Landskapskartlegging av Hordaland fylke

Landskapskartlegging av Hordaland fylke Landskapstypeklassifisering av innland Lars A. Uttakleiv Rapport 02 2009

Tittel: Landskapskartlegging av Hordaland fylke Forfatter: Lars A. Uttakleiv Rapportnr: 02-2009 Dato: 29.06.2009 Referanse: Uttakleiv L.A, 2009. Landskapskartlegging av Hordaland fylke. Aurland Naturverkstad rapport 02/2009 Oppdragsgjevar: Hordaland Fylkeskommune. Avdeling for Strategi og næring Kontaktperson oppdragsgjevar: Anne-Gro Ullaland Sammendrag: I 2004 gjennomførte Norsk institutt for Skog og landskap, landskapskartlegging av kyst og fjordstrøkene i Hordaland. Her ble det klassifisert 272 landskapsområder (LO) og 18 landskapstyper (LT), fordelt på de 4 kyst og fjord regionene i fylket. Aurland Naturverkstad AS, har på oppdrag fra Hordaland fylkeskommune, blitt engasjert til å videreføre kartleggingen med full dekning av innland som ikke grenser mot kyst- og fjordlinjen. Fjellområder underlagt vern er ikke kartlagt (landskapsvernområder og nasjonalpark). Prosjektet startet juni 2007. Feltarbeid ble fordelt over to sesonger, hvor store deler av fylket ble synfart, sommeren 2007 og 2008. Feltarbeidet ble supplert med flysynfaring høsten 2008. Resultatet har identifiser og klassifisert 710 landskapsområder fordelt på 26 unike landskapstyper. Sammen med kyst og fjordkartleggingen fra 2004, har Hordaland som første fylke i Norge full dekning på fordeling av landskapstyper og stedsfestet informasjon om alle landskapsområder. Resultatet er presentert med en tekstlig beskrivelse av alle landskapstyper. Landskapstype fordeling og antall er digitalisert og framstilt i kart. Prosjekt leder har vært Lars A. Uttakleiv som har skrevet rapporten, digitalisert resultatet og produsert kart over landskapstypefordelingen. Der annet ikke er oppgitt er alle foto tatt av forfatter under felt befaring. Medvirkende i prosjektet har vært Morten Clemetsen (M.C). Siri W. Bøthun(S.W.B) og Ingunn B. Skjerdal(I.B.S). Forsideillustrasjon: Landskapstyper i Fusa. Sørover mot Skjelbreid med skogsåser, storkuperte heier, fjorddaler og en horisontlinje med Folgefonna og de alpine Rosendalsfjella og Ulvanosa i Kvinnherad. Emneord: Landskapskartlegging Landskapsområder Landskapstyper Landskapskarakter Romlig visuell inndeling Produsert av: Aurland Naturverkstad AS Postboks 27 5741 Aurland Tlf. 57633629, Fax: 57633516, www.naturverkstad.no ISBN 978-82-8199-005-0

Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side ii

Forord Kunnskap om landskap og landskapets innhold og egenskaper, har de siste årene fått en økende oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom Den europeiske landskapskonvensjonen, som trådte i kraft i 2004. Som landskapskonvensjonen også framhever, er landskapet en felles samfunnsarena som det knytter seg betydelige verdier til. Det er også et viktig ressursgrunnlag for kunnskap, og verdiskaping og det danner grunnlag for både kulturell og personlig identitet. Ikke minst spiller hverdagslandskapet, der folk bor og lever en vesentlig rolle for trivsel og livskvalitet. Økende arealpress gjennom endringer i nærings- og bosetningsmønster, strukturendringer i landbruket, storskala infrastrukturtiltak og utbygging av energianlegg, skjer med ulik kraft og konsekvens i Hordaland fylke, som i landet for øvrig. Gjengroing og forfall av tradisjonelle brukslandskap foregår i akselererende tempo. Konsekvensene av endringsprosessene kan være vanskelig å forutse og holde oversikt med. Små og storskala endringer, på tvers av administrative grenser, kan over tid, endre sentrale regionale karaktertrekk i et landskap. For å imøtekomme disse utfordringene kreves riktig forvaltning, basert på systematisk kunnskap om landskapets oppbygning og sammenhenger. Hordaland fylkeskommune har gjennom denne fylkesdekkende landskapskartleggingen, etablert et viktig, strategisk kunnskapsgrunnlag om fylkets landskap. Materialet som her foreligger vil inngå som del av kunnskapsgrunnlaget til bruk i arealplanlegging og saksbehandling på kommune- og fylkesnivå. Det vil også være et viktig redskap i konsekvensvurdering av ulike typer inngrep og tiltak. En vesentlig nytteverdi av kartleggingen er at det for første gang i Norge er mulig å analysere landskap i en større regional sammenheng, og gjøre detaljerte vurderinger på kommune- og lokalsamfunnsnivå, støttet opp av et landskapsfaglig data- og kunnskapsgrunnlag. Aurland 8. mai 2009 Morten Clemetsen Daglig leder Aurland Naturverkstad AS Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side iii

Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side iv

Innhold Innhold... v 1 Innledning... 1 2 Metode... 2 2.1 Nasjonalt referansesystem for landskap... 2 2.2 Hierarkisk oppbygning... 2 2.2.1 Landskapskarakter... 5 2.3 Landskapsrommet og romlig visuell inndeling... 6 3 Landskapstyper i Hordaland... 7 3.1 Landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør Norge... 9 3.1.1 Landskapstype: 15T01 Lågfjellsdaler over tregrensa... 13 3.1.2 Landskapstype: 15T02 Botndaler... 16 3.1.3 Landskapstype: 15T03 Sprekkedaler... 19 3.1.4 Landskapstype: 15T04 Store innsjøer i lågfjellet... 22 3.1.5 Landskapstype: 15T05 Vidde... 25 3.1.6 Landskapstype: 15T06 Lågfjella... 28 3.1.7 Landskapstype: 15T07 Storforma fjellmassiv... 31 3.2 Landskapsregion 16 Høgfjellet i Sør Norge... 34 3.3 Landskapsregion 17 Breene... 38 3.4 Landskapsregion 20 Kystbygdene på Vestlandet... 41 3.4.1 Landskapstype: 20T09 Kystheiene... 45 3.4.2 Landskapstype: 20T10 Kystmyrene... 49 3.5 Landskapsregion 21 Ytre fjordbygder på Vestlandet... 52 3.5.1 Landskapstype: 21T06 Vågsvatn... 56 3.5.2 Landskapstype: 21T08 Åslandskap... 59 3.5.3 Landskapstype: 21T09 Sprekkedaler... 62 3.5.4 Landskapstype: 21T10 Vestlandets skogsåser... 65 3.5.5 Landskapstype: 21T11 Kystfjelldaler... 69 3.5.6 Landskapstype: 21T12 Kystfjell... 72 3.6 Landskapsregion 22 Midtre fjordbygder på Vestlandet... 75 3.6.1 Landskapstype: 22T04 Elvedaler... 79 3.6.2 Landskapstype: 22T05 Elvegjel... 82 3.6.3 Landskapstype: 22T07 Storforma fjordvendte U-daler... 85 3.6.4 Landskapstype: 22T09 Botndaler... 88 3.6.5 Landskapstype: 22T10 Lågfjellsdaler... 91 3.6.6 Landskapstype: 22T12 Storkupert hei... 94 3.6.7 Landskapstype: 22T13 Alpine fjellmassiv... 97 3.7 Landskapsregion 23 Indre bygder på Vestlandet... 100 3.7.1 Landskapstype: 23T04 Fjorddaler... 104 3.7.2 Landskapstype: 23T05 Storforma elvejuv... 107 3.7.3 Landskapstype: 23T06 Storforma innlandsdaler... 110 3.7.4 Landskapstype: 23T07 Storforma lågfjellsdaler... 113 4 Litteratur... 116 Vedlegg 1: Landskapsområdene fordelt på landskapstype, landskapsregion og kommuner. Vedlegg 2: Kart over landskapstypefordeling i Hordaland fylke. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side v

Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side vi

1 Innledning Prosjektet Landskapstypekartlegging i Hordaland fylke har som mål å gi en region-geografisk kartlegging og analyse av fylkets landskap. Landskapet er blitt analysert og klassifisert i landskapstyper, holdt opp mot en nasjonal referanseramme. Sentralt er hvordan romvirkninger og skala varierer, og hvordan dette påvirker avgrensning og klassifisering av landskapstyper. I 2004 gjennomførte Norsk institutt for Skog og landskap, landskapskartlegging av kyst og fjordstrøkene i Hordaland. Her ble det klassifisert 272 landskapsområder (LO) og 18 landskapstyper (LT), fordelt på de 4 kyst og fjord regionene i fylket. I denne rapporten er kartleggingen videreført for å gi full dekning av innland som ikke grenser mot kyst- og fjordlinjen. (Landskapsvernområder og nasjonalparker i fjellet er ikke kartlagt). Det er identifisert og klassifisert 710 landskapsområder (LO) fordelt på 26 landskapstyper (LT). Resultatet er presentert med foto og en tekstlig beskrivelse av alle landskapstyper. Landskapstypefordeling og antall er digitalisert og framstilt i kartform. Hoveddelen av rapporten presenterer de 26 ulike landskapstyper uten fysisk kontakt med fjord- og kystlinje. Landskapstype beskrivelsene er kategorisert inn under sine respektive landskapsregioner, etter metoden for romlig landskapskartlegging i det nasjonale referanse system (Norsk institutt for skog og landskap). Hver landskapstype har en utførlig tekstlig beskrivelse av de seks landskapskomponentene, som danner en samlet landskapskarakter. I kapitel 2, gis en kort innføring i den metodiske oppbygningen som er brukt i analysen av landskapskomponenter og typer. Resultatet presenteres i kapitel 3, med tekstlig beskrivelser av Hordalands sju landskapsregioner og 26 landskapstyper. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 1

2 Metode 2.1 Nasjonalt referansesystem for landskap Bakgrunn Metoden bygger på "Visual Management System" (VMS) utviklet av US. Forest Service (1974). Landskapskartlegging etter denne metoden blir bl.a brukt som verktøy for arbeidet med flerbruksplaner i skogområder og nasjonalparker i USA. I 1983 ble VMS tilpasset norske forhold av professor Magne Bruun ved Institutt for landskapsplanlegging, NLH (Bruun 1983). VMS lå også til grunn for Bruuns innsats i Nordisk ministerråds prosjekt Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen (1987). Her fokuseres det på landskapets romlige innhold, og på samspillet mellom de naturgitte og kulturskapte faktorene. Metoden ble utarbeidet for å påvise verneverdier og kvaliteter i landskapet. NIJOS (Norsk institutt for jord og skogkartlegging, nå Norsk institutt for skog og landskap)har videreutviklet og utprøvd VMS til en metode tilpasset norske forhold. Den norske metoden kalles romlig landskapskartlegging. Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap) har, i samarbeid med representanter for landbruk, kultur og miljø i alle fylkene, inndelt Norge i 45 landskapsregioner. Disse regionene er igjen inndelt i 444 underregioner. (Puschmann. 2005) 2.2 Hierarkisk oppbygning Landskapsregioner (LR) Norge er inndelt i landskapsregioner med utgangspunkt i de store og samlende karaktertrekkene i landskapet. Landskapskomponentene landskapets hovedform, landskapets småformer, vann/vassdrag, vegetasjon, jordbruksmark og bebyggelse/tekniske anlegg blir beskrevet hver for seg. Deretter beskrives samspillet mellom de ulike landskapskomponentene som til sammen danner regionens landskapskarakter. På nasjonalt nivå er beskrivelsen av hver komponent overordnet, og forståelsen av landskapet sterkt forenklet. Landskapsregioner er først og fremst en referanseramme. Grensedragningen mellom ulike landskapsregioner er avhengig av hvilke landskapskomponenter som dominerer. På nasjonalt nivå har landskapets hovedform ofte en avgjørende betydning for den romlige inndelingen. En landskapsregion kan f.eks bestå av flere separate områder med en felles landform som gjentas i et repeterende mønster. Grensen mellom to landskapsregioner vil da trekkes der landformen endrer karakter. Ofte vil grensen følge markante høydedrag, spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge (Puschmann. 2005). Hordaland er fordelt på 7 landskapsregioner; 15 Lågfjella i Sør-Norge, 16 Høgfjellet i Sør-Norge, 17 Breene, 20 Kystbygdene på Vestlandet, 21 Ytre fjordbygder på Vestlandet, 22 Midtre bygder på Vestlandet og 23 Indre bygder på Vestlandet. Samtlige syv landskapsregioner blir beskrevet innledningsvis i kapitlene om landskapstyper i den enkelte region. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 2

