Torbjørn Moen JENTA I SPEILET OMNIPAX, OSLO 2015
DREYERS FORLAG OSLO 2015 epub-produksjon: ROSENDAHLS BOOKPARTNERMEDIA E-ISBN 978-82-8315-055-1 Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Pax Forlag AS eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Prolog «Kom igjen, da!» maste FX med et utålmodig sukk. «Hva er det du venter på?» Jeg gløtta bort på bestekompisen min der han satt tilbakelent utenfor lyssirkelen. Synd jeg ikke så han skikkelig, for da skulle jeg drept han med blikket. Tenk å sitte sånn og mase. Det var hans feil at jeg hadde havna i denne smørja, det minste han kunne gjøre var å holde kjeft, og vente til jeg var klar. Men jeg lurte jo på det samme. Hva var det jeg venta på? Av alle valg livet hadde dytta på meg så langt, hadde jeg trodd at dette skulle være det enkleste. Å bli meg selv igjen. Finne tilbake til det som var meg. Selve kjernen min. Ferskensteinen min, på en måte. Men så var det ikke det. For du vet hva du har, men ikke hva du får, som mamma pleier å si. For selv om ting var ille nå, kunne det kjapt bli mye verre, ikke sant? Og var det virkelig verdt å ta den sjansen, bare for å for å bli kjedelige meg selv igjen? For ting var ikke så ille nå. Det hadde i grunnen vært litt spennende, når jeg tenkte etter. Og jeg hadde jo begynt å bli vant til det. Og jeg kunne venne meg enda mer til det. Ja da. Det kunne jeg! Og så tenkte jeg tilbake på alt som hadde skjedd de siste
dagene fulgte sporene mine baklengs fra dette øyeblikket, her jeg satt og ikke visste hva jeg skulle velge, til den deilige sommermorgenen da alt starta med at jeg våkna som en fremmed jente, i min egen seng. Yepp. Jeg sa som en fremmed jente.
Første kapittel Okei, jeg våkna altså en deilig sommermorgen og var en søt jente på 14, med bølgemykt, langt hår og smilehull og alt i orden. Nå var ikke våkningen i seg selv så overraskende det finnes jo en del søte blondiner på 14 i verden, og de fleste av dem pleier nok å våkne om morgenen uten å lage så mye styr ut av det. Det som var litt spesielt i mitt tilfelle, var at da jeg la meg kvelden i forveien, hadde jeg hatt mørkt krøllete hår og definitivt ikke vært søt. Dessuten hadde jeg vært en gutt på 14. Det finnes ikke noen god oppskrift på hvordan du skal oppføre deg når du våkner som en søt jente etter å ha lagt deg som en usøt gutt. 1 Sånn i ettertid skjønner jeg likevel at situasjonen var så spinnvill at det egentlig var sinnssykt morsomt. Men jeg kan garantere deg at av alt som foregikk inni meg denne morgenen, var latteren ikke sjefen. Nå tok det faktisk ganske lang tid før jeg oppdaga min nye eh, status for å si det sånn, men på den annen side er jeg vanligvis ikke helt sylskarp så tidlig på morgenkvisten 2. Personlig har jeg store problemer med å forstå folk som bare slår øynene opp på vid gap og pling! er våkne. Hos meg er det mer snakk om en oppvåkningsprosess, der ulike app-er blir kobla til etter
hvert. Hjernen min må liksom restartes hver morgen, og innen systemet er oppe og går for fullt, kan det fort gå en halvtime. Sagt på en annen måte: når jeg kryper ut av senga er jeg altfor trøtt til å legge merke til om jeg for eksempel har bytta kjønn i løpet av natta. Og denne sommermorgenen var ikke noe unntak. Jeg kan huske at jeg la merke til at det verka og dunka litt ekstra i kroppen idet jeg svingte beina ut av senga, men jeg hengte meg ikke noe særlig opp i det. Jeg hadde mer enn nok med å forsøke å få pupillene tilpassa morgensola som fossa inn gjennom vinduet som spotlight fra helvete. Så gjaldt det å få i gang ting som åndedrett og blodsirkulasjon og sånt. Deretter ble urinblæra kobla til, og da hadde jeg ikke plass til annet i hodet enn tanken på å komme meg opp på to og finne veien ut på badet. Og badet fant jeg, men jeg fikk ikke tømt blæra som jeg hadde planlagt. Jeg fikk nemlig et glimt av en jente i speilet over vasken. Jeg skvatt litt og mumla unnskyld før jeg rava ut igjen. Så ble jeg stående og presse meg inntil veggen mens jeg forsøkte å ikke tisse på meg. Jenta i speilet var nok ei dame som broderen hadde hatt med hjem, tenkte jeg, og fniste litt, for det var ikke vanlig at han den dusten var sammen med damer. Så hørte jeg at broderen romsterte nede på kjøkkenet, og tenkte at det var egentlig ganske utrolig, for jenta i speilet hadde i tillegg vært pen, selv om hun bare hadde stått der i gul T- skjorte og glant åndssvakt tilbake på meg i speilet og Gul T-skjorte? I speilet? Åndssvakt? Jeg røska opp baderomsdøra og satte i et skikkelig blondinehvin.
