BAKALÁRSKA DIPLOMOVÁ PRÁCA

MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky BAKALÁRSKA DIPLOMOVÁ PRÁCA 2015 Martin Jakubek

MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Nórsky jazyk a literatúra Martin Jakubek SAMNORSK: EN TAPT SAK I NORSK SPRÅKPOLITIKK? Bakalárska diplomová práca Vedúci práce: Olaf Anders Husby Brno 2015

Prehlasujem, že som bakalársku prácu vypracoval samostatne s využitím uvedených prameňov a literatúry. Tlačená verzia sa zhoduje s elektronickou verziou uloženou v archíve IS MU. Martin Jakubek

Jeg ønsker å utrykke stor takknemlighet til min veileder Olaf Husby. Han har motivert meg gjennom hele semesteret på NTNU og bidratt til oppgaven med råd og tilbakemeldinger.

Innhold 1 Innledning... 6 2 Historisk oversikt... 8 2.1 Språksituasjon i Norge før 1814... 8 2.2 Begynnelsen av språkstriden: 1814 1884... 9 2.2.1 Riksmål... 10 2.2.2 Landsmål... 11 2.3 Politisk dimensjon... 13 3 Samnorsk som et mål... 16 3.1 Veien til samnorsk: 1905 1937... 16 3.2 Språkstriden når høydepunktet 1938 1959... 20 3.3 Forsoning etter 1960... 23 4 Undergangen og konsekvenser... 26 5 Konklusjon... 29 6 Resymé... 31 Bibliografi... 33

1 Innledning Norge har en lang historie, og på grunn av forskjellige omstendigheter som vi ikke skal analysere her, har landet vært styrt av andre land i mange år. Disse forholdene har hatt innvirkning på språkpolitikk og språkplanlegging i Norge og også kultur, politikk og dagligliv. Etter at personalunionen ble oppløst var nordmenn i en ny og ukjent posisjon. Et sentralt spørsmål som stod foran dem var: Hvilket skriftspråk skal brukes? Norsk språk var blitt erstattet av dansk under det danske herredømme. I midten av det nittende århundre dukket opp en ny løsning landsmål. Dette språket var bygget på grunnlag av norske dialekter og stod i motsetning til riksmål som var basert på den danske skrifttradisjonen. Fra da av ble språk også en politisk sak. Fra 1884 og videre til det tyvende århundre var språkproblematikk en vanlig del av norsk samfunn. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble språkpolitikk gitt mer prioritet og, fremfor alt, på en mer systematisk måte. Resultatet av dette ble flere rettskrivningsreformer som hadde som sitt mål å fastsette regler for begge målformer. Vi skal ikke analysere disse reformene på grunn av begrenset rom og kompleksitet, selv om de er en viktig del av språkstriden. Samtidig ble det lansert ideer om å føre dem nærmere for at formene kunne smelte sammen og danne ett helstøpt språk. Dette språket kaller vi for samnorsk. I 1929 endret språkformene navn: riksmål ble til bokmål og landsmål ble til nynorsk som vi kjenner dem i dag. På 50-tallet kulminerte språkstriden og Norsk språknemd, et organ som skulle gi myndigheter og allmennheten råd og rettledning i språkspørsmål på vitenskapelig grunnlag, ble opprettet. Fra følgende tiåret ble samnorskpolitikken gradvis forlatt, selv om det ikke ble offisielt formulert. Dette ble senere bekreftet gjennom rettskrivningsreformen i 1981, og i 2002 avsluttet myndighetene fullstendig arbeidet om samnorsk. På relativt kort tid hadde opplevd Norge en ganske livlig kamp om språket og det er fortsett et ømtålig og aktuelt problem. Denne bacheloroppgave har samnorskpolitikken som hovedtema og prøver og se på den fra forskjellige perspektiver. Først vil vi skissere historiske årsaker til utvikling av norsk språk og dens spesifikke stillingen - to varianter av et språk. Det er viktig å henvise til den politiske situasjonen i den tiden og se på hvordan politikk påvirket språket og omvendt. I hoveddelen av avhandlingen beskriver vi hvordan og hvorfra samnorskideen dukket opp, hvordan den ble gjennomført i praksis og hvordan den mislyktes. Vi skal prøve å tilby flere syn på resultatet av samnorskpolitikken og besvare spørsmålet fra tittelen av bacheloroppgaven. Det er 6

vel mulig at noen ser på situasjonen med to former av et språk som et tap for samnorskideen, men vi konkluderer med at under de vanskelige og uvanlige omstendigheter som karakteriserer språkutvikling i Norge ble samnorsk bare en episode på veien til et moderne og mer tolerant samfunn, i det minste når det gjelder dialekter. 7

2 Historisk oversikt Den norske språksituasjon har røtter som går lang tilbake, så det er uunngåelig å nevne i det minste noen viktige orienteringspunkter i norsk språkutvikling. Den ble påvirket av dansk herredømme som varte flere århundrer og som etterlot spor i det norske språklandskapet. 2.1 Språksituasjon i Norge før 1814 I 1380 gikk Norge inn i Personalunionen med Danmark og den ble, sytten år senere, utvidet til det som vi i dag kjenner som Kalmarunionen. Den ble oppløst i 1521 (egentlig stoppet den i 1450, men i 1521 ble det formelt vedtatt og Norge ble forent med Danmark. Dette forbundet var ikke balansert siden Danmark var den dominerende delen av unionen. Dansk overlegenhet nådde høydepunktet i 1536 da kong Christian III framla den såkalte Norgesparagrafen hvor han kunngjorde at det norske kongeriket skulle innlemmes under den danske kronen og ha den samme stillingen som danske landsdelene. Norge ble således et lydrike under Danmark (Hroch, et al., 2005 s. 81). Året etter kom reformasjonen til Norge. Den katolske kirke ble erstattet med lutherdom i den dansk-norske unionen og den norske kirken ble direkte underordnet København. Reformasjonen bragte vanligvis med seg oversettelser av bibelen og det var ikke annerledes i unionen. Men det var bare dansk som den ble oversatt til (Bibeloversettelse til dansk i 1524, til riksmål i 1904 (Kvalbein, et al., 2012)). Alt religiøs litteratur måtte importeres fra Danmark og var dermed skrevet på dansk. Bokspredning ble lettere på grunn av boktrykkerkunstens oppfinnelse, men de som ønsket å studere videre måtte fortsette med studiene sine på dansk, fordi Københavns universitet var inntil 1811 den eneste universitetet i Danmark- Norge. Skrevet norsk språk sluttet å eksitere, det ble erstattet med dansk i administrasjon, handel, undervisning, kirke og etter hvert i alle sfærer av livet. Derfra oppstod dannet dagligtale, det vil si språkvarianten påvirket av dansk på en slik måte at de velutdannede brukte dansk morfologi og ordforråd i større grad, mens de bevarte norsk fonologi og syntaks. Denne språkvarianten ble også undervist i skoler og offentlige ansatte brukte det i kontakt på kontornivå. I 1814 ble unionen oppløst og herredømmet som hadde vart flere hundre år kom til en ende. Selv om Norge straks etter gikk inn i en annen union, denne gangen med Sverige, var 8

