Glåma fra grensa mot Sør-Trøndelag til Høyegga i Alvdal

Glåma fra grensa mot Sør-Trøndelag til Høyegga i Alvdal Av: Jarl Eivind Løvik, NIVA Utarbeidet i mai 2 Følgende beskrivelse bygger i hovedsak på tidligere utgitte rapporter og publikasjoner. Se litteraturlista. Glåma har sitt utspring nord for innsjøene Riasten og Rien i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag. Nedbørfeltet avgrenses i nord og vest av nedbørfeltene til Nidelva, Gaula, Orkla, Driva og Gudbrandsdalslågen. I øst avgrenses det av nedbørfeltene til Ljusnan i Sverige, Femund/Trysilvassdraget og Renavassdraget som er største sidevassdrag til Glåma i Hedmark. Omtalen nedenfor er konsentrert om Glåma på strekningen fra grensa mellom kommunene Os og Røros og Høyegga dam i Alvdal. Ved Høyegga overføres en vannmengde på inntil 55 m 3 /s til Renavassdraget. På denne strekningen har Glåma en høydeforskjell på ca. 15 m (15-7 moh.). De største sideelvene er Vangrøfta,, Sivilla og fra vest samt Nøra og Auma fra øst. Størstedelen av nedbørfeltet består av høyereliggende fjellområder med snaufjell eller fjellbjørk, mens furuskog dominerer i hoveddalføret og i noen av sidedalene. Innslaget av myr er moderat slik at brunfargingen, eller humuspåvirkningen, av vannmassene blir relativt liten. Høyegga dam i Alvdal. Foto: Ola Gillund 1

Berggrunn og løsmasser I øvre Glåmas nedbørfelt er berggrunnen i hovedsak dominert av bergarter fra det såkalte Trondheimsdekket. Dette består av sterkt omdannede kambrosiluriske skiferbergarter, gjennomsatt av intrusiver dvs. inntrengende bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. Bergartene i dette området har en gunstig virkning på Glåmas vannkvalitet. De utløser en god del salter som bl.a. øker elvas motstand mot forsuring og gir grunnlag for økt produksjon av akvatiske planter og dyr. Sørlige og østlige deler av området består av sparagmittbergarter, som er mer tungt forvitrelige og bidrar til mer saltfattig avrenning enn Trondheimsdekkets bergarter. Jordsmonnet og løsmassenes karakter er også meget viktig for vannkvaliteten. Da ismassene trakk seg tilbake ved slutten av siste istid, ble det dannet flere bredemte sjøer i området. Den største av dem, Nedre Glåmsjø, var ca. 1 mil lang og dekket så å si hele Nord-Østerdalen fra Atnoset til Aursundområdet. Den hadde utløp nordover mot Gaula og tømte seg over mot Rendalen ved dannelsen av Jutulhogget. Nedre Glåmsjø ble da avløst av Jutulhoggsjøen som hadde et lavere vannspeil og nådde opp til Tolga-traktene. Løsavsetningene i dalførene er i stor grad avsatt i disse innsjøene. Stillestående vannmasser gjorde det mulig for finere partikler å synke til bunns og danne sedimenter. Dette skapte de store områdene med finere løsavsetninger av siltkarakter, bresjøsedimenter, som lokalt kalles kvabb. Enkelte steder er disse overdekket av grus og sand fra tilkommende elver. I høyereliggende områder består løsmassene vesentlig av morenemateriale av varierende mektighet, eller det er bart fjell. Klima Området har typisk innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer og varme somrer samt store temperaturforskjeller mellom dag og natt i sommerhalvåret (se tabell nedenfor). Nr. Stasjon Temperatur, normaler, C Nedbør, normal, mm Året Januar Juli Året 1 Os,2-11, 