«Truls?» brumma broderen nedefra. «Jeg er våken!» ropte jeg og sparka igjen døra etter meg. Stemmen min hadde vært lys og vakker som en vårsang. Nå skjønte jeg jo selvsagt at jeg drømte, men jeg låste døra grundig, likevel. Jeg ville jo ikke at broderen skulle komme trampende inn i drømmen min, heller. Det var nemlig en kul drøm. Stilig å sitte inne i en jente og titte ut, liksom. Jeg kunne glane på henne uten at hun glante surt tilbake. Hehe. Jeg lente meg fram over vasken og studerte det fremmede fjeset jeg hadde fått låne i drømmen. Det hadde dype smilehull, runde kinn og en liten munn som smilte når jeg smilte. Langt, lyst hår, hadde jeg også. Bølgete. Nesa var liten og hadde rosa nesebor. Øynene var øynene var mine. Jeg kjente igjen det blikket det lure mørkeblå blikket som kunne smelte pikehjerter 3. Vel, pikehjertesmelting stod i alle fall ikke på programmet nå, tenkte jeg, og lot blikket vandre nedover kroppen min i speilet. Jeg hadde nemlig pupper. Et par skikkelige jentepupper. De stod neimen ikke tilbake for de greiene Line og Hege og Mari og de andre jentene i klassen hadde fått seg i løpet av vinteren. De var mindre enn Cathrine sine riktignok, men hun hadde jo tross alt de brøda allerede da vi gikk i sjette, så det var ikkeno å sammenlikne seg med. Nei, puppene mine var sånn passe store. Og det kuleste av alt var at jeg kunne kjenne det danse under T-skjorta når jeg rørte på meg. Sprøtt. «Truls! Er du våken, eller?» brølte broderen nedefra. «Ja da,» kremta jeg og prøvde å få jentestemmen til å høres ut som en trøtt guttestemme. Det gikk ikke særlig
bra. Kanskje på tide å våkne. Jeg blunka lurt adjø til jenta i speilet og kløyp meg i armen. Ingenting skjedde. Jeg blunka adjø igjen ikke fullt så lurt denne gangen kløyp på nytt, hardere. Ingenting. Jeg sperra opp øynene til adjø, satte tenna grundig i underarmen og beit til. Og akkurat da jeg kjente blodsmaken i munnen, skjønte jeg at jeg ikke sov, likevel. Dermed gikk jeg inn i den hysteriske fasen. Vel, altså for å ta det først: Jeg har hørt at folks reaksjoner på sjokkerende sjokk og sånt er enklere å forstå når du deler dem inn i faser 4. Så langt hadde jeg altså vært gjennom den tåkete oppvåkningsfasen og den varme drømmefasen. Nå var det altså den hysteriske fasen som stod for tur. Jeg kan si såpass at det inneholdt brøling, sikling og skriking, litt ukontrollert skjelving, og en runde der jeg faktisk prøvde å dra av meg både nesa og håret. Men den hysteriske fasen tok brått slutt da broren min dundra på baderomsdøra. «Har du tørna, eller?» ropte han og delja løs så døra peip i karmen. «Hva er det du driver på med der inne? Synger du eller driter du?» Synger du eller driter du? Hæ? Har du hørt på maken? Du kan si hva du vil om broren min, men menneskekjenner er han i alle fall ikke. Her driver jeg
hans eneste bror og får et hysterisk sammenbrudd med hyling og skriking og alt i orden, og så lurer han på om jeg driver og øver til Melodi Grand Prix, eller har hard bæsj. Herregud! Han la ikke engang merke til at det hysteriske sammenbruddet var kompa med jenteskrik, og ikke min vanlige brøling. Hvor åndssvak var det egentlig mulig å bli? «Jeg driter!» mumla jeg, så djupt jeg bare greide med jentestemmen min. «Jeg stikker på jobb,» fortsatte broderen utenfor døra. «Husk å lufte bikkja!» «Ja, jeg skal lufte bikkja,» mumla jeg. «Ha det!» «Ha det,» sa broderen og forlot meg der på badet. Vel, én god ting hadde kommet ut av broderens lille visitt. Han hadde skremt meg over i den praktiske fasen. For jeg måtte huske å lufte bikkja, ikke sant? Det var liksom min jobb? Guttekropp eller jentekropp, jobben måtte gjøres. Mutter og fatter hadde reist til Maldivene for å feire at de hadde vært gift i 17 år og sju måneder eller noe sånt. Vi var husets herrer, vi hadde en jobb å gjøre. Og bikkja lufta ikke seg selv 5. Forresten godt at mutter og fatter ikke var hjemme. Det ville nok bydd på problemer å forklare mutter hvorfor jeg plutselig hadde fått pupper og lyst hår i løpet av natta, hun som pleide å få hetta bare jeg gredde luggen til motsatt side av det jeg pleide. Det hadde ikke vært like vanskelig med fatter. Han hadde vel bare glippa forvirra et par ganger med øynene og sagt noe sånt som at: «Det er puberteten, det, gutten min, det er bare puberteten! Du begynner å bli voksen, vet du.» Og så til seg selv, mens