situasjonen bedre fordi relasjonen mellom kongerikene ble løsere. Begge statene hadde en felles konge og utenriksdepartement. En av de vilkårene var at norsk (selv om språket var fordansket), skulle bli hovedspråket i den nye unionen. Til tross for det var nordmenn bekymret for at svensk språk kunne ha negativ innflytelse på norsk. Denne angsten vedvarte til i 1940-årene (Vinje, 1978 s. 76). Etter 1814 vokste norsk nasjonale selvbevissthet, og med det økte også behovet for et nasjonalt språk med egen ortografi. 2.2 Begynnelsen av språkstriden: 1814 1884 Etter dannelsen av den svensk-norske unionen var det fortsatt dansk som var skriftspråk i den norske delen av kongeriket, men Norge var ikke lenger tvunget til å bruke dansk. De første anstrengelsene for å modifisere, men ikke fornorske dansk, kom opp i 1816 i sammenheng med utgivelsen av Saga, det første tidsskriftet i det frie Norge. Formålet til magasinet var, som Skard skriver, «å gjøre fellesspråket rikere både for dansker og nordmenn ved å avløse tyske ord med nordiske som fantes i norrøne mål og enda levde i bondemålet. De særnorske ordene som her ble brukt, skulle ikke foreløpig komme til å møte motstand» (1980 s. 9). Rundt året 1830 kom det ønsker om at Norge skulle få sitt eget språk, siden landet var en selvstendig nasjon. De som støttet ideen delte seg i tre grupper siden de hadde forskjellige meninger om hva som skulle være navnet på det skriftlige norske språket som skulle erstatte dansk. Noen var konservative og ville bevare den danske kulturelle forbindelsen, andre trodde at de var bedre å fornorske det danske skriftspråket og den tredje gruppe mente at de var best å lage et helt nytt språk. Det fantes ikke mange som støttet den første gruppen. De så det sånn at Norge var for svakt og tilbakeliggende til å kunne kultivere sitt eget språk og kultur uten hjelp fra Danmarks side. Etter deres mening var det nødvendig at Norge mottok danske idealer for å kunne knytte an til europeisk kultur. Bland de personene som støttet andre gruppen tilhører for eksempel Henrik Wergeland (1808 1845), Knud Knudsen (1812 1895), Peter Christen Asbjørnsen (1812 1885) og Jørgen Moe (1813 1882). Den viktigste representanten av den siste gruppen var Ivar Aasen (1813 1896) som er faren til landsmål, i dag kjent som nynorsk. Siden forskjellen mellom skriftspråket og talespråket ofte var stor, ble språkproblematikken stadig mer aktuell ettersom flere nordmenn ble lese- og skrivekyndige fra innføringen av obligatorisk skolegang i 1827. Til tross for det ble denne problematikken ikke betraktet som viktig av massene, det var først og fremst akademikere som diskuterte spørsmålet. I 1840-årene økte 9

interessen for språk på grunn av såkalt nasjonal romantisme hvor språk og nasjonalidentitet var de viktigste trekkene. På grunn av kulturelle, sosiale og nasjonale årsaker ble det klart at den løsningen på språkproblematikken som de konservative forfektet, det vil si å bevare dansk som skriftspråk, ikke var mulig. Som vi kan lese i Moderní skandinávské literatury (Humpál, et al., 2006 s. 37), var det kun to løsninger: enten å kodifisere den varianten som ble snakket i byer, dvs. dansk-norsk eller danne et ny språk basert på landets dialekter. Knud Knudsen var en av de første som prøvde å fornorske dansk språk og denne anstrengelsen skyldes fra hans interesse i morsmålsundervisning. Ifølge Vikør (1968 s. 11) la han merke til de vanskelighetene som oppstår på grunn av avstanden mellom skrift og tale: «Det spørsmålet som naturlig reiste seg av denne tanken, var: Vilket talemål skulle skrifta avspeile? Knudsens svar var: «Den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund».» Han foreslo en mengde norske erstatninger for ordene med tysk og romansk opphav. Mange av dem var dødføde, men noe er i bruk (selv om limitert) som for eksempel bakstrev for reaksjon, ordskifte for debatt og hundreår for sekel (Vikør, 1968 s. 12). Det var egentlig Knudsens verk sette grunnlaget for riksmål. 2.2.1 Riksmål Riksmålets opprinnelse er knyttet til navnet Knud Knudsen. Han er «riksmålets far», fordi han siden 1830-årene hadde arbeidet med å finne en ny form av norsk som kunne erstatte dansken. Hans arbeid begynte ikke som reaksjon på Ivar Aasens aktiviteter Knudsen hadde startet et par måneder før Aasen. Knudsen var ganske pragmatisk og ville fornorske dansk språk brukt i Norge i henhold til det ortofone prinsippet, det vil si at hver bokstav burde gi bare en språklyd, og omvendt, at hver språklyd skulle gis bare en bokstav (Lundeby, 1995): Han drøfter her norskheten i talemålet, og mener det er fare for at den dannede tale vil legge seg nærmere opp til det danske skriftspråket hvis dette ikke blir reformert i norsk retning. Han peker på punkter der norsk tale skilte seg fra den danske som skriftspråket avspeilte, f.eks. de stemte danske konsonantene b, d, g mot de norske ustemte p, t, k. Han mente at både dansker og nordmenn kunne lese sin egen uttale ut av skriftbildet, men var redd for at nordmennene i det lange løp ville bli påvirket av skriften og legge seg til en unaturlig skriftuttale. 10

Knudsen valgte dannet dagligtale som «ideal» uttale for det fornorsket språket, det vil si uttalen hos offentlige ansatte og høyere samfunnsklasser. Grunnen var at en slik uttale ikke var knyttet til et bestemt sted og at den var kjent over hele Norge. Han kalte dette språket modersmål fordi det var morsmål av mange nordmenn, og ikke dansk lenger. I 1892 ble organisasjonen Norsk Rettskrivningssamlag dannet. Den hadde som mål å fortsette med det som Knud Knudsen hadde startet. Men på grunn av strid mellom medlemmene og ledelsen ble dens varighet relativt kort. Språket hadde ikke et offisielt navn. I 1899 foreslo Bjørnstjerne Bjørnson et nøytralt navn som var inspirert av den danske termen rigsmål eller rigsdansk. Det ble etterpå godtatt som offisielt navn i 1907 da en ny rettskrivningsreform ble presentert. I den ble de fleste forslagene til Knudsen gyldig og så kom ortofonisk prinsipp inni norsk. En del av forslagene ble innført bare i 1917. Resepsjon av den nye rettskrivning var forskjellig noen aksepterte den uten større problemer, men noen innvendte at språket ikke var «norsk» nok, at det beholdt for mye dansk. Blant disse tilhørte først og fremst nasjonalister. Andre var glad for det var mulig å finne en type kompromiss mellom de to språkene. I tillegg var det også praktiske innvendinger siden det danske forlaget Gyldendal ikke var særlig begeistret over de nye norske trekkene. Det kan også være en grunn til hvorfor stadig flere forfattere gikk over til riksmål. 2.2.2 Landsmål I opposisjonen til tilhengerne av fornorsket dansk, riksmål, stod de som ville skape et nytt språk basert på norske dialekter uten fremmede elementer. Den første personen til å formulere denne tanken var Jonas Anton Hielm i 1832 (Vinje, 1978 s. 90): «Hielm var den første som på trykk krevde at Norge måtte få sitt særskilte skriftspråk igjen, utskilt fra dansk.» Han ønsket seg et norsk språk som ville være «grunnlagt på bymålene, og en samlet grammatikalsk og leksikalsk oversikt over hva som er norsk talemål» (Skard, 1980 s. 19). Skjønt hans ide ikke var gjennomført, hadde han etterfølgere som fortsatt med den. Peter Andreas Munch foreslo å bygge det nye språket på grunnlag av én dialekt og en reformert versjon av norrønt. Imidlertid begynte han ikke å arbeide med det, han kun konstruerte en teoretisk skisse som aldri ble realisert. Den andre som hadde det samme målet som Munch var Ivar Aasen. Hans innstilling var forskjellig siden han ønsket å skape et nytt norsk skriftspråk på grunnlag av forskjellige dialekter sammen med norrønt. Han betyr det samme for nynorsk som Knud Knudsen for bokmål, nynorsk er et resultat av hans systematiske arbeid. 11

