RAPPORT. DN-rapport 2-2011

RAPPORT DN-rapport 2-2011 Plan for kalking av vassdrag i Norge 2011-2015

Plan for kalking av vassdrag i Norge 2011-2015 DN-rapport 2-2011 Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: Januar 2011 Antall sider: 34 Emneord: kalking av sure vassdrag i Norge, plan 2011-2015, biologisk mangfold, laks- og innlandsfiske, budsjett Keywords: liming of acid watercourses in Norway, plan 2011-2015, biological diversity, salmon and inland fisheries, budget Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim Telefon: 73 58 05 00 Telefaks: 73 58 05 01 www.dirnat.no/publikasjoner Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning. Plan for kalking av vann og vassdrag i Norge 2011-2015. DN-rapport 2-2011 ISBN (Trykt): 978-82-7072-875-6 ISBN (PDF): 978-82-7072-876-3 ISSN (Trykt): 0801-6119 ISSN (PDF): 1890-761X EKSTRAKT: Forsuring av vatn og vassdrag er eit av dei største miljøproblema i Norge og den faktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfald i vatn og elvar. Det einaste langsiktige tiltaket som kan redusere eller løyse forsuringsproblema, er reduksjon av utsleppa av forsurande stoff i Nord-Europa. Kalking, som er det viktigaste miljøtiltaket i slike vassdrag, er eit førebels tiltak inntil den sure nedbøren blir tilstrekkeleg redusert. Overvaking og forsking viser at effektane av kalking er svært gode. Auka lakse bestandar i forsuringsskadde kalka elvar har auka til bodet om laksefiske og gitt stor verdiskaping lokalt. Fisketilbodet har i stor grad kome allmenta til gode. Det er lagt opp til ei gradvis auke i kalkingsbudsjettet i planperioden, frå 104, 2 mill. kr i 2011 til 128,0 mill. kr i 2015. ABSTRACT: Acidification of lakes and river courses is one the most serious environmental problems in Norway and the factor that has lead to the largest reduction of biological diversity in lakes and river systems. The only long-term measure able to reduce or solve the acidification problem, is reductions of acid outlets in Northern Europe. Liming, being the most important environmental measurement in such water courses, is a provisional measure till the acid precipitation is sufficiently reduced. By extensive monitoring and scientifical research it is shown that the effects of liming are very good. The increase in s almon populations in limed rivers has increased the access to salmon fishing and produced added values in local societies. The increased access of fishing has become a benefit to the general public. The action plan of the liming activity presents a budget gradually increasing from 104.2 mill. Nkr. in 2011 to 128.0 mill. Nkr i 2015. Layout: Guri Jermstad AS Forside: Bjerkreimselva. Foto: Helge B. Pedersen 2

Forord Miljøverndepartementet har i tildelingsbrevet for 2010 bedt Direktoratet for naturforvaltning (DN) om plan for kalking av vassdrag i Norge i perioden 2011-2015. Forsuring av vatn og vassdrag er eit av dei alvorlegaste miljøproblema i Norge og den enkeltfaktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfald i norske vatn og elvar. Dei siste to tiåra har det vore ein sterk reduksjon i sur nedbør, men forsuring av vatn og vassdrag er framleis eit stort miljøproblem i Norge. Kalking av forsura område vil derfor fortsatt vere eit tiltak på lang sikt. DN oppretta ei arbeidsgruppe samansett av fylkesmenn frå kalkingsområda. Roar A. Lund i DN har leia arbeidsgruppa. Følgjande deltok i arbeidsgruppa; Åsmund Tysse frå Buskerud, Dag Matzow frå Aust-Agder, Edgar Vegge frå Vest-Agder og Trond Erik Børresen frå Rogaland. Atle Hindar i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har vore sekretær og har hatt ansvaret for oppdatering av bakgrunnsmaterialet. Fylkesmenna i forsuringsområdet ga innspill til arbeidsgruppa i form av svar på spørsmål i oppdragsbrev frå DN før oppstart av arbeidet i gruppa. DN legg med dette fram plan for kalking av vassdrag i Norge i perioden 2011-2015. Trondheim, 24. juni 2010 Yngve Svarte, Direktør Artsforvaltningsavdelinga 3

Innhald Samandrag... 5 1 Innleiing... 6 2 Definisjonar og forkortingar... 6 3 Bakgrunn... 7 3.1 Effekt av sur nedbør i vatn og vassdrag... 7 3.2 Kalking fram til no...10 3.2.1 Positive effektar av kalking...13 3.2.2 Verdiskaping...13 3.2.3 Uønska effektar av kalking...14 4 Nasjonale og internasjonale avtaler og føringar...15 4.1 Avtalar om utsleppsreduksjonar...15 4.2 Vassdirektivet og vassforskrifta...16 4.3 Konvensjonen om biologisk mangfald...16 4.4 Naturmangfaldlova...16 4.5 Nasjonale laksevassdrag...17 4.6 Forvaltning i høve til gytebestandsmål...17 5 Mål...18 5.1 Laksevassdrag...18 5.2 Lokale prosjekt...19 6 Kalkingsverksemda 2011-2015...19 6.1 Vilkår for kalking...19 6.2 Føresetnader og prioriteringar...19 6.3 Laksevassdrag...21 6.3.1 Drift og effektoppfølging av eksisterande prosjekt...21 6.3.2 Optimalisering av eksisterande prosjekt...22 6.3.3 Nye prosjekt...24 6.4 Lokale prosjekt...26 6.4.1 Drift og effektoppfølging...26 6.4.2 Nedtrapping...26 6.4.3 Nye prosjekt...26 6.5 FoU...27 6.6 Genbank og andre sentrale forvaltningsoppgåver...27 7 Økonomiske og administrative tilhøve...27 7.1 Samla budsjett 2011-2015...27 7.2 Effekt av reduserte tilskot...28 7.3 Administrative tilhøve...28 8 Rapportar referert i dokumentet...30 Vedlegg A. Nye laksevassdrag...30 4

Samandrag Forsuring av vatn og vassdrag er eit av dei største miljøproblema i Norge og den faktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfald i vatn og elvar. Dei siste to tiåra har det vore ein sterk reduksjon i sur nedbør, men forsuring av vatn og vassdrag er framleis eit stort miljøproblem i Norge. Det einaste langsiktige tiltaket som kan redusere eller løyse forsuringsproblema er reduksjon av utsleppa av forsurande stoff i Nord-Europa. I dag er det rekna ut at 21 % av arealet i Norge har forsuringsskader. Ti år fram i tid (2020) vil arealet vere redusert til 20 %, og i 2100 til 18 %. Modelleringa tek omsyn til den tida det tar å bygge opp att naturleg bufferkapasitet etter mange år med forsuring. Direktoratet for naturforvaltning (DN) koordinerer den statlege vassdragskalkinga i Norge. Kalkingsverksemda er eit av dei viktigaste miljøtiltaka i Norge. Kalking er fram til no sett på som førebels inntil den sure nedbøren blir tilstrekkeleg redusert. Avtalte utsleppsreduksjonar er ikkje tilstrekkelige for å unngå forsuringsskader i dei mest utsette områda av landet, og nye framskrivingar viser at det trengs kalking i fleire område i mange år (ev. fleire tiår) framover. Det er utført mange undersøkingar av vasskjemi, fauna og flora i kalka lokalitetar. Både overvaking og forsking viser at effektane av kalking er svært gode i høve til målsettingane. Auka laksebestandar i forsuringsskadde kalka elvar har auka tilbodet om laksefiske og gitt stor verdiskaping lokalt. Fisketilbodet har i stor grad kome allmenta til gode. Gjennom ei kunnskapsbasert kalking arbeider DN heile tida for ei best mogleg økologisk og økonomisk optimal kalking i Norge. Dette vil bli vidareført i komande planperiode. Dei overordna måla for kalkinga er å sikre laksen, det biologiske mangfaldet og dei naturverdiane som er tekne vare på og reetablert gjennom kalking over mange år. Ein legg og stor vekt på at kalkinga skal betre tilgangen til fritidsfiske og auke lokal verdiskaping basert på fiske. Føringane i vassforskrifta, ordninga med nasjonale laksevassdrag og forvaltning i høve til gytebestandsmål i laksevassdrag er og lagt til grunn. Dei viktigaste oppgåvene innafor kalkingsforvaltninga er delt i to; prosjekt i laksevassdrag og prosjekt i innlandsvassdrag (lokale prosjekt). Prioriteringa i laksevassdrag skal vere: 1. Vidareføre eksisterande prosjekt for å unngå tap av laksebestandar og det biologiske mangfaldet som er bygd opp ved hjelp av kalking. 2. Optimaliseringstiltak i åtte eksisterande prosjekt i laksevassdrag for å sikre betre måloppnåing. 3. Nye prosjekt i seks vassdrag (Dåsåna (sideelv til Otra i Aust-Agder), Modalselva og Tysseelva i Hordaland, Daleelva i Sogn og Fjordane, Årdalselva i Rogaland, Songdalselva i Vest-Agder). Prog nosane tilseier at forsuringa vil endre seg lite i åra framover, og det vil vera behov for å starte nye kalkingsprosjekt i laksevassdrag der fiskestammene er skada av sur nedbør. Prioriteringa i lokale prosjekt skal vere: 1. Vidareføre lokale prosjekt. I innsjøar der vasskvaliteten er blitt god nok vil kalkinga bli stoppa. 2. Nye lokale prosjekt. Det kan bli aktuelt å starte nokre få nye lokale prosjekt, basert på nasjonale strategiar for reetablering av biologisk mangfald og etablering av fiskebasert friluftsliv i forsuringsområda. Det er lagt opp til ei gradvis auke kalkingsbudsjettet i planperioden, frå 104, 2 mill. kr i 2011 til 128,0 mill. kr i 2015. Det er lagt til grunn ei prisstiging på 3 % pr år. Kostnader til drift og oppfølging av eksisterande kalkingsprosjekt i laksevassdrag i perioden vil auke frå 42,5 til 46,6 mill kr, for optimaliseringsprosjekt i laksevassdrag frå 9,8 til 12,9 mill. kr, og for nye prosjekt i laksevassdrag frå 3,1 til 13,9 mill. kr. Kostnader til drift av lokale prosjekt vil i planperioden auke frå 27,0 til 29,9 mill. kr. 5

