresultatene Besteforeldre i dagens slektsbilde Som historikeren Ståle Dyrvik har påpekt, er det en vanlig myte at i de gode gamle dager vokste så godt som alle barn opp på bestemors fang. Han minner om at helt til første del av det 20. århundre var dødeligheten så høy at mange barn ikke fikk oppleve sine besteforeldre i det hele tatt. I dag har norske kvinner en forventet levealder på godt over 80, og blir gjennomsnittelig bestemødre ved 50-årsalderen. Vi har ikke gode historiske tall for Norge, men det er grunn til å tro at utviklingen hos oss har vært relativt lik den i USA. Her har Uhlenberg (2005) regnet ut at i 1900 hadde bare 6% av amerikanske 10-åringer alle fire besteforeldre i live. Hundre år senere var andelen 41%. Det siste tallet ligger slående nært det som framkommer i NorBEST. Her finner vi at blant barn i alderen 10-12 år har litt over 40 % alle fire besteforeldrene. Nitti prosent av barna har mormor. Det høye tallet skyldes at kvinner blir foreldre tidligere enn menn. Mormor er den yngste av besteforeldrene; farfar den eldste. Bare vel halvparten av barna har farfar i live. Nesten halvparten har besteforeldre innen en mils avstand; 17% bor 30 mil eller mer unna. Når det gjelder kontakt, deler utvalget seg i omtrent tre like grupper: en tredjedel ser sin nærmeste besteforelder ukentlig; en tredjedel månedlig, og den siste gruppen noen ganger i året. Under 5 % ser besteforeldre sjeldnere enn et par ganger i året. Det er ingen klare forskjeller i kontaktmønstre mellom by, småby og landkommune. I NorLAG sa nesten 60 % av besteforeldre at de ser minst ett av barnebarna en gang per uke. Femten prosent treffer barnebarn noen ganger i året, 2 prosent sjeldnere enn det. Tallene for barnebarn og besteforeldre er noe forskjellige fordi de fleste familier er asymmetriske: besteforeldre har flere barnebarn enn barnebarn har besteforeldre. Betydningen av kjønn. Er vi opptatte av kjønnsforskjeller i familiestruktur og rollemønster, kan vi fokusere på denne faktoren i tre generasjoner, men også i relasjonskombinasjoner på tvers av generasjoner. Vi kan for eksempel spørre om vi finner de tetteste bånd der det er samme kjønn i tre ledd: sønnesønn med farfar; datterdatter med mormor. Det norske språket har jo ord som forteller både besteforeldres kjønn og hvilken side de er på. Den vanligste benevnelsen på besteforeldre blant barna i NorBEST er Mormor, Farfar, osv, Disse brukes av ca. 40%. På andreplass kommer Bestemor og Bestefar. Både fra foreldre og barns perspektiv er bestemødre mer engasjert i rollen enn det bestefedre er, med mormor som den mest sentrale. Det ble her kontrollert for hvorvidt barnet hadde ulike besteforeldre i live og så sett på hvor ofte de ble nominert som den foreldrene eller barnet opplevde som den nærmeste eller mest sentrale. Bestemødre går igjen i svarene, når det gjelder den barnet har mest og best kontakt med, så vel som den som er mest engasjert i gjensidig læring og støtte. Mormors sentrale posisjon er beskrevet relativt grundig i internasjonal litteratur, og fra ulike teoretiske utgangspunkt. (F.eks. Dubas, 2001; Spitze & Ward, 1998). I Norge er dette 3
diskutert av Evenshaug og medarbeidere (Evenshaug, Hallen & Hjardemaal, 2004). Det er generelt samsvar mellom våre data og funn fra Evenshaugs studie når det gjelder mormors nøkkelposisjon. Her er det imidlertid viktig å huske på at ikke bare er mormor den av besteforeldrene som vi finner i flest familier, hun er også den yngste. De sterkeste og mest signifikante kjønnsforskjellen finnes blant besteforeldre. I mellomgenerasjonen,- barnas foreldre,-er de en del svakere, og i barnebarnsgenerasjonen synes kjønn å være av relativt liten betydning. Med andre ord, mor/mormor forbindelsen skiller seg klart ut, og står i relativt skarp kontrast til bånd basert på en far-farfar link, men om tredje generasjon er gutt