SKEMA 4: SPECIALEAFLEVERING Institut for Æstetiske Fag Navn Årskortnummer Cathrine Burud 20012635 Afdeling (sæt kryds) DRA KUN X LIT MUS ÆK Adresse Colbjørnsensgade 12 st th, 1652 København V Telefon Titel på dansk Title (in English) Dato for indgået specialeaftale Afleveringsdato Vejleder Antal anslag 21486822 Den skandinaviske skyskraper en undersøkelse av høyhusdebatten i lys av de aktuelle høyhuspolitikker i Danmark, Norge og Sverige. The Scandinavian Skyscraper An examination of the high-rise debate related to the current high-rise politics in Denmark, Norway and Sweden. 3. juli 2009 Anders Troelsen 239.443 Specialet afleveres til specialesekretariatet i 3 eksemplarer hvert eksemplar vedlagt dette skema Specialet må udlånes og evt. offentliggøres på Udlån af speciale nettet (sæt 1 kryds) Specialet må udlånes, men må ikke offentliggøres på nettet Specialet må ikke udlånes X Sekretariatets notater Censor Seneste bedømmelsesdato 01-02-2009/BT
Den skandinaviske skyskraper en undersøkelse av høyhusdebatten i lys av de aktuelle høyhuspolitikker i Danmark, Norge og Sverige. Cathrine Burud 2009
Den skandinaviske skyskraper en undersøkelse av høyhusdebatten i lys av de aktuelle høyhuspolitikker i Danmark, Norge og Sverige. Innholdsfortegnelse: 1. Innledning... 3 Problemformulering:... 4 1.1 Undersøkelsesfelt... 6 1.2 Metode... 8 1.3 Det europeiske høyhus... 10 1.4 Hva er et høyhus?... 12 2. Metode diskursanalyse... 15 2.1 Diskursanalyse... 15 2.2 Norman Fairclough og kritisk diskursanalyse... 17 Begrepsdefinisjon og tretrinnsmodellen... 19 Analytisk tilgang... 22 3. Det skandinaviske høyhus... 25 3.1 Norge... 26 3.2 Oslo den urbane fjordbyen... 26 Høyhus i Oslo... 27 3.3 Bergen fjordrikets hovedstad... 29 Høyhus i Bergen... 30 3.4 Danmark... 31 3.5 Århus verdens minste storby... 31 Højhuspolitik for Århus Kommune... 32 3.6 København den tenkende storby... 33 Højhuse i København... 34 3.7 Sverige... 36 Höga hus i Göteborg... 37 3.8 Stockholm Nordens Venezia... 37 Höga hus i Stockholm... 38 3.9 Malmö den internasjonalorienterte småby... 39 1
Höga hus i Malmö... 39 3.10 Den skandinaviske høyhusstrategi komparativ analyse... 40 4. Høyhusdebatten... 43 4.1 Skal Danmark gå i høyden?... 45 4.2 Analyse av høyhusforbudet i Københavns indre by... 45 4.3 Den københavnske debatt... 50 4.5 Debatten omkring Tivoli Hotel... 51 Højdeskræk?... 55 Skygger fra skylinen... 58 4.6 Debatten omkring Højhuse i København... 60 Høyhus i København?... 65 4.7 Den århusianske debatt... 66 4.8 Debatten omkring den århusianske Højhuspolitik... 66 4.9 Debatten omkring Lighthouse... 70 4.10 Debatten i Oslo... 73 4.11 Debatten omkring Barcode... 73 Bjørvikamuren... 76 Barcode i skyggen av debatten... 77 4.12 Den svenske debatt... 80 4.13 Debatten omkring Turning Torso... 81 4.14 Overhengende bemerkninger omkring den samlede debatts diskursorden... 85 5. Sammenfatning og diskusjon... 88 Den skandinaviske høyhusstrategi... 88 Den skandinaviske høyhusdebatt... 89 Den flerfaseterte symbolske karakter... 91 6. Konkluderende bemerkninger... 96 The Scandinavian Skyscraper An examination of the high-rise debate related to the current highrise politics in Denmark, Norway and Sweden.... 100 Litteraturliste:... 101 Bilagsliste:... 109 2
1. Innledning Hvis man keder sig i et selskab, skal man blot lade et par ord falde om, at man helhjertet går ind for hvalfangst og flere højhuse. 1 Skyskraperen har i dag utviklet seg fra å være en amerikansk byggeform til å bli et globalt fenomen. Akkurat nå er det Asia og deler av Midtøsten man vender blikket mot for å ta temperaturen på dens utvikling, men samtidig kan man i noen av de europeiske byer som f.eks. i London, Madrid og Moskva se en tendens til å bygge høyt. Allikevel er tilbøyeligheten i Skandinavia fortsatt et fravær av høyder og det er således karakteristisk at mens verdens kommende rekordholder Burj Dubai som forventes ferdig i september 2009 vil bli over 800 meter er Skandinavias høyeste bygning den 190 meter høye Turning Torso. Jeg har tidligere undret meg over fraværet av skyskrapere eller høyhus som kanskje er et mer passende begrep i skandinavisk sammenheng her i Danmark, hvilket for noen år siden fremmet en undersøkelse av høydebyggeriet med fokus på debatten for og imot her til lands. På daværende tidspunkt syntes disputten varmere enn noensinne, noe som hang sammen med diskusjonen som oppstod i sammenheng med den prosjekterte men dessverre aldri utførte plan for seks høyhus på Krøyers Plads i København. I kjølvannet av dette ble motstandsgruppen Københavnere mod fejlplacerede højhuse dannet, hvilket stadfester at høyhusproblematikk er noe som taes meget alvorlig, og undersøkelsen fremviste således en sterk splittelse enten for eller i mot høyhus, med få mellomstasjoner blant befolkningen. På tross av den sterke motstand har høyhus vært i sterkt fokus i Danmark de seneste år. Dette lokaliseres først og fremst i en rekke foreslåtte prosjekter f.eks. Fosters Tivoli Hotel i København og Lighthouse på Nordhavn i Århus, som med 142 meter vil bli landets høyeste bygning hvis den gjennomføres. Dernest kan man i hele Skandinavia avdekke en tendens med forsøk på å håndtere den problematikk høyhusrelaterte prosjekter reiser som gjerne følges av heftig debattering og protester hvilket har gitt utslag i at en rekke byer siden årtusenskiftet har lansert forslag til høyhuspolitikker. I min forhenværende beskjeftigelse med danske høyhus fremmet jeg en tese bygget på at den sterke høyhusmotstand henger sammen med et jantelovspreget syn som påvirker de arkitektoniske utviklinger idet høyhusene forekommer som fremmedgjørelig i forhold til bl.a. dansk tradisjon. I 1 Stig Olesen: Højdeskræk, IN: Morgenavisen Jyllands-Posten, 7.1.2007, Indblik, p. 6. 3
