Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen
Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite tun og det står et bjerketre på det tunet så er det kanskje det huset som mor og far og de åtte ungene bor i. Hvis du ikke vet hvem de åtte ungene er, skal jeg nok skynde meg å fortelle det, for det er Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Lille Morten Minstemann, det. Mormor og Ovnsrøret bor der også. Mormor er mormor til de åtte ungene, og Ovnsrøret er en sort og brun hund med meget korte ben. På tunet står en rød lastebil, så den bor der også. Denne store familien har ikke bodd i det huset i skogen bestandig, må du tro.
Neida, før bodde de nede i byen, da, og enda de var så mange, hadde de bare ett rom og kjøkken. Da kunne ikke mormor bo hos dem, heller. Hun bare kom og besøkte dem noen ganger, og ellers holdt hun til på gamlehjemmet langt oppe på landet. Her i huset i skogen bodde det en gammel kone og en gammel mann, og heldigvis syntes de det var litt ensomt og trist å sitte her på sine gamle dager, og derfor ville de gjerne til byen. De byttet med mor og far og de åtte ungene, og flyttet ned til det ene rommet og kjøkkenet, og de andre la sammen alle sparepengene sine og kjøpte huset i skogen, og nå skal du få være med fra den første dagen de bodde der. Det var to rom oppe og et kammers, og nede var det et stort kjøkken og en liten stue og enda et lite kammers der også. Mormor fikk det lille kammerset nede, for hun var ikke så glad i å gå i trapper. Maren og Marte og Mona og Milly og Mina skulle bo i det ene rommet oppe, og Martin
og Mads og Morten skulle bo i det andre rommet, og mor og far fikk det lille kammerset ved siden av der igjen. Ovnsrøret lå i en tønne ved siden av komfyren på kjøkkenet. Da de hadde fått sengene på plass, oppdaget de at de hadde glemt seng til mormor. For når hun hadde vært på besøk hos dem nede i byen, hadde hun ligget på kjøkken benken, da, men det skulle hun slippe nå. Det skulle bare mangle også at hun skulle ligge på en kjøkkenbenk, når hun hadde et helt lite kammers for seg selv. Det første far altså måtte gjøre, var å lage seng til mormor. Det var så greit med det at far hadde lastebil. Lastebilen til far holdt liv i dem alle sammen, for med den kunne far kjøre alle slags varer og kasser og smålass for butikkene nede i byen, og nå satte han seg inn og kjørte ned til byen og hentet planker og bord og netting som skulle være til mormors nye seng. Da han kom hjem igjen, tok han alt sammen med seg bort i vedskjulet, for det var midt på vinteren, og da er det nå litt for kaldt å stå ute og snekre. Mens han holdt på med det, løp ungene gjennom hele huset, opp trappen, ned trappen, ut i den lille stuen, gjennom det store kjøkkenet, inn på kammerset til mormor. Her var det mange steder å leke gjemsel, her. Til slutt orket ikke mor alt dette bråket. Hun sa fra at de fikk gå ut og leke en stund, for nå måtte hun få fred til å gjøre det hyggelig i stand her inne. Ute var det visst enda bedre enn inne forresten, og så var det så pent. Det var hvitt overalt. «All denne snøen er vår,» sa Mona. «Ja, for vi har kjøpt den,» sa Mina.
«Skal vi lage snøhytte?» sa Martin, «så kan vi sette små lys der inne om kvelden.» Alle fikk nok å gjøre, og derfor var det ingen som la merke til Lille Morten Minstemann, og glad var han. Noe så deilig som å være ute og gå helt i fred og ikke bli mast på. Morten ville riktig gå og se seg om. Han var inne og tittet i det lille huset med hjerte i døren, og han kikket inn i vedskjulet hvor far sto og snekret. Men han sa ikke noe om at han var der. Da ville nok far bare si at han skulle gå bort til de andre og passe seg for allting. Nei, Morten sto bare stille, han, og sa ikke et ord. Da han hadde sett nok, travet han videre. Her gikk det en liten opptråkket sti i snøen. Skulle lure på hvor den gikk? Morten fulgte stien helt til han så noe rart. Han visste iallfall ikke hva det var. Det var et bitte lite kassehus som lå der, og det kassehuset hadde en løs dør oppå seg. Hva i all verden kunne dette være for noe? Morten hadde nok oppdaget noe hemmelig, han, som ingen andre visste om.
Han gikk riktig og klukket for seg selv, så stolt var han. Nå var han kommet helt borttil. Den døren, den var visst heller et slags lokk, den, og det lokket var ikke så veldig tungt heller. Han kunne bare skyve på det, så skled det vekk. Han brukte kreftene sine alt han kunne, og riktig la seg fremover huset og dyttet. Da han så gjennom de store sprekkene i lokket, så han vann og Morten som var så glad i vann! I fjor sommer da de hadde vært på sommerferie, måtte mor og far og de andre ungene passe på Morten hele tiden, for han ville fly rett til sjøs hver gang han var alene.
Nå har du vel gjettet hva det var for noe rart Morten hadde oppdaget? Det var en brønn. Nå hadde han fått lokket halvveis av, men han bøyde seg så langt fremover at han holdt på å tippe rett ned i vannet, jo. Ja, han skulle nok opp i vannet, men han ville helst bestemme selv når han skulle oppi. Derfor skrek han i, fordi han ble liggende sånn og bikke. Det var godt at Morten ble sint den gangen. Mads som sto og bygget snøhytte sammen med de andre, hørte at Morten skrek. Hva er det Morten er sint for nå da, mon tro? tenkte han. Han skal få se på denne fine hytta, så blir han nok like blid igjen Han kikket litt omkring seg, og plutselig fikk han øye på Morten som hang over brønnkanten. Da ble han så redd at han ikke fikk sagt et ord. Bare styrtet av gårde mot brønnen. Morten vippet frem og tilbake ennå, og akkurat da Mads kom borttil, vippet han den gale veien. Mads grep etter ham, først etter buksebaken hans. Den glapp ut av hendene på ham, men
den ene beksømstøvelen til Morten, den greide han å få tak i. Mads holdt så hardt han kunne og skrek og skrek så stemmen hans skar gjennom skogen. Den nådde inn i huset også, og inn i vedskjulet hvor far var, og alle sammen kom styrtende så fort de kunne. Far var der først. Han fikk tak i benet til Morten, og far var så sterk at han greide å hale ham opp. Da Morten først kom opp, var han stille en liten stund, men så skrek han. Han gråt så det fosset, og de andre sto bare stille og så på, mens far vugget ham i armene sine. «Er det så farlig å bo på landet, så vil jeg heller flytte til byen igjen,» sa Mona. «Å, nei,» sa far. «Det er bare jeg som har vært tankeløs. Takk skal du ha, Madsegutten! Nå får du gå inn og hvile deg litt, og du, mor, får ta med deg Morten og få ham i seng. Mormor får nok ikke noe seng i natt, hun, for her er det ganske andre ting som må gjøres.» «Vi legger Morten i den store kommodeskuffen,» sa mor. «Den er akkurat passe stor, så kan mormor få Mortens køyeseng så lenge.» Hun klemte ham og trøstet ham, og snart var Morten nesten rolig, men Mads var hvit i ansiktet ennå, og mor måtte koke kakao til ham og småsnakke med ham lenge, lenge før han ble sånn som han pleide igjen. Far ble ute. De som satt inne i huset, hørte at han saget og hamret og saget igjen, men nå var han ikke inne i vedskjulet. Han holdt på lenge etter at det ble mørkt, og til slutt måtte mor komme med en lommelykt og lyse for far mens han snekret.