eller jente betyr lite. Det er imidlertid interessant å merke seg at jenter opplever markant større forskjell mellom bestemødre og bestefedre enn det gutter gjør. Da vi spurte barna om det var en av besteforeldrene de var spesielt knyttet til, sa ca. 60% av jentene mormor; om lag 40% farmor. Under 20 % nevnte bestefedre. Blant gutter fikk også mormor flest stemmer (55 %), mens tallene for de andre besteforeldre var noenlunde jevnt fordelt, på vel 30%. Også fra foreldrenes perspektiv står bestemødre sterkt, særlig mormor. Blant kvinner beskrev 64% sin mor, altså mormor, som veldig viktig for barnet. Også i svar fra menn kom barnets mormor på første plass (46%), tett fulgt av deres egen mor,- farmor. Finnes en besteforeldrerolle? To generasjoners syn på hva besteforeldre bør gjøre I tidligere arbeid (Hagestad, 1985), foretok jeg innholdsanalyse av amerikanske dameblad i 1880 og 1970 og konkluderte med at det i det 20. århundre var uklare og tildels motstridende oppfatninger av hva som bør forventes av besteforeldre. Med andre ord, fra et sosiologisk synspunkt kan det knapt sies å eksistere en besteforeldrerolle. Forventninger må derfor forhandles fram underveis. Dette er et sentralt tema i en fersk norsk hovedfagsoppgave om postmoderne bestemødre (Sivertsen, 2006). På slutten av 1980-tallet ville jeg belyse mulige rolleforventninger i norsk sammenheng og laget et sett spørsmål om hva besteforeldre bør gjøre. Disse ble stilt til et utvalg av individer født i 1946. Både i NorLAG og NorBEST stilte vi igjen de samme fem spørsmålene. På 1980-tallet, så vel som i 2005, overrasket resultatene oss. Det er en god del enighet om noen grunnpilarer i besteforeldrerollen. Innen det nåværende prosjektet fant vi at nesten 100%, både blant foreldre og besteforeldre, sa at besteforeldre bør gjøre ting sammen med barnebarna. Likedan var de enige i at besteforeldre bør være tilgjengelige for barnebarn i kriser, slik som sykdom og skilsmisse. Over 90% i begge generasjoner sa seg enige, med noe større oppslutning blant kvinner enn menn. En sterk majoritet (ca 90%) mente også at besteforeldre bør oppmuntre og støtte voksne barn i foreldrerollen. Igjen hadde kvinner litt høyere oppslutning enn menn. Det var mye mer spredning i svarene på de to siste spørsmålene: Bør besteforeldre bidra til å gi voksne barn og deres familier økonomisk trygghet? Bør de være et korrektiv i barneoppdragelsen? Eldste generasjon var mest tilbøyelige til å være enige i at disse funksjonene faller inn under besteforeldrerollen, og menn hadde signifikant høyere oppslutning enn kvinner. Tendensen var den samme i foreldregenerasjonen, men her var ikke kjønnsforskjellene signifikante. Mens 47 % av NorLAG-bestefedre var enige med hensyn til økonomisk støtte, var bare 25% av NorBEST mødrene det. Spørsmålet om barneoppdragelse delte også respondenter i ulike grupper. Igjen var bestefedre mest enig i at besteforeldre bør være et korrektiv (36%), mens mødre var minst enige (26%). Her er det interessant å sammenligne norske besteforeldres svar med data fra en fersk studie av 10 europeiske land (SHARE, http://www.share-project.org). Når det gjelder syn på økonomisk støtte til barnebarn, ligner de norske besteforeldrene mer på sine kolleger ved Middelhavet enn de vi finner i våre naboland Sverige og Danmark. Mens under 10 % av de svenske og danske besteforeldre mente de bør støtte barnebarn økonomisk, sier vel 30 % blant de italienske at det bør de. I vår studie er ordlyden i spørsmålet litt annerledes, men andelen som sa seg enig i at dette er besteforeldres ansvar ligger på italiensk nivå, vel 30 4
