Amal Aden Min drøm om frihet En selvbiografisk fortelling
2009, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2011 ISBN 978-82-03-29246-0 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Samara og Suheyb Silje og Andreas
Forord I barndommen og ungdommen løp jeg mye. Nå har jeg bestemt meg for å bruke tiden til å skrive. «Ryggsekken» min er full av vonde minner. Å skrive gjør at de vonde minnene sakte men sikkert blir byttet ut med de gode minnene jeg opplever nå. Frihet har bestandig vært viktig for meg. Jeg har kjempet hardt for den friheten jeg og mine barn har i dag. Tidligere levde jeg livet i en lang, mørk tunnel. Gradvis oppdaget jeg lyset. I dag er jeg endelig ute av tunnelen. Jeg føler meg fri. Jeg tar mine egne avgjørelser. Jeg er sjef i mitt eget liv; jeg vil ikke ta hensyn til klan, ære og skam. Jeg hater løgner, fortielser og forvrengninger. Da jeg skulle skrive min selvbiografi, fikk jeg derfor store problemer av mange grunner: Frem til jeg var tretten år, var jeg analfabet. En stor del av barndomsminnene mine er i dag utydelige, fjerne og vanskelige å plassere kronologisk. Mange av opplevelsene var traumatiske. Dette har ført til at jeg har fortrengt en rekke episoder. Jeg levde med soldater, sammen med andre foreldreløse barn, i en krig uten moral. Skrekkelige ting skjedde. Det ble umulig for meg å skrive om denne perioden uten å skrive om. Det ble for vondt, for farlig. I Norge havnet jeg som ung tenåring i kriminelle miljøer. Jeg var selv kriminell, en ruset ungdom i drift. Andre rundt meg var virkelig tunge rusmisbrukere og kriminelle. Jeg ble gravid i ung alder, og tidlig skilt. I dag har jeg ansvar for tvillinger. Også denne tiden ble det umulig for meg å skrive om uten å skrive om. Det ble nok en gang for vondt, for farlig. I tillegg har jeg skrevet på dette manuset over flere år. Deler av det er skrevet mens jeg levde under kode 6, med ny identitet. Da var det helt sentralt å formulere
seg slik at jeg ikke avslørte meg selv eller mine nærmeste. En vanlig selvbiografi ble derfor en umulighet. Altfor mange ville bli rammet for hardt. Fortellingen om mitt liv måtte anonymiseres. Noen episoder er bevisst utelatt. Personer og steder har fått andre navn. Jeg har gjort ulike grep for å verne om eget og andres privatliv. Boken hører derfor til en blandingssjanger, midt imellom en selvbiografi og en roman. De viktigste norske menneskene i livet mitt, Elisabeth og Rune, er ikke direkte omtalt i denne boken. Det skyldes at de er så nært forbundet med stoff jeg av sikkerhetsmessige grunner ikke kunne skrive om. Men figurene Liv og Rune i fortellingen minner om dem; de har samme funksjon som gode hjelpere. En annen gang kan jeg kanskje skrive livshistorien min på en mer tradisjonell måte. Først da jeg byttet navn, flyttet episoder til andre byer, plasserte mennesker i andre leiligheter og på andre arbeidsplasser enn de opprinnelig hadde, løsnet skrivingen. Min drøm om frihet sier svært mye om mitt liv hva jeg har erfart, hva jeg har tenkt, fryktet og drømt om, hvilke livsvilkår jeg har levd under og hvilke mennesketyper jeg har møtt. Den viser også hvordan mange av oss somaliere lever og tenker. Du skal ikke stole på de konkrete opplysningene i denne boken, de kan være oppdiktede. Men lev deg inn i konfliktene, miljøskildringen, dialogene, stemningen og persongalleriet. Det er her boken er sann og ekte. Med mine selvpålagte begrensninger har jeg fullført en bok som gir et dekkende bilde av hva jeg har opplevd. Livet har ikke vært lett for meg. Omsorg og kjærlighet var lenge ukjent. Jeg satt aldri stille, klarte ikke å slappe av og maktet ikke og ville ikke sove. Jeg var den tøffe jenta som skulle klare alt selv det var meg mot verden. Jeg er en overlever, og jeg vil gjerne dele min historie med deg. Jeg har reist langt. Til slutt en stor takk til venner og familie. Og en særlig takk til tannlege John Erik Thonseth med familie, som har gitt meg nye tenner helt