11, 75 15 Tolga,1-12,5 11,9 7 9 Tynset, -13,1 12,1 5 Alvdal 1, -11, 12,5 5 Hydrologi reguleringer Avrenningen i området varierer stort sett i intervallet <25-1 mm/år. Den største avrenningen foregår om våren i forbindelse med snøsmeltingen, vanligvis i mai. Glåmas nedbørfelt oppstrøms Høyegga er på 52 km². Det er 2 større reguleringer i Glåma på den aktuelle strekningen, Røstefossen kraftverk i Os og inntaksdammen ved Høyegga der en stor del av vannet overføres til Renavassdraget via Rendalen kraftverk (se tabell nedenfor). Savalen kraftverk utnytter overføringer fra Einunna med flere magasiner og reguleringen av sjølve Savalen. Kraftverk Første gang Nedbørfelt Midlere tilsig Midlere prod. Brutto fallhøyde satt i drift km² mill. m³/år GWh m Røstefossen 1913 172 1157 2 9,5 Savalen 1971 1 237 127 23, Rendalen 1971 52 32 53 29,7 Om lag 25-55 % av den årlige vanntransporten i Glåma overføres til Rendalen ved Høyegga (gjennomsnitt 3 % i årene 1991-1995). Maksimalt tillatt overføring er 55 m³/s, og det skal til en hver tid gå minst 1 m³/s i restvannføring til Glåma over dammen. I tillegg er det et krav om at det fra lavvannsperiodens slutt til 1. september skal gå minst m³/s ved vannmerket ved Stai i Stor-Elvdal. Det vil si at det i tørre perioder med lite tilsig kreves ytterligere forbitapping ved Høyegga, i tillegg til de faste 1 m³/s. 2

Forurensningskilder Glåma tjener som resipient for kommunale avløp og separate anlegg i spredt bebyggelse, fra dyrka mark og jordbruksvirksomhet, fra industri, hytter og turistbedrifter. Størstedelen av jordbruksområdene er lokalisert til de gamle innsjøsedimentene. Den finkornige kvabben som finnes mange steder, utsettes lett for erosjon etter pløying og bakkeplanering. Den viktigste driftsformen er grasproduksjon og husdyrhold (mjølk og kjøttproduksjon). Inntil på 197- og 19-tallet, da det ble bygget og satt i drift renseanlegg i kommunene, ble vassdraget tilført store mengder av næringsstoffene fosfor og nitrogen samt organisk stoff og tarmbakterier fra urenset kloakk. I dag er denne typen forurensning betydelig redusert. Det har også vært gjennomført en del forurensningsbegrensende tiltak innenfor jordbruket. Kommunene som utgjør størstedelen av nedbørfeltet, dvs. Røros, Os, Tolga, Tynset, Folldal og Alvdal, hadde en befolkning på totalt ca. 1.5 personer pr. 1.1.2, og det har vært en nedgang i folketallet på 22 innbyggere (1,2 %) de siste 1 år. Størst tilbakegang hadde Folldal (9,7 %) og Tolga (, %), mens Røros hadde størst vekst i befolkningen (2,7 %) i denne perioden. I kommunene i Hedmark med avrenning til Glåma (og sidevassdrag) på den aktuelle strekningen fins følgende kommunale renseanlegg: Kommune Os Tolga Tynset Alvdal Renseanlegg Dalsbygda og Os Kvennan og Tolga Fåset, Savalen, Tylldalen, og Tynset Alvdal Det er ulike typer renseanlegg, og en del av den spredte bebyggelsen er ikke koblet til offentlig kloakk, men har separate anlegg. I følge vannbruksplanen for Glåma som ble utarbeidet på begynnelsen av 199-tallet, ble det fra Hedmark-kommunene i dette området tilført totalt 1, tonn fosfor og 2 tonn til Glåma fra jordbruket og fra kommunalt avløpsvann. Ved Høyegga fordelte de beregnede fosfortilførslene seg på 55 % fra bakgrunnsavrenning (fjell og skog etc.), 25 % fra