1 Innleiing Dei siste to tiåra har det vore ein sterk reduksjon i sur nedbør i Norge. Forbetringane i forsuringssituasjonen ser imidlertid ut til å ha stoppa opp dei siste åra. Tynt jordsmonn og kalkfattig berggrunn gjør at deler av Sør-Norge har låg tolegrense for forsuring. Det tek lang tid å bygge opp att bufferkapasiteten i jorda etter mange års utarming, og avtalte utsleppsreduksjonar er ikkje tilstrekkelige for å unngå forsuringsskader i Sør-Norge. Forsuring av vatn og vassdrag er derfor framleis eit stort miljøproblem i Norge. For å ta vare på fisk og biologisk mangfald som er bygd opp gjennom kalkingsarbeidet trengs det framleis tilskot til kalking. Ordninga med statlege tilskot til kalking av vatn og vassdrag vart innført i 1983, med Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, seinare DN, som den sentrale forvaltningseininga. Frå 1987 vart fordelinga av midlar delegert til Fylkesmannen i forsuringsfylka, med unntak av store og nasjonalt viktige prosjekt og kalking i grensevassdrag mot Sverige. Etterkvart som kalkingsverksemda auka frå den fyrste millionen i 1983 til fleire titals millionar, vart det også behov for langsiktige planar. Det første Handlingsprogram for kalking av surt vann kom i 1990 og gjaldt for perioden 1991-1994. Slike planar er seinare utarbeidd for tidsperiodar på inntil sju år, den siste for perioden 2004-2010. Denne planen er for perioden 2011-2015, og legg føringar for kalkingsstrategiar og fordeling av pengar til alle delar av verksemda. Det faglege grunnlaget er basert på DN-rapportar, nasjonale forskingsinstitusjonar og andre. I dokumentet er det vist kva pengar det er behov for til vidareføring av eksisterande kalkingsverksemd fram mot 2015. Oversikt og kostnader for prioriterte optimaliseringstiltak i laksevassdrag og nye prosjekt er også vist. 2 Definisjonar og forkortingar ANC Syrenøytraliserande kapasitet (Acid Neutralising Capacity). ANC vert rekna ut frå målte konsentrasjonar i vatnet; ANC = Ca + Mg + K + Na - SO 4 - NO 3 - Cl. Kalking aukar ANC ved at Ca frå kalk vert tilført, medan sur nedbør gjer ein reduksjon ved at sulfat og nitrat vert trekt frå. Biologisk mangfald i vassdraga Den forventa variasjonen av levande organismar i akvatiske økosystem og i dei økologiske kompleksa dei er ein del av. Bufferkapasitet Bufferkapasitet er eit mål for kor mykje syre eller base ei bufferløysning tåler før ph endrar seg vesentleg. Best bufferkapasitet har ein dersom det er same konsentrasjon av syre og base i bufferen. Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg Uavhengig driftskontroll er basert på kontinuerleg registrering av kalkmengda i kalkdoseraren ved hjelp av sensorar (vegeceller). Saman med målt vassføring og ph avdekker desse registreringane syste matisk feildosering og driftsavbrot. Kontrollen vert gjennomført av andre enn kalkleverandøren. Det er innarbeidd ein rutine med umiddelbar rapportering av avvik frå optimal drift. Effektkontroll sjå Tiltaksovervaking. Forsuring Effekten sur nedbør har i naturen når tolegrensa vert overskriden, målt som reduksjon i ph og auke i løyst, uorganisk aluminium. Når bufferstoffa i jorda ikkje klarer å nøytralisere den sterke syra, vert aluminium løyst ut. Aluminium i surt vatn er giftig for fisk og mange andre organismar. Gytebestandsmål Gytebestandsmålet er talet gytefisk (hofisk) ein treng for at produksjons-potensialet i elva skal utnyttast. Ei fysisk kartlegging (bonitering) av vassdraga må gjennomførast for å rekne ut produksjonspotensialet for laks og sjøaure. Metoden krev at kjønnsfordelinga i bestandane blir vurdert, og at talet blir korrigert for ev. innslag av rømt oppdrettslaks. Kalk Avsyringsmiddel som hovudsakeleg består av kalsiumkarbonat. Kalk kan tilførast elver og innsjøar tørt eller oppslemma i vatn. Ein nyttar hovudsakeleg finmalt kalksteinsmjøl. Mjølet vert slemma opp i vatn før dosering eller spreiing. Dette er viktig for 6