%. Kontrastene er også kraftige når det gjelder støtte til barnebarn i vanskelige perioder. Her sa 45 % av danske besteforeldre at dette er et besteforeldreansvar; 70% av italienske besteforeldre; 96% blant de norske! Så langt har vi sett på rollesyn. Viktigere kan det være å spørre hvorvidt det er samsvar mellom liv og lære. Handler besteforeldre i tråd med rollesynet som kom fram? Rolleatferd blir belyst gjennom tre dimensjoner ved besteforeldre-barnebarn relasjoner: fellesaktiviteter, direkte støtte til barnebarn, og indirekte støtte, gjennom foreldregenerasjonen. Rolleutøvelse: Hva besteforeldre gjør Fellesaktiviteter med barnebarn. Som vi så, var det bred enighet om at besteforeldre skal gjøre ting sammen med barnebarna. Både til foreldre og barn ble det gitt en omfattende liste av aktiviteter, med et spenn fra deltakelse i ulike tilstelninger, til ferier, feiring av spesielle anledninger. De ble bedt om å krysse av de aktivitetene som barnet og de ulike besteforeldrene deltok i sammen. Med på listen var også læring og utveksling av støtte. Disse diskuteres i egne avsnitt. Blant barna forteller en majoritet (ca. 70 %) at de har feiret egen bursdag eller jul sammen med besteforeldre. Nesten halvparten sier også at de har vært på ferie med dem. I begge tilfeller er tallene høyest for mormor. Deltakelse i sportsarrangementer, kino eller teater nevnes av ca. 20%. Noen av spørsmålene berører hvorvidt besteforeldre kjenner barnebarnas livsverden. Her ser vi på to ting: Har de vært på barnebarnets skole? Kjenner de barnets venner? En overraskende lav andel har deltatt i tilstelninger på skolen. Igjen topper mormor listen, med 31 %, mens de andre besteforeldrene ligger på 20-25%. Mormødre er også den gruppen der en majoritet kjenner noen av barnebarnets venner (56%);- farfedre har den laveste andelen (22%). Her er det en forskjell mellom gutter og jenter. Både med hensyn til venner og skole, kjenner besteforeldre mer til jentenes enn guttenes livsverden. Læring. Inkluderer aktivitetene sosialisering? Både foreldre og barn mener at besteforeldre lærer barnebarn ting. Blant foreldre sier f.eks. 70 % at barnet har lært noe av mormoren. Over 90 % av barna sier det samme. Både barn og foreldre mener at barna har først og fremst lært praktiske ferdigheter av besteforeldre, slik som håndarbeid, sløyd, fiske og matlaging. Begge generasjonene er enige om at barna også lærer om gamle dager ved at besteforeldre forteller om sine liv og familiehistorie. Dette nevnes av halvparten, både blant barna og foreldrene. En tredjedel av barna sier at besteforeldre har hjulpet med lekser. Den mest markante forskjellen mellom foreldre og barns fortelling, er imidlertid at langt flere av barna mener det foregår gjensidig læring, der både den unge og den gamle lærer noe. Seks av ti blant barna sier de har lært både av og til sine bestemødre, mens knapt to av ti blant foreldre ser det slik. Hva mener barna de har lært besteforeldrene? Det som nevnes oftest, er bruk av mobiltelefon. Over 40 % av barna nevner dette i diskusjonen av besteforelderen de har best kontakt med. Langt færre foreldre mener det foregår slik læring fra barnet til besteforeldregenerasjonen. Her lå andelen som nevnte det på mellom 10 og 20%. I intervjuene uttrykte flere av barna at besteforeldrene var langt fra lærenemme. En elleve år gammel gutt fortalte at han hadde prøvd å lære mormor å sende SMS. Han la til med et sukk men æ må sei det har vært tungt. Ellers kom barna med en lang rekke eksempler på ting de hadde lært besteforeldre: å bruke hoppstrikk, nye spill, trylletricks, ting om biler, engelsk, og nye ord på norsk. Vi lagde en indeks på læring opp og ned for å se hvor ofte det skjedde at det ikke ble utvekslet kunnskap og ferdigheter i noen retning, og hvor ofte det var gjensidig utveksling. Fra foreldres perspektiv, når de snakket om sine egne foreldre, sa 40% at det ikke ble utvekslet kunnskap mellom morfar og barnebarnet, mens svært få barn (17%) så det slik. Derimot var det minst dobbelt så mange barn som sa det var gjensidig utveksling, sammenlignet med foreldres syn. For eksempel sa 5
