Delirium 1876 Døren skrek da den gikk opp. Lyset traff ham hardt i øynene. «Hei! Kem e det?» Ropet ble hengende som frostrøyk i den kalde luften, ubesvart. Det luktet fiskeslo, og stanken rev ham i nesen. Reinert stønnet der han lå under den grove presenningen. Saksedyr! De kravlet og krøp overalt. «Herre Jesus! Hjelp meg!» Reinert hoppet opp, danset, sjanglet rundt i rommet mens han børstet og børstet for å få dem av seg. Det gikk ikke! Det kom bare flere og flere. De boret seg inn under huden på ham, kravlet og krøp, stadig dypere inn. «Det e kje sant! Ikkje sant!» En siklende gris kom flygende mot ham. Den hylte og lo. Han dukket i siste liten, falt på ryggen og slo hodet. En lyserød smerte eksploderte i ham. «Me har deg nå!» Fire griser sirklet rundt ham og hvinte av fryd. «Sukkerbassen, kor har du vore?» Han snudde seg. Der kom Alvhild mot ham med utstrakte armer. «Men kossen e det du ser ud?» skrek hun til. Han kikket nedover seg selv. Kroppen var fortsatt full av saksedyr. Da landet en av grisene og strakte seg over ham. Kjellberg! Den hadde ansiktet til det mennesket han hatet mest, mannen som var skyld i all elendigheten. 9
«Så du trodde du skulle slippe unna?» Kjellberg flirte stygt og blottet sylskarpe tenner. «Kom, gutter, vi har ham nå!» Reinert kavet, slengte seg over på siden og hørte det knase i tennene da de dødelige kjevene lukket seg om ingenting. Kjellberg brølte og reiste seg for å angripe på ny. I døråpningen så Reinert plutselig en spinkel skikkelse. Gutten stirret på ham. «Andreas! Andreas!» Gutten satte i et rop, hev seg rundt og løp. «Vent, Andreas! Du må hjelpa meg! Hørre du?» Da Reinert snudde seg igjen, var Kjellberg og de andre grisene forsvunnet. Og nå visste han hvor han var. I Drollehålå. Vannet! Det var redningen. Den eneste. Han kavet seg opp, ravet ut av døren og sjanglet ned til bryggekanten. Han var så vanvittig tørst. Det knurret vilt i magen. Han ble stående ytterst på bryggekanten, svaiet. Alt verket. Alt kravlet. Han måtte ha lindring. «Hopp! Så hopp, da!» Stemmen kom innenfra. Var det hans egen? Men noe holdt ham tilbake. Det var farlig, livsfarlig. Han kunne ikke måtte ikke Han hørte noe, snudde seg. «Andreas?» Han så inn i øyne svarte av hat. «Vent! Andreas, du må kje!» Reinert fór framover. Traff vannet. En iskald mur. Han trengte gjennom. Sank. Dypt ned i det mørkegrønne. Med ett var han klinkende edru. Han kavet, måtte opp. Opp! Men sollyset ble stadig fjernere. Han trakk pusten, ble fylt av sjøvann. En blå tåke la seg for øynene. Han orket ikke mer, han ville ikke, kunne ikke. Dette var slutten. Alvhild! Å, Alvhild! Eg ville ikkje dette. Eg elske deg! Ansiktet hennes, det vidunderlig vakre ansiktet med de klare, blå 10
øyene. Nå stod hun der foran ham, rakte på nytt hendene mot ham og smilte. Men han sank.