at mest mogleg av kalken blir løyst. Skjelsand og kalksteinsgrus vert nytta i mindre gytebekkar, og vert blanda i gytegrusen for å betre vasskvaliteten for egg og fiskeungar. Kalking Tilførsel av kalk av ulike slag og kvalitet direkte til vatn eller i terrenget omkring for å betre vasskvaliteten for dyr og planter i ferskvatn. Kalkingsstrategi Kombinasjonen av kalkkvalitet, kalkmengde, kalkingsteknikk og spreiing, som skal gje ønska vasskvalitet i innsjø eller vassdragsavsnitt. Lokale prosjekt kalkingsprosjekt hovudsakleg i innlandsvassdrag. Desse vert styrt av Fylkesmenna etter fylkesvise kalkingsplanar. Kalkingsprosjekt i bekkar og elver som renn ut i kalka laksevassdrag og der sjøaure er eller var dominerande, er administrativt lagt inn under denne kategorien. Naturen sin tolegrense Grensa for kor mykje sur nedbør dyr- og plantesamfunn i naturen kan tole utan at dei blir skada. I Norge er tilstanden til innlandsaure ofte nytta som indikator på forsuringsskader. Tolegrensa kan reknast ut og har nemninga milliekvivalentar per kvadratmeter og år (mekv/m 2 / år). Overskriding av tolegrensa skader dyr og planter som er sårbare for surt vatn. NIVA - Norsk institutt for vannforskning NINA - Norskinstitutt for naturforskning NILU - Norsk institutt for luftforskning Prosjekt i laksevassdrag kalkingsprosjekt som blir utført i laksevassdrag. Desse vart tidlegare omtala som nasjonale prosjekt. DN har ansvar for forvaltning av desse. Silikat eller vassglas Flytande silikat basert på lut. Silikat bind aluminium så raskt og sterkt at dette stoffet kan vere eit alternativ i sure sidebekkar i laksevassdrag og der det er fare for at aluminium ikkje skal løysast ut i brakkvatn og gi skadar på utvandrande laksesmolt. Omgrepa kalking og kalkingsstrategi kan inkludere bruk av silikat, då desse ofte vert nytta som samleomgrep for tiltak i sure vassdrag. Sur nedbør Nedfallet av sterke syrer av svovel og nitrogen som kjem med nedbør eller luftstraumar som følgje av menneskeskapte utslepp. Tiltaksovervaking Undersøkingar for å dokumentere effekten av kalking på vasskvalitet, fisk, botndyr, vassvegetasjon, planteplankton og krepsdyr. Slike undersøkingar er tidlegare omtalt som effektkontroll. Vasskjemiske mål ph-verdien som skal til for å unngå biologiske skadar. ph-målet vert sett i høve til innhaldet av giftig aluminium som ikkje skader sårbare arter som laks og aure. ph-målet kan vere høgare enn det ph-nivået som var typisk før forsuringa sette inn og ein ikkje hadde giftig aluminium i vatnet. 3 Bakgrunn 3.1 Effekt av sur nedbør i vatn og vassdrag Forsuring av vatn og vassdrag er eit av dei alvorlegaste miljøproblema i Norge og den enkeltfaktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfald i norske vatn og elvar. Sørlandet blei hardast ramma. I Tovdalsvassdraget reknar ein med at meir enn 130 dyre- og planteartar forsvann på grunn av forsuring. Artane som forsvann utgjorde omlag 20 % av mangfaldet ein reknar med var tilstades før forsuringa starta. Norge har eit særleg ansvar for den atlantiske laksen. Laksestammene på Sørlandet og Sør- Vestlandet har blitt hardt ramma av forsuring. Minst 25 bestandar har dødd ut og minst 20 andre bestandar er påverka av sur nedbør. På Sørlandet byrja tilbakegangen for laksen tidleg på 1900-talet. Vassdrag som Mandals- og Tovdalselva hadde samla registrert toppfangst på opp mot 50 tonn laks i året på 1880-talet. Laksefangsten minka dramatisk utover 1900-talet og elvane på Sørlandet mista laksestammene rundt 1970. I førre hundreår forsvann om lag 9 600 fiskebestandar frå innsjøar og vassdrag i Sør-Norge og 5 400 andre fiskebestandar blei påverka av forsuring. Undersøkingar NINA har gjennomført viser at skadeomfanget var størst i 1990, og at det har vore ei markert betring fram til 2006. Etter at vasskvaliteten igjen har vorte akseptabel for fisk og andre arter i ferskvatn kan det ta opp til ti år før tilstanden er slik den var før forsuringsskadene. Forsuringa skuldast svovel- og nitrogenutslepp til luft. Størsteparten av svovelet kjem frå trafikk og forbrenning av kol i Europa, medan nitrogenet i hovudsak kjem frå omdanning av nitrogenet i lufta under forbrenning i bensin- og dieselmotorar. Nedfallet av langtransportert sulfat og nitrat (sur 7

nedbør) har vore langt over naturen si tolegrense. Tolegrense prinsippet koplar naturgitte tilhøve i spesi fikke område mot tilførslane i same området. Til dømes vil tolegrensa i kalkfattige område med lite lausmassar vere vesentlig lågare enn i kalk- eller morenerike område. Dei lågaste tolegrensene for forsuring finst på Sørlandet og deler av Vestlandet der jordsmonnet er tynt og berggrunnen er dominert av sure bergartar som granitt og gneis. Områda med høgast svovelavsetning er samanfaldande med områda med låge tolegrenser, og dette er hovudårsaka til dei store forsuringsproblema i Sør-Norge. Den sure nedbøren utarmar bufferevna i jorda, og med inga eller lite evne til å nøytralisere sur nedbør i jordsmonnet løyser den sterke syra aluminium ut frå jorda. Det er denne aluminiumen som tek knekken på fisken. 80 Ikke-marin sulfat Nitrat ph 120 5,6 µekv L-1 60 40 20 µg N L-1 100 80 60 40 20 5,4 5,2 5,0 4,8 0 86 89 92 95 98 01 04 07 0 86 89 92 95 98 01 04 07 4,6 86 89 92 95 98 01 04 07 40 ANC Ikke-marin Ca+Mg Labilt aluminium 60 100 30 50 80 µekv L-1 20 10 0 µekv L-1 40 30 20 µg L-1 60 40-10 10 20-20 86 89 92 95 98 01 04 07 0 86 89 92 95 98 01 04 07 0 86 89 92 95 98 01 04 07 150 Klorid Ikke-marin Na 5 TOC 20 µekv L-1 100 50 µekv L-1 15 10 5 mg C L-1 4 3 2 1 0 86 89 92 95 98 01 04 07 0 86 89 92 95 98 01 04 07 0 86 89 92 95 98 01 04 07 Figur 1. Endring i gjennomsnittlege konsentrasjonar for eit utval av vasskjemiske parameter for perioden 1986-2007 i 78 innsjøar frå heile landet. (Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet/niva) 8

Forsuringa starta i siste halvdel av 1800-talet, auka jamt utover mot 1940 og steig så raskt fram mot ein topp rundt 1970. Konsentrasjonen av svovel (sulfat) og nitrogen (nitrat) i nedbør på norske målestasjonar er redusert med høvesvis 63-87 % og 23-46 % frå 1980 til 2008. Ein tilsvarande reduksjon i sulfat og ein auke i ph er målt i innsjøar (figur 1). Dette har minska konsentrasjonen av giftig aluminium i vatnet. Sidan reduksjonen i nitrogen er mindre enn i svovel, aukar bidraget nitrogenet gir til forsuringa. Overvakinga følgjer utviklinga i nedbørkjemien på faste referansestasjonar (NILU) og utviklinga i vasskjemien på faste stasjonar i innsjøar, bekker og elver (NIVA). NINA målar effektane på fisk og annan biologi. Det er ein god samanheng mellom vasskvalitet og fiskestatus (innlandsaure). For å kunne modellera forsuringssituasjonen bakover og framover i tid nyttar ein syrenøytraliserande kapasitet, forkorta ANC (sjå forklaring i kapittel 2). ANC-verdien i vatnet må vere tilstrekkeleg høg for at fisken skal kunne leve. Målingar viser at ANC fram til år 2000 har auka i takt med redusert nedfall av svovel og nitrogen, men at betringa nesten har stoppa opp frå 2000 til 2010 (figur 2). NIVA har rekna ut at det berre vil vere ein svak auke i ANC framover sjølv om nedfallet av svovel og nitrogen vert stabilisert. Grunnen til dette er at det tek lang tid før bufferevna i jorda tek seg opp att. 21 % av Norges areal har ennå forsuringsskader (figur 3). Ti år fram i tid (2020) vil dette arealet vere redusert til 20 %. Dei neste 90 åra venter ein liten betring i forsuringssituasjonen, og i 2100 vil arealet med forsuringskader framleis vera heile 18 %. Modelleringa tek omsyn til den tida det tar å bygge opp att naturleg bufferkapasitet etter mange års utarming. Kriteriet for at vatna har eit forsuringsproblem er at det er mindre enn 2,5 % sannsynleg at det er skader på fisk, noko som er ein særs god beskyttelse mot forsuringseffektar. Ved mindre enn 25 % sannsynlegheit for skade, er skadearealet berekna til høvesvis 6, 5 og 3 % i 2010, 2020 og 2100. Det presiserast at desse berekningane ikkje er det same som overskridingar av tålegrenser for forsuring av overflatevatn. I handlingsplanen ligg den heilt marginale endringa i vasskvalitet frå 2010 til 2020 til grunn for kalkingsbudsjettet. Figur 2. ANC i innsjøar frå 2000 til 2010 modellert med ein dynamisk forsuringsmodell og ekstrapolert ved å nytte eit innsjøbibliotek. (Kilde: NIVA) 9

