DEL 2: HOLOCAUST OG LITTERATUR

LITTERATUR Arendt, Hannah: Eichmann i Jerusalem, Bokklubben Dagens Bøker, 2000 (1963) Arendt, Hannah: The Image of Hell, i Essays of understanding, 1930-1954. Arnold -de Simine, Silke: Mediating Memory in the Museum, Palgrave Macmillian Memory Studies, 2013 Banke, Cecilie Felicia Stokholm: Small and Moral Nations. Europe and the Emerging Politics of Memory i Historicizing the uses of the past - Scandinavian Perspectives on History Culture, Historical Consciousness and didactics of History Related to World War 2, Bjerg, Lenz, Thorstensen (eds.), 2011 Bruland, Bjarte: Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 2008 Eriksen, Anne: Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon, Pax, 1995 Felstiner, John Translating Pails Celan s Todesfuge : Rhythm and repetition as metaphor i Friedlander, Saul (ed.) Probing the Limits of Representation, Nazism and the «Final Solution, Harvard University Press, 1992. Fosnes, Dag Roar: «Politiets rolle i det norske Shoah» Utstilling 2006-IV http://www.ub.uib.no/ avdeling/jur/arkiv/joder Kertész, Imre: De skjebneløse, Pax forlag, 2002 (1975) Klüger, Ruth: Still alive, A Holocaust Girlhood Remembered, The Feminist Press at the City University of New York, 2003 Kushner, Tony: The Holocaust and the Museum World in Britain: A Study of Ethnography i Representing the Holocaust, Sue Vice (ed.) 2003 Levy, Daniel/Sznaider, Natan: The Holocaust and Memory in Global Age, Temple University Press, Philadelphia, 2005 Nilsen, Trond Risto og Reitan, Jon: Falstad -Nazileir og landssvikfengsel, Tapir akademisk forlag, 2008 Novick, Peter: The Holocaust in American Life, Houghton Mifflin Company, New York, 1999 Reitan, Jon: SS Strafgefangenenlager Falstad 1941-45, NTNU, 1999 Sontag, Susan: Regarding the pain of others, Picador, 2003 Storeide, Anette: Fortellingen om fangenskapet, Conflux forlag, 2007 Young, James.E.: The Texture of Memory, Holocaust Memorials and Meaning Yale University Press, 1993 Westlie, Bjørn: Oppgjør, H. Aschehoug & Co, 2002 Øvrige kilder: Falstadsenteret: Evalueringsskjema for lærere i ungdomsskolen 2014 Falstadsenterets arkiv: Intervju med Julius Paltiel, 2001 DEL 2: HOLOCAUST OG LITTERATUR 86 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 87

Foto: Monika Ritter EWA MORK er leder for HL-senterets dokumentasjonsavdeling. Hun er utdannet filolog og bibliotekar. Mork har vært ansvarlig for oppbygningen av HL-senterets samlinger og har holdt flere foredrag om Holocaust-dokumentasjon. BØKER FRA HYLLA MED HOLOCAUSTLITTERATUR Begrepet Holocaust som betegnelse for den nazistiske utryddelsen av Europas jøder, kom i alminnelig bruk på 1960-tallet 1. Holocaustlitteratur forstås i dag først og fremst som litteratur med Holocaust som hovedmotiv. Begrepet rommer både tidsvitneberetninger og skjønnlitteratur, og omfatter både litteratur skapt i perioden da ugjerningene fant sted og i ettertiden. Vi skal i det følgende ta for oss tekster fra flere perioder og i ulike litterære former. Det å bære minner om mennesker videre, minner om hvordan de ble behandlet i det nazistiske folkemordsmaskineriet, var lenge ansett som den viktigste oppgaven til tekster som omhandler Holocaust. Sjangeren møtte en forventning om at teksten skulle være et sannhetsvitne, og snakke på vegne av ofrene som ikke lenger kunne fortelle om sine opplevelser og livene de var blitt frarøvet. Memoaren eller tidsvitnefortellingen var derfor den ultimate formen. For mange formidlere og overlevende var det på mange måter den eneste mulige formen, all annen litteratur ble beskyldt for feilaktig å påberope seg representasjon av det umulige. De som ikke hadde vært til stede eller direkte involvert, kunne ikke vite hva de snakket om. Brev og selvbiografiske tekster i alle litterære former, slik som beretninger, dikt og fortellinger, fungerte i de første etterkrigsårene først og fremst som historisk kilde og dokumentasjon. Vitner i krigsforbryterrettsakene på 1950- og 60- tallet fortalte historier som ikke var enkle å tro på eller å leve med. De vekket interessen for historien men også behovet for å bearbeide de sterke inntrykkene. Tekstens sannsynlighet var det viktigste kriteriet for utgivelsen, mens de litterære kvalitetene ikke ble lagt vekt på. Dette er forståelig, ettersom man i de første etterkrigsårene søkte mer etter fakta og bevis enn estetiske inntrykk. Interessen for både Holocaust som fenomen og Holocaustlitteraturen vari- erte i etterkrigsårene. Både i Europa, USA og Sør-Amerika ble det publisert mange tidsvitneberetninger, men interessen var ikke overveldende - selv ikke for de verkene som i dag omtales som klassikere. Først rettsaken mot Eichmann i 1961 førte til betydelig interesse for beretningene i litterær form. Dette bidro til nye utgivelser, og til at også de som overlevde Holocaust som barn begynte å fortelle sine historier. På begynnelsen av 1970-tallet ble Holocaust et studieemne på de amerikanske og etter hvert også de europeiske universitetene. Det førte igjen til ny interesse og en ny generasjon forfattere barn av overlevende. Det fantes ingen oppskrifter, alle måtte finne sitt eget utrykk. Nye etterkrigsgenerasjoner tok opp emnet på nytt, med nye perspektiver. Mye interessant Holocaustlitteratur ble publisert på 1960- og 70- tallet, men det var den populære amerikanske TV-miniserien Holocaust som i 1978 ble begynnelsen for en fornyet interesse i tematikken, og startpunktet for Holocaust-fortellingens inntog i populærkulturen. Serien var like populær som den var kontroversiell. Det ble spesielt diskutert hvorvidt de grusomme hendelsene kunne fremstilles ved bruk av populærkulturens virkemidler. 2 Ti år senere tok Holocaust-overlevende og Nobelprisvinner (1986), Elie Wiesel et oppgjør med denne tendensen. I juni 1989 publiserte han artikkelen Art and the Holocaust, Trivializing Memory 3. Han hevder i denne artikkelen at det håner ofrene at Holocaust har blitt et moderne og populært emne, og kritiserer spesielt filmene for vakre bilder og nakenhet. «Sannheten om Auschwitz forblir begravd i asken der» sier han og fortsetter: «Ikke en gang drapsmennene kunne forestille seg at bildegrossister og ordformidlere vil sette seg til å tale på ofrenes vegne». «På begynnelsen av 1970-tallet ble Holocaust et studieemne på de amerikanske og etter hvert også de europeiske universitetene. Det førte igjen til ny interesse og en ny generasjon forfattere barn av overlevende.» I 1995 kom den sensasjonelle overlevendeberetningen Bruddstykker, fra en barndom 1939-1948 (utgitt på norsk i 1997), skrevet av Binjamin Wilkomirski, en jødisk klarinettist fra det tyskspråklige Sveits. Memoarene fikk strålende omtaler og en tragisk barndomshistorie fortalt i et vakkert, poetisk språk ble raskt oversatt til ni språk. Forfatteren ble sammenlignet med Elie Wiesel og Anne Frank, og var et selebrert intervjuobjekt i medier over hele verden. I 1999 ble boken erklært som falsum, 4 men paradoksalt nok har denne utgivelsen og oppstyret rundt bidratt til at vi leser memoarlitteratur annerledes i dag. Den endret også publikums forhold til og interesse for Holocaustlitteratur i andre former. 88 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 89

