Fagligpolitisk arbeid og samarbeid

Fagligpolitisk arbeid og samarbeid

Fagligpolitisk arbeid og samarbeid Fellesforbundet er noe mer enn en organisasjon for lønnsinteresser forbundet er og skal være en samfunnsorganisasjon. Om vi skal kjempe for våre medlemmers interesser og trygge samfunnet rundt oss, må vi ha et sterkt engasjement som strekker seg langt utenfor bedriftenes porter. I stor grad handler politikk om innflytelse og makt. Det betyr at vi må arbeide faglig gjennom forhandlinger med arbeidsgiver og arbeidsgiverorganisasjoner. Men vi må også arbeide politisk fordi mye av medlemmenes arbeids- og sosiale vilkår blir bestemt politisk, enten det er i kommunestyrer eller på Stortinget. Det faglige og det politiske arbeidet er dermed for oss en og samme sak: Å arbeide for et organisert arbeidsliv som styrker lønnstakernes interesser og innflytelse på arbeidsplassen og i samfunnet. Fellesforbundets formål, slik det er formulert i vedtektene, er «å organisere arbeidstakere og fremme deres lønns- og arbeidsvilkår». I formålsparagrafen står det at forbundet skal arbeide for «å fremme medlemmenes faglige, økonomiske og sosiale interesser og sikre den fulle sysselsetting». I prinsippprogrammet oppsummeres vårt idégrunnlag slik: «Å få arbeidsfolk til å stå sammen, slik at arbeidsfolk får bedre levekår, større innflytelse i samfunnet og på arbeidsplassene». Må vinne makt og innflytelse Dersom Fellesforbundet skal innfri formålene, må vi vinne makt og innflytelse også på den politiske arena, men vi skal ikke være noe politisk parti. Forbundet stiller ikke til valg, og ingen må ha et bestemt partipolitisk syn for å være medlem hos oss. Men det betyr ikke at forbundet er en upolitisk organisasjon. Vi har et samfunnspolitisk grunnsyn som bygger på arbeidstakernes interesser i samfunnet. Derfor driver vi et faglig og politisk arbeid og samarbeid. Gjensidighet og samarbeid Det fagligpolitiske samarbeidet, altså samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet, har vært et fundament for norsk fagbevegelse helt fra starten av. Det var stort sett de samme pionerer som stiftet Arbeiderpartiet i 1887 som startet Arbeidernes faglige Landsorganisasjon i Norge, dagens LO, i 1899. Men helt fra starten ble det klart markert at dette skulle være to sjølstendige organisasjoner. LO skulle ikke være et redskap for Arbeiderpartiet eller omvendt. Likevel ble samarbeidet beskrevet som «en kropp med to armer, den ene armen den faglige og den andre den politiske, men

der begge armene arbeider for de samme interessene». Det grunnleggende for begge organisasjoner og en styrke for utviklingen av det organisasjonsmessige og politiske demokrati er at dette samarbeidet ble og fortsatt er tuftet på gjensidighet. Gjensidigheten og samarbeidet har utviklet begge organisasjonene. Knapt noen vil være uenig i at dette samarbeidet har vært med å forme det norske samfunnet og vår samfunnsmodell. Det har bidratt til å skape et samfunn med økt likeverd og respekt for arbeidets verdi og arbeidernes rolle. Formelt samarbeid Båndene mellom LO og Arbeiderpartiet er fortsatt sterke. Samarbeidet er i dag formalisert gjennom en samarbeidsavtale. Sentralt er det en egen samarbeidskomite sammensatt av den øverste ledelsen i Arbeiderpartiet, LO og de største LO-forbundene. Samarbeidskomiteen fatter ingen vedtak i faglig og politiske saker, men utveksler gjensidig informasjon og diskuterer faglige og politiske spørsmål av felles interesse. Både i fylker og i mange kommuner er det tilsvarende samarbeidsavtaler. Helhetlig politikk og samfunnsansvar Dagens samfunn er ganske ulikt det samfunnet som det faglig politiske samarbeidet var med å utforme, men fortsatt bygges samarbeidet på en gjensidig forståelse av helhetlig politikk og samfunnsansvar. Fag-