jordbruket og 2 % fra kommunalt avløpsvann. For nitrogen var de tilsvarende andelene 55 %, 35 % og 1 %. Andelene fra jordbruket og fra befolkning er ikke veldig forskjellige mht. fosfor, mens jordbruket bidrar med en betydelig større andel av nitrogentilførslene. Gruvedrift har vært en viktig kilde til forurensning av Øvre Glåma og sideelver i meget lang tid, og fortsatt setter metallholdig avrenning fra tidligere gruvedrift sitt preg på vannkvaliteten i deler av vassdraget. Den første gruvedriften i Rørosområdet kom i gang i 1. De første årene var virksomheten beskjeden, men den utviklet seg etter hvert til et betydelig omfang. Driften pågikk med varierende intensitet fram til 197 da Røros kobberverk ble avviklet. I 17 ble gruvedrift også satt i gang i Folldal, nær Folldal sentrum. All gruvedrift og oppredning i Folldal sentrum opphørte i 19/9, men Folldal verk forsatte med gruvedrift på Hjerkinn, og denne virksomheten varte fram til 1993. Virksomheten på Hjerkinn hadde utslipp til en slamdam med avløp til -vassdraget. Av viktig industri kan nevnes Østlandsmeieriet på Tolga, Terina på Tynset (kjøttforedling), Synnøve Finden (meieri) i Alvdal, samt sagbrukene i Vingelen, Tynset og Alvdal. De nevnte meieriene og Terina er alle koblet til de kommunale renseanleggene. Hoteller, campingplasser og turistbedrifter i området har delvis egne renseanlegg, eller de er koblet til kommunale renseanlegg. Hytter har varierende løsninger; nyere hyttefelt med høy standard er i stor grad tilkoblet kommunale avløpsanlegg. Bensinstasjoner og bilverksteder skal ha oljeutskillere. Generell vannkvalitet I forbindelse med Glåma-undersøkelsene i 197-19 ble det gjennomført et omfattende kjemisk analyseprogram ved en rekke prøvestasjoner i Glåma med sideelver. For å illustrere variasjonen i den 3

generelle vannkvalitet er det i Fig. 1-2 vist medianverdier for ph, fargetall (mål på graden av humuspåvirkning), kalsium og konduktivitet (mål på mengden løste salter). Figurene viser medianverdier for denne perioden ved 5 prøvestasjoner i sjølve Glåma på strekningen fra grensa mot Sør-Trøndelag (Røstefossen) og til som er ca. 2 km oppstrøms Høyegga dam (inntak for overføring til Renavassdraget) samt i sideelvene og. ph Fargetall 7.5 3 7.3 25 ph 7.1.9.7 mg Pt/l 2 15 1 5.5 Figur 1. ph og fargetall ved ulike prøvestasjoner i Glåma i Hedmark og sideelver på strekningen fra Røstefossen i Os til i Alvdal, gitt som medianverdier for perioden 197-19. Så vel Glåma som sideelvene og hadde svakt basisk vann, og det var en gradvis økning i ph nedover langs vassdraget. Høyest ph hadde sideelvene og, som også hadde høyere konsentrasjoner av kalsium og løste salter enn hovedvassdraget. Kalk- og saltinnholdet økte noe nedover i vassdraget. Kalsium Konduktivitet 1 1 mg Ca/l 12 1 2 ms/m 2 Figur 2. Generell vannkvalitet ved ulike prøvestasjoner i Glåma i Hedmark og sideelver på strekningen fra Røstefossen i Os til i Alvdal, gitt som medianverdier for perioden 197-19. Alle prøvestasjoner hadde medianverdier for fargetall lavere enn 3 mg Pt/l og kalsium høyere enn mg/l, dvs. at vassdraget etter norske forhold kan betegnes som lite humuspåvirket og relativt kalkrikt. Det betyr bl.a. at bufferevnen mot forsuring er forholdsvis god i hovedvassdraget og disse sideelvene.