Denne artikkelen tar for seg litterære verk som ikke er vitneberetninger. Vi skal se nærmere på hvordan sjangeren utviklet seg og hvordan nye generasjoner forfattere betraktet det vanskelige, og stadig ikke ferdig utforskete tema. Sjangeren møter ulike krav fra sine lesere, hendelsene ligger stadig lenger tilbake i tid, og både faktakunnskaper og forventningen til hva litteraturen skal gi oss forandrer seg med generasjoner. Artikkelen handler om litteratur som er skapt i møte med en eksepsjonell og ukjent situasjon. Hovedfokuset er ikke på hva som skjedde, men hvordan det som skjedde er blitt fremstilt av forfatterne og hvordan hendelsene ble forstått av senere generasjoner. Den litterære fortellingen om Holocaust kommer fra alle verdens hjørner, brakt dit av krigsflyktninger, overlevende og deres etterkommere. Den er skrevet enten for den globale leseren eller for det lokale, nasjonale publikum, noen ganger bare for de nærmeste. Holocaustlitteraturen skrives på de fleste språk. Det stiller spesielle krav til lesere og forlag. I denne oversikten nevnes bøker skrevet i originalutgaver på 11 språk. Det finnes ikke en leser som kan tilegne seg denne litteraturen bare ved å lese verk i originalutgaver. Forlagenes valg har stor betydning for hva som leses på de ulike språk og til hvilken tid. Det er interessant å se at enkelte verk, i dag oppfattet som klassikere, ikke var bredt internasjonalt kjent før mange år etter utgivelsen. Enkelte titler måtte vente lenge på sin norske utgave mens noen kom på norsk omtrent samtidig med originalutgaven. Vi skal i hovedsak konsentrere oss om titler som er utkommet på norsk. Likevel finnes det fortsatt enkelte sentrale titler som ikke er oversatt, men som likevel ikke kan unnlates i en oversikt som denne. TIL DE DER HJEMME De første litterære beskrivelsene av Holocaust finner man i ulovlig korrespondanse smuglet ut av døds- og konsentrasjonsleirene. Notater, dikt og tanker ble skrevet ned, oftest anonymt, av de som tilfeldigvis hadde tilgang til skrivesaker. Nedtegnelsene ble ofte adressert til de nærmeste, men ble samtidig rettet mot «alle», og gjort kjent takket være en enorm innsats fra medfangenes side, og en solid dose flaks. I gettoene skrev man dagbøker, dikt og fortellinger. Til bruk i gettoene til "Til Tommy på hans 3. fødselsdag i Theresienstadt 22. januar 1944" fra Bedřich Frittas gavebok til sønnen Tommy, ill.: Yad Vashem undervisning eller underholdning, og som vitnesbyrd. Mange modige mennesker var involvert i å smugle ut og ta vare på disse tekstene. Det gikk også ofte lang tid før man klarte å finne dem igjen. En god del av visetekstene og diktene ble aldri skrevet ned, andre ble skrevet i flere ulike versjoner. Også mennesker i gettoene og dødsleirene kjempet for å bevare sitt menneskeverd og de siste spor av normalitet. Den 22. januar 1944 fylte fangen Tommy Fritta (1941- ) 3 år i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Han var bare 10 måneder gammel da han ble internert sammen med sine foreldre. Faren, Bedrich (1906-1944), var en skolert karikaturtegner og tvangsarbeider i leirens tekniske avdeling, og hadde derfor tilgang til papir og fargestifter. Han laget en humoristisk og oppmuntrende gavebok til sin sønns bursdag 5. Tegningene og tekstene er glade, de skulle muntre opp 3-åringen og gi ham og hans foreldre fremtidshåp. I dag viser tegningene oss livet i Theresienstadt i sine grufulle detaljer. Selv om barna smiler og fargene er glade, ser vi også matmangel, trengsel, terror og redsel. Kort tid etter at boken ble laget ble faren til Tommy sendt til Auschwitz hvor han døde. Moren døde i Theresienstadt, og Tommy overlevde. Tegningene ble tatt vare på av en familievenn som sørget for å gi ut boken. Den ble gitt ut for første gang i 1999, og ble raskt oversatt til mange språk. En annen barnebok med tekster og illustrasjoner fra tiden i fangenskap er en eventyrsamling utgitt av museet i Auschwitz i 2009 6. Boken har flere forfattere, alle kunstnerisk skolerte personer og fanger i dødsleiren, som ved et sjeldent lykketreff fikk tak i papir, fargestifter og tid. De skrev ned eventyr de husket, illustrert med fargerike og glade bilder av små dyr, sommerfugler og blomster. De fleste av eventyrene i denne samlingen ble enten smuglet ut eller funnet forskjellige steder i leiren etter frigjøringen. De ble skrevet med tanke på fangenes barn og tilegnet de som ble igjen hjemme. Hva forteller de oss om Holocaust? De beskriver ikke livet i leiren direkte, men de viser fangenes lengsel etter sine nærmeste, etter naturen og deres søken etter en forsikring om at det er mening i deres lidelse 7. Under ekstreme forhold, med fare for livet, forsøkte fangene å gi sine barn en følelse av normalitet og kanskje klarte de selv å sove en rolig natt. MENS DET SKJEDDE Det mest kjente eksempel på Holocaustlitteraturen som ble skapt «mens det skjedde» er Anne Franks dagbøker. Anne Frank fikk et tomt dagbokhefte til sin trettenårs fødselsdag sommeren 1942, tre uker før hun gikk i dekning sammen med sine nærmeste. Dagboken omfatter tiden i dekning, frem til 1. august 1944, da hele gruppen ble angitt og arrestert. Den ble tatt vare på av en medhjelper, og for første gang utgitt i 1947. Anne Franks dagbøker har fulgt generasjoner. De har vært omredigert flere ganger, publisert i stadig nye utgaver og er i dag oversatt til 55 språk. Filmatisert og dramatisert flere ganger er denne teksten godt kjent i hele verden og mister ikke sin aktualitet og appell. I Norge har vi en tilsvarende skatt i Ruth Maiers dagbøker 8, som kom ut i 90 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 91

Ruth Maiers originale dagbøker befinner seg i dag i HL-senterets arkiver. Foto: www.chrisharrison.no bokform først i 2007. Ruth Maier ble født i Wien i 1920, kom som flyktning til Norge i 1939, og døde i Auschwitz den 1. desember 1942. I løpet av sitt opphold i Norge knyttet hun sterke vennskapsbånd med den norske poeten Gunvor Hofmo (1921-1995). Gjennom en av Hofmos manuskripter utgitt i 1999, ble det norske publikum for første gang presentert for Ruth Maier. Men allerede rett etter krigen forsøkte Hofmo å gi ut Ruth Maiers dagbøker, som hun hadde tatt vare på etter Ruth Maiers deportasjon. Hun ble avvist av forlaget. Begrunnelsen var at tekstene var for private. I dag setter vi pris på Ruth Maiers personlige og kloke betraktninger. Hun skrev dagbøker fra hun var en liten jente, men dessverre er bare de fra perioden 1933-42 bevart. Hennes dagbøker gir oss et rikt, sammensatt bilde av det jødiske livet i Sentral-Europa og jødeforfølgelsene i Norge. Like bemerkelsesverdig er beskrivelsene av hennes voksende jødiske identitet, påtvunget henne av de voldsomme begivenhetene i Europa. Når hun beskriver sitt liv i dagboken, vet hun ikke at hun skriver Holocaustlitteratur. Hun kommenterer nøkternt hendelsene i tiden og beskriver et ungt kvinneliv, hun sysler ikke med noe bemerkelsesverdig. Her, som i det meste av litteraturen skapt «mens det skjedde», må det en leser til for å gjøre disse tekstene til Holocaustlitteratur. TIDSVITNER De første litterære tekstene som ble skrevet etter frigjøringen er preget av usikkerhet, søken etter de nærmeste, etter hus og gater i europeiske byer lagt i ruin - og etter det vante. Vi ser ofte forsøk på å lete etter eller å rekonstruere tapte dagbøker, notater og tapte år. I denne perioden skrives det mye i korte former som dikt og fortellinger. Etter hvert kom også memoarene og de viktigste «klassikerne», som den dag i dag er å betrakte som referanseverk for Holocaustlitteratur. I denne sammenheng må nevnes en i Norge ukjent forfatter, den Auschwitzoverlevende, Tadeusz Borowski (1922-1951). Han var ikke jøde, men som polsk motstandsmann ble han sendt til Auschwitz i april 1943. Borowskis skjebne var tvangsarbeid og felleskap med de jødiske fangene. Han publiserte sine fortellinger allerede i 1945 og 1946 med titler som This way for the gas, ladies and gentlemen og Among us, in Auschwitz 9. Den gangen forsto man lite av hvilken virkning fortellingene fra Auschwitz ville få. For eksempel var de første utgavene av boken innbundet i det samme stoffet som fangedraktene i konsentrasjonsleirene var laget av. Så ferske og kanskje derfor også så vanskelige å ta innover seg - var disse fortellingene. Borowski skriver i første person, i en kald og følelsesløs tone. Distansert beskriver han grusomheter, ondskap og nedverdigelse. Han ser ingen tegn til liv eller spor av håp. Han gjør heller ikke rede for noen personlig oppfatning. Det er som om han guider oss i dødsleiren og kommer med gode råd underveis. Han formidler også et viktig budskap: ingen kunne klare seg alene. Borowskis verk har vært toneangivende, det gis fortsatt ut (den siste tyske utgaven er fra 2008 10 ) og er fortsatt et referansepunkt for Holocaustlitteraturen i europeisk sammenheng. Adskillig mer kjent i Norge, og nok det beste eksemplet på Holocaust-litteratur fra de første etterkrigsårene, er Primo Levis Hvis dette er et menneske. Primo Levi (1919-1987) var en italiensk jøde fra Torino. Arrestert for deltakelse i den italienske motstandsbevegelsen ble han deportert til Auschwitz i 1943. Etter frigjøringen kom han tilbake til Torino, gjenopptok arbeidet som kjemiker, og allerede i 1946 skrev han boken Si questo è un uomo, om opplevelsene fra dødsleiren. Boka ble først refusert av større forlag, men den ble utgitt i 1947 av det lille forlaget De Silva. Den første utgaven ble møtt med laber interesse og solgte nesten bare i Levis hjemby. Utgiveren lot seg heldigvis overtale til å gi boken ut på nytt i 1956. Da fikk den gripende fortellingen større oppmerksomhet og Primo Levi velfortjent berømmelse. Engelsk og fransk oversettelse kom etter få år. Det norske publikum måtte vente til 1990 på denne romanen, som hever seg langt over vanlig memoarlitteratur. Som en av tre overlevende av en gruppe på 125 menn fra den samme transporten gir han et studium av livet og fellesskapet i dødsleiren, og menneskets evne til å tåle angst, sult og 92 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 93

fornedrelse. I en utsøkt litterær form, rasjonelt, uten beskyldninger og uten å dømme, beskriver han erfaringene med seleksjon og slavearbeid, og gjør seg filosofiske betraktninger om menneskenes holdninger og handlinger. Denne boken gir ingen forklaringer, den forteller om viljen til å leve. Flere betydelige beretninger kom i årene etter Levis utgivelse. Stillheten rundt Primo Levis første utgivelse var typisk, det virker som offentligheten ikke var klar for å få denne historien fortalt. I 1958 brøt Elie Wiesel (1928-) tausheten. Født i en ortodoks jødisk familie i Transilvania ble han 15 år gammel deportert sammen med sine foreldre og søster til Auschwitz. Som eneste overlevende i familien ble Wiesel befridd i Buchenwald i 1945, og han flyttet deretter til Frankrike. Først i 1956, skrev han ned over 800 sider stille sted på landet, tar Elie Wiesel oss gjennom grusomhetene ved detaljerte beskrivelser av hverdagen i dødsleiren, med sult, slit og brutalitet, der mennesker er frarøvet siste spor av verdighet. I dag, oversatt til 30 språk, er Natten en viktig referanse for all Holocaustlitteratur, selv om det på 60-tallet tok 3 år å selge første opplag på 3000 eksemplarer. I 2006, etter at Oprah Winfrey innlemmet boken i sin bokklubb, sto den på bestselgerlisten i New York Times i 80 uker 12. BARN AV HOLOCAUST Holocaust ble en akademisk disiplin på 70-tallet, noe som førte til at emnet vekket interesse for en ny generasjon forfattere og lesere. De unge overlevende hadde blitt eldre og ville rekonstruere og bevare sin historie. Jurek Becker. Foto: Leon Becker, Wikimedia Commons «Holocaust ble en akademisk disiplin på 70-tallet, noe som førte til at emnet vekket interesse for en ny generasjon forfattere og lesere. De unge overlevende hadde blitt eldre og ville rekonstruere og bevare sin historie.» med sine opplevelser på jiddisch. Noe omredigert og forkortet fant boken Un di Velt Hot Geshvign (Og verden sto stille) en forlegger i Buenos Aires. Den gangen fikk historien så å si ingen interesse. I 1958 kom den igjen, i Frankrike, ytterligere forkortet og med den nye tittelen Natten 11, som første del i en trilogi. Denne gangen fant boka et stort publikum. Natten er en svært personlig og gripende redegjørelse. Fra beskrivelser av en idyllisk barndom i en religiøs familie et En av de mest kjente forfatterne fra denne generasjonen er Imre Kertész (1929-), og jeg vil spesielt nevne hans første roman Uten skjebne 13 som det tok ham nesten 14 år å skrive. Boken kom ut i Ungarn i 1975 i et lite opplag og fikk liten respons. Selv om boken tar utgangspunkt i forfatterens egen historie og er skrevet fra perspektivet til en 14-åring, som forfatteren var ved ankomsten til Auschwitz, er den ifølge Kertész ikke selvbiografisk i noen forstand. Forfatteren utelater alt personlig og anekdotisk. Energisk og nysgjerrig ankommer hovedpersonen Gyuri Köves dødsleiren sammen med kameratene for så, i slutten av romanen, å befinne seg alene i sykesengen som et levende lik. Denne teknisk sett lette romanen virker upåvirket av alt forfatteren må ha fått vite om leiren i etterkrigsårene. Han bevarer sin barnslige naivitet og lar oss følge ham der og da, samtidig som han gir oss sin oppskrift på livet: Å leve er å tilpasse seg. Romanen kom i norsk utgave først i 2002, samme året som Kertész mottok Nobels pris i litteratur. Jurek Becker (1937-1997), er et av de aller yngste «barn av Holocaust». Han ble født i Lódz av jødiske, sekulære arbeiderklasse-foreldre som kom dit deportert fra Tyskland. Hans liv, fra fødselen av, kan brukes som en illustrasjon på en jødisk skjebne i det krigsrammede Mellom-Europa. Etter flere år i gettoen og dødsleirene var Jurek Becker og hans far de eneste overlevende i familien. Etter krigen var hans ungdomstid i DDR preget av farens traumer etter tiden i gettoen og det distanserte forholdet til Tyskland, foreldrenes fødeland. Selv husker han ingen detaljer fra sitt liv før gjenforeningen med faren i 1945. I 1969 kom Becker med en bemerkelsesverdig roman, basert både på historisk materiale og den ene gettohistorien den ellers ikke fortellervillige faren hans fortalte om og om igjen. 94 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 95

