NATURTYPER I NORGE Bakgrunnsdokument Inndeling på landskapsdel-nivå versjon 0.
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. Forfattere Lars Erikstad Norsk institutt for naturforskning (NINA) Rune Halvorsen Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Asbjørn Moen Seksjon for naturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet Siteres som Erikstad, L., Halvorsen, R., Moen, A., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Gaarder, G., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes T., Ødegaard, F. 009. Inndeling på landskapsdel-nivå. Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument : -. Tom Andersen Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo Hans H. Blom Norsk institutt for skog og landskap Arve Elvebakk Institutt for biologi, Universitetet i Tromsø Reidar Elven Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Geir Gaarder Miljøfaglig utredning Pål Buhl Mortensen Havforskningsinstututtet Ann Norderhaug Bioforsk Kari Nygaard Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Terje Thorsnes Norges geologiske undersøkelse (NGU) Frode Ødegaard Norsk institutt for naturforskning (NINA) Forsidefoto Merete Wagelund Grafisk formgiving Mona Ødegården, Lisbeth Gederaas, Ingrid Salvesen, Randi Sønderland, Skjalg Woldstad ISBN: 978-8-988-- NGU Norges geologiske undersøkelse 0 88-008 Geologi for samfunnet i 0 år
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. Sammendrag Det foreliggende dokumentet inneholder standardiserte, illustrerte beskrivelser av de hovedtypene på naturtypenivået landskapsdel som blir beskrevet i Naturtyper i Norge (NiN). Inndelingen på landskapsdelnivå skal ikke være fullstendig arealdekkende, men begrenser seg til arealtyper som kjennetegnes ved å bestå av et kompleks av natursystemer som i naturen utgjør en funksjonell økologisk enhet som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område. Landskapsdelhovedtypene er derfor generelt lett gjenkjennelige. En del av landskapsdel-hovedtypene er delt i grunntyper på basis av til sammen 0 viktige lokale basisøkokliner. En sammenfattende oversikt over de landskapshovedtypene med grunntyper finnes i Tabell.
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. Innhold Sammendrag A Om dette dokumentet B Inndeling av landskapsdeler i hovedtyper 7 C Karakterisering av de enkelte landskapsdel-hovedtypene og beskrivelsessystem for disse 0 C Elveløp 0 C Innsjø 9 C Fjæresone-sjø C Fjord 7 C Kil 0 C6 Korallrev C7 Aktivt delta C8 Fuglefjell C9 Ras- og skredområder 7 C0 Ravinedal 0 C Skogsbekkekløft C Våtmarksmassiv C Avgrensningskommentarer 8 Referanser
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. A Om dette dokumentet NiN BD inneholder det faglige grunnlaget for inndeling av landskapsdel-naturtypenivået i hovedtyper og en skisse til videre inndeling av disse hovedtypene i landskapsdel-typer (jf. NiN BD : Db og De samt NiN BD : Fig. 6. Parallellene til NiN BD for naturtypenivåene natursystem, livsmedium og landskap er henholdsvis NiN BD og, NiN BD 0 og, og NiN BD. Fordi landskapsdel-nivået ikke skal være fullstendig arealdekkende, men begrense seg til arealer som kjennetegnes ved å bestå av et kompleks av natursystemer som i naturen utgjør en funksjonell økologisk enhet som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område, er landskapsdel-hovedtypene generelt lett gjenkjennelige (Fig. ). Det er derfor ikke utarbeidet noen nøkkel til disse. Landskapsdelene er koblet til gradvis (økoklinal) variasjon i naturen gjennom at variasjon langs lokale basisøkokliner ligger til grunn for videre oppdeling av landskapsdel-hovedtypene i grunntyper, ved sitt objektinnhold (av hovedtyper og grunntyper på natursystem- og livsmedium-nivåene), og ved tilstandsvariasjon. En fullstendig beskrivelse av landskapsdeler omfatter også landformvariasjon (NiN BD : D6c). Dette dokumentet inneholder to innledningskapitler; dette kapitlet (A) som gir et overblikk over hvordan dokumentet er disponert og kapittel B som inneholder bakgrunnen for identifisering av landskapsdel-hovedtyper. Kapittel C inneholder selve framlegget til inndeling på landskapsdel-nivået med delkapitler for hver av de landskapsdel-hovedtypene. Hvert delkapittel har en standard disponering der hver og en av kildene til variasjon på natursystem-naturtypenivået blir behandlet (framlegg til inndeling i grunntyper, andre lokale basisøkokliner, regional variasjon, tilstandsøkokliner og objektinnhold, landformvariasjon). De fullstendige beskrivelsessystemene for hver enkelt hovedtype skiller mellom tilstandsvariabler som er felles for alle eller en lang rekke hovedtyper (generelle variabler) og tilstandsvariabler som er valgt ut og spesielt tilrettelagt for beskrivelsessystemet for én gitt hovedtype (hovedtypespesifikke variabler); se NiN BD : D6c og NiN BD 9 for oversikt over tilstandsvariabler. På landskapsdel-nivået blir følgende regionale tilstandsøkokliner betraktet som generelle variabler: eutrofieringstilstand (EU) forsuringstilstand (SU) klimaendringer (KL) miljøgifter og annen forurensning (MG) Tilstandsvariabler som blir oppfattet som av generell interesse på natursystem-nivået [fremmede arter (FA), bunntråling (BU), ferdsel med tunge kjøretøy (FK) og slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE)] anses som relevante bare for natursystem-nivået, og trekkes ikke inn i beskrivelsessystemer for landskapsdel-hovedtypene. Det samme gjelder for objektgrupper som blir betraktet som generelle variabler på natursystem-nivået; fremmede gjenstander (FG) og kulturspor (KS). I motsetning til på natursystem-nivået, er det ikke laget et spesifikt registreringssystem for objektinnhold basert på forekomst av sammensatte livsmedium- eller natursystem-objekter. Det er to grunner til dette: Sammensatte livsmedium-objekter anses tilfredsstillende fanget opp som objektinnhold i arealenheter på natursystem-nivået. Landskapsdelene er definert som sammensatte natursystem-objekter (ved forekomst av spesifiserte typer på natursystem-nivået), og derfor utgjør forekomst og relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper beskrivelsessystemet for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Kommentarer om særlig viktige natursystemtyper innenfor landskapsdel-hovedtypen er gitt i avsnittet Objektinnhold. I illustrasjonene av tilstandsvariabler i beskrivelsessystemene er farger brukt til å markere generelle og spesielle (hovedtypespesifikke) variabler. Landformvariasjon (se NiN BD ) er en viktig kilde til variasjon innenfor mange landskapsdelhovedtyper. Landformvariasjon omfatter to hovedkategorier, terrengvariabler (geomorfometriske variabler) og forekomst av diskrete landformenheter eller sammensatte landformer. Terrengformvariabelen vannforekomstutstrekning (VU) benyttes til å karakterisere landskapsdel-hovedtyper for vannforekomster (elveløp, innsjø, fjæresone-sjø, fjord og kil, mens forekomst av landformenheter i de landformgruppene med 9 landformenheter som blir beskrevet i NiN BD blir benyttet til å beskrive variasjon i av de landskapsdel-hovedtypene. For hver hovedtype er utvalget av landformenheter til beskrivelsessystemet begrunnet. Til sist i hvert delkapittel finnes en vurdering av kunnskapsgrunnlaget. For de hovedtypene som inneholder mer enn én grunntype, er et standard økoklinoppdelingsdiagram brukt til å illustrere grunntypeinndelingen. Disse diagrammene viser grunntypenes relasjon til de trinndelte lokale basisøkoklinene. Alle grunntypene har et beskrivende navn laget av navnene på trinnene langs de karakteriserende lokale basisøkoklinene. I tillegg har mange av grunntypene praktiske navn basert på eksisterende navnetradisjon eller liknende (se NiN
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. BD : D6f). For hver hovedtype finnes også enkle figurer som på standardisert måte illustrerer eventuelle andre lokale basisøkokliner, lokale tilstandsvariabler og terrengformvariabler som inngår i beskrivelsessystemet for hovedtypen. I utgangspunktet skal en arealfigur ha en arealutstrekning på ha (0 000 m ) og en bredde på 0 m for å tilfredsstille arealkravet til en arealenhet på landskapsdel-nivået. I mange praktiske kartleggingssammenhenger vil det imidlertid være behov for kartlegging eller karakterisering av små utforminger av landskapsdel-typene, for eksempel små vannforekomster. NiN-inndelingssystemet åpner for dette gjennom muligheten til å bruke landskapsdel-inndelingen også for små arealenheter (det vil si arealenheter under ha) av alle relevante hovedtyper, for eksempel liten innsjø, lite våtmarksmassiv, lite korallrev etc. (se NiN BD : Eb punkt ). Mengden av kunnskap som kunne vært trukket inn som grunnlag for grunntypeinndelingen er nesten ubegrenset, både når det gjelder deskriptiv informasjon, eksperimentelle undersøkelser som kan belyse viktige prosesser og, ikke minst, synspunkter og vurderinger med ere eller ere basis i empiriske data. Det er lagt mindre arbeid i utforming av resten av beskrivelsessystemet, som må anses for tentativt. Det er stort behov for en grundig gjennomgang av relevant litteratur som grunnlag for dokumentasjon og revisjon av beskrivelsessystemet. I en situasjon der begrensete ressurser gjør det umulig å utnytte hele kunnskapsgrunnlaget, har ekspertgruppa vurdert det som viktigere å bygge en tilstrekkelig kunnskapsplattform for hele spekteret av naturvariasjon enn å fange opp alle små detaljer for hver enkelt hovedtype og type. Omfanget av dokumentasjon i dette dokumentet (som blir lagt inn i NiNs kunnskapsbase når første versjon av naturtypeinndelingen blir lansert) vil derfor være begrenset. Systemet er imidlertid fleksibelt slik at ytterligere kunnskap kan inkorporeres etter hvert. 6
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. B Inndeling av landskapsdeler i hovedtyper Bortsett fra landskapsdeler knyttet til kystvann (fjord og kil, til dels også fjæresone-sjø), er korallrev eneste landskapsdel-hovedtype knyttet til marint miljø. Flesteparten av landskapsdel-hovedtypene (deriblant de mest komplekse) er knyttet til vannforekomster og våtmark på land og langs kysten (Fig. ). Dette kan godt oppfattes som et resultat av økologiske forskjeller mellom marint miljø og terrestrisk miljø, ved at havet er ett stort økosystem der globale sirkulasjonssystemer forårsaker utveksling av vannmasser og organismer. Landskapsdel-hovedtypene som er knyttet til marint miljø karakteriseres (igjen med unntak for korallrev) av redusert sirkulasjon. Men man skal ikke se bort fra at det finnes flere komplekser av natursystemer i marint miljø som på grunn av integrasjon mellom natursystemene bør beskrives som landskapsdel-hovedtyper. Vår kunnskap om sammenhenger mellom organismesamfunn i havet og fysiske miljøvariabler, og innbyrdes mellom organismesamfunnene, er fortsatt svært mangelfull. Etter hvert som kunnskapen om de marine systemene øker, er det ikke usannsynlig at det melder seg behov for å supplere listen over marine landskapsdel-hovedtyper. Utstrømmingsområder er eksempler på natursystemhovedtyper som kan ha relasjoner til andre natursystemer som gjør det naturlig å definere nye landskapsdelhovedtyper. På den andre siden er det heller ikke mange rent terrestre landskapsdel-hovedtyper. Dette kommer av at de fleste landskapsstrukturene (terrengformene) ikke er direkte koblet til lokale basisøkokliner, men heller har en mer indirekte økologisk betydning. Økokliner relatert til fuktighet [vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI)] er to eksempler på dette. Sannsynligheten for høy vannmetning av marka øker fra en konveks til en konkav terrengform, og sannsynligheten for kildeframspring er særlig stor i nedre del av bratte lisider. NiN BD inneholder et skjelett for presentasjonen av landskapsdel- hovedtypeinndelingen i Naturtyper i Norge, tilrettelagt for påfyll av mer utfyllende informasjon, for eksempel som resultat av seinere utredningsarbeider i NiN-regi. Landskapsdel-hovedtypeinndelingen skiller seg fundamentalt fra inndelingene på alle andre naturtypenivåer i NiN ved to egenskaper. Den er ikke fullstendig arealdekkende, og landskapsdel-hovedtypene kan overlappe. Overlapp forekommer regelmessig mellom landskapsdeler knyttet til vann (elv, vann etc.), som i seg selv utgjør egne landskapsdel-hovedtyper samtidig som de inngår i landskapsdel-hovedtyper som definerer en større økologisk og geomorfologisk sammenheng (for eksempel en skogsbekkekløft, en elvevifte eller på et delta). I dette dokumentet blir landskapsdel-hovedtypene presentert med vannforekomster ( hovedtyper, fra elveløp til hav) først, dernest de øvrige hovedtypene, fra havbunnen til typer på land. Typeinndeling av landskapsdeler knyttet til vann er i seg selv komplisert. En ytterligere kompliserende faktor er at NiN-systemet i størst mulig grad skal være kompatibelt med andre inndelingssystemer (NiN BD : B). For vannsystemer har ekspertgruppa lagt avgjørende vekt på å få til mest mulig entydige relasjoner mellom typer i NiN og typer i Vannrammedirektivets klassifiseringssystem (Solheim & Schartau 00), først og fremst ved at typene i Vannrammedirektiv- Fig.. Landskapsdel-hovedtyper plassert i forhold til hvilket miljø de opptrer i. 7