bevegelsen er ikke en hvilken som helst interesseorganisasjon. Vi er en samfunnsbevegelse som evner å se lønnskampen i sammenheng med andre forhold i økonomien slik som sysselsetting, fordeling og samfunnsnyttige investeringer. Arbeiderpartiet ser verdien av et organisert arbeidsliv og et tett samarbeid med lønnstakerne. Dette gir mulighet for å få gjort mer i politikken så lenge en har med ansvarlige parter i arbeidslivet å gjøre. En slik type samarbeid kan motvirke en alles kamp mot alle og sosiale forskjeller. For Arbeiderpartiet er det også viktig å ha støtte fra fagbevegelsen for å kunne vinne valg. Arbeiderpartiets posisjon i folket har vært sikret gjennom samarbeidet med fagbevegelsen. Fagbevegelsens lytteposter på arbeidsplasser over hele landet har gjort Arbeiderpartiet til et folkeparti. For LO er det viktig å ha et parti i regjering som en kan samarbeide tett med. Milepæler i norsk historie Det kan herske liten tvil om at det fagligpolitiske samarbeidet har vært med på å utvikle norsk arbeidsliv og samfunnet for øvrig. I faktaboksen på side 6 finner dere viktige milepæler i norsk historie. Alle har det til felles at de har sitt utgangspunkt i det faglig politiske samarbeidet. Gjennom samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet ble det skapt rom og forståelse mellom den faglige og politiske arbeiderbevegelse for gjennomføring av reformer som har betydd mye for arbeidsfolk i Norge. Og det er ikke bare langt tilbake i historien vi finner eksempler på dette. Den nevnte faktaboksen viser at viktige saker helt fram til i dag er løst gjennom faglig politisk samarbeid. Grunnlag for reformer Hvordan er faglig politisk samarbeid brukt for å skape grunnlag for reformer? La oss se nærmere på et eksempel: På siste del av 1980-tallet var norsk økonomi i alvorlig ubalanse. Det førte til at vi på inngangen til 1990-tallet fikk den høyeste arbeidsledigheten etter andre verdenskrig. Årsakene var flere. En av årsakene var at lønns- og prisveksten i samfunnet ble langt større enn økonomien kunne bære. Prisveksten spiste opp lønnstilleggene. Det ble derfor skapt forståelse mellom LO og Arbeiderpartiet om at lønnsveksten måtte reduseres. LO stilte klare vilkår for å gå med på det. Moderasjon i lønnsdannelsen måtte kombineres med en mer aktiv sysselsettingspolitikk og velferdsreformer. Arbeiderpartiet var enig i dette. Derfor ble det skapt en helhetlig politikk der moderasjon i lønnskravene ble kombinert med aktive sysselsettingstiltak, barnehageutbygging, utvidelse av den betalte fødselspermisjonen og ikke minst innføring av avtalefestet pensjon (AFP). Sysselsettinga økte, arbeidsledigheten gikk ned og reformene ble til steg for steg. Det var ikke LO og Arbeiderpartiet som gjennomførte dette alene. Andre partier og organisasjoner var også med, men drivkrafta for å få det til lå i samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Blant annet ble det nedsatt mange felles utvalg mellom de to organisasjonene for å utrede tiltakene. Faglig politisk arbeid og samarbeid i en ny tid I det 21. århundre er Norge et ganske annerledes samfunn enn da grunnlaget

for det faglig politiske samarbeidet ble lagt mot slutten av det 19. århundre. Norge er omformet fra et fattigsamfunn med store klasseskiller til et velferdssamfunn med høy velstand for de aller fleste som bor her og der de store økonomiske forskjellene er bygd ned. Like fullt finnes det interessemotsetninger og forskjeller i det norske samfunnet også i dag. Derfor må fagbevegelsen fortsatt være utålmodig. Samfunnet er ikke ferdig formet en gang for alle. Reformer varer ikke evig. Likhets- og rettferdstanken kan få tilbakeslag. Nye utfordringer kan skape behov for nye reformer. Derfor er det behov for faglig politisk samarbeid også i dag. Vi vil peke på to utviklingstrekk som setter nye krav til innholdet i samarbeidet. Det første er utfordringene som en økt globalisering av økonomi og produksjon har medført. Kapital, varer, tjenester og arbeidskraft veksler i et helt annet tempo og omfang over landegrensene. Den gode siden av dette er at flere land deltar i den økonomiske utvikling og at den totale verdiskaping øker. Den negative siden er at arbeidsplasser flyttes og nedlegges i stort omfang, at inntektsforskjeller økes og at det skapes økt press på nasjonale tariffavtaler og velferdsordninger. Norge kan føre en politikk som motvirker det negative, men vi kan aldri skjermes mot det. Den andre er klimautfordringene. De økte klimautslippene er menneskeskapte. Utfordringene kan bare finne sin endelige løsning gjennom politisk arbeid innenfor rammen av forpliktende internasjonale avtaler. Klimakrisa og tiltakene som må iverksettes for å bøte på den vil berøre oss alle og skape nye utfordringer. Både den faglige og politiske arbeiderbevegelse sin oppgave er å kombinere en politikk for verdiskaping med lavere klimautslipp og velferd. Faktaboks finanskrisa Høsten 2008 ble det klart at store deler av verden ble rammet av finanskrisa som oppsto i USA. Fellesforbundet merket fort at krisa ville ramme flere av de områder forbundet organiserer. Det gjaldt både områder som var utsatt for sterk internasjonal konkurranse, f. eks bildelindustrien. Men den ville også ramme bygg og anlegg. Det var nødvendig med politiske tiltak. Forbundsstyret pekte på flere tiltak som burde settes i verk. Fellesforbundet reiste saka for samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO. Det ble fort enighet om at tiltak måtte settes i verk. Ved at Fellesforbundet allerede hadde utarbeidet forslag, og fordi vi fikk forståelse for at det var særlig innenfor våre områder at tiltak burde iverksettes, fikk vi gjennomslag for store deler av vårt forslag til tiltakspakke. Etter hvert ble dette regjeringas politikk og den ble vedtatt i Stortinget. Tiltakene bidro til at mange av våre medlemmer som ellers hadde blitt arbeidsledige beholdt jobbene sine