Aasen var en av dem som diskuterte et nytt skriftspråk i 30- og 40-årene. Hans mening var at det skulle skapes ved at en tok hensyn til alle norske dialekter og norrønt. Og det var det som han gjorde: Aasen reiste rundt over hele Norge mellom 1842 og 1846, først og fremst gjennom Vestlandet og forsket på dialektene og jobbet systematisk med deres beskrivelse. Han sammenliknet deres karakteristiske trekk, ordforråd og grammatikk. I følgende årene utgav han en komparativ grammatikk Det norske Folkesprogs Grammatik (1848), og Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Han fortsatt med forskning og tre år senere viste resultatet seg i form av Prøver af Landsmaalet i Norge. Denne boken inneholdte tekster skrevet på forskjellige dialekter sammen med eksempelutdrag på det nye språket. I 1864 ble Norsk grammatik utgitt og i 1873 den omfattende Norsk Ordbog. Slik dannet han en norm for språket og gav det navnet landsmål. For å bevise at landsmål var et selvstendig og fullverdig språk, skrev han et skuespill. Figur nr. 1: Offisielle målformer i norske kommuner i 2007, kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/file:norwegianmalforms. png Landsmål kom i bruk allerede i 1850-årene. Det ble tatt i bruk på skoler, prester prekte på landsmål og noen representanter på Stortinget la frem bidrag på det. Fjelberg kommune i Hordaland var den første å velge landsmål som sitt offisielt språk i 1885. Bruken spredte seg til andre deler av landet, men bare på landet, ikke i byer, og det gjaldt bygder på Vestlandet, deler av Trøndelag og Sør-Norge. På figur 1 kan vi se de områdene som bruker nynorsk i dag. I 1885 ble landsmål offisielt jamstilt med riksmål og reaksjoner på det var forskjellige. Ivar Aasen ble ofte kritisert for at landsmålet hadde et svært arkaisk preg, det vil si at det liknet mer på norrønt enn norske dialekter. I tillegg hadde landsmål ikke noen faste regler før 1901 da ble utgitt en rettskrivningsreform for landsmål, og det skapte problemer i undervisningen. Og en innvending 12

til Aasen ignorerte språket som brukte byborgene, men det var forståelig, siden landsmål aldri var forutsatt å være en «byspråk». På grunn av disse problemene ble det vanskelig for landsmål å etablere seg. Mot slutten av 1800-tallet var dens suksess mer politisk enn praktisk. 2.3 Politisk dimensjon Tradisjonelt ble landsmål sett på som bondespråk og riksmål som språket til de velutdannede og bymenn. Et viktig element var det såkalte jamstillingsvedtaket (også kjent som sidestillingsvedtaket, likestillingsvedtaket) som ble vedtatt i 1885 (Aasen, 2009): «[D]et norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Syv år senere ble landsmål tillatt som et likeverdig undervisningsspråk i grunnskolen og det var skolene selv som bestemte over hvilket språk skulle brukes (Grepstad, 2014): Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket av disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lære at læse begge Maal. Inden Skolestyret fatter sin Beslutning, skal Overtilsynets og derefter Kredsens Erklæring være indhentet. Er denne sidste afgivet med to Trediedele af de mødende Stemmer, skal den af Skolestyret tages tilfølge. Det var viktig at formene i begge målvarianter var enhetlige og dermed ble håndbøker distribuerte til skoler under navnet Norske retskrivnings-regler, men de gjald kun bokmål. Disse håndbøkene ble utgitt til riksmålets rettskrivningsreform i 1907. Reglene var i noe aspekter mer progressive enn hva folk forventet og det var grunnen til at noen reformer ble kansellert som f. eks. liten bokstav på begynnelsen av substantiv som ble vedtatt mange år senere. Ifølge Jahr (1989) var språksituasjon i skolevesenet enda mer komplisert fordi talemålet ikke var standardisert. Derfor bestemte Departementet at normen for høytlesing i skolen skulle være dannet dagligtale. Men det var ikke den beste løsningen: på mange punkter var det store forskjeller mellom skriftspråket og dannet dagligtale som mange elever ikke kjente til. Dette førte til at det ble vedtatt høytlesning med de norske harde konsonantene p, t, k selv om de ble skrevet på dansk måte b, d, g (1887); senere kom skrivning av p, t, k i stedet av b, d, g (1894); eksamen i sidemål (som vanligvis var landsmål) ble en obligatorisk del av studium på videregående skole (1902) og så videre. Situasjon var også spent i teatrene og problemet var igjen språk. Det første teatret i Norge var Christiania Theater grunnlagt i hovedstaden i 1827. Den var kun dansk danske skuespill, danske 13