Undersøkelsene i 197-19 viste imidlertid at den generelle vannkvaliteten kan variere sterkt gjennom året som følge av variasjoner i meteorologiske forhold og avrenningsforholdene. Ved prøvestasjonen Høyegga dam har det vært foretatt årlige observasjoner over vannkvaliteten i hele perioden fra 197 og fram til i dag, med unntak av 191. I årene 197-19 ble imidlertid prøvene samlet inn ved, ca. 2 km oppstrøms Høyegga. For å kunne vurdere tidsutviklingen i vannkvaliteten over en lengst mulig periode bruker vi her dataene fra begge disse stasjonene. Ulike målevariabler har vært fulgt i ulike perioder. I perioden 197-199 varierte medianverdiene for ph ved Høyegga i området 7,1-7,3, dvs. svakt basisk vann (Fig. 3). Laveste enkeltverdi var ph, i januar 195. Det var ingen klar tendens til endring i ph i denne perioden. Medianverdiene for fargetall varierte i perioden 195-27 i området 11-1 mg Pt/l (ingen målinger i 199-1995). Medianverdier for totalt organisk karbon (TOC) varierte i perioden 199-27 i intervallet 2,-2, mg/l. Det har ikke vært noen klar tendens til endring i verken fargetall eller TOC i overvåkingsperioden. ph Fargetall ph 7.5 7. 7.3 7.2 7.1 mg Pt/l 2 1 12 7 197 19 192 19 19 19 195 197 199 1991 1993 1995 1997 1999 21 23 25 27 Figur 3. Tidsutvikling i ph og fargetall ved Høyegga (medianverdier). 5

Overgjødsling Figur viser regionale forskjeller i konsentrasjoner (medianverdier) av total-fosfor og total-nitrogen i denne delen av Glåma vassdraget i årene 197-19. Det var relativt lave verdier for total-fosfor tilsvarende meget god eller god vannkvalitet (tilstandsklasse I-II). Nitrogen-verdiene var også lave, tilsvarende meget god vannkvalitet (tilstandsklasse I). Konsentrasjonene av både fosfor og nitrogen varierte til dels sterkt over året. Dette er typisk for flomutsatte elver, der flommene transporterer store mengder turbid (grumset) og næringsrikt vann. De høyeste konsentrasjonene ble registrert i forbindelse med vårflommene da jordbruksarealene i Tynset-Alvdalområdet delvis ble satt under vann. Stor avrenning i forbindelse med flom fører i tillegg til stor belastning på kloakksystemene og ofte mindre effektiv rensing av avløpsvannet. Total-fosfor Total-nitrogen 12 3 1 25 µg P/l µg N/l 2 15 1 2 5 Figur. Total-fosfor og total-nitrogen ved 5 prøvestasjoner i Glåma og i sideelvene og (medianverdier for perioden 197-19). Sammenligner en periodene 197-195 og 21-27, har det ved Høyegga vært en nedgang i medianverdiene for total-fosfor på 3, µg/l eller % (fra i gjennomsnitt,9 µg/l til 5,3 µg/l, se Fig. 5). En lignende utvikling er registrert f.eks. i Femund/Trysilvassdraget. Gjennomførte tiltak innenfor kommunale avløp og i jordbruket kan trolig være vesentlige årsaker til nedgangen. Total-fosfor 15 12 µg P/l 9 3 197 19 192 19 19 19 199 1992 199 199 199 2 22 2 2 Figur 5. Tidsutvikling i konsentrasjonen av total-fosfor ved Høyegga (medianverdier). Medianverdiene for total-nitrogen ved Høyegga har variert i området ca. 15-3 µg/l (Figur ). Verdiene økte i første del av 19-tallet, for deretter å flate ut og synke noe fram til ca. 25. Medianverdien av total-nitrogen fra 27 er imidlertid den høyeste som er registrert i overvåkingsperioden. Det ble dette året målt enkelte uvanlig høye konsentrasjoner av total-nitrogen