Underregioner (UR) En landskapsregion består av flere underregioner. Eksempelvis er LR 15 Lågfjellet i Sør-Norge, fordelt på 40 UR, fra Rogaland i sør til Nord-Trøndelag i nord, hvorav 6 ligger i Hordaland. Avgrensingen følger samme prinsipp som for landskapsregioner, men avgresningsmålestokken er endret. Inndelingen i landskapsregioner skjer oftest på grunnlag av en repeterende landform. Dersom landformen i et område tilføres et nytt element, eller på annen måte avviker fra resten av landskapsregionen, kan en underregion skilles ut. Der f. eks høydedrag skiller områder med ulik karakter vil grensen mellom underregioner oftest følge høydedraget. De fleste steder i landet er landskapets hovedform det viktigste kriteriet for inndelingen av underregioner. Der landformen er lite fremtredende vil en evt. avgrensning mellom to underregioner bygge på andre landskapskomponenter enn landformen. Dette skjer dersom en eller flere landskapskomponenter bidrar til å endre den overordna landskapskarakteren i større områder. Med få unntak strekker landskapsregionene seg over flere fylker, og på tvers av administrative grenser. (Puschmann. 2005) Landskapsområder (LO) For at landskapsinndelingen også skal være direkte anvendelig på et lokalt nivå er en detaljert avgrensing nødvendig. Det nasjonale referansesystemets mest detaljerte nivå, er landskapsområdene. Igjen er landformen avgjørende for å trekke grenser mellom to områder, men her vil langt oftere også komponentene vegetasjon, jordbruksmark og bebyggelse/tekniske anlegg påvirke grensesettingen. Et landskapsområde kan også være sammensatt av ett eller flere mindre landskapsrom med samlende karaktertrekk. En analyse av komponentene landskapets hovedform, landskapets småformer, vegetasjon, vann/vassdrag, jordbruksmark og bebyggelse/tekniske anlegg, danner grunnlaget for å klassifisere landskapsområdene i tilhørende landskapstyper. Samspillet mellom komponentene danner de enkelte områders landskapskarakter. For landskapsforvaltning på lokalt stedsnivå har områdenivået størst relevans. Her foretas en inngående datainnsamling av områdets landskapskomponenter, samt en vurdering av områdets landskapskvaliteter. Inndelingen av landskapsområdene danner grunnlag for klassifisering i landskapstyper. Landskapstyper (LT) Landskapsområder klassifiseres og grupperes i landskapstyper. En landskapstype er ikke er et eget geografisk nivå, men en gruppe landskapsområder med fellestrekk i innhold, sammensetning og form. I region 20 Kystbygdene på Vestlandet, ligger f.eks. landskapstyper knyttet til kyst som åpent hav fra fastland eller store øyer, ytre skjærgård, indre skjærgård m.fl. (Puschmann 2004) og landskapstyper knyttet til innland som kysthei, vågsvatn, åslandskap m.fl. Ofte omfatter noen få landskapstyper mange landskapsområder. Slike landskapstyper gjenspeiler ofte regionens vanligste landskapskarakter. Enkelte landskapstyper vil også kunne bestå av én eller noen få landskapsområder. De har enten sin representative typetilhørighet i andre regioner eller de er sjeldne. Å sortere landskapsområder i klassifiserte landskapstyper gir mulighet til å operasjonalisere begrep som representativitet, særpreg og sjeldenhet ut i fra en regional eller nasjonal landskapsfaglig referanseramme. Resultatet av landskapstypeklassifiseringen blir beskrevet. Hver landskapstype får en utførlig beskrivelse av de seks landskapskomponentene. I det nasjonale referansesystem for landskap brukes et fast oppsett hvor de seks ulike landskapskomponenter blir beskrevet og danner grunnlaget for en samlet evaluering av landskapstypens landskapskarakter. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 3

Figur 2.0. Landskapsområdene defineres, analyseres og klassifiseres i tilhørende landskapstyper. Landskapskomponenter og betydning for klassifisering av landskapstyper Byggesteinene i det nasjonale referansesystem er de seks landskapskomponenter. Gjennom feltarbeid gjøres en datainnsamling av landskapskomponentenes sammensetning og innhold. Datamaterialet analyseres og er grunnlag for klassifisering i landskapstyper. Hver av landskapstypene får en utførlig beskrivelse av alle seks komponents deler som til slutt danner grunnlaget for evaluering av en samlet landskapskarakter. 1) landskapets hovedform 3) vann og vassdrag 5) jordbruksmark 2) landskapets småformer 4) vegetasjon 6) bebyggelse og tekniske anlegg. I beskrivelsene er betydningen av de ulike landskapskomponentene vist ved bruk av stjerner: Dominerende landskapskomponent, avgjørende for landskapskarakter og avgrensningen ** Viktig landskapskomponent, vesentlig for landskapskarakteren * Viktig landskapskomponent, vesentlig for deler av området / landskapsrom - ingen stjerne viser at landskapskomponenten er uten betydning i landskapet eller ikke finnes Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 4

Figur 2.1. Landskapskomponentenes som beskrives i det nasjonale referansesystem. (O.Puschmann. 2005) 2.2.1 Landskapskarakter Til sammen danner de ulike landskapskomponentene et landskaps landskapskarakter, dvs. dets romlige innholdet og visuelle uttrykk. Mens de fire komponentene landskapets hovedform, landskapets småformer, vann/vassdrag og vegetasjon nærmest alltids er til stede og danner de naturlige hovedstrukturene for et landskap vil de to kulturbetingede landskapskomponentene jordbruksmark og bebyggelse/tekniske anlegg variere veldig mye i forekomst, tetthet og synlighet, både innen en landskapstype, men mest mellom de forskjellige landskapstypene. Noen landskapstyper har omfattende kulturpåvirkning, andre nærmest ingenting. Å beskrive landskapskarakter er mer krevende enn de øvrige, da den både skal være en sammenstilling og en form for oppsummering som søker å framheve både helhetstrekk, særpreg, mangfold og inntrykksstyrke. (Puschmann. 2005) Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 5

2.3 Landskapsrommet og romlig visuell inndeling Betydning for avgrensning av LO og klassifisering av LT. Når man ferdes på kryss og tvers i åpne landskap som ute ved kysten eller høyt oppe på fjellet vil man oppleve at landskapet gradvis skifter karakter. Skalaen i landskapsrommet som varierer. Svært ofte er det en avgjørende faktor ved avgrensning av de ulike LT ene, som ofte særpreges av nettopp landskapsrommets skala. De mest åpne fjellandskapene fins naturlig nok der terrenget er forholdsvis flatt, slik man vil oppleve det i et viddelandskap. Her danner himmelen et stort hvelvet tak, vann og småformer med lavt relieff et gulv, mens mer fjerne fjellmassiv og nære småformer danner veggene i landskapsrommet. Et åpent landskap gjør at bebyggelse og tekniske inngrep kan være godt synlig på lang avstand i landskapsområder av denne karakter. (Puschmann. 2005) Dess større høydeforskjell de enkelte landformene har, dess mer markant blir landskapsrommene. Høyden på dalsidene og bredden på dalbunnen avgjør om landskapsrommet oppleves som bredt og rolig eller trangt og dramatisk. I forskjellige LR er i Hordaland ligger flere ulike dal- og botn former, klassifisert i ulike LT. Topografisk utforming, gir ulike landskapsrom og innhold, og skiller de ulike dalformene fra hverandre og i forskjellige LT er. Nasjonalt referansesystem for landskapskartlegging, tar utgangspunkt i en romlig inndeling av landskap. Et av de viktigste kriteriene for typeinndeling er derfor den romlige opplevelsen landskapet gir. Dette gjør at den enkelte LT en ikke nødvendigvis bare har like områder, men romopplevelsen man får er noenlunde lik. Et eks. er 23T07 Storforma lågfjellsdaler. Her gir storforma og vide daler en gjenkjennbar karakter, mens f.eks ulike vannforekomster kan gi enkeltområdene en særegen identitet og opplevelse. Noen områder har f.eks rolige og store elver, andre veksler med stryk og fall eller større og mindre vannflater i dalbunnen. En romlig visuell inndeling er sentralt for defineringen og inndeling av LO. De romlige og visuelle egenskaper danner rammene og avgrensingene mellom LO ene og identifiserer viktige overganger i landskapet. Grense overgangene mellom LO er er en sentral kunnskap en landskapskartlegging frambringer. Avgrensningene vil i de fleste tilfeller synliggjøre de mest visuelt sårbare delene av et LO. Landformenes betydning i landskapsrommet Landskapet og landformene analyseres og inndeles etter hvordan de fremstår i en overordnet romlig kontekst. Det vil si at man ikke bare legger til grunn en visuell romlig inndeling, men betrakter og analyserer landskapet etter hvordan landformene fremstår som selvstendige enheter i et større, overordna landskapsrom. Store fjellformasjoner (15T07), markante åsdrag (21T08) eller tydelig definerte sprekkedaler (21T09) er typiske eksempler på landformer, som i kraft av sin dominerende plassering og ofte funksjonelle betydning, er tatt ut som selvstendige LO ene. I tillegg danner flere av disse landformene sentrale landskapstrekk og sammenhenger over store områder og dermed klassifisert til egne LT og ikke del av et større fjordlandskap eller skogsås landskap. Ved å nyansere den romlige inndelingen på denne måten, får man fram viktige og sentral karaktertrekk og sammenhenger. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 6