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. klassifikasjonen gjenkjennes på grunntypenivå innenfor landskapsdel-hovedtypene elveløp og vann og innsjø. Vannrammedirektivets klassifikasjon er imidlertid, etter ekspertgruppas mening, ikke detaljert nok til å dekke behovet for begrepsapparat for vannforekomster (på landskapsdelnivå), sett fra et nasjonalt naturtypesynspunkt. En viktig egenskap som mangler i Vannrammedirektivets typeinndeling er energistrømmen i elveløp, betinget av elvas helling (gradient) og vannføring. Noen av Vanndirektivets typifiseringskriterier vil fanges opp av andre deler av beskrivelsessystemet enn grunntypeinndelingen. Vannregion, og høyde over havet er regional variasjon, mens størrelseskriteriet fanges opp som landformvariasjon. Grunntypeinndelingen av elveløp og vann og innsjøer tar utgangspunkt i de lokale basisøkoklinene som antas å ha størst betydning for artssammensetningen. Følgende økokliner, som er felles med Vannrammedirektivets typifiseringsnøkkel kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) og turbiditet [massebalanse: massetransport i elv (MB A)] kombineres med en enkel inndeling basert på helning (HE). I naturen har vann først og fremst som fire forekomstyper: Elv og bekk Vann og innsjø Grunnvann og jordvann Snø og is natursystem-hovedtype (snø- og isdekt fastmark) og som landform (bre). Dette dokumentet inneholder viktige begrepsmessige avklaringer som ikke allerede er gjort i NiN BD (økoklin-dokumentet). Dessuten finnes kortfattete standardiserte beskrivelser av landskapsdel-hovedtypene og avgrensningskriterier for hver enkelt hovedtype mot den matriks de vanligvis omgis av. Flere av bakgrunnsartiklene i NiNs artikkelsamling (NiN BD 6) har relevans til hovedtypeinndelingen på landskapsdel-nivå. For hver av natursystem-hovedtypene har ekspertgruppa foretatt en vurdering av kunnskapsgrunnlag og kunnskapsbehov på en seksdelt skala [fra 0 (ingen kunnskap, stort kunnskapsbehov) til (sikker kunnskap, minimalt kunnskapsbehov), se NiN BD : B; NiN BD : Tabell, Fig. ]. Viktige definisjoner er samlet i vedlegget til NiN BD. Tabell inneholder en oversikt over de 0 lokale basisøkoklinene som har relevans for den videre inndelingen av landskapsdel-hovedtyper i grunntyper. Tabell viser for hver enkelt av de landskapsdelhovedtypene hvilke av de 0 økoklinene som anses relevante for inndeling på landskapsdelorganisasjonsnivået (beskrevet og trinndelt i NiN BD ) for grunntypeinndeling innen hver hovedtype. Det samlete antallet grunntyper er. Vannrammedirektivets typeinndeling dekker de tre første av disse. NiN inneholder ikke grunnvann og jordvann som vanntyper i seg sjøl, men fanger opp grunnvann som kommer i dagen i våtmarkssystemer, grotte, kaldkilde og varm kilde. Snø og is fanges ikke opp av vannrammedirektivet, men inngår i NiN både som Tabell. Oversikt over lokale basisøkokliner som blir lagt til grunn for inndelingen i landskapsdel-typer (hovedtyper og grunntyper i dette dokumentet) eller som blir brukt i beskrivelsessystemet for fullstendig arealkarakteristikk på natursystem-naturtypenivået (andre lokale basisøkokliner som kilde til variasjon). Gruppeinndelingen av lokale basisøkokliner etter dominerende egenskap er forklart i NiN BD ). Begrepet økoklinuttrykk refererer seg til at noen økokliner blir trinndelt på ulike vis for bruk på ulike naturtypenivåer eller innenfor ulike hovedtyper (se NiN BD : Df). For hver økoklin er oppgitt det antallet økoklinuttrykk som er relevant for naturtypenivået landskapsdel (dersom det finnes flere økoklinuttrykk, er totalantallet i parentes). Trinnantall angitt som Fn representerer ikkeordnete faktornivåer (det vil si at økoklinen ikke er en enkel økoklin, i snever forstand). Dominerende egenskap Kode Lokal basiskoklin Antall økoklinuttrykk Antall trinn a Mineral KA Kalkinnhold 6 a Mineral SA Salinitet 6 b Stoffomsetning AO Akkumulering av organisk materiale (7) c Vann KI Kildevannspåvirkning () 7 c Vann VS Vannsirkulasjon () d Lys og varme DL Dybderelatert lyssvekking i vann d Lys og varme FM Frostvirkning på marka F d Lys og varme HE Helning a Forstyrrelsesintensitet VF Vannforårsaket forstyrrelse () a Forstyrrelsesintensitet MB Massebalanse () 8
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. Tabell. Oversikt over hvilke økokliner (se Tabell ) som vil bli brukt til typeinndeling innen hver enkelt landskapsdel-hovedtype (kolonna landskapsdel-hovedtype gir en oversikt over landskapsdel-hovedtypene). Nummer på hovedtype (Nr) innen hver gruppe er oppgitt. Forkortelser for økoklinnavn er forklart i Tabell. N angir antall grunntyper den aktuelle hovedtypen er foreslått delt opp i. Røde celler angir økokliner er brukt til grunntypeinndelingen av angjeldende hovedtype i NiN versjon.0. Lokale basisøkokliner som inngår som andre lokale basisøkokliner i beskrivelsessystemet for den aktuelle hovedtypen er markert med grå celler. Økokliner som er drøftet i forbindelse med den aktuelle hovedtypen og som kan være aktuelle for beskrivelsessystemet i en seinere versjon av NiN, er markert med grå skrift i lysegrå celler. Nr Landskapsdel-hovedtype N Økoklin KA SA AO KI VS DL FM HE VF MB Elveløp KA AO HE MB Innsjø 8 KA AO VS DL MB Fjæresone-sjø SA VS Fjord VS DL Kil 6 Korallrev 7 Aktivt delta SA 8 Fuglefjell 9 Ras- og skredområder 0 Ravinedal KI Skogsbekkekløft Våtmarksmassiv 7 AO KI FM VF 9
