GRUNNLEGGENDE JURIDISK METODE FOR ENERGIRETTEN 1 INTRODUKSJON En jurist driver med rettsanvendelse. Det som skiller rettsanvendelse fra andre måter å løse konflikter på, er at konflikten må løses med utgangspunkt i rettsregler og ikke moralske normer. Rettsanvendelsen har tre deler: 1. Faktum må klarlegges. 2. Rettsregelen må klarlegges. 3. Deretter må rettsregelen anvendes på faktum. Den juridiske metodelæren handler om hvordan vi finner rettsregelens innhold altså trinn nr. 2 i rettsanvendelsesprosessen. Den juridiske metodelæren er den fremgangsmåten som jurister bruker til å løse et juridisk problem. Alle som ønsker å bli forstått og respektert når de skal argumentere i juridiske spørsmål, må benytte den juridiske metoden. Juridisk metodelære, som også kalles rettskildelæren, er læren om hva som er rettskilder, og hvordan rettskilder skal brukes for å løse rettsspørsmål. En annen måte å si dette på er at juridisk metodelære er den riktige måten å finne rettsregelen på. Målet er å bruke denne fremgangsmåten for å komme frem til hva som er gjeldende rett, de lege lata (loven slik den er). Man kan også drøfte rettsspørsmål de lege ferenda, dvs. hva som bør være den foretrukne rettslige løsningen på et rettsspørsmål. Et eksempel på et rettsspørsmål er om kommunen har adgang til å subsidiere lokalt næringsliv ved bruk av konsesjonskraft. Andre eksempler på et rettsspørsmål er om utbygger må ha konsesjon for å bygge ut vannkraftverk, eller om innbyggere i en kommune har plikt til å betale eiendomsskatt. Den juridiske metode består av tre hovedspørsmål: 1. Hvilke rettskilder er relevante (relevans)? 2. Hvordan skal vi tolke de enkelte rettskildene (tolkning)? 3. Hvordan skal de ulike rettskildene veies opp mot hverandre når de har forskjellig svar (vekt)? 2 HVA ER EN RETTSREGEL? En rettsregel er det resultat man kommer til ved tolkning av rettskilder. Man bruker rettsregelen på sakens faktum for å komme frem til en løsning på det juridiske problemet. En rettsregel er en norm som regulerer forhold mellom:
Samfunnsborgere Peder og Marte Samfunnsborgere og styresmaktene Peder og Oslo kommune Styresmaktene imellom Oslo kommune og Bergen kommune, eller staten Det finnes en rekke normer som typisk ikke blir håndhevet av staten. Det er folkeskikk å møte opp i tide til kinoavtalen og å takke for maten, men du risikerer ikke noe oppgjør med rettsapparatet dersom du bryter reglene for skikk og bruk. En rettsregel blir imidlertid typisk håndhevet av staten. Håndhevelsen kan skje ved straff, ved at påtalemyndigheten fremmer en sak for domstolene, og resultatet kan bli bot eller et fengselsopphold. Et annet eksempel er dersom Marte og Peder har inngått en kontrakt om at Marte skal selge bilen sin til Peder, og Marte leverer ikke bilen i henhold til kontrakten. Peder kan da få domstolens hjelp til å få oppfylt avtalen. Tvisteløsning er et ledd i håndhevelsen av rettsregler. Domstolene er i hovedsak statlige organer, men det finnes også organer for tvisteløsning som partene selv eller organisasjoner oppretter. Et eksempel er voldgiftsdomstoler. Etter nærmere regler kan avgjørelser også fra disse håndheves ved statens hjelp. Rettsreglene er en del av samfunnets kultur, og som kulturen for øvrig er de et resultat av naturforhold, historie, religion og politisk og økonomisk utvikling. 