over halvparten av barna at det var gjensidig læring mellom dem og bestemødre, mens under en fjerdedel av foreldrene så det slik i sine familier. De samme kontrastene tegnet seg da vi spurte om støtte mellom besteforeldre og barnebarn. Direkte støtte mellom besteforeldre og barnebarn. Vi brukte flere innfallvinkler for å belyse støtte fra besteforeldre til barnebarn. For det første spurte vi om materiell støtte i form av gaver. For det andre stilte vi spørsmål om emosjonell støtte: har barnet fortrolige samtaler med besteforeldre? Får de trøst når de er lei seg? Som forventet, fortelles det om rikt flyt av gaver fra besteforeldre til barnebarn, mest i form av penger. For alle fire typer besteforeldre forteller tre fjerdedeler eller mer av barna at de i løpet av det siste året har mottatt pengegaver. Videre sier 40% at de har fått større gaver, som ski, sykkel, klær. Vel halvparten av barna sier at de i løpet av siste året har fått trøst av mormor når de var lei seg; vel 40% er blitt trøstet av farmor. For begge bestefedrene ligger andelen på ca. 30%. Både foreldre og barn ble spurt om barn og besteforeldre har hatt fortrolige samtaler. I intervjuet med barna formulerte vi det slik: snakket sammen om ting du sjelden snakker med andre om (personlige ting). Dette ble tydeligvis noe for alvorlig eller komplisert for barna. Svært få sier at de hadde hatt slike samtaler. Foreldrene, derimot, mener at i forhold til mormor prates det fortrolig. Over 40 % svarer slik. Psykologene som ga oss råd advarte oss på forhånd om at direkte spørsmål om emosjonell støtte kunne bli vanskelige for barn i alderen 10-12 år. Etter deres anbefaling benyttet vi hypotetiske situasjonsbeskrivelser, scenarier, for å nærme oss spørsmålet om hvorvidt barna opplever besteforeldre som en trygg havn. Vi leste opp beskrivelser og spurte: kunne dette være deg? Det scenariet som flest kunne identifisere seg med var: - Mads føler seg hjemme hos sin besteforelder. Han liker å være der fordi det er fredelig - han kan slappe av og være for seg selv. Over halvparten av både gutter og jenter kjente seg igjen her. Fordi bildet av travle besteforeldre uten tid for barnebarna er såpass vanlig, tok vi med en annen beskrivelse: -Anna har ikke så veldig nært forhold til sin besteforelder, siden besteforelderen har det for travelt til å ta seg av henne. Så godt som ingen kjente seg igjen her. I andre deler av intervjuet uttrykte mange av barna at besteforeldrene representerer et sted der det er trygt, der de kan være seg selv og der de føler seg verdsatt. Da de ble spurt om det var en av besteforeldrene de hadde best kontakt med, spurte vi også om grunnen - hva er spesielt med han eller henne? Det vanligste svaret var jevn kontakt og at besteforelderen er snill og tilgjengelig: de har alltid tid til å være sammen med meg. De kan ikke beskrives med ord, for de er veldig snille. - Ho er himla snill. Passer på at jeg har det greit. - De er jo alltid der. Med hensyn til støtte, kommer den betydeligste kontrasten mellom foreldregenerasjonens og barnas syn fram i forhold til gjensidighet. Mens et flertall av barna sier at de hadde hjulpet besteforeldre med praktiske gjøremål som innkjøp, rengjøring og hagearbeid, nevner langt færre av foreldrene slik hjelp. Ofte er barna tydelig stolte når de sier Æ hjelper ho. Ikke sjelden gjelder det hagearbeid som besteforeldre har vansker med å utføre. Det er mest bestemødre som blir nevnt som mottakere av hjelp. Både for mormor og farmor nevner over 60% hjelp. For bestefedre er andelen på vel 40%. Også når det gjelder emosjonell støtte i form av trøst, forteller flere barn at de har trøstet besteforeldre enn tilfellet er når foreldre snakker om sitt barns relasjon til besteforeldre. For eksempel sier 30% av barna at de har trøstet mormor, mens 17% av foreldrene sier at barnet har gitt trøst til sin mormor. Som vi så i rollebeskrivelsene, er det bred enighet om at besteforeldre bør støtte barnebarn i kriser. Det er trolig relativt få av barna som har opplevd dyptgripende kriser i familien. Et unntak er skilsmisse, som har skjedd i nesten en tredjedel av barnas familier. Greier besteforeldre å leve opp til prinsippet om støtte i en slik situasjon? Vi ville ikke spørre barna 6