3 Landskapstyper i Hordaland Beskrivelser og regional fordeling Resultatet fra landskapskartleggingen har klassifisert 26 unike landskapstyper, fordelt på de 7 landskapsregionene i Hordaland fylke. Hver LT er katalogisert og nummerert med henvisning til den landskapsregionen den ligger i. For eksempel viser 21T10-01 Vestlandske skogsåser, at man befinner seg i LR 21, LT 10 og LO 01. Alle LO og LT har definerte, stedfestede geografiske avgrensninger, som er digitalisert i kart. LO er nummerert stigende fra sør til nord. Nummereringen av LT følger videre på kyst og fjordkartleggingen fra 2004 (NIJOS rapport 10/2004. O.Puschmann). Å sortere LT under landskapsregioner, framhever de regionale egenskapene ved landskapet, og klassifiseringen gjøres ut fra et regionalt sammenligningsgrunnlag. Like LT er på tvers av regionene, vil ha små forskjeller i egenskaper, enten i sin størrelse og utforming, men i de fleste tilfeller i antall LO. På denne måten identifiseres hvilke LT som er typisk for den enkelte region og hvilke som er utypisk for regionen. Et stort antall LO av en LT innenfor regionen, vil utrykke at dette er et typisk landskapstrekk ved regionen og dermed en sentral LT. I beskrivelsen er det de LT som er sentrale (størst antall), som får en utførlig beskrivelse på alle komponents deler, mens like LT i naboregionen blir beskrevet i en tilhørende appendiks. Appendiksen gir en kort beskrivelse av landskapsregionale variasjoner ved LT. Resultatet framskaffet gjennom en romlig landskapskartleggingen, har klassifisert Hordalands innland og fjell i 26 unike landskapstyper fordelt på 710 LO. Landskapstype presenteres med beskrivelser av komponentsdelene i kapitel 3.1 til 3.7. Fordeling av landskapstyper i landskapsregioner og regionale variasjoner i tabell 3.0. Landskapstyper i Hordaland fordelt på landskapsregioner Landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør Norge: Regionale variasjoner 15T01 Lågfjellsdaler over tregrensa (32 LO) LR 16: 16T01 Høgfjellsdalene (3 LO) 15T02 Botndaler (25 LO) LR 17: 17T01 Botndaler (11LO) 15T03 Sprekkedaler (6 LO) 15T04 Store innsjøer i lågfjellet (11 LO) LR 16: 16T02 Høgfjellsinnsjøene (4 LO) 15T05 Vidde 15T06 Lågfjella (4 LO) (25 LO) 15T07 Storforma fjellmassiv (25 LO) 16T02 Høgfjellsmassiv (4LO), 17T02 Fjellmassiv (6 LO) Landskapsregion 20 Kystbygdene på Vestlandet Regionale variasjoner 20T09 Kystheiene (52 LO) LR 21: 21T09 Kystheiene (4 LO) 20T10 Kystmyrene (13 LO) Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 7

Landskapsregion 21 Ytre Kystbygder på Vestlandet Regionale variasjoner 21T06 Vågsvatn (14 LO) LR 20: 20T11 Vågsvatn(8 LO) 21T07 Åslandskap (70 LO) LR 20: 20T12 Åslandskap(7 LO) 21T09 Sprekkedaler (49LO) 20T14 (1 LO), 21T11 (10 LO) og 23T08 Sprekkedaler (1 LO) 21T10 Vestlandets skogsåser (57 LO) 22T08(14 LO) og 23T08 Vestlandets skogsåser (10 LO) 21T11 Kystfjelldaler (25 LO) 21T12 Kystfjell (24 LO) LR 20 20T13 Kystfjell(3 LO) Landskapsregion 22 Midtre bygder på Vestlandet Regionale variasjoner 22T04 Elvedaler (11 LO) LR 23: 23T09 Elvedaler (2 LO) 22T05 Elvegjel (13 LO) LR 23: 23T10 Elvegjel (10 LO) 22T07 Storforma fjordvendte U-daler (7 LO) 22T09 Botndaler (25 LO) LR 23: 23T11 Botndaler (7 LO) 22T10 Lågfjellsdaler (29 LO) 22T12 Storkupert hei (21 LO) LR 23: 23T12Storkupert hei (6 LO) 22T13 Alpine fjellmassiv (5 LO) Landskapsregion 23 Indre bygder på Vestlandet Regionale variasjoner 23T04 Fjorddaler (4 LO) LR 22: 22T06 Fjorddaler (5 LO) 23T05 Storforma elvejuv 23T06 Storforma innlandsdaler 23T07 Storforma lågfjellsdaler (5 LO) (8 LO) (28 LO) Tabell 3.0 Fordeling av landskapstyper gjennom landskapsregionene og regionale variasjoner. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 8

3.1 Landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør Norge Kart 3.1 Landskapsregion 15, fordelt på 40 underregioner. (O.Puschmann. 2005) Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 9