40 % 35 % 30 % 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040 2050 2100 CLE 2,5% CLE 25% Figur 3. Prosent av Norges areal med forsuringsproblem for overflatevatn. Berekningar av ANC framover i tid er gjort med MAGIC-modellen. For suringskriterium er at det er mindre enn 2,5 % eller 25 % sannsynlegheit for skader for fisk. Scenariet for åra framover er basert på CLE (current legislation; reduksjonar etter gjeldande lovreguleringar) for avsetjing av svovel og nitrogen. (Kilde: NIVA) 3.2 Kalking fram til no Satsinga på offentlege tilskot til kalking i Norge var mellom anna basert på resultat frå forskings-programmet Kjemiske tiltak for å avgrense for suring av vann og vassdrag som Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk starta i 1979. I heile tida etterpå har eit FoU-program vore med på å legge grunnlag for økologisk og økonomisk optimal kalking i Norge. Kalkingsverksemda i Norge bygger på kompetanse gjennom forsking, overvaking, praktisk kalking og forvaltingserfaring. Kalking i offentleg regi kom i gang i 1983, men privatpersonar i Norge hadde allereie gjennomført kalking i mindre skala i lang tid. Då forsuringa skada fiskebestandane i Sør-Norge på 1960- og 70-talet, blei det nytta kalkbrønnar og skjelsand til å avsyre bekker og spreiing av kalksteinsmjøl i innsjøar. I starten var kalkingsbudsjetta relativt små, men dei auka utover på 1990-talet (figur 4) og ga rom for auka innsats både i laksevassdrag og innlandsvassdrag. Kalking i dei store vassdraga Mandals- og Tovdalsvassdraget og i dei store innsjøane Nisser og Fyresvatn starta på denne tida. I dag blir om lag 2500 lokalitetar kalka gjennom lokale prosjekt (figur 5). Det er i tillegg fleire lokalitetar som har vore kalka dei siste åra, men kor kalkinga no er avslutta, og disse lokalitetane kan framleis ha effektar av kalking. Dei fleste lokalitetane i lokale prosjekt er innsjøar og bekkar, men det kan også vere snakk om større prosjekt, som Flagstadelva i Hedmark som blir kalka ved hjelp av kalkdoserar. 21 laksevassdrag er i dag fullkalka (sjå figur 8). I perioden 2005-2008 vart det brukt om lag 47 000 tonn kalk i året i Norge. 28 500 tonn vart nytta ved doserarkalking i laksevassdrag og resten i lokale prosjekt. Sjølv om forsuringa har minka er behovet langt høgare enn dette. NIVA rekna i 2008 ut at det er eit totalt kalkbehov på om lag 80 000 tonn i 2010. Dette kalkbehovet er basert på eksisterande kalking i laksevassdrag og det ekstra behovet ein har i resten av det forsura arealet og i dei forsura lakseelvane som ennå ikkje er kalka. Av ulike årsaker er det ikkje mogleg eller ønskjeleg å kalke alle vatn og vassdrag på dette arealet. Interessa for og organiseringa av interessentane kan vere låg eller fråverande. Vidare kan nytteverdien av å kalke vatn og vassdrag med små forsuringsskader vere liten. Ein må derfor sjå på det utrekna kalkbehovet som eit potensiale. Sjølv om kalkbehovet totalt sett er høgare enn dagens kalkingsaktivitet, er det slik at kalkinga vert redusert mange stader. Betre vasskvalitet har redusert kalkbehovet i dei kalka laksevassdraga og i lokale prosjekt. Redusert kalkmengde følger i hovudsak reduksjonen i svovel. Den innsparinga dette har medført, har langt på veg blitt oppvege av auka priser på kalk og tenester. I førre planperiode rekna ein med at kalkmengda kunne reduserast med om lag same prosentsatsen som prisstiginga. Dette førte til at stabile løyvingar gjorde det mogleg å vidareføre igangsette prosjekt (figur 4). 10

120 100 80 60 40 20 0 Figur 4. Løyving til kalking i millionar kroner. 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 Figur 5. Kalkingslokalitetar (lokale prosjekt) i Norge i 2009. 11

I 2009 gjekk 78 % av kalkingsmidlane til drift og oppfølging av lokale prosjekt og prosjekt i laksevassdrag. Rundt 12 % blei nytta til kalkingsrelaterte forvaltingsoppgåver og FoU-verksemd, medan 10 % gjekk til overvaking av laksebestandar utanfor forsuringsområdet og til drift av genbanken for laks. Fordelinga har vore stabil over fleire år. Ved fordeling av pengar til kalkingsfylka er det mellom anna tatt omsyn til forsuringsnivået og arealet med overskridingar. Storparten av pengane går til dei fem kystfylka frå Buskerud til Rogaland. Dei kalka laksevassdraga ligg i området frå Aust- Agder til Sogn og Fjordane (figur 6). Vest-Agder, Aust-Agder og Rogaland har dei største og fleste prosjekta i laksevassdrag. Til drift av prosjekta er det i 2010 løyvd omlag 10 mill. kr til Vest-Agder, 8,5 mill. kr til Aust-Agder og 6,7 mill. kr til Rogaland til drift av prosjekta. Vest-Agder har fire laksevassdrag, og vassdraga er vassrike i tillegg til å være sure slik at det går med mykje kalk. I Rogaland blir ti lakseelver kalka. I løpet av dei siste 15 åra er kalking avvikla i innsjøar som no er lite forsura. Det gjeld i alle fylke det blir gjennomført kalking, og ikkje berre i randområda for forsuring. I Aust-Agder er kalking avslutta i 14 innsjøar og i ei rekkje mindre bekkar fordi vasskvaliteten er vurdert som god utan kalking. Nokre prosjekt i fleire fylker er avvikla på grunn av manglande lokal interesse eller dårleg organisering. For å sikre ei tilfredsstillande fagleg vurdering før avvikling av prosjekt er det utarbeidd metodar for å rekne ut når ein kan avslutte innsjøkalking. Det er laga prosedyrar for å sette innsjøar i grupper i høve til avslutning eller vidareføring av kalking. DN har dokumentert utviklinga vasskvaliteten i fleire innsjøar etter at kalkinga blei stoppa og skaffa seg erfaring med når det er forsvarleg å avslutte kalkinga. Det blir heile tida vurdert om kalking kan avsluttast eller nedtrappast ved til dømes å gå frå årleg kalking til kalking annakvart eller tredjekvart år. Reduksjon i svovelnedfall og auka relativ for suring frå nitrogen gjer at det kan bli behov for visse endringar i kalkingsstrategiane. Dette skuldast auka sesongvariasjon i kalkbehovet, men det vil truleg i liten grad påverke dei årlege totalbudsjetta. Tusen kroner 14000 12000 10000 8000 6000 4000 2000 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 0 Hedmark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Figur 6. Løyvingar til laksevassdrag (nasjonale prosjekt) fordelt på fylka i perioden 2000-2010. 12