dette ligger at den danske arkitektoniske forståelse synes å være styrt av en naturbegeistring som kommer i klar karambolasje med skyskraperens form og symbolikk, idet bygningstypen bl.a. er et tegn på internasjonal kapital signaliserende en selviscenesettelse og en selvhøytidelighet som ikke synes harmonerende med den danske selvforståelse. Å bygge i høyden synes å være i strid med ikke kun den danske, men hele den skandinaviske mentalitet noe som videre kommer til på bakgrunn av bygningstypens maktsymbolikk og redusering av mennesket. Denne iakttakelse fremmer for et ønske om å gå i dybden ikke kun i forhold til den danske debatt, men til den skandinaviske, for å avdekke om det kan identifiseres en korresponderende beveggrunn til de tre lands fravær av høyhus. Problemformulering: Min tidligere undersøkelse av å bygge i høyden i Danmark har trigget en tese om at det stadfestede høyhusfravær i København og Århus som var de to byer analysen omfattet er del av et skandinavisk fenomen. Spørsmålet er således om dette henger sammen med en skandinavisk overensstemmelse i mentalitet og/eller tradisjon eller om det kan peke mot et eventuelt manglende behov for høye bygninger. I sammenheng med dette ønskes det å avdekke om den sterke motstand mot høyhus som er lokalisert i Danmark også er gjennomgående for Norge og Sverige. Tilgangen vil i første omgang være en undersøkelse av de forskjellige lands høyhuspolitiske arbeid, herunder en komparativ analyse av disse for å avdekke om det eksisterer parallelliteter allerede på det byplanmessigpolitiske nivå. Høyhuspolitikkene anskues som uløselig knyttet til den samtidige polemikk. Derfor vil høyhusdebatten undersøkes oppdelt i henhold til land/byer i lys av nettopp høyhuspolitikkene samt noen representative prosjekter. Jeg har en viss kjennskap til høyhusfraværet (og motstanden) i Norge mens Sverige står som et noe mer ukjent terreng. Min åpenbare innskytelse er dog at man også her beskuer høyhus i relativ negativ klang, hvilket gjør at det f.eks. vil være formålstjenelig å undersøke Turning Torso og den (eventuelle) debatt som oppstod i kjølevannet av prosjektets oppførelse. Avhandlingens oppbygging er i seks avsnitt. Det første vil ta for seg oppgavens undersøkelsesfelt, en kort presentasjon av det metodiske grep, en klarlegging av det europeiske høyhus i motsetning til det amerikanske samt en anskueliggjøring av høyhusdefinisjon i den skandinaviske forståelse av begrepet. Avsnitt to vil gi en mer grundig gjennomgang av den 4
anvendte metode Faircloughs kritiske diskursanalyse. Tredje avsnitt vil presentere de tre lands aktuelle høyhuspolitikker hvilket vil danne grunnlag for en analyse av høyhusdebatten i avsnitt fire. Høyhusdebatten spiller uten tvil en særskilt rolle i beskuelsen av høyhus/skyskrapere, da det nettopp er her man kan avdekke det divergerende synspunkt spennende fra menigmann til eksperten, som er dens kjennetegn. For å begripe nåtidens disputt, vil jeg med utgangspunkt i den kritiske diskursanalyse analysere avisartikler stammende fra de ulike lands dagsaviser med en tidsbegrensing som forholdes til de forskjellige byers seneste store, offentlige høyhusrelaterte utgivelse og/eller til siste høyhusrelaterte prosjekt av betydning. I det femte avsnitt vil det foretas en oppsamling og en diskusjon av det foregående, mens det sjette avsnitt avrunder oppgaven med noen konkluderende bemerkninger. Av de byer som vil bli behandlet i oppgaven vurderes de tre skandinaviske hovedsteder København, Oslo og Stockholm som et helt naturlig og uvilkårlig valg. Dette grunnes først og fremst i deres status, i tillegg til det faktum at de både er Skandinavias og de tre lands største byer, hvilket danner basis for et jevnbyrdig sammenligningsgrunnlag. Dog vil disse byer alene ikke kunne gi et fullstendig bilde av den skandinaviske høyhustilstand, da det lokaliseres en tendens til at de høyeste bygningene har blitt/blir bygget i mindre byer, noe som gjør at jeg utover hovedstedene velger å kaste et blikk på Bergen, Malmö og Århus. 2 Grunnen til at Malmö er valgt over Göteborg, som er Sveriges nest største by, ligger i at Malmö ses som uunngåelig idet den innehar den høyeste skandinaviske bygning per i dag nemlig den tidligere nevnte Turning Torso. Selv om Göteborg besitter atskillige høyhus er de fleste typiske bolighøyhus fra 50- og 60-tallet og det faktum at den høyeste bygning kun er 81 meter høy Ralph Erskines Lilla Bommen, også kjent under navnene Skanskaskrapan og Läppstiftet, fra 1989 gjør at Göteborg ikke atskiller seg betydelig i forhold til de andre, mindre skandinaviske byer. Selv om nærværende speciale omhandler den skandinaviske høyhusdebatt, vil de danske forhold uvilkårlig få hovedfokus. Dette henger både sammen med at min interesse for den interskandinaviske høyhussituasjon har sitt utgangspunkt i Danmark samt at jeg som bosatt i København ikke kan unngå å være noe farget av mine omgivelser, hvilket resulterer i at jeg har en bredere oppmerksomhet og interesse for den diskusjon som foregår her til lands. Dermed vil København og Århus være oppgavens omdreiningspunkt, mens de resterende byer i høyere grad vil 2 Ut over disse eksisterer kun en liten håndfull av kommuner som offentlig har arbeidet med høyhuspolitikk i Skandinavia, nemlig Trondheim (2007), Sønderborg (2007), Aalborg (2008) og Herning (2009). 5