LANDSKAPETS HOVEDFORM * samlegruppe for lavfjellsomr. u. 1500 m. * stor variasjon & geografisk spennvidde * Langfjella et skille * mange ulike landformtyper LANDSKAPETS SMÅFORMER * store løsmasseforskj. * i vest; mye bart fjell og usammhe.dekker * i øst; mer løsmasser mer avrundet preg * kjente landemerker VANN OG VASSDRAG * mest vannrike region * titusener vann/elver * Ø & V for vannskillet * V; kortere vassdrag * Ø; lengre vassdrag * kraftutbygging VEGETASJON * stor variasjon i reg. * vått i vest / tørt i øst * fjellskog se reg.14 * lavalpine veg.sone; Lyng- & rishei, myr * mell.alpin veg.sone; 1150 m, mer spredt dekke, ikke blåbær JORDBRUKS- MARK * tradisjonell høsting * seterbruk i nedgang * nydyrkinger * gjeve fjellbeiter * sau + reinsdyr * svært få bofaste bruk * bofaste fjellgårder BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG * ingen/lite bebygg. LANDSKAPSREGION 15 LÅGFJELLET I SØR-NORGE Landskapsregionen består av 40 underregioner 1 Regionen er en samlegruppe for store snaufjellsområder opp til 1500 m.o.h, men her finnes også enkelte topper med høyfjellskarakter + smådaler under skoggrensa. Regionen har en stor variasjon av landformer og berggrunn. Lengst sør i Ryfylke- og Setesdalsheiene dominerer storkuperte heier. På vestsida av Langfjella 2, lenger nordover, overtar paleiske fjellformer, stedvis i mosaikk med storkupert hei og vidder. Karakteristisk her er at de ofte gjennomtrenges av små og store U-daler, noe som gir fjellene et grovere relieff med store høydeforskjeller. Øst for Langfjella har landformene et langt mildere preg, med klar dominans av småkuperte vidder. Typisk i dette viddelandskapet er et stort innslag av lange, grunne paleiske elvedaler. I overgangen mot lavereliggende strøk overtar ofte storkupert hei, særlig i Telemark. Også øst i både Hedmark og Sør-Trøndelag er viddeformene vanligst. I fjellområdene i nord mellom Oppland og Hedmark er paleiske fjellformer og storkuperte vidder vanlig. Også her med flere gjennomgående U-daler. Mot kysten i Sør- og Nord-Trøndelag har regionens fjellområder en grov mosaikk av både storkupert hei, ulike vidder og enkelte lavere liggende åser. Regionen har store forskjeller når det gjelder løsmasser. Vest for Langfjella (se fotnote) preges mange underregioner av bart fjell, eller av fjell med tynt eller usammenhengende løsmassedekke. Enkelte fjellstrøk er ekstremt golde, spesielt i sør, og her er nakne terrengformasjoner karakteristisk. På motsatt side, i de Østnorske lågfjellsområdene, er preget annerledes. Her fins mer av både blokkmark og morener. Det gir terrenget et jevnere og mer avrundet preg, bl.a. fordi utallige småsprekker, slukter og senkninger er fylt opp og jevnet ut av løsmasser. I Nord-Trøndelag kommer grunnfjellet igjen, også her med lite løsmasser. Spredt i mange underregioner ses også markante morenerygger som randmorener, terrasser og eskere. Mest markant av småformene er små og store enkeltstående fjelltopper og høydedrag. De rager ofte høyt over omkringliggende landskaper, og danner både blikkfang og landemerker. Kjente eksempler er Gaustatoppen, Hårteigen og Sølen Dette er den mest vannrike av landets 45 landskapsregioner. Her fins titusener av små og store vann, og mellom disse renner enda flere elver og bekker. Siden regionen strekker seg ut på begge sider av Langfjella, samt fortsetter nordover som både fjord- og innlandsfjell", så varierer vassdragene forholds mye i utforming. Underregioner vestafor vannskillet har ofte korte vassdrag. Og pga større høydeforskjeller renner vannet her ofte raskere. Forekomsten av mer storslagne fosser og stryk er følgelig vanligere her. Øst for vannskillet er terrenget ofte roligere, og vassdragene vesentlig lengre. Dette ses gjerne i form av større innsjøer i vide fjellsenkninger. Men her fins også partier hvor elvene renner i hastige stryk, og stedvis ses også imponerende fossefall. Felles for regionen er imidlertid utallige småvann, pytter og tjern, - uavhengig om de ligger i dype botner eller i grunne senkninger på flate vidder. Svært mange vassdrag er berørt av kraftutbygging. Flere steder ses dette i form av store reguleringsmagasin eller ved at overføringstunneler har tørrlagt en rekke større elvestrekninger. Vegetasjonen varierer avhengig av klima (oseanisk i vest, kontinentalt i øst), høyde, berggrunn, løsmasser og kulturpåvirkning. Selv om regionens vanligste landskapstyper ligger overfor skogbeltet, så vil de fleste u.regioner av arronderingsmessige hensyn også ha spredte områder med fjellskog. De har ofte typetilhørighet i region 14. Fjellområder ovenfor skoggrensen deles normalt i tre vegetasjonssoner med hvert sitt særpreg. I den lågalpine sonen dominerer vierkratt på fuktige steder, her er også mye gras- og rismyr. Dvergbjørk og lyng overtar på tørrere partier. I hellinger med god drenering og morenejord, ses ofte ulike artsrike engsamfunn. Lågalpin sone avgrenses normalt mot mellomalpin sone der blåbærlyngen slutter. I regionen er det på +/- 1150 m.o.h. Plantene i mellomalpin sone består av urter, rabbesiv, gressog starrarter. Noen få lyngarter klarer seg så vidt, bl.a. greplyng og krekling. I vestligere fjellstrøk med større snømengder er særlig museøre, verdens minste tre, vanlig i snøleier. Høgalpin vegetasjonssone fins kun på regionens høyeste partier. Den er derfor beskrevet under region 16. Regionens fjelltrakter har tradisjonelt vært brukt til jakt, fiske og ulike typer utmarksbruk som beite, slått, lavsanking, torvtekt, hogst til gjerder og brenne m.m Særlig stod seterbruket sterkt i noen av regionens lavereliggende deler. I løpet av siste 100 år har seterbruket gått tilbake over hele landet, også her. Likevel kan både jordbruks- og beitepåvirkningen fortsatt være stor lokalt. I noen lavereliggende fjellskogs- og snaufjellsområder er spredte teiger med oppdyrka grasmark utbredt. Dette skyldes bl.a tilskuddsordning for nydyrking i fjellet, og arealene kan ses både på eldre setervoller eller spredt langs drifts- og kjøreveier. Arealene eies helst av gårder nede i hoveddalene. Regionen har noen av landets gjeveste fjellbeiter. Her går bl.a titusener av sau på utmarksbeite, samt store tamrein- og villreinflokker. De fleste u.regioner mangler bofaste gårder, og i hele regionen fins kun ca. 100 aktive bruk igjen. Ofte er dette spredtliggende gårder i små lune og lavereliggende fjelldaler. På disse gårdene dominerer grasproduksjon, samt husdyrhold med storfe, sau og noe geit. Nedlegging av dyrka mark på regionens egne gårder varierer, men flere u.regioner har store areal med eldre dyrka mark ute av drift. Regionens vanligste landskaper ligger over skoggrensa. Det er normalt områder hvor det fra gammelt av har vært tilnærmet ingen bebyggelse, særlig mellom 1250 1500 m.o.h. Dette varierer imidlertid fra landsdel til landsdel avhengig av evt. ressurser som kunne utnyttes. Setrene utgjør det meste av den eldre bebyggelsen, særlig i lavereliggende deler, dvs like over/under tregrensa. Som følge av endret -/* ** -/* Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 10