regissører, danske skuespillere og replikker på ren dansk. I 1850 åpnet det andre teatret, Det Norske Theater i Bergen og det var fra begynnelsen rent norsk. I hovedstadens teater ble norske ord og fraser ikke tolerert og måtte erstattes med danske uttrykk. Knud Knudsen var en de få som prøvde å forandre sitasjonen. Han kom med forslag at skuespillerne skulle bruke dannet dagligtale og fra 1856 begynte teatret å gi arbeid til nordmenn. Denne «fornorskingsprosessen» sette opp farten da Bjørnstjerne Bjørnson styrte teatret og i 1872 forlot det den siste danske skuespilleren scenen. Samtidig begynte det å dukke opp flere foreninger og organisasjoner som satte seg som målet å støtte, spre og beskytte riksmål eller landsmål. Eskeland (1956 s. 54) beskriver målreisingens betydning og mening med disse ordene: «Heile målreisingi er fyrst og fremst eit framhald av den nasjonale frigjeringi som byrja kring 1814; ho er både den vandaste og den viktigaste nasjonale frigjerings-føreloga i dette landet.» En av de første organisasjonene var forlaget Det norske samlag som fremdeles eksisterer og som orienterte seg mot bøker på landsmål. I det samme året, 1868, ble Noregs mållag dannet, den eldste nynorskstøttende organisasjonen i Norge. Selv om de som støttet landsmål ble stadig mer bevisste, var det ikke nok de var ofte uorganiserte og de var ikke så mange personer som var aktive. Det var først og fremst intellektuelle og entusiaster som prøvde å spre landsmålet, ikke vanlige folk. Mot slutten av århundret ble det publisert noen tidsskrifter på landsmål og i 1913 var det i alt 13 «fullnorske» blad i landet, ifølge Vinje (1978 s. 251). Som en reaksjon på det økende antall landsmålsorganisasjoner begynte også riksmålsbrukere å aktivisere seg, men det var noe år senere, på begynnelsen av 1900-tallet. Språkkonflikten akselererte i 1860-årene. I Stortinget ytret kritiske røster seg mot landsmålet. Det var fremfor alt konservative politikere som var imot det, men samtidig ble det stadig mer bønder som støttet landsmål. Antallet landsmålstilhengere økte og med det økte også deres makt. I tillegg forbedret livsstandarden til bønder seg, de hadde mer penger og dermed kunne deres barn få god utdannelse ved universitetet. Embetsmenn, handelsmenn, politikere, borgerskap og andre konservative ble redd for at landsmålet kunne spre seg til deres «område», dvs. til byene, og slå rot blant konservative. Som motreaksjon fikk riksmålet enda flere tilhengere og det politiske engasjementet ble livligere enn før. I den andre delen av 1800-tallet interesserte til og med vanlig folk seg for språket og slik ble språkproblematikk til et politisk emne. I 1870-årene ble samfunnet politisk polarisert det dukket opp organisasjoner som senere utviklet seg til politiske partier. Hroch m.fl. (2005 ss. 165-168) påpeker at under ledelsen av Johan Sverdrup og Søren Jåbæk utviklet det seg en bondeopposisjon: en felles politisk plattform som senere ble til partiet Venstre. Det var flere viktige personer og institusjoner som sluttet seg til denne 14

bevegelsen, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson og aviser som Dagblader og Verdens Gang. Lederen av motsatte ide var Fredrik Stang og bevegelsen som han ledet omdannet seg til partiet Høyre. Likestilling av landsmålposisjon var på programmet til den radikale språkbevegelsen som ble dannet i 1877. Den var inspirert av teorien om språk som uttrykk for den nasjonale ånd. Ifølge denne teorien fantes det to kulturer i Norge: en dansk-norsk med riksmål som språk og en autentisk norsk med landsmål. Disse to hadde delt landet i to hovedområder by og land, representert av borgerskap og bønder. På den tiden viste språkpolitikk seg også i stedsnavn, det skjedde noe som vi kan kalle for «tilbake til røttene». Stedsnavn ble brukt i samsvar med dansk ortografi (Helleland, 2003): «I dansketiden hadde gårdsnavn og andre stedsnavn i stor grad fått en forvansket og «unorsk» skrivemåte som ofte lå langt fra den nedarvete lokale uttalen.» Oluf Rygh var grunnleggeren av norsk stedsnavnforskning. Hans verk, selv om uten fast fremgangsmåte eller metode, fungerte som grunnlag for fornorskning av stedsnavnene senere. 15

3 Samnorsk som et mål Det åpnet seg nye horisonter, men også utfordringer for Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Nordmenn måtte finne ut hvordan landet skulle styres. I tillegg utviklet språkspørsmålet seg til et større samfunn-sosialt emne. Både riksmål og landsmål gjennomgikk flere rettskrivningsreformer i løpet av det tyvende århundre. Det var ment som overgangsfaser til en forent og helhetlig versjon av norsk samnorsk. Alle tre målformer hadde mange tilhørere og motstandere. Deres strid skapte uro i norske samfunnet og veien til kompromiss var ganske lang. 3.1 Veien til samnorsk: 1905 1937 Etter å ha blitt et selvstendig land måtte Norge trosse forskjellige utfordringer og en av dem var den spesielle språksituasjonen. Det dreide seg ikke om diglossi i sanne betydning, men noe ganske likt. De to målformene hadde en likestilt status på offisielt nivå, men i folks oppfatning var riksmål en målform med høyere prestisje. Begge varianter måtte kjempe for å innynde seg i samfunnet. I første to decennier av århundret stabiliserer seg landsmålets posisjon og i 1913 ble Det Norske Teatret grunnlagt, der man presenterte skuespill på dialekter. I tillegg ble nynorskens stilling i grunnskolen forsterket. Imidlertid endret et aspekt seg det var et alminnelig samtykke i det at det var upraktisk å ha to offisielle målformer. Det som de var uenige i, var hvilket målform skulle brukes. Velger vi riksmål på bekostning av landsmål eller omvendt? Noregs mållag, som vi henviste til i kapitlet 2.3, støttet landsmål, mens riksmål ble presset igjennom av Riksmålsforbundet. Arne Garborg beskrev målkampens kjernen slik (Jahr, 1989 s. 32): Og her staar vi ved maalkampens hemmelighed. Denne bitre, lange lidenskabelige strid, som stadig paanyt blusser op, er naturligvis ikke en diskussion om grammatik; det er en magtstrid. Det er den gamle kamp mellem bonde og embedsstand som i nye former fortsætter sig. Derfor møder vi ogsaa igjen den gamle tone. Det er en magtstrid. Ved at holde sit sprogs herredømme oppe, vil den nationalitet som tabte politisk herske videre. Språkpolitikken ble først styrt av Venstre som propagerte landsmål, men etterpå overtok Arbeiderpartiet som foretrakk en tilnærmingspolitikk, dvs. bringe de to målformene nærmere ved hjelp av graderte reformer. Resultatet skulle være en felles norsk samnorsk. 16