Handlingen i Jakob løgneren 14 er en fiksjon med ganske tydelige henvisninger til den bibelske historien om Jakob. Romanen handler om løgn og fortielse, ønsket om å gi håp, og en serie velmente handlinger som fører til en katastrofe. I denne historien, lik den bibelske om Jakob, er det ikke helt enkelt å avgjøre når en handling er god. Den har ingen lykkelig slutt, men romanen er fylt av godhet, paradokser og til og med et snev av forsiktig humor. Romanen er filmatisert to ganger, sist med Robin Williams i hovedrollen, 15 og kom ut på norsk i 2004. Det er en viktig og banebrytende tittel i Holocaust-litteraturen, og er noe av det beste som er skrevet av de yngste overlevende. På 1970-tallet hadde enkelte av de som overlevde Holocaust som barn fått fremtredende posisjoner i samfunnet. Flere av dem fikk etter hvert sine biografier og autobiografier, der skildringer av oppvekst og barndom under krigen inngikk som en del av livshistorien. Dette er ikke fiksjon, men likevel en litterær fremstilling, og det er interessant å se hvordan de forteller om de tragiske årene, om sin kamp for å overleve, om foreldrenes heroiske innsats for sine barn og om sitt savn og sin angst. I disse biografiene er Holocaust «en del av livet», avgjørende eller tilbakelagt. Jo Benkows (1924-2013) selvbiografi Fra synagogen til Løvebakken (1985) kan tjene som et godt norsk eksempel i denne sammenhengen. Forfatteren er kjent, respektert og har levd et langt liv i offentligheten. Han velger å fortelle om sin barndom i en jødisk religiøs familie i Oslo. Med mye varme reflekterer Benkow rundt foreldrenes dilemmaer da krigen brøt ut, og svært kort, men sårt og lengselsfullt nevner han sine kjære som ble drept i Auschwitz. Den korte teksten, i en biografi som egentlig handler om noe helt annet, er en fin og viktig fortelling om Holocaust i Norge. På norsk finnes også Roman av Polanski (1985). Den kjente polsk-jødiske filmregissøren Roman Polanski (1933- ) forteller sin redningshistorie som en del av sin autobiografi. Som om det var en røverhistorie, uten sentimentalitet, blir vi tatt med til Krakow-gettoen og får vite om overlevelsesstrategiene til menneskene som var fanget der. Historien hans er utrolig, men sann, og fokuserer på det sterke overlevelsesinstinktet som ble vekket ved foreldrenes dramatiske avgjørelse om å la 10-åringen klare seg selv. BARN AV OVERLEVENDE Barn av Holocaust-overlevende, født i de første tiårene etter krigens slutt, kalles ofte for andre generasjon overlevende. De har etter hvert blitt et forskningsobjekt og fått sin egen stemme og egen gruppe på Facebook. De er sterkt påvirket, på godt og vondt, av sine forelders grusomme erfaringer. I likhet med barn av Holocaust hadde de ofte traumatiserte og tause foreldre, og en barndom uten slektninger. Denne generasjonen kjenner de redselsfulle hendelsene på en mer intim måte enn noen andre, selv om de ikke har opplevd dem selv. De ønsker å forstå og ære sine foreldre, tar ansvar for å bringe historien videre. Samtidig ønsker de å vise langtidsvirkninger av traumene som forrige generasjonen har opplevd. De finner mange nye kunstneriske uttrykk å vise sine følelser på. Blant barna av de overlevende er Art Spiegelman (1948-) et spesielt eksempel. Han representerer ikke bare en ny generasjon, men også en ny sjanger i Holocaustlitteraturen. Den berømte tegneserieromanen Maus begynte som en tegneseriestripe i det amerikanske grafiske tidsskriftet Raw i 1980. Det var heller ikke lett for Spiegelman å finne en forlegger for boken. Det hjalp med en strålende kritikk i New York Times: «Det er ingen grunn til at et større publikum enn de som vanligvis leser tegneserier ikke skulle bli oppslukt av Maus» 16. Da de første seks kapitlene kom i et bind i 1986 (første norske utgave i 1987 17 ) fikk bokhandlere et problem med plasseringen av boken, noe som førte til at den nye termen «tegneserieroman» oppsto. Maus er den første tegneserien som ble gjenstand for akademiske analyser og mottaker av kritikerpriser. Spiegelman forteller sin fars historie - den da allerede godt kjente historien om økonomisk likvidasjon, følelse av frykt og strategier for å overleve i skjul. Samtidig, med en effektfull visuell løsning, gir han den nye generasjonen en innføring i historien, og undersøker relasjoner mellom de overlevende og deres barn. Alle figurene er dyr, jødene er fremstilt som mus, mens tyskerne er fremstilt som katter. Forfatteren opptrer selv i historien som en fåmælt fortellermus i olabukser og en sneip i munnen. Spiegelman har revolusjonert sjangeren, men først og fremst tok han følelsene til de overlevendes barn på alvor, og ga dem rett til å fortelle om sitt forhold til foreldrene, som i den private sfæren var adskillig mer komplisert enn det forventede, ærefylte. DE SOM KOM ETTER er den tyske etterkrigsgenerasjonen, de som Bertold Brecht (1898-1956) retter seg mot i sitt kjente dikt An die Nachgeboren 18, publisert i 1938. Allerede da bekymret Brecht seg for den nye generasjonen, de som vil bli født i Tyskland etter krigen: «De som kjem upp or den flodi me drukna i, skal komma i hug den myrke tidi de har sloppe ifrå». 19 De skal på ingen måte sammenlignes med barn av overlevende, med også de måtte hanskes med foreldrenes og nasjonens traumer, fortielser og skyldfølelse, og samtidig bygge et nytt liv med nye verdier. Jeg vil trekke frem romanen Høytleseren 20 utgitt i Norge kort tid etter utgivelsen i Tyskland i 1995 (på norsk i 1997). Forfatteren, jusprofessor Bernhard Schlink (1944-), gir oss en fremragende og pedagogisk formet beretning om ansvar og skyld pakket inn i en vakker kjærlighetshistorie mellom en 15-årig ungdom og en 30 år gammel kvinne. Det handler ikke om Holocaust og krig. Romanen gir oss et bilde av etterkrigstidens Tyskland hvor det tilsynelatende fredelige, «normale» livet med familie, oppvekst og utdannelse leves i skyggen av det som skjedde i dette landet etter Weimarrepublikkens fall. Aldersforskjellen mellom de elskende er en tydelig henvisning til det tyske generasjonsskifte. Det er som om fortidens skygger legger seg over det vakre landskapet etter stormen, når solen endelig har vist seg igjen og ungdommen forbereder seg på voksenlivet. Romanen ble svært godt mottatt, filmatisert og har gitt anledning til analyser av nettopp denne generasjonen 96 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 97