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. C Karakterisering av de enkelte landskapsdel-hovedtypene og beskrivelsessystem for disse C Elveløp Beskrivelse av hovedtypen Kort om hovedtypen Landskapsdel-hovedtype elveløp omfatter forekomster av rennende ferskvann der vannet har høy vanngjennomstrømningshastighet og kort oppholdstid, biologisk karakterisert ved mangel på en fullstendig næringskjede som inneholder krepsdyrplankton. Utfyllende beskrivelse Elver og bekker er dominerende og viktige elementer i norske landskap, med stor økologisk betydning. Norge er et land med store høydeforskjeller og rikelig nedbør, i kombinasjon med geologiske forhold som gjør at vann bare sporadisk trenger ned i grunnen og danner omfattende grunnvannsmagasiner, eller går i underjordiske løp (grotter) over lengre avstander. Mesteparten av nedbøren føres derfor tilbake til havet gjennom overflateavløp (bekker og elver). De store høydeforskjellene gjør at elvevannet får stor bevegelsesenergi (kraft). Norge er kjent for sine fosser og sine ville elver, elvekraft ble fra tidlig i det 0. århundre en svært viktig energiressurs. Det motsetningsfylte forholdet mellom elvas meget store betydning som energiressurs på den ene siden og dens økologiske betydning og betydning for landskapets visuelle uttrykk på den andre siden, har vært et viktig stridspørsmål i den norske samfunnsdebatten gjennom mange tiår. Avgrensning mot andre hovedtyper og områder omkring (matriks) Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen: Avgrensningskommentar avgrensning av elveløp (), innsjø (), fjæresone-sjø (), fjord (), kil () og aktivt delta (7) mot land Avgrensningskommentar nedre størrelsesavgrensning av elveløp (), innsjø () og andre landskapsdeler Avgrensningskommentar elveløp () og innsjø (). Vurdering av kunnskapsgrunnlaget Kunnskapsgrunnlaget om elveløp er godt, ikke minst på grunn av elvenes betydning for mange sider av det norske samfunnet. Beskrivelsessystem Grunntypeinndelingen Kort om grunntypeinndelingen Elveløp deles i grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. ):.... Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) Massebalanse: turbiditet (MB A) Kalkinnhold (KA) Helning (HE) Valg av økokliner og trinn De tre økoklinene akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G), massebalanse: turbiditet (MB A) og kalkinnhold (KA), som også nyttes ved grunntypeinndeling av innsjø, er anerkjent som viktige for å beskrive variasjonen i ferskvannets egenskaper. Dette understrekes av at disse tre økoklinene er lagt til grunn for typifisering av ferskvannsforekomster i Vannrammedirektivet (Solheim & Schartau 00, Anonym 008). Kalkinnhold (KA) er i elveløp representert med trinnene fra kalkfattig til kalkrikt, mens det (i likhet med i Vannrammedirektivets typologi) ikke er definert noen egen elveløpstype med kalkvann (trinn 6 kalkvann). De tre vannmasserelaterte lokale basisøkoklinene har økologisk betydning og gir seg utslag i variasjon i vegetasjonens artsammensetning i og langs elveløpet (og i dyresamfunn i vannmassene og på bunnen). De lokale basisøkoklinene akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) og massebalanse: turbiditet (MB A) beskriver omfang og type av materiale som elva transporterer; AO G organisk materiale og MB A mineralmateriale. Omfanget av transportert materiale påvirker vannets visuelle (landskapsmessige) uttrykk idet den bestemmer vannfargen, særlig på den tiden av året (sommersesongen) hvor elva fører mye vann og materialinnholdet er på det høyeste. Langs økoklinen akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) skilles mellom fem trinn, men trinnene oligohumøs, polyhumøs og svært humøs er ikke vanlige i elveløp. Humøse elver transporterer store konsentrasjoner av humusstoffer, ofte i nedbørfelt med høy myrfrekvens (Fig. ). Vannfargen er brun, men ikke grumset. Langs massebalanse: turbiditet (MB A) skilles mellom to trinn, ikke turbid og turbid (Fig. ). Turbide elver kan være av to typer avhengig av materialets opphav:. Breelver: Gråfarget vann med relativt lave 0
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. økoklin akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) G oligohumøs G meso-oligohumøs økoklin massebalanse: turbiditet (MB A) G meso-polyhumøs G polyhumøs G svært humøs økoklin massebalanse: turbiditet (MB A) A klar A turbid klar 6 kalkelv kalkrik intermediær S elv i foss og fossestryk [] klar kalkrik elv i foss og fossestryk [6] turbid elv i foss og fossestryk økoklin helning (HE) S elv i stryk S hurtigstrømmende elv [ ] klar kalkrik elv i stryk [] turbid elv i stryk [0] klar kalkrik hurtigstrømmende elv [] turbid hurtigstrømmende elv S roligflytende elv [9] klar kalkrik roligflytende elv [] turbid roligflytende elv moderat kalkfattig S elv i foss og fossestryk [8] klar moderat kalkfattig elv i foss og fossestryk [] humøs moderat kalkfattig elv i foss og fossestryk økoklin kalkinnhold (KA) økoklin helning (HE) S elv i stryk S hurtigstrømmende elv [7] klar moderat kalkfattig elv i stryk [6] klar moderat kalkfattig hurtigstrøm-mende elv [] humøs moderat kalkfattig elv i stryk [] humøs moderat kalkfattig hurtigstrømmende elv S roligflytende elv [] klar moderat kalkfattig roligflytende elv [] humøs moderat kalkfattig roligflytende elv kalkfattig S elv i foss og fossestryk [] klar kalkfattig elv i foss og fossestryk [0] humøs kalkfattig elv i foss og fossestryk økoklin helning (HE) S elv i stryk S hurtigstrømmende elv [] klar kalkfattig elv i stryk [9] humøs kalkfattig elv i stryk [] klar kalkfattig hurtigstrøm-mende elv [8] humøs kalkfattig hurtigstrøm-mende elv S roligflytende elv [] klar kalkfattig roligflytende elv [7] humøs kalkfattig roligflytende elv Fig.. Framlegg til grunntypeinndeling av elveløp. For økoklinen helning (HE), som i utgangspunktet består av trinn, er den hovedtypespesifikke sammenslåingen til fire samletrinn (se Drøfting av inndelingen i grunntyper ) benyttet. Disse er betegnet S S.. konsentrasjoner av suspendert sedimentmateriale, forekommer ofte oppstrøms for sedimentasjonsbasseng (større vann). Nedstrøms for sedimentasjonsbasseng synker konsentrasjonen av suspendert materiale noe, som resulterer i en gradvis overgang til grønn vannfarge. Leirelver: Gråbrun vannfarge med varierende konsentrasjoner av suspendert sedimentmateriale. Fig. b viser kontrasten mellom en breelv og en vanlig elv der disse møtes. Økoklinen helning (HE) er viktig for karakterisering av elveløp som landskapsdel fordi helningen både bestemmer elvas landskapsuttrykk og er en viktig miljøfaktor som på et skalanivå relevant for landskapsdel har en overordnet betydning for styrken på den energistrømmen som vanntransporten i elva representerer. Med økende helning (HE) øker vannhastigheten, elvevannets evne til materialtransport og dens evne til å erodere bunnsedimentene. Vannets energi, som i NiN uttrykkes ved den lokale basisøkoklinen bevegelsesenergi (BE), står i en kompleks sammenheng med dominerende kornstørrelse (KO) på elvebunnen og med massebalanse (MB) (og andre økokliner i rennende vann). Disse sammenhengene er illustrert ved Hjulström-figuren, (NiN BD 6: Artikkel : Fig. ) og grundig drøftet i NiN BD 6: Artikkel : B. Bevegelsesenergi (BE) og kornstørrelse (KO), og massebalanse: massebalanse i og i tilknytning til rennende vann (MB B) varierer imidlertid på en finere skala enn den overordnete helningen, for