3.2.1 Positive effektar av kalking I dag er 21 laksevassdrag og omkring 2 500 lokalitetar for innlandsfisk kalka. Det er utført mange undersøkingar av vasskvalitet, dyr og planter i kalka lokalitetar. Både overvaking og forsking viser god effekt i forhold til målsettingane. Det er godt dokumentert at kalking har god innverknad på truga og sårbare laksebestandar, både i form av auka rekruttering, auka gytebestand og auka fangst. Kalking har sikra laksebestandane i 12 vassdrag og det er reetablert laksebestandar i ti andre elvar. Laksen er vâr for forsuring, og reetablering av laksebestandar er difor ein god indikator på at tilhøva er gode òg for andre arter i ferskvantn. Sjølv om reetableringa av artar kan gå seint på grunn av stor avstand til intakte bestandar eller fordi artane har lita spreiingsevne, reknar ein med at store deler av det opphavlege biologiske mangfaldet over tid kjem tilbake ved kalking av laksevassdrag. Kalking av innsjøar og gytebekkar sikrar reproduksjon og leveområde og har berga meir enn 2 500 bestandar av innlandsfisk. Dette er hovudsakeleg aure, men også bestandar av abbor, sik, røye, ørekyte, lagesild, gjedde, mort, krøkle og steinsmett er sikra. Ei undersøking av 90 tilfeldig utvalde kalkings lokalitetar i 1995 og 1996 viste at det var gode fiske bestandar og godt artsmangfold av dyreplankton og botndyr i 85-90 % av dei undersøkte innsjøane. Det vart også konkludert med at ein ikkje kunne vise til negative effektar på faunaen i innsjøane. I Ognaelva i Rogaland starta kalkinga i 1991 for å sikre laksebestanden. Dette har ført til at den trua bestanden av elvemusling igjen har starta med å produsere avkom. Elvemuslingen er definert som sårbar på Norsk Rødliste og er omfatta av Bernkonvensjonen. På Hardangervidda blei det starta kalking for å sikre den trua finprikkauren, som er ein særeigen variant av aure. Kalking for finprikkaure førte også til at dei forsuringsfølsame artene marflo og skjoldkreps igjen fekk levelege forhold. Kalkingsprosjekt på Austlandet med mål om å sikre eller etablere edelkreps, har også i stor grad vore vellykka. Edelkreps er ein av våre mest forsuringsfølsame arter og samstundes ein ansvarsart for Norge. Norge er eit av få europeiske land som har att bestandar av den opphavlege europeiske krepsen. Edelkreps står på Norsk Rødliste som sterkt truet, og er omfatta av Bernkonvensjonen. Det er nyleg vist at ålebestanden har auka i kalka laksevassdrag. Dette viser at og ålen har nytte av kalking, og er sårbar for forsuring. Kalking har òg indirekte effekt på andre delar av økosystemet i vassdraga. Fiskeetande fugl nyt godt av auka eller reetablerte fiskebestandar. Storlom og fiskeørn, som er definert som høvesvis sårbar og nær truet på Norsk Rødliste, er avhengige av fiskerike innsjøar. Ein finn nå gode indikasjonar på at artane er i ekspansjon i forsuringsområda etter kalking. 3.2.2 Verdiskaping Verdiskaping og dokumentasjon av verdiskapinga er særleg knytt til laksefiske. Eit element er verdien av fangsten og fiskekortsalet, men langt viktigare er ringverknaden fisket skaper. Fangsten av laks har auka i kalkingsvassdraga (figur 7). På Sørlandet der laksen var borte i lang tid, er laksen tilbake i kjende lakseelvar som Kvina, Lygna, Audna, Mandalselva, Nidelva og Tovdalselva. Dei siste åra har Bjerkreimselva og Mandalselva fleire gonger vore på lista over dei ti beste lakseelvane i landet. I elvar der laksen har døydd ut tek det minst ti år frå ein har gjenskapt optimal vasskjemi til ein har bygd opp igjen ein god laksebestand. I elvar som hadde ein restbestand har det vist seg at laksestamma bygger seg raskare opp igjen. Auka laksebestand i forsuringsskadde kalka elvar har medført auka tilbod om laksefiske og stor verdiskaping i lokalsamfunna. Fisketilbodet kjem i stor grad allmenta til gode, sidan dette er eit vilkår for tilskott. Dei som eig fiskerettane har fått auka inntekter, og samstundes har omsetnaden knytt til varer og tenester til laksefiskarane og deira familiar auka. Det er tilleggstenestene knytt til laksefisket som skapar størst inntekter. Denne verksemda tek også andre enn elveeigarane del i. Kalking av lakseelvar fører derfor til bygdeutvikling og styrker det lokale næringsgrunnlaget. Bjerkreims- og Mandalselva er gode døme på den verdiskaping kalkinga skapar. Fiskekortinntektene har auka kraftig i begge elvane, og for Bjerkreim elveeigarlag auka inntektene frå 100 000 kr før kalkinga starta i 1996 til 2,1 mill. kr i 2009. I 2003 var det 4 400 fiskarar i Mandalselva. Fiskarar frå Norge var i fleirtal (ca. 3 700). Danskane (690) dominerte blant dei utanlandske turistane. I Bjerkreim var det i 2000 rekna med at inntektene som kom lokalsamfunnet til gode var omlag 5 mill. kr, i tillegg til fiskekortinntektene. Også andre stadar 13

Fangst av laks i kalkede vassdrag (kg) 50000 12 Fangst i kalkede vassdrag 45000 40000 Andel fanget i kalkede vassdrag 10 35000 8 30000 25000 6 20000 15000 4 10000 2 5000 0 0 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 Andel (%) fanget i kalkede vassdrag Figur 7. Fangst av laks i 21 kalka vassdrag i perioden 1980-2009 og prosentdelen (%) fanget i kalka vassdrag av total laksefangst i norske vassdrag. Kalkinga i det første vassdraget starta i 1985, men i dei fleste på 1990- talet. Vosso blei kalka fram til og med 2006, men er ikkje tatt med i fangstane. (Kilde: DN, lakseregisteret) er det gjort overslag som viser at ringverknadane av laksefiske er rundt fem gonger fiskekortinntektene. I 2003 var inntektene knytt til laksefisket i Bjerkreim rundt 9,5 mill. kr (10,6 mill. 2009-kr). I Mandalselva blei ringverknadane av laksefisket vurderte til ca. 5,5 mill. kr i 2001 (6,4 mill. 2009-kr). Dette tilsvarer meir enn sju gonger fiskekortinntektene, som igjen viser den store samfunnsøkonomiske effekten av vassdragskalkinga. Tilskot til kalking av innsjøar har ført til betre organisering av fisket. Mange nye område er opna for fritidsfiske gjennom sal av fiskekort. Organisert sal av fiskekort og reetablerte fiskebestandar har utvida fisketilbodet i forsuringsområda. I tillegg til direkte økonomisk verdiskaping knytta til fiske vil kalkinga òg styrke det biologiske mangfaldet i berørde økosystem, og oppretthalda deira naturlege økosystemtenester. 3.2.3 Uønska effektar av kalking Under restaurering av eit skadd økosystem vil artsinventaret variere. Nokre artar vert reetablert raskt, mens andre kjem tilbake så seint som ti år etter kalking. Det kan skape ubalanse i økosystemet, og gje verknader ein ikkje ynskjer. Eit typisk eksempel er endringa frå eit godt sjøaurevassdrag utan kalking, til eit vassdrag der laks igjen dominerar etter kalking. Det er også mange døme på at ein tynn, storvokst bestand vert til ein overtallig bestand med fisk av dårleg kvalitet etter kalking. Auren på Sørlandet har ofte gode gytetilhøve, og når vasskvaliteten er god, er det vanskeleg å unngå tette bestandar. I Oslo og Akershus, der fisketrykket frå fritidsfiske er stort og gyteareala er små, er også problema med over tallige fiskebestandar mindre. I enkelte innsjøar kan ei eksplosiv fiskeuvikling vere ein forbigåande effekt, inntil forhold mellom fiskeartane og årsklassene i innsjøen stabiliserer seg. Abbor kan formeire seg særdeles raskt i ein innsjø med få predatorar. Uoppløyst kalk kan skape problem for plankton under innsjøkalking. Ein har registrert lågare biomasse umiddelbart etter kalking, men årsaka er ikkje kjent. Planktonmengdene tek seg opp igjen, men svingingane er truleg større enn dei naturlege. Rett nedstrøms kalkdoseringsanlegg kan leveområda for botndyr bli tilslamma av uoppløyste kalkpartiklar. Dersom kalken blir slemma opp før dosering, vil partiklane i liten grad kome ut i elva i aggregert form, og dei vil derfor fraktast lenger og løysast betre enn ved dosering av tørt mjøl. Nedslamminga vert også mindre når dosen er tilpassa vassføring og ph. Det er ein fordel å fordele kalkinga på fleire doserarar nedover elva. Bruk av finmalen kalk, slik som ferdig kalkslurry, vil meir eller mindre hindre avleiringar fordi kalken vert løyst like etter dosering. 14