gratis. Amal Aden Hønefoss, august 2009
1 Det er sommeren 1987. Jeg er en liten jente på syv år. Jeg bor i skogene rundt Mogadishu. Mor og far husker jeg ikke. Jeg har blitt fortalt at de døde da jeg var to år. Fra jeg var to til syv år var det tre snille eldre kvinner Asha, Maryan og Fadumo som passet på meg. Kvinnene og jeg bor i et hus i utkanten av Mogadishu, som har fire rom pluss kjøkken. Huset er uten tak. Bølgeblikktaket vi hadde tidligere, ble stjålet for to uker siden, mens kvinnene og jeg var på markedet for å prøve å få tak i kjøtt. Vi har ikke råd til å kjøpe nytt tak, dessuten er det krig, og tak er det nesten umulig å skaffe. Om dagen steker sola, nå er det kveld og kjølig. Kvinnene og jeg sitter tett sammen på gulvet med et pledd rundt oss. Det er fullmåne, og himmelen er klar og full av stjerner. Kvinnene forteller meg historier om stjernene vi ser på himmelen over huset. Jeg følger nøye med, det er spennende å høre kvinnene fortelle. Historiene får meg til å glemme en hverdag full av krig. Plutselig hører vi en bil som bremser hardt i grusen utenfor huset. Vi rekker ikke annet enn å reise oss opp før rundt ti soldater kommer stormende inn. Lyden av marsjstøvler og skrikende menn er skrekkelig. Hjertet mitt stopper nesten. En av kvinnene tar tak i overarmen min og skriker at jeg må komme meg unna. Noen av mennene har jeg sett før, det er soldater som holder til i en leir i nærheten. Jeg husker ikke alt fra denne kvelden, men jeg husker at det er mye bråk, mennene har med seg både skytevåpen og kniver. Jeg husker skudd. Jeg klarer å hoppe ut et vindu. Jeg tør ikke å løpe i mørket. Jeg er redd villhundene, jeg er redd miner, jeg er redd jeg skal snuble i et lik. Jeg redd alt når det er mørkt. Jeg klatrer opp i et tre noen meter fra huset og holder meg for ørene. Jeg vil tilbake til de snille kvinnene som har passet meg i mange år. Hva holder på å skje med dem? Etter en evighet kommer mennene ut av huset. De hoier og skriker fortsatt. Jeg sitter stiv av skrekk i treet. Mennene klatrer opp i den mørke
pickupen og spinner av gårde. Etter at støvskyen har lagt seg, klatrer jeg forsiktig ned og sniker meg mot huset. Jeg roper på kvinnene, men det er ingen som svarer. Jeg går forsiktig inn i huset, det er mørkt og umulig å se noe. Jeg er barbent og kjenner at jeg tråkker i noe klissete. Jeg er på vei mot kjøkkenet for å hente en lykt som jeg vet står der, jeg må ha lys for å kunne se noe rundt meg. Før jeg rekker å komme dit, snubler jeg i noe som ligger på gulvet i gangen. Det er fortsatt klissete på gulvet. Jeg fortsetter å rope på kvinnene, men ingen svarer. Det er en merkelig lukt i huset. Jeg får tak i lykten og begynner å lyse rundt meg. Da ser jeg at det er en av kvinnene jeg har snublet i, hun ligger på gulvet i gangen det er masse blod rundt henne. Det er derfor det er så klissete på gulvet. Hun er skutt. Hun ligger helt rolig, og jeg forstår at hun er død. Jeg setter meg forsiktig ned ved siden av den døde kvinnen og holder fast i armen hennes. Jeg er så glad i henne og kan ikke