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. a b Fig.. Humusinnholdet i vannmasser influerer på vannets farge. Innholdet av humusstoffer og suspenderte sedimenter varierer t med vannføringen. På dette høstbildet fra Kvåsfossen i Lyngdal (Vest-Agder) ses tydelig at vannet er brunfarget på grunn av høyt humusinnhold. Foto: Lars.Erikstad. eksempel i et tverrsnitt av et elveløp (NiN BD 6: Artikkel : Fig. ). I NiN fanges derfor variasjon langs disse økoklinene opp på natursystem-nivået, der hver og en av disse økoklinene er lagt til grunn for hovedtype- og grunntypeinndeling av ferskvannsssystemer (natursystemhovedtypene eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn). Elveløp omfatter variasjon fra helning (HE) trinn flat til trinn vertikal vegg. Drøfting av inndelingen i grunntyper Kalkinnhold (KA) deles i tre ved at de to trinnene intermediært og kalkrikt, som utgjør ett samletrinn ( moderat kalkrik i Vannrammedirektivets typologi), slås sammen. Dermed vil trinndelingen av denne økoklinen eksakt svare til trinndelingen av alkalinitetsgradienten i Vannrammedirektivets typologi. Trinnbetegnelsene som nyttes for alkalinitetsgradienten i Vannrammedirektivets typologi vurderes brukt i praktiske navn for elveløpsgrunntypene i NiN. Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) deles i to med grense mellom trinn meso-oligohumøs og meso-polyhumøs. De to sammenslåtte Fig.. En viktig diagnostisk egenskap ved inndelingen av elveløp i grunntyper er hvorvidt vannet transporter store mengder fint mineralmateriale. (a) Bildet, som er tatt på forsommeren i en periode med høy vannføring, viser en turbid elv (Mørkrisdalselvi; Fortun, Luster, Sogn og Fjordane) som er farget grågrønn av suspenderte bresedimenter. Bak i bildet flomskogsmark dominert av gråor (Alnus incana). Foto: Rune Halvorsen. (b) Møte mellom elvene Leira (som kommer fra venstre i bildet) og som er grå av breslam og Bøvra (som kommer fra høyre) og har en mer grønn farge på grunn av mindre innhold av bresedimenter. (Bøverdal, Lom, Oppland). Foto: Lars Erikstad. trinnene blir betegnet + klar og + humøs, som i Vannrammedirektivets typologi. Massebalanse: turbiditet (MB A) deles i to trinn (se beskrivelse av økoklinen i NiN BD ). Oppdeling av økoklinen helning (HE) i fire samletrinn. For grunntypeinndelingen av elveløp er de aktuelle trinnene langs økoklinen helning (HE) slått sammen til fire samletrinn som følger:. Roligflytende elv (trinn ; helning < º). Hurtigstrømmende elv (trinn ; helning º). Elv i stryk (trinn 8; helning 8 º). Elv i foss og fossestryk (trinn 9 ; helning >8 º) Samletrinn (roligflytende elv) omfatter elveløp med fall som over en strekning er under º, og som mangler turbulent (laminær) vannstrøm (Fig. a). Visuelt fremtrer vannflaten som en innsjøoverflate. Roligflytende elver som renner gjennom løsmassesubstrat har ofte landformene meander i landformgruppa
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. a d b e c f Fig.. Landskapsdel-hovedtypen elveløp deles inn i grunntyper blant annet ved oppdeling av økoklinen helning (HE) i fire samletrinn. Den eksakte grunntypetilhørigheten til de illustrerte elvestrekningene avhenger også av kalkinnhold (KA), humusinnhold [akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) og vannfarge [massebalanse: turbiditet (MB A)]. (a) Roligflytende elv; Glomma nær utløpet i Øyeren (Kusandvika, Fet, Akershus). (b) Overgang mellom roligflytende og hurtigstrømmende elv. Rotna (Hedmark). (c) Hurtigstrømmende elv; Folla øst for Grimsmoen (Folldal, Hedmark). (d) Elv i stryk; Sjoa i Nedre Heidal (Sel, Oppland) ved høy vannføring. Elva er kantet av flomskogsmark. (e) Jostedøla (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane). (f) Elv i foss og fossestryk. (f) Laksforsen i Vefsnavassdraget (Vefsn, Nordland), et typisk fossestryk som er kjent som en turistattraksjon langs E6. Foto: (a, c e) Rune Halvorsen. (b, f) Lars Erikstad. elveløpsformer og (se NiN BD ) landform) og elveslette i gruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann. Dominerende kornstørrelse i bunnsubstratet kan variere kornstørrelse (KO) trinn leirdominert i hvert fall til trinn dominert av fin eller middels grus. Når roligflytende elver forekommer på grovere bunnsubstrater (fast fjell, grovblokkig oppfrysingsmark, grov morene eller annet), vil ikke elva være fluvialgeomorfologisk aktiv; det vil si at den i ubetydelig grad vil forme elveløpet. Samletrinn (hurtigstrømmende elv) omfatter elveløp med fall som over
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. a b Fig. 6. Fosser er et karakteristisk innslag i det norske landskapet, særlig i deler av landet med stor grov-skala terrengvariasjon. Fosser inngår i landskapsdel-hovedtypen elveløp, samletrinnet elv i foss og fossestryk langs økoklinen helning (HE). Bildene viser to eksempler på fosser. (a) Skjervefossen i Granvin (Hordaland), en foss med stor vannføring og brei fossesprutsone der natursystem-hovedtypene fosseberg og fosseeng forekommer. (b) Stigfossen i Trollstigen (Grytten, Rauma, Møre og Romsdal), som går gjennom et nakent landskap dominert av gradvise overganger mellom fosseberg og nakent berg. Foto: Rune Halvorsen. en strekning er mellom og grader. Fig. b illustrerer forskjellen mellom roligflytende og hurtigstrømmende elv. Vannføringen er synlig rask, men ofte ikke turbulent (Fig. c). Elveløp av denne typen finnes gjerne i forbindelse med mindre grovt eller ujevnt bunnsubstrat og i elver med god dybde i forhold til vannføringen. Elveløpstypen inneholder svært stor variasjonsbredde i vannføring og dominerende kornstørrelse (KO) i bunnsubstratet. Samletrinn (elv i stryk) omfatter elveløp med fall som over en strekning er mindre enn 8 grader og som tilfredsstiller definisjonen av stryk; elveløp med høy vannhastighet og ujevn bunn, ofte med oppstikkende steiner eller fjellpartier, men uten at det dannes et vannfall eller en foss (Fig. d e). En foss er et vertikalt fall over et skarpt brudd i lengdeprofilen i en elv (Østrem 99). Turbulent vannstrøm er lett synlig ved at hvitt vann dominerer ved normale vannføringer. Elv i stryk finnes, avhengig av substratets ujevnet, ved helninger helt ned til i underkant av grader. Elv i stryk utgjør, sammen med hurtigstrømmende elv, hovedtyngden av norske elveløp. Variasjonsbredde, er stor, med hensyn til helning (gradient) og vannføring. Bunnsubstratets kornstørrelse (KO) er vanligvis steindominert (trinn 7), blokkdominert (trinn 