Den første rettskrivningsreformen etter unionsoppløsningen kom i februar 1907 og forberedelsene til den varte nesten et tiår og den gjaldt kun riksmål. Det var allerede den andre reformen av riksmål og den gikk enda lenger enn den første. Språket ble mer talespråklik etter å ha adoptert flere av Knudsens regler. Han var opptatt av skandinavisk samarbeid og tilnærming av skrivemåten mellom dansk og svensk noe egen norsk skriftmål fantes det ikke tidligere (Torp, et al., 1991 s. 103). Råkmålets støttespillere ble skuffet og indignert, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson som mente at ved å vedta reformen kom til å rive av språkkontinuiteten med dansk. Og omvendt, det var en gledelig nyhet for landsmåltilhengerne fordi riksmålet nærmet seg litt og, det som er viktigste, det var et tegn på slutten av dansk språks herredømme. Men det var i året 1907 at det mest brukte skriftspråket i Norge ikke lenger kunne bli kalt for dansk: riksmål ble deretter det offisielle navnet. Dessuten vant landsmål en annen kamp i 1907 det ble bestemt at elevene skulle skrive to samlet et massemøte omkring to tusen deltakere som var det største innendørsarrangementet til da i Norge. Det var flere protester frem til 1912. Noe forlanget at det gjennomførte seg en folkeavstemning, andre samlet underskrifter imot loven. Stortinget lot seg likevel ikke skremme og fremlegget ble vedtatt. Tanken om å samle de to språkene til ett ble sterkere i 1908 da departementet ville skissere en plan for riksmål og landsmål. Disse to målformene skulle samordnes og, til slutt, få en felles rettskrivning. Molkte Moe, som var den fremste talsmannen for denne ideen, skriver i Nationalitet og kultur (1909) at «nationen [maa] vokse av sig, litt efter litt, ved at nærme sig det fælles maal mer og mer fra begge sider» (Moe, 1909). For ham var språkproblematikken ikke kun et pedagogisk problem, men også et samfunnsproblem og dette problemet hadde en løsning samnorsk. Selv om Moe var kanskje den viktigste personen i samnorskideen, det var antakeligvis Arne Garborg som brukte terminen samnorsk for første gang allerede i 1870-årene (Lomheim, 2007 s. 296). I 1913 satte Riksmålsforbundet ned en komite for å planlegge en fornorskning av riksmål, men det var mer et beregnende tiltak enn en virkelig anstrengelse om tilnærmingspolitikk. Formålet var å svekke landsmålets posisjon ved å godta diftonger og hunkjønn til riksmål. Disse to trekkene blir ofte betraktet som «ekte norske» og komiteen håpte at med dem skulle landsmål miste sin største fordel. Reformen burde åpne riksmål også for dem som lengtet etter typiske norske trekk. Komiteens forslag ble til slutt forkastet av forbundet på grunn av at det ble oppfattet som urimelig radikalt. Ideen ble imidlertid akseptert og brukt senere. Moltke Moe døde i 1913 og han ble etterfulgt av Alf Torp. Han og medarbeidere hans skulle revidere både landsmål- og riksmålortografien. I komiteen ble begge målformene representert av tre 17

mennesker. De fikk støtte av Stortinget og det kan betraktes som parlamentets første avgjørelse i forhold til tilnærmingspolitikk. På den tiden dukket det opp et annet problem. Det var ikke tvil om at en ny målform var i ferd med å bli skapt, men grunnlaget for den var ubalansert. Riksmålet kom fra dannet dagligtale, en form som ble definert av sosiale karakteristikker, mens landsmål ble inspirert av vestnorske dialekter, det vil si at de gjaldt fremfor alt et geografisk aspekt. Hvilken dialekt skulle da bli grunnlag for talemålet og samtidig passe til både riksmål og landsmål? Det mest sannsynlige svaret var kanskje østnorske dialekter og bymål fordi de hittil var holdt utenfor debatten og i østnorsktalende område levde det relativt mange innbyggere. I tillegg kom den språklige tilfeldigheten at disse to talemålene lå mer eller mindre midt mellom riksmål og landsmål, slik at en tilnærming ville være mulig. I 1916 kom en tredje institusjon som var opptatt av språkstriden. Den het Østlandsk Reisning og var aktiv i ca. ti år. Egentlig var det et bygdeungdomslag, men det var språkprogrammet som gjorde det kjent i Norge. I Hovuddrag i norsk språkhistorie (Torp, et al., 1994 s. 221) leser vi at formålet til organisasjonen var å styrke innslaget av østnorske dialekter i de to skriftmålene og dermed å påvirke språktilnærmingen. Medlemmene agiterte aktivt for neste rettskrivningsreformen som kom i 1917. 28. oktober 1916 ble det arrangert en debattmøte i Det Norske Studentersamfund i Kristiania og den var viktig av særlig to grunner (Jahr, 1978 s. 37): Riksmålssida mista her enhver forhåpning om at Østlandsk reisning kunne representere noen støtte i kampen mot landsmålet, og allmennheten fikk for første gang høre i hvilken retning Østlandsk reisning kunne tenke seg å arbeide når det gjaldt endringer av skriftnormalene. Etter ti år endret organisasjonen navnet til Østlandsk ungdomsfylkning. I 1920-årene hadde den omkring ti tusen medlemmer og den ga ut Østalandsk formlære for dem som ville bruke østnorsk som skriftspråk. Ungdomsfylkning var aktiv til 1932; da måtte den slutte på grunn av økonomiske problemer. Forslaget om nye rettskrivningsreformen ble vedtatt til slutten av 1917 under Venstreregjering. Det ble publisert i mars 1918 og i 1919 ble det en stor debatt om den. Noe påpekte at kongens resolusjon (for å vedta reformen som offisielle språknormer) ble utgitt for tidlig og at komiteen dermed ikke hadde nok tid til å utarbeide forslaget til detaljer. Prosessen etter 1917- reformen ble, naturligvis, sammenliknet med 1907-reformen: denne reformen (1917) var større, endret riksmålet mer, men preparasjon for den varte mye kortere tid enn den nesten tiårs 18

planleggingen av 1907-reformen. Under debatten ble det bedt om enten mer tid for å innføre av reformen eller at den blir kansellert. Dette ble avslått, grunnen var delvis at noe skoler allerede hadde adoptert nye regler og underviste ifølge dem. Men senere ble det anerkjent at innføringen skulle bli en langsommere og gradert prosess. Denne reformen innebar at riksmålet måtte ta inn i seg mer fra dagligtalen til folk i byer, og at landsmålet måtte ta hensyn til dialekter fra større deler av landet. Da ble det presentert en rekke endringer som alle måtte følge. Disse obligatoriske endringene gjaldt først og fremst skrivemåten, de sa ikke noe om uttalen. Valgfrie endringer var mer radikale de inneholdte elementer fra østnorske dialekter, det vil si at de fulgte Østlandsk reisnings program. Generelt kan vi si at vi kaller de obligatoriske endringene for moderate og de valgfrie for radikale. Språkbrukere hadde valgmuligheter, de kunne bestemme seg for hvilken språkpolitikk de likte best enten en tradisjonell politikk eller en tilnærmingspolitikk og tilpasse sine språkvaner ifølge sin egen mening. Den moderate reformen ble positivt mottatt, mens de radikale endringene bragte et stort oppstyr. Landsmålbrukere var kritisert til at språket hadde fjernt seg langt fra Aasens opprinnelige ideer og gikk mot østnorske dialekter; de likte heller ikke stor valgfrihet. Og riksmålsbrukere var enda mer indignert Riksmålsforbundet fikk mer enn syv hundre nye medlemmer på mindre enn tre måneder (Vinje, 1978 s. 302). Fylkene som hadde valgt radikal riksmål som opplæringsspråk (fremfor alt på landet på Østlandet) møtte et uventet problem: det fantes ikke nok personer som ville være interessert i radikal riksmål og dermed ville det bli økonomisk ugunstig for forlaget å trykke lærebøker i den målformen. Som det viste seg senere, møtte radikal riksmål ikke stor suksess til slutten av 20-årene. Etter 1918 fortsatt fornorskningen. Det ble vedtatt en lov om stedsnavn i 1919 og den administrative inndelingen av landet endret seg fra amt til fylker. I løpet av 20-årene fikk noen byer nye «norske» navn: i 1925 fikk hovedstaden Kristiania tilbake sitt opprinnelige navn Oslo; i 1930 ble Fredriksvern til Stavern igjen og andre forandret kun staving, f. eks. Fornebo til Fornebu. En mye mer problematisk sak var endringen i Trondheim. Før reformen het byen Trondhjem, men opprinnelig, ved grunnleggelsen av byen, var navnet Nidaros. Så i samsvar med andre bynavn ble navnet endrer til Nidaros i 1930. Det skjedde til tross for at innbyggerne hadde sagt i en folkeavstemning at de ville beholde navnet Trondhjem: 17 163 stemte for det og kun 1508 for Nidaros (Bratberg, 2008). Trondhjems befolkning ble forbitret og protesterte mot denne avgjørelsen. Det virket og i 1931 inngikk myndighetene et kompromiss og endret navnet til Trondheim. Navnet brukes nå offisielt, men de fleste av byens eldre innbyggere sier fremdeles Trondhjem. 19