som Brecht så fremsynt tenkte på allerede før krigen begynte. En annen viktig bok skrevet fra en overgriperposisjon, er Jonathan Littells (1967-) 903 sider lange Les Bienveillantes fra 2006 21. Hovedpersonen, en krigsdeltagende SS-mann, Maximillian Aue, inntar i fortellingen en rolle som observatør. Han er over alt, møter de mest sentrale personene i krigsårene og beskriver distansert alle krigens grusomheter. I et intervju i den israelske avisen Haaretz i mai 2008 fortalte Littell at inspirasjonen til boken var Claude Lanzmanns kjente film Shoah. Lanzmann oppsummerte boken med en lakonisk kommentar: «Everything is correct», men var skeptisk til at forfatteren «gir en stemme til overgriperne». Denne boken var en av de mest kontroversielle utgivelsene i Europa på denne tiden, sterkt kritisert i Tyskland, der interessen ble langt mindre enn forventet. I den samme artikkelen forklarer Littell hvorfor han valgte overgriperperspektivet: «Det er lett å forstå et offer. Noe forferdelig skjer og han reagerer på det [ ] Overgriperen er mer komplisert å forstå, det er også systemet som omgir ham. Ved å gi stemme til overgriperen kan man få med seg lærdom som vil påvirke vårt syn på verden i dag» 22 DE SOM SAVNER NOE På 2000-tallet tar forfatterne ofte for seg lokal historie, steder de kjenner godt, gjerne inspirert av funn i lokale arkiver eller notiser i gamle aviser. Beveggrunnen synes, i tillegg til å drøfte Holocausthistorien, å være pliktfølelse, et behov for å beskrive livet som gikk tapt, folk som oss, steder vi kjenner. Espen Søbye (1954- ) ga oss i 2003 en gripende fortelling om Kathe, som «alltid har vært i Norge» 23. Med utgangspunkt i registreringsskjemaet for jøder, fylt ut av den 14-årige Kathe, gir han oss en fengende beskrivelse av hennes liv, familie og nærmiljø. Det var få spor etter Kathe i arkiver og menneskers minne, men Søbye dikter ikke. Det spektakulære er at det «Det spektakulære er at det her handler om en helt ukjent jente, en ung sjel som ikke har fått anledning til å sette spor etter seg.» her handler om en helt ukjent jente, en ung sjel som ikke har fått anledning til å sette spor etter seg. Leseren får likevel følelsen av å bli godt kjent med Kathe og hennes familie. Når siste siden er bladd om, føler vi tomrommet og savner denne unge piken. Vi forstår bedre hva vi mistet da våre jødiske naboer ble borte. Denne kritikerroste biografien, basert kun på arkivdokumenter, viser at det også i dag er mulig å finne nye, spennende og ufortalte historier. Kathe, alltid vært i Norge ga et viktig bidrag til diskusjonen om Holocaust i Norge, og åpnet for en større interesse for tematikken. Søbyes bidrag var sikkert også inspirasjonen for de som senere skrev både skjønnlitterære og faglitterære verk om norske jøders skjebne 24. Det kom flere bidrag fra mange lokalområder i Norge. For eksempel kom Moritz Rabinowitz, en biografi (2011), der forfatteren Are Vestbø forteller historien om kjøpmannen fra Haugesund, Moritz Rabinowitz. En biografi delvis basert på tidsvitnefortelling, men med god støtte i andre dokumenter er også Frank Rossaviks Det niende barnet (2009). Denne biografien av Edgar Brichta har gitt oss innblikk i den lite kjente historien om transporten av jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge og Nansenhjelpens redningsaksjoner. NYTT BLIKK Holocaust er på 2000-tallet fortsatt et interessant tema for flere og flere lesere og det melder seg behov for en lettfattelig historie i en attraktiv og tilgjengelig form. En tegneserie av Mikael Holmberg og tegner Espen Schei kom ut i Norge i 2010. Denne boken, 26. november, fire fortellinger fra det norske Holocaust, er ment for ungdom og omtaler Holocaust i Norge gjennom fire norske jøders historier. Det er et nytt fenomen. Både i Norge og i utlandet utgis det nå stadig nye ungdomsbøker med Holocaust som tema. Den siste trenden innenfor Holocaustlitteratur omtales internasjonalt som «resirkulering av minner». Dette er romaner skrevet av forfattere uten tilknytning til historien, og som formidler et tema fordi de synes det er spennende. Forfatterne benytter seg ofte av tidligere publiserte memoarer, fagbøker og kronikker, og inntar en slags tidsvitne - rolle. Et eksempel på en slik roman er De fattige i Łodz, skrevet av den kjente svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg (1958- ). I sin «dokumentarroman», som kom ut i Sverige i 2009 og i Norge året etter, konsentrerer han seg i stor grad om Chaim Rumkowski. Rumkowski var leder for det jødiske eldrerådet i Łodz-gettoen og en omstridt person. De fleste meninger om ham er basert på en journalists feilaktige referat fra notater på hebraisk, som de fleste skribenter ikke kunne lese. Sem-Sandberg presiserer selv at hans bok er basert på «Ghettokrøniken», et 3000 sider langt dokument skrevet av jøder som levde i Łodz-ghettoen. Det er et verdifullt historisk dokument, men presenterer ikke nødvendigvis objektive fakta eller hele sannheten. Nyere forskning har imidlertid ført til et mer nyansert bilde av Rumkowski, som ikke lenger er like kontroversielt og tvetydig 25. Sem-Sandbergs bok formidler på en god måte den tragiske gettohistorien, men resirkulerer altså samtidig gamle myter. Litteratur og forskning presenterer ikke alltid samme fortolkning, uansett «Selv om skjønnlitteratur ikke kan betraktes som et sannhetsvitne er den en rik kilde til kunnskap og innsikt. Tidsvitnene forteller sin historie, andre forfattere fortolker den og gjør den universell.» hvor faktabasert romanen er. Selv om skjønnlitteratur ikke kan betraktes som et sannhetsvitne er den en rik kilde til kunnskap og innsikt. Tidsvitnene forteller sin historie, andre forfattere fortolker den og gjør den universell. Noen av romanene holder fortsatt i oss og går ikke ut på dato. Disse romanene kjennetegnes av at de ikke beskriver 98 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 99

Hitlers krig mot jødene de beskriver hvordan sivilisasjonen går til grunne, hvordan humanitære verdier mister sin gyldighet og hvordan kulturen kollapser. De beskriver også hvordan enkeltmennesker klarer å stå imot og trosse den konsekvente, nazistiske dehumaniseringspolitikken. Forfatterne, hver med sine virkemidler, beskriver hvordan et menneske plutselig er fanget, fjernet fra sitt vanlige liv og gradvis tilpasset en ny virkelighet der målet er å fornedre og drepe det. Nye generasjoner forfattere og lesere, ny kunnskap og større åpenhet rundt vanskelige historiske spørsmål har bidratt til bruk av nye virkemidler, og nye sjangre har oppstått. Vi kommer nok til å høre mer fra forskere, lære nye fakta og nye tolkninger. Vi kommer utvilsomt også til å høre mer fra nye generasjoner forfattere som vil ha noe å meddele nye generasjoner lesere. Vi ser allerede en ny sjanger: Krigskrim. Kriminalromaner med andre verdenskrigshistorie som bakteppe vinner stadig nye lesere, og er allerede en etablert sjanger i Norge. Vi kjenner enda ingen kriminalromaner med jødeforfølgelsen som den historiske rammen, men det er nok ikke spesielt fremsynt å regne med at den første snart kommer, om den ikke allerede er skrevet. NOTER 1 «the most important thing about the Eichmann trial was that it was the first time that we now call the Holocaust was presented to the American public as an entity in its own right, distinct from Nazi barbarism as general» Peter Novick. The Holocaust and collective memory. London, Bloomsbury, 2000, s133. 2 «Holocaust» har vesentlige svakheter og mangler dimensjon, sier programreaktør Rigmor Hanson Rodin. VG 7. april 1979. 3 The New York Times, 11. juni 1983. 4 The Guardian skriver 15.10.1999: «Ingen beskylder WIlkomirski (for å bevist lure forleggere og publikum), alle er enige at han er en ødelagt person som faktisk tror på den uvanlige historien han forteller.». 5 Bedrich Fritta. O chlapci který se nestal císlem. Utgitt første gang i bokform av Jødisk museum i Praha i 2007, senere utgitt i andre språkversjoner. Engelsk tittel: Tommy, for his third birthday in Terezin 22. January 1944. 6 «Bajki z Auschwitz», red. Jadwiga Pinderska-Lech og Jarek Mensfelt. 7 I et brev som fulgte med noen av tegningene, skriver en av fangene til sin nesten 2-årige sønn (i min oversettelse og forkortet): «Pappa må tegne i skjul, som en tyv. For hvis tyskerne hadde sett det, hadde pappa blitt straffet veldig hardt. Derfor, lille gutten min, er tegningene ikke så gode. Dette er et hastverk, jeg må hele tiden se etter om det ikke nærmer seg noe fare og vente til den er over.». 8 Ruth Maiers dagbok, en jødisk flyktning i Norge. Red. Jan Erik Vold. Boken er også gitt ut på engelsk, tysk og svensk. 9 Originaltitler: «Prosze Panstwa do gazu» og «U nas, w Auschwitzu». 10 Bei uns in Auschwitz / Tadeusz Borowski. München : btb, 2008. 11 Originaltittel: La Nuit. 12 Rachel Donadio. «The Story of «Night». The New York Times, 20.January 2008. 13 Originaltittel: «Sorstalanság». 14 Originaltittel: Jakob, der Lügner. 15 Jakob the Liar (1999), regi Peter Kassovitz. Første gang filmatisert i Tyskland (DEFA) i 1974. 16 Ken Tucker. Cats, Mice and History. New York Times. 26.05.1985. 17 Maus : historia til ein overlevande, Cappelen 1987. 18 På norsk, i Olav H. Hauges oversettelse: Til ettertidi I: Hauge. Dikt i umsetjing. Oslo, Samlaget, 1992. 19 Til ettertidi, oversatt av Olav H. Hauge, 1978 20 Originaltittel: Der Vorleser. 21 på norsk «De velvillige», 2008. 22 Assaf Uni, The executioner s song I: Haaretz 31.5.2008. 23 Tittelen er: Kathe, alltid vært i Norge : biografi. 24 Boken kom på tysk i 2008 med tittelen: Kathe, deportiert aus Norwegen. 25 Monika Polit. "Moja żydowska dusza nie obawia się dnia sądu", Warszawa 2012. 100 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 101

LITTERATUR MIRJAM KRISTENSEN er forfatter og har gitt ut fem skjønnlitterære romaner. Hun var også redaktør for Etter freden. Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller (Stiftelsen Arkivet, 2009). Hun arbeider som bibliotekar og prosjektmedarbeider ved Stiftelsen Arkivet. After testimony / ed. Jakob Lothe. Columbus, Ohio Univ. Press, 2012 Bernard-Donals, Michael. An introduction to holocaust studies. London, Pearson, 2006 Franklin, Ruth. A thousand darknesses. Oxford, Oxford University Press, 2011 Kulasza, Jadwiga. O pisaniu I wydawaniu bajek w KL Auschwitz. I: Zeszyty Oświęcimskie 23 (2002) Holocaust literature / ed. by John K. Roth. Pasadena, Salem, 2008 Polit, Monika. Mordechaj Chaim Rumkowski. Prawda I zmyślenie. Warszawa, Centrum Badań nad Zagładą Żydów, 2012 Teaching Holocaust literature / ed. Samuel Totten. Boston, Allyn and Bacon, 2001 Wiesel, Elie. Art and the Holocaust, trivializing memory. I: The New York Times. 11.06.1989 HOLOCAUST I NORSK LITTERATUR HVA ER HOLOCAUSTLITTERATUR? Holocaust er i seg selv et interessant begrep. Holocaust kommer fra gresk og betyr "brennoffer". På hebraisk omtales utryddelsen av de europeiske jødene som shoah som betyr "katastrofe". På norsk het det lenge "deportasjonen av de norske jødene" før vi tok til oss begrepet holocaust som blir mest brukt på engelsk (og amerikansk). I Frankrike brukes det jødiske begrepet shoah, mens i Sverige kaller man dette folkemordet "förintelsen", altså "tilintetgjørelsen". De forskjellige begrepene kan belyse ulike måter å betrakte folkemordet på, som for eksempel "tilintetgjørelse", et begrep som stiller seg tett på ofrenes historie, og "brennoffer", et begrep som innebærer en distanse til offeret. Men uansett hvilket begrep man velger å bruke, er det kanskje først og fremst i de ulike språkenes litterære behandlinger av holocaust vi kommer nærmere hvordan vi tenker rundt denne perioden i europeisk historie. På 60-70-tallet begynte begrepet holocaustlitteratur å gjøre seg gjeldende. Det ble først brukt i amerikansk litteraturforskning og ble siden spredt til det internasjonale litteraturfeltet. Begrepet holocaustlitteratur brukes i dag om vitnesbyrd fra holocaust; litterære memoarer og biografier, erindringer og skjønnlitteratur som handler om holocaust. Begrepet holocaustlitteratur blir stort sett ikke brukt om historiebøker og annen faglig litteratur om emnet, men knytter seg mer til enkeltmenneskets litterære formidling av historien. Holocaustlitteraturen kan grovt sett deles inn i to deler: Den litteraturen som ble skrevet før 1945 og den som ble skrevet etter 1945. Det som ble skrevet under krigen er øyenvitneberetninger skrevet ned "på stedet, i tiden"; dagbøker, brev og andre personlige uttrykksformer. Disse bøkene danner et bilde av hvordan de som opplevde krigstiden levde og tenkte før de visste hvordan utgangen av krigen ble. Holocaust blir også beskrevet før man visste for eksempel omfanget av folkemordet. Det er tekster som har blitt 102 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 103