* bygn.type avheng. av høstingsressurs * setrene tidl. vanligst * tilskog.; seter/hytter synker ned i skogen * jakt- & fiskebuer * hyttebebyggelse * damanlegg, veier LANDSKAPS- KARAKTER * snaufjellslandskap over tregrensa * store treløse vidder, heier & lågfjellsdaler * sesongvis oppsøkt i tilknytning til høsting av lokale ressurser * høst, sommer, vinter * seter- og beitebruk * jakt, fangst, fiske * reinsdyrgraver * dagens bruk; både lik og annerledes * rekreasjon, fotturist * turistforening, stier * gamle sommerruter, holdes ofte i hevd av dagens fotturisme * fjellet krever tid * hastige overgangsveier - gir likevel storslagne inntrykk * småskala veinett for økt sykkelturisme * damanl./kraftgater, har kun betydn. lok. ressursutnyttelse eller bruksopphør (evt. klimaendringer), er mange lavereliggende snaufjellsområder i ferd med å tilskoges. For setrene og utallige hytter, betyr det at de gradvis synker ned i skogen. En annen type bebyggelse er gamle jakt-, fangst- og/eller fiskebuer. Veldig ofte oppfylte ei bu samtlige tre funksjoner. Også båtnaust kan stedvis ses. I de siste 100 årene har også hyttene gjort et betydelig inntog i fjellet, men disse følger gjerne samme høydelag som setrene. Mens de første hyttene ble lokalisert i aktive setergrender eller lå spredt, så er bygging i felt mer utbredt i dag. Her er også enkelte hotell. Med sine rike vannressurser, er regionen også betydelig påvirket av kraftutbygging. Tekniske installasjoner, reguleringsdammer og store kraftlinjer kan derfor prege lokale landskapsområder. Her er også mange veier, fra eldgamle fâr, via nyere anleggsveier til moderne riksveier. Enkelte toglinjer krysser regionen, og disse strekningene er ofte svært populære. Av eldre kulturminner nevnes særlig gamle fangstanlegg og jernblåsterplasser. Som nevnt ligger det aller meste av regionen over skoggrensa. Dette er normalt fjellområder hvor det fra gammelt av har vært spredt og lite bebyggelse, og hvor storslagne og ikke minst treløse vidder, heier og høytliggende daler har dominert. Det er likevel ikke ensbetydende med at her har vært folketomt, men heller at den har vært sesongvist oppsøkt og brukt på en måte som ikke har satt igjen for mange synlige spor. Som regel var aktivitetene knyttet til ulike typer sommer- og høstbruk, men også noe om vinteren, bl.a. til snarefangst av ryper i lavereliggende deler. Tradisjonelt har regionens fjellområder blitt brukt avhengig av hvilke ressurser som kunne høstes. Seterbruk og utnyttelse av frodige snaufjellsbeiter har vært dominerende. Men det er ikke bare rike grasressurser som opp gjennom tidene har lokket folk til fjells. Både i tilknytning til seterdrift og som en mer selvstendig næring, har det vært drevet et utstrakt fiske, og enkelte gamle naust og fiskebuer ved innsjøer og tjern i snaufjellet viser at dette er en virksomhet med gamle tradisjoner, og som fortsatt blir opprettholdt i dag. De eldste av de synlige kulturminnene er likevel reinsdyrgravene som man i dag og vil finne i fjelltrakter der villreinen for lengst er borte. Dyregravene var en stor ressurs, og i mange bygder verserer historier om gutten som fikk valget mellom å arve gården eller retten til dyregravene i fjellet, og som valgte dyregravene. Bruk av fangstgraver ble forbudt tidlig på 1900-tallet, men det jaktes fortsatt rein. Dagens bruk av fjellet er fortsatt noe av det samme, men likevel betydelig annerledes. For folk flest forbindes regionens fjellområder med fritid og ikke nødvending arbeid. Ferdsel er knyttet til rekreasjon, noe som bl.a. ses av et svært omfattende rutenett som turistforeningene har lagt gjennom regionens mange fjellområder. Mange steder er røde T-er, en kronglete sti samt en og annen varde det eneste man møter, men som fører fra hytte til hytte eller til og fra fjellet. Tidligere var sommerveiene enten gang-, kløv- eller ridestier som ofte gikk over mer lettgåtte fjellterreng. I nyere tid har fotturismen bidratt til å vedlikeholde mange av de gamle ferdselslinjer over fjellet. Gamle veifâr og moderne turstier har likevel det til felles at de krever at man har tid ved ferdsel. Tid til å komme fram, og tid til å oppleve landskapet på nært hold. Dagens moderne fjelloverganger er annerledes med sine brede, strake veier anlagt for stor fart. Likevel, pga. landskapenes vide og storforma karakter, vil man også fra disse få se mye fjellnatur. Her er også mange mindre seter-, hytte-, drifts- og anleggsveier. De ligger gjerne mer nøkternt til, men er bl.a. godt egnet for sykkelturer i variert terreng en aktivitet som har økt sterkt de siste åra. Storsamfunnets bruk av regionen har og vært omfattende, noe som bl.a. ses ved store damanlegg og kraftgater. Anleggene er likevel innordnet i fjellheimen, og selv om de ruver i landskapet ser de mange steder ut til å ha mindre betydning for folks rekreative bruk av resten av fjellet. 1 U.reg. er; 15.1 Dyraheio, 15.2 Kvannefjellet, 15.3 Lifjell, 15.4 Vindfjell/Bratteggen/Tuddalsfjella, 15.5 Saudafjella, 15.6 Vestvidda, 15.7 Austvidda, 15.8 Norefjell, 15.9 Kvitingane/Gråsido, 15.10 Vossaskavlen, 15.11 Stølsheimen/Kvitanosi/Såte, 15.12 Bleia, 15.13 Filefjell/Tyin, 15.14 Gruvefjellet, 15.15 Refjell/Valdresflya, 15.16 Skaget, 15.17 Vulufjell, 15.18 Langeheia/Skoraheia, 15.19 Høyangerfjella, 15.20 Kvamshesten, 15.21 Gjengedalsfjellet, 15.22 Norddalsfjella, 15.23 Gråsida/Vulufjell, 15.24 Alvdal vestfjell, 15.25 Rendalen østfjell, 15.26 Isfjord/Eikedalsfjellet, 15.27 Aursjøen/Torbudalen, 15.28 Store Orkelhøa, 15.29 Forollhogna, 15.30 Hyllingen/Kjølifjellet,15.31 Sylane/Skarddørsfjella, 15.32 Trollheimen/Blåøret, 15.33 Ilfjellet, 15.34 Vardfjellet/Omnfjellet, 15.35 Todalsfjellet, 15.36 Fongen,15.37 Kjølhaugan, 15.38 Fosenfjella, 15.39 Snåsafjella og 15.40 Geitfjellet. 2 Langfjella; brukt som værvarslingsområdet; dvs følger vannskillet mellom Øst- og Vestlandet fra Jotunheimen og sørover. (O.Puschmann. NIJOS rapport 10/05. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner) Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 11

Kart 3.1.1. Fordeling av landskapstyper i landskapsregion 15. Lågfjellet i Sør.Norge. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 12

3.1.1 Landskapstype: 15T01 Lågfjellsdaler over tregrensa 15T01-04 Grøndal, Ullensvang. Vid og slak dalbunn i overgangen opp mot vidda. 15T01-19 Rjoanddalen. Voss. Vanlig er brede og grunne hovedelver. Tette viekratt og dvergbjørker langs med elvekant i nedre del av dalen. Avrunda og storforma fjellmassiv omkranser landskapsrommet 15T01-28. Binhelleren, Vaksdal. Åpen og usammenhengende dalsider, med slake fjellrygger som faller inn i landskapsrommet. Kvitanosi i bakgrunn. 15T01-05. Viveli, Eidfjord. Typisk lågfjellsdal. Åpen og slake dalsider og ujevne horisontlinjer i dalsidene. Bredt og rolig elveløp. 15T01-16. Grøndalsvatn, Ulvik. Her oppe med de nakne og blotta gneiseneog granitter, ligger dalene med et goldt og skrint landskapsbilde. Høgspenn står frem i landskapsrommet. 15T01-16. Grøndalsvatn, Ulvik. På avstand har den grående bergoverflaten god kamuflerende effekt, på høgspennet som går gjennom hele dalen. Hardangerjøkulen i bakgrunn. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 13