Nye utfordringer også lokalt På samme måte som arbeiderbevegelsen møtte fattigdomsutfordringene, må arbeiderbevegelsen nå møte de nye utfordringene. I den sammenheng er det fagligpolitiske samarbeidet like aktuelt i dag som tidligere, men det tar nye former. De kommunale og fylkeskommunale politiske arenaer er viktige dersom fagbevegelsen skal forsvare og bedre medlemmenes interesser og levekår og ta aktiv del i samfunnsutviklingen så vel lokalt som sentralt. Temaer som i dag kan være aktuelle for fagligpolitisk arbeid og samarbeid lokalt kan være: Næringsutvikling og arbeidsplasser i lokalmiljøene Sosial dumping Boligpolitikk Læreplasser Barnehager og skolefritidsordninger Eldreomsorg Tiltak mot rusmisbruk Dette er temaer som berører mange av forbundets medlemmer og gjennom et faglig politisk arbeid og samarbeid kan fagbevegelsen være med på å påvirke. Klubber og avdelinger bør sette lokalpolitiske saker som har betydning for fagbevegelsen og medlemmene på dagsorden. Diskuter dem og ta våre standpunkter opp med lokalpolitiske myndigheter og lokale samarbeids-komiteer mellom LO og Arbeiderpartiet. Nettverksbygging Politisk nettverksbygging er også viktig i denne sammenheng. At tillitsvalgte skaffer seg kontakter i de politiske miljøene og gjennom de formidler sine synspunkter. Det må utvikles arenaer eller fora som får både politikere og tillitsvalgte til sammen å drøfte og løse utfordringene. Altså at de ikke arbeider hver for seg med sitt, men møter hverandre for å lære av hverandre og se sammenhenger og helhet. I boksen under er et eksempel på hvordan ei viktig sak for et lokalsamfunn ble løst gjennom politisk arbeid og faglig politisk samarbeid. I Saltdal kommune i Nordland bygde daværende Standard Telefon og Kabelfabrikk (seinere Alcatel Kabel Norge og nå Nexans Norge) ny fabrikk for produksjon av elektriske kabler. Etableringen kom i stand fordi det fantes et marked for slik produksjon, men den var også politisk påvirket med bakgrunn i distriktspolitikk og industrireisning. At fabrikken ble lagt til Saltdal hadde også sammenheng med at Nordlandsbanen gikk gjennom lokalsamfunnet. Etter hvert ble jernbanetilbudet svekket og det ble behov for økt transport via sjøen. Det ble klart at skulle bedriften overleve, måtte det bygges en kabelbane mellom fabrikken og havna i Saltdal en strekning på tre kilometer. Dette ble ei kampsak for vår klubb og avdeling. De tok opp saka lokalt med politikere i kommunen og de tok den opp gjennom det faglig politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var ganske klart at dette var ei sak som ikke bare kunne løses lokalt. Derfor engasjerte avdelinga seg overfor sentrale myndigheter. Den ble også tatt opp i det sentrale faglige politiske samarbeidet. Etter mye brevskriving, mange møter og kontakter ble det gjennomslag for kravet om kabelbane. Det ble klart at offentlige støtte til kabelbanen var innenfor EUs statsstøtteregelverk og regjeringa var med og bidro til at Innovasjon Norge bidro med nødvendige midler.