skrevet uten den bevisstheten en forfatter har når hun skriver for å publisere, men også tekster som er skrevet nettopp for å publiseres og gjøre kjent for verden hva som skjedde. Vi har to kjente eksempler på dette i dagbokslitteraturen fra holocaust. Det mest kjente verket er Anne Franks dagbok (først publisert i Nederland i 1947). Anne skrev ikke med tanke på publisering, men for å lette sitt eget hjerte for bekymringer. Det utgjør en vesentlig del av vår lesning at vi har kunnskap om hva som skjedde med Anne Frank etter dagbokas slutt, og at vi sitter med kunnskap om det større bildet rundt Annes historie. Et eksempel på en som var seg bevisst at hun skrev et vitnesbyrd for sine samtidige er den polske jøden Mary Berg (Miriam Wattenberg). Hennes dagbok fra Warszawagettoen ble publisert på jiddisk i New York i februar 1945 for å sette søkelys på de europeiske jødenes skjebne. Berg var en av de første som vitnet om bruken av gass i konsentrasjonsleirene; hun skrev at jødene i Treblinka ble tatt liv av med noe som lignet gass. Hun var bevisst sin rolle som vitne da hun skrev, og prøvde å påvirke den amerikanske opinionen med utgivelsen av dagboka. Teoretisk sett kunne den ha hatt en enorm innflytelse, hadde den informasjonen Mary Berg la fram på det tidspunktet, blitt brukt til å redde de polske jødene fra Treblinka. Det er i dag en fornyet interesse for holocaust og andre verdenskrig. Det dukker stadig opp nytt materiale. Gjenfunne dagbøker og brev, eldre mennesker som skriver sine memoarer, øyenvitneskildringer og graving i familiehistorier kan kaste lys over personer, steder, hendelser og fenomener vi ennå ikke kjenner til. Den litteraturen som er skrevet etter 1945, blir i noen tilfeller kalt postholocaustlitteratur, men i større og større grad blir holocaustlitteratur brukt som en sekkebetegnelse som inkluderer litteratur skrevet både før og etter 1945, og begrepet blir også brukt om forskjellige sjangere og ikke utelukkende om litteratur skrevet av forfattere som selv har opplevd holocaust. Litteraturen etter 1945 er preget av at krigens grusomheter har opphørt, og at man nå er et tidsvitne, en som formidler på tidsvitnenes vegne eller en forfatter som vil formidle noe av krigens grusomheter. Avstanden i tid, som løper år for år, gjør at man stadig kan se med nye blikk på hendelser fra krigstiden. Samtidig øker presset på at de som selv var vitne til begivenhetene «Det er i dag en fornyet interesse for holocaust og andre verdenskrig. Det dukker stadig opp nytt materiale.» må få avlagt sine vitnesbyrd. I boka Kvinnelige tidsvitner (2013) understreker intervjuer og redaktør Jakob Lothe dette. Han skriver at vitnesbyrdene i boka er levert i den forståelsen av at "tiden er knapp". Det er eldre kvinner som forteller, noen av dem er allerede nesten for svake til å få avgitt sitt vitnesbyrd. I rekken etter de overlevende som avgir sine vitnesbyrd i ulike litterære former, kommer så deres barn, andre generasjon, som da bearbeider sine foreldres traumer, men også sine egne, ved å sette dem inn i et familieperspektiv, et sosialt og historisk perspektiv. Et eksempel på dette er den kjente tegneserieromanen (graphic novel) Maus I og II av den amerikanske tegneserieforfatteren Art Spiegelman. På slutten av 70-tallet, ifølge Maus, begynte Spiegelman å intervjue sin far, en polskjødisk holocaustoverlevende, om hans opplevelser under andre verdenskrig. Det faren forteller, sønnens refleksjoner rundt farens fortelling og deres liv sammen i fortellingens nåtid i USA, utgjør fortellingen i Maus (1980; fullført i 1991). Tegneserieromanen ble berømt fordi den fortalte en historie som ellers aldri ble fortalt i tegneseriemediet. Spiegelman gjør bruk av populære tegneseriesjangre som "funny animals" og framstiller jødene som mus, polakkene som griser og tyskerne som katter. Samtidig er fortellinga et vitnesbyrd om folkemordet på de polske jødene, og en fortelling om "the second generation", barna av de overlevende. Maus var banebrytende da den kom ut og Art Spiegelman var den første til å motta en Pulitzer-pris for en tegneserie. HOLOCAUSTLITTERATUR I ET INTERNASJONALT PERSPEKTIV Stadig flere norske lesere av internasjonalt kjente forfattere, fatter interesse for holocaustlitteraturen. Elie Wiesel er kanskje den mest kjente forfatteren som tidlig ble oversatt til norsk (Lykkens by, 1964), men også forfattere som Primo Levi og Jean Amery har blitt gjort kjent for et norsk publikum, henholdsvis med sine hovedverk Hvis dette er et menneske og Ved forstandens grenser oversatt til norsk i 1990 og 1994. (Spillefilmen Schindlers liste kom i 1994 og Livet er herlig i 1997; begge store kinosuksesser). De senere år, altså utover på 2000-tallet, har stadig flere internasjonale bestselgere med holocaust som enten hovedtema eller bakteppe, også blitt storselgere på norsk, eller mye omtalt og anerkjent. Eksempler på dette er romanen Saras nøkkel fra 2006 (de Rosnay, norsk oversettelse 2010) som handler om deportasjonen av de franske jødene i Paris. Den personlige dokumentaren Forsvunnet fra 2006 (Mendelsohn, norsk oversettelse 2009) har blitt mye omtalt, hvor amerikanske Daniel Mendelsohn reiser til Ukraina for å finne spor etter "seks av seks millioner", hans fjerne slektninger som døde i konsentrasjonsleirer. Maus I og II kom i norsk oversettelse i 1987 (siden flere norske utgaver, den siste i 2009). Fra et amerikansk ståsted er begrepet holocaustlitteratur i stor grad knyttet til skjønnlitteratur; dikt og romaner, eller annen litteratur som drar veksler på skjønnlitterære grep. I litterære kretser vil det være en diskusjon om man kan formidle noe som mange ser på som nærmest en "helligdom" gjennom skjønnlitteratur. Holocaust er for noen et urørbart tema, jamfør Theodor Adornos berømte utsagn som har blitt fortolket som at det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz. Den amerikanske forfatteren Cynthia Ozick, som har skrevet de to novellene "The Shawl" (1980) og "Rosa" (1983) 104 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 105

som ble samlet i én bok under tittelen The Shawl (1989, norsk oversettelse 2002), har uttalt at hun hadde kvaler over å skulle publisere en såkalt "holocaustnovelle" når hun ikke selv har noen direkte erfaringer fra konsentrasjonsleirene eller krigen. Cynthia Ozick, født i 1928, var i slutten av tenårene og studerte litteratur mens jødiske kvinner og menn på hennes egen alder ble gasset i hjel på et annet kontinent. Hun sier om det å skrive om holocaust: "I can't help it." 1 hans var ikke sann. Svekket det den litterære kvaliteten? Spørsmålene som ble reist, ble vanskelige å svare på. Den amerikanske litteraturkritikeren Ruth Franklin beskriver dette som et sjokk: "His unmasking [...] hit students and scholars of the Holocaust, almost all of whom had embraced him, with the force of a tsunami." 2 Ingen hadde trodd at noen skulle kunne forfalske en sånn beretning om å overleve. Siden har man avslørt flere bestselgende, fantastiske holocausthistorier om overlevende som «I en amerikansk kontekst har man altså hatt en så enorm respekt for vitnesbyrdet, for den overlevendes beretning, at det har vært vanskelig å skrive skjønnlitterært om temaet.» I en amerikansk kontekst har man altså hatt en så enorm respekt for vitnesbyrdet, for den overlevendes beretning, at det har vært vanskelig å skrive skjønnlitterært om temaet. Man har også forholdt seg til holocaustoverlevendes beretninger med den største respekt og vært forsiktig med å stille spørsmål til den litterære framstillingens kvalitet og autentisitet. Dette forandret sveitseren Binjamin Wilkomirski på. I 1995 publiserte han sin memoar Bruchstücke (1995, norsk oversettelse 1997) som skulle være fortellingen om hvordan han som en liten, foreldreløs jødisk gutt, overlevde Majdanek og Birkenau og til slutt ble smuglet inn i Sveits. Memoaren fikk strålende kritikker og ble møtt med stor respekt. Binjamin Wilkomirski ble en sensasjon, helt til sveitsiske journalister og historikere begynte å undersøke historien hans. Til slutt ble Wilkomirski avslørt som en bedrager; historien har vist seg å være ren fiksjon (blant annet Misha Defonseca/Monique de Wael og Herman Rosenblat). Noen har også, som Wilkomirski, løyet på seg en jødisk bakgrunn. Men disse historiene er lite kjent i Norge, og i en norsk kontekst har man heller ikke hatt denne holdningen om at man ikke kan skrive og dramatisere fra holocaust. Til dels gjelder dette fordi man i norsk skjønnlitteratur i liten grad forholder seg til holocaust. Problemstillingen er rett og slett ikke relevant. I en kommentar i Dagbladet 26. november 2012 skriver Trygve Riiser Gundersen: "For uansett hva avantgardistene sier, er romanen innlevelsens og identifikasjonens form. Men hvem skal egentlig norske lesere identifisere seg med i en norsk holocaustroman? Hvem er "vi", "du" og "jeg", i en tekst om jødedeportasjonene i Norge? Og hvem er fortelleren?" 106 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 107