om foreldres skilsmisse, så her baserer vi oss på foreldres fortelling. Blant foreldrene hadde 170 gjennomgått samlivsbrudd. Her blir det store forskjeller mellom ideal og virkelighet. Selv om det er bred enighet om at besteforeldre bør stille opp for barnebarn i en slik vanskelig tid, sier relativt få at besteforeldre i stor grad var en støtte for barnet. Her ser vi igjen mormor som den mest sentrale. Dette har selvsagt med det å gjøre at mor i de fleste tilfeller får hovedansvar for barna. Over halvparten av de skilte mødrene sa at deres egne mødre hadde vært til stor hjelp for barnet. Derimot sa 53% av dem at farfar ikke var til hjelp i det hele tatt. Blant menn var det en tredjedel som beskrev sin far på samme måte. Her mente 29 % at deres egne mødre var til stor hjelp, men 21 % sa også at tidligere svigermor, barnets mormor, var god hjelp. Spiller besteforeldre på foreldrenes lag? Skal vi forstå den rolle besteforeldre spiller i barnebarnas nettverk, er det helt nødvendig å spørre om de fungerer som støttepersoner for de mest sentrale voksne i barnas liv, nemlig foreldrene. Ofte er støtten av en slik art at barnebarna ikke er klar over den. Det blir derfor nødvendig å spørre foreldrene. Som vi så i listen av spørsmål om hva besteforeldre bør gjøre, dreide tre seg om indirekte støtte til barnebarna, gjennom støtte til mellomgenerasjonen, foreldrene. Åtti-sju prosent av foreldrerespondentene sa seg enig i at besteforeldre bør gi støtte og oppmuntring til sine voksne barn i foreldrerollen. Blant besteforeldre i NorLAG var enigheten enda bredere; 92 prosent. Lever besteforeldre opp til denne forventningen? I NorBEST fokuserte vi på fire aspekter ved slik støtte: -respondentenes generelle opplevelse av støtte fra foreldrene - hvorvidt de gir uttrykk for at de og egne foreldre spiller på lag med hensyn til grunnverdier og regler i forhold til den yngste generasjonen- barnet i alderen 10-12 -om de føler at de kan vende seg til besteforeldregenerasjonen hvis de trenger hjelp - om foreldrene har støttet dem i vanskelige tider Vurdering av støtte. Stort sett synes det å være samsvar mellom liv og lære, men tallene for opplevd støtte er noe lavere enn ideelle rolleforventinger. Blant kvinner sier 76 % seg enig i utsagnet støtter meg i min rolle som forelder med referanse til sin egen mor, altså mormor; 66% sier de får støtte av far. Blant menn er det fremdeles mor som er mest støttende (67%, sammenlignet med 57% for far). Både menn og kvinner ser oftest sin mor som en støtte. Selv om en minoritet av foreldrene (30%) mener besteforeldre bør støtte barn og barnebarn økonomisk, forteller en høyere andel, 40 %, at de har tatt i mot slik støtte i løpet av det siste året. Syn på barneoppdragelse. Som vi så, var det svært få foreldre som synes at besteforeldregenerasjonen bør være et korrektiv i barneoppdragelse. Materialet gir inntrykk av at de to generasjonene ikke er særlig forskjellige i grunnsyn på hva det er viktig at barn lærer hjemme. Både kvinner og menn mener at deres egne foreldre legger vekt på veloppdragenhet, ansvarsfølelse, selvstendighet og lydighet. Respondentene sier nesten det samme om sine egne verdier. De har også ansvarsfølelse, selvstendighet og veloppdragenhet som sine topp tre. Som nr. 4 setter de toleranse, mens de mener besteforeldrene ville satt lydighet her. Mellomgenerasjonen er helt på linje med resten av den norske befolkningen, i følge verdiundersøkelsene fra 1990 og 1996 (Lindseth,1998), kom disse fire på topp. Lydighet, som NorBEST respondentene mener besteforeldrene tillegger stor vekt, kom på 7. plass (av i alt 11verdier) i det nasjonale norske utvalget. Det er slående få som sier at de har konflikter eller uenigheter med foreldrene om hvordan barnet skal oppdras. De ble forelagt en liste av 13 tema for potensiell uenighet, fra matvaner til leggetid; fra klesstil til bruk av TV og data. Uenighetsratene nådde aldri over 20 %. Høyeste tallet finner vi mellom far og farfar 7