Kontakt med andre partier Selv om fagbevegelsen har et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet, innebærer ikke det at forbundet skal vende en kald skulder til andre partier. I prinsipprogrammet vårt står det at «Forbundet skal ha kontakt med alle politiske partier som anerkjenner fagbevegelsen for å kjempe for forbundets politiske syn». Det betyr at vi skal ha kontakt med den til en hver sittende regjering, ulike partier på Stortinget, i fylkesting eller kommunestyrer. Spørsmålet er ikke hvem vi har kontakt med, men hva som tjener saken. Det er viktig at alle politiske partier har kunnskaper om hva Fellesforbundet står for i samfunnspolitiske spørsmål enten de er enige eller uenige med oss. Verken Fellesforbundet eller LO har imidlertid et formalisert samarbeid med andre partier. Grunnlaget for samarbeidet med Arbeiderpartiet ligger i forbundets prinsipprogram: «Historisk har Fellesforbundet hatt et formalisert samarbeid med Det norske Arbeiderparti, fordi fagbevegelsen og Det norske Arbeiderparti har hatt og har felles mål for samfunnsutviklingen. Dette samarbeidet har gitt gode resultater». Dette er et samarbeid begge parter har hatt og skal ha fordeler av. Ulike politiske sympatier Slett ikke alle medlemmene i Fellesforbundet er medlemmer i eller stemmer på Arbeiderpartiet. Forbundet har medlemmer med politiske sympatier i ulike retninger. Medlemsundersøkelser viser imidlertid at Arbeiderpartiet har klart størst oppslutning (58 prosent i undersøkelse våren 2009). Men også Fremskrittspartiet hadde stor oppslutning (25 prosent i samme undersøkelse). Forbundet respekterer selvsagt alle medlemmers syn, men vi legger av den grunn ikke bort våre verdier og grunnholdninger. På mange områder er vi grunnleggende uenige med Fremskrittspartiet. Det gjelder saker som for eksempel på tariffavtalenes betydning, arbeidsmiljølovgivningen, andre områder som regulerer vilkårene i arbeidslivet og deler av den økonomiske politikken. På disse områdene står de for en samfunnsutvikling som går på tvers av den vi ønsker. Viktig med engasjement Erfaringer viser at det i dag er et varierende politisk engasjement i klubbene og avdelingene. Det er kanskje bare et fåtall i hver avdeling som er partipolitisk engasjert. Men selv om det er få, er det ingen grunn for å avvikle vårt politiske engasjement. Våre erfaringer, og underbygd av resultat i medlemsundersøkelser, er at medlemmer flest setter pris på og er enig i at vi skal engasjere oss politisk. Det er i dag heller ikke stor uenighet om det faglig politiske samarbeidet. Også medlemmer og tillitsvalgte i Fellesforbundet som har et annet partipolitisk syn enn Arbeiderpartiet, er opptatt av at vi bruker Samarbeidskomiteen til å ta opp saker. Vårt faglig politiske arbeid må alltid bygge på lokal deltakelse og engasjement. Uten et politisk trykk nedenfra vil fagbevegelsen aldri bli den samfunnskraften vi trenger å være. Vår røst må bli hørt Det politiske engasjementet, både det

fagligpolitiske samarbeidet og faglig politisk arbeid for øvrig, har betydning for Fellesforbundets og den øvrige fagbevegelsens rolle som aktiv samfunnsaktør. Vi kan vise til gode resultater når vi engasjerer oss. Derfor kan vi ikke sitte som passive tilskuere til de prosesser som skjer på den politiske arena, enten det er i Stortinget, fylkestingene eller kommunestyrene. Da svikter vi medlemmenes interesser. Dessuten er vår deltakelse viktig for demokratiet. Dagens rekruttering til politiske organer er skeiv. Men den ville blitt enda skeivere, dersom fagbevegelsen gjennom sitt politiske engasjement ikke har skolert og aktivisert tillitsvalgte til også å gå inn og ta verv i politiske parti.