Spørsmålet om hvorfor det ikke finnes en norsk holocaustlitteratur knyttes selvfølgelig til at vi har et forholdsvis lite jødisk samfunn i Norge, og at de jødene som bodde her før og under andre verdenskrig, og som kunne ha skrevet romaner om det de opplevde, er døde. At det ikke finnes en "ikkejødisk" litteratur om holocaust, kan bare betegnes som en tilfeldighet. Holdningen til holocaustlitteratur er i alle fall omfavnende; de bøkene som har kommet ut i Norge oversatt fra andre språk, blir sjeldent kritisert for å dramatisere hendelser fra holocaust. LITTERATUR OM HOLOCAUST, IKKE "HOLOCAUSTLITTERATUR": ET NORSK PERSPEKTIV Litteraturen om holocaust i Norge er stort sett av faglig art; dokumentarer, sakprosa, men også biografier, lokalhistoriske verk og personlige vitnesbyrd fra noen av de få overlevende norske jødene, eller overlevende som kom til landet etter krigen. Den store norske historien om det norske holocaust har på mange måter uteblitt. Historiebøkene har stort sett dreid seg om den norske motstandshistorien. I 2010 kom Synne Corell med sin analyse av norske historieverk om andre verdenskrig, Krigens ettertid: okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Der går hun systematisk gjennom tre store flerbindsverk om krigen i Norge, Norge i krig (1984-1987), Norges krig (1947-1950) og Norsk krigsleksikon 1940-45 (1995). Her viser hun hvordan blant annet historien om de norske jødene er marginalisert og hvordan den fremstilles: "Men jødeforfølgelsens symbolverdi var å vise okkupasjonsmaktens umenneskelighet. Antisemittisme og jødeforfølgelse ble i dette perspektivet sett som et rent tysk/ nazistisk anliggende." 3 Corell skriver også om hvordan de jødisk-norske livene som gikk tapt, har blitt regnet med i statistikker over nordmenn som døde. For eksempel sier man noen steder at over 250 norske kvinner døde i leirer i Tyskland, Det man unnlater å si er at rundt 240 av disse var jødiske kvinner som ikke hadde noen sjanse til å overleve; de ble tatt livet av med det samme transporten deres nådde sitt mål. "Kun" 11 norske motstandskvinner døde. På denne og lignende måter har historien om det norske holocaust blitt underfortalt. Hvis en går til databaser over forskning som er gjort på emnet holocaust i Norge, finnes det flere hovedoppgaver og doktorgrader om emnet, men mye av dette har ikke blitt utgitt for den allmenne offentligheten. Etter snart 70 år, sitter vi igjen med en spredt dokumentarlitteratur og noen få enkeltstående bøker som har blitt stående som særs viktige, for eksempel Kristian Ottosens dokumentar I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994), og de bøkene som fremhever enkeltmennesket, som Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge fra 2003 og Jan Erik Volds publisering av Ruth Maiers dagbøker (2007). I 1945 fantes det 34 overlevende norske jøder av de 772 som ble deportert i 1942. Det kan kanskje få oss til å forstå hvilken skatt det er at vitnesbyrdene fra fem overlevende norsk-jødiske menn har blitt skrevet ned og publisert: Moritz Nachtstern, Herman Sachnowitz, Julius Paltiel, Robert Savosnick og Kai Feinberg. I de senere årene har Samuel Steinmann fortalt sin historie på film til Elsa Kvamme i dokumentaren Trikken til Auschwitz (2012). I tillegg har rumeneren Herman Kahan, ungareren Blanche Major og østerrikeren Maria Gabrielsen, som kom til Norge etter krigen, fortalt sine overlevelseshistorier i bokform. Det samme har tsjekkeren Leo Eitinger, som også ble psykiatrisk ekspert på posttraumatisk stressyndrom og arbeidet mye for at de overlevendes levevilkår skulle kartlegges. De norske vitnesbyrdene fra holocaust står under overskriften "vi må ikke glemme". De er fortalt og skrevet ned for å fortelle hva som egentlig skjedde, og hvordan det var. Her er ingen Imre Kertesz-er eller Primo Levi-er, men fem menn som skriver ned sin historie, men får hjelp av en annen part til å forme stoffet dokumentarisk. Julius Paltiel forteller sin historie til kona, Vera Komissar (som også har skrevet en intervjubok med norske jøder som rømte til Sverige i 1942). Moritz Nachtstern, Kai Feinberg, Robert Savosnick og Herman Sachnowitz forteller alle til journalister som så har hjulpet dem å transformere historiene deres til bøker. I 1966 skrev den norske sosialøkonomen Johan Vogt ei bok med tittelen Det store brennoffer. Her skriver han: "Det er i dag annerledes. Historien om tilintetgjørelsen av jødene opptar oss nå vel mer enn noe av hva som ellers skjedde under den annen verdenskrig." 4 Men Vogt kan også konstatere at: «I 1945 fantes det 34 overlevende norske jøder av de 772 som ble deportert i 1942. Det kan kanskje få oss til å forstå hvilken skatt det er at vitnesbyrdene fra fem overlevende norsk-jødiske menn har blitt skrevet ned og publisert.» "Det er imidlertid ikke bare selve temaets grusomhet som volder vår ulyst [til å skrive om det] 5. Det er i de senere årene to hver for seg egenartede fenomener som er kommet i midtpunktet i diskusjonene om jødenes skjebne. Det ene er de underordnede aktørers servile lydighet, det annet tilskuernes passivitet. Vi står her overfor to fasetter av samme sak, og begge angår oss selv." 6 På mange måter gjelder Vogts tekst fremdeles. Selv om han ikke sier det direkte, og selv om han snakker om de europeiske jødenes skjebne ut fra et europeisk perspektiv, er det ikke vanskelig å lese ut av teksten at hans ønske er å vekke også de norske tilskuerne fra passiviteten. Men det norske, lesende publikum skulle allerede være vekket i 1949 da det første vitnesbyrdet fra en norsk, overlevende jøde kom ut i bokform. 40-TALLET Den første norske holocaustoverlevende som skrev sin beretning, Moritz Nachtstern, hadde en spesiell historie å fortelle. Det er kanskje derfor han er først ute? 108 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 109

Mot slutten av 40-tallet skrev mange motstandsfolk bøker om opplevelsene sine under krigen. Mange skrev om motstandsarbeidet i Norge, for eksempel Max Manus i Det blir alvor (1946) og Knut Haukelid i Det demrer en dag (1947) om tungtvannsaksjonen, men også de som hadde sittet i tyske konsentrasjonsleirer skrev ned sine historier, for eksempel Lise Børsum i Fange i Ravensbrück (1947), Kirsten Brunvoll i Veien til Auschwitz (1947) og Odd Nansens dagbøker om tiden i Sachsenhausen ble utgitt i 1946. Mens de fleste norske motstandsfolk overlevde de tyske konsentrasjonsleirene, forteller Moritz Nachtstern fra en virkelighet der alle ble drept umiddelbart. Bare tilfeldigheter gjorde at 34 norske jødiske menn kom tilbake etter krigen. Dette perspektivet gir selvfølgelig lesningen av Nachtsterns bok en annen dimensjon. Innledningsvis i boka skildrer Nachtstern hvordan han blir arrestert i Oslo. Han forteller kort hva han jobber med, hvor han bor og hvem han har kontakt med. Han og en venn vet hva som er i ferd med å skje med de norske jødene. Det er like før de klarer å stikke seg unna, men ved en tilfeldighet blir de allikevel arrestert og etter hvert sendt sørover mot kontinentet med transportskipet Donau. Etter en kort tids fangenskap i Auschwitz, blir han overført til Sachsenhausen fordi han har oppgitt sitt yrke: typograf. Hans kompetanse er verdifull. På den hemmelige falskmyntnerblokka, avsondret fra alt annet leirliv, lever Nachtstern blant andre jødiske menn som skal hjelpe nazistene å ødelegge britenes økonomi gjennom inflasjon ved å trykke opp tusenvis av falske pund-sedler. Den første norske overlevendeberetningen fra holocaust som ble utgitt i Norge er altså også en av de mest unike norske historiene vi kan lese fra andre verdenskrig. Nachtstern er ingen "vanlig" fange i Sachsenhausen. I ettertid har "Operation Bernhard", nazistenes storstilte falskmyntneri, blitt gjennomdokumentert i bøker og dokumentarfilmer, sist også i en Oscar-vinnende spillefilm, «Mens de fleste norske motstandsfolk overlevde de tyske konsentrasjonsleirene, forteller Moritz Nachtstern fra en virkelighet der alle ble drept umiddelbart.» Falskmyntnerne i Sachsenhausen (2007). Moritz Nacht-sterns bok har kommet ut i tre utgaver, den siste i 2006 med et forord av Nachtsterns datter, Sidsel Nachtstern, og et kontekstualiserende etterord av historiker Bjarte Bruland. 50- OG 60-TALLET Det er få utgivelser om den norske jødeforfølgelsen på 50- og 60-tallet. Hvorfor, er ikke godt å vite. For flere av de overlevende var det for tidlig å skrive ned sin historie. De var midt i den perioden av livet hvor de prøvde å gjenoppbygge livene sine. Først ut mot slutten av 60-tallet begynte noen å ta opp igjen minner, tanker og historier fra denne tiden. Mange i forbindelse med søknader om krigspensjon fordi overgangen til hverdagslivet i en normal fredssituasjon ikke gikk så bra som ventet. Fra 1945 og videre inn på 50-tallet, var det heltehistoriene fra den norske motstandskampen som dominerte bokmarkedet. Historiene om Max Manus, Oluf Reed Olsen, kampen om tungtvannet, Linge-kompaniet; det var heltene og ikke ofrenes tid. Men mot slutten av 60-tallet begynte begrepet holocaust å bli tatt i bruk. I 1966 kom altså Johan Vogts bok Det store brennofferet, og man begynte å oversette litteratur fra utlandet. Elie Wiesels første oversatte bok til norsk, Lykkens by, kom i 1964. 70-TALLET I 1976 kom en bok fra en norsk-jødisk overlevende fra Auschwitz som gjorde inntrykk på mange og som ble en av bestselgerne det året den kom ut. Det angår også deg av Herman Sachnowitz. I begynnelsen av boka skriver han: "I tretti år har jeg utsatt å skrive om min tapte ungdom. Ikke har jeg hatt helse til det; det finnes punkter i livet, små, harde knuter en ikke tør røre ved av frykt for at alt skal rakne. Heller ikke har jeg følt meg oppgaven voksen; å skildre noe som ingen kan skildre, å få andre til å fatte det ufattelige. Forsøket er dømt til å mislykkes, men Likevel må jeg fortelle hva jeg husker best. Det skylder jeg alle mine døde." Sachnowitz' bok er en tradisjonelt oppbygd fortelling om begynnelsen og slutten, og med appellen om å ikke glemme og la historien gå videre til de neste generasjoner. Dette er nok den boka fra det norske holocaust de fleste nordmenn har lest. Det angår også deg har blitt gitt ut i flere utgaver, kommet ut i Bokklubben og i serien Cappelens historiske storbøker. I 1978 kom den amerikanske miniserien med Meryl Streep i hovedrollen som het Holocaust. Det var fra da av begrepet holocaust ble introdusert i populærkulturen. I 1979 kom William Styrons berømte roman Sophies choice som ble filmatisert, også med Meryl Streep i hovedrollen, og som kom på norsk i 1980. Romanen handler om Sophie, en europeisk jøde som bor i USA, men som stadig blir hjemsøkt av minner fra sin tid i de tyske konsentrasjonsleirene. 80-TALLET På 80-tallet begynner de første bøkene å komme som setter et kritisk søkelys på Norges forhold til sin jødiske minoritet under andre verdenskrig. I 1984 kom Per Ole Johansens bok Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943. Her går Johansen gjennom norske myndigheters forhold til jødene fra 1914 til 1943, med særlig fokus på deportasjonene i 1942. I 1982 kom Sigurd Senjes rekonstruksjon av hva som skjedde med det jødiske Feldman-paret som prøvde å ta seg over til Sverige i 1942. Ekko fra Skriktjenn. En dokumentarroman basert på Feldmannsaken 1942-1947 forsøker å beskrive hvordan to norske loser i Milorg robbet og tok livet av Rachel og Jakob Feldmann, i stedet for å føre dem over til Sverige. Etter krigen ble ikke de norske losene dømt for drapene, men frifunnet fordi det var usikkert om de drepte Feldmann-paret for egen vinnings skyld, eller om det var 110 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 111