forlate henne her. Selv om jeg forstår at hun er død, har jeg fortsatt et håp om at hun skal snakke til meg, trøste meg og si at alt kommer til å gå bra. Jeg nekter å godta at hun er død. Jeg roper så høyt jeg kan at de andre kvinnene må komme og hjelpe meg. Ingen svarer. Jeg tør ikke å lete etter de andre. Jeg er redd jeg skal finne dem døde også. Jeg føler at jeg har sviktet dem. Jeg skulle ikke ha løpt min vei da mennene kom. Disse snille kvinnene har gjort så mye godt for meg. Men jeg klarte ikke å beskytte dem da de trengte min hjelp. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Det begynner å bli lyst ute. Nå ser jeg det jeg har fryktet, nemlig at de andre kvinnene også er drept, de ligger ved siden av hverandre i stua. Min verden raser sammen. Jeg har ingen jeg kan gå til. Jeg kan ikke forlate de snille kvinnene som har tatt seg av meg som sitt eget barn de siste fem årene. Jeg vil ikke at de skal forlate meg heller, jeg har ingen andre. Jeg setter meg ned ved siden av Asha. Asha var den av kvinnene jeg var mest glad i, det var hun som bestandig gjemte unna litt mat og vann til meg. De gangene vi var tomme for mat, ga hun meg mat uten å spise selv. Nå ligger hun død ved siden av meg. Jeg klarer ikke å gråte.
Snart kryr det av kakerlakker rundt oss. Jeg tar den ene skoen av Maryan, en av de andre kvinnene, og prøver å drepe kakerlakkene, men det blir bare flere og flere. Til slutt må jeg gi opp. Jeg tar skoen på Maryan igjen. På himmelen over oss kretser en flokk sultne gribber, de venter bare på at jeg også skal dø, slik at de kan forsyne seg av oss. Timene går sakte. Sola står høyt på himmelen, det er over 30 varmegrader, men jeg fryser. Jeg skjelver. Alle kvinnene ligger med øynene åpne. Jeg prøver forsiktig å lukke dem, men klarer ikke. I gangen finner jeg en pappeske som jeg deler i to. En del legger jeg over ansiktet til Maryan, den andre delen legger jeg over ansiktet til Fadumo. Pleddet vi hadde rundt oss, legger jeg over Asha. Plutselig hører jeg en lyd, det er noen som kommer inn i huset. Jeg er fryktelig redd, og et øyeblikk er jeg sikker på at hjertet mitt vil slutte å slå. Er det mennene som kommer tilbake for å drepe meg også? Jeg kryper enda litt nærmere Asha. Jeg gjør meg så liten jeg bare kan og ligger helt stille. Jeg lukker øynene. Jeg hører mange skritt, og til slutt må jeg åpne øynene. Da ser jeg at det er fem gutter på min egen alder som står rundt oss. Jeg har sett alle guttene før, de pleier å komme innom oss for å få vann og mat. Dette er gutter som ikke har andre enn hverandre, de sover på gatene eller i skogen, de tigger eller stjeler mat. Alle guttene har kommet vekk fra familiene sine i krigen. Noen av disse guttene har levd sammen som gatebarn i tre år. En av guttene, Mustafa, kjenner jeg litt bedre enn de andre. De snille kvinnene fortalte meg at Mustafa har vært gatebarn i tre år, han opplevde at det kom en rakett inn i familiens hus og drepte mor, far, fire søsken og tante og onkel. Da raketten traff huset, var Mustafa ved en brønn et stykke unna for å hente vann. Mustafa har vært sammen med de andre guttene siden familien ble drept. Han har ingen andre. Mustafa sier at jeg må bli med ham og de andre guttene. Han sier at jeg ikke kan sitte her lenger sammen med de døde kvinnene, og at mitt eneste alternativ om jeg vil leve, er å bli med dem. Vi må holde sammen. Snart vil det komme villhunder og spise på likene. Blir jeg ikke med guttene, kommer hundene til å drepe og spise meg også. Jeg blir med.