(opp til ca. µg N/l i desember) hvorav praktisk talt alt forekom som nitrat. Avrenning av nitrat fra husdyrgjødsel kjørt ut på jorder kan være en mulig forklaring på den sterke konsentrasjonsøkningen. Total-nitrogen og nitrat 3 25 µg N/l 2 15 1 5 197 19 192 19 19 19 199 1992 199 199 199 2 22 2 2 Tot-N NO3 Figur. Tidsutvikling i total-nitrogen og nitrat ved Høyegga (medianverdier). Miljøgifter - metaller Glåma tilføres betydelige mengder tungmetaller som kobber og sink fra tidligere gruvedrift særlig fra Rørosområdet og Folldalen. Selv om konsentrasjonene i vannet fortynnes nedover i vassdraget etter hvert som renere vann fra sideelver kommer til, er det fortsatt markert forhøyde verdier spesielt av kobber så langt ned som ved Høyegga (Figur 7 og ). Kobber 12 1 µg Cu/l 2 19 192 19 19 19 199 1992 199 199 199 2 22 2 2 Figur 7. Tidsutviklingen i konsentrasjonen av kobber ved Høyegga (medianverdier). Sink 3 µg Zn/l 2 1 19 192 19 19 19 199 1992 199 199 199 2 22 2 2 Figur. Tidsutviklingen i konsentrasjoner av sink ved Høyegga (medianverdier). 7

Det kan se ut til å ha skjedd en reduksjon i konsentrasjonene av både kobber og sink fra 19-tallet til 199-tallet og de senere år. Dette behøver ikke være en reell nedgang, men kan skyldes forbedring av analysemetodikken. Pålitelige metallkonsentrasjoner i de laveste nivåene fikk en først i 1992 da ICP- MS ble tatt i bruk som analyseteknikk. Forsuring Nord-Østerdalen hører til den delen av Hedmark som har vært minst rammet av forsuring. Dette henger sammen med at store deler av området har en gunstig berggrunn (Trondheimsdekket), samt at området har vært relativt lite utsatt for sure komponenter i nedbøren. En del innsjøer f.eks. i Alvdal Vestfjell sør i nedbørfeltet har hatt dårlig bufferevne mot forsuring. Øvre deler av Nøravassdraget i Os er også preget av forsuring. Sjølve Glåma har hatt gunstig ph (over.) og god bufferevne i den perioden vi har data fra. I de siste ca. 25 årene har forsuringssituasjonen generelt bedret seg i Sør- Norge. Dette som en følge av reduserte utslipp av svovel i Europa. Miljøtilstand I tabellen nedenfor er miljøtilstand ved Høyegga gitt for utvalgte kjemiske variabler, i henhold til SFTs system for klassifisering av miljøkvalitet (middel av medianverdiene for de ulike periodene). Tot-P Tot-N ph Fargetall TOC Kobber Sink µg/l µg/l mg Pt/l mg/l µg/l µg/l 197-19 7. 225 7.3 - - 1. 35 192-199. 213 7.3 15. 2.2.7 23 1991-2. 221-13.7 2.5 5.2 1 21-27 5.3 221-1.2 2.3.7 15 Tilstandsklasser *: Meget God Mindre Dårlig Meget god god dårlig I II III IV V * For metallene kobber og sink er betegnelsene på tilstandsklassene fra I-V: Ubetydelig forurenset (I), moderat forurenset, markert forurenset, sterkt forurenset og meget sterkt forurenset (V) Biologiske forhold Undersøkelser av én eller flere av organismegruppene begroing (bl.a. alger, moser, sopp og bakterier), høyere vegetasjon og bunndyr er gjennomført i Glåma med sideelver på den aktuelle strekningen i flere perioder siden slutten av 19-tallet. Sammensetningen av arter og mengdeforholdene innenfor de ulike organismegruppene er avhengig av en rekke forskjellige naturgitte og menneskeskapte forhold. Her kan nevnes faktorer som bunnsubstrat, temperatur, lys, vannføring og strømforhold, partikkeltransport, tilgang på næringsstoffer og lett nedbrytbart organisk stoff samt evt. høye konsentrasjoner av syrer, metaller, plantevernmidler eller andre forurensninger. Primærprodusentene i et vassdrag utgjøres av alger, moser og høyere vegetasjon. Begroingssamfunnet avspeiler direkte miljøforholdene på voksestedet og integrerer denne påvirkningen over tid. Produksjonen i begroingssamfunnet bidrar bl.a. til føde for bunndyr og dermed indirekte til næringsforholdene for fisk. Ved de tidligste undersøkelsene var de biologiske samfunnene til dels sterkt preget av kloakkforurensning på enkelte strekninger som nedstrøms samløp med Håelva (Røros) og nedstrøms tettstedene Os, Tolga og Tynset. Flere steder dekket slambanker av kloakkpartikler og annet avfall utstrakte områder av elvebunnen, og stor forekomst av sopp og bakterier vitnet om massiv forurensning. Rundt 19 hadde Øvre Glåma fortsatt en vannkvalitet som var preget av næringsstoffforurensning, men situasjonen ble gradvis bedre etter hvert som renseanlegg ble bygd ut i perioden fra 197 og til siste halvdel av 19-tallet. Ved midten av 19-tallet var typiske rentvannsformer innen begroingen til stede på strekningen fra samløp Håelva til Tynset, men en lokal forurensning med vekst av sopp og bakterier ble registrert nedstrøms Tolga. På strekningen Tynset indikerte analysene av begroing, høyere vegetasjon og bunndyr at forurensningsgraden av næringsstoffer var