som krangler om godteri (20%)! Dette er også nevnt som konflikttema mellom far og farmor (14%). Blant kvinner finner vi det høyeste tallet (13%) for uenighet med morfar om barnets TV - vaner. Bruk av data nevnes også av både kvinner og menn, i forhold til begge foreldre (ca 10%). Hovedinntrykket er at besteforeldre i stor grad respekterer voksne barns regler for egne barn, altså barnebarna. Dette ser vi også i intervju med barn. Da vi spurte om det er andre regler hos besteforeldre enn hjemme, svarte to tredjedeler nei. Blant de som sa ja, mente 17 % at det var friere hos besteforeldre, spesielt med hensyn til leggetid og mat, mens 14 % sa det var strengere. Her var det regler om oppførsel som ble oftest nevnt. Potensiell støtte: barnepass. På spørsmålet om hvem de ville spørre hvis de trengte ekstra hjelp med barnevakt, var foreldre det vanligste valget. Blant kvinner sa over halvparten at de ville spørre sin mor. Også menn ville spørre henne i 46 % av tilfellene. Fedre ble sjelden nevnt. (17-18 %). Barna gjenspeilte også dette. Da vi spurte hvor de ville være hvis foreldrene skulle bort en helg, sa halvparten mormor. Åtte av ti fortalte at de det siste året har vært hos besteforeldre mens foreldrene var borte. Generelt virker det som om besteforeldre er mer engasjert i barnepass enn det vanlige oppfatninger vil ha det til. I Nor LAG sa nesten halvparten av respondentene som hadde barnebarn under 13 at de hadde vært barnevakt i løpet av siste uke. Hjelp når det røyner på. Basert på tidligere arbeid (Hagestad, 1985) stiller jeg spørsmål ved Elder og Conger s (2000) beskrivelse av besteforeldre som sosialt overflødige i velfungerende familier og vil hevde at ikke sjelden fungerer de bra nettopp fordi de har en visshet om at skulle det bli behov for dem, står besteforeldre parat. De representerer en form for heimevern, som mobiliseres når det trengs. På den måten er de med på å skape en trygg ramme rundt barnebarnas oppvekst. Slike funksjoner er ikke lett å få tak på i forskning. Når ting går på det jevne, kan det se ut som om besteforeldre er overflødige. Har en et stort utvalg, kan en forsøke å identifisere familier som har gjennomgått en vanskelig periode, og så spørre om besteforeldregenerasjonen var til hjelp i denne tida. NorBEST hadde nok respondenter til at dette lot seg gjøre. Vi spurte foreldre om de (barnets familie) hadde opplevd vanskeligheter i løpet av de siste par årene: alvorlig sykdom, konflikter, økonomiske vansker, problemer knyttet til jobb. Mellom 40 og 50 % sa at de hadde hatt minst ett av disse problemene, oftest sykdom. For dem fulgte vi opp med å spørre om de fikk hjelp fra egne foreldre. Her kom det fram store forskjeller mellom menn og kvinner. Førti prosent av mennene sa at foreldrene hjalp i liten grad eller ikke i det hele tatt, bare 28 % av kvinnene så det slik. Derimot hadde kvinner 36 % som sa i stor grad, noe bare 19 % av mennene svarte. Lignende funn har vært rapportert fra andre land: det flyter mer hjelp til døtre og døtres barn enn til sønner og deres familie (Rossi & Rossi, 1990; Spitze & Ward, 1998). En vanskelig opplevelse som mange familier har, er skilsmisse. Som vi så ovenfor, er det ikke lett for besteforeldre å tre støttende til for barnebarn når mellomgenerasjonen oppløser parforholdet. Hva gjør skilsmisse mer generelt med bånd mellom besteforeldre og