fungere som referanser for diskusjonen for å lokalisere om det eksisterer en sammenheng mellom de tre lands høyhusfravær. Alle byer vil dog naturligvis i kortere eller lengre omfang bli behandlet i oppgavens 3. avsnitt som omhandler høyhusstrategiene for å klarlegge hele den skandinaviske situasjon. Det skal påpekes at Skandinavia her anskues som den geografiske region som dekker over landene Danmark, Norge og Sverige. Selv om Finland noen ganger menes å tilhøre Skandinavia velges det her å fokusere på de land som ut over det rent geografiske, er knyttet sammen via de skandinaviske språk, i tillegg til en felles historisk og kulturell bakgrunn. For en bredere definisjon hvor Finland er medtatt anvendes betegnelsen Nordiske land, som videre dekker over Færøyene, Grønland, Island og Åland. 1.1 Undersøkelsesfelt Det foreligger til dags dato ikke noen utgivelse som tar for seg høyhus på interskandinavisk nivå verken når det gjelder debatten eller omhandlende høyhus/skyskrapere generelt. Videre finnes heller ikke noen utgivelser som systematisk tar for seg høyhusdebatten i de tre land hver i sær. I henhold til internasjonal skyskraperforskning kan det være noe komplisert å sette fingeren på et særlig vektpunkt idet den nok har lidd en smule under det faktum at skyskrapere har hatt en tendens til å være uglesett av arkitekturhistorikere. 3 Dog ses en tendens til en pendelsvinging mellom en historisk og/eller mytisk-historisk synsning hvor skyskraperens fundering gjerne trekkes tilbake til historiske tårn som f.eks. den toscanske by San Gimignano og Babelstårnet og en mer rasjonell, teknologisk synsvinkel, begge dog uløselig knyttet til skyskraperens omfangsrike symbolske karakter, som bl.a. betegnende maktfremvisende varetegn. Den danske tradisjon for skyskraperforskning begrenses til en liten håndfull forskere, hvor ingen så vidt meg bekjent arbeider spesifikt med danske eller skandinaviske forhold. Nærværende speciales empiriske felt består av både offentlig tilgjengelig skriftlige materiale i form av rapporter, osv., i tillegg til artikler fra dagspressen og de reelle eksisterende arkitektoniske og bymessige forhold. Derutover er deler av materialet samlet i de forskjellige kommuners arkiver 3 Det anerkjennes at betegnelsen skyskraperforskning er noe betent. Begrepet er allikevel valgt da forskning innen emnet skyskrapere anses som værende i en kategori for seg selv. 6
samt gjennom møter med representanter fra de kommuner som ikke har en offentlig eller vedtatt høyhuspolitikk. 4 Tilgangen blir i første omgang en nærlesning av de forskjellige lands høyhusstrategier, for å komme frem til hvordan høyhusplanlegning synes i de respektive land. Med dette ønsker jeg bl.a. å komme frem til en fellesnevner for hva et høyhus er i skandinavisk forstand, da oppfatning av høyde nødvendigvis må settes i relasjon til dets omgivelser. Arne Jacobsens Radisson SAS Royal Hotel kan med sine 70 meter anses som værende høy i forhold til det omgiende København, men om man hadde plassert samme bygning f.eks. på Manhattan ville den bestemt ikke synes av noe særlig. Altså er høyde relativt. Av undersøkelser fremstillende emnet i Skandinavia stammer de tidligste fra slutten av 50- og 60-tallet og tar gjerne utgangspunkt i en antatt sunnhetsskadelig risiko ved å bo i høyhus. Et eksempel på dette kan finnes i den danske publikasjon Børns brug af friarealer, utgitt av Statens Byggeforskningsinstitut (SBi) i 1969, som understrekte barns misstrivsel i høye bygninger. Fokuset i denne oppgave vil dog ligge på materiale av nyere dato og startskuddet for oppgaven bestemmes som korresponderende med offentliggjøringen av det første ledd av arbeidet med Oslos høyhuspolitikk, Høyhus i Oslo vurdering av prinsipper for høyhusstrategi, i juni 2002. Dette begrunnes i at denne er den første i rekken av flere høyhuspolitiske utgivelser i Skandinavia etter år 2000 og således fungerer den som eksempel for de etterfølgende. Forutsetningen for at strategiene fremkommer på dette tidspunkt henger sammen med at interessen for å bygge høyt igjen stiger fra rundt år 2000. Dermed oppstår et behov for en nedfelling av politikker med mål om en enklere behandling av som det uttrykkes i den danske Højhushåndbog (2005) de byarkitektoniske og planlægningsmæssige spørgsmål, der rejser sig i forbindelse med høje huse. 5 Dette tidsmessige skille kan derutover relateres til en avgjørelse om å fokusere på den aktuelle diskusjon. I tillegg til det offentlig tilgjengelige materiale vil deler av empirien finnes i arkivmateriale som settes i sammenheng med prosjekter i de respektive byer. F.eks. omhandlet deler av min tidligere undersøkelse om danske høyhus det århusianske prosjekt Stjernecenteret. Prosjektet som var tegnet av arkitektfirmaet Utzon & Associates var på slutten av 1980-tallet offer for stor høyhusstrid, idet det møtte motstand bl.a. grunnet dets høyde og plassering. I siste ende endte det 4 Jeg har vært i kontakt med alle 6 behandlede kommuner via e-mail samt i noen tilfeller ved arkivundersøkelser. Derunder er det avholdt møter med representanter fra byplanlegningskontorene i København (23.102008), Malmö (29.1.2009) og Stockholm (3.11.2008). 5 Ole Østergaard: Højhushåndbog. Et grundlag for planlægning, vurdering og 3D-visualisering af høje huse, Århus 2005, p. 5. 7