moderat. På denne strekningen var veksten preget av høyere vegetasjon. Vangrøftas nedre del var noe påvirket av bl.a. kloakk og jordbruksavrenning, mens nedre deler av og var lite påvirket av næringsstoffer. En undersøkelse av begroing og bunndyr i Vangrøfta i 199 viste at det hadde skjedd forbedringer i vannkvaliteten på flere strekninger. Byggingen av renseanlegg for Dalsbygda sentrum og nedleggingen av Dalsbygda meieri var trolig viktige årsaker til forbedringene. Sammensetningen av begroings- og bunndyrsamfunnene i Glåma ved Os i 199 tydet på liten til moderat påvirkning av næringsstoffer og organisk stoff. Det ble imidlertid påvist markert forhøyde konsentrasjoner av kobber og sink i elvemose i denne delen av Glåma. Insektlarver har vært det dominerende faunainnslaget i Øvre Glåma, og særlig er bestandene av fjærmygg og døgnfluelarver store. Videre er grupper som larver av vårfluer og steinfluer samt fåbørstemark og vannmidd relativt vanlige. Det er registrert skader på bunnfaunaen (redusert biomangfold) i Øvre Glåma og flere sideelver, som en følge av metallforurensning fra tidligere gruvevirksomhet. Effektene har vært utpregete spesielt i Rørosområdet, men også noe lengre ned i vassdraget og i sidevassdraget er det påvist skadeeffekter. I perioden 19-19 ble det observert skader på bunndyrsamfunnet i hovedvassdraget på strekningen ned til Tynset. I 199 var effektene på bunnfaunaen mindre; påvirkningsgraden ble vurdert som liten ved Os og moderat ved Høsøya ca. 2 km oppstrøms kommunegrensa Os-Røros. I 1995 så det ut som de negative effektene av metallforurensning hadde økt noe, mens påvirkningen av organisk stoff og næringsstoffer hadde avtatt ved disse lokalitetene. En bunndyrprøve som kan relateres til vannkvaliteten ved Høyegga, ble i 27 tatt ved Sjulhusbrua nedstrøms Alvdal sentrum. Døgnfluer var den dominerende gruppen mht. antall individer, men fjærmygg, steinfluer og vårfluer var også vanlige. Det biologiske mangfoldet basert på antall arter av døgnfluer, steinfluer og vårfluer (EPT) var forholdsvis høyt med 25 arter. Bunndyrsamfunnet indikerte meget god økologisk tilstand (jf. EUs vannrammedirektiv) i henhold til de foreløpige kriteriene ASPT og EQR. ASPT står for Average Score Per Taxon og er basert på bunndyrenes ulike toleranse for organisk forurensning, mens EQR ( Ecological Quality Ratio ) er forholdet ASPT-verdi registrert/aspt-verdi referanse. Hygienisk/bakteriologiske forhold Eventuelle tilførsler av kloakkvann spesielt fra tettstedene samt sig fra husdyrgjødsel kan forventes å føre til hygienisk/bakteriologisk forurensning. I 197-19 var Glåma på strekningen fra Røros til sterkt forurenset av tarmbakterier. Det samme gjaldt nedre del av Vangrøfta, mens nedre deler av og var noe mindre forurenset. Tilstanden var noe bedre i 19-195, særlig i hovedvassdraget nedstrøms Tynset. Årsaken var trolig god drift av Tynset renseanlegg samt utbygging av Alvdal renseanlegg. Litteratur og nettsider Alsaker-Nøstdahl, B. 191. Glomma i Hedmark. NIVA O-75. Delrapport om forurensningstilførsler. 75 s. Bækken, T. 2. Samordnet vannkvalitetsovervåking i Glomma. Årsrapport 27. NIVA. Rapportutkast pr. 22.2.2. 17 s. Hedmark fylkeskommune 1992. Fylkesdelsplan. Vannbruksplan for Glomma. Langsiktige mål og strategier. Handlingsprogram 1992-95. 9 s. Holtan, H. 199. Glomma i Hedmark. Beregning av tilført fosfor og nitrogen fra skog og fjellområder. NIVA-rapport 237. 19 s. Holtan, H. 199. Handlingsplan Glomma. Glommavassdraget. Forurensningsutvikling Tidstrender. NIVA-rapport 23. 5 s.. 9