for å redde ruta til Sverige som sto i fare for å bli kompromittert overfor tyskerne. Saken skapte stor debatt i Norge. I 1987 ble Senjes bok filmatisert. Jahn Otto Johansen kom med sin bok i 1984, Det hendte også her. Tittelen indikerer at holocaust ikke bare skjedde der ute i Europa, men at dette også er en del av Norges historie. Johansen skaper en hybridsjanger og benytter seg av skjønnlitterære virkemidler satt inn i en dokumentarisk ramme. I Det hendte også her forteller Johansen om den norske jøden Dan Abrahamsen; en fiktiv karakter basert på samtaler med de holocaustoverlevende Julius Paltiel, Robert Savosnick, Leo Eitinger og Leo Krupp. Men den historiske konteksten Johansen setter hovedpersonen inn i, er faktisk. Johansen dramatiserer de norske jødenes skjebne gjennom sin karakter Dan Abrahamsen og retter samtidig sin kritikk mot den norske likegyldigheten til de norske jødenes skjebne under andre verdenskrig. På 80-tallet kom også nye tidsvitne-bøker på norsk til: rumeneren Herman Kahan i boka Ilden og lyset (1988). Kahan kom til Norge etter krigen. I Jeg ville ikke dø (1986) skrev trønderen Robert Savosncik sin historie. 90-TALLET På 90-tallet ble holocaust for alvor et populært tema også i Norge, en trend om man kan kalle det det, som har fortsatt langt inn på 2000-tallet. Kjente filmer som den amerikanske Schindlers liste (1993) og den italienske Livet er herlig (1997) har banet vei for holocaust i populærkulturen. I 1994 kom også boka Schindlers liste av Thomas Keneally på norsk. Man kan si at fra og med 90-tallet ble holocaust en del av "mainstreamkulturen" i Norge gjennom påvirkning fra amerikansk populærkultur. «Man kan si at fra og med 90-tallet ble holocaust en del av "mainstream-kulturen" i Norge gjennom påvirkning fra amerikansk populærkultur.» I 1990 skrev den norske journalisten Marianne Terjesen om sine foreldres bakgrunn i boka Reisen til byen som ikke finnes. Her forteller Terjesen om sin jødiske mor som unnslapp Nazi-Tysklands forfølgelse av jødene da hun reiste til England i 1939, mens besteforeldre og slektninger døde under krigen. Terjesens bok forteller at også i Norge finnes det tette bånd til de europeiske jødenes skjebne og også nordmenn som har en tilknytning til denne historien gjennom familie og slekt. I 1997 kom den polsk-jødiske sosiologen Zygmunt Baumans bok Moderniteten og holocaust på norsk, hvor Bauman forsøker å forklare det industrielle massemordet på Europas jøder som mulig gjennom modernitetens byråkrati hvor hvert enkelts ansvar er skjøvet oppover i byråkratiet. På 90-tallet begynte også de dokumentariske bøkene om holocaust i Norge å komme. I 1994 kom historiker, motstandsmann og overlevende fra de tyske konsentrasjonsleirene, Kristian Ottosen, med den første samlede historiske oversikten over hva som skjedde med de norske jødene i 1942, I slik en natt Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. I 1995 kom historiker Ragnar Ulsteins bok om Jødar på flukt. Vera Komissar intervjuer norske jøder som reddet seg over til Sverige i boka Nådetid. Norske jøder på flukt 1942. Boka inneholder intervjuer med 12 kvinner og menn, og forordet er skrevet av stortingspresident Jo Benkow. I 1995 kom også den siste av de fem vitnesbyrdene fra de norsk-jødiske mennene som kom tilbake fra leirene, skrevet av Arnt Stefansen: Kai Feinberg. Fange nr. 79108 vender tilbake. Boka følger Kai Feinberg på hans reise tilbake til Auschwitz femti år etter krigen. Leo Eitinger har skrevet forordet. I omtalen på bokas baksidetekst, står det: "Han [Feinberg] dro av plikt, for å fortelle sin historie til andre nordmenn, og spesielt til de unge. Fordi kunnskap om det som skjedde er eneste motgift mot gjentakelsen." Motivasjonen for de norske vitnesbyrdene fra holocaust er klar: man må lære av historien så det aldri kan skje igjen. 2000-TALLET: DEN NORSKE LITTERATUREN FORANDRER SEG Det at vi gir folkemordet på de europeiske jødene under andre verdenskrig forskjellige navn, betyr det at vi også tenker forskjellig rundt denne historiske hendelsen? Og hvilke tanker er det vi gjør oss? Er det våre egne tanker? Eller adopterer vi også tanker fra andre steder? På 2000-tallet har det kommet utgivelser på norsk om holocaust som fra to parallelle verdener som kanskje kan gi oss forskjellige inntrykk av hendelsen holocaust. Den ene linjen av bøker er bøker om Norges jøder og det norske holocaust, skrevet fra et norsk perspektiv av norske historikere, journalister og slektninger etter overlevende og døde. Den andre linjen er de oversatte bøkene, romanene, de personlige dokumentarene og filmene som kommer fra europeiske land og USA. I tillegg begynner også norske historikere og forfattere å skrive mer generelle bøker om holocaust, som ikke har et spesifikt norsk perspektiv. Eksempler er Veien mot Holocaust (2003) av Einhart Lorenz og den historisk bredere boka om antisemittisme, Jødehat, av Lorenz, Håkon Harket og Trond Berg Eriksen fra 2005. De oversatte bøkene er ofte først gjenstand for stor oppmerksomhet i hjemlandet før de kommer til Norge. Det norske lesende publikum har etter hvert fått vitnelitteratur, romaner og dokumentarer om holocaust oversatt fra andre språk. Dagbøkene til de unge jentene Helga Weiss, Mary Berg og Helene Berr har blitt oversatt. Romaner som Boktyven (2007) og Gutten i den stripete pyjamasen (2006) har kommet i flere utgaver og filmatiseringene gått på kino. Nordmenn har lest om svenske Göran Rosenbergs fars historie i den prisbelønte dokumentaren Kort opphold på veien til Auschwitz (2012) og historien til svenske Lena Einhorns mor i den også prisbelønte Ninas reise (2006). Dokumentarer som Haren med øyne av rav (2011) av Edmund De Waal og Mendelsohns Forsvunnet har også gjort 112 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 113