dog med å bli skrinlagt, idet investorene gikk fallitt. Ettersom Stjernecenteret var offer for heftig diskusjon, motstand og langtrukne planlegningsperioder, i tillegg til at det aldri forlot tegnebordet, anses det videre som et klassisk eksempel på de mange høyhusrelaterte prosjekter som har endt med å ikke bli utført og dermed som en særdeles egnet representant for det danske skyskraperlandskap. 1.2 Metode Min tilgang til de skandinaviske høyhus er fremmet av en opptatthet av den debatt som stadig oppstår i deres kjølevann og som i høy grad fremtrer som styrt av en følelsesmessig karakter, grovt sagt oppdelt i polariseringen for og imot. Ut over arbeidet med de danske høyhus har jeg tidligere beskjeftiget meg med skyskraperhistorie og arkitekturteori spesifikt behandlende skyskrapere, spennende fra Louis Sullivan til Rem Koolhaas, og mitt syn har tatt utgangspunkt i en (mytisk)historisk tilgang ispedd en dose teknologisk rasjonalisme. I nærværende oppgave fokuserer jeg på samtidens polemikk, som eksemplifisert via høyhusdiskusjonen som den fremstår i dagspressen knyttet til de forskjellige byers høyhuspolitikk og høyhusrelaterte prosjekter. Idet jeg således tar utgangspunkt i en rekke ytringer fremmet av enten tilhengere eller motstandere, innsamlet i hovedgrad gjennom avisartikler samt de forskjellige kommuners presentasjoner av høyhuspolitikker på hjemmesider, o.l. anses det som formålstjenlig å systematisere materialet ved å trekke på diskursanalysen. Grunnen til at diskursanalysen anses som anvendelig i denne oppgaves henseende, ligger bl.a. i at analyse av diskurs ikke omhandler å finne riktige eller uriktige utsagn, men derimot tar fatt i det som faktisk blir sagt eller skrevet, herunder selvfølgelig også det som ligger implisitt i et utsagn eller det man kunne kalle tekstens skjulte aspekter man kan (og skal) selvfølgelig forholde seg kritisk vurderende til utsagnene, men dette er i første omgang ikke diskursanalysens formål. Ved å undersøke de mønstre som ligger i utsagnene samt de forskjellige diskursive fremstillinger av virkeligheten og dens sosiale konsekvenser, vil man komme frem til hvordan noen utsagn blir til naturlige selvfølgeligheter. Den kritiske diskursanalyse som bestemmes som liggende et sted mellom en forholden til hverdagsdiskursene og en mer abstrakt form for diskurs synes anvendelig i mitt tilfelle hvor det ikke nødvendigvis er detaljen i hverdagsdiskursen som er det interessante alene, men heller denne i kombinasjon med en kartlegging av de store linjer innen høyhusdebattens diskurs. 8
Felles for de diskursanalytiske tilganger er at utøvelsen av diskurs er en sosial praksis som former den sosiale verden. 6 Dog differensieres de bl.a. ved synet på diskursen som konstituerende og/eller konstituert av omverdenen. De forskjellige diskursanalytiske retninger som presenteres av Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips i Diskursanalyse som teori og metode (1999) diskursteorien (Laclau og Mouffe), diskurspsykologien (bl.a. Potter og Wetherell) og kritisk diskursanalyse (Fairclough) kan bl.a. atskilles ved deres syn på diskursen som ved den kritiske diskursanalyse karakteristisk ses både som konstituerende og konstituert. Jeg legger meg opp ad den siste betraktning og velger således å trekke på den kritiske diskursanalyse nærmere bestemt den versjon av tilgangen som er formulert av den britiske lingvist og diskursanalytiker Norman Fairclough (1941 ). Det vil gjøres oppmerksom på at betegnelsen kritiske diskursanalyse anvendes på to forskjellige måter. 7 Den ene versjon dekker over Fairclough og den tilgang han har utviklet siden slutten av 1980-tallet og den andre dekker over en bredere retning innen det diskursanalytiske felt, hvor man finner teoretikere som Ruth Wodak og Teun van Dijk. Jeg har valgt å anvende Fairclough og hans versjon av den kritiske diskursanalyse, hvilket begrunnes i at hans tilgang betraktes som den mest utviklede teori og metode til forskning i kommunikasjon, kultur og samfunn innen det kritisk diskursanalytiske felt. De kritisk diskursanalytiske tilganger kan karakteriseres ved fem grunntrekk, som er: sosiale og kulturelle prosesser og strukturer har en delvis lingvistisk-diskursiv karakter; diskurs er både konstituerende og konstituert; språkbruk skal analyseres empirisk i den sosiale sammenheng; diskurs fungerer ideologisk; kritisk forskning. 8 I nærværende oppgave anvendes betegnelsen kritisk diskursanalyse heretter kun som dekkende over Faircloughs teori og metode. 9 Den kritiske diskursanalyses hovedinteresse kan lokaliseres i forandring. Språkbruk viser alltid tilbake til forhenværende diskursive struktureringer, idet det alltid trekkes på betydning som allerede er etablert. Dette bringes i fokus ved å undersøke intertekstualitet, som således er en av tilgangens helt sentrale begreper. Ved å legge fokus på intertekstualitet kan man se reproduksjon av 6 Marianne Winter Jørgensen & Louise Phillips: Diskursanalyse som teori og metode, Frederiksberg 2006, p. 28 31. 7 Op.cit., p. 72. 8 Op.cit., p. 73-75 9 I min anvendelse av Fairclough trekkes det i hovedgrad på Discourse and Social Change (1992). 9