Landskapstype: 15T01 Lågfjellsdaler over tregrensa Landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør Norge I Hordaland 32 landskapsområder BE- TYD- NING 3 landskapsområder i LR 16 (16T01) LANDSKAPETS HOVEDFORM *Åpne paleiske daler *Slak U-form LANDSKAPETS SMÅFORMER *Store avsetningsfor mer. *Randmorener *Blokkmarker *Bekkekløfter VANN OG VASSDRAG *Grunne hovedelver *Små fossefall *Forgreina løp og evjer *Delta VEGETASJON *Fjellbjørkeskog *Vierkratt *Gras- og lynghei JORDBRUK- MARK *Stedvis stølsdrift og beite LT består av åpne og store daler over tregrensa. Dalformen veksler mellom tydelig definert U-form, og mer åpne og vidstrakte paleiske daler inne i fjellheimen. Dalene er i de fleste tilfeller større og mer åpne enn de lavereliggende lågfjellsdalene i LR 22. Inngangen til mange av LO ligger med svakt definerte hengende dalmunninger, med et mindre terskelfall ut mot større elvedaler eller storforma lågfjellsdaler i LR 22 og 23. Dalbunnen er åpen og flat, og med slak stigning gjennom lengdeprofilet. Dalsidene er ofte oppdelte og ujevne og mangler den sammenhengende horisontlinjen som er typisk for de mer skarpskårne lågfjellsdalene i LR 22 (22T10). I LR15 brytes dalene opp av slake fjellrygger som strekker seg inn i dalrommet, og forsenkninger og skar mellom de avrunda og storforma fjelltoppene omkring. De fleste steder mellom 600-1000 moh. Alltid på et lavere nivå, enn viddene og fjellheimen innenfor. Typisk er grunne og åpne paleiske daler og men stedvis ligger LT med mer skarpskårne daler med trinnbotner og en gjennomgående trautforming; (eks; 29) Med fravær av skogsvegetasjon kommer småformene godt fram i landskapsbildet. Typisk er sammenhengende dekker med moreneavsetninger med stedvis stor mektighet. (Unntak fra dette er de høyest liggende LO i NØ omkring Hardangerjøkulen, hvor en bar berggrunnsoverflate dominerer.) Tydelige avsetningsformer som randmorener, terraserte breelvavsetninger og store flyttblokker er vanlige. Enkelte steder finnes større avsetninger med avsmelningsmorene som stedvis danner store hauger og åpne blokkmarker. Små rabber og langsgående rygger står frem nede i dalbunnen, med stedvise blankskurte og store rundsva som har mindre klipper i lesidene. Slake fjellrygger står inn i dalbunnen og skaper diffuse overganger og mindre underordna rom. Overgangen mot lågfjellene er typisk avrunda og slake, men stedvis finnes vertikale fjellvegger eller bratte sva sider. I flere av dalsidene har bekker og sideelver gravd ut dype raviner i de tykke morenedekkene. Flere av LO ligger med kildevassdrag i øvre del av dalen. Her samler mengder av bekker og små elveløp seg i et større hovedløp. En stadig tilførsel av sideelver fra de vannrike lågfjellene omkring, øker vassdragets størrelse og intensitet nedetter dalbunnen. Hovedelva veksler mellom et rettlinja løp hvor den fosser fram med strie stryk, til slakere partier med åpne og meandrerende løp med flotte sandbanker og lune evjer. I enkelte LO munner hovedelva ut i mellomstore vann i nedre og slakeste del av LO, hvor den bygger opp flotte deltaflater. I det åpne og ofte skrinne vegetasjonsbildet kommer vann og vassdrag godt fram og gir sammenheng og god helhet i de ofte oppstykkede dalene. De elvene som ikke er påvirket av kraftutbygging, representerer spesielle og opplevelsesrike landskapselement med en stor grad av urørthet. I de lavestliggende LO ligger åpen fjellbjørkeskog og furu i inngangen av dalene. Videre opp, og mot lågalpin vegetasjonssone, dominerer vierkratt på fuktige steder og i de mange bekkekløftene. På åpne flater mot dalbunnen tar gras- og myrvegetasjon over. På tørre partier og i dalsidene overtar dvergbjørk og lyng. Lengre opp i dalene og i de høyest liggende LO, er gras- og starr med innslag av enkelte lyngarter som krekling og greplyng. Likevel er det store variasjoner innenfor LT fra de nordøstlige områdene der dominerende grunnfjellsbergarter gir et generelt skrint vegetasjonsdekke, til vestlige områder med mer næringsrike bergarter som gir frodige grasheier som ofte strekker seg helt opp mot fjelltoppene. Variasjon i snødekke mellom øst og vest er også av stor betydning. Dyrka mark finnes ikke, men beite er stedvis et sentralt innslag. Aktiv stølsdrift har tradisjonelt vært knyttet til flere av LO ene, men har i dag gått sterkt tilbake. Stedvis blir stølene holdt hevd, og kun et fåtall har tradisjonell drift. Flere steder er stølene i dag enten til privat rekreasjons bruk, eller knyttet til fjellturisme. * Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 14

BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG *Infrastruktur til vannkraft. *Høgspenn *Bomveier *Hytter *Merka stier Beliggenhet over tregrensa og et åpent preg, gjør LT visuelt sårbar for inngrep. Utbyggingen av vannkraft preger store deler av LT en, med høgspent linjer og tilkomstveier til vannmagasinene opp i lågfjellet. Den visuelle påvirkningen varierer fra svært synlig og fremtredende i de vestlige LO, med et gjennomgående tett vegetasjonsdekke med grønne og frodige grasheier, til mer dempet i de høyereliggende LO, hvor den grånede og vegetasjonsløse berggrunnen har en kamuflerende effekt. Hytter og gamle stølsmiljø ligger i de aller fleste av LO ene. Dette er ofte tidligere stølsmiljø, og oppleves som en naturlig del av landskapet. Storskala hytteutbygging er ikke like utbredt som i de større og lavereliggende storforma lågfjellsdalene i LR 23 (23T07). Til tross for mange småskala inngrep som hytter, støler og merka turstier oppleves mange av LO ene med en stor grad av urørthet. Spesielt de LO som ikke grenser opp mot LT 15T04 Store fjellvatn, har en stor grad av autensitet og harmoni mellom natur og kulturelementene (Eks; 04, 05, 07, 08, 09, 17, 20, 22) ** LANDSKAPS- KARAKTER *Rolig *Vidstrakt og åpent Avvik innefor LT er 15T01-11 Kvamskogen. LO strekker seg inn i LR 15 både nord og sør, men har landskapskarakter som 23T07 storforma lågfjellsdaler. Her ligger store hyttefelt og riksvei krysser gjennom LO. Ved inngangen til lågfjellsdalene trer man ut av det skarpskårne og lukka landskapet som preger de indre LT i LR 22 og 23. Her åpner landskapet seg opp, terrengformasjonene blir roligere, og man kan ane at det ikke er langt før man kan få hvile øynene mot en vidstrakt horisont. Man er kommet opp i den store fjellheimen. De aller fleste av LO ligger som innfallsport til vidda og lågfjellet eller høyere og storforma fjellmassivene. Et tilnærmet fravær av sammenhengende skogsvegetasjon gir landskapet snauere inntrykk og mindre skarpe landskapsskiller, enn de lavereliggende lågfjellsdalene under tregrensa (22T10). Landskapet oppleves som vidstrakt og åpent med et langt innsyn mot fjerne fjellsider og topper. Dalene varierer fra å ha gjennomgående visuell kontakt til å være mer oppstykkede LO. Alle dalene har likevel er en god formmessig helhet og sammenheng. REGIONS- VARIASJONER LR 16 Høgfjellet i Sør-Norge: 16T03 Høgfjellsdalene LR 16 er i Hordaland kun knyttet til en underregion; 16.1 Nupsfonn. Stor deler av arealet her ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark, og er ikke kartlagt og landskapstype klassifisert. De områder som er klassifisert ligger i Odda kommune ved Røldal og Haukeli. Høgfjellsdalene strekker seg inn mellom storforma høgfjellsmassiv, og skiller seg fra lågfjellsdalene i LR 15, ved at de ligger på et høyere nivå. Dalene strekker seg fra ca. 1000 moh i dalmunningen til opp mot 1300-1400 moh. Her oppe er en mer gjennomgående høgfjellskarakter, og lokaliseringen inn mellom store høgfjellsmassiv gir et barskt klima med lang snøligge og kort vekstsesong. Vegetasjonen varierer, med til dels sammenhengende gras- og starr dekke i LO med sammenhengende morenedekker, til skrint og usammenhengende hvor bart grunnfjellsdekke dominerer, sammen med åpen blokkmark. Randmorener og terraserte avsetninger er vanlig i dalmunningene. Tydeligere definert U-form, med en jevn stigning gjennom lengdeprofilet. Ofte helt sammenhengende horisontlinjer, og visuell kontakt gjennom hele landskapsrommet (eks; 02, 03). Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 15