barnebarn? Skilsmisse I den internasjonale litteraturen om besteforeldre har det vært skrevet mest om konsekvenser av samlivsbrudd i mellomgenerasjonen, barnebarnets foreldre. Her viser forskning en klar tendens til at kontakt og støtte på farssiden blir svekket etter bruddet, og at den som kommer dårligst ut er farfar. Hovedansvar for barna går jo i de fleste tilfeller til moren, og i en del land forsvinner mange fedre totalt. Det blir derfor svært vanskelig for besteforeldre på farssiden å opprettholde kontakt med barnebarn. I flere land har det blitt introdusert lovgivning for å sikre besteforeldre samværsrett med barnebarna sine. I vårt materiale har vi opplysninger om skilsmisse både blant foreldre og besteforeldre. Begge datasettene viser en klar tendens til at 8
brudd i den eldste generasjonen har sterkere negative konsekvenser enn brudd i mellomgenerasjonen. Særlig slår det negativt ut for bestefedre. Det viser seg imidlertid at den som kommer verst ut, er morfar. Her er det altså en annen tendens enn det som vanligvis rapporteres fra andre land. Dette kan ha sammenheng med at vi i Skandinavia har fått en generasjon nye fedre som er mer engasjert i foreldrerollen enn tidligere mannsgenerasjoner. Foreldregjerningen fortsetter etter samlivsbrudd, og kanskje holder nye fedre også mer kontakt med farfar? Morfars utsatte posisjon kommer fram både i intervju med barnebarn og data fra foreldre. For eksempel når det gjelder læring, sier mødre at morfar i 74 % av tilfellene ikke verken gir eller får kunnskap, sammenlignet med 33 % i tilfeller der morfar er gift med mormor. For farfar er tallene 59 % for skilte og 38 % for gifte. Ser vi på familier der besteforeldregenerasjonen er skilt, flyter det mindre også støtte i alle relasjonene mellom besteforeldre og barnebarn, men kontrasten er igjen mest signifikant for morfar. Her har hele 55 % ingen utveksling av støtte med barnebarnet, sammenlignet med 21% når morfar er gift med mormor. Et interessant funn er at når mellomgenerasjonen er skilt, blir besteforeldre mer engasjert i å gi støtte til barnebarn. Her er det færre familier uten utveksling av støtte enn i familier der barnebarnets foreldre er gift. På tvers av alle relasjonene er det gjensidighet som svekkes mest etter skilsmisse, spesielt et brudd i besteforeldregenerasjonen. Ser vi på støtte i de familiene som har gjennomgått en vanskelig periode, finner vi igjen at skilsmisse blant besteforeldre svekker deres støttefunksjoner. Nesten halvparten av respondenter med skilte foreldre sa at de fikk liten eller ingen støtte mens det røynet på, sammenlignet med 29 % i familier der besteforeldrenes parforhold var intakt. Oppsummering og diskusjon Hovedinntrykk fra dette prosjektet er at i de fleste familier er besteforeldre en viktig del av barns sosiale nettverk. De fleste barn har tilgang til besteforeldre og holder jevn kontakt med dem. De deltar i en rekke aktiviteter med besteforeldrene og får støtte fra dem, både materielt og emosjonelt. Videre fyller besteforeldre viktige støttefunksjoner overfor barnas foreldre. Nei, vi er ikke som land i Øst- og Sør-Europa, der bestemor ofte fungerer som dagmamma. I Norge er jo mye av omsorgen for barn et offentlig ansvar. Men det er ingen tvil om at besteforeldre utgjør en form for heimevern, som står parat til å hjelpe når det trengs. Heimevernfunksjonen viser seg klarest når noe står på. Videre forskning En begrensning ved analysene til nå er at de har tegnet et bilde i grove trekk. I videre bearbeiding av materialet vil jeg ta sikte på å kartlegge trekk ved familier der det er lite kontakt og støtte mellom generasjonene. Forløpig ser det ut til at mange barn får i pose og sekk : de har velfungerende foreldre og besteforeldre. Det blir viktig å beskrive barn som befinner seg i helt motsatt situasjon - der foreldre har problemer med sin rolle og et vanskelig