3 HVA ER EN RETTSKILDE? De kildene som gir råstoff til en rettsregel, kaller vi rettskilder. Man tar altså utgangspunkt i rettskildene for å finne svar på rettsspørsmålet. Hvordan finner vi frem til rettsreglene, og hvordan går jurister frem når de tar standpunkt til rettsspørsmål? Med andre ord hvordan finner man svar på om kommunen kan subsidiere lokalt næringsliv med konsesjonskraft. En rettsregel er ikke det samme som lovteksten, selv om det ofte er en nær sammenheng. For å ta stilling til et rettsspørsmål må man sammenholde alle de ulike rettskildene. Noen kaller rettskilder for rettskildefaktorer for å fremheve at de inngår som faktorer i grunnlaget for beslutningen. De ulike rettskildene er: 1. Lovtekst 2. Lovforarbeider 3. Rettspraksis 4. Internasjonale forpliktelser 5. Sedvanerett og annen praksis 6. Rettsoppfatning/juridisk teori 7. Reelle hensyn
Rettskildene må tolkes for å komme frem til den riktige rettsregelen. Dersom man overser en relevant rettskilde får man en ufullstendig oversikt og en ufullkommen rettsregel, og man svarer kanskje feil på rettsspørsmålet. 3.1 Hvor finner man rettskilder? Rettskilder er tilgjengelig i den elektroniske basen Lovdata. Det gjelder både Grunnloven, lover og forskrifter, nyere lovforarbeider, rettspraksis fra Høyesterett og en del praksis fra underordnede domstoler m.m. 3.2 Skillet mellom lovtekst og rettsregel Det er viktig å skille mellom lovtekst og rettsregelen. Det er også viktig å huske at det ikke bare er lovteksten som må tolkes. Også de andre rettskildene må tolkes for å komme frem til rettsregelen. Til slutt må man avstemme tolkningene mot hverandre, og slik komme frem til rettsregelen. 4 LOV OG LOVTEKST Ikke alle rettsspørsmål er lovregulert. Det er viktig å huske at regler som gjør inngrep i den enkeltes rettssfære krever hjemmel i lov. Dette kalles legalitetsprinsippet. Dersom spørsmålet er lovregulert, begynner man med lovteksten og gjør seg opp en foreløpig mening av hva rettsregelen går ut på. Som alle ytringer må lovtekst tolkes for at den relevante meningen kan fastlegges. Det å kunne tolke lover er en av juristens viktigste ferdigheter. Man må så se denne oppfatningen opp mot andre rettskilder. Forarbeider og rettspraksis kan uttrykke noe som gjør at man endrer oppfatning av hva rettsregelen går ut på. 4.1 Grunnlov, formell lov, forskrifter Formelle lover vedtas av Stortinget etter en bestemt prosedyre i Grunnloven 76-79. Lover er grunnleggende i samfunnsbyggingen. Lovverket er hierarkisk bygd opp. Grunnloven er overordnet de formelle lover, og forskrifter er underordnet formelle lover. Ved motstrid mellom innholdet i to bestemmelser har overordnet lov forrang for underordnet lov. Dette følger av det såkalte lex superiorprinsippet. En grunnlovsregel går altså foran en vanlig lovregel, som igjen går foran en regel i forskrift. 4.2 Vanlig språkbruk og definisjoner Uklarhet og flertydighet i språket, forandringer over tid og bruk av faguttrykk, er blant de forhold som gjør at rettskildene må tolkes. Hovedregelen ved tolkning er at alminnelig språkbruk skal legges til grunn. Et eksempel er dersom lovteksten bruker ordet «urimelig». Etter vanlig språkbruk kan man tolke dette til å bety «urettferdig». Et annet eksempel er dersom lovteksten bruker ordet «særlig grunn». Etter vanlig språkbruk kan man tolke dette til å bety noe som er utenom det vanlige.