3.1.2 Landskapstype: 15T02 Botndaler 15T02-12 Døgrdalsete, Ulvik. Hengende botndal ut mot fjorden. I de hengende botndalene ligger vannflaten ofte ned mot dalmunningen. 15T02-11 Skytjedalen, Eidfjord. Markert hengende botndal ut mot Simadalen. 15T02-13 Rossevatni, Ulvik. Mindre botnvann i LO med flere trinnbotner. En blankskurt bergoverflate, og mindre gras og hei vegetasjon i forsenkninger og ned mot vannflata. 15T02-08 Grytingsvatn, Ullensvang. Markert hengende botndal mellom storforma fjellmassiv. Sammenhengende, men tynt vegetasjonsdekke i dalbunn og dalsider. 15T02-14 Ossete, Ulvik. LO ligger på grensen mellom grunnfjell og sedimentære bergarter. Næringsrike skredmaterialer gir et frodig vegetasjonsbilde utypisk for LT. Stølen Ossete ved botnvann. 15T02-06 Nedre og Øvre Bersavatnet, Odda. LO med to botntrinn. Mindre markert botnutforming høyt oppe i de stroforma fjellmassivene. Tydelig reguleringssone i øvre del. Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 16

Landskapstype: 15T02 Botndaler Landskapsregion 15 Lågfjellet i Sør Norge I Hordaland 25 landskapsområder BE- TYD- NING 12 landskapsområder i LR 17 (17T01) LANDSKAPETS HOVEDFORM *Skarpskårene U-form *Trau utforming LANDSKAPETS SMÅFORMER *Randmorener *Ras ur *Blankskurte fjellvegger VANN OG VASSDRAG *Fosser *Forgreina Elveløp *Botnvann VEGETASJON *Tynt dekke *Grasmark *Snøleier *Høgstaude JORDBRUK- MARK *Støler BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG LT er de mange små og mellomstore botndaler oppe i lågfjellet, som danner tydelige og markerte avgrensninger mellom storforma fjellmassiv og lågfjell. LO ene er enten små og isolerte hengende botndaler (eks; 09, 15, 17) eller til dels storforma hengende daler som skjærer seg inn med et markert landskapsrom mellom de storforma fjellmassivene(15t07) (eks; 05, 08, 11, 12). Dominerende hovedform er en skarpskåren botn med klar U-form, med gjennomgående visuell kontakt. Lengedeprofilen varierer fra svært kort og bratt, i de høyestliggende LO oppe mellom fjellmassivene, til mer slak, smal og langstrakt i hengende botndaler ut mot elvejuv, elvedaler eller fjorder. I mange LO utgjør et sentralt botnvann eneste horisontale flate. Enkelte LO har en lang og smal utstrekning med karakteristiske trinnbotner. Dalrommet er smalt og danner flere mindre landskapsrom med diffuse overganger (eks; 21, 23, 25). De minste LO ene er kun et par km i lengde. Med de svært markante formstrukturene gir dette lukka og isolerte landskapsrom. Landskapstypen skiller seg fra botndalene i LR 22, ved en gjennomgående høgfjellskarakter og en generelt jevnere, skarpskåren formstruktur. Den gjennomgående visuelle kontakten med store deler av landskapsrommet og fravær av skogsvegetasjon, gjør at småformene blir svært fremtredende. Sammenhengende moreneavsetninger finnes, men er ikke like vanlig som i de lavereliggende botndalene i LR22, og i de åpne lågfjellsdalene. Tynne dekker med morene er knyttet til LO hvor dalbunn har en viss utstrekning. Små randmorener er vanlig, oftest i øvre del av botnene. Skred og forvitringsmateriale er vanlig og ligger med til dels stor mektighet i overgangen av botnbunnen. Store, aktive skredvifter kler fjellsidene, og over står stupbratte fjellvegger og gir en dramatisk og intens innramning av landskapsrommet. Til forskjell fra de lavereliggende botndalene i LR 22 og 23, er vassdragene i LT mindre, både i størrelse og antall. I sidene ligger mellomstore fossefall, og smeltevannsbekker renner åpent over bergflatene ned mot botnene. Her samler de seg i et felles og ofte kort elveløp, som drenerer ut i mindre botnvann, eller direkte ut over terskelmunningen. Typisk er mellomstore botnvann ut mot botn munningen. Enkelte LO har trinnbotner med små botnvann og mindre stryk og fossefall mellom. Et fellestrekk ved flere av LO, er små og flotte elveforgreininger over det tynne løsmassedekket i dalbunnen. Elva snor seg stille ned mot botnvannet og skaper en idyllisk og harmonisk kontrast til det bratte og dramatiske omrisset av LO ene. Vegetasjonen varierer gjennom LT, avhengig av beliggenhet, høyde over havet og berggrunnsdekke. Den mest typiske vegetasjonskarakteren er likevel et generelt tynt og til dels skrint dekke. På de flate partiene i dalbunnen er en blanding av vierkjerr, lyngmark og veksling mellom tynn grasmark og dels grasrik lesidevegetasjon. Langsetter de små elveløpene og på fuktige flater er tette mosedekker, starr og grasmyrer. Opp i botnsidene tar rasmarkene raskt over, med mer spredt og usammenhengende rasmarkvegetasjon og stedvise flekker med snøleie og moser. I LO med mer næringsrike bergarter finnes til dels svært frodige grasbakker, vierkratt og spredt fjellbjørk i nedre del. Høgstaudevegetasjon med frodig storbregne og stedvis storvokst bjørk i nedre deler, finnes i lavereliggende og lune LO (eks; 14, 18, 19, 23) Jordbruksmark finnes ikke. De fleste av LO ligger over de mer brukte stølsområdene i de lavereliggende og lettere tilgjengelige lågfjellsdalene. Likevel har flere LO vært brukt til stølsdrift, og her står det i dag mindre samlinger med støls- og brukshus. I enkelte LO er disse velholdt og fremdeles i bruk (eks; 08, 12, 14) LT er i stor grad påvirket av vannkraftutbygging. Både direkte med store damanlegg, tilkomstveier, overføringslinjer og reguleringer, og indirekte ved beliggenhet i nedfallsretning av regulerte vannmagasiner fra tilgrensende LO. I enkelte LO godt synlig med markerte reguleringssoner, som har ** * Aurland Naturverkstad Rapport 02 2009 side 17