diskurser ved innføring av nye elementer og forandring av diskurser gjennom nye sammensetninger. 10 Ved analyse av diskurs fokuserer kritisk diskursanalyse på to dimensjoner: den kommunikative begivenhet betydende et tilfelle av språkbruk, som i nærværende oppgave innebærer utvalgte avisartikler samt selve diskursordenen (bestående av diskurser og genre), som er summen av de diskurstyper og genre som anvendes innenfor en sosial institusjon eller et sosialt domene. Språkbruk ses som en kommunikativ begivenhet, inneholdende tre dimensjoner, hvilket er: tekst som ikke kun som tale- og skriftspråk, men også dekkende over bilder diskursiv praksis som innebærer produksjon samt konsumpsjon av tekster samt sosial praksis også kalt sosiokulturell praksis. Fairclough oppstiller en modell til kritisk diskursanalyse av kommunikative begivenheter, den såkalte tretrinnsmodell som dannes av de tre dimensjoner tekst, diskursiv praksis og sosial praksis. Disse utgjør tre nivåer som kan atskilles analytisk og analyseres hver for seg og det er med utgangspunkt i tretrinnsmodellen at specialets behandlede materiale vil systematiseres. I avsnitt 2 vil først diskursanalysen og deretter Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse derunder den analytisk tilgang beskrives nærmere. Det skal bemerkes at ettersom målet med mine analyser er en karakterisering av høyhusdebatten som den ser ut i Skandinavia, med formål om å avdekke om det eksisterer noen sammenhenger mellom høyhusfraværet, vil en fullbyrdet diskursanalyse være for omfattende. Tilgangen vil snarere tjene som et utgangspunkt for systematisering av debattens utsagn, noe som vil utdypes nærmere i det følgende. 1.3 Det europeiske høyhus Skyskraperen fremkommer i Chicago og New York City i slutten av det 19. århundre og utvikles opp gjennom starten av det 20. århundre. Selv om de tidligste europeiske høyhus ofte betegnes som værende Kungstornen i Stockholm 11 oppført 1924-25 er det først etter Andre Verdenskrig at man kan tale om en høyhusboom i Europa. 12 Dette settes i relasjon til den akutte boligkrisen etter 10 Jørgensen & Phillips: Op.cit., p. 15-16. 11 Claes Caldenby: Höga hus i Göteborg. Varför, var och hur samt inte minst om, Stadsbyggnadskontoret Göteborg 1990, p. 11. 12 Østergaard: Op.cit., p. 13 14. 10
krigen og fra og med 1960-årene oppstår en tendens med høyhusbyggeri til boligbruk. 13 Nye teknikker muliggjør at boliger kan oppføres på kort tid og høyhuset blir et symbol på etterkrigstidens Europa. Man kan tale om utviklingen av en felleseuropeisk bolighøyhusstil bl.a. basert på funksjonalistiske prinsipper og prefabrikkerte komponenter i betong, selv om den selvfølgelig varieres noe i hvert land. I henhold til høyhus til annen anvendelse er det dog vanskeligere å karakterisere noe som værende særlig europeisk. Dog ser man en oppblomstring av høyhus/skyskrapere til kommersielt bruk i enkelte europeiske byer hvor den historiske bykjerne ble helt eller delvis skadet under krigen. Beveggrunner til at det europeiske høyhusboligbyggeri oppstår kan bl.a. lokaliseres i et ønske om å beskytte landområdene fra masseutvikling i tillegg til en tro på at kollektive levemåter kunne bidra til et bedre samfunn. Det siste knyttes især til velferdsstatene, samt deler av det kommunistiske øst, og troen på at sosiale problemer hadde tekniske løsninger stod sterkt. I Vest- og Nord-Europa kulminerer bolighøyhusbyggingen i 1970-årene, mens det vedholdes i øst og syd i det første tilfelle dog kun inntil jernteppets fall, mens man fortsatt i dag kan se en utbredt bygging av bolighøyhus i Syd-Europa. Selv om byggingen av bolighøyhuset avtar i Vest-Europa fra og med 70-tallet, ser man en revitalisering av det europeiske høyhus fra slutten av 80- og starten av 90- tallet. Disse skiller seg dog fra den tidligere type, både gjennom plassering, anvendelse, standard, osv. I tillegg har man foretatt en rekke forbedrende tiltak i henhold til de tidligste bygg. Danmark og Sverige fremheves gjerne som foregangsland for utvikling av bolighøyhuset, men i dag er Skandinavia et av de steder hvor de færreste høyhus som boligform finnes, noe som settes i forbindelse med den store diskusjon som oppstod i kjølvannet av byggingens oppståning. 14 Mens man i USA ser kritikk av høyhuset som boligbyggeri allerede i 1950-årene, oppstår den europeiske kritikk naturligvis noe senere og er sterkest i Skandinavia i tillegg til i Nederland og Storbritannia. 15 Det anses som vesentlig å fremheve et videre skille mellom den amerikanske og europeiske tradisjon, idet høyhuset i USA gjerne omhandlet høyest mulig utnytting av tomter mens man i Europa fra start av anså høyhuset som omhandlende byplanlegningsrelaterte anliggende som landemerker over utnytting av gridets begrensning. 13 R. Turkington, R. van Kempen & F. Wassenberg (red.): High-rise housing in Europe. Current trends and future prospects, Delft 2004. 14 Op.cit., p. 31. Norge er ikke med i undersøkelsen. 15 Op.cit., p. 10. 11