1870 Svart hav Alt var klart. I flere måneder hadde bøkkerne slått nye tønner. Salt var innkjøpt og på plass i sjøhusene. Avtaler var gjort med dem som snart skulle vasse til knes i sild og tjene det som skulle berge dem gjennom enda en vinter. Båter var gått ut for å speide «kom an ikkje snart?» Det var vårsilden de ventet på, og nå var det på høy tid den kom. Folk begynte å bli engstelige, det var helt uvanlig at silden var så sein. Dag etter dag drev mengder av stavangerfolk langs kaiene og håpet. Men når båtene kom inn igjen, lå de like lett i sjøen som da de gikk ut, og fiskerne var blitt enda mørkere i ansiktet. Alvhild hadde klart å holde det gående utover ettervinteren. Det var like mye smalhans hvert år. Hun prøvde å få noen ekstra vaskejobber, og tilbød gjerne de faste kundene storreingjøring på denne tiden. Men konkurransen var hard. Og det visste kundene å benytte seg av. De fine stavangerfruene var beryktet for sin sparsommelighet. Når Alvhild kom hjem om kvelden, var hun ofte for sliten til å spise. Hun bare vaklet ut av tøyet og stupte i seng. Men hun holdt ut, dag etter dag, for hun visste at bare silden kom, ville det bli bedre. I de store kjøpmannshusene var ikke desperasjonen så stor. 12
Med sine tre og fire etasjer vitnet de om en mer solid velstand. Disse husene lå samlet rundt Vågen, langs Skagen og Nedre Strandgate. Østervåg var noe mindre fornemt, men også der var det noen prektige eiendommer. Så nær sjøen var grunnen riktignok ikke alltid fast, så for å være på den sikre siden ble det som oftest bygget et bolverk og en forstøtningsmur av stein mot Vågen. Kjøpmannshusene var delt i to. Ut mot sjøen hadde de butikk og lager. Opp mot gaten lå familiens private gemakker, ofte med praktfulle stuer til store selskap. Og sans for fornøyelser, dét hadde de velbeslåtte etter å ha nytt godt av Stavangers gullalder. Krimkrigen var blitt fulgt av økonomisk krise, men så hadde gullalderen kommet. Ikke bare sildesalting, men også skipsbygging og store rederier hadde bidratt til det. Det gode borgerskap la opp betydelige formuer, som mange hadde sans for å vise fram. Selskapssesongen var hektisk, og når det ble innbudt til fest, ble det ikke spart på noe. Men dette var fjernt fra Alvhilds verden. Hun rettet seg opp. Den ranke skikkelsen pleide å bevege seg ubesværet, men nå måtte hun ta pauser både titt og ofte. Var så uendelig sliten. Vårkvelden strøk som en lindring mot ansiktet. I dag hadde hun vært heldig og fått jobb hos Berners. Nå snudde hun seg og betraktet huset hun nettopp hadde forlatt. Det hadde gjennomgående værelser fra Strandgaten til Vågen. På sjøsiden var det et stort innhukk med altaner og trapper mellom altanene. Fra første etasje var det også en liten trapp ned til sjøen. Og der lå familiens lystbåt Lyssebrødet fortøyd til en bøye. Båten svarte til navnet, for den var som brødet den var oppkalt etter: like bred som lang. Alvhild løftet blikket fra Lyssebrødet og utover Vågen. Det lange, linfargede håret var holdt fast med en beinspenne i nakken, men nå måtte hun stryke en løs lokk bort fra ansiktet. Huden på hendene var grov og rød etter all vaskingen, mens det ovale an- 13
siktet med den høye pannen og de dyptliggende, blå øynene var blekt og nesten uten rynker. Synet av alle båtene som duppet opp og ned som svarte ulykkesfugler, fikk henne til å skutte seg. I trass vendte hun blikket oppover Straen, der de øverste terrassehagene var synlige over hustakene. Alvhild elsket å se på de små, velstelte hagene. Hun tok seg gjerne en tur opp dit bare for å nyte synet av dem, spesielt nå som krokus, tulipaner og liljer eksploderte i gult, rødt og lilla. Men så var den der igjen den såre, vemodige smerten som kunne overmanne henne, særlig når hun tenkte på noe lyst og vakkert. Hvor ofte hadde hun ikke drømt om hvordan livet skulle bli. Om å få råd til å kjøpe seg et lite hus der oppe på Straen. Om hvite blondegardiner og påskeliljer i hagen. Hun gråt stille. «Alvhild? E det deg?» sa en stemme bak henne. «Å, hallo, Anna.» Hun tørket tårene med forklesnippen, grep de utstrakte hendene