8) og til dels fast fjell (trinn 9), fordi vannets bevegelsesenergi normalt er høy nok til å grave og å transportere bort finere fraksjoner. Samletrinn (elv i foss og fossestryk) omfatter elveløp med fall som over en strekning er større enn 8 grader (Fig. f) eller som tilfredsstiller definisjonen av foss (Fig. 6). Det er verd å merke seg at definisjonen av foss (og dermed også indirekte definisjonen av stryk) er knyttet til en kvalitativ egenskap ved elveløpet (forekomst av vertikalt fall), men uten at høyden på dette fallet er spesifisert (kvantifisert) nærmere. Det synes åpenbart at mange elveløp som i henhold til alminnelig oppfatning oppfattes som foss (og som bærer navn som ender på -foss og benevnes foss i beskrivelser) faller utenfor fossedefinisjonen fordi fallet ikke er vertikalt (med mindre man leter etter små partier i elveløpet med vertikalt fall, men fallhøyde ned til få cm). Elveløpets visuelle preg er også avhengig av vannføringen. For å få til en inndeling i landskapsdel-grunntyper som både er økologisk meningsfull og som harmoniserer med allmenne begreper, benytter vi i NiN begrepet fossestryk i definisjonen av samletrinn. Et elveløp skal karakteriseres som elv i foss og fossestryk dersom det har: fritt fall på over m (Fig. 6a), eller samlet fall på m over en elvestrekning der elvas helning overskrider 8 º (Fig.6b), og vannføring stor nok til å oppfylle kravet til elveløp eller stor nok til å danne visuell foss ved normalvannføring og med fritt fossefall eller svært bratte fossestryk over sva og flåg med lengde mer enn 00 meter. Oppmykningen av kravet til vannføring i det siste prikkpunktet begrunnes med at slike fosser og fossestryk ofte er viktige landskapselementer selv ved relativt liten vannføring, og fordi fossesprutsonene de gir opphav til kan dekke store arealer. Typisk forekommer slike elveløp i bratte dal- og fjordsider, og elvene/bekkene kan ha
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. ganske varierende vannføring. Et eksempel er Brudesløret i Lærdalsfjorden. Det viktigste unntaket fra lovmessig sammenheng mellom helning (HE) og dominerende kornstørrelse (KO) er fast fjell [kornstørrelse (KO) trinn 9] og utvasket grovblokkig morenesubstrat (trinn 8 blokkdominert) som kan forekomme innen alle samletrinnene definert på grunnlag av helning (HE), bare tilgangen på løsmateriale under transport i elvesystemet er liten nok. Denne delen av variasjonsbredden innenfor hver av de fire elvetypene, fanges opp som objektinnhold som kilde til variasjon, for eksempel tallfestbart i form av arealandel av ulike natursystem-hoved- og grunntyper definert på grunnlag av dominerende kornstørrelse. Til sammen er det = 8 kombinasjoner av realiserte trinn langs de fire økoklinene. Reduksjonen til grunntyper er resultatet av at: kombinasjonen av akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) trinn + humøs og massebalanse: turbiditet (MB A) trinn turbid ikke er realisert; ett og samme nedbørfelt er (normalt) ikke både myrrikt og preget av brematerialtransport eller høyt leirinnhold i substratene humøse elver normalt har lavt kalkinnhold (KA), det vil si trinn kalkfattig eller moderat kalkfattig turbid vann normalt har høyt kalkinnhold (KA), det vil si trinn intermediært eller kalkrik. De grunntypene fordeler seg altså på 6 grunntyper for hver av de fire samletrinnene langs økoklinen helning (HE); se Fig.. Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider Kompatibilitet med Vannrammedirektivets typeinndeling var, som forklart i avsnittet Drøfting av inndelingen i grunntyper, et hovedmoment ved utarbeidelsen av beskrivelsessystem (inkludert grunntypeinndeling) for landskapsdel-hovedtypene elveløp og vann og innsjø. For elveløp oppnås kompatibilitet ved at trinndelingen av tre av de fire lokale basisøkoklinene i grunntypeinndelingen [kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) og massebalanse: turbiditet (MB A)] er fullstendig harmonisert med inndelingskriteriene i Vannrammedirektivet, dels ved at de andre viktige kriteriene i vannrammedirektivtypologien er søkt fanget opp som andre kilder til variasjon i beskrivelsessystemet for elveløp. En fullstendig oversikt over hvordan kriterier i vannrammedirektivet fanges opp i beskrivelsessystemet for elveløp i NiN er gitt i Tabell. Elvestrekningsenhetene (elvetypene) i Vannrammedirektivets typologi uttrykker variasjon på betydelig grovere romlig skala (arealenhetene er lange elvestrekninger eller vannløp i større delnedbørfelt) enn inndelingen av landskapsdel-hovedtypen elveløp i NiN. Hovedårsaken til dette er at NiN deler elvestrekningstyper som er sammenliknbare med Vannrammedirektivets typer [definert på grunnlag av de lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA), akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) og massebalanse: turbiditet (MB A)] videre på grunnlag av økoklinen helning (HE). På den måten oppnås god kompatibilitet mellom de to typesystemene på et nivå over grunntypen, samtidig som grunntypene blir definert på fin nok romlig skala til å gi uttrtykk for den synlige variasjonen med betydning for artssammensetningen langs en og samme vannstreng (det vil si innenfor landskapsdel-hovedtypen elveløp). Andre lokale basisøkokliner Ingen andre lokale basisøkokliner er aktuelle for utfyllende beskrivelse av hovedtypen. Det forutsettes at variasjon innen arealenheter av elveløp, for eksempel med hensyn til kornstørrelse (KO), fanges opp ved beskrivelse av relativ arealandel av natursystem-typer. Det finnes betydelig variasjon i helning (HE) innenfor de fire sammenslåtte trinnene som er lagt til grunn for inndelingen av elveløp i grunntyper. For en mer presis beskrivelse av elveløp kan det derfor være aktuelt å ta inn den opprinnelige trinndelingen av helning (HE) som annen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet. Intervaller langs helning (HE) som det kan knytte seg spesiell interesse til fra et landskapsdelsperspektiv, er: slakt stryk [ helning (HE) trinn helning ( )] stryk med middelt t fall [ helning (HE) trinn nokså helning ( 8 )] fossestryk med lite til moderat fall [ helning (HE) trinn 6 8 middels, nokså og helning (8 )] fossestryk [ helning (HE) trinn 9 0 meget og svært helning ( 80 )] foss i fritt fall [ helning (HE) trinn vertikal vegg (80 90 )], for eksempel Vettisfossen Regional variasjon Elveløp forekommer i alle bioklimatiske soner (BS), kanskje med unntak av høgalpin sone, og i alle bioklimatiske seksjoner (BH). I vanndirektivets typifisering brukes i stedet en reint geografisk basert angivelse av regiontilhørighet, basert på kombinasjon av to egenskaper: Tilhørighet til vannregion ( biogeografisk region ), se Tabell og Fig. 7 Høyde over havet (se Tabell )
