HONOUR Av Joanna Murray-Smith og møtes for å diskutere det faktum at Claudia har et forhold til Sophies far, noe Sophie mener er destruktivt for sin mor. EKST. PARK. DAG. Jeg kjenner deg igjen. Jeg gikk ut da du begynte på mellom - Du fikk det beste resultatet i ditt kull. Oppgaven din ble publisert og delt ut som - Jeg forstod systemet, det var bare det. Jeg tilegnet meg aldri ekte kunnskap, jeg bare forstod hvordan systemet fungerer, og hvordan jeg skulle fungere i det. Men det er vel en slags kunnskap det også? Jeg skjønner. Og så fulgte en strøm av gode resultater, men jeg har mistet evnen til å gråte over lille Marius. Jeg ble aldri velsignet med noen strøm av gode resultater. Men da kanskje du - kanskje du faktisk lærer noe. Føler noe. Faktisk. Så er jeg nok en skuffelse,
for min far. Jeg pleide å se deg sammen med - du var alltid omgitt av så mange - jeg pleide å se På dere... Vi var bare en gjeng som - Nei, men gutter. JA. Var ikke du sanmen med han - du vet han skuespilleren? Jo. Alle var så, i førsteåret i alle falt... Vi synes han var så... vi tilba ham. Han var jo så selvhøytidelig. Ja vel. Uansett. Vi tilba ham. Kan du ikke bare si hva du Hva driver du med, Claudia? Jeg elsker ham. Du elsker ham. JA. Du føler - for ham, så føler du - Pasjon!
Pasjon, ja. JA. Ja vel. Jeg antar det er hans vidunderlige fysikk! Hør her, Sophie - da jeg ble involvert med George, så - jeg skal være ærlig. Jeg forelsket meg i George, ikke i George og hans kone og hans datter. Ok? Så når jeg gikk med på å treffe deg i dag, så ber jeq ikke om din forståelse. Hvordan kan du være så så ufølsom? Ufølsom? Jeg føler! Det jo derfor vi er her. Fordi jeg har følelser! Sa hun mens hun ødela menneskers liv! Du har alltid en strategi, du. Og du er attpå til stolt av det. Hvem sine liv er det jeg ødelegger? Min mammas liv! Jeg tror faktisk jeg redder hennes liv. Hva? Sophie, du er tjuefire år. Du eier ikke foreldrene dine. Du må innse at de ikke tilhører dine behov. Men de tilhører altså dine?
George har rett til å være lykkelig. Og mamma har plikt til å være ulykkelig? Skulle han gi opp livet sitt for å spare hennes følelser? Skal hun gi opp sitt for å føye ham? Han trenger å bli elsket! Han er elsket! Han er en pasjonert mann! Jeg gjør han pasjonert! Jeg trenger ikke å høre - Faren din tenner meg! Vær så snill! Jeg liker hvordan han behandler meg. Når vi ligger med hverandre. Som en ung - Ær1ig talt! Hold opp - Han begjærer meg på en - Stopp! Jeg orker ikke - Når han kommer i meg, så gjør jeg ham komplett. Hold kjeft. Jeg orker ikke høre-
Hva som skjer med dine foreldres liv er ikke ditt problem. Er det vel? Uansett hvor mye du vil føle på deres vegne, så kan du ikke det. For du vet egentlig ikke hvem de er. Jeg tror faktisk ikke jeg trenger noen forelesning om mine egne foreldre. Jeg kjenner dem faktisk ganske godt. Nei. Du gjør ikke det. Jeg kjenner dem bedre enn du gjør. Jasså? Ja, jeg tror faktisk jeg gjør det. Du har truffet mamma - én gang? Har du sett på hva som er grunntemaene i hennes forfatterskap? Hva? Har du lest noe av det? Det er klart jeg - ja, jeg har det! Første gang jeg besøkte dem, for å skrive om George, så husker jeg... Alle bøkene. Så mange bøker. Vi hadde aldri bøker. Jeg tenkte, så heldig du er... som vokste opp med så - mine foreldre var aldri særlig... så jeg lengtet etter foreldre som dine. Smarte. Idealistiske. Mine - Kjenner vi egentlig våre foreldre? Hender det ikke
at du ser på gamle bilder av dem, fra seksti/sytti åra, og mamma hadde langt hår og var så tiltrekkende. Ser du ikke på bildet og tenker... Herregud. Hun er ikke den hun later som hun er. Vet du egentlig hva faren din lengter etter? Eller savner? Eller angrer på? Vet du hva deres lojalitet er bygget på? Hvem trenger mer kjærlighet, hvem mindre? Jeg kjenner mammas lojalitet. Ærlig talt, du er ikke så umoden, er du vel? Du vet at det finnes mange former for lojalitet, og mange måter å søke kjærlighet på og å fornekte kjærligheten, og mange små skifter i maktkampen - Jada. Vet du hvordan de traff hverandre da? Hvem som la seg etter hvem? Og hvordan de i hemmelighet foraktet - De foraktet ikke! Alle som elsker gjør det! En liten del av den andres personlighet som gir deg frysninger... og som gjør at man tenker på andre liv, liv jeq ikke lever. Liv jeg ikke valgte, som kunne vært, som var, mer eller mindre hederlige. Nei! Tror du jeg har forhekset faren din? Han elsker meg. Vel, kanskje han gjør det. Du er så
klar. Alltid. Jeg klarer aldri å - ikke for meg selv engang. Jeg er så uartikulert. Jeg kan ligge våken om natten å tenke på hva jeg har sagt. Sagt overbevisende. Jeg sa det med overbevisning, og likevel Det går i stykker. Og det som var ord, egentlig, er nå bare en følelse av... av noe umulig. At alt er - det er ingen vei gjennom - Jeg følte det sånn da jeg var liten. Samme følelsen. Ikke nødvendigvis en barnslig følelse - men kanskje? Som om jeg ble kvalt av at livet bare falt ned over meg og jeg så ingen vei ut - fremover. Hva er det et barn som har alt lider av? Men det var akkurat som en jungel. Inne i hodet. Noe rundt meg. Noe organisk. Levende - og det eneste som holdt meg holdt meg her, var dem. Bildet av mine foreldre. Idiotisk. For nå er jeg eldre, voksen. Og skulle ikke huske dette lenger. Å ligge der i sengen og kjenne at de var der; utenfor rommet mitt i all sin varme. Sin - sjarm, kanskje? Kanskje har du rett? Kanskje det ikke var så enkelt som jeg trodde, men de ga meg en så sterk følelse av kjærlighet for hverandre og der, inne i deres - i deres kjærlighet følte jeg følte jeg meg elsket. Og når jeg nå er blitt voksen så jeg føler ikke - (gråter) Alt det - alt det som holdt meg oppe, har fatt, og jeg ikke et barn lenger. Men likevel, så trenger jeg. Jeg trenger fortsatt å - jeg skulle ønske - jeg skulle ønske jeg var mer som deg som deg!? SLUTT.