Politisk sett hadde Arbeiderpartiet vært den viktigste spilleren i språkpolitikken siden 1920- årene. Fra 1935 til 1980 var partiet i regjering uten pause og kunne dermed ha makt og tilsyn over avgjørelser i sosialsystem, skolevesen og også i språkrelaterte saker. De første årene partiet var representert i Stortinget brydde seg man lite om språkpolitikk: «De var først og fremst opptatt av økonomiske og sosiale forhold for arbeiderne og stilte representantene sine fritt når språklige spørsmål skulle avgjøres». (Berge, 1998 s. 212) Men i 30-årene begynte partiet også å bli interessert i språkpolitikk. De fortsatt med tilnærmingspolitikken, deres mål var samnorsk: «Eit viktig motiv var nok taktisk. For Arbeiderpartiet var språkstriden mest eit ubeleileg spørsmål som forkludra den kampen for ei økonomisk omvelting som var hovudsaka for partiet.» (Torp, et al., 1994) I 1929 ble navnene på målformene endret til: riksmål ble til bokmål og landsmål til nynorsk, og slik kjenner vi dem i dag. Valget av nye navn gikk ikke uten protester. Noregs mållag foreslo at landsmålets nye navn skulle være «norsk» og riksmålets «dansk-norsk», men det ble ikke akseptert. Ett år senere vedtok Venstres regjering en lov om språket i administrativkommunikasjon. Den sa at alle offentlige ansatte født etter 1.1.1905 måtte beherske begge målformer, selv om de fleste kom fra byer og ikke var så flinke i nynorsk. I 1934 ble det satt ned en komite av tre mennesker for hver målform som skulle planlegge andre ortografireformer. Den fikk en støtte på 4000 kroner av Stortinget for å fortsette med tilnærmingspolitikken som Arbeiderpartiet prøvde å drive gjennom. Resultatet av komiteens verk ble 1938-rettskrivningsreformen. 3.2 Språkstriden når høydepunktet 1938 1959 På slutten av 1930-årene var Arbeiderpartiet det ledende partiet i kampen for språklig samling. Deres plan var å fortsette med dette og å redusere tallet på valgfrie former. Det var ganske krevende, men de forberedte et forslag o g i 1935 ble det fremlagt til diskusjon. Etter flere innvendinger ble denne planen fremlagt i Stortinget. Forløpet var likt det fra 1917. Denne gangen var det nynorsktilhengere som fikk problemer med reformen og de ville at den ble avvist eller innført gradvis. Til slutt ble den vedtatt og den ble godkjent ved kongelig resolusjon i 1938. I dagens perspektiv kan vi si at denne reformen var det neste store steget mot samnorsk. På en side mistet bokmål noe trekk av dannet dagligtale og tok inn elementer fra østnorske dialekter, på den andre siden undergikk nynorsk ikke noen større endringer. 20

Etter 1938 var det for eksempel påbudt i lærebøker å skrive sola på begge målformer før kunne man skrive både solen og sola på bokmål, sola og soli på nynorsk. Men en slik hurtig tilnærming ville vekke motstand og derfor hadde de en sikkerhetsventil: klammeformer eller sideformer, det vil si at det var fremdeles lov å skrive soli, men i ordlistene var det markert slik: sol, -a [i]. (Torp, et al., 1991 s. 125) Hovedformer var målet til offentligkommunikasjon, myndighetene, aviser osv. På samme måte som ved forrige reformen, inspirerte også denne til mange reaksjoner, i de fleste tilfeller negative. Etter reformen ble riksmål et konservativt alternativ til bokmål og det ble enda mer synlig i 50-årene. Nynorsktilhengere så reformen som et viktig avvik fra den opprinnelige ideen til Ivar Aasen, men likevel økte antallet nynorskbrukere. Det vokste så sterkt at på kun ett år, fra 1938 til 1939, økte prosentandelen nynorskskoler med syv og half prosent, fra 22 % til 29,5 %. Og økningen fortsatt videre i neste femårsperiode, som vi kan se i tabell nr.1 (Torp, et al., 1994 s. 209): år % år % år % 1930 19,5 1955 25,3 1977 16,4 1935 19,9 1956 24,3 1980 16,5 1938 22 1957 23,9 1979 16,4 1939 29,5 1958 23,5 1981 16,5 1940 31,5 1959 23,3 1979 16,4 1941 31,9 1960 22,7 1980 16,4 1942 33,2 1962 21,5 1981 16,5 1943 33,6 1963 21,1 1982 16,6 1944 34,1 1964 20,5 1983 16,6 1945 33,2 1965 20 1984 16,7 1946 31,9 1966 19,4 1995 16,6 1947 31,1 1967 19,2 1997 16,1 1948 30,8 1968 19,1 1999 15,3 1949 30,5 1969 18,4 2000 15 1950 29,7 1970 17,9 2001 14,9 1951 29 1971 17,5 2002 14,7 1952 28,2 1972 17,3 2003 14,5 1953 27,3 1973 17,1 2004 14,25 1954 26,2 1974 16,8 2005 14,01 Tabell nr. 1: Nynorsk skulemål 1930-2005, kilde: BOLSTAD, Erik. Årsmelding 2005 2006. Oslo. Noregs mållag, 2006, s. 58 Naziokkupasjonen og andre verdenskrig i 1940 bremset reformarbeidet og språkproblematikken ble naturligvis lagt bort. Etter krigen var bokmål eller nynorsk ikke lenger et nasjonalt spørsmål: «Krigen hadde synt at folk frå begge dei språklege leirane kunne vere like gode nordmenn. No måtte også bokmålet godtakast som «nasjonalt» - heile den illegale pressa hadde nemleg vore på bokmål.» (Torp, et al., 1991 s. 130) 21