Utarbeidelse av lover er ofte et møysommelig og tidkrevende arbeid. Blir flere ulike ord brukt i lovteksten, har de normalt forskjellig betydning, selv om de i vanlig språkbruk blir brukt om en annen. Språklige nyanser i lover er som oftest gjennomtenkt. Lover har ofte definisjoner av ord og uttrykk som blir benyttet i loven, og disse definisjonene må legges til grunn ved tolkningen. For eksempel defineres ordet «vassdragsregulering» i vassdragsreguleringsloven 1 til å være «anlegg eller tiltak til regulering av et vassdrags vannføring, herunder også utvidelse eller forandring av eldre reguleringsanlegg. Likt med vassdragsreguleringer regnes også anlegg eller arbeider til øking av vannføringen ved overføring av vann og pumping av vann til et høyereliggende magasin.» 4.3 Ulike typer tolkning I tillegg til å tolke loven ut fra alminnelig språkbruk, kan man også tolke lovteksten presiserende, utvidende, innskrenkende, analogisk eller antitetisk. En presiserende tolkning vil si at rettsregelen har et mer presist innhold enn hva lovteksten isolert skulle tilsi. En innskrenkende tolkning vil si at rettsregelen omfatter mindre enn hva lovteksten isolert skulle tilsi. En utvidende tolkning vil si at rettsregelen omfatter flere forhold enn hva lovteksten isolert skulle tilsi. En analogisk tolkning vil si at rettsregelen blir anvendt utenfor lovens ordlyd, men på et lignende forhold. En antitetisk tolkning vil si å tolke lovteksten motsetningsvis. Dersom loven inneholder en formålsbestemmelse, må loven tolkes med utgangspunkt i denne. Lovgivningen er ofte bygd opp slik at flere lovbestemmelser må ses i sammenheng for å finne frem til en regel. Et eksempel på en formålsbestemmelse er energiloven 1-2, som sier at «Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.» 5 LOVERS FORARBEIDER Lovvedtak i Stortinget skjer i praksis alltid på grunnlag av en proposisjon fra regjeringen. En proposisjon er et begrunnet forslag til lovtekst, der en finner både den generelle bakgrunnen for og formålet med lovforslaget, og nærmere forklaring av meningen med de enkelte bestemmelsene og særlige kommentarer til enkelte av de uttrykkene som er blitt valgt i lovteksten. Forut for en proposisjon er det i mange tilfeller skrevet utredninger, gjerne utgitt i serien Norges Offentlige Utredninger (NOU). I etterkant av en proposisjon vil Stortinget i den komiteen som forbereder saken for stortingsbehandlingen skrive en innstilling om loven der også enkelte bestemmelser gjerne blir drøftet. Slike innstillinger kan også inneholde endringsforslag.
Et eksempel på en utredning er NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann. Et eksempel på en proposisjon er Ot.prp.nr.39 (1998-1999)som er et begrunnet forslag til vannressursloven. Et eksempel på en innstilling er Innst.O.nr. 101 (1999-2000) fra energi- og miljøkomiteen om vannressursloven. Etter grunnlovsendringen i 2009 har vi fått nye betegnelser for regjeringens og Stortingets publikasjoner. Nå er betegnelsen for et lovforslag fra regjeringen Prop. X L. Et eksempel er Prop. 112 L (2010-2011), som er forarbeidene til en endringslov til energiloven. Betegnelsen for en innstilling til Stortinget er nå Innst. X S. Et eksempel er Innst. 140 S (2011-2012), som er energi- og miljøkomiteens innstilling til Stortinget om endringer i energiloven. 5.1 Forarbeidenes plass i lovtolkningen Den norske tradisjonen har vært at lovgiver kan nøye seg med korte lovtekster fordi man kan «lovgi» i lovforarbeidene. Forarbeidene gir støtte og retningslinjer for lovtolkningen. Det gjelder både for formålet med bestemmelsene, som ofte er styrende for tolkningen, og for hvordan enkeltbestemmelsene skal forstås. Det er imidlertid verdt å påpeke at det alltid må tas utgangspunkt i lovteksten ved lovtolkningen, selv der det finnes forarbeider. Det må også understrekes at forarbeidene ofte ikke er entydige, og at kvaliteten på forarbeidene vil variere. Fra en overordnet betraktning er det riktig å legge stor vekt på lovens forarbeider. Forarbeidene er blitt til som ledd i den parlamentarisk forankrede prosessen som vårt demokratiske system følger. Ved grunnlovstolkning er forarbeidene vanligvis mindre viktige. Forarbeidene fra 1814 er fragmentariske og har en helt annen karakter enn moderne lovforarbeider. 