Kor mykje kalk som blir liggjande på innsjøbotnen etter mange år med kalking er lite kjent, og det skal i planperioden arbeidast med å skaffe dokumen tasjon på kor mykje kalk som er att i sedimentet etter bruk av ulike kalkingsmetodar. Sidan kalk vert løyst godt opp både under spreiing og frå innsjøbotnen i tida etterpå, er dette truleg eit mindre problem. Men døme på det motsette er også kjent, noko som truleg skuldast overdosering. Skjelsand som vert spreidd i for store mengder på bekkebotnar kan øydeleggje både gyte- og oppvekstområde for fisk. Skjelsand må derfor leggjast ut i passe mengder og blandast inn i substratet. Det er utarbeidd tilrådingar om gode måtar å spreie skjelsand på, som er publisert i ein DN-rapport. Det er også teikn på at kalking kan auke veksten av krypsiv enkelte stader. Undersøkingar viser at desse effektane kan vere temporære, og dei er knytta til Agder og Rogaland, der problemvekst med krypsiv også er kjent frå ukalka innsjøar og elvar. Sviskadar på vegetasjon kan komme av kalkspreiing på bart fjell og torvmyr. Fleire artar toler ikkje kalk fordi dei er tilpassa naturleg sure miljø, som til dømes i myr. Torvmosar døyr ved spreiing av kalkmjøl direkte på dei. Det same skjer med ulike lavartar, mellom anna kartlav på bart fjell. Kalking i terrenget skal derfor gjerast med grovdolomitt, som i langt mindre grad gjer direkte skadar. Det er ofte nok å terrengkalke ein eller svært få gangar. Under søkingar viser at dei kalksvake artane kjem tilbake, så skadane på sårbare planter i myr er mellombelse. 4 Nasjonale og internasjonale avtaler og føringar Kalkingsverksemda er eit av dei viktigaste miljøtiltaka i Norge, og motverkar den negative effekten av sur nedbør. Bakgrunnen for desse tilskota var fiskedød som teikn på ein økologisk katastrofe i store område. Norge har eit stort ansvar for den atlantiske villaksen, og samstundes motverke tapet av biologisk mangfald. Ansvaret for gode forhold i vassdraga er regulert i internasjonale avtalar, og teke opp i ulike nasjonale lovverk og føresegner. 4.1 Avtalar om utsleppsreduksjonar Det einaste langsiktige tiltaket som kan redusere eller løyse forsuringsproblema er mindre utslepp av forsurande stoff i heile Nord-Europa. Norge har vore ein pådrivar for å få til forpliktande internasjonale avtalar om slike reduksjonar. Dei første avtalene var baserte på spesifikke felles mål for utsleppreduksjonar. Tolegrensprinsippet er lagt til grunn i andregenerasjonsavtalene slik at ein har kome fram til dei mest kostnadseffektive reduksjonane. Avtalene vert oppfølgt med overvaking og ved å bruke modellar til å berekne framtidig effekt av endra utslepp. Den første forsuringsavtala var svovelprotokollen frå 1985. Då blei 19 land einige om at ein innan 1990 skulle redusere svovelutsleppa med 30 % frå 1980 nivå. I 1988 blei den første nitrogen-protokollen underskriven. 25 land blei då einige om at nitrogenutsleppa i 1994 skulle ligge på 1987-nivå. I avtalen frå 1994 (Oslo-protokollen) blei naturen si tolegrense lagt til grunn, med differensierte mål for dei einskilde landa. Oslo-protokollen blei underteikna av 28 land og avtalen verka frå 1998. I denne avtalen forplikta Norge seg til å redusere eigne svovelutslepp med 76 % innan år 2000 i høve til 1980. Arbeidet med avtaler om utsleppsreduksjonar heldt fram etter dette. Forhandlingane om utsleppsreduksjonar for nitrogen resulterte i ein ny avtale som også omfattar fleire andre komponentar. Mellom anna blei tilførslene av svovel og nitrogen vurderte i høve til forsuring. Avtalen blei underteikna i Göteborg i 1999 av 31 land og har ført til enda 15

mindre forsuring enn det som låg inne i Oslo-protokollen. Men, som det går fram av prognosane som det er gjort reie for over, vil eit stort areal i Norge framleis vere forsuringsskadd sjølv om Gøteborgprotokollen vert oppfylt. Det er derfor viktig for Norge med ytterlegare reduksjonar, særleg om ein vil at betringa i innsjøar og vassdrag skal kome raskt. I desember 2007 blei det vedtatt å starte eit arbeid for å styrke Gøteborgprotokollen. Foreløpig er det utarbeida ein plan for framdrift. Planen har som mål å oppnå semje om ei øvre grense for utsleppa i 2020. Norge har ikkje klart å innfri avtalen om reduksjon av nitrogenutslepp. For å nå måla i Gøteborgprotokollen, må dei norske nitrogenutsleppa reduserast kraftig. Miljøavtalen som blei underteikna mellom Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjonar i mai 2008 er eit viktig tiltak for å oppnå dette. EFTA sitt overvakingsorgan (ESA) godkjente denne avtalen i juli 2008. Sidan det meste av nitrogenutsleppa kjem frå andre land, vil ikkje desse tiltaka endre behovet for kalking i planperioden. Kalking vart tidlegare sett på som eit mellombels tiltak inntil den sure nedbøren vart tilstrekkeleg redusert. Nye framskrivingar viser likevel at kalking i mange områder må ses på som eit tiltak på lang sikt. 4.2 Vassdirektivet og vassforskrifta Vassforskrifta tredde i kraft i 2007, og gjennomfører EUs vassdirektiv i Norge. Den skal sikre at det blir utarbeidd og vedteke regionale forvaltningsplanar og tiltaksprogram med sikte på å oppfylle miljømåla. Her er det viktig å samordne alt arbeidet hos miljøforvaltninga innafor ramma i vassforskrifta. Dette skal føre til at alle vesentlege skader (til dømes sur nedbør) blir tatt omsyn til i den regionale forvaltningsplanen og alle relevante tiltak (til dømes kalking) blir synleggjort i det regionale tiltaksprogrammet som skal ferdigstillast i 2015. Miljøkvalitetsnormene etter vassforskrifta krev at ein så langt mogleg skal nå miljømåla i alle typar vassførekomstar, og ha minst god miljøtilstand innan utgangen av planperioden. Avvik frå måla vil vere unnatak frå hovudmåla i vassforskrifta. Langtransportert forureining er årsaka til forsuring. Difor er det naturleg at unntaksparagrafane i vassforskrifta vert brukte for vassførekomstar der ein ikkje har tilstrekkeleg med virkemiddel (budsjett) til å nå god miljøtilstand. Kalkingsarbeidet skal tilfredsstille rammene i vassforskrifta. Ein har derfor valt å harmonisere dei overordna måla for kalkingsverksemda med måla som vassforskrifta legg opp til. Det er ein av grunnane til at målformuleringa er noko endra i høve til tidlegare nasjonale kalkingsplanar. 4.3 Konvensjonen om biologisk mangfald Konvensjonen om biologisk mangfald (CBD) er ein global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfald, samt om rettferdig fordeling av godane som oppnåas ved bruk av genetiske ressursar. Konvensjonen trådde i kraft i 1993, og 191 land er formelt tilslutta avtalen. Det er vedtatt sju ulike tematiske arbeidsprogram under konvensjonen som skal fokusere på bio logisk mangfald i ulike økosystem. Arbeidsprogramma gir konkrete føringar til partslanda knytte til desse temaa. Arbeidsprogramma omhandlar biologisk mangfald i ferskvatn, fjell, jordbruk, marint og kyst, skog, tørrland og øyer. I tillegg er det vedteke tverrgåande arbeidsprogram for blant anna verne område, teknologioverføring, retningslinjer for bærekraftig turisme og retningslinjer for å hindre introduserte artar. Partslanda er forplikta til å utarbeide nasjonale strategiar og handlingsplanar for at konvensjonen skal verte iverksatt. I Norge blei en nasjonal strategi utarbeida gjennom stortingsmeldinga Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, og en nasjonal handlingsplan gjennom stortingsmeldinga Biologisk mangfold Sektoransvar og samordning. Oppfølgingen av disse stortingsmeldingene gjenspeiler i stor grad Norges oppfølging av konvensjonen. 4.4 Naturmangfaldlova Lova har som mål å ta vare på naturen gjennom bærekraftig bruk. Forvaltningsmålet for artar er å ivareta genetisk mangfald slik at dei lever i naturlege bestandar innafor sine naturlege utbreiingsområde. Styresmaktene skal legge Naturmangfaldlova til grunn ved tildeling av tilskot. Dette gjeld også kalkings tilskott. Lova set krav til at vedtak, i rimeleg grad, skal bygge på vitskapleg kunnskap om artane, effekten av påverknad og kunnskap opparbeidd gjennom erfaring. 16