I 1941 presenterte Nasjonal samling en ny reform fordi Quislingspropagandaen karakteriserte 1938-rettskrivingen som «proletariatets diktatur» på det språklig område (Torp, et al., 1991 s. 131). Nazirettskrivningen reduserte antall sideformer og gjorde andre endringer uten noe diskusjon. Deres reform ble derfor ikke lang varig og skolene hadde ikke tid til å integrere den i undervisningen, siden den ble lansert i 1942 og okkupasjon endte med frigjøringen i 1945. Men okkupasjon nådde et mål, som kanskje ikke var så ønsket folk ble mer forente og dermed tydde de til den «ekte» norske målform, nynorsk. Som tabellen nr.1 fra forrige side viser, var det i 1944 34,1 % av skolene som brukte nynorsk som undervisningsspråk. Dette tallet er det høyeste i historie og er ikke slått siden. Etter krigen gikk Norge tilbake til 1938-rettskrivningen og striden mellom riksmål og myndighetene ble tok til igjen. Riksmålsforbundet likte ikke radikal bokmål og tilnærmingspolitikken og argumenterte med at innføring av reformen var forhastet. I 1951 spredde Foreldreaksjon mot samnorsk seg fra Oslo til andre store norske byer. Det var en aksjon som var etablert i protest mot myndighetenes språkpolitikk. På kort tid i 1953 samlet Foreldreaksjonen inn nesten en halv million underskrifter (Torp, et al., 1994 s. 227) mot innføring av et nytt og tvunget språk. Foreldrene ville at barnene skulle få nye lærebøker med moderate former og de var ikke redde å handle aggressivt: De oppfordret til sivil ulydighet ved at de bad foreldrene om å rette de radikale formene i barnas lærebøker. Det stoppet ikke med at foreldrene rettet i bøkene til elevene. Skolebøker med radikale former ble samlet inn og brent på bål. Slike bokbål ble tent flere steder rundt om i landet. Både foreldre og skoleelever deltok i bokbrenningen. (Berge, 1998 s. 218) Bevegelsen kjempet mot den offisielle tilnærmingspolitikken og foreslo en mer konservativ ortografi enn 1938-reformen. Riksmålsforbundet ville benytte Foreldreaksjonen mot samnorsk for å fjerne radikale elementer fra lærebøkene. For å nå dette brukte de forskjellige effektive virkemidler - offentlige protestmøter, gatemarsjer, foredragsturneer med kjente navn, flyveblader (som også ble sluppet fra fly) og andre (Guttu, 2007). I Et språk i utvikling (Vinje, 1978 s. 380) leser vi at Foreldreaksjonen organiserte en folkeavstemning i 1958 i Bergen «i forbindelse med framlegg til ny læreboknormal. 21346 bergensere stemte for riksmål, bare 127 for samnorsk.» Bevegelsens aksjoner hadde stor innflytelse på politikernes holdning til språkpolitikk i løpet av 50-årene. I 1953 ble Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur opprettet etter av Arnulf Øverlands initiativ. Dets formål var å støtte, beskytte og utvikle riksmålet, og å kodifisere det. Akademiet utga Riksmålsordlisten som var en oversikt over riksmålsortografien som skulle erstatte noe radikale 1938- former. Aftenposten erklærte at de «i likhet med andel andre aviser, [har] besluttet fra nu av å følge 22

denne rettskriving». (Vinje, 1978 s. 378) Senere, i 80-årene, knyttet Akademi seg til Riksmålsvernet som hadde gitt ut fire bind av Norsk riksmålsordbok og dermed ble det Akademis forpliktelse å fortsette med det. Målet var publisering i 2014, men på grunn av finansieringssituasjonen ble den utsatt til 2017 (naob.no). I 1951 kom det en språklig reform som gjald ny uttale og skrivemåte av tallord. Dette skjedde ikke på grunn av politiske årsaker, begrunnelsen var mer praktisk: Overgangen til sekssifrede nummer ved Oslo telefonanlegg. Departementet fastslo at en skulle uttale f.eks. femtifire istedenfor fire og femti, det vil si tierne før enerne. Også formen tredve skulle gå ut og den ble erstattet med tretti (Vinje, 1978 s. 380). Dette likte riksmålsbrukere naturligvis ikke, men reformen var bindende. Til tross for det fins det enda nå til dags mange personer som foretrekker den gamle formen. Språksituasjonen var ganske upraktisk i 50-årene fordi elever i grunnskoler måtte velge mellom lærebøker på forskjellige målformer med ulike rettskrivning. Det var økonomisk vanskelig for forlag måtte utgi lærebøker på 4 ulike versjoner nynorsk, samnorsk, radikal og moderat bokmål. Derfor kom en læreboknormal i 1959. Forberedelser for den begynte allerede i 1957 og den ble straks kritisert av både nynorsk- og bokmåltilhengere. Reformen fortsatt med tilnærming, men det gjald kun nynorsk; bokmål gikk litt tilbake til en mer tradisjonell, riksmålslik forme. 3.3 Forsoning etter 1960 Arbeiderpartiet innså at tilnærmingspolitikken førte til motstand og at i de siste tredve årene ble partiet svekket av disse aksjonene. De ville ikke risikere å tape enda flere velgere, og reagerte på situasjonen ved å avslutte de upopulære tiltakene når det gjald språkpolitikken. Utover i 1960-årene begynte en del arbeiderpartipolitikere å betrakte samnorsk som en belastning. Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen tok initiativ til at det ble nedsatt en ny språkkomite. Ifølge Berge (1998 s. 224) var dens formål å finne en bedagelig måte for å slutte med språkstriden. Komiteens leder var professor Hans Vogt, og den fikk navnet Vogtskomiteen. I et forslag påpekte den at det var stor forskjell mellom lærebokspråket og språket i annen litteratur og ut fra det konkluderte de med at «det bare kunne bli språkfred hvis den språklige toleransen ble større.» (ibid.) Et av de resultatene ble også en navnendring fra Norsk Språknemd til Norsk Språkråd i 1972. I tillegg fikk språkrådet med representanter for de språkpolitiske organisasjonene Landslaget for 23

språklig samling, Riksmålsforbundet og Noregs Mållag. Oppgavene til språkrådet er å ta vare på den språklige arven, arbeide for respekt for alle varianter av språket, gi hjelp i språkspørsmål osv. Men forsoning betød ikke en total slutt på språkpolitikk i Norge. Situasjonen ble roligere, men forskjellige språkforeninger fortsatte å kjempe for sine prinsipper. Fremfor alt var ikke Landslaget for språklig samling villig til å forlate sin ide om samnorsk. I 1966 gav de ut den såkalte samlenormalen, som var et enhetlig utkast av samnorsk det er tilgjengelig online på http://samnorsk.no/wp-content/uploads/2012/11/framlegg-til-samlenormal.pdf. Normalen møtte ikke stor suksess og falt i glemsel. Årsaken til det var sannsynligvis at de forberedte normalen for sent, mot slutten av språkstridsperioden. Det fantes allerede flere organisasjoner som var interessert i språkpolitikk, men det kom enda en til: i 1965 ble Ivar Aasen-sambandet dannet. Det forfektet høgnorsk, det vil si konservativ nynorsk, fordi «normal» nynorsk var blitt påvirket av 1917- og 1938-reformene som Noregs Mållag aksepterte, men Ivar Aasen-sambandet var ikke enig i det. Bevegelsen var dog ikke så aktiv som Riksmålsforbundet og dermed hadde færre støttespillere. I 60-årene vedtok Storting en forordning for Norsk rikskringkasting AS (NRK) hvor Kulturdepartementet påla at «minst 25 prosent av verbalinnslagene i radio og fjernsyn skal være på nynorsk.» (sprakradet.no) I tillegg skulle ansatte følge læreboknormalreglene. Berge (1998 s. 223) nevner en interessant historie fra den tiden: En av meteorologene nektet å bruke læreboknormalen, og dermed lød en av værmeldingene hans slik: Langfjellene: Frisk østlig bris. Litt sne. Hadde han brukt normalen, ville meldingen sett ut sånn: Langfjella: Frisk, austlig bris. Noe snø. Resultatet ble at han ikke kunne lese værmeldingene i radio, men etter å ha fått råd fra Riksmålsforbundet gikk han til rettssak og vant. Folk var meget engasjerte i språkproblematikk og det ble samlet inn over femti tusen underskrifter for å uttrykke støttet til meteorologen. Denne imøtekommende trenden fortsatt og resulterte til flere lovendringer. I 1969 ble bestemmelse for undervisningsspråk endret. Fra 1971 til 1985 var det kun foreldrene som kunne velge språket deres barn skulle ha undervisning på; etter 1985 ble det igjen alle velgere. I 1969 kom en lov om at alle lærebøker måtte bli utgitt på både bokmål og nynorsk, på samme tiden og til samme pris. Elleve år senere ble loven om språket i administrasjon oppdatert. Den krever at nå 24