6 RETTSPRAKSIS Det følger av Grunnloven 88 og 90 at Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett har altså siste ord ved den konkrete avgjørelsen av rettsspørsmål i Norge. Det er derfor naturlig å legge stor vekt på hva Høyesterett har uttalt om et rettsspørsmål, når man skal ta standpunkt til et tilsvarende eller lignende rettsspørsmål. Høyesterettsdommer har klart mer vekt enn dommer fra lagmannsretten og tingretten. Høyesteretts hovedoppgaver er å bidra til å skape rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Grunnleggende rettferdighetshensyn krever at like saker behandles likt. Effektivitets- og ressurshensyn tilsier at det ikke skal være for mye omkamp om spørsmål. Høyesterett har derfor i hele sin tid lagt vekt på å følge rettsoppfatningen i tidligere avgjørelser og fastholdt at det skal noe særskilt til for å fravike en tidligere uttrykt rettsoppfatning. At rettsstandpunkter i tidligere dommer ved senere avgjørelser må tillegges betydelig vekt, kalles prejudikatslæren. Prejudikatsvirkningen av en dom er den virkningen dommen har for senere saker. Rettspraksis gjelder ofte lovtolkning. For senere saker vil den tolkningen Høyesterett har bestemt seg for være tungtveiende. Selv om den avviker fra uttalelser i forarbeidene, vil rettspraksis stort sett være avgjørende.
Det kan være vanskelig å ta standpunkt til hvilken virkning en dom skal ha for en senere sak. Særlig to faktorer spiller inn: Hvor likt er saksforholdet i den nye saken i forhold til den tidligere, og hvordan har retten begrunnet sine standpunkter til rettsspørsmålene? Dersom det er snakk om et rettsområde som ikke er lovregulert, blir eventuell høyesterettspraksis et sentralt grunnlag for å avgjøre et rettsspørsmål. Det er ulike faktorer man må tenke på når man leser en dom. Dissens i en dom betyr at dommerne i saken er uenige. Dersom det er dissens i en dom, særlig dissens 3-2, vil det være noe mindre grunn til å legge stor vekt på grunnlaget for avgjørelsen enn ved enstemmige dommer. Videre blir det gjerne sagt at en litt eldre høyesterettsdom er mer tungtveiende enn en helt ny eller en virkelig gammel dom. En uttalelse i en dom som ikke er nødvendig for dommens resultat, kalles et obiter dictum. I prinsippet skal slike uttalelser ikke ha samme vekt som et rettslig standpunkt som er nødvendig for å avgjøre saken. 7 INTERNASJONALE FORPLIKTELSER: EØS OG MENNESKERETTIGHETER Norge har sluttet seg til traktater som stiller omfattende krav til innholdet av norsk rett. De to viktigste er EØS-avtalen fra 1992, og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fra 1950. Dette medfører at forhold som tidligere lå under den nasjonale politikkens områder, selvbestemmelsesretten, nå er regulert av internasjonale forpliktelser. Helt fra de første konsesjonslovene har det i norsk rett vært et skille mellom offentlige eiere på den ene siden, og private og utenlandske eiere av kraftforetak på den andre siden. I 2008 ble det gjort endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven for å styrke og sikre det offentlige eierskapet til landets vannkraftressurser. Formålet var å få vedtatt med permanent virkning de endringer som var nødvendige for å etterleve EFTA-domstolens avgjørelse i hjemfallssaken. Dette er et eksempel på at EØS-avtalen stiller krav til utformingen og praktiseringen av norsk rett. EØS-rettens forrang i norsk rett følger av EØSloven 2. 8 SEDVANERETT OG ANNEN PRAKSIS Sedvanerett spiller i dag en beskjeden rolle, men kan være viktig på noen områder. Mest praktisk i dag er sedvane innenfor tingsretten. Sedvanerett kan for eksempel være en etablert regel om allmenn utnyttelse av et bestemt område, som ikke er nedfelt skriftlig, men som følger av langvarig praksis. En annen type praksis er forvaltningspraksis. Forvaltningen tar i sine vedtak og uttalelser standpunkt til mange flere rettsspørsmål enn domstolene. 9 RETTSOPPFATNING/JURIDISK TEORI Når vi skal ta standpunkt til et rettsspørsmål, starter vi gjerne først med en juridisk bok. Den rettsvitenskapelige litteraturen er viktig som en praktisk orientering om hva som gjelder på et rettsfelt. Den forklarer og diskuterer lovgivningen og rettspraksis. Juridisk teori er derfor et praktisk hjelpemiddel. Rettslitteratur sees ofte på som en veiledende rettskilde.