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. Tabell. Relasjoner mellom kriterier som nyttes i vannrammedirektivets typologi (VRD) for ferskvannsforekomster og elementer i beskrivelsessystemet for landskapsdel-hovedtypene elveløp og vann og innsjøer i NiN. Forkortelser for kilder til variasjon i NiN: LB lokal basisøkoklin, RØ regional økoklin, LA landform. VRD-typologien NiN landskapsdel Kriterium Trinndeling Trinndeling Kilde til variasjon alkalinitet (kalkinnhold, målt som Ca-kons. i mg/l, evt. alkalinitet i mekv/l svært kalkfattig < /< 0,0 kalkfattig LB: kalkinnhold (KA) kalkfattig /0,0 0, moderat kalkrik 0/0, moderat kalkfattig intermediær kalkrik kalkrik > 0/> 6 kalk- (vann,sjø) humusinnhold [farge målt i Pt/L, evt. TOC (totalt organisk karbon i mg/l)] klar < 0/< humøs 0 90/ oligohumøs meso- oligohumøs meso-polyhumøs polyhumøs LB: akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) svært humøs >90/> svært humøs turbiditet (suspendert tørrstoff mg/l klar < 0 ikke turbid LB: massebalanse: turbiditet hvorav uorganisk andel er minst 80 (MB A) %) turbid > 0 (leirpåvirket/brepåvirket) turbid ingen roligstrømmende elv LB: helning (HE), sammenslåtte hurtigstrømmende elv trinn elv i stryk elv i foss og fossestryk vannregion Østlandet ingen (økoregioninndelingen Sørlandet anses for å være en geografisk inndeling uten klar økologisk Vestlandet begrunnelse) Midt-Norge Nord-Norge, ytre Nord-Norge, indre høyde over havet (m) lavland < 00 ingen direkte, men en mer skog 00 800 (eller under tregrensa) presis karakterisering av temperaturbasert vasiasjon fanges fjell > 800 eller over tregrensa opp av RØ: bioklimatiske soner (BS) elver, størrelse (nedbørfelt, km ) små < 00 LA: nedbørfeltstørrelse (VU ) middels 00 000 store > 000 innsjøer, størrelse (overflateareal, km ) små < LA: vannflateareal (VU ) store > vann og innsjøer, middel-dybde (m) svært grunne < LA: dybde (VU ) grunne dype > En viktig del av den regionale variasjonen innen landskapsdel-hovedtypen elveløp er elvenes variasjon i størrelse og utseende, betinget av vannføringen. Vannføringen er dels en funksjon av nedbørfeltets størrelse, dels en direkte funksjon av inndelingen i bioklimatiske seksjoner (BH), som fanger opp variasjon i nedbørmengde (Bakkestuen et al. 008), dels en direkte funksjon av fordampning (evapotranspirasjon), som bestemmes av temperaturen som fanges opp av inndelingen i bioklimatiske soner (BS). Klimaforhold knyttet til forskjellen mellom sommer- og vintersesong, blant annet oseanitet, er spesielt viktige. Disse forskjellene fanges også opp av inndelingen i bioklimatiske seksjoner (BH). Det finnes også inndelinger av norske elver basert på flomregime (Tollan 977). Relasjoner mellom slike inndelinger og variasjon langs de regionale økoklinene 6
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. i Fennoskandia (Finland, Sverige og Norge), og en sørøstlig utbredelse i Norge, eventuelt med en knipetangutbredelse (det vil si at de når Norge i sørøst og i Finnmark). Dette sørøstlige utbredelsesmønsteret skiller seg fra utbredelsesmønsteret til sørøstlige karplantearter som favoriseres av varme somre og først og fremst antas å være begrenset av klimaforholdene slik de er i dag. Det er imidlertid knapt mulig å avgjøre den relative betydningen av innvandringshistoriske kontra resente forhold i hvert tilfelle, og i NiN BD 8 konkluderes at grundigere kvantitativ analyse av utbredelsesmønstre hos ferskvannsorganismer er nødvendig for å vurdere hvordan regional variasjon i ferskvann best kan beskrives i NiN. Det er derfor ikke opprettet noen regional variabel for denne variasjonen og den er ikke implementert i NiN versjon. Fig. 7. Vannrammedirektivets inndeling i vannregioner ( biogeografiske regioner ). Etter Anonym (008). som er beskrevet i NiN bør utredes nærmere. I tillegg til den klimatisk betingete regionale variasjonen, finnes både i elveløp og innsjø geografisk variasjon (asonal regional variasjon; se NiN BD : Dk) i artssammensetning relatert til innvandringshistorie [se grundig drøfting under overskriften Drøfting av andre temaer med relevans for BS i beskrivelsen av den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS)]. Dette variasjonsmønsteret består i at en lang rekke ferskvannsorganismer har en sørøstlig utbredelse Tilstandsøkokliner Beskrivelsessystemet for elveløp inneholder, foruten generelle variabler, den lokale basisøkoklinen vassdragsregulering (VR) (se Fig. 8). Store deler av det norske elvenettverket er berørt av vassdragsregulering, som endrer den naturlige vannføringen og flomregimet (Fig. 9). Påvirkningen kan være total (tørrlegging) eller mer begrenset. Flere steder er det gjennomført tiltak for biotopforbedring i slike elver, for eksempel oppdemming for å opprettholde et vannspeil av landskapshensyn og terskelbygging for å opprettholde fiskebestander. Ekspertgruppas trinndeling av vassdragsregulering (VR) er direkte relatert til trinnene for økologisk kvalitetsgrad som nyttes ved karakterisering i henhold til Vannrammedirektivet (se sammenlikning med trinndeling i andre arbeider under omtalen av EU Eutrofierings-tilstand OE6 ubetydelig meget moderat 6 svært SU Forsurings-tilstand OE6 ubetydelig meget forsuringseffekt forsurings-effekt forsurings-effekt moderat forsuringseffekt 6 svært forsurings-effekt forsurings-effekt KL Klimaendringer OE ingen eller mulig effekt av ubetydelig effekt klimaendring sannsynlig, men effekt av moderat effekt klimaendring gjennomgripende effekt MG Miljøgifter og annen forurensning 6Oe MG biocider MG uorganiske miljøgifter MG organiske miljøgifter MG oljesøl MG radioaktiv forurensning MG 6 annen forurensning VR Vassdrags-regulering OE uregulert vannfore-komst reguleringseffekt regulerings- moderat effekt reguleringseffekt gjennomgripende reguleringseffekt Fig. 8. Beskrivelsessystem for landskapsdel-hovedtypen elveløp: Tilstandsøkokliner som kilde til variasjon. Generelle variabler i beskrivelsessystemet (regionale tilstandsøkokliner) er markert med grågrønne celler, hovedtypespesifikke tilstandsøkokliner er markert med gule celler. 7