myndighetene må svare til spørrere i den målformen som ble brukt ved spørsmålet eller søknaden. Forpliktelsen til å utgi ikke mindre enn 25 % av informasjonsmaterialer på begge målformer ble lagt til loven. Mesteparten av disse lovene ble imidlertid ikke skikkelig overholdt. 25

4 Undergangen og konsekvenser Fra 1970-årene kan vi se at av tilnærmingspolitikken forsvant og at et ønske om språkfred vokste frem. Tospråklighet eller eksistens av to likestilte målformer har blitt rettesnoren for den offisielle politikken videre fremover, og den er også tverrpolitisk fundert. Denne allmenne enigheten resulterte i neste rettskrivningsreform i 1981 som også ble kjent som liberaliseringsvedtaket. Den gjald kun bokmål og i den kom nesten alle riksmålsformer tilbake til den mest utbredte målformen. Deretter var det mye færre ord som fikk obligatorisk a ending og for elever ble det igjen tillatt å skrive solen istedenfor sola. Samtidig ble noen klammeformer hovedformer, f.eks. grøt, mave, sen ved siden av graut, mage, sein. Men noe få riksmålsord ble fortsatt «forbudt» - nu, efter, sne, sprog og andre (Torp, et al., 1991 s. 144). Kort sagt, det gikk fortsatt an å skrive radikal bokmål som før, men valgfriheten ble utvidet i retning av riksmålsformene. Den siste reformen fant sted i 2005 og den gjald igjen kun bokmål. I løpet av fem år arbeidet en komite med nye rettskrivningsregler hvor sideformer i bokmål det ble fjernet, mens de ble beholdt i nynorsk. Alle former ble likestilt og derfor forsvant behovet for lærebokspråkrestriksjoner. Etter 2005-vedtaket kom riksmål og bokmål nærmere igjen. Problemene som dukket opp etter 80-årene er ikke så ømtålige som de fra 40- og 50-årene. Blant dem kan vi nevne tallordene syv, tyve og tredve, hvorav bare syv ble gjeninnført i bokmål til tross for Riksmålsforbundets anstrengelser. En annen sak som riksmålsbrukere gjerne ville vekke offentlig debatt om er «at skriftlig sidemålsopplæring skal være frivillig.» (Riksmålsforbundet, 2014) De argumenterer for at det ikke er konstruktivt å skrive norsk på to måter og at målformene har vært likestilt siden 1885-vedtaket. Det er også viktig at i en undersøkelse fra 1996 viste det seg at 71 % av 5100 spurte elever var imot slik opplæring (ibid.). Det samme målet har også Bokmålsforbundet (http://www.allverden.no/polorg/bokmal/). Grunnleggerne av organisasjonen likte ikke at nynorsk fikk overdreven støtte fra språkmyndighetene. Bokmålsforbundet foretrekker å ha bare ett språk i Norge og det språket skulle være, ifølge deres statutter, moderat bokmål. I 1990-årene ble det påpekt fra nynorskside at målformens siste reformen fant sted i 1959 og at den var uaktuell. Etter mange år med forberedelser kom en ny reform i 2012. I den ble hovedformer og sideformer jamstilte, altså det samme som skjedde i 2005-bokmålsreformen, og bøyningsmønster ble enklere. 26

I 2002 foreslo Kulturdepartementet å offisielt forlate tilnærmingspolitikken og samnorskideen. Forslag ble vedtatt enstemmig, men det betyr ikke at all språkkamp endte. I 2005 begynte Noregs mållag et initiativ med navnet Slepp nynorsken til! som var ment som anmodning til ledelse av tre store nasjonale aviser (Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang) om ikke å forby utgivelser på nynorsk. Mållaget var bevisst på hvor stor av avisenes effekt over leseren var, og de så at det var bokmål som fungerte som hovedspråket. Etter bare fem dager underskrev mer enn 8000 personer initiativet (Bolstad, 2006), men den politiske støtten var ikke sterk nok til å oppnå noe. Samnorskrelaterte aktiviteter ble imidlertid ikke fullstendig stoppet: tilhengerne av Landslaget for språklig samling utgir fremdeles magasinet Språklig samling. Fra begynnelsen av det tredje årtusen begynte politikere å innse at tidene har endret seg, og under disse omstendighetene er det viktig å passe på norsk språk som helhet, ikke bare på bokmål og nynorsk separat. I årenes løp har engelsk ekspandert og dens viktighet har økt vesentlig. Aktuelle spørsmål i norsk språkdebatt handler nu om hvilken stilling norsk skulle ha i forhold til engelske ord godta eller erstatte, beholde den engelske skrivemåten eller fornorske dem? Det er en tendens til å bruke engelske termer også der norsk har gode, norske uttrykk og derfor prøver språkrådet å forandre situasjonen: Norsk språkråd arbeider for å få oss til å innse at norsk er et rikt språk med mange uttrykksmuligheter. Gjennom forskjellige kampanjer har rådet forsøkt å motvirke at det blir brukt utenlandske navn på norske butikker, restauranter og bedrifter, blant annet ved å gi premier til dem som har funnet gode norske bedriftsnavn. (Berge, 1998 s. 227) En veldig omfattende analyse ble utgitt i 2005 av språkrådet. Den heter Norsk i hundre! og dens hovedtema er det norske språkets stilling i samfunnet i dag og i fremtiden. Dokumentet henviser ikke bare til problematiske områder, som f. eks. «infiltrasjonen» av engelske uttrykk, men gir også forslag til retningen for språkpolitikk i kommende årene (Språkrådet, 2005): Overordnede mål: Norsk (nynorsk og bokmål) skal også i framtida brukes innenfor alle domener i samfunnet, også der bruk av fremmedspråk er nødvendig. Nynorsk og bokmål må bli reelt likestilt på alle områder i samfunnet. Det innebærer at en må legge forholdene spesielt til rette for nynorsk som mindretallsspråk. Forslag: 1. Språkpolitikk må gjøres til noe mer enn et avgrenset, kulturpolitisk anliggende. Hele forvaltningen og samfunnet ellers må trekkes inn. 27