En av de sterkeste inspirasjonskilder til det europeiske høyhus kan lokaliseres i Le Corbusiers Ville Contemporaine (1922) og den skrevne forklaring til denne plan som utgies i 1929, deriblant omkring hans forestillinger om skyskraperen i parken. Le Corbusiers idé som grovt sagt gikk ut på en vektlegging av tetthet i høyde over tetthet mellom selve bygningene skiller den europeiske forestilling om høyhuset eller skyskraperen skarpt fra den amerikanske tradisjon, i hvert fall med hensyn til det byplanmessige. Det skandinaviske bolighøyhus er i dag i en ganske annen situasjon enn på 60-tallet, da ideen om det sosiale boligbyggeri oppstod. De tidligste eksempler er gjennom årene blitt stigmatiserte, hvilket har medført færre høyhus til boligformål, og i de tilfeller de konstrueres settes de gjerne i relasjon til en ny form for livsførsel, relatert til tidens omdefinering av den alminnelige husholdning. Mens de tidligste bolighøyhus således ble bygget for den middelklasselige barnefamilie, ligger fokus i dag på kvaliteter som forholdes til individualismens tidsalder med ønske om luksus og høy standard samt kort tilgang både til byens fritidstilbud og naturen. Dette gjør at den skandinaviske skyskraper i dag i ennå høyere grad anses som relatert til det byplanmessige og symbolske fremfor det funksjonelle. 1.4 Hva er et høyhus? I følge www.emporis.com, som kortfattet er en internasjonal database for høye bygninger, defineres et høyhus som værende en bygning på minst 12 etasjer eller 35 meter. 16 Skillet mellom høyhus og skyskraper draes når bygningene kommer over henholdsvis 39 etasjer og 100 meter. Den tradisjonelle begrepsdefinering innenfor høye bygninger, hvor man tidligere kun har skilt mellom høyhus og skyskrapere, har dog blitt utfordret gjennom årene. Tekniske innovasjoner har muliggjort oppføringen av bygninger i tidligere uante høyder, og mens skyskraperen ses som en bygning av det 20. århundre synes det 21. århundre å tilhøre en ny type strukturer gjerne omtalt som supertalls eller megastrukturer. Inntil 1990-tallet ble superskyskraperen kun bygget i USA, var konstruert av stål og hadde funksjon som kontorbygninger, og dermed kan man med bygninger som f.eks. den kommende rekordholder i Dubai tale om et paradigmeskifte. Dagens superskyskraper oppføres hovedsakelig i Midtøsten eller Asia, konstrueres av forsterket betong og har en blandet funksjon 16 http://standards.emporis.com/?nav=realestate&lng=3&esn=18727 12
dog i høy grad til boligbruk. Definisjonen omkring supertalls er ennå ikke allment spredt f.eks. anvendes den ikke på emporis men den benyttes bl.a. av Carol Willis, som er grunnleggeren av The Skyscraper Museum i NYC, og William F. Baker øverste strukturelle ingeniør ved Burj Dubai samt partner i skyskrapertegnestuen Skidmore, Owings & Merrill. F.eks. definerte man supertalls som værende en bygning på over 380 meter eller 80 etasjer i forhold til utstillingen World Tallest Building: Burj Dubai, ved The Skyscraper Museum i 2007. 17 Mens skyskraperfeberen i resten av verden skubbes mot nye, uutforskede høyder, har man her hjemme holdt seg til en noe mer moderat høydeforståelse. Dette henger naturlig sammen med at de skandinaviske bykjerner gjerne utgjøres av en historisk bebyggelse, som forholder seg til den typisk europeiske tradisjon, hvor kirken og ordensmaktene dominerer bybildet. Dermed har byene tradisjonelt hatt en lav bebyggelse og en horisontalorientert skyline, avbrutt av tårn, spir og kuppelkonstruksjoner. Idet høyde naturligvis må anses som relaterende til kontekst kan derfor den generelle høyhus/skyskraper definering anskues som mer kompleks enn den ovenfor nevnte noe man også påpeker på emporis og i følge den svenske arkitekt og arkitekturhistoriker Claes Caldenby ses en proporsjonering mellom høyde og bredde på 1:5 for at en bygning skal kunne oppleves som høy. 18 Derutover må definisjonen av høyhus ses som værende både historisk og kulturelt betinget. Dette ligger i at høyde nødvendigvis som allerede påpekt må ses i lyset av den urbane kontekst den enkelte bygning befinner seg i. Dog kan man lokalisere en overensstemmelse mellom definisjonen av høyhus i Skandinavisk sammenheng, som det f.eks. noe kronglet utrykkes i Høyhus i Oslo vurdering av prinsipper for høyhusstrategi: I Oslo-sammenheng har høyhus ofte blitt definert som bygninger over 12 etasjer. Plan- og bygningsetaten mener at en definisjon av høyhus må ses i forhold til høyhusets omgivelser. I mange sammenhenger vil dette være den riktige definisjon. 19 Denne definisjon kan i en viss grad gjenfinnes i de andre skandinaviske rapporter. Dog opererer man i den danske Højhushåndbog som tilkom som et samarbeid mellom Arkitema, Realdania og Århus Kommune i 2005 med en ren opplevelsesbasert forståelse, hvilket vil si at et høyt hus kan være alt fra ca. 8 etasjer og opp, alt etter den omgiende bebyggelse. 20 Det fastslås at 17 http://www.skyscraper.org/exhibitions/burj_dubai/index.htm 18 Caldenby: Op.cit., p. 69. 19 Oslo Kommune, Plan- og Bygningsetaten: Høyhus i Oslo vurdering av prinsipper for høyhusstrategi, juni 2002, p. 6. 20 Østergaard: Op.cit., p. 97 13