forhold til besteforeldregenerasjonen. Her trengs mer detaljert statistiske analyser der vi ser etter klynger av trekk ved slike familier. Som vi så, er det særlig fedre som opplever at egne foreldre ikke stiller opp som støttepersoner. Undersøkelsen ble planlagt med et fokus på hva besteforeldre gir barnebarn. I løpet av datainnsamlingen, spesielt i intervju med barna, ble det klart at vi også må spørre om hva barnebarn gir til besteforeldre. Ikke så sjelden betyr det noe vesentlig for barnebarn at de ikke bare er mottagere, men også opplever at de bidrar til besteforeldres læring og livskvalitet. Vi må derfor også søke å belyse hva besteforeldre får igjen for å engasjere seg i besteforeldrerollen. I NorLAG viste det seg at besteforeldre er mer aktive i lokalsamfunnet og følger mer med tiden enn eldre som ikke har barn og barnebarn. I NorBEST lærte vi at barnebarn lærer besteforeldre å bruke ny kommunikasjonsteknologi, f.eks. SMS. Vi må altså 9
ikke bare fokusere på besteforeldre som ressurser for barnebarn, men også det motsatte. Gjensidig støtte og sosialisering kan spille en viktig rolle i livskvalitet og sosial integrasjon både for barn og besteforeldre. Mulige implikasjoner for sosialpolitikk og planlegging Data fra dette prosjektet tegner et bilde av besteforeldre som viktige støttepersoner for barn. Aktivt bruk av besteforeldre som ressurspersoner for barn med problemer bør diskuteres, og det er viktig at besteforeldre bevisstgjøres på at de kan spille en sentral rolle for sine barnebarn. Innen skolen kunne det brukes tiltak for å få besteforeldre mer med på barnas arbeidsplass. Vurdering av prosjektets gang Forskningen ble noe forsinket av tre grunner: sen tilgang til NorLAG data, prosjektleders sykdom og helseproblemer hos medarbeidere i avslutningsfasen. Det har vært nødvendig å justere tidsfrister. Her har vi blitt møtt med forståelse fra Forskningsrådets side. Valget av skoler som utvalgsenheter var nok også tidkrevende, fordi vi måtte tilpasse oss skolenes tidsrytmer. Vi er likevel svært fornøyde med denne løsningen. Vi hadde mange interessante diskusjoner på lærerværelser og fikk innsikt i varierende oppvekstvilkår. I løpet av høsten vil prosjektleder prøve ut fortolkninger av data på foreldremøter og i pensjonistorganisasjoner. Analysene vil fortsette over sommeren og tidlig høst. Planen er at det skal bli en bok,- den første av sitt slag i Norge. Hittil har medias interesse for prosjektet vist at temaet engasjerer sterkt. Ellers har formidlingen gått etter planen, med sju ferdigstilte artikler og 12 foredrag ved internasjonale kongresser til nå. Referanser Dubas, J. S. (2001) How Gender Moderates the Grandparent-Grandchild Relationship: A Comparison of Kin-Keeper and Kin-Selector Theories. Journal of Family Issues, 22: 478-492. Elder, G. H & Conger, R. D. (2000). Children of the land: Adversity and success in rural America. Chicago: University of Chicago Press. Evenshaug, O.; Hallen, D. & Hjardemaal, F. (2004). Kjønnsforskjeller i forholdet besteforeldre-foreldre-barnebarn. Barn, 2: 9-25 Hagestad, G. O. (1985). Continuity and connectedness. I V. L. Bengtson & J. F. Robinson (eds.) Grandparenthood: 31-48. Beverly Hills, CA: Sage Press Lindseth, O. H. (1998). Norsk barneoppdragelse i 1990-årene: De fleste vil ha lydige, veloppdragne og ansvarsfulle barn. Samfunnsspeilet, 1 Rossi, A.S., & Rossi, P.H. (1990). Of human bonding. Parent-child relations across the life course. New York: Aldine de Gruyter. Sivertsen, R. K. (2006). Postmoderne bestemødre: Dannelsen av en rolle i tid og rom. Hovedfagsavhandling i sosiologi. Høgskolen i Bodø. Uhlenberg, P. (2005) Historical forces shaping grandparent-grandchild relationships: Demography and beyond. In M. Silverstein (Ed.), Intergenerational relations across time and place. Annual Review of Gerontology and Geriatrics, 24, 77-97. 10