Det kan kome nye krav til meir miljøvennleg teknologi og driftsmetodar. Lova legg til grunn at best tilgjenge leg teknikk blir valt, og krev vurdering av driftsmetode og lokalisering for å unngå eller avgrense skader på naturmangfaldet. Ei totalvurdering av tidlegare, noverande og framtidig bruk av mangfaldet og økonomiske tilhøve skal leggast til grunn for å kome fram til dei beste resultata for samfunnet. 4.5 Nasjonale laksevassdrag Ordninga med nasjonale laksevassdrag (NLV) og nasjonale laksefjordar vart oppretta for å gje dei viktigaste laksevassdraga i landet eit spesielt vern. Kalka vassdrag med status som NLV vert prioriterte dersom det trengs optimaliseringstiltak. Dersom løyvingane til vassdragskalking dei komande åra vert mindre enn behovet for å vidareføre eksisterande kalkingsverksemd, vil status som nasjonalt laksevassdrag føre til at vassdraget vert prioritert blant vassdrag som skal vidareførast. Status som NLV vil dessutan føre til at vassdraget vert ekstra nøye vurdert i samband med vedtak om avvikling av kalkinga. Fire av dei 21 laksevassdraga som vert fullkalka er NLV (Mandalselva, Bjerkreimselva, Ogna og Suldalslågen). I eitt NLV er kalkinga nyleg avslutta (Vossovassdraget) fordi vasskvaliteten no er god nok utan kalking. Overvaking av vasskvalitet, fiskebestand og botndyr vil fortsette i Vosso i planperioden. NINA har på oppdrag frå DN rekna ut gytebestandsmål for 380 laksevassdrag. Gytebestandsmål og vurdering av gytebestandsoppnåing skal leggast til grunn for fiskereguleringane i laksevassdrag. I tråd med retningslinene frå NASCO skal fiske på bestandar under gytebestandsmålet i utgangspunktet ikkje vere tillate. Blir fiske på ein slik bestand tillete, skal det avgrensast, slik at bestanden kan bygge seg raskt opp att. Vurderinga av bestand og råda for beskatning frå Vitskapelig Råd for Lakseforvaltning, som er eit uavhengig råd oppretta av DN i 2009, skal leggast til grunn i reguleringsarbeidet. Ein må grunngje eventuelle avvik godt. Gytebestandsmål er nå innført som forvaltningsgrunnlag for alle norske laksestammer. Rådet har gitt råd om beskatning for dei fleste av dei 21 laksevassdraga som per 2010 er fullkalka. Råd er ikkje gitt for Yndesdalsvassdraget, Uskedalselva, Rødneelva, Jørpelandselva, Lyseelva og Vegårvassdraget. Retningslinene frå NASCO og føringar i St.prp.nr. 32 (2006-2007) tilseier altså at ein skal forvalte kalka laksevassdrag i høve til gytebestandsmål. Gytebestandsmåla skal nåast innan ei gitt tidsramme. DN vil vurdere gytebestandsstørrelse og -samansetting i høve til dette målet gjennom den årlege tiltaksovervakinga. 4.6 Forvaltning i høve til gytebestandsmål Norge er medlem i NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organization), som er etablert under konvensjonen om bevaring av laks i det nordlege Atlanterhav, og har gjennom dette påtatt seg å bevare og gjenoppbygge laksebestandane gjennom bærerkaftig forvaltning. Norge har som mål å følge retningslinene og prosedyrane for forvaltninga som mellom anna går ut på å vurdere gytebestanden opp mot gytebestandsmålet for kvar einskilt bestand. Ambisjonane er slegne fast i St.prp.nr. 32 (2006-2007): Regjeringen legger til grunn at Norge har et særlig ansvar for den atlantiske laksen og dermed bør være et foregangsland i arbeidet med å følge opp de inter-nasjonale retningslinjene for villaksforvaltningen. 17

5 Mål Kalkinga vart sett i gang tidleg på 1980-talet etter mykje politisk press frå dei områda som til då hadde tapt hundrevis av fiskebestandar. I starten av den statlege tilskotsordninga var gjenopp-bygging av fiskebestandar målet med kalkinga. Dette har endra seg fordi tapet av andre artar enn fisk har fått stor merksemd (sjå ramma nedanfor). Overordna mål Det overordna målet for kalkinga i perioden 2011-2015 er å: - sikre det biologiske mangfaldet og dei naturverdiane som er tekne vare på og reetablert gjennom kalking over mange år - betre tilgangen til fritidsfiske - auke lokal verdiskaping basert på fiske Føringane som er knytt til mellom anna vassforskrifta (god økologisk tilstand) skal og leggast til grunn. Forsuringa er på retur og det er eit klart delmål at kalkinga skal tilpassast forsuringsutviklinga. Dette er allereie i god gjenge, med redusert kalktilførsel og avslutta kalkingsprosjekt. Det er viktig å systematisere erfaringane frå desse prosjekta. Tidlegare såg ein på kalking som eit kortsiktig og mellombels tiltak fram til utsleppa kjem under naturen si tolegrense. Utviklinga det siste tiåret og prognosane framover viser at det er behov for kalking i lang tid i fleire områder, og at kalking må sjåast på som eit langvarig tiltak. Det er eit delmål å informere om den nye kunnskapen. Forsking og utvikling (FoU) har heile tida vore ein viktig del av vassdragskalkinga og var grunnlaget for oppstart av den statlege kalkingsverksemda. Dei seinare åra har det vore fokus på å tilpasse kalkinga til ein situasjon med redusert forsuring, og utvikling av metodar for å optimalisere kalkinga i lakse vassdrag. Satsinga på FoU har sikra ei kunnskaps basert kalking av høg kvalitet, og med stadig betre måloppnåing. Det er eit delmål at FoUverksemda skal ha det omfanget som må til for å oppretthalde den kunnskapsbaserte kalkinga i Norge. Dette er i samsvar med Naturmangfaldlova. God målformulering og evaluering av måloppnåing er viktig og sikrar optimalisering både i høve til økonomi og økologi. For å sikre måloppnåinga har kvart prosjekt eit definert biologisk og/eller vasskjemisk mål som ein kan etterprøve. Vasskjemi og naturtilstand før kalking er utgangspunktet, men omsynet til den mest følsame arten ein kalker for vil definere målet for vasskvalitet. Vurdering av måloppnåinga inngår i den årlege gjennomgangen av kalkingsprosjekta. For ei rekkje organismar vil kalking gje betre tilhøve i vassdrag med forsuringsskader. Kalking aukar innhaldet av kalsium i vassdraga, og konsentrasjonen blir noko høgare enn den opphavlege. Det er for å avgifte det unaturleg høge innhaldet av giftig aluminium. 5.1 Laksevassdrag Alle laksevassdrag skal ha eigne mål, sjå ramma. Mål i laksevassdrag - sikre normal reproduksjon og overleving av alle livsstadier av laks, sjøaure eller andre trua og sårbare arter - sikre livsmiljøet for andre forsuringsfølsame organismar i vassdraga I dei fleste prosjekta blir det kalka for å sikre laksebestandar eller bygge opp att nye laksebestandar der den opphavlege stammen har døydd ut. Dei meir operative vasskjemiske måla kan variere litt frå vassdrag til vassdrag og i høve til kva kalkingsstrategi som blir nytta. Vasskvalitetsmålet varierer gjennom året tilpassa ulike livsstadier hos laks. Det er særleg det sårbare smoltstadiet som set høge krav til vasskvalitet. Denne planen legg opp til meir målretta kalking for å betre tilhøva i leveområde for sjøaure. Dette kan gjennomførast ved å kalke sure tilløpsbekkar til lakseelver. Dette kan gje sjøaure tilgang til gode leveområde med liten konkurranse frå laks. Også andre trua og sårbare artar, til dømes elvemusling og ål, vil bli vurdert i forhold til definering av biologisk mål. Kalking for laks gir gode forhold for dei fleste forsuringsfølsame artane, då laks er ein av dei mest sårbare artane i forsura vassdrag. 18