det vesentlige i den danske kontekst ikke nødvendigvis er hvor høyt et hus er før det betraktes som et høyhus, men rettere at det er opplevelsen av høyde som er avgjørende. 21 I Københavns Kommunes debattopplegg til en høyhusstrategi opererer man med 13 etasjer og 40 meter, men det påpekes at man ikke kan tale om en bestemt definisjon da det både er avhengig av landskap samt urbane omgivelser. 22 Da den gjennomgående forståelse i en viss grad forholder seg til emporis definisjon vil nærværende oppgave, hvor annet ikke er bemerket, operere med denne. 21 Op.cit., p. 7. 22 Københavns Kommune, Økonomiforvaltningen ved Center for Byudvikling & Teknik- og Miljøforvaltningen ved Plan & Arkitektur: Højhuse i København. Strategi for byens profil oplæg til debat, København 2007a, p. 12 eller på: http://www.kk.dk/politikogindflydelse/byudvikling/byplanlaegning/kommuneplanstrategier/kommuneplanstrategi20 07/Dentaenkendestorby/HojhuseIKobenhavn/HvadErEtHojhus.aspx 14
2. Metode diskursanalyse Nærværende speciales emne tar utgangspunkt i den debatt som synes uløselig forbundet med høyhusprosjekter her hjemme. Ettersom forutsetningen for specialet finnes i høyhusdiskusjonen som den ser ut relatert til høyhuspolitikker og noen utvalgte prosjekter og dermed består av fremstillingsmåter som er i omløp i samfunnet, manifestert i massemediene, 23 synes diskursanalysen å være et godt redskap til systematisering av materialet. Den spesifikke retning som vil trekkes på er som påpekt i det foregående Norman Faircloughs utgave av den kritiske diskursanalyse. I det følgende vil diskursanalysens forutsetning kort skisseres, etterfulgt av en presentasjon av Faircloughs kritiske diskursanalyse. 24 2.1 Diskursanalyse ( ) ordet diskurs [dækker] over en eller annen idé om, at sproget er struktureret i forskellige mønstre, som vores udsagn følger, når vi agerer inden for forskellige sociale domæner ( ). Diskursanalyse er tilsvarende analysen af disse mønstre. 25 Sitatet ovenfor gir en komprimert beskrivelse av hvilke størrelser diskurs og følgende diskursanalyse er. Bak denne forståelse ligger i midlertidig en rekke tverrfaglige og multidisiplinære tilganger, hvor det i virkeligheten ikke er noen større enighet omkring verken hva en diskurs er eller hvordan man analyserer diskurs. 26 Dog kan man sammenfattet si med Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips ord at ( ) en diskurs er en bestemt måde at tale om og 23 Materialet består av avisartikler, kronikker, lesebrev, osv. Innslag i debatten i fjernsyn, radio, eller lignende, er ikke tatt med. 24 Det vil påpekes at verken diskursanalysen eller Norman Faircloghs kritiske diskursanalyse vil bli diskutert ned i alle deres fasetter, idet det vesentlige i nærværende oppgave er en fastsettelse av noen rammer til systematisering av det empiriske materiale. 25 Jørgensen & Phillips: Op.cit., p. 9. 26 Jørgensen & Phillips: Det diskursanalytiske felt, IN: Diskursanalyse som teori og metode, Frederiksberg 2006 (1999), p. 9-33. 15
forstå verden (eller et udsnit af verden) på 27 og at våre talemåter spiller en aktiv rolle i å skape og forandre omverdenen, identiteter og sosiale relasjoner. Begrepet diskursanalyse dekker således over en rekke forskjellige posisjoner, som til felles har et sosialkonstruksjonistisk utgangspunkt. 28 Sosialkonstruksjonismen en samlet betegnelse for nyere teorier om kultur og samfunn har ifølge psykologen Vivien Burr fire felles premisser som sammenknytter feltet. Disse er først og fremst en kritisk holdning til selvfølgelig viten, dernest synet på betydning og viten som kulturelt og historisk innleiret, etterfulgt av at betydning skapes og opprettholdes i sosiale prosesser, samt at det ses en sammenheng mellom viten og sosial handling. Diskursanalyse omhandler å studere mening der hvor mening oppstår i språket, som betraktes som et sosialt system følgende en egen logikk. Denne logikk er virkelighetskonstituerende og altså er språket ikke kun et system av begreper som refererer direkte til ting og fenomener. I likhet med den strukturalistiske og poststrukturalistiske språkteori deler diskursanalysen den filosofiske antagelse at adgang til virkeligheten alltid går gjennom språket. Gjennom språket skapes representasjoner av virkeligheten. Representasjonene er ikke kun avspeilninger av en allerede eksisterende virkelighet, men snarere er de med til å skape virkeligheten. Den fysiske verden får således kun betydning via diskurs. 29 Som sentral i utviklingen av diskursanalysen står Michel Foucault (1926 84) og den del av hans virke som kalles den arkeologiske fase, hvori man kan lokalisere anskuelsen av historien som oppdelt i en rekke vitensregimer. I tråd med den sosialkonstruksjonistiske premiss ser også Foucault sannheten som en diskursiv konstruksjon hvor viten ikke kun er en avspeilning av virkeligheten. Foucaults formål var å avdekke strukturen innad de ulike vitensregimer. Dog mente han at man innenfor et historisk regime kun kunne lokalisere et vitensregime ad gangen og denne monolisme brytes av de senere diskursanalytiske tilganger. 30 Et sentralt begrep hos Foucault er makt, noe som ikke skal forståes som en fysisk makt, men snarere som en slags kraft innleiret i alle sosiale relasjoner. Makt er en positiv mulighetsbetingelse for det sosiale og makt og viten er alltid sammenknyttet idet de forutsetter hverandre makt anses både som produktivt og begrensende. 31 27 Op.cit., p. 9. 28 Op.cit., p. 13-14. 29 Op.cit., p. 17. 30 Op.cit., p. 22. 31 Op.cit., p. 22-23. 16