Historisk oversikt over det fagligpolitiske samarbeidets viktigste resultater etter 1935 n 1936 Arbeidervernlov blir vedtatt. Blant annet gir den beskyttelse mot usaklig oppsigelse og rett til ni dagers ferie. n 1938 Arbeidsledighetstrygden blir innført med inntil 15 uker per år. n 1946 Husbanken blir oppretta. n 1947 Ferieloven blir vedtatt. Den gir rett til tre ukers ferie. n 1947 Statens lånekasse for studerende ungdom (i dag Statens lånekasse for utdanning) blir oppretta. n 1949 Gruvearbeidere og arbeidstakere i helkontinuerlig skiftarbeid får lovfesta redusert sin arbeidstid. n 1951 Lærlingeloven blir vedtatt. n 1953 Obligatorisk syketrygd (økonomisk dekning ved legebesøk, sykehusopphold, sykefravær m.m.) for arbeidstakere med opp til et visst inntektsnivå blir innført. n 1956 Ny arbeidervernlov blir vedtatt. Endringer i arbeidstidsreglene og lovfesting av de første regler for organisert vernesamarbeid. Samme år får hele befolkningen rett til syketrygd. n 1958 45 timers arbeidsuke og yrkesskadeloven blir vedtatt. n 1963 Endringer i ferieloven blir vedtatt. Ferien utvides til 4 uker. n 1966 Lov om Folketrygd blir vedtatt n 1966 42 og en halv times arbeidsuke lovfestes. n 1971 Retten til sykepenger utvides, og nivået for ytelsen heves til 90 % av lønn opp til seks ganger Folketrygdens grunnbeløp. n 1972 Fire ukers ferie blir lovfesta. n 1972 Regler om bedriftsdemokrati blir innført også i private selskaper. Den nye aksjeloven gir ansatte rett til å velge 1/3 av representantene i bedriftenes styrer og 1/3 av representantene til bedriftsforsamlingen i større bedrifter. n 1974 Lov om likestilling mellom kjønnene blir vedtatt. n 1975 Arbeidstakere over 60 år får en ekstra uke ferie. n 1977 Arbeidsmiljøloven blir vedtatt. Arbeidstiden reduseres til 40 timer i uka.

n 1978 Ny sykelønnsordning blir vedtatt. 100 % lønn under sykdom, og ordningen med karensdager oppheves. Ordningen med egenmelding blir innført. n 1981 Fire uker og en dag («Grodagen») blir lovfesta. n 1986 2010 Foreldrepermisjonen hadde før 1986 stått stille på 18 uker med 100 % lønn. Etter dette blir den gradvis utvidet og i dag (2010) er den på 46 uker med 100 % lønn eller 56 uker med 80 % lønn. 1994 forbedres ordningen med tidskontoordning. I 1993 blir egen fedrekvote innført og i dag er den på 10 uker. n 1988 1998 Avtalefestet pensjon (AFP) ble vedtatt i 1988. Der etter ble avgangsalderen blitt gradvis redusert fra 67 år til 62 år. Fra 1998 har det vært mulig å gå av med AFP fra fylte 62 år. n 1989 Lov om yrkesskadeforsikring blir vedtatt. n 1994 Lov om allmenngjøring av tariffavtaler blir vedtatt. Det skal forhindre sosial dumping, dvs. bruk av billig arbeidskraft fra lavkostland under oppdrag i Norge. n 1994 Styrket vern mot bruk av midlertidige ansettelser. n 1994 Reform -94. Alle ungdom mellom 16 og 19 år får rett til 3-årig videregående utdanning. n 2005 Den borgerlige regjeringen får flertall i Stortinget for endringer i Arbeidsmiljøloven, som vil innebære et svekket stillingsvern, mer midlertidige ansettelser og 13 timers arbeidsdag uten overtid. Disse endringene i arbeidsmiljøloven blir reversert etter stortingsvalget i 2005 av den nye rød-grønne regjeringen. n 2006 Obligatorisk tjenestepensjon blir innført. n 2006 2009 Flere tiltak mot sosial dumping, særlig knyttet til allmenngjøring av tariffavtaler, blir innført. Det gjelder innsynsrett for tillitsvalgte i underleverandørers lønnsvilkår, solidaransvar for manglende utbetalt lønn, sanksjonsrett for Arbeidstilsynet ved tilfeller av sosial dumping, økte straffer ved brudd på regelverk m.m. n 2008 Alderspensjon I folketrygden blir vedtatt at kan tas ut fra fylte 62 år. Ny AFP blir vedtatt. n 2008 2009 Det vedtas store endringer i pensjonssystemene. Adgang til å få alderspensjon fra Folketrygden fra fylte 62 år, alle år i arbeidslivet gir opptjening og AFP endres slik at AFP-tillegget betales livet ut. n 2009 Lovfesta rett til barnehageplass blir vedtatt samtidig som barnehagetilbudet er bygd ut slik at det er nær 100 % barnehagedekning.

Foto: All Over Press Design og trykk: LO Media, 10/10 MILJØMERKET 241 Trykksak 683 www.fellesforbundet.no l Tlf 02306