Holtan, H. 1991. Forurensning i Glomma 199-199. Forurensningsbudsjett, forurensningsgrad, vurderinger og prognoser. NIVA-rapport 25. 5 s. Kjellberg, G. 1991. Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma i 199. NIVA-rapport 2. s. Kjellberg, G. 22. Samordnet vannkvalitetsovervåking i Glomma. Resultater og kommentarer fra perioden 199-2. NIVA-rapport 97-22. 12 s. Kjellberg, G. og Rognerud, S. 1992. Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma i 1991. Konsentrasjon og transport av organisk stoff og næringssalter. NIVA-rapport 27. 2 s. Kjellberg, G., Nordhagen, T. og Romstad, R. 199. Resipientundersøkelse i Vangrøfta i 199. NIVArapport 22. 2 s. Kjellberg, G., Hessen, D. og Romstad, R. 1991. Tiltaksorientert overvåking i Glåma på strekningen Høyegga Gjølstadfossen i perioden 197-9. Sluttrapport basert på fysisk/kjemiske, bakteriologiske og biologiske undersøkelser. NIVA-rapport 2. 15 s. Lingsten, L. 192. Glåma i Hedmark. Delrapport. Datarapport 197-. Vannkjemi og planteplankton. NIVA-rapport 13. 15 s. Lingsten, L. og Holtan, H. 191. Glåma i Hedmark. Hovedrapport. Undersøkelser i tidsrommet 197-. 2. utgave. NIVA-rapport 13. 115 s. Løvik, J.E. og Kjellberg, G. 1997. Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma. NIVA-rapport 352-9. 7 s. Meteorologisk institutt. Observasjoner, klimastatistikk. http://retro.met.no/observasjoner/index.html Mobæk, A. 199. Vannkraftressursene i Hedmark utnyttelse/vern. Miljøverndepartementet, Norges vassdrags- og energiverk, Fylkesmannen i Hedmark Miljøvernavdelingen, Energiforsyningens Fellesorganisasjon. ISBN 2-7555-3-2. 17 s. Norges vassdrags og energiverk. NVE avrenningskart. http://www.nve.no/modules/module_19/publisher_view_product.asp?ientityid=515 Norges vassdrags og energiverk. NVE Atlas. http://arcus.nve.no/website/nve/viewer.htm Norsk institutt for vannforskning, NIVA. Nettpresentasjon av overvåkingsdata. http://www.aquamonitor.no/glomma/ Qvenild, T. 199. Kalkingsplan for Hedmark, 1995-199. Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen, rapport nr. 9/9. Rognerud, S. 1992. Vannkvalitetsundersøkelse i Hedmark. En regional undersøkelse av 22 innsjøer høsten 19. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapport /92. 3 s. + vedlegg. Rognerud, S., Kjellberg, G., Romstad, R. og Mjelde, M. 197. Overvåking av Øvre Glåma. Sluttrapport for undersøkelsen 19-. NIVA-rapport 217. 5 s. 1

Rørslett, B., Lindstrøm, E.-A., Traaen, T. og Aanes, K.J. 192. Glåma i Hedmark. Delrapport. Biologiske undersøkelser av Glåma med bielver 197-. NIVA-rapport 11. 121 s. Schartau, A.K. 27. Overvåking av langtransporterte forurensninger 2. Sammendragsrapport. SFT. Statlig program for forurensningsovervåking TA-227/27. s. Skulberg, O. 197. Beskrivelser og undersøkelser av vannforekomster. Del 2. Glåma. Vannforsyning og avløpsforhold i Østlandsfylkene. 12 s. Sollid, J.L. og Kristiansen, K. 193. Hedmark fylke. Kvartærgeologi og geomorfologi. Beskrivelse til kart 1:25. Miljøverndepartementet. Avd. for naturvern og friluftsliv, Rapport T-53. 11 s. Statens forurensningstilsyn 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Veiledning 97:. 31 s. Statistisk sentralbyrå 27. Befolkningsendringer i kommunene. http://www.ssb.no/emner/2/2/folkendrhist/tabeller/ Statistisk sentralbyrå 27. Statistisk årbok 2. Geografisk oversikt. http://www.ssb.no/aarbok/geografi.html 11