Det som er gjenstand for analyse i en diskursanalytisk tilgang er selve diskursen altså en undersøkelse av utsagnenes mønstre, herunder de ulike fremstillinger av virkelighetens sosiale konsekvenser. Her ligger imidlertid et av de kritikkpunkter som kan rettes mot diskursanalysen, idet man som forsker ofte står tett på det materiale man undersøker. Man er ofte en del av den samme diskurs som analyseres og dermed oppstår et problem idet man gjerne deler mange av diskursens selvfølgeligheter. Da det nettopp er disse som ønskes avdekket i analysen må man forsøke å sette seg ut over diskursen for nettopp å kunne se den som det den er sosialt konstituerende betydningssystemer som i prinsippet kunne ha vært annerledes og så vidt mulig fremmedgjøre seg fra materialet, sette parentes rundt seg selv. 32 Et ytterligere problem med den diskursanalytiske tilgang knyttes til dens sosialkonstruksjonistiske utgangspunkt, hvor forskerens rolle kan fremstå som problematisk dette ligger i det å se den representasjon av verden som man har kommet frem til gjennom sitt arbeide, som værende bedre enn alle mulige andre representasjoner. Dette henger sammen med at det alltids kan finnes andre posisjoner, hvor virkeligheten ville se annerledes ut enn det man som forsker kommer frem til, men det devaluerer ikke nødvendigvis ens resultater. I henhold til de diskurser som undersøkes må man ta ens egen posisjon med i betraktning, i tillegg til en refleksjon over hvilke konsekvenser for omverdenenes diskursive produksjon ens bidrag kan ende med å få. Problemet med forskerrollen løses forskjellig innen de forskjellige diskursanalytiske tilganger, men hos Fairclough synes det ikke så stort, idet han nettopp mener det er mulig å skjelne mellom ideologisk ladede diskurser og diskurser som ikke er ideologisk ladede hvilket gjør at forskeren prinsipielt skulle kunne produsere ikke-ideologiske diskurser. 2.2 Norman Fairclough og kritisk diskursanalyse Norman Fairclough har siden 1980-årene utviklet den diskursanalytiske tilgang som kalles den kritiske diskursanalyse og i 1992 publiseres Discourse and Social Change hvor språkanalysen som metode for undersøkelse av sosial forandring utvikles og presenteres. 33 Fairclough ser diskurs og diskursanalysen som tredelt, idet ethvert diskursivt tilfelle innebærer tekst, diskursiv praksis og 32 Op.cit., p. 31-32. 33 Norman Fairclough: Discourse and Social Change, Cambridge 2000 (1992), p. 1. 17
sosial praksis. 34 Denne tredeling knyttes til hans tretrinnsmodell for analyse, som vil bli presentert i det følgende. Den kritiske diskursanalyse omfatter i likhet med andre diskursanalytiske tilganger både teori og metode og idet tilgangens tverrfaglighet legger opp til åpenhet kan man i prinsippet selv kombinere den som man vil med andre tilganger. Man skal dog være oppmerksom på dens politisk ladning, da den er preget av Faircloughs venstreorienterte og humanistiske standpunkt som utfoldes i en kapitalismekritikk, knyttet til hans marxistiske utgangspunkt. 35 Dette kommer bl.a. til syne gjennom hans anskuelse av makt/hegemoni og ideologi, som vil forklares nedenfor. Av teoretiske forlegg trekker Fairclough især på en sammenkobling av lingvistisk tradisjon (bl.a. Halliday), makrososiologiske analyse av sosial praksis (bl.a. Foucault) og fortolkende mikrososiologisk tradisjon innen sosiologien. Han arbeider videre med et mangfoldig begrepsapparat, hvor henvisning til bl.a. Bakhtin intertekstualitet og Gramsci hegemoni er tydelig. Sentralt står et tverrfaglig perspektiv med en kombinasjon av tekstanalyse og sosial analyse, da tekstanalysen ikke ses som tilstrekkelig. Det kritiske i den kritiske diskursanalyse ligger i at den ser det som sin opgave at afsløre den diskursive praksis rolle i opretholdelsen af den sociale verden og herunder sociale relationer, der indebærer ulike magtforhold. Formålet er at bidrage til social forandring i retning af mere lige magtforhold i kommunikationsprocesserne og i samfundet som helhed. 36 Dermed er den kritiske diskursanalyse som påpekt ovenfor ikke politisk nøytral, men den oppfatter seg selv som en kritisk tilgang, politisk engasjert i sosial forandring, med sikte om å stille seg på de undertryktes side. Sentralt innen den kritiske diskursanalyse står det dialektiske syn på diskurs som både konstituerende og konstituert av det sosiale. Diskurs er med til å skape den sosiale verden, men dog kun som et blant flere aspekter av enhver sosial ment som politisk, ideologisk, osv. praksis. Mellom diskursiv praksis og annen sosial praksis er det et skille, hvor den første reserveres til tekst (og andre semiotiske systemer) inngående i et dialektisk samspill med de andre sosiale praksiser. Dette gjør at de to former for praksis gjensidig konstituerer hverandre, i tillegg til at de i samspill konstituerer omverden. 37 34 Op.cit., p. 4. 35 Elisabeth Halskov Jensen: Forord, IN: Norman Fairclough: Kritisk diskursanalyse. En tekstsamling, Elisabeth Halskov Jensen (red.), København 2008, p. 7-14. 36 Jørgensen & Phillips: Op.cit., p. 75-76. 37 Op.cit., p. 28. 18