Et eksempel på juridisk teori på energirettens område er «Vassdrags- og energiretten» av Thor Falkanger og Kjell Haagensen. 10 REELLE HENSYN Reelle hensyn er rettsanvenderens vurdering av hva som er en rimelig, rettferdig, nyttig, effektiv og god regel i det enkelte tilfellet. De seks første rettskildene knytter seg til hvor argumentet kommer fra altså hvilken kilde det kommer fra. Reelle hensyn dreier seg imidlertid om argumentets art, fremfor kilden. Reelle hensyn kalles derfor noen ganger for «kildeløse» argumenter. Reelle hensyn er en særegen kilde for norsk rett. Den norske rettstradisjonen opererer med høy grad av transparens og åpenhet om hvilken betydning hensynet til rimelighet, rettferdighet og moral har i begrunnelsene. 11 VEIE DE ULIKE RETTSKILDENE OPP MOT HVERANDRE Dersom rettskildene ikke gir det samme svaret, må de veies mot hverandre. I denne avveiningen er vekten til de ulike rettskildene viktig. Generelt gir listen over relevante rettskilder også en pekepinn om vekten, slik at vekten er større jo høyere opp på listen en er. Konkrete forhold ved hver enkelt rettskilde påvirker også vekten. Dersom to lovbestemmelser regulerer samme forhold, kan de lede til to rettsregler som har ulik løsning. Da snakker vi om regelkollisjon. En trinnmessig høyere lovtekst går da foran (lex superior-prinsippet). Hvis ikke lex superior-prinsippet løser spørsmålet, må det løses på bakgrunn av en avveining av prinsippene om at en spesiell regel går foran en generell (lex specialis-prinsippet), og at en ny regel går foran en eldre (lex posterior-prinsippet). Et eksempel på rettsanvendelse der to rettskilder gir ulikt resultat, er saken om Sira-Kvinautbyggingen (Rt. 1978 s. 1430), der Høyesterett uttalte: «Man kan da slik jeg ser det konstatere at det lovgiveren med sterk støtte i lovens forarbeider har gjort til det prinsipale alternativ for fastsettelsen av prisen for konsesjonskraft, ville virke stikk i strid med lovens formål. I et sådant tilfelle, jeg finner å kunne betegne det som ekstremt, må domstolene etter min oppfatning kunne stille seg forholdsvis fritt ved fortolkningen av loven. Jeg er enig med ankemotpartene i, at når lovens ord leder frem til et bestemt resultat, må man være særdeles varsom med å la motivene gis gjennomslagskraft i strid med lovteksten. Jeg er allikevel under betydelig tvil sett hen til den plikt som forvaltningen har til å følge lovens forutsetninger og som er en hjørnesten i vår rettsanvendelse og som jeg tillegger en meget betydelig vekt kommet til at motivene og hensynet bak lovendringen i 1959 må gis fortrinnet fremfor den ordlyd som bestemmelsen fikk ved lovendringen.»