til søsteren og forsøkte å smile. «Du ser kje goe ud,» sa Anna. «Du har grene.» Hun knuget Alvhild inntil seg. «Ka e det så e så gale?» «Ser du ikkje? De ligge der ennå.» Alvhild rev seg løs og pekte utover Vågen. «De har kje fått någe i dag heller.» Hun sukket. Tungt. «Det e slutt, Anna. Hørre du? Det e slutt!» «Har du mysta trunå på sildå?» «Ka ellers?» Alvhild så ned. «Eg hadde skreve meg inn hos Berners. Det har vore knapt hos oss i vår. Så dette sko vore redningå.» «Men Reinert, då? Tjene ikkje han någe?» «De vil ikkje ha an merr på kaien. Han får kje strøjobbane heller nå. De seie an e upålidelige og bare skabe bråg. Ennå godt at hu Josefine har fått tjeneste hos Berle, så klare i alle fall hu seg.» Alvhild kjente at tårene presset på igjen. «Kossen går det oppe hos dokker?» 14
«Å, du vett, an Oscar e på sjøen som vanligt. Det e kje møje å roba hurra for, akkurat, men hyrå komme nå inn kver måned. Ellers har ungane vore litt slappe nå i vårknibå. Me har nettopp hatt omgangssjugå. Men det e bare småtterier mod det du har å stri med. Du ser verkeligt ikkje godt ut, du, Alvhild! Du burde gå te dokteren.» Alvhild smilte trist. «Det e kje dokter eg trenge, Anna. Eg trenge pengar så eg kan gi ongane mine mad. Nå vett eg ikkje kossen eg ska få det te.» «Det e for gale at du ska gå der og jobba te du stube for de der fine fruene dine og så får du ikkje eingang nok te å holda svolten fra livet.» Alvhild trakk på skuldrene. «Har det ikkje alltid vore sånn?» «Men det e kje sånn det ska vera!» De mørke øynene til Anna lynte. «Du e alt for goe for de, det e dét du e. Og ka med din egen familie? Kem e det så ser itte an Tørres for deg mens du e ude på jobb? Josefine har vore i tjeneste i over to år allerede, og Reinert kan du jo ikkje regna med.» «Du vett, an Andreas e så flinke med an. Og når Andreas e på skolen, så har eg fonne ei nabokåna så ser litt itt an Tørres.» Anna ristet igjen på hodet. «Andreas e ein fine gutt, men an e bare åtta år, og Tørres bare tri. Har Tørres forresten blitt kvitt den der forferdelige hosten sin?» Det gikk et engstelig drag over Alvhilds ansikt. «Nei, men an e kanskje litt bedre. Det versta e at an e blitt så tynne i det sista. Han henge liksom med nebbet og vil ikkje spisa.» De tenkte på det samme, visste hva det kunne bety, men ingen orket å ta det forferdelige ordet i munnen. «Bli med hjem,» sa Anna, «så tar me oss ein kopp kaffi. Du må få deg någe mad i livet. Eg vett det e seint, og du ska tidlig opp, men nå trenge du det.» 15
Alvhild nikket og smilte blekt. Det var så godt å ha Anna og barna. De gav henne et siste snev av håp. * Silden kom ikke i 1870. Heller ikke i 1871. Da begynte stavangerfolket å innse at den hadde endret mønster og gikk inn andre steder for å gyte. En epoke var forbi. Men hvordan skulle byen klare seg uten? Silden hadde vært selve grunnfjellet i tilværelsen, og sild og poteter var det som hadde berget fattigfolk fra den nakne nøden og sulten. Hva skulle de gjøre nå? Heldigvis hadde Stavanger flere bein å stå på. Håndverkerne i byen var dyktige skipsbyggere, og det fantes mange små og store verft. Og rederne her hadde en usvikelig tro på seil. I 1870-årene ble det fortsatt bygget en armada av seilskip i Stavanger. Noe av det tomrommet som det svarte havet skapte, ble fylt av et stort behov for sjøfolk. Det var allikevel flere mørke skyer i horisonten. Mange hadde advart mot en så ensidig satsing på seil. De som ville se det, så tydeligere og tydeligere at seilskutetiden snart var forbi. I andre land satset rederne på damp, og snart var det mindre å tjene på seilskip. Stavangerrederne holdt imidlertid hjulene i gang ved å knipe inn der de kunne, særlig på sjøfolkenes hyrer. Allikevel måtte de begynne å låne penger og flyte på tidligere renommé og forbindelser. Noen prøvde å berge seg med hasardiøse spekulasjoner. Men selv de største og eldste av byens handelshus begynte å skjelve, og konkursene tok til å komme. Alvhild og de andre i Stavanger holdt pusten, spente livremmen enda mer inn og håpet på bedre tider. Men det skulle bli verre. Mye verre. 16