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. I elveløp med aktive fluviale prosesser vil vannhastigheten være avhengig av vannføringen og helningen (gradienten) og styre elvas evne til materialtransport. Bunnsubstratets dominerende kornstørrelse avtar derfor når helningen avtar. I elveløp med liten fluvialgeomorfologisk aktivitet vil det kunne finnes avvikende forhold. Et elveløp i grovblokkig morene der finmaterialet er vasket ut kan for eksempel ha et bunnsubstrat av blokk og stein som resultat av at vannhastigheten i tidligere tider vasket ut finmaterialet. Omfanget av tekniske inngrep i og i tilknytning til elveløpet, og graden av oppdyrking av nedslagsfeltet, fanges opp gjennom arealdekningen av henholdsvis konstruert fastmark og åker og kunstmarkseng (Fig. 0). Fig. 9. Elv i regulert vassdrag (Jostedalsvassdraget, Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane). Bildet viser parti der elva er t forbygd. Arealandelen av konstruert fastmark i tilknytning til et elveløp er et uttrykk for elveløpets tilstand med hensyn til tekniske inngrep. Foto: Rune Halvorsen. vassdragsregulering (VR) i NiN BD 9). Objektinnhold Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. I landskapsdel-hovedtypen elveløp er relativ arealandel av grunntyper definert på grunnlag av kornstørrelse (KO) innenfor eufotisk ferskvannshardbunn og eufotisk ferskvannsbløtbunn viktigste kilde til variasjon av kategorien objektinnhold. Grunntypeinndelingen åpner for å anslå fordeling av fast fjell (jevnt, ujevnt, strukturert) og løsmateriale, samt løsmassenes karakter (grovt utvasket morenemateriale kantet blokk i varierende størrelse; fluvialt/glasifluvialt avrundete blokker, stein, grus eller mer eller mindre mobil sand). Sand finnes ofte i fluvialt/glasifluvialt utformete elveløp med aktive prosesser knyttet til erosjon, transport og sedimentasjon, for eksempel sandurer, elvevifter, forgrenete elveløp, meandre og lignende. Dette fanges opp gjennom landformvariasjon som kilde til variasjon. Landformvariasjon Den geomorfometriske variabelen vannforekomstutstrekning: nedbørfeltstrørrelse (VU ) fanger opp variasjonen i elvestørrelse som kommer til uttrykk i Vannrammedirektivets typeinndeling av elver (se Tabell ). Elver med samme nedbørfeltstørrelse (VU ) kan imidlertid ha stor variasjon i vannføring, avhengig av om elva går gjennom et nedbørrikt eller nedbørfattig område (det vil si som funksjon av regionale økokliner). Vannføringen kan beregnes ved hjelp av avrenningskart (se www.nve.no). Variasjonen i elveløpets geomorfologi kommer til uttrykk gjennom forekomsten av landformenheter i fire landformgrupper. Forekomster av utstrømmingsgrop (IK ) er knyttet til ferskvannskilder; de seks landformenhetene i landformgruppene erosjonsformer knyttet til rennende vann (ER) og avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR) beskriver området som elveløpet går igjennom og distinkte småformer assosiert med elveløp. Landformgruppa elveløpsformer (EL) karakteriserer resultatet av elvas gravende og transporterende egenskaper. Meander (EL ) er for eksempel en helt typisk elveløpsform på flate finkornede elvesletter. VU Vannforekomst-utstrekning K VU nedbørfeltstørrelse IK Landformer knyttet til jordas indre krefter TO+A7 +B IK utstrømmingsgrop ER Erosjonsformer knyttet til rennende vann 6TO+A7 ER gjel ER V-dal ER erosjonskant ER 6 jettegryte AR Avsetningsfor-mer knyttet til rennende vann A7+B AR elvebanke AR 6 levé EL Elveløpsformer TO+B EL forgreinet elveløp EL meander EL Blind dal EL Underjordisk elveløp Fig. 0. Beskrivelsessystem for landskapsdel-hovedtypen elveløp: Landformvariasjon. Terrengformvariabler er markert med grågrønne celler, diskrete landformenheter eller sammensatte landformer er markert med gule celler. 8
Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument versjon 0. C Innsjø Beskrivelse av hovedtypen Kort om hovedtypen Landskapsdel-hovedtypen innsjø er en fordypning i terrenget som er fylt med ferskvann. Innsjøer har tilsig via innløp og direkte via nedbør. Utsig skjer via fordampning, sig ned i grunnen under innsjøen og, vanligvis, også via utløp. Landskapsdel-hovedtypen innsjø omfatter alle stillestående ferskvannsforekomster der vannet har en viss oppholdstid. Innsjø har en fullstendig næringskjede der krepsdyrplankton inngår Utfyllende beskrivelse I likhet med de andre nordiske landene er Norge karakterisert ved rikelig forekomst av innsjøer. Innsjø utgjør 6,0 % av det norske landarealet (9 av totalt 80 km ). Den høye arealandelen av innsjø skyldes gjentatt nedising. Breene har gravd ut forsenkninger i landskapet, som nå er fylt med vann og myr. Vannene er stedvis uvanlig dype i internasjonal sammenheng. I Norge er det er en klar sammenheng (og gradvis overgang) mellom innsjøsystemer og fjorder; begge er vanligvis et resultat av omfattende breerosjon (graving). Innsjø spenner over stor størrelsesvariasjon, fra et mylder av små dammer og tjern som faller under eller ligger nær nedre størrelsesgrense landskapsdel (se avgrensningskommentar ), til et fåtall store innsjøer. Norges største innsjø er Mjøsa, som er over 6 km, den dypeste innsjøen er Hornindalsvatn ( m dyp). Avgrensning mot andre hovedtyper og områder omkring (matriks) Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen: Avgrensningskommentar nedre størrelsesavgrensning av elveløp (), innsjø () og andre landskapsdeler Avgrensningskommentar avgrensning av elveløp (), innsjø (), fjæresone-sjø (), fjord (), kil () og aktivt delta (7) mot land Avgrensningskommentar elveløp () og innsjø () Avgrensningskommentar innsjø () og fjæresonesjø () Vurdering av kunnskapsgrunnlaget Kunnskapsgrunnlaget om innsjø er godt, ikke minst på grunn av ferskvannsforekomstenes økonomiske og allsidige samfunnsmessige betydning. Beskrivelsessystem Grunntypeinndelingen Kort om grunntypeinndelingen Innsjø deles i 8 grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. ):... Akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) Massebalanse: turbiditet (MB A) Kalkinnhold (KA) økoklin akkumulering av organisk materiale: humusinnhold i ferskvann (AO G) G oligohumøs G meso-oligohumøs økoklin massebalanse: turbiditet (MB A) G meso-polyhumøs G polyhumøs G svært humøs økoklin massebalanse: turbiditet (MB A) 6 kalksjø [] klar kalksjø A ikke turbid A turbid ikke turbid økoklin kalkinnhold (KA) kalkrik intermediær moderat kalkfattig [] klar moderat kalkfattig innsjø [] klar intermediær innsjø [] turbid innsjø [8] humøs intermediær innsjø [7] humøs moderat kalkfattig innsjø kalkfattig [] klar kalkfattig innsjø [6] humøs kalkfattig innsjø Fig.. Framlegg til grunntypeinndeling av innsjø. 9