5.2 Lokale prosjekt Alle lokale prosjekt skal ha eit eige mål, sjå ramma. Mål i lokale prosjekt - sikre eller reetablere opphavleg biologisk mangfald - sikre eller reetablere bestandar av innlandsfisk Dei operative vasskjemiske måla i lokale prosjekt skal fastsettast i høve til naturtilstand før forsuringa starta. Men ein må ta omsyn til at dette krev noko betre vasskvalitet enn den opphavlege på grunn av den unaturleg høge konsentrasjonen av aluminium i forsura vatn. Vass-kvaliteten skal sikre reetablering av opphaveleg biologisk mangfald. I forsura innlandsvassdrag som har storaure skal det vere særleg fokus på å legge til rette for å bevare og styrke desse bestandane. 6 Kalkingsverksemda 2011-2015 6.1 Vilkår for kalking Betring av allmenta sin tilgang til fiske har vore eit mål for den offentlege kalkinga. Allmenn tilgang er eit vilkår ved tildeling av midlar. Det har vore stor semje om dette lokalt, i kommunane og blant elveeigarane i dei fleste vassdraga. DN vedtok i 1998 Vilkår og retningslinjer for tildeling av tilskot til kalking i vassdrag, med presisering av 27.10.2000. Desse vilkåra gjeld i laksevassdrag: - forpliktande organisering av grunneigarane til vassdraget - utarbeiding av driftsplan i samarbeid mellom grunneigarar og brukarar - den allmenne tilgangen til fiske skal vere minst like god som før kalking - i dei høva der den allmenne tilgangen i utgangspunktet er lågare enn 50 %, er det krav om minimum 50 % allmenn tilgang til fiske I dei lokale prosjekta er det eit krav at fisket i vatna blir opna for allmenta. Dette kan enten gjerast ved tilbod om fritt fiske eller ved at det blir organisert sal av fiskekort til ein rimelig pris. Dette vilkåret blei presisert i DN sitt Handlingsprogram for kalking av surt vatn 1991-1994, og har vore gjeldande sidan. Lokalt engasjement er avgjerande for at tiltaka skal bli vellukka. I lokale kalkingsprosjekt er enten kommunane, grunneigarorganisasjonar, eigarar eller brukarinteresser ansvarlege for at kalkinga blir utført og at prosjekta blir følgt opp. Dette er vilkår som blir innfridde gjennom dugnadsarbeid og anna eigeninnsats. Kommunal deltaking er eit vilkår for oppstart av kalkingsprosjekt i laksevassdrag. Kommunane eller interkommunale samarbeidsorgan gjennomfører den praktiske kalkinga etter avtale med Staten. Ved bygging av kalkingsanlegg er det vanleg at kommunane skaffar grunn og at dei finansierer grunnarbeidet heilt eller dels. Kommunane samarbeidar i stor grad med private aktørar. Dette fører til auka lokal forankring av prosjekta og statstilskotet utløyser verdifull eigeninnsats frå lokale krefter. Kalking av laksevassdrag er dyrt og krev tett fagleg oppfølging. Fylkesmenna har ansvar for den faglege oppfølginga gjennom avtalar med kommunane, slik at kalkinga blir utført innan dei oppsette kalkingsmåla og økonomiske rammene. 6.2 Føresetnader og prioriteringar Kalkingsstrategiane har utvikla seg over tid, mellom anna som resultat av FoU-verksemda, samstundes som økonomien i prosjekta er optimalisert. Endring og tilpassing av kalkingsstrategiar etter forsuringstilhøva er og skal vere ein sentral del av verksemda. Biologiske mål og økonomiske vurderingar skal ligge til grunn ved val av kalkingsstrategi. Ei rekke biologiske og vasskjemiske styringsverktøy blir nytta for å nå dei overordna måla. Forsuringsindeksar, ph-mål og gyte-bestandsmål er døme på styringsverktøy. Målet med kalkinga er definert i høve til naturtilstand. Unaturleg høge aluminiumskonsentrasjonar i forsura vatn krev noko høgare ph og kalsiumkonsentrasjon enn opphavleg for å oppnå biologisk naturtilstand. Alt surt vatn er ikkje potensielle kalkingslokalitetar. Humusrikt vatn, som det er mykje av på Austlandet, er døme på dette. Desse vatna kan ha naturleg låg ph. Også spesielt mineralfattige klarvassjøar kan ha ein naturleg vasskvalitet som gjer at visse artar ikkje kan leve i innsjøane. Det er ein klar føresetnad for kalking at tolegrensa for forsuring er overskriden og at det er påvist eller sannsynleggjort at biologisk mangfald er forsuringsskadd. 19

Dei siste åra ser forbetringane i forsuringssituasjonen ut til å ha stoppa opp, og vi kan ikkje vente større forbetringar etter 2010. Det tek lang tid før bufferkapasiteten i jorda tek seg opp att etter mange års utarming, og avtalte utsleppsreduksjonar er ikkje tilstrekkelige for å unngå forsuringsskadar i dei mest utsette områda av landet. Åra framover vil derfor truleg vere prega av år til år-variasjonar i vasskjemiske tilhøve framfor gradvise endringar i kalkbehovet. Marginale forbetringar i forsuringssituasjonen framover vil innebere at den nedtrappinga ein har hatt av kalkmengde i enkeltprosjekt dei siste åra ikkje vil fortsette. Men det er enno mange ukalka innsjøar og vassdrag som har forsuringsskader og det er behov for kalking om ein vil gjenskape naturtilstanden. Som nevnt har NIVA rekna ut at kalkbehovet i 2010 er 80 000 tonn, medan forbruket i perioden 2005-2008 var 47 000 tonn i året. I Norge blir det meste av vassdragskalken tilført vassdraga gjennom kalkdoserarar, deretter følger innsjøkalking ved hjelp av helikopter og båt. Terrengkalking har i forsøk gitt god og stabil vasskvalitet over fleire år. Ein grunn til det er at giftige former av aluminium blir bundne opp i nedbørsfelta og ikkje lekk ut i vassdraga. I lakseelvar kan terrengkalking hindre skadar i flaumperiodar med mykje sur nedbør eller ved sjøsaltepisodar. Ei forskargruppe har gjeve råd til forvaltninga om dei omsyna ein må ta ved terrengkalking. Ved vurdering av kalking i terrenget vil det bli krevd at desse råda blir følgt. Bruk av silikatlut (vassglass) kan gi god vasskvalitet då det avgiftar aluminium raskare enn kalk. Silikatlut kan vere eit alternativ dersom ein skal avgifte små sidevassdrag med kort avstand til lakseførande elv. Silikatlut kan også bli aktuelt å bruke i vassdrag som munnar ut i større estuarie, men ein må gjennomføre fullskala forsøk først. Tilsett silikat vil binde aluminium slik at det ikkje vert remobilisert i brakkvatnet, og dette vil gje utvandrande laksesmolt betre miljøtilhøve. Metoden kan i planperioden bli nytta som ein del av optimaliseringa i laksevassdrag. Dette vil gje forvaltninga meir erfaring med metoden og vere eit viktig grunnlag for å vurdere meir omfattande bruk av silikatlut. I planperioden vil ein arbeide for at andre partar, spesielt regulantar, er med og dekker investeringsog driftsutgiftene til kalking. Dette kan kome som eit resultat av eigne avtalar, i samband med vilkårsrevisjonar for regulerte vassdrag eller ved ny kraftutbygging. Slik samfinansiering er ikkje rekna inn i langtidsbudsjetta. Derimot er det ein føresetnad at delfinansiering frå kommunar med lakseprosjekt og dugnadsinnsats frå lag og organisasjonar held fram. I planperioden har ein valt å dele dei viktigaste oppgåvene innafor den operasjonelle kalkinga i to. Prioriteringa i laksevassdrag: 1. Vidareføre eksisterande lakseprosjekt for å unngå tap av laksebestandar og det biologiske mangfaldet som er bygd opp over tid. Med laksen sine vasskvalitetskrav er det truleg ikkje aktuelt å avslutte kalking av laksevassdrag i planperioden. 2. Optimaliseringstiltak i laksevassdrag for å sikre betre måloppnåing. Optimalisering krev at løyvingane må vere høgare enn det som trengs for å drive dei eksisterande prosjekta fram mot 2015. Mindre oppgraderingar og utbetringar av eksisterande kalkingsanlegg skal dekkast av driftsmidla. Optimalisering i nasjonale laksevassdrag skal prioriterast. 3. Nye lakseprosjekt. Forsuringssituasjonen vil som nemnt truleg endre seg lite i åra framover, og det vil vere behov å starte nye kalkingsprosjekt i laksevassdrag. Dersom ein kalkar vassdraga nå, kan ein få tilbake laks og biologiske mangfald. Ved å starte nye prosjekt vil ein også få ei verdiskaping ein elles ikkje ville oppnådd. Prioriteringa i lokale prosjekt skal vere: 1. Vidareføre lokale prosjekt. Omfanget av kalkinga i lokale prosjekt skal oppretthaldast der det er behov for kalk. Ein reknar med at ein kan avvikle fleire prosjekt der vasskvaliteten er blitt god nok. Desse vil ein identifisere som eit resultat av vasskjemiske berekningar og biologiske vurderingar. Den innsparinga dette vil gje kan nyttast i andre prosjekt, til dømes i sjøaurebekkar. Grunnlagsmaterialet er i dag ikkje godt nok til å kvantifisere denne innsparinga. 2. Nye lokale prosjekt. Desse bør ein i stor grad styre gjennom strategiane for reetablering av biologisk mangfald og etablering av fiskebasert friluftsliv i forsuringsområda. Ein reknar med at dei fleste restbestandar av innlandsfisk no vil klare seg utan kalking. Har dei klart seg gjennom den suraste perioden, trur ein at dei vil klare seg i åra som kjem. I planperioden vert det opna for kalking av sjøaurebekker der sjøaure har vore dominerande. Dei mest aktuelle områda for nye prosjekt er Agderfylka og delar av Telemark og Rogaland. 20