inntrykk på det norske lesende publikum. Er det lettere for oss å lese og forholde oss til historien om holocaust hvis den historien skjer et helt annet sted? Hvis det er en engelskmann eller en amerikaner som skriver historien, og hvis boka allerede er lest og elsket andre steder i verden, er det da lettere å forholde seg til den? På 2000-tallet har de bøkene kommet som behandler den vanskelige historien om de norske jødene under krigen, bøker vi egentlig ikke har lyst til å lese, men som får stor oppmerksomhet i media. Kritikken mot nordmenn, også de "gode nordmenn", har kommet og fortsetter å komme, og også kritikken mot norske myndigheter. Bildet av hvem som var hvem under andre verdenskrig, hvem som var helter og hvem som var skurker, må nødvendigvis nyanseres og dette skjer nå i litteraturen. Filosof og ansatt i Statistisk Sentralbyrå, Espen Søbye, ga i 2003 ut biografien Kathe, alltid vært i Norge. Den forteller historien om 15 år gamle Kathe Lasnik som ble deportert fra Norge i 1942. Tittelen på boka henspiller på Kathe Lasniks eget svar da hun fylte ut "Spørreskjema for jøder i Norge" og svarte på spørsmålet "Når kom De til Norge?": "Alltid vært i Norge". Denne historien gjorde sterkt inntrykk på norske lesere og anmelderne, særlig fordi Kathe Lasnik var en helt vanlig jente og hun tilfeldigvis skrev denne setningen som fanget Søbyes oppmerksomhet. Søbye gikk så til de kildene som var å finne, og skriver fram historien om en emigrantfamilie i Oslo i mellomkrigstiden som blir totalt utslettet i 1942. Kanskje gjorde også historien om Kathe Lasnik inntrykk på norske lesere fordi Kathe var på samme alder som Anne Frank, en historie de aller fleste kjenner godt til. «Er det lettere for oss å lese og forholde oss til historien om holocaust hvis den historien skjer et helt annet sted?» I 2007 ble norske lesere også kjent med en annen ung, jødisk kvinne. Ruth Maier kom til Norge som flyktning fra Østerrike i 1939. Hun ble etter hvert en god venn av og kjæreste med den norske poeten Gunvor Hofmo, som etter Maiers død i 1942 tok vare på hennes papirer og dagbøker. Jan Erik Vold, som har arbeidet med Hofmos etterlatte papirer i ti år, har sørget for at også Ruth Maiers dagbøker har blitt offentliggjort i Norge. Maier skrev dagbok fra hun som ung jente i Wien i 1933 begynte å merke at verden forandret seg, til hun som voksen kvinne i Oslo i 1942 nærmer seg slutten på sin egen historie. Da hun ble arrestert skal hun ha sagt: "Jeg kommer aldri tilbake." Oppgjør. I skyggen av Holocaust (2010) av Bjørn Westlie handler om likvidasjonen av de norske jødenes bo under krigen. Den offentlige utredningen som ble gjort på dette i 1997, delte seg i to grupper, flertallets og mindretallets utredning. Mindretallet av utrederne konkluderte med at de jødiske familiene som bodde i Norge under krigen, og som mistet alt, trengte et oppgjør fra den norske staten. Oppgjøret endte også med opprettelsen av HL-senteret (Senter for studier av Holocaust- og livssynsminoriteter) i 2001, et politisk uavhengig nasjonalt senter med forskning, dokumentasjon og formidling som sitt oppdrag. Journalist Bjørn Westlie bruker sin egen historie og skrev siden boka Fars krig (2008) om sin far som var frontkjemper under krigen, og hvordan det har fått ham til også å ta et oppgjør med sin egen families historie. På 2000-tallet har også de lokal-historiske beretningene begynt å komme. Bodde det jøder i vår del av landet? Hva skjedde med dem? Disse spørsmålene er det flere bøker som ønsker å svare på. Kjersti Dybvig har skrevet Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet i 2012. I 2005 kom historien om jødene i Bergen i Arne Lyngvis Fordi de var jøder. Da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordaland. Thomas V. H. Hagen, Gro Kvanvig og Roger Tronstand har skrevet om Jakten etter jødene på Agder. Fortellinger om det sørlandske holocaust i 2010 og senest nå i 2014 har Tromsøs jøder fått sin egen bok av Henrik Broberg: Da byen ble stille. I skrivende stund, oktober 2014, har akkurat Marte Michelets bok Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust kommet ut. Den har ført til bare en av mange debatter i avisene den siste tiden, debatten om på hvilken måte man skal vinkle historien om det norske holocaust. Man har også debattert om historien om etniske minoriteter som jøder og rom har blitt godt nok representert i norske skolebøker. "Lag nye lærebøker", var en av overskriftene i debatten. Etter at overlevende Herman Kahan mottok en utmerkelse og fikk 1 minutt av NRK til å fortelle om sin tid i konsentrasjonsleirene på direkten, gikk direktør for HL-senteret Guri Hjeltnes ut og kommenterte i avisene. Kommentaren ble fulgt opp av flere som mente at det var en skam at Kahan hadde blitt nærmest konfrontert på denne måten. Kahan selv ble invitert tilbake til NRK i beste sendetid for å bli gitt mer tid til å fortelle sin historie. Det har og det vil fortsette å komme ut bøker i Norge om det norske holocaust, og den norske historien må leve side om side med det internasjonale narrativet om holocaust som er basert på en mer populærkulturell versjon. Kanskje er det sånn at når vi leser amerikanske romaner eller ser filmer fra Hollywood, kan vi identifisere oss med ofrene. Når vi leser de norske bøkene om det norske holocaust, må vi kanskje identifisere oss, til en viss grad, med overgriperne. Det er en mer smertefull prosess. «Kanskje er det sånn at når vi leser amerikanske romaner eller ser filmer fra Hollywood, kan vi identifisere oss med ofrene. Når vi leser de norske bøkene om det norske holocaust, må vi kanskje identifisere oss, til en viss grad, med overgriperne. Det er en mer smertefull prosess.» BIBLIOGRAFI I det følgende har jeg søkt å skaffe en oversikt til veie over litteratur skrevet og utgitt i Norge om forhold rundt det norske holocaust. Takk til følgende: Trond Haugen ved Nasjonalbiblioteket, Marianne Lysne ved Falstadsenteret, Ewa Mork ved HL-senteret og en stor takk til Fritt Ord for støtte til prosjektet. 114 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 115

HOLOCAUST I NORGE: NORSK HOLOCAUSTLITTERATUR - EN BIBLIOGRAFI 1. OVERLEVENDE NORSKE JØDER/OVERLEVENDE JØDER I NORGE: PERSONLIGE BERETNINGER (TIDSVITNER) * Aberle, Ernst og Møller, Arvid: Vi må ikke glemme. Oslo, Cappelen 1980. 74 s. * Feinberg, Kai og Stefansen, Arnt: Fange nr. 79108 vender tilbake. Oslo, Cappelen 1995. 194 s. * Hansson, Knut M. og Kahan, Herman: Ilden og lyset. Oslo, Cappelen 1988. 204 s. * Holmberg, Mikael: 26. november. Fire fortellinger fra det norske Holocaust, basert på intervjuer med Gerd Golombek, Rosa Tankus, Siegmund Korn og Samuel Steinmann. Oslo, No Comprendo Press og HL-senteret 2010. 70 s. * Komissar, Vera: Nådetid. Norske jøder på flukt 1942. Oslo, Aschehoug 1992. 185 s. * Komissar, Vera og Nyrønning, Sverre M.: På tross av alt. Julius Paltiel norsk jøde i Auschwitz. Oslo, Aschehoug 1995. 143 s. * Kvinnelige tidsvitner: fortellinger fra Holocaust. Jakob Lothe (red.). Oslo, Gyldendal 2013. 247 s. [Intervjuer med Maria Gabrielsen, Blanche Major, Edith Notowicz og Isabella Wolf]. * Nachtstern, Moritz og Arntzen, Ragnar: Falskmyntner i blokk 19. Oslo, Ny utgave: Ex Libris 1995. 256 s. Ny utgave: Falskmyntner i Sachsenhausen. Hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust. Oslo, Spartacus 2006. 266 s. * Sachnowitz, Herman: Det angår også deg. Fortalt til Arnold Jacoby. Oslo, Cappelen 1990. 227 s. Første utgave, Cappelen 1976. * Savosnick, Robert: Jeg ville ikke dø. Fortalt til Hans Melien. Oslo, Cappelen 1986. 183 s. * Schjølberg, Oddvar: Angitt av mamma. Maria Gabrielsen og hennes seks søsken ble angitt av mamma og sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Risør, Aktive fredsforlag 2006. 177 s. * Schjølberg, Oddvar: Jeg overlevde Auschwitz. Blanche Major forteller. Oslo, Lunde 2005. 153 s. * Tidsvitner. Jakob Lothe og Annette Storeide (red.). Oslo, Gyldendal 2006. 200 s. (Intervjuer med Samuel Steinmann, Julius Paltiel og Herman Kahan). 2. JØDER I NORGE UNDER ANDRE VERDENSKRIG: BIOGRAFIER * Alvik, Therese: Familien Steinfeld. Da byen gråt. Førde, Selja 2013. 207 s. * Amdam, Stig Ryste: Et bedre sted. [skuespill]. Oslo, Transit 2011. 140 s. * Berman, Irene Levin: Flukten fra Holocaust. "Vi skal plukke poteter". Oslo, Orion 2008. 247 s. * Broberg, Henrik: Da byen ble stille. Dokumentar. Tromsø, Margbok 2014. 328 s. * Christensen, Anne Gro: Gitels bok. Min jødiske familie. Hønefoss, Kolltopp 2012. 191 s. * Rossavik, Frank: Det niende barnet. Oslo, Spartacus 2009. 182 s. * Senje, Sigurd: Ekko fra Skriktjenn. En dokumentarroman basert på "Feldmann-saken" 1942-47. Oslo, Pax 1982. 138 s. * Sæland, Frode: Herman Beckers krig. Historien om familien Becker og jødene i Rogaland under andre verdenskrig. Oslo, Aschehoug 2009. 401 s. * Søbye, Espen: Kathe - alltid vært i Norge. Oslo, Oktober 2003. 165 s. * Tau, Max: En flyktning finner sitt land. Oslo, Den norske bokklubben 1967. 254 s. * Vestbø, Arne: Moritz Rabinowitz. En biografi. Oslo, Spartacus 2011. 252 s. * Vestbø, Arne: Øverst på nazistenes liste. Historien om Moritz Rabinowitz (1887-1942) [barnebok]. Oslo, Spartacus 2014. 140 s. * Vold, Jan Erik: Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Oslo, Gyldendal 2007. 411 s. 116 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 117

3. OM HOLOCAUST I NORGE * Bruland, Bjarte: Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene. Oslo, HL-senteret 2008. 51 s. * Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Rapport etter norske jøders hjemkomst fra konsentrasjonsleirene. Lysaker, Dinamo 2012. 190 s. * Dybvig, Kjersti: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Oslo, Pax 2012. * Eggen, Kjell Staal: Skammen. [En bok om sviket mot norske jøder under krigen 1940-1945]. Porsgrunn, Norgesforlaget 2008. 206 s. * Hagen, Thomas V. H, Kvanvig, Gro, Tronstad, Roger: Jakten etter jødene på Agder. Fortellinger om det sørlandske holocaust. Kristiansand, Stiftelsen Arkivet 2010. 159 s. * Johansen, Jahn Otto: Det hendte også her. Oslo, Cappelen 1984. 165 s. * Johansen, Per Ole: Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943. Oslo, Gyldendal 1984. 186 s. * Kaurin, Marianne: Nærmere høst [ungdomsroman]. Oslo, Aschehoug 2012. 245 s. * Lunde, Maja: Over grensen [barnebok]. Oslo, Gyldendal 2012. 165 s. * Lyngvi, Arne: Fordi de var jøder. Da Holocaust rammet noen medmennesker i Bergen og Hordaland. Bergen, Sigma 2005. 94 s. * Michelet, Marte: Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo, Gyldendal 2014. * Ottosen, Kristian: I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo, Aschehoug 1994. * Risa, Einar O.: Listene. Maskineriet. En besettelse [roman]. Oslo, Tiden 2012. * Sebak, Per Kristian: "... vi blir neppe nogensinne mange her...". Jøder i Bergen 1851-1945. Bergen, Vigmostad Bjørke 2008. 299 s. * Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Oslo, Samlaget 2006. 271 s. Første utgave, 1995. * Westlie, Bjørn: Oppgjør. I skyggen av Holocaust. Oslo, Aschehoug 2